Jeg er ikke så veldiog opptatt av denne fotballfruen egentlig, bortsett fra at jeg håper inderlig at hun ikke er representativ for sin generasjon. Under artikkelen kommer det interessante. Folk kommenterer, og etterhvert kommenterer både denne fruen og mannen hennes. Han hevder at feminister vil være som menn. Er det virkelig hva vanlige folk og fotballspillere tror? Eller bare fotballspillere?
Jo, nå skal du høre. Jeg satt ved kjøkkenbordet og ventet på at mikseren min skulle piske smør og sukker til morgendagens halloweenfestkake. Det ble liksom aldri helt hvitt det smøret og sukkeret, så da havnet jeg inne på Dagbladet.no. Og der fant jeg den slående overskriften "vi er jo mann og kvinne" og resten er historie, so to say. :gal:
Det er jo sant. Men mitt litt retoriske spørsmål er om rosablogg-generasjonen og ikke bare middelmådige fotballspillere og deres skinnmagre og hårforlengede fruer som faktisk mener dette? Hva lærer man på skolen om 70-tallet og 68'erne og kvinnenes kamp for å få barnehager og tilgang på utdanning og slikt nu til dags??
Problemet er ikke i og for seg hva disse brødhodene mener, men den signaleffekten de faktisk har for den oppvoksende generasjon. Jeg mistenker at vi som er litt mer voksne kan sitte og betrakte neket med ironisk hoderisting, mens enkelte sårbare tenåringsjenter nok kan ha en tendens til å svelge agnet rått. :(
Slike innspill føyer seg bare inn i rekken av argumenter for at vi fortsatt trenger at det kjempes for likestilling i Norge.
:nemlig: My point exactly. :nemlig: Jeg har jo døtre. Og jeg synes faktisk det er ganske fælt at noen har slike rollemodeller. Og jeg synes det er enda verre hvis det er flere enn det ikke-spesielt-påfallende-gløgge gubben hennes som tror at feminisme handler om å ville være mann. Og dermed å ikke gidde å pønte seg og være feminine og lekre og ta bilde av seg selv i dagens antrekk daglig og sånn. En feminist vil jo i så fall væer noe(n) de overhodet ikke kan identifisere seg med, og da skjønner jeg hvorfor det er så viktig for enkelte å utbasunere at de ikke er feminister.
Jeg møter heldigvis mange på jobb som er velutdannet og ca. midt i tyveårene og som er himmelvidt fra det hun står for. Min eldste synes på den ene siden at både bloggen og dama er latterlig, men bruker likevel alt for mye tid på å bekymre seg over at hun ikke er tynn nok og velstelt nok og pen nok og hvahardu.
Dessuten treffer jeg jevnlig noen som er yngre ( i tenårene) som omtaler henne med stjerner i øynene og som synes toppen av lykke er helbleket hår og innover-mage, og det bekymrer meg.:nemlig:
Jeg tror nok herr og fru Eriksen rett og slett ikke helt vet hva en feminist er, men forbinder det med Ottar og dets like. Mitt inntrykk (ja, jeg har lest bloggen hennes en gang eller to. :sparke:) er at hun slett ikke er tapt bak en stol selvom interessene hennes er noe overfladiske, og hun virker absolutt opptatt av likestilling og sterke kvinner.
Jeg omgås en rekke kvinnelige studenter til daglig. De kler seg i mye forskjellig, men et gjennomgående tema for garderoben deres er dongeri og allværsjakke. Flertallet er også usminket eller bare svært diskret sminket til vanlig. Og de ler av rosabloggere i minst like stor utstrekning som jeg gjør.
De kaller seg helst ikke feminister da. Det er forbeholdt sånne gamle damer som meg.
Jeg omgås også en hel rekke kvinnelige studenter til daglig, og heldigvis er de fleste sånn i stilen som Teofilia beskriver. Men jeg observerer også et økende antall av typen ihjelbleket hår, selvbruneroransje i ansiktet (evt. forberedt til halloween), og med tanketomt blikk, og som sitter på Facebook eller fargelegger i stedet for å følge med, eller (skrekk og gru!) ha med læreboka. :redd:
Det som bekymrer meg er summen av idioti. Når et nek med rosablogg er intervjuet på god morgen Norge, dette tullet her står i avisen, ingen ler av Anna Anka for tiden, man har uttrykk som "jeg synes likestillinga har gått for langt" og bilag i avisen om "den sexy husmora" - da er det noe som er ved å gå veldig feil når det gjelder likestilling.
Jeg er ikke en lesbisk slugge som brygger øl på mine barns kropper bare fordi jeg har en jobb. Jeg er en vanlig mamma som er glad i ungene mine, ikke greier reise fra babyen min før den er litt større, liker å høre om jeg tilfeldigvis er pen en dag og som likevel er en forbannet dyktig arbeidstager i et yrke øredøvende dominert av menn. Og som likevel og til tross for å være en mamma altså er feminist g ønsker lik behandling som en mann ville fått om jeg var mann.
Forsåvidt enig, men HVEM får lov til å mene noe om feminister. Eller om barnehage kontra hjemmeværende mamma for den saks skyld. :undrer: Det samme argumentet blir jo alltid brukt på FP. Mener noen motsatt av flertallet her, er det uinteressant hva de mener. Tenker på tråden om Trude Mostue- f.eks.
Jeg sminker meg hver dag, ser du meg i allværsjakke er jeg i skogen. Jeg er glad i og opptatt av klær og bruker en formue på det hver mnd. Men jeg er en feminist.
Sannheten er at fotballfruen er en gründer uten like, hun gjør det veldig bra og fortjener kred for det. Det er tydelig at hun har et velfungerende hode, selvom hun ser ut som en bimbo.
Jeg har også noen sånne i perifer omgangskrets, og jeg er redd for at de skal bli min datters forbilde. Jeg har for få alternative forbilder å peke ut, er jeg redd. Gi meg eksempler!
Ja, hvorfor er de så opptatt av å si at de ikke er feminister? Hvorfor vil ingen være feminist nå til dags?
Det er greit nok at dere møter studenter som tar avstand fra disse rosabloggedamene, men hva med den store hop ungjenter som aldri vandrer inn på universitetet? Hvordan står det til med dem?
For meg som er gammel ringrev i mannsdominerte bransjer er det enkelt å hente ut eksempler på hvorfor jeg er feminist, nærmest daglig. Altså jeg er feminist hele tiden, men nesten hver dag kan jeg se ting i arbeidslivet som viser at vi er langt, langt fra likestilling og likeverd i hverdagen.
Mens de aller fleste er noe midt i mellom. Du behøver ikke ha oransje hudfarge og ihjelbleket hår selvom du ikke velger å gå i allværsjakken til hverdags. Den omtalte fruen er ganske langt fra begge de stereotypene du skisserer altså.
Nå virker det som jeg er skikkelig blodfan, det er jeg ikke. Jeg liker ikke bloggen hennes noe særlig engang, men det må gå an å se at det er milevis fra henne og 16 årige Cazzandra som skriver rosablogg i skoletimen. Hun har Norges mest leste blogg, det krever i det minste et par hjerneceller.
Det er ikke så rart, synes jeg. Ingen vil vel være det samme som sin mor og hennes venninner. Og når så mange i vår generasjon kaller seg feminister, så er det ikke så rart om neste generasjon tar avstand fra begrepet.
Det bekymrer meg langt mindre enn om de hadde tatt avstand fra innholdet i begrepet, og det gjør ikke "mine" jenter. I alle fall ikke når jeg forklarer dem hvordan man definerer en feminist på min måte. (De tror gjerne at feminisme=Ottar-varianten, og den er de veldig nøye med å distansere seg fra. Ikke at de har noe videre begrep om hva Ottar står for heller da, men det de tror at Ottar står for, det vil de ikke identifiseres med.)
Ingen ide. Sånne befatter jeg meg ikke med. Spør meg om 10 år, når Frøkna blir 19. (Ikke at hun ikke skal studere, selvsagt.) :knegg:
Ja hva er det med det egentlig? Dette er en av mine (litt for mange) kjepphester. Er du opptatt av likestilling og likeverd? Ja da er du en feminist. Kanskje til og med en rødstrømpe! :tullerdumednisselue:
Jeg omtaler meg selv som feminist så snart jeg har muligheten. Jeg påstår med brask og bram at det må det være åpenbart at enhver oppegående kvinne er.
Å være feminist er å vite at kvinner har like stor verdi som menn. Punktum. Og hvordan kan man være bekjent av å ikke mene det? Jeg tar det også for gitt at enhver oppegående mann ønsker en partner som synes hun har like stor verdi som han.
Hvorfor er det viktig/riktig/bra at unge kvinner kler seg i dongeri, allværsjakke og er usminket eller lite sminket?
Er det sånn at at jeg er et brødhode fordi jeg liker å pynte meg, sminke meg og er interiørinteressert?
Jeg skal ikke begi meg inn på å definere hva en feminist er, men jeg registrerer at den feministiske retningen som råder blant kvinner i min egen generasjon anser forskjellene mellom kjønnene som svært små. Selv opplever jeg at det er store forskjeller mellom menn og kvinner, grunnleggende forskjeller i hvordan man tenker, hva man er opptatt av, hvordan man forholder seg til andre mennesker osv. Mye av dette er sikkert et resultat av oppvekst, omgivelser og hvordan man blir møtt av andre mennesker, men det er fortsatt store forskjeller.
Jeg så bildet av henne først, og "dømte" henne litt fordi hun så litt voldsomt smiket og bimboaktig ut. Nå er hun trolig fotografert for fotosession med dertil sminking osv. Har ikke sett denne jenta før, heller ikke fotballektemannen hennes... :vetikke:
Distré som jeg er :D glemte jeg utseendet og fokuserte på artikkelens skrevne innhold. Jeg reagerte ikke negativt i det hele tatt.
Kanskje fordi jeg er overbevist om at lavkarbokosthold er bra for helsa, og fordi et liv på landet med sauer i hagen for meg virker befriende på mange måter. Jeg syns det er fint at en av foreldrene er mer eller mindre hjemme og tar seg av hjem og hus, dersom det er mulig og ønskelig. Men bloggen hennes har jeg ikke lest altså.
Diskusjonene rundt innlegg på dagbladet.no klarer jeg sjelden å lese, fordi det er så mye fordømmende og umoden argumentasjon der.
:leiovenifradognedholdninger:
Men da gikk du glipp av hele grunnlaget for denne tråden. Artikkelen i seg selv var ikke veldig spesiell. Innleggene fra hovedpersonen og hennes mann i diskusjonen under derimot, var ikke så veldig heldige.
Utgangspunktet for at jeg startet denne tråden, var diskusjonen under artikkelen på kjendis.no. Ikke selve artikkelen. Fotballfruen har gjort det bra, hun. Hun tjener bøtter og spann, hun har en av norges mest leste blogger. Men under den artikkelen så skriver mannen hennes
rettet mot feministene som mener kvinner skal oppføre seg 100 prosent som menn.
Om hennes uttalelse
, sier han
Derav mitt noget retoriske spørsmål.
Forøvrig kan jeg melde at jeg har langt hår, sminker meg, går i høye hæler, sjelden går i allværsjakke, er veldig opptatt av interiør, og drikker mer sjampis enn de fleste, tror jeg. Og så er jeg er feminist. det ene utelukker ikke det andre.
Nå føler jeg at du gjør deg dum, Nooria. Det er da ingen som har sagt at det er noe direkte forhold mellom å være jålete, og være dum i hodet, selv om vi nevnte visse eksempler på at bloggere som fotballfrue (bare å definere seg som noens "frue" i stedet for som selvstendig individ får meg til å bli betenkt...) ikke nødvendigvis har like sterk påvirkningskraft på alle.
Men når slike bloggere går ut og stempler feminister med at de "ønsker å være menn", og generelt virker å ha veldig liten bakkekontakt, blir det betenkelig. Samme blogger har også kommet med andre heller uheldige påstander (av typen: man er overvektig dersom man veier mer enn 50 kg) og hennes mann har vel kommet med den famøse påstanden om at Beyonce er smellfeit (eller liknende ord). Det er ikke i mine øyne sunne forbilder, og bloggen lyser ikke akkurat av evne til refleksjon.
Jeg kan skrive så mangt, men jeg tror jeg skal rette det siste studentessayet i stedet, og lakke neglene. Det går nemlig an å ha flere tanker i hodet samtidig. Så lenge unge kvinner vokser opp og føler at de må passe inn i et visst mønster for å bli akseptert, så lenge man som kvinne tjener mindre enn menn i snitt, og føler at man "må" ta brorparten av foreldrepermisjonen fordi mannen tjener mest, og er "uunnværlig" hos arbeidsplassen, da har vi ikke reell likestilling i Norge.
jeg vil ikke si at du er et brødhode på grunn av interessene dine, nei. Men mener du at feminister mener at det ikke er forskjell på kjønnene? Så vidt jeg vet, har feministene vært opptatt av like rettigheter på tross av de åpenbare forskjellene. At man skal kunne skaffe seg en utdannelse og delta i yrkeslivet/kunne forsørge seg selv, selv om man føder barn og ammer for eksempel. Eller ha stemmerett selv om man er dame og sånn. :blafre:
Forøvrig mener jeg det er bra at unge jenter kan gå i allværsjakker og usminket fordi det er et ekstremt fokus på utseende og kropp nå, og jeg synes det er utrolig bra hvis noen unge jenter faktisk gir litt blaffen i finpussen av og til.
Jeg synes det er litt skremmende når man definerer seg som "fotballfrue" istedenfor noe i kraft av seg selv. Spesielt når det ikke engang er snakk om fotball på spesielt høyt nivå. Klær, sminke og interesser er bare innpakning selv om det kan sende noen signaler om hvem man ønsker å være. Men jeg får litt nella når klær, sminke og å tekkes mannen blir meningen med tilværelsen.
Mange har fremdeles skrekkelig negative assosiasjoner til ordet feminisme. Gutta på jobben min er karer med både utdanning og grei lønn, men med et annet politisk standpunkt enn meg.
Vi pratet om feminisme en dag og de stirrer vantro på meg når jeg sier at jeg er feminist. Det kunne jeg ikke være. Jeg både stikker, baker og henter barn i barnehage. Det gjorde visst ikke feminister. :knegg:
:gruble:
Jeg føler igrunnen litt at det ikke er stuerent som feminist og kvinne å si at man trenger for eksempel å være hjemme med en baby en viss tid. Faktisk. Jeg er sånn som ikke greier å gi fra meg babyen min før den er litt større. Det er sånn jeg funker som mamma. Det er en ting jeg føler at det overhodet ikke er ok å si høyt. Man skal anerkjenne at far er like god omsorgsgiver, at mors behov er uten interesse all den tid ungen har det like fint sammen med far (og det har han, dette er mitt behov) og ikke be om hensyn til at en mamma også har behov i prossessen med å produsere skattebetalere som er viktige. Sier man noe sånt så er man en dårlig feminist. (Jeg kan kanskje si det siden jeg har så til de grader mannsdominert yrke, jeg tar herved sjansen.)
Jeg skal innrømme at jeg også forbinder "feminisme" med å ta avstand fra alt som er typisk kvinnelig. Hvor poenget er de viktige sakene, men hvor en haug uviktige greier mange av oss liker ganske godt blir med i dragsuget for å markere standpunkt.
For meg er det et prinsipp å si at jeg er feminist. Men så ser jeg også sånn ca ut som en mann og går på jobb uten sminke, så jeg er kanskje blant dem som opprettholder det treige imaget til feministene - hehe.
Grunnen til at jeg er feminist er selvsagt at kvinner ligger langt bak menn i forhold til mye - og jeg er for likeverd mellom kjønnene.
Jeg har hørt, ute i den virkelige verden og ikke (bare) på nett, at jeg må slutte å prøve å være mann, og "innse at jeg faktisk ikke er det". Bakgrunnen for det har vært interesser og arbeid som tradisjonelt har blitt betraktet som mannegreier. Det litt interessante er at jeg bare har hørt det fra andre kvinner. Jeg vet at mange menn også mener at enkelte ting er for menn og helt andre ting er for kvinner, men hittil har ihvertfall ingen av dem hatt behovet for å "sette meg på plass" i forhold til det.
Jeg er som Pelle, og sier prinsipielt at jeg er feminist. Av og til sier jeg at jeg er rødstrømpe også, og det er ofte ene og alene for å venne enkelte til at feminister er folk. Jeg mener det er viktig å snakke høyt om det nettopp av den grunn. Feminisme skal ikke være noe noen er redd for å bli assosiert med.
Jeg mener ikke at dette gjelder alle feminister nei. Et eksempel som kan belyse det, er at en del profilerte kvinnelige 68-ere har vært kritiske til at fedre skal få lik del i omsorg for barna etter skilsmisse. Jeg tolket det dithen at de mente mødre var bedre egnet som omsorgspersoner enn fedrene. Jeg opplever at feminister i min generasjon (30-40-åringer) har den holdningen. Det er vel trender og retninger innenfor feminisme som alle andre -ismer.
Jeg er veldig opptatt av likestilling og har jobbet politisk for en del temaer som har med nettopp det å gjøre, men jeg har ikke pleid å kalle meg feminist. Det er ikke veldig bevisst, men kanskje har det å gjøre med at jeg ikke identifiserer meg helt med den "pakken" jeg opplever at det er å være feminist i min tid/generasjon.
Nettopp. Fordi jeg er en ganske likandes person, så jeg tror det myker opp begrepet litt om folk får vite at jeg er en sånn. Av samme grunn forteller jeg gjerne at jeg er byråkrat og at jeg tror på Gud, hvis temaet skulle komme opp.
Jeg heter Drømmedama og jeg er feminist og det har jeg vært siden jeg var 13-14 år. Omtrent samtidig med at jeg ble bevisst på at jeg er ateist og sosialist også. Det å være feminist er en del av min identitet, det sier en del om hva jeg tror på og hva som er mitt ideologiske standpunkt. Jeg kan løpe fort på høye hæler og på parolemalemøte for ca 30 år siden ofret jeg den mørkerøde (skyld på 80-tallet) leppestiften min for å fylle ut I'en i "Internasjonal kvinnesolidaritet - deres kamp er vår kamp". Jeg har ingen blog og baker sjelden cupcakes, men jeg er for tiden hjemmeværende firebarnsmor med en mann som tjener ganske mye penger. Jeg er ikke mindre feminist nå enn jeg var da jeg forsørget mannen min for 15 år siden. En feminist er opptatt av og kjemper for kvinners rettigheter, likestilling og likeverd, det går helt fint an å kombinere det med amming og omsorg, designvesker eller terrassesnekring.
Jeg må innrømme at jeg ikke blir det spor overrasket over at fotballfruen eller fotballspilleren himself uttaler seg tøvete om feminisme. Det er da ikke noe nytt? Ikke har argumentene forandret seg stort heller? I hvertfall ikke i løpet av de 30 årene jeg har deltatt i den feministiske debatten.
En feminist er opptatt av og kjemper for kvinners rettigheter, likestilling og likeverd, det går helt fint an å kombinere det med amming og omsorg, designvesker eller terrassesnekring.
Jeg er også feminist, og i tillegg er jeg sosialist. Ingen av delene betyr at jeg synes folk skal være like, men at de skal ha like muligheter. Hvordan jeg ser ut eller går kledd har ingenting med saken å gjøre. Selvsagt blåser jeg i hva en fotballspiller og konen mener om hva en feminist er, men jeg synes det er veldig synd hvis det skulle være en gjengs oppfatning.
Og så sliter jeg litt med å forstå hva du mener her, Katta:
Jeg skal innrømme at jeg også forbinder "feminisme" med å ta avstand fra alt som er typisk kvinnelig. Hvor poenget er de viktige sakene, men hvor en haug uviktige greier mange av oss liker ganske godt blir med i dragsuget for å markere standpunkt.
Hvilke saker er viktige, og hvilke er uviktige? Og hva er egentlig typisk kvinnelig?
Slik jeg forstår Katta, og som jeg vel også er enig i, er at kvinner er raske til å insistere på at man skal gi fra seg goder som har vært forbeholdt kvinner også.
Jeg har tenkt en del på en av likestillingstrådene. En eller annen skrev at hun lurte på hvordan gutta diskuterer dette. Hun tippet noe ala "kvinnene bruker ammingen for å jage oss på jobb" eller hva det nå var.
Jeg jobber med kun menn. De aller fleste er småbarnsfedre, eller har vært småbarnsfedre. Dermed vet jeg hva som er tonen på min arbeidsplass ihvertfall. Blant gutta. Det de sier er at de syns det er vondt at kona skal gå gråtende på jobb når hun ikke er klar enda fordi babyen er for liten til at hun er kmfortabel med å forlate den. De ønsker faktisk ikke mer tid hjemme dersom det innebærer mindre tid for henne. Og dette er menn som er engasjerte fedre. Flere av dem har jobbet redusert i småbarnstiden, de fleste av dem jobber slik at de ofte har fri på dagtid og dermed ser barna sine mer. De prioriterer dermed krystallklart tid med ungene sine. Mitt inntrykk er at menn har langt mer forståelse for babymødre og deres følelser enn mange kvinner.
Dette er jo likestilling slik det bør være, mener jeg. At småbarnsfedrene er på dette planet. Det er en årsak til at båndene mellom mor og baby er sterkere fra starten, enn for far og baby (selv om det selvsagt også der er sterke bånd). Det viktigste er at det blir åpnet for at far kan være mer hjemme dersom det er ønskelig for begge parter.
Jeg dulter på Zoë, hun uttrykker det jeg også mener om feministbegrepet.
Når det gjelder Fotballfruen og hennes mann føler jeg litt på samme måte som med Trude Mostue. Jeg klarer ikke å irritere meg så veldig. Vi bor i et fritt land og folk kan mene hva de vil, og bør få lov å gjøre det. Vi som mener i mot må bare sørge for at stemmen vår også høres, og kanskje gi noen innspill og argumenter som veier lit tyngre enn det Fotballekteparet gjør nedgjennom kommentarfeltet.
Helt ærlig så er jeg ikke så veldig bekymret for den oppvoksende generasjon av unge kvinner. Jeg beveger meg i et miljø der jeg møter mange av arten, samt har døtre i tenår og tjueår og i all hovedsak er dette unge, sterke jenter som både utdanner seg, pønter seg og løper på fjellet i sjaskeklær. De balanserer fint egne håp og drømmer med omgivelsenes idealer og forventninger.
Selv om de er hvitbleket og orangetonet i dag blir det sikkert fine, sterke kvinner av dem, tenk bare på hvordan vi så ut på 80-tallet.:D
Smilefjes, hvor lenge var disse damene hjemme? Jeg var hjemme i ti måneder, og jeg gråt også masse. Det hadde jeg gjort uansett når jeg gikk ut i jobb. Nå er permisjonen på henholdsvis 47 og 57 uker, mot 48 og 52 da jeg var i permisjon. Far har rett på 12 uker, kontra 4 da jeg fikk barn. Det betyr at mor kan være hjemme 35/45 uker nå, mot 44/48 da jeg fikk barn. På toppen av dette kan man ta ut ferie. Dermed er det ingen mødre som må dra fra babyen sin før den er 40/50 uker gammel. (med forbehold om at jeg greier regne riktig her jeg sitter med bitteliten skjerm og morgentrøtte øyne. :knegg: ) Det er jo heller ingenting i veien for å være hjemme lenger for egen regning heller. Selvsagt finnes det feminister med mer radikale meninger enn andre, det er vel ingen som mener at feminister må være dønn enige om hva som er best for seg selv og familien?
Jeg syns det er litt merkelig å avskrive feminisme på det jeg mener er misforståelser av begrepet fra din side.
Jeg twitrer litt feminisme og det medfører en del pepper. Det er mye kvinnehat der ute, altså. Anders Beintein Breivik er bare toppen av isfjellet når det gjelder menn som hater kvinner, statsfeminisme, kvotering (omtales som "vold mot menn") og kvinner som vil kontrollere reproduktive rettigheter, sex og kropp selv. Jøye meg.
Jeg er -på grunn av at jeg er en ordentlig feminist, eller på tross av det...?- rykende uenig med Audun Lysbakken og hans anti-ammingskorstog, han manglende forståelse for at ikke alle har en herlig barseltid der man kjapt kan overlate flaskebabyen sin til far og i likestillingens navn haste tilbake til kontoret sitt.
Han lar det personlige bli politisk når han sier at mange mange damer har sagt til han at de opplever ammepress og mislykkethet i forbindelse med amming. Javel. Det har vi hørt om alle og til og med opplevd flere av oss.
Men jeg mener denne problemstillingen må tas opp et par strukturelle hakk. Hvorfor strever så mange med ammingen? Kan det ha sammenheng med kort kort liggetid på sykehuset? At man hives ut av barsel lenge før ammingen er etablert? At det er manglende hjemmebesøk fra jordmor og helsestasjon? At helsestasjonene har minimalt med ammekonmpetanse? At mange har mødre og annen familie uten ammekompetanse? At ammehjelpen ikke har all verdens med ressurser? At mange ikke vet at det gjør litt vvondt i starten og at det er normalt? At mange har lagt listen så høyt i forhold til hvor tynne de skal bi fort, hvor mye besøk de skal ha, hvor mange kafeer og trilleturer og venninnebesøk de skal få unna? At de tror barseltiden er en tid der man kan ta et par ekstra fag, trene masse eller starte bedrift - for vi har jo alle hørt om sånne?
Jeg mener det er et for hardt press på hva kvinner selv tror de skal makte i barseltiden, et for hardt press på kvinnekroppsidealet (vi skal jo ikke se ut som om vi har født, selv om vi fødte i går, liksom, bare se på Posh og de derre) og for mye press på hvor fort man skal tilbake i jobb, at man må dele permisjonen 50/50 for å være likestilt og pappa kan jo bare gi flaske...Det er fryktelig mye anti-ammepress der ute hører jeg, og man skal være godt motivert for å stå mot ukunnige helsesøstre, bestemødre og Audun Lysbakken som alle mener det er viktig med snille babyer som tar flaske og ikke er uløselig knyttet til kvinnekroppen, for det blir veldig "natur" og noe man ikke kan temme og håndtere.
Nå vil jo hauger storme til og si at "det gikk bra med meg", eller bli veldig sinte fordi de leser inn i det jeg skriver at menn er dårlige omsorgspersoner. Det mener jeg at menn ikke er, eller ikke trenger å være. Menn kan ta seg litt ferie i tillegg til å mase seg til noen uker fri når babyen er helt ny, særlig når det er baby nummer 2, 3 eller 4 osv. Eller ved keisersnitt. Det å komme seilende inn på banen når babyen er 6-7 mnd er litt som å bare komme til dessert når det var levergryte og kålrotbiff stekt i tran til middag. For å sette det på spissen.
Klart det er mange ikkelikestilte menn der ute som har godt av noen uker hjemme for å se hvordan det er og være uforstyrret med ungen sin. Men for oss som har hatt jævlige svangerskap, jævlige fødsler og jævlige barselperioder med kolikk, sopp, brystbetennelser, lite søvn eller hva_har_du, så hadde vi trengt å være mer sammen hele familien og vi hadde hatt det best om vi hadde kunnet fordele permisjonsukene selv.
Dette mente jeg ikke da jeg bodde innenfor ring 3 og hadde ett barn, men nå - med tre barn og ikke fullt så enkle logistiske kår- så er jeg i tvil om Lysbakken er på rett vei her. Og nei, jeg er ikke happy med at menn skal mene mye om kvinnekroppen. (annet enn at den er fin og sånn) Det minner om andre kamper vi har hatt om reproduktive rettigheter og den skal mene noe om livmor og pupper som bærer dem.
Du kan godt fordele permisjonsukene dine selv, og jeg tror det blir bra uansett. Men du er ikke som folk flest. Det er ikke alle mødre som i stor nok grad lar mennene sine slippe til. En større del av permisjonen til far sikrer at dette skjer. Prisen for å miste disse permisjonsukene har nå blitt høy; mye høyere enn før. Og det synes jeg er en god ting.
Og ja; jeg bor innenfor ring 3. Det er et helt bevisst valg. Nettopp for at logistikkabalen skal gå opp. Og jeg synes allikevel at jeg har rett til å uttale meg.
Hovedårsaken til at jeg faktisk er bekymret for at de yngste voksne vet for lite om hva feminisme er, er det Harriet skriver om. Det er et skremmende kvinnehat der ute, og det er ikke bare noen få; det er nok til at de tar del i og til en viss grad preger deler av samfunnsdebatten, i alle fall den som foregår på grasrotnivå.
Jeg blir skremt når jeg leser om menn som hevder seg utsatt for vold fordi kvinner er tilkjent rettigheter, jeg blir skremt når jeg leser at kvinner er delansvarlige for at de er utsatt for vold. j Jeg eg blir skremt når det hevdes at kvinner er like voldelige som menn, på tross av at det er et overveldende flertall av kvinner som drepes av sin livspartner. Jeg blir skremt og sur når jeg opplever at noen menn faktisk tror at enhver kvinne som befinner seg i en maktposisjon i samfunnet, er kvotert dit og altså ikke har kommet dit i kraft av sine egne evner. Jeg blir skremt fordi kvinner som Trude Mostue, som befinner seg i en posisjon hun har vært i stand til å komme i nettopp fordi noen tok kampen en gang og gjorde det mulig for kvinner å ta utdanning på linje med menn, snakker nedsettende om andre kvinner og andre kvinners valg. Når så vi sist en mann som uttalte seg nedsettende om andre menns valg i forhold til å ta seg av familien sin?
Jeg tror definitivt at de aller fleste unge kvinner i dag er sterke og flinke og er sjelegald for at det er en selvfølge for dem at de kan velge akkurat hva de vil bli og hvem de vil være. Men jeg er bekymret for at det fortsatt på svært mange nivåer stilles andre krav til kvinner enn til menn i samfunnet vårt.
Jeg ble voksen på 80-tallet. For meg var det også en selvfølge at jeg kunne bli hva jeg ville og at kvinner og menn skulle dele ansvar for både inntekter om omsorg i familien. Men mange av oss oppdaget på mer eller mindre brutalt vis at det var mange mer eller mindre utalte holdninger og forventninger til oss som kvinner som var stikk i strid med det vi trodde var en selvfølge. Jeg synes det er leit at det fortsatt er slik.
Jeg tror, som Tjorven, at det offentlige må legge føringer på fordelingen av foreldrepermisjonen, til tross for at det finnes mange oppegående kvinner og menn som fint klarer å få til en rettferdig fordeling uten dette. Men så lenge menn av mange arbeidsgivere forventes å være borte så lite som mulig, at det bortimot ikke er akseptabelt i visse kretser at menn er gode omsorgspersoner for barn, at enkelte arbeidsgivere fortsatt ikke følger reglene, og forbigår kvinner i fruktbar alder ved ansettelse og forfremmelser (selv om andre årsaker gjerne gis), ikke tilrettelegger arbeidsplassen under svangerskapet, slik at kvinner blir tvunget ut i sykemelding eller svangerskapspenger, så lenge det fortsatt finnes nek som sier at "mannen skal ta deler av min permisjon (sist sett på SM i går)", ja da trenger vi fortsatt offentlige føringer. Det er også pussig at de politikerne som oftest hevder at familiene selv er i stand til å velge, er de samme som forutsetter at kvinnen tar brorparten av permisjonen.
Tally, hvor skrev jeg at jeg avskrev feminisme? Forøvrig er mor i jobb igjen når babyen er 32 uker gammel om de har hundre prosent dekning. Forutsatt at ungen er født til termin, ellers er den enda mindre.
For min del er det ikke fælt å komme på jobb igjen uansett. Eldste var åtte måneder da jeg måtte på jobb, det var veldig galt. Mellomste var elleve måneder, det gikk helt fint for da var jeg klar.
Sorry, jeg glemte ukene før fødsel. Så ja, med minste permisjon og null ferie er det 32 uker. Jeg er personlig enig i at det er tidlig. Men mennene på jobben din vil jeg tro fikk barn før de nye permisjonsordningene trådde i kraft? Poenget mitt er at det virker som du mener alle feminister mener at mor skal svosje ut i jobb etter tre uker, slutte og amme og overlate alt til far, og slik er det ikke. Man kan fint være feminist og uenig i det.
Jeg er jo feminist og mener jo at jeg velbegrunnet skal være hjemme så lenge det overhodet er mulig, så det går jo. Men jeg føler virkelig at man ikke stuereint har lov å si at mammaer noen ganger må få litt hensyn til at de ikke greier skilles fra babyen sin før den er litt større. Da kommer svarene om at det ikke er noe annerledes for pappaen veldig fort altså.
Jeg synes ikke det er noen god idé å avskrive ordet feminist fordi noen/mange forbinder det med ekstreme Ottar-damer. Jeg synes heller ikke det er en nødvendig utvikling at unge kvinner skal slutte å bruke ordet fordi de forbinder det med mødrene sine. Feminist er et begrep på linje med ant-rasist, ateist eller sosialist. Man slutter ikke å bruke disse begrepene fordi eldre generasjoner også brute dem eller fordi noen/mange forbinder noe negativt med begrepene?
Jeg nøytraliserer og ufarliggjør begreper så ofte som mulig - det rommer ikke mer enn troen på likeverd, og jeg synes vi skal "ta begrepet tilbake" og på den måten gradvis fjerne assosiasjoner til de mest ekstreme feministene på 60-tallet.
Grunnen til at jeg ønsker dette, er at man trenger begreper for å definere seg selv som menneske. Om man ikke har begreper for noe, så er det vanskeligere å definere egen identitet. Finnes det er annet godt ord for å definere at man er for likeverd mellom kjønnene?
Jeg baker kaker mens mannen skifter dekk uten at det på noen måter kompromitterer min feminist-identitet. Det har aldri handlet om å "være lik" for min del - det handler om å være like mye verdt.
Dette at kvinner MÅ skifte dekk eller at menn MÅ like å dekorere kaker er like latterlig for meg som å hevde at en pakistaner MÅ like rømmegrøt og en nordmann MÅ like Bollywoodfilmer.
Respekt for ulikhetene er hele greia for min del.
At man skal være fri til å begevge seg på motsatt kjønns domener er noe helt annet - og veldig viktig og riktig og nødvendig. Og at kjønnsrollene er i stadig utvikling til glede for individer og samfunnet som helhet, er også nøvendig, bra og riktig.
Poenget er at man er fri til å velge samtidig som man respekterer hverandre nok til å dele ansvarsbyrden i en familie.
Dette er faktisk første gang jeg har vært borti at folk mener omtrent det samme med "feminisme" som med "for like muligheter" eller "for likestililng". Jeg forbinder ordet feminisme med noe mye mer ekstremt enn det. Jeg respekterer at det åpenbart er mange som har et mer moderat feminismebegrep innabords, og jeg står jo for de samme verdiene selv. Jeg vet bare at jeg ikke er alene om å ha ottar-bildet på netthinna når ordet feminisme kommer opp, så jeg foretrekker vel å ikke bruke det om meg selv tror jeg.
Feministene på sekstitallet og senere utover syttitallet var lite ekstreme, bare for å ha det sagt. De sloss for rettigheter som vi tar for gitt, som er nedfelt i lovverk og implementert på de fleste arbeidsplasser. Noen teoriserte over hva BHen representerte av tvang og brant den, men det er jo bare et steg videre fra Coco Chanels angrep på korsettet og hva hennes design betydde for frihet i form av pust og bevegelse.
Feminisme betyr frihet og ansvar. Frihet til å velge selv uavhengig av kjønn, ansvar for å behandle seg selv og andre anstendig.
Jeg mener vi har mange ufriheter knyttet til kjønn i dag. Skjønnhetstyranniet, voldtekt og kvinnemishandling, lønn... Listen er lang.
Ottar mener egentlig ikke så veldig ekstreme ting. Ryktet deres er verre enn dem. Jeg er blitt overrasket mange ganger og oppfordrer til å vite hva man snakker om før man snakker om dem.
Ekkelt? Hvor tar du det fra? Fordi at man ønsker at far skal forbeholdes rundt 33% av foreldrepermisjonen, og mener at den biologiske tilknytningen til far av er relevans for babyen, så synes man det at biologi er ekkelt? Det helt er greit å være uenige om hvor lenge babyen biologisk er avhengig av sin mor, men dette synes jeg framsto både fordomsfullt og nedlatende overfor meningsmotstandere.
Jeg får ikke prikket deg (siden jeg tydeligvis har gjort det nylig), men jeg er veldig enig. Jeg skal ha meg frabedt å bli beskyldt for å synes at biologi er ekkelt.
Jeg mener det korstoget som pågår fra bla. Lysbakkenfløyen er biologifiendtlig og anti-natur. Jeg har tross alt noen år bak meg i politiske grupperinger som har vært premissleverandør for hans politikk, det jeg etterhvert ble stående temmelig alene. Jeg vet at biologi blant enkelte i hans nære politiske krets ses på som i beste fall et problem.
Jeg har to barn jeg da, men hadde nok ment det samme om jeg hadde tre barn.
Jeg vet ikke helt hva du mener her, men jeg synes at det er så viktig at barnet skal ha god tilknytning til faren sin at om dette behovet går på tvers av hva mor vil, så vinner barnet.
Dessuten synes jeg at det er velkomment at menn er på banen og diskuterer barseltid og foreldrepermisjon, det handler ikke først og fremst om kvinnene, men om barna, og hva som er gode oppvekstvilkår for dem. Og da er det jo klart og selvfølgelig at menn skal være med i den debatten.
Jeg ser ikke at det er et korstog, altså. Hva er det som sies fra Lysbakken: At det er viktig og bra å amme. At noen av ulike grunner ikke ammer, og det er også greit. At noen familier vil velge at far tar ut deler av eller hele sin permisjon tidlig, hvis den famlien ønsker det sånn. Han har ikke sagt at noen skal slutte å amme, eller at de skal tilbake i jobb etter seks uker. Hvis en er mot fedrekvote overhodet skjønner jeg jo at en reagerer, men den tredelingen som kommer nå er jo ikke en endring i forhold til forlengelsen av fedrekvoten (og totalpermisjonen) som kom 1. juli? Hvor er korstoget, og når i alle dager har han sagt at barseltid er piece of cake og at en bare kan gi flaske? Det blir for enkelt for meg, altså.
Nå var ikke dette en permisjonstråd eller en ammetråd, men det får stå sin prøve. Jeg er for tredeling av permisjonen. Jeg har "gitt" mer permisjon til mitt barns far enn kvoten, det vil si at vi har valgt at han skal ha mer enn 10 uker (som var kvoten da vi fikk barn). Det vil si at jeg skal i jobb når mitt barn er nesten 9 måneder, fordi vi har puttet ferie oppå der. Jeg har aldri påstått at det gjør meg til en bedre feminist enn en som blir hjemme i permisjon lenger, selvsagt gjør det ikke det. Like lite som det gjør meg mindre knyttet til barnet mitt at jeg synes det er greit å begynne å jobbe igjen når hun er 9 måneder.
Nå overtolker du, slik jeg ser det. Man mener ikke biologi er irrelevant fordi om man er for en større fedrekvote. Likestillingen både i heimen og i arbeidslivet er kommet gigantiske steg fremover nettopp fordi fars del av permisjonen måtte tas av far.
Vi er veldig mange som er stolte av å være feminister men som selvsagt ikke ser likt på alle detaljer og løsninger i saker som involverer likestilling og rettighetskamp.
Helt enig. Jeg pleier å si at jeg er rødstrømpe. Men jeg er ingen mannshater, tvert imot.
Jeg ser at jeg er på samme alder som Pøbelsara, med andre ord ingen ung voksen. Kanskje derfor har jeg et annet syn på hva feminisme er, enn de som er yngre.
Men burde vi ikke ta tilbake feminisme-begrepet? Si med stolthet at vi er feminister? Uten å bli beskyldt for mannshat og denslags. Ikke la kvinnehaterne feilaktig definere hva en feminist og feminisme er.
Ja, og så synes jeg Harriet sier mye klokt, som det med å løfte det opp et par strukturelle hakk. Samtidig er jeg absolutt ikke enig i at hver enkelt skal fordele permisjonen selv, det er bare å titte noen år tilbake og se hvor mange fedre som "fikk lov" (enten av arbeidsgiveren eller kona) å ha permisjon da, i motsetning til nå.
Jeg omtaler meg ikke som en femininst, antagelig fordi jeg har en del negative assosiasjoner til ordet. Men min oppdragelse var klar: Min mor var veldig opptatt av kvinners muligheter, omrokkering på tradisjonelle mønster i hjemmet, og fars delaktighet i det daglige. Den biten var grei. Utdanning var viktig, klare seg selv var viktig og aldri bli styrt av en mann. Klar tale.
Samtidig så lå det et slags voldsomt "utseende betyr nada" og en aversjon mot det kvinnelige, og antagelig noe av de samme signalene som andre har følt, at skal du være likestilt, må du ikke være typisk kvinnelig. Heller mer mannlig.
Dette kaller jeg likestilling. Jeg har samme verdi som en mann, min mening betyr like mye, og jeg har de samme muligheter som en mann. MEN jeg må ikke se ut som en mann for å oppnå dette. Jeg kan også være opptatt av klær, sko, sminke et.c, og ha utdanning, ha meninger og være likstilt i et parforhold. Jeg skal kunne være meg, og ikke måtte innordne meg menn og tradisjonelt mannlige måter å være på, for å oppnå det jeg vil i livet.
Det er vel typisk tida i dag kontra 70/80-tallet, at man oppfatter en del av de rettigheter man har kjempet for som selvsagte. Når situasjonen ikke er prekær, så inntrer valgmulighetene igjen, og ofte ser man at tradisjonelle valg sniker seg tilbake. Det blir som i de land der man må utdanne seg og jobbe for å overleve, kontra land med høy levestandard og velferd. En del kvinner har der, til tross for likestillingskampen, lyst til å være mer hjemme og jobbe mindre. De kan, de har råd, og de velger selv å gjøre det. Individuell frihet er viktigere enn gruppen kvinner versus menn, og det er vel det jeg identifiserer meg mest med.
Jeg synes også det er viktig og riktig at man har en del av permisjonen øremerket far, ikke først og fremst på grunn av at familiene må dikteres, men like mye fordi arbeidslivet må venne seg til dette og det er ganske mange arbeidsgivere som ser på pappaer i permisjon som en unødvendig belastning og ekstraferie utenom sesongen. Jeg tror faktisk at familiene mange steder har kommet lengre enn arbeidsgiverne rundt omkring.
Likevel synes jeg det er dumt at så mye av fleksibiliteten forsvinner. Fleksibiliteten til å la mor ta hele permisjonen hvis det passer den familien best, og fleksibiliteten til å la far ta over permisjonen allerede fra start av hvis mor er student og far jobber. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er for at mors kvote skal være like lang som far sin nødvendigvis, det er ikke noe problem på landsbasis at kvinner ikke tar ut permisjon. Det jeg synes er viktigere med tanke på mors permisjon er at man ikke glemmer at det er noe som heter barselperiode, tilknytningsteori og retningslinjer for spedbarnsernæring. Det innebærer at jeg synes det er begrenset hvor mye man kan detaljstyre i og med at folk jobber og bor forskjellig, og det innebærer at det for mange blir veldig vanskelig å følge gjeldende anbefalinger hvis det blir mer begrenset enn idag hvor lang permisjon mor har mulighet til å ta alene. Det er jo ingenting i veien for å dele annerledes hvis man ønsker det og bor sentralt nok til å få det til, eller hvis man velger annen ernæring for barnet sitt. Hvilket selvfølgelig også må være greit.
Jeg har prøvd ulike varianter selv. Med eldste var jeg tilbake i jobb da han var 5,5 mnd. Det gikk fint fordi vi bodde i nabohuset til jobben min, et barn som tok flaske og en arbeidsgiver som ikke var negativ til ammefri. Med toern gikk jeg tilbake i jobb da han var 9 mnd. Da var det helt greit, han var tilvent annen mat og det fungerte veldig greit. Treern var jeg hjemme med et helt år. Da var pappaen syk og kunne ikke ta seg av han før han var godt over året, så det måtte bli sånn. Det var koselig, men ikke nødvendig. Og ingen fordel for meg på jobb for å si det forsiktig. Denne gangen skal vi prøve urban-varianten, jeg er hjemme i 3 mnd, så deler vi 60/40 noen måneder før han tar et par mnd alene på slutten. Da er han innstilt på daglig lunsj på jobben min de dagene han er hjemme. Jeg er spent på hvordan det vil fungere, men jeg tror det blir greit. Fordi vi bor som vi bor og jeg etterhvert har ganske lang erfaring med spedbarn og egen kropp slik at det er sannsynlig at den biten vil fungere greit. Jeg er for fleksibilitet så langt det lar seg gjøre uten å ende der at far igjen ikke får noe permisjon.
Hvor mange menn har opplevd at det er en ulempe for dem å ha hatt permisjon på jobben? Jeg har ikke hørt om noen (men jeg har hørt om mange kvinner som har mistet lønnsøkninger og muligheter pga det), men mulig de finnes likevel.
I forrige jobben min ansatte jeg en gang to unge kvinner i tyveårene, og jammen kom flere av gammelgutta og sa "nå skal du bare se hva du har ansatt, de forsvinner vel ut i permisjon snart". Jeg repliserte med å peke ut i kontorlandskapet på alle de unge (høyt utdannede) mennene som tok fødselspermisjon etter tur, og sa jeg hadde aldri hørt noen si at vi kan ikke ansette unge menn for de forsvinner ut i perm. Til og med gammelgutta i det firmaet hadde hatt sin andel og vel så det med fødselspermisjoner, fikk jeg vite senere. Det har kanskje med utdanningsnivå å gjøre, for i firmaet jeg jobbet før dette tok gutta fedrekvoten og brukte den til å snekre garasje eller veranda mens mor avviklet ferien sin og var inne med barnet.
Hovedproblemet med å være så lenge borte hadde ingenting med lønn og formalia å gjøre, men det er ingen fordel å være borte så lenge at man nesten blir glemt der jeg jobbet. :knegg:
Det er nettopp derfor jeg poengterer overfor gutta på jobben at jeg er feminist. De tenker på Ottar når de hører ordet, men jeg forklarer hva jeg selv legger i begrepet og det jeg står for er de egentlig ganske enige i.
Jeg er også helt enig, og bevisst på å omtale meg som feminist i mange ulike sammenhenger. Jeg gjør som Tjorven, og opplever at det tar brodden av noen fordommer.
Dette synes jeg var mer spiselig og forståelig argumentasjon. :)
Jeg er litt ambivalent til feministbegrepet, selv om jeg alltid har definert meg som feminist, og har stor respekt for det feminister gjennom nitidig arbeid har oppnådd. Det tror jeg at det er mange unge kvinner i dag som ikke skjønner rekkevidden av. Og det er vel ganske normalt, jeg klarer nok ikke å ta innover meg hvordan det var under krigens dager heller.
Det jeg synes er utfordrende med ensidig å kalle meg feminist er at jeg i grunnen føler meg like engasjert på menns vegne. (Derav tittelen min.) Jeg tror at menn går glipp av mye ved å stilles på sidelinjen i forhold til eget hjem og i forhold til sine egne babyer og barn. Jeg får følelsen av at de fordelene kvinner får i arbeidslivet fordi far får mer permisjon er mer verdt enn den tilknytningen og verdien det kan ha for barn og far ved at de er mer sammen. Og derfor reagerer jeg også når det kommer kommentarer a la dette at kvinner skal frigjøre seg på bekostning av barna. Da setter man det samtidig som premiss at babyer og barn lider ved å være mer sammen med faren sin.
Jeg setter ikke som premiss at det er bedre for babyen å være sammen med meg. Jeg sier at det er mitt eget behov som dekkes ved å gå lenge hjemme. For meg virker det også som om babyen min er mest knyttet til meg enda, nå som han er te måneder. Far og brødre er mer og mer på banen og etterhvert vil jeg være sidestilt med dem for minsten, men det trenger å gå gradvis i den takten det går i naturlig for oss alle sammen.
Jeg mener at vi er i mål med en tredelt permisjon slik det er i dag. Og jeg mener at dersom det nå skal avsettes flere uker kun til far så bør disse komme som en utvidelse til permisjonen heretter.
For ordens skyld så er det ihvertfall for min del såpass vondt å gå fra babyen min tidlig at jeg ikke ville fått den siste dersom jeg måtte særlig tidligere ut i jobb igjen enn jeg må nå. Dermed er løsningen for vår familie at vi må ha lengerpermisjon. Jeg ser det nemlig som rimelig at faren får dekket sitt behov for tid med barnet som akkurat like viktig som mitt eget.
Ja?
Å være for likestilling og å være en feminist er akkurat det samme i mine øyne.
Jeg synes det er synd at vi har latt menns (og tydeligvis mange kvinners) ekstremt stereotypiske syn på kvinner som har kjempet for kvinners rettigheter skremme oss bort fra begrepet feminist. Det er et viktig og meningsfullt ord.
Jeg er nesten på daglig basis uendelig, uendelig takknemlig for den jobben våre feministiske formødre gjorde og som vi nyter uendelig godt av hele tiden i livene våre. Jeg synes det nærmest er illojalt og skammelig utakknemlig å ta avstand fra begrepet feminist. Men det er muligens et for krasst syn på saken.
Dette er knallbra sagt. Jeg er helt enig med Zoe. Noe av grunnen til at jeg postet denne tråden, er vel at jeg er lei meg for at feminist-begrepet er blitt så negativt ladet for mange, og at man nærmest blir avfeid som en skrulle i enkelte samfunnslag hvis man kaller seg feminist.
Er det ikke et paradoks da, at man må forte seg å si at man er kvinnelig og liker å pynte seg og være jålete selv om man er feminist, hvis man skal noe som helst håp om å bli tatt alvorlig? Er det ikke slik at man må oppfylle ganske strikte krav til hvordan en kvinne skal se ut, for å bli tatt alvorlig i samfunnet vårt? Kan man være kritisk til sjønnhetstyranniet hvis man ikke er pen? Blir man bare betegnet som misunnelig hvis man er kritisk det det tildels enorme kropss- og utseendefokuset som råder blant unge kvinner hvis man ikke selv oppfyller idealene?
Har virkelig likestillingen gått for langt når vi har moteeksperter som deler ut terningkast til kvinnelige politikere for antrekkene de velger under en slottsmiddag? Når Erna Solbergs mann blir fremstilt som en slags eksotisk og fremmed men akk så beundringdverdig fugl når han i årevis er den som har holdt fortet hjemme?
Jeg er enig i at det er skammelig og illojalt utakknemlig å ta avstand fra feminisme-begrepet. Det er derfor jeg blir så sinna når brødhuer av middelmådige fotballstjerner hevder at feminister vil være som menn, eller når blonde dyrleger som befinner seg på en av verdens aller grønneste grener hevder at likestillingen har gått for langt.
Og jeg synes det er utrolig trist at hvis man skal ha noe som helst håp om å bli tatt alvorlig selv om man er erklært feminist, så ma man i hvert fall være pen.
Jeg synes vel kanskje likestilt er et bedre begrep, og ikke et så negativt ladet begrep. Men jeg er vel påvirket av media som mange andre. Men kanskje jeg er fenimist uten å vite det? Eller at et likestilt samfunn ikke trenger det begrepet i så stor grad som før. For de som vokser opp er likestilling så selvsagt, at det mer er behov for å definere de som evt. ikke deler dette synet.
En digresjon, som forsåvidt berører området, er den utviklingen man ser i forhold til hvem som bør/kan gjøre hva. I mange tråder her inne så berømmes ofte menn hvis de velger typisk kvinnelig, og motsatt.
Det dras fram som likestilling om mor er hjemme kort tid med baby, og far tar mesteparten av permisjonen. Motsatt er tradisjonelt og mor som overstyrer. Hvis far velger ulønnet persmisjon et år for å være hjemme: Hurra. Han prioriterer viktig tid med familien. Hvis mor gjør det så tenker hun ikke på framtida og pensjonen. Far gjør mesteparten av husarbeidet. Se der ja. En som vet å bidra. Mor gjør mesteparten av husarbeidet: Kuet kvinne som ikke vet å stille krav. Når det gjelder barn så berømmes spesielt jenter om de velger typiske "gutteting/-aktiviteter" et. c. Det fremmes dog ikke like mye om gutter jevnt over velger "jenteting/aktiviteter".
En jente som velger typiske jenteting må nesten bortforklares. Ei jente som har kort hår, spiller fotball og aldri pynter seg har guts ja. Forbilledlig.
Hva med verdien av det vi er og bidrar med uavhengig av kjønn? Totalen av det vi er som menneske. Diskusjoner er ofte så snevre. Folk lager seg sannheter basert på enkeltelementer.
Individet blir borte i denne "gruppen" man skal tilhøre. Jeg er ikke bare sånn eller bare sånn. Jeg er litt av hvert, og det antar jeg alle andre også er. (en digresjon ja, men handler dog om "kjønn" som jo er essensielt her)
Fantastisk blogginnlegg. Men det er noen fæle innlegg fra noen misogyne slemme menn litt nede i kommentarfeltet; Stian og Daniel.
Ja, jeg vet at de er duster. Jeg vet at de ikke representerer et stort flertall. Men de er der, og de representerer noen. Jeg har møtt slikt kvinnehat på nært hold og det er virkelig helt jævlig skummelt. :redd: Og jeg klarer virkelig ikke å se hvorfor de føler seg så truet.
Her er et utdrag fra kommentarfeltet i bloggen -ea- linket til. Når jeg leser slik, tenker jeg at det er lenge, lenge igjen til vi er der vi skal være - når vi bli bedømt som individer, ikke som kjønn. Og man kan gjerne si til man blir blå at dette bare gjelder noen få og at de fleste ikke har slike holdninger. Men noen har det. Og de gis hatefullt uttrykk for på nett og sikkert også i andre sammenhenger. Jeg synes det er skummelt, og kan ikke huske å noensinne ha sett tilsvarende hatutrykk fra kvinner. Og jeg tenker at når noen kan hate meg på en slik måte uten noengang å ha møtt meg, da har ikke likestillingen gått for langt på noe som helst vis. Jeg ønsker virkelig ikke at mine døtre skal måtte leve i en verden som synes det er greit at noen mener slike fæle ting om andre bare fordi de er kvinner.
Norske jenter vil ha barn på samme måte som normale kvinnfolk i andre land vil ha et husdyr.
Norske jenter får barn som de bruker for å få støtte fra staten og presse mannen for penger samt mer. Før de fikk barn, så brukte de jo taktikken med å anmelde en voldtekt som aldri fant sted. Nei, norske menn. Skal dere ha et ordentlig kvinnfolk, så er jeg redd Norge er feil sted å sjekke. De kan jo faen meg ikke lage mat engang eller vaske huset.
Norske menn ligger i verdenstoppen når det gjelder likestilling, men er det nok for norske jenter? Tro meg, det vil aldri bli nok for dem, og respekterer dem menn? Selvsagt ikke.
Sjekk skilsmissestatistikken. Ca 60% for de som gifter seg det første året, og grunnen til at prosen er så “lav” er at flere norske jenter velger “samboerskap”. Det gir dem mer handlerom og frihet og for feminismens skyld, så kommer det ikke under statiskken til SSB, så de tar seg bedre ut, selv om de knuller rundt som horer og får bastards av noen barn.
Det er kanskje verdt å nevne at norske kvinner føder ikke nok barn, og de de føder setter de bort så de får tid til styremøtet som de ble kvotert inn på. Det er korrekt. Nordmenn dør ut. Norske kvinner føder i snitt 1,8 barn. Det holder ikke! Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødene i Oslo er 30år. Da kan dere tenke dere hvor mye knulling uten resultat av et barn, det foregår i horenes by.
Norske kvinner råtner også på rot. De vil ha eldre menn, når de er unge, og forventer yngre menn når de blir eldre.
Hvorfor skal en norsk snill mann på 30 år som aldri har fått lov til å smake norsk fitte, velge en utpult og råtent tryne av en norsk hore som er 30+?
Poenger er at norske jenter må slutte å knulle rundt som horer i ung alder og prøve å finne en mann som de kan få barn med og som ikke stikker av (de velger jo bare bad-boys og kriminelle).
Våkn opp kjerringer, det finnes bedre vare av deres kjønn i utlandet som setter pris på menn.
Jævla horer
Ja, jeg holder på å lese kommentarfeltet nå, og jeg er dessverre ikke rystet. Det er det samme hatet man kan finne mot samer, innvandrere, you name it.
Fy faen. Jeg vet at sånt avskum er der ute, men jeg blir like lei meg hver gang jeg leser sånt. Dessverre tror jeg en del av holdningene er mer utbredt enn vi tør å tro en gang.
Det var blogginnlegget sitt det. Det er i grunnen skremmende hvor mye rare tanker som kommer til overflaten på nettet som folk klokelig (?) holder kjeft om til vanlig.
Impulsen når jeg leser sånne innlegg, er å lukke vinduet og forsøke å ikke tenke på det. Men problemet med ekstremt bitre menn som gir kvinner skylden for alt som muligens kan være feil i samfunnet, forsvinner ikke av seg selv, og jeg synes stadig vekk vi ser mer og mer av det reflektert i sosiale medier. Det er nesten skumlere dersom slike meninger forblir i det skjulte, men samtidig er det bortimot umulig å argumentere fornuft inn i denslags fundamentalister, så jeg vet ikke helt hva man skal gjøre for å få bukt med problemet.
Generelt bør man vel forsøke å få alle trollene ut i sola, så de sprekker, men jeg vet sannelig ikke. Ytringsfriheten finnes, og meningene forsvinner ikke selv om de mest ekstreme ytringene fjernes, og det er kanskje enda skumlere dersom de får forbli i det skjulte?
Er det noen som har noen tanker omkring hva man kan gjøre for å få bukt med problemet?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
