Litt diskriminerende overskrift men jeg kom ikke på noe bedre.
Tråden kommer etter å ha sett ørten oppussingsprogrammer som Sinnasnekker'n osv. hvor oppussingen er mannens jobb alene mens kvinnen passer barn og ellers gjemmer seg bak at hun ikke kan noe.
Når jeg i tillegg har mange venninner av samme sorten som ikke kan bære, løfte, spikre, skru og i allefall ikke bruke sag lurer jeg på om det virkelig er så skjevt der ute i de tusen hjem.
Jeg må innrømme jeg får fullstendig fnatt av den type holdninger og ville få krampe om jeg var avhengig av hjelp til å henge opp en lampe, hylle, skru sammen et skap e.l.
Nå har vi bygget om 2. etg. her hjemme og jeg har revet vegger og bygget de opp igjen. Mannen, pappa og svigerfar var selvsagt til god hjelp ( :knegg: ) men jeg gjorde mye av jobben.
Pappa og svigerfar er av en annen generasjon og fikk omtrent dånedippen hver gang jeg gikk i gang med sirkelsaga, men de ble vant til det til slutt. Heldigvis. For jeg ble rimelig frustrert hver gang svigerfar omtrent tok verktøyet ut av hendene mine for å 'hjelpe'. :rolleyes:
Men, blant mine venninner og bekjente er det få som bidrar med annet enn noen strøk maling når noe gjøres hjemme. Siden maling og tapetsering er sett på som litt mer 'kvinnearbeid' utelates det fra pollen.
(Og så fort malerkosten kom frem her var det såvisst ingen som forsøkte ta fra meg noe arbeid. Enda det var jeg som sa jeg ville ha ferdigmalt smartpanel. :snurt: )
Nei, jeg overlater slikt til andre - ikke fordi jeg er kvinne, men fordi jeg overhodet ikke har et praktisk gen i kroppen, når det kommer til slikt. Hey, jeg klarer ikke engang skru sammen et møbel fra Ikea.
Min mann og jeg har 20 tomler til sammen. Det er en grunn til at badet vårt blir dyrt. :sparke:
Vi har nok en ganske tradisjonell arbeidsfordeling, og det er mannen min som skifter dekk, måker snø og klipper gress. Jeg kan spikre, skru, male, sage og sette sammen enklere IKEA-ting. Jeg unngår tunge løft på grunn av at jeg har hatt og har en vrien rygg og nakke. Jeg er ikke svak i det hele tatt, men jeg ser ingen grunn til å ødelegge kroppen mer enn nødvendig.
Jeg hater å pusse opp hus, sage og snekre. Det gjør mannen også. Bære tungt er ikke noe problem for noen av oss. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Pusser jo opp gamle møbler, så noe gjør jeg jo. Jeg har til og med designet og snekret noen cd- skap og tv- benk. Men det er vel heller fordi jeg er opptatt av design og praktiske løsninger. Jeg har også undervist i sløyd(kunst og design i harde materialer) i mange år. Så en del kunnskaper har jeg jo.
Jeg gjør det jeg må. ;) Det vil si at jeg er deltakende i oppussing, inkludert saging og spikring. Men jeg må innrømme at det er mannen som planlegger og veileder i det. I tillegg gjør jeg alt i hagen, også tungt grovarbeid og gressklipping.
Vi har bil, men der kjøper vi alt av vedlikehold, inkludert dekkskifte, så der er det ingen av oss som gjør noe. Jeg kjører den da, mannen gjør ikke det en gang.
Ja, jeg gjør jo det. Men av meg og mannen, så blir det til at han gjør de tyngste arbeidsoppgavene og jeg gjør mer pirkejobbene. Men det er fordi det passer oss best, og det funker. Men er en racer på å skru IKEA.
Njæ. Det er ikke mye jeg gjør av sånt. Jeg kan ikke mye kvinnfolkarbeid heller, om det er motsatsen, med strikking og sying og sånt. Jeg får til å lage mat og ordne tekniske ting. Vi har ikke så veldig tradisjonell arbeidsdeling av den grunn - mannen min gjør ikke mye mannfolkarbeid han heller. Selv om han kan.
Jeg er ikke veldig handy av meg, men tar igjen i stahet. Jeg klarer ikke alltid å se hvordan slike handyting skal virke eller funke, men med litt googling og hjelp får jeg det oftest til.
Jeg er etterhvert blitt ganske flink med gjærsaging, montering og beising, og har til og med Lecas selvbyggerkurs. :jupp:
Signerer og legger til at handywork overhodet ikke interesserer meg, det er ikke engang slik at jeg har lyst å prøve. Det kan noen andre ta seg av :knegg: Bare å se på oppussingsprogrammer på TV kjeder meg halvt ihjel.
Fant ikke noe svaralternativ som passet meg (edit: Jo, jeg hånderer det meste og det jeg ikke kan lærer jeg meg). Her i huset er det jeg som avretter gulv, legger fliser, legger membran, sparkler, maler o.l. Mannen besørger hammer og spik.
Han er håndlanger da og bærer de tunge sekkene for meg.
Å være handy er en egenskap som så mye annet. Jeg lever et godt liv uten å være god til absolutt alt.
Er noen gode til absolutt alt?
Jeg kan alt som må til for å klare meg fint i hverdagen - vi deler på ansvar for barn, husarbeid og økonomi. Utover det er det på ingen måte noen greie for meg å "kunne gjøre alt en mann kan". Dessuten kjenner jeg forholdsvis mange menn som er temmelig hjelpeløse med snekkerarbeid og slikt selv. Det er heller ikke noe problem.
Jeg kan alt :tøff: bortsett fra å stå i stige eller stillasje. Har total høydeskrekk over tre trinn på gardintrappen.
Far og jeg utfyller hverandre godt og er et godt team. Jeg planlegger og tegner, han ser om det er praktisk mulig og vi gjør det meste sammen. Det går greit fordi han er håndverker.
Men jeg er best på å skru IKEA!
Jeg klarte meg helt fint med alt praktisk arbeid før jeg møtte mannen min. Jeg skrudde f.eks. sammen hele Ikea-kjøkkenet helt selv, og fikk bare hjelp av pappa til å henge det opp på veggene.
Nå overlater jeg (dessverre) mye sånt arbeid til mannen min. Men jeg feller trær på hytta noen ganger sånn for å vise at jeg kan. :D
Jeg og. Eller. Jeg kan det hvis jeg vil/må.
Jeg skrur sammen kjøkken og sånn fra IKEA liksom, og henger opp ting.
Men sånn kapping, måling, saging og alt sånn synes jeg er rett og slett er både kjedelig og tålmodighetsarbeid (noe jeg ikke har). :gal:
Men jeg er jo gift med en handyman, og da har nok fordelinga også blitt sånn, fordi han liker det veldig godt. :knegg:
Jeg hadde nok fint kunne gjort det mer/lært mer om det om jeg måtte.
Jeg har tross alt hatt "teknisk" som valgfag på ungdomsskolen. :kry:
For mitt vedkommende er det ikke snakk om å være god i absolutt alt, men å ha såpass innsikt og forståelse i slike greier at jeg er noenlunde selvhjulpen om det skulle bli nødvendig.
Mammen min er mye, mye flinkere på slike handygreier enn meg, men det er jo ikke dermed sagt at jeg ikke trenger å få i alle fall litt kunnskap om det.
Jeg tenker sånn at den dagen jeg trenger det, så tilegner jeg meg kunnskapen om det. :jupp: Det finnes mange som kan lære meg, og det finnes mange man kan leie også ;)
Samme her. Sage kan jeg virkelig ikke, noe jeg er sikker på at barneskolelæreren kan bevitne når jeg treffer ham igjen på nyåret. :knegg: Jeg har ikke hatt tresløyd siden 6. klasse, og kommer fra en familie som ikke har praktisert den slags de siste 30 åra. Min eneste G i karakterboka kom i metallsløyd. :tøff: Jeg har aldri vært praktisk anlagt på håndverksfronten, men trøster meg med at jeg er flink til mye annet. Jeg leier mer enn gjerne inn noen til å gjøre jobben for oss.
Å montere Ikea-møbler får jeg til, da. Jeg har en del praktiske sider, men de har lite med utøvende snekring å gjøre.
I starten av forholdet var det jeg som hadde ansvaret for bil og hjulskift og sånt noe, men det fant jeg ut var lurt om han kunne selv også etter at han kom tilbake på jobb til meg for at jeg skulle skifte dekk da han punkterte.
Når det kommer til oppussing og saging og alt sånt syns jeg vi utfyller hverandre godt egentlig, har tar de tyngste løftene og jeg er pådriver for planlegging og gjennomføring, og det er ofte jeg som begynner med ting hvis vi skal ha fortgang i noe.
Men sånn egentlig er vi ikke så himla handy noen av oss, men vi har da lært litt etterhvert. Og det er ingen skam å spørre folk som kan.
Jeg kan det meste, men det betyr ikke nødvendvis at jeg gjør det.
For det meste av snekring, bygging og reparasjoner gjør mannen min, odelsgutten med mekanikkerutdannelse, både bedre og kjappere enn meg. Og da gidder ikke jeg stå og plundre og bruke fire ganger så lang tid på et kanskje dårligere resultat, når jeg i stedet kan luske rundt i skogen med ungene eller lese bok eller drikke musserende. :nemlig:
Vi pusser ikke opp og sånn, men om vi skulle gjort det, tror jeg at jeg ville vært bedre enn mannen. I det siste har jeg gjort mer enn han av sånne ting som å skru sammen møbler, sette opp grind i døren osv. Mannen min er ekstremt lite handy, men han er til gjengjeld en million ganger bedre enn meg på husarbeid.
Det er jo relativt mye som kan være kjekt å kunne i løpet av et liv, er det ikke? Må man kunne alt på forhånd "i tilfelle"? Det meste kan man lære seg om man må, og de aller fleste lever vel fint med å både motta hjelp og å hjelpe andre ved behov.
Mannen min kan lage mat, men han har aldri bakt en kake. Jeg synes ikke det er nødvendig at han står på kjøkkenet i timesvis og jobber seg gjennom kokeboka for å lære seg de viktigste kakene i tilfelle vi skulle skille oss og mora hans var bortreist en helg han måtte produsere en kake til en skoleavslutning eller noe. Jeg tenker han ville få det til i nødsfall - også tenker jeg at om han ikke hadde fått det til i nødsfall, så hadde han definitivt kunnet kjøpe seg en kake, eller hva?
Sånn synes jeg det er med meg og handygreier også. Jeg synes jeg er et fullt ut dugelig menneske om jeg ikke bruker masse tid på urkjedelige handyting bare for at det liksom er noe jeg må kunne i tilfelle.
Ingen er vel helt hjelpeløse når det virkelig kniper - vi kan alle skru inn en skrue, det er jeg helt sikker på. Å snekre min egen dørkarm derimot, er jeg overbevist at jeg ikke må på noe som helst tidspunkt i livet.
Nja. Jeg er nok mer handy enn mannen, men jeg gidder ikke løfte så mye. Jeg er dritgod på IKEA, jeg har dekkskifteansvar, og ellers bilansvar bortsett fra vasking (for det er kjedelig). Jeg skifter lyspærer, sjekker olje og sånt. Jeg er maleansvarlig også. Klippe gresset gjør jeg innimellom, men det er som regel mannen sin jobb.
Jeg kan sage, men ingen av oss sager veldig ofte. Motorsagen syns jeg er litt skummel, så den får mannen stort sett ha i fred.
Jeg er ikke redd for slike ting, men jeg foretrekker å overlate slikt til mannen. Ergo, skulle jeg bli alene, klarer jeg meg helt fint. Svarte at jeg overlater til andre.
Ja jøss, enhver gjør jo som man vil.
Jeg liker bare å ha litt grep om ting som kan forventes å dukke opp og som jeg må løse/gjøre, og herunder kommer elementære handygreier.
Jeg blir bare lei av den holdningen at man må kunne så vanvittig mye om så mye for at det liksom skal være bra nok. Jeg tror ikke det stemmer. Jeg er for å bruke det man har av fritid på lystbetonte aktiviteter. Det synes jeg er kjempeviktig. Og om mannen stikker av og jeg plutselig sitter med skjegget i postkassa, så får jeg heller begynne å lære meg de aller mest nødvendige kjedelige greiene da - og outsource resten. :nemlig:
Jeg synes heller ikke at alle skal gå inn for å lære seg alt. (Det er sannelig mye jeg ikke kan her i verden!) Men jeg har sett noen eksempler hvor damer i svært tradisjonelle ekteskap etter skilsmissen har forventet at tenåringssønnene skal gjøre alt eksen gjorde, i stedet for å kanskje se om man ikke kunne gjøre noe av det selv, så synes jeg det er lurt at folk i det minste er litt bevisste på hvordan man best kan klare seg selv. Eller de har ringt rundt til mannlige slektninger og sagt med største selvfølgelighet at de "skulle ha flyttet noe i uthuset, kan du ikke komme gjøre det for meg" etc. Og det synes jeg blir ganske teit og hjelpesløst. (Og selvfølgelig like teit med menn som ikke skjønner seg på å kjøpe en kake eller må ha søstra si til å sy i en knapp, for all del.)
Jeg er vel et sted mellom de to siste alternativene. Jeg kan gjøre en god del, men prøver å unngå det mest pirkete. Mannen er rett og slett mer tålmodig og flink til å få ting riktig på millimeteren.
Jeg bor alene, så det ikke jeg gjør, det gjør ingen andre heller. Bestemor har bestandig sagt jeg burde vært gutt. Så ja jeg kan en del om verktøy og hvordan bygge til, men så har jeg nå en far som er snekker også, så litt lærdom har man jo fått oppigjennom tidene.
Jeg og mannen gjør det meste sammen av sånne ting. Det er lurt fordi det er mye hyggeligere å gjøre ting sammen, pluss at vi får ting til som veldig få andre ektepar får til, nettopp fordi vi er to handyhønker begge to.
Men sånn på siden så synes jeg at en person som ikke kan sette på en klesmaskin, lage seg middag og stryke en skjorte er litt patetisk. På samme måte synes jeg at det er patetisk at en voksen person ikke greier å gjøre tilsvarende enkle "manneting".
Og dessverre så har menn generelt blitt mye flinkere de siste tiårene til å lære seg til å lage mat og kunne ordne mer av de tradisjonelle kvinnejobbene, mye flinkere enn hva kvinner er for det motsatte og resultatet er at menn har blitt mye mer... tja nyttige personer enn kvinner. Sett som gruppe. Jeg synes kvinner er i en trend hvor det er helt ok å bli mindre og mindre nyttig av seg. Og jeg synes det er litt trist faktisk.
Jeg kan det meste, gjorde alt selv tidligere, nå gjør jeg minst mulig av slikt arbeid. Skifter ikke dekk lenger engang. Dvs jeg pusser, maler, tapetserer og fixer enkle interiørgreier, resten betaler vi andre for å gjøre. Jeg synes nemlig slikt er usannsynlig kjedelig, og så lenge vi har råd til å sette det bort, gjør vi det med glede, og med begeistring over hvor mange flinke fagfolk som finnes. Drømmemannen gjør forresten ikke noe praktisk i det hele tatt, og har heller aldri gjort det.
Jeg er en plass mellom "Jeg gjør noe bare jeg får litt hjelp, men ikke det tyngste og jeg bruker ikke verktøy som sag." og "Gjør det meste, bruker alt av verktøy Kan jeg ikke bruke det sørger jeg for å lære det.". Jeg tror dog jeg gjør mer enn mannen. Det handler vel mest om at vi ikke har blitt lært opp til dette, noen av oss.
For eksempel fikk min handy-pappa seg en telefonisk utskjelling første gangen jeg skulle skifte lysrør, og ikke kunne fatte og begripe hvordan man skulle få dette til. Nå kan jeg det, og vet at man må ha en starter til lysrøret også. Og klok av skade vet de to eldste jente dette også. :knegg:
Jeg syns forresten at man burde kunne ymse, jeg. Å være litt selvhjulpen, det være seg å kunne sage en bordbit eller å kunne bake ei kake, det syns jeg egentlig alle burde kunne. Like mye som de burde ha en viss peiling på historie og politikk og så videre. Rett og slett en del av almendannelsen. :nemlig:
Jeg gjør alt jeg får til, og spør om hjelp om jeg ikke kan. Mannen lærte meg å skifte olje på bilen for noen år siden og oppussinga deler vi på. Det eneste jeg ikke liker er å klatre i stiger.
Det er forsåvidt ikke det om man er handy eller ikke jeg er ute etter, det er mer holdningen og viljen til å gjøre noe av det som tradisjonelt har blitt sett på som mannfolkoppgaver.
Jeg får fullstendig fnatt av friske, oppegående jenter som ikke klarer fikse de enkleste oppgavene selv med eneste unnskyldning at de er jente.
Jeg er jente som få, så klarer jeg klarer de fleste. Fysiske skavanker kan alle ha, det blir litt på siden at man ikke kan snekre fordi det ikke er bra for helsa.
Det jeg syns er verst er vel det faktum at det virker som om noen syns det er en positiv egenskap å ikke gjøre denne typen ting selv, for 'jeg er så liten, nett og søt, og sarte lille meg klarer ikke sånne oppgaver som er ment for store, sterke menn' :blafre:
Jeg er ikke "handy" av meg, men har likevel både snekret,revet,kuttet og limt nå som vi har pusset opp i huset.
Skulle da bare mangle,men jeg syns ikke det er morsomte jeg gjør.
Jeg snekkrer fint helt alene ovs. hadde S i sløyd men bare g minus i "sying" ,
men pga ryggen og det kan jeg ikke løfte så tungt alene lengre så å sette i hop komoden fra ikea alene ble mareritt,turbo måtte hjelpe meg å løften den på plass å tung var den ikke :sukk:
Jeg har hengt opp listverk,kleskap,kjøkkenskap osv
Ikke noe gøy når jeg en gang i tiden var stææærk :litt spinnoff da hehe
Praktisk arbeid er noe av det jeg er aller dårligst på. Jeg er troende til å ligge på gulvet på en madrass resten av livet hvis alternativet var å skru sammen en seng fra Ikea selv. Jeg er veldig på linje med Zoe i denne tråden. Livet er for kort til å drive med ting man ikke liker hvis man ikke må (frivillig arbeid og veldedighet aside) så jeg gidder ikke bruke tid på å lære meg verken dekkskift eller tapetsering. Men helt klart, skulle jeg bli alene en dag, ville jeg nok slitt med det praktiske, for mannen gjør faktisk det aller, aller meste på den fronten. Bra jeg har full jobb og kan leie meg en handymann når jeg trenger det. (Men de er pokker så dyre da. :mumle: )
Jeg gjør ikke så mye av det. Da jeg var singel, gjorde jeg mye mer, men min elskede synes jeg kløner, og mener han gjør det bedre selv. Så da, så. Godt vi bor i nytt hus der det ikke er så mye å gjøre.
Jeg KAN det meste eller kan finne ut av det meste, men jeg gjør det ikke lenger. Da jeg bodde alene gjorde jeg alle jobbene selv, nå har jeg noen å dele dem med og vi deler etter evner og interesser. Jeg foretrekker andre jobber enn de typiske mannfolkjobbene i og rundt huset.
Jeg snekrer og sager osv osv gladelig. Spesielt om det fører til at jeg slipper husarbeid som jeg virkelig hater.
Neste sommer skal jeg rive trappa mi og lage ny, det eneste jeg gruer meg til er når jeg må opp på stige, det liker jeg ikke.
Har kapp og gjæringssag og da går jo alt så mye greiere.
Kompressor og dykkertpistol er jo så kjekt også (har det også)
Nå er vektøyet stort sett kjøpt inn av eksen (ikke saga), men jeg brukte det like mye om ikke mere ne han når vi var gift også.
Jeg er lite "praktisk kreativ", og har lite snekkerkunnskaper, og begge deler gjør at jeg ikke er noe flink på sånt "finne ut hva som går an her og gjøre det". Jeg kan fint montere Ikea-møbler, da, der trengs det sjelden den typen kreativitet eller kompetanse. Vi har ikke hatt veldig mye snekring og oppussing hos oss, men mannen er overraskende flink til denslags (og veldig nøye og med sterke meninger om hvordan ting bør gjøres), og de gangene han gjør større ting hjelper jeg til dersom det er nytte i det. Jeg er både sterk og nøyaktig og flink til å skjønne praktiske instrukser, og kan bruke spiker og skrujern og sånt, så helt unyttig er jeg jo ikke. :knegg:
Jeg har handy og flink mann som liker å pusse opp huset, jeg hjelper til når jeg ikke passer barn. Jeg fant ingen alternativer i pollen. Fordi jeg bruker å ta de fysisk tunge oppgavene, det er jeg som klipper plen uten motor, måker snø, beskjærer tre store epltrær og ellers bærer og kaster.
Jeg er, i all beskjedenhet, dugande til det meste. Snekre, sy, borre, bake, løfte, rydde, skru, strikke, male og så videre. Eneste jeg sjelden eller aldri gjør er å vaske. Jeg kan men hater. Da er det godt at jeg giftet meg med en som fikser det. I tillegg er jeg happimøffinmamma. :stolt:
Hm, så utrolig pk vi var her da. Jeg gjør lite sånt, men det er ikke fordi jeg er så søt og sart og feminin, men fordi jeg har så lite praktisk sans og hater å fikle med sånne detaljer. Men det er jeg som skrur alle ikeamøbler, da. Når det er slike brukervennlige sett med ferdig skrudde hull osv så går det bra. Men jeg overlater stort sett alt som skal spikres og skrues på frihånd til min mann. Ikke fordi jeg er kvinner og han er mann som sagt, men fordi jeg er for utålmodig, unøyaktig og det blir aldri bra - mens han er ganske handy og får ting til å bli fint uten at det koster han alt for mye.
Jeg kan det meste, men i praksis har jeg ikke deltatt så mye de siste årene. Praktisk fordeling når jeg ikke har vært så nyttig pga graviditet, senere når jeg ikke har kommet fra pga amming. Ungen er snart tre år nå, men hun kan jo ikke akkurat være uten tilsyn, så dersom det er arbeidsoppgaver som går fortere om man er stor og sterk så er det gjerne mannen som må trå til. Men ser nå at vi stadig oftere kan gjøre ting sammen igjen, og det synes jeg er det absolutt koseligste.
Jeg vil neppe kalle meg pk. Jeg som er hjemmeværende og alt. Men jeg har praktisk sans og har vokst opp med å være med pappa på prosjekter. "Dametingene" har jeg stort sett lært meg på egenhånd i voksen alder. Fordi jeg liker det.
Svarte dustepoll siden jeg var midt mellom de to siste. Jeg gjør det meste og bruker sag, men jeg gjør ikke alt. Jeg maler ikke i høyden (seriøs høydeskrekk), og mannen gjør absolutt mest av det fysisk tunge arbeidet. Men jeg kapper lister, tapetserer, maler inne, legger gulv, osv.
Nei, jeg er ikke så handy av meg. For meg er det et tiltak å gjøre ting jeg ikke kan og som krever opplæring. Det er mye greiere og raskere om mannen i huset, som vet hvordan det skal gjøres, gjør det.
Men sjauing er helt ok. Og det er stort sett jeg som vasker bil, måker snø og klipper gresset.
Og da vi bygget hus bidro jeg mest til å rydde, bære og holde.
Verken meg eller mannen er særlig praktisk anlagt. Noe har vi dog lært oss på veien. Vi kan legge gulv sammen, jeg måler og han sager. Vi kan legge brostein sammen, jeg måler og legger opp rettesnorer, han kjører vibroplate og bærer stein.
Vi er i grunn late og kjøper oss ut av ting om det lar seg gjøres.
Jeg gjør mannfolkarbeid fremfor kvinnfolkarbeid any day. :filer:
Jeg kan ikke fordra å være avhengig av andre, så jeg kan både spikre og sy.
Mannen og jeg er et godt handyteam; jeg måler, han kapper og så setter vi opp sammen. Og så øver vi på at han skal høre etter sånn at han ikke durer i vei og gjør feil. :nemlig:
Vi er rett og slett best sammen.
Jeg skifter dekk, skrur og snekrer og måker snø. Men aller helst liker jeg jo å henge over mannen og besserwisse mens han holder på. :knegg: Men det gjelder visst på alle områder.
Før gjorde jeg alt. Nå syns jeg det er deilig å ha en å dele oppgavene med, og det medfører at jeg slipper dekkskift og mange andre ting jeg virkelig ikke liker å gjøre.
Jeg kan alt jeg vil. Om det er å vinterkonservere båtmotoren, skrive den rosa sangen, sette opp trådløse routere eller bake en føkkings prinsessekake.
Nå er det ikke alt jeg vil, da. :knegg: Jeg ringer Viking hver gang (:gaah: ) jeg punkterer, siden jeg har firmabil med alt sånt dekket. Jeg ringer snekker Frank hvis jeg vil ha en ny, vakker skyvedør, for det blir mye penere (og tid er en mer kostbar ressurs enn noen tusenlapper for oss).
Jeg gjør helst ingenting, verken "mannfolkarbeid" eller "kvinnfolkarbeid", siden jeg ikke eier praktisk talent og er helt hjelpesløs når det gjelder alt type praktisk arbeid. Men - hvis jeg MÅ velge, så velger jeg vel å gjøre det som faller i kategorien "kvinnfolkarbeid".
Jeg digger alle mannens morsomme redskaper, og bruker dem gjerne!
Men som regel kommer han hesblesende løpende når jeg prøver :mumle:
Så jeg koser meg med bormaskin, vinkelsliper. motorsag og sirkelsag når han er borte :moahaha:
Eneste jeg ikke tørr å bruke alene er sveisemaskina.
Jeg kan nok få til mye hvis jeg må, men siden jeg er gift med en handymann som ikke klarer å sitte i ro blir det til at jeg ikke gjør så mye. Vi har pusset opp i mange år, og da har det blitt til at han snekrer og jeg rydder hus, passer barn og lager mat. Jeg har hjulpet til med maling, støping m.m, men han har gjort mest. Jeg er god på å skru IKEAmøbler da! :D
Ellers har vi en ganske "tradisjonell" fordeling hvor jeg tar mye inne og han tar mye ute. Klesvask og stryk er det bare jeg som tar. Vedhugst og snekring er det bare han som tar. Snømåking og plenklipping er vel 40/60. Og husvask og matlaging tilsvarende motsatt.
Jeg kan verken bruke symaskin eller sirkelsag, men jeg kan bake kake og bruke slagdrill. Mannen min kan ingen av delene, og derfor bor vi i leilighet og har vaktmester.
Ja, altså den vinklngen med at man ikke kan gjøre handygreier fordi man er så "søt og feminin" kom overraskende på meg. Er det en vanlig holdning?
I det samfunnet vi lever i nå, så synes jeg det er åpenbart at man er et selvhjulpent menneske selv om man ikke er god til snekring eller baking av prinsessekaker. Man må ikke kunne greier man kan fikse på annet vis (kjøpe kake/bake enklere kake, ringe en snekker/la være å fikse) for å kunne kalle seg selvhjulpen
Jeg ergret meg våken av denne tråden i går kveld, så jeg måtte komme til bunns i hva det var som ergret meg før jeg fikk sove.
Jeg kom fram til at :
a) jeg vil virkelig ha meg frabedt å ikke bli ansett for å være et dugelig menneske om jeg er en kløne med en elektrisk drill.
b) jeg tar avstand kommentaren om at nå som mennene har begynt å ta på seg kvinneoppgaver, så er kvinnene mindre brukanes i samfunnet om de ikke er flinke til å være handy. Den tradisjonelle husmoren arbeidet ikke - det at kvinner arbeider i like stor grad som menn, er å delta på den tradisjonelle mannsarenaen på samme måte som mannens deltakelse i hjemmelivet er å delat på den tradisjonelle kvinnearenaen.
Når vi begge jobber fulltid, deler på oppfølging av barn og husarbeid er vi sannelig like dugelige mennesker både i hjemmet og i samfunnet. At mannen kløner med kakedekor og jeg kløner med en hammer, gjør ikke noen av oss mindre dugelige eller likestilte. Jeg blir ikke noe mer imponert over kvinner som kløyver ved enn menn som gjør det. Jeg blir like imponert over alle som er flinke til noe jeg selv ikke får dreis på.
c) jeg er veldig opptatt av å verdsette ulike kvaliteter hos ulike mennesker - det er ikke noe mål at alle skal være like dyktige til alt.
d) om man koser seg med å være et godt team med mannen i praktiske gjøremål, så er det alle tiders det, men det er da ikke et objektivt mål på dugelighet? Jeg koser meg med å lage helgemåltider med mannen. Men jeg forlanger da ikke synkronpynting av bløtkake for at han skal kunne kalle seg et dugelig og selvhjulpent menneske?
Jeg verdsetter at mannen har mange kvaliteter jeg selv ikke har. og jeg vet at han tenker likt om meg. Jeg digger at han er handy, og han digger at jeg er har mer dreis på unngå/løse konflikter med barna enn det han har. Jeg er glad for at han har full respekt for meg som menneske selv om det ikke kunne falle meg inn å skifte dekk. Det er virkelig detaljer, og det å blåse opp detaljer i eget liv som noe alle burde strekke seg etter, har jeg lite til overs for. Jeg kjenner det rykker i selvtilfredsradaren min.
Om mannen stikker med en ung babe eller jeg rømmer med et omreisende sirkus, så kommer vi til å klare oss ypperlig, praktisk på egenhånd. Vi er både kunnskapsrike, oppdaterete, økonomiske, organiserte og generelt oppegående nok til å fungere så fint i samfunnet atte.
(Å gjøre seg hjelpeløs og ringe etter hjelp for ting man selv fint kunne klart, er en helt annen skål. Men da synes jeg ikke det handler om likestilling - mer om en kjip personlig egenskap. Å la andre jobbe for seg uten å bidra med noe selv er ikke sjarmerende i noen sammenheng.)
Men dette blir litt som diskusjonen om å ta mannens etternavn. Jada, alle som gjør det, gjør det jo fordi de har lyst. Den interessante diskusjonen fra et samfunnsperspektiv er "Hvorfor hadde du lyst?". Tilsvarende viser undersøkelser her inne at noe sånt som 80 % velger å la mannen kjøre. Fordi han liker det bedre enn henne.
Det samme er det her. Det er ikke tilfeldig at mannen er handy og liker drill, mens damen er kløne og ikke liker det. Det er ikke noe man trenger å forsvare på enkeltnivå, men det er ikke tvil om at det former samfunnet? Og når vi velger å opprettholde kjønnsmønstrene, så legger vi til rette for at det blir sånn for våre døtre og sønner også. Det kan man ikke stille seg utenfor.
Som jeg presiserte litt senere er det selve holdningen og ikke hvorvidt man liker oppgavene/er handy jeg får litt fnatt av.
Jeg forventer at mannen skal klare å ta seg av hus og hjem om jeg er borte en uke. Det innebærer klesvask, matlaging, husarbeid og i verste fall må han også bake og pynte en kake. Og det gjør han også, med den største selvfølgelighet. Jeg syns ikke det er mer sjarmerende med mannfolk som må ha hjelp dersom kona skal bort på jentetur en helg enn jenter som ikke kan slå inn en spiker i veggen.
Mulig jeg bare er uheldig med damene rundt meg (egentlig håper jeg jo det), men søt og sart-problematikken er brukt som unnskyldning, ja. Av opptil flere. :skuffet:
Det er jo ikke det morsomste jeg vet her i livet heller å bære 50 smartpanel-plater opp i 2. etg. og spikre de opp på veggen, jeg kunne glatt gjort andre ting i stedet. Men samtidig ville jeg jo gjerne ha jobben gjort, og siden mannen ikke syns det er spesielt mer morsomt enn jeg gjør er det vel bare rett og rimelig at jeg tok min del av jobben? (Nå endte jeg jo opp med mer enn bare min del, men det er greit det og.)
Poenget er at jeg vet om flere damer som ikke ville gjort noen del av denne jobben KUN fordi de er damer og sånt gjør de dermed ikke. Ikke fordi de er svake, har vondter eller andre mer eller mindre gode unnskyldninger. De gjør det bare ikke, punktum. Og det selv om de ikke har en mann som elsker disse typen oppgaver heller. De deler ikke på byrden, de lemper det på mannen samtidig som han skal ta sin del av husarbeidet.
Nå synes jeg at det endelige beviset på at likestillinge er i havn er at det blir knekkende likegyldig hvem som gjør hva - så lenge man bidrar med sitt og verdsetter ulike egenskaper like høyt.
For meg er det på ingen måte noe problem om guttene mine liker å snekre bedre enn å sy. Det som er viktig, er at man deltar i samfunnet i arbeids- og familielivet på en måte som gjør at a) ingen av partene blir hjelpeløse uten den andre og b) begge får muligehten til å realisere seg selv og få et like nært forhold til egne barn.
For meg er poenget at jenter skal få muligheten til å leke med/ lære seg tradisjonelle gutteleker/hobbyer/yrker uten hindringer eller fordommer (og motsatt) det som er poenget.
Jeg liker at det er forskjell på mennesker. Jeg liker at folk har ulike egenskaper og ferdigheter og interesser. Jeg liker at det er forskjeller mellom meg og mannen - og at noen av forskjellene skyldes ulik personlighet, noen skyldes ulik oppvekst, noen skyldes ulik utdanning og noen skyldes ulikt kjønn er både åpenbart og uproblematisk.
At noen egenskaper skulle være kjønnsrelatert, er bare negativt og truende om det ene kjønnet blir nedvurdert.
Robyn: jeg hadde også fått fnatt av en mann som måtet ha hjelp/tilrettelegging om jeg skulle bort en helg. Sånn er det ikke hos oss, og det er noe av det jeg er aller mest fornøyd med i vårt samliv.
Jeg gjør lite typisk mannfolkarbeid og siden jeg har eksepsjonelt handy og praktiske menn i mitt liv så har jeg aldri vært i en situasjon der det har vært naturlig at jeg svingte hammeren. Mannen min har blant en hel masse annet skiftet taket, vinduene og verandadøra selv, samt platet og etterisolert stua. Om jeg skulle bidratt med noe til de oppgavene så ville det vært å ringe en snekker og eventuelt også banken.
Jeg gjør det meste selv. Måker snø, stabler ved, klipper gress, monterer Ikea møbler, spikrer og skrur, lager mat, gjør husarbeid, vasker klær. Men bildekkene drar jeg på verksted og får skiftet, og bake gjør jeg aldri.
Jeg er enig med Zoe, (noe annet skulle vel bare mangle i og med at jeg knapt vet hvordan en drill ser ut) men Candy har selvsagt et poeng. Vi jobber vel med yrkesfagelever begge to, Zoe: Hvor mange jenter er det i din byggfagklasse om dagen? Tallet mitt er veldig fint og rundt, iallfall.
Jeg gjør det meste - alt fra å hugge ved, til å sage, snekre mm. Må man, så må man - jeg er ingen ekspert, men jeg er alt annet enn hjelpeløs i alle fall!!
Det er én jente i årets 2.klassekull på byggfag, ingen i 1. klasse. To jenter i de fire elektroklassene og ca. det samme på tip (maskin og mek).
På sosial- og helsefag er det noen få gutter - flere nå som vi har fått ambulansefaglinjen.
Så lenge alle som vil får muligheten til å velge såkalt utradisjonelt, kan jeg ikke skjønne at det skulle være et mål med 50/50 i alle utdanningsløp. For meg er det uendelig mye viktigere at man velger etter interesse enn at man skulle føle en forpliktelse til å være PK.
Visste ikke helt hva jeg skulle velge, for ja jeg hjelper (?) til, dvs, tar like mye frem drillen og hammeren som mannen, men visse ting gjør jeg ikke. Foreløpig har jeg ikke tatt i motorsagen tror jeg, for jeg er faktisk livredd den, selv når andre bruker den. Sikkert samme fobien som gjør at jeg ikke er glad i elektriske sager. Men håndsag gjør meg ikke noe, eller mye annet verktøy. Og jeg gjør masse i stallen selv, det meste egentlig, og er ikke redd for tungt arbeid, jeg er sterkere enn mannen, men det har noe med at jeg ikke stoler på meg selv når det gjelder å bygge. Så det har blitt til at det er svigerfar og mannen som tar seg av bygging, så kan jeg heller skru eller måle eller noe slikt. Eller bære planker. Jeg kan vel så gjerne reparere noe her hjemme som han, og alt elektriske hører meg til... Ellers hadde vi verken hatt tv-signaler eller hatt nett...
Jeg kan gjøre det meste av vanlig nevenyttige ting rundt huset, og enkle ting som har med bil å gjøre. Ganske likt med mannen egentlig. Men er det snakk om opp i høyden må jeg sende en annen, jeg har høydeskrekk til tusen!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
