Inspirert av tråden "Synd på meg som ikke tror på Gud" lurer jeg på hvor tolerante forumbrukerne egentlig er overfor andres tro. Det er politisk korrekt å være tolerant, men er du det egentlig?
Synes du synd på folk som tror på Gud, tenker du at troende neppe kan være veldig oppegående og reflektert... eller forholder du deg virkelig nøytralt?
Jeg er ikke religiøs selv, og jeg vet ikke om "nøytral" er det riktige ordet, men jeg mener genuint ikke at folk med vesentlig annerledes syn på religion enn jeg har selv er mindre intelligente eller oppegående eller moralske eller noe annet slikt. Jeg har problemer med folk som fordømmer andre (f.eks. homofile eller kvinner eller ikketroende eller annerledestroende) på grunn av sin egen tro, eller folk som driver misjonering og ikke respekterer at andre har andre ønsker og preferanser, men jeg har problemer med folk som fordømmer andre (eller ikke respekterer andre) av andre grunner også, så det er ikke religiøsiteten i seg selv jeg har noe mot.
Jeg misliker også den måten mange hardbarkede "rasjonelle" ateister forkaster religiøse livssyn og ser ned på religiøse mennesker og mener at de er dumme og uopplyste. Folk som innbiller seg at naturvitenskapen på noen måte "motbeviser" religion synes jeg tar like feil og er like forstokkede som folk som mener at religionen "motbeviser" naturvitenskapen.
Ja, jeg tror det. Synes de ulike trosretningene (de "ordinære" iallefall) er kjempeinteressante og alle har noe godt over seg. (Og andre mindre gode ting) - Og mye likt ved seg.
Jeg har ingen problemer med å tro på realitetsteorien og skapelsen i ett jeg altså....kvasikristen?
Jeg respekterer andres valg av livssyn saa lenge de ikke prover aa prakke det paa meg. Jeg vil ogsaa gjerne bli respektert for mitt valg (jeg er muslim). Det er veldige mange lite tolerante mennesker rundt forbi, det har jeg merket mange ganger.
Jeg syns religion er noe stort piss. Rett og slett. Og jeg sier det gjerne, om jeg blir spurt. Jeg tar dessuten ikke fem øre for å slenge drit om enhver religiøs som bruker religionen som grunnlag for å undertrykke kvinner og barn.
Men sånn ellers, tja. Hva sier du, Nabbe? Jeg tror Nabbe føler seg ganske så respektert når det gjelder hennes religion.
Jeg er veldig tolerant ovenfor andres tro. Tanker og tro må folk velge og vrake i. Alt som foregår på innsiden av et menneske er jeg veldig tolerant ovenfor.
Det kommer helt an på hvordan de gir utløp for sin tro og sine tanker som avgjør om jeg er forståelsesfull eller ikke.
Samme her. Jeg sier aldri noe negativt til religiøse så lenge vi ikke snakker om religion og så lenge de ikke prakker det på meg. Jeg har da folkeskikk og jeg prøver å være så tolerant jeg bare kan. Men SYNET mitt på religion er omtrent slik som Sitron beskriver. Jeg er vel mer agnostiker enn ateist, for jeg forholder meg åpen overfor det meste, men EN bestemt religion hadde jeg aldri kunnet ha, fordi jeg da hadde avskrevet alt annet som bullshit og det virker veldig arrogant, synes jeg.
Når det er sagt så får folk tro på det de vil, og jeg går ikke rundt og synes synd i folk med en spesiell religion. Eller jo, jeg må innrømme at jeg ofte har syntes synd i barn av Jehovas vitner, det er vel den religionen jeg er aller minst tolerant overfor ...
Der er jeg også.
Jeg synes det er spennende å diskutere religion og tro, men det blir mest her på nett. Er få i min omgangskrets som er veldlig "tydelig" religiøs egentlig. Så det oppstår ikke ofte diskusjoner omkring dette.
Men hva folk tror på er virkelig en privatsak for meg, så lenge de respekterer det samme tilbake. At folk får en sånn ovenfra og ned holdning er noe av det verste jeg vet, og det husker jeg godt det var ei på vgs som hadde.
Intoleranse handler etter mitt syn ofte om uvitenhet. Kjenner man bare til ytterpunktene/ de "verste eksemplene" i en religion, så er det lett å være bastant på at man liker/ ikke liker religionen.
Jeg regner meg selv som tolerant (men vet ikke alltid nok ;) ). Det jeg reagerer på er folk som på død og liv skal pådytte meg sin religion, eller religiøs overbevisning som gir sitt utslag i at barna blir fremstillt som annerledes på en negativ måte/ frarøver dem muligheten til å ta del i "vanlige" akitiviteter som skidag, bursdagsfeiringer osv.
Jeg føler meg som regel respektert, ja, men det hender folk tråkker over grensen av hva jeg føler er akseptabelt. Da er det som regel pga mangel på kunnskaper, og det gjelder ikke personer jeg omgir meg til daglig. Jeg vet da å velge mine omgivelser :knegg:
HELT enig! Det kan gå hardt for seg den veien også. Ingen kan vel si at noe slikt finnes eller ikke finnes, det handler jo om tro, og det går jo faktisk begge veier. Det går vel verken an å bevise eller motbevise religion.
Forresten så gjelder ikke dette bare religion; jeg har ofte deltatt i diskusjoner (feks. på NM) der folk som tror på feks. spøkelser blir ledd ut og fremstilt som idioter. Jeg tror på spøkelser, faktisk er jeg veldig overbevist pga. egne opplevelser.
Tror jeg er tolerant overfor andre. Syns ikke synd på andre mennesker fordi de har en annen tro eller tanker. Men jeg misliker att noen for enhver pris prøver å tre sine tanker og livssyn over hodet mitt.
Jeg mener det er forskjell på å holde seg nøytral og være tolerant.
Å være nøytral vil for meg si at man ikke har noen spesiell mening selv og ikke har noen formening om hvilke syn som er mer "riktig" eller "viktig".
Toleranse utelukker ikke at man er dypt religiøs eller ateist, men går mer på at man tolererer at andre har meninger selv om man er dypt uenig i dem.
Jeg finner det dog svært vanskelig å tolerere meninger og holdninger som går på å undertrykke andre mennesker, det gjelder også i de tilfellene slike holdninger er inkorporert i religioner eller kulturer.
Jeg er så heldig at jeg er vokst opp med foreldre som var opptatt at jeg skulle få lov å tenke selv. Mine foreldre var/er kristne, men oppveksten var likevel preget av at alle mennesker er like mye verdt, uansett tro, livssyn og "klasse". Dette er holdninger jeg håper jeg klarer å føre videre til mine barn.
Jeg får fysisk vondt i magen av min svigerfar som hardnakket uttaler at folk som har en religiøs tro er tapere i livet... Han rammer mange av mine beste venner på dette viset - folk jeg har dyp respekt for, være seg kristne eller muslimer. Jeg ser på disse menneskene som alt annet enn tapere!
Selv har jeg gått bort fra min kristne tro, men jeg setter likevel uendelig stor pris på mennesker, både kristne og muslimer, som ber for meg og for barna mine.
Selv ønsker jeg å være tolerant overfor andres tro, og jeg tviler på at det er så mange som har opplevd noe annet. Men når man går inn på elementer i folks tro som feks behovet for å misjonere, kvinnesyn, omskjæring, er det ikke alltid lett å forholde seg nøytral.
Mange av dere nevner dette med å bli påtvunget andres tro. Jeg innbiller meg at det er en myte at troende påtvinger andre sin tro... selvsagt med unntak, ikke minst fra Jehovas Vitner.
Jeg kjenner mange kristne, og de fleste har kunnet fortelle meg hvordan de av og til får kommentarer om hvor reale og lite påtrengende de er mht sin tro.
Selvsagt er det ingen myte? Det finnes mange som gjør det, og mange som IKKE gjør det. Noen myte er det jo slett ikke. Jeg har vært ute for flere religiøse som har prøvd å "omvende" meg, til og med uten at vi har diskutert religion i utgangspunktet. Men jeg har også vært ute for mange som IKKE har gjort det. Jeg kjenner flere ekstremt religiøse mennesker, og de fleste av dem prater ikke engang om religion når vi møtes.
Ettersom jeg tror på Gud selv, så innbiller jeg meg at jeg ikke syns troende er lite oppegående eller ureflekterte.:cool:
Jeg syns Esme og Skilpadda sier mye klokt i sine innlegg.
Uavhengig av hvilken religion eller livsanskuelse man forholder seg til, er det ikke greit å være fordømmende og undertrykkende. Så nøytral er jeg ikke, jeg blir like illsint hvis noen med Bibelen i hånd forfekter menneskeligfiendtlige holdninger som hvis en erklært ateist eller en praktiserende hindu gjør det!
Jeg bryr meg som regel ikke hva andre tror så lenge de ikke prøver å prakke sin tro over på meg. jeg vet ikke hva jeg tror og ikke tror, men er fortsatt medlem i statskirken.
Har hatt en del besøk av jehovas vitner, synes det er moro å diskutere litt med dem på trappa. de er koselige mennesker, men innrømmer at jeg noen ganger har tenkt at de må være hjernevasket, Men de klarer i allefall ikke å omvende meg og de prøver egentlig ikke på det eller, hun ene sier at hun synes det er så koselig å komme hit å snakke med meg så derfor stakk hun innom. Noen ganger har jeg nok synes litt synd på ungene de har med seg som må stå å vente i evigheter.
Det tror jeg ikke er en myte - misjonering er jo et helt sentralt tema i kristendommen. Det er da ikke bare Jehovas Vitner som påtvinger andre sin tro - hva med alle misjonærene som er sendt verden over for å spre "det glade budskap" - og har frelst folk mer eller mindre frivillig opp gjennom tida. Det er vel en ganske ny tankegang - i vår del av verden i allefall - at tro er en privatsak.
Jeg vil gjerne være tolerant, men jeg er nok ikke det helt i praksis....
Jeg sliter med folk som er konservativt troende (som fordømmer homofile osv), jeg sliter med folk som involverer barna sine i sekter (og som etter alt overmål sender dem på sektens privatskoler), jeg må også innrømme at jeg sliter med norske jenter som konverterer til islam (sorry Nabbe, det er kun fordommer) og sikkert mye, mye, mye mer.
Det er skikkelig vanskelig å være tolerant ovenfor andres tro!
Jeg er ganske sikker på at jeg er tolerant. Mange legger til " så lenge de ikke misjonererer til meg." Jeg har egentlig aldri opplevd at noen prøver å selge religionen sin til meg. Er dette veldig utbredt? Jeg er forøvrig ikke-troende og har dessverre ikke mange religiøse i min omgangskrets.
Jeg håper og tror jeg er toletrant overfor andre.
Opplever ganske ofte at noen prøver å fortelle meg at deres tro er bedre enn min, men de kommer til kort. Jeg blir ikke provosert av dem såfremt de gir seg når jeg sier at jeg har en tro jeg lever godt med.
Siden alle virker å være svært tolerante på FP så tåles det sikkert at jeg innrømmer at jeg sliter med å skille mellom religiøse handlinger og religiøse personer. Jeg klarer ikke å la alle mennesker stille med blanke ark i forhold til ny og gammel religionshistorie. Når jeg tenker på alle små og store overgrep som utføres og har blitt utført i religioners navn så har jeg vanskelig for å forstå at noen kan bekjenne seg til for eksempel kristendommen og Islam.
Jeg respekterer fullt ut alle menneskers valg av livssyn, og jeg syns ikke synd på noen fordi de er troende. Men jeg vil aldri forstå. Og jeg er fullt klar over at jeg tilhører et latterlig lite mindretall her.
Jeg er ikke så veldig tolerant jeg. Jeg kjenner egentlig av og til at jeg blir sur av at alle forventer at jeg skal ha respekt for all verdens dill. Folk som surrer i vei med New Age-greier og tror litt på astrologi og litt på auratolkning og en del på kjekke-å-ha-steiner som de går med i lomma. Så surrer de det hele sammen med litt paganisme og what not og kaller det en tro. Sorry! Da ler jeg og er totalt intolerant.
En annen ting er også det at NewAgere er vel de som misjonerer aller mest og skjønner aller minst at det er nettopp det de gjør. Og det er vel også disse jeg har mest problemer med å tolerere. Jeg har f.eks. en slektning som selger Noni Juice til kreftpasienter og i min bok er det i samme genre som frikirkepastorer som tar penger for å "helbrede" syke mennesker.
Og til alle dere som sier at folk kan synes akkurat hva de vil så lenge dere ikke blir misjonert for, jeg undrer meg over slike utsagn og må spørre: Gjelder det også meninger som kommer fra personens religionsoppfattelse? Er det f.eks. ok når biskop Kvarme diskriminerer homofile?
Jeg mener at folk kan tro hva de vil, men om meninger eller holdninger som for meg er moralsk forkastelige kommer til syne, så er det for meg ikke interessant om de kommer av en dårlig personlighet eller om de kommer fra religion eller kultur.
En ting er å skjønne at de gjør enkelte ting, en annen ting er å godta det. Når det gjelder omskjæring av jenter er dette direkte ulovlig i Norge, så det synes jeg ikke skal godtas i det hele tatt, men jeg ser ikke på det som et angrep på deres relegion eller tro.
Jeg er frafallen, så jeg har en veldig tilbakelent holdning til andres livssyn. Men jeg synder (no pun intended) nok også mest mot personer som bekjenner seg til de nyeste religionene, og jeg putter healing, auravasking, krystaller og whatsnot til den kategorien også. Da kan jeg bli litt lattermild og sikkert nokså nedlatende. :o
Ja, jeg mener faktisk at alle må få lov å mene omtrent hva som helst.
Det at biskop Kvarme velger å tolke Bibelen på denne måten mener jeg at han må få lov til det. Han kan ikke bare jenke på det fordi det er politisk ukorrekt. Religion i seg selv er jo ganske politisk ukorrekt, og majoriteten av kristne i verden mener jo faktisk at homofili er synd.
Han må jo forholde seg til bibelen og det som er gjengs Luthersk teologi. Og hvis han mener det er umulig å forstå bibelen på en sånn måte at man kan tolerere homofil praksis, så kan han jo ikke si noe annet som går på tvers av det han faktisk tror på.
De fleste kirkemedlemmer bryr seg jo ikke om deltakelse i menigheten likevel, så da blir det sånn at den "frika" minoriteten får det som de vil.
Det at jeg forsvarer Kvarmes rett til å mene hva han vil om homofile impliserer også et forsvar for min egen rett til å mene det motsatte. Utfordringa for meg i den grad jeg er uenig med Kvarme eller Darvid Irwing det blir jo å kunne argumentere overbevisende for det motsatte og eventuelt legge fram gode grunner for at mitt syn er mer holdbart enn deres.
Spørsmålet med Kvarme er jo hva som veier tyngst i et ansettelsesforhold i et trossamfunn: Norsk lov eller Bibelen? Det setter jo kristne i en stor samvittighetsklemme.
Kan likestillingsloven overprøve Paulus, i religiøs sammenheng?
Jeg respekterer fullt og helt de som har tatt et valg, og bevisst prøver å leve etter det.
Hyklere som er kristne, muslimer eller Jehovas Vitner for den del når det passer de best, eller hvis noen andre ser på de, har jeg null respekt for.
Som et av de stakkars barna som har måttet vente i evigheter, kan jeg si at det ikke har satt varige spor. Da var det mer sjokkerende med de som skjelte ut foreldrene mine, truet med å skyte meg, fortalte meg at jeg kom til å brenne i helvete osv.
At Jehovas Vitners forkynnelse kan være irriterende og noen ganger i overkant pågående, har jeg den fulle forståelse for. Dessverre, ( :knegg: ) , står det i bibelen at man SKAL spre "det gode budskap", og etterleve Jesu eksempel, som jo mye besto av å nettopp forkynne.
Jeg ser at jeg er priviligert som har vokst opp med foreldre med en god andel hjernekapasitet, som stort sett har tatt et nei for et nei, og respektert det når andre har sagt at de ikke er interessert. At dette ikke er fellesnevneren, er jo beklagelig.
Summa summarum. Mennesker som sier de lever etter en religion og gjerne er veeeldig stolte av det, bortsett fra når det ikke passer så bra, har jeg null respekt for. Mennesker som har en overlegen holdning i forhold til andres livssyn har jeg også null respekt for. Mennesker som derimot har tatt et bevisst valg og lever etter det etter beste evne, respekterer jeg fullt og helt selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i den religionens tankesett.
Da Jehovas Vitner kom på døra i går og skulle snakke om Bibelens praktiske betydning for oss i hverdagen, kjente jeg en intens motvilje mot det denne personen stod for.
Jeg respekterer at andre har en annen tro enn meg selv så lenge jeg får ha min ikke-tro i fred.
Jeg kan i hvert fall med hånda på hjertet si at jeg har likestor respekt for biskop Kvarme som for veldig, veldig mange andre "kristne" som tror omtrent sånn:
"Jeg har barnetroa i behold men tror samtidig på litt reinkarnasjon, litt parapsykologi, "det finnes mer i verden enn det som er synlig for øyet", men det viktigste er å finne noe som passer for seg selv". :rolleyes:
Det blir morsomt å se flere av de ved perleporten når de prøver å overbevise St. Peter at "jeg hadde en litt annen tro men den stemte for meg"!
Når Jehovas vitner kommer på døren føler jeg det samme som når jeg blir oppringt av pågående telefonselgere, nemlig at de invaderer mitt privatliv ubedt. Det har ikke noe med respekt for deres religion å gjøre, jeg skjønner til og med at de føler det "nødvendig". Men jeg vil ikke ha noe av det.
Jeg føler meg ikke kristen selv, men har en datter som gjør det. Og det er datters venninne som mener at vi kommer lukt til helvete om det ikke blir noe gifting her i huset. Datters venninne er muslim.
Det blir veldig vanskeligt for meg å argumentere med venninnen fordi jeg ikke syns det er min jobb å rokke ved hennes tro. Men min datter syns det er frykteligt at vi skal til helvete..
Nabbe: og dette mener jeg virkeligt, hva syns du jeg skal si her?
Jeg har sagt at datter og venninne har forskjellig tro og at vi egentlig ikke trenger å snakke kristendom/muslim når vi har besøk/er på besøk. Og att tro er personlig, så de kan fint være venner om de har forskjllig tro. Men det trenger ikke inn..
Vi kjøper inn kylling for att hun skal kunne spise middag hos oss,men sitter under middagen og sier at vi spiser noe som er giftig.. Vi prøver å overhøre det, og da fortsetter hun enda høyere. Når vi sier at forskjellige folk gjør forskjellige ting, bare fortsetter hun med å si det til datter.
KUnne gitt masse eksempler, men de andre blir mer voldsomme.
Aner nesten ikke hva jeg skal gjøre med det lenger.
åpen for tips!!
Altså, grunnen til at hun ikke kan fortsette sånn er fordi datter blir nervøs av det, har hatt 2 langre perioder med spisevegring, pga nervøsitet.
Du er ikke alene Kasia! Jeg hadde akkurat tenkt til å formulere noe slikt selv:)
Jeg respekterer, men forstår overhodet ikke !
Og forståelsen min blir enda mindre dersom man i tillegg forfekter urettferdighet og undertrykkelse som foregår i dag, ikke bare den som foregikk for noen hundre år siden.
Jeg har hverken respekt eller forståelse for å forfekte urettferdighet og undertrykkelse, enten det er religiøst eller politisk eller biologisk eller økonomisk begrunnet. Men religiøsitet i seg selv - det at folk er religiøse, det at de har et grunnleggende annerledes livs- og verdenssyn enn jeg har - har jeg ikke problemer med, og jeg oppfattet at det var det spørsmålet gikk ut på.
Jeg synes det er vanskelig å diskutere parallelt to såpass forskjellige ting som "synes du det er vanskelig å akseptere/respektere at folk er religiøse?" og "finnes det religiøse mennesker som forfekter meninger du ikke aksepterer/respekterer?".
Problemet her er vel at turi skal ha oss til å tro at hun lar sin datter ha en venninne som sier diverse fæle ting, selv om det fører til spisevegring og whatnot hos datteren.
Helvete er da meget livlig forklart i Koranen :knegg: Jahanam er Helvete.
turi, definisjonen av hvem som kommer til helvete eller ikke, i Islam, er ganske klart gitt. Om man ikke er muslim, og fornekter islam, etter at man har fått vite om det, kommer man dit uansett, å være samboende hjelper ikke, det har ikke noe med saken å gjøre. Muslimer som er samboere derimot, vil få straff fra Allah, men Allah er nåderik og kan tilgi alt.
Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort, i en slik situasjon, egentlig... Føler jo at jenta har mye feil, spesielt i måten hun framlegger ting på. Vi muslimer skal alltid tenke på at det vi sier og det vi gjør, skal være bra for Dawah (spredning av islam, men uten misjon), og det hun gjør, er jo klart det motsatte.
Tror nesten jeg må konferere med en del muslimer på bakrommet her først, før jeg klarer samle meg. Ble litt satt ut av slik oppførsel, egentlig.
Jeg har ikke problemer med at datters venninne er muslim, de har vært venner i 5 år. Og det er ikke noe "skal ha oss til å tro her..."
Jeg ble faktisk litt usikker på dette med helvete som du skriver at de ikke har så jeg gogglet litt og fant dette på Islam.no
Paradiset eller helvete Koranen forteller også om hvordan det blir etter døden. Hvis et menneske har trodd på Allah og fulgt Hans lover, skal det komme til paradiset. Hvis det ikke gjør det, skal det komme til helvete. Men det kan hende at en gjør noe galt. Da sier Allah at mennesket kan be Ham om tilgivelse. Å be om tilgivelse betyr at en sier unnskyld, og bestemmer seg for å ikke gjøre det gale en gang til. Allah har lovet menneskene at Han vil tilgi dem helt til dommens dag.
Men jeg kjenner at jeg orker ikke diskutere med deg, Sitron, Skriv hva du vil!
Men om noen andre har forslag til denne situasjonen mottas de med takk!! Spesielt fra andre muslimer, har ikke tenkt å tråkke hverken venninnen eller foreldrene på noen tær.
My point exactly. Og dette er vel ganske illustrerende for dårlige inntrykk man får av mange religioner. Det er ikke læresetningene i seg selv som er problemet, (som oftest), men ufullkomne menneskers feiloppfattelse.
Men hvem definerer hva som er et bevisst og reflektert valg? Dersom man sier at tro er noe personlig og privat, må man likevel bygge opp en argumentasjonsrekke for sitt eget valg?
Helvete i Islam er ikke som i kristendommen. I og med at mange kristne sekter velger bort Helvete og troen på straff i det hele tatt. Muslimer velger det ikke vekk. Eller, dvs, ahmadiya-sekten (som pr definisjon ikke kan ansees som muslimer) velger det bort. Forskjellen ligger i hvem som går dit, og hvordan, og hvorfor.
Jeg synes f.eks. det vitner om et bevisst og reflektert valg hvis man velger kristelig konfirmasjon, kirkebryllup og dåp. Jeg synes det ikke vitner om et bevisst og reflektert valg hvis man konfirmerer seg i kirken fordi alle vennene gjør det, hvis man gifter seg i kirken fordi det er tradisjon og fordi kirken er så fin og hvis man døper barnet uten forståelse og oppfølging av hva dåp innebærer kun fordi det er tradisjon. Jeg har respekt for mennesker som helt åpenbart demonstrerer at de har klart å tenke selv selv om jeg overhode ikke deler denne overbevisningen.
Jeg liker å tro at jeg er tolerant - og det ser jeg mange andre som påstår at de er også. Men når jeg går i meg selv, så ser jo at jeg ikke er SÅ tolerant når alt kommer til alt... Jeg er faktisk full av fordommer, i likhet med de fleste vil jeg påstå. Toleransen strekker seg bare inntil et visst punkt. Jeg bare ramset opp noen ting som jeg ser at jeg har fordommer mot - og det var bare eksempler jeg kom på i farten.
Jeg tror det er viktig å se sine egne fordommer. Man trenger hverken å like dem, eller å "leve dem ut", men først når man vet at de er der så kan man gjøre noe med dem.
Jeg vet godt at mine fordommer mot norske kvinner som konverterer til islam er idiotisk! Det har noe med at for meg er alle religioner flere sider av samme sak, og ulikhetene er kulturbetinget. Så jeg ser derfor ikke helt hensikten med å konvertere fra det ene til det andre - når man ikke tilhører kulturen. Men da legger jeg mine egne holdninger til grunn for vurderingen, og glemmer at ting ser helt annerledes ut for andre.
Jeg synes forresten det er interessant at noen velger å "ta" mine fordommer framfor å se på sine egne. De innleggene tror jeg ikke jeg gidder å svare på ;)
Det der blir jo, for meg, som sitter på insiden av islam, bare svada. Islam er IKKE kultur. Islam har ikke noe med kultur å gjøre. Islam kom for å få arabere til å fokusere vekk fra kulturen, og fokusere på Den Ene Gud, igjen, istedetfor å tenke kultur. Islam forbød drap på småjenter blandt annet, det var kultur blandt arabere den gang. Islam ga kvinner rett til å ha egne penger. Kulturen der var motsatt. Khadija, den første konen til Profeten, sloss mot fordommer hele livet, som handelskvinne, etter at hun tok over sin døde manns "bedrift".
Jeg kan ikke, for mitt bare liv, se islam som en kultur. Vet du hvor mange ulike land muslimer kommer fra? Muslimer er ikke bare en suppe fra Midt-Østen. Kulturen i Egypt er helt ulik Indonesia feks, og kulturen i Bosnia er helt ulik kulturen blandt muslimer i Trinidad.
Jeg er tolerant overfor andres tro, men fundamentalisme irriterer meg og skremmer meg uansett i hvilken religion den fremkommer. Det at mange tolker skriftens bokstav og ikke innhold er også noe som delvis irriterer meg, delvis fascinerer meg. For meg er det en form for fundamentalisme, tror jeg.
Du er nok ikke alene. Jeg mener religion er menneskeskapt for å styre massene, for å gi en forståelig forklaring på livet. For meg blir det noe meningsløst å tro på en gud skapt på en slik måte. Jeg har mange ganger undret meg over veldig intelligente mennesker som bekjenner seg til kristendommen, men har vel kommet frem til at de trenger den basisen i bunnen. De jeg har erfaring med har fått denne basisen med seg fra barndommen, den ligger altså integrert i deres oppdragelse - de har fått den bakt inn helt fra livets begynnelse. Hvis de har opplevd dette som trygt og godt kan jeg jo forstå at de vil holde fast ved dette gode og gjerne videreføre dette til egne barn. Jeg opplevde aldri noe godt ved kristendommen, den ble bare brukt som trusler og straff. Min far brukte bibelsitater som skremselspropaganda.
En grunn til at jeg kan stille meg litt uforstående til mennesker som bekjenner seg til den kristne tro, er at det ofte medfører et forsnevret syn på andre mennesker og deres verdi. Selvsagt er ikke alle kristne slik, men jeg kan forsikre om at jeg har møtt min andel av kristne som har et snevert menneskesyn og anser andre som mindre verdifulle enn dem selv. Sånt har jeg særdeles lav toleransegrense for.
Jah..her har du selvsagt helt rett. Respekten forsvinner i dette øyeblikket.
Når et menneske er religiøst, er hun som oftest tilhenger av en religiøs bevegelse/overbevisning som har en historie og et ståsted både politisk og samfunnsmessig.
I den sammenheng er det vanskelig å ha forståelse og å akseptere den religiøse overbevisningen, fordi det i mange tilfeller betyr at hun forfekter overtramp i forhold til menneskerettigheter, kvinnesyn og menneskesyn generelt.
Så; jeg synes ikke det er så vanskelig å diskutere dette. Det kan selvsagt komme an på hvordan du leser spørsmålet, men i mange tilfeller bunner det ut i det samme svaret for min del.
Jeg skjønner hva du sier. Men de fleste jeg kjenner som er religiøse (eller det som på engelsk kalles "spiritual"), oppfatter seg ikke primært som medlemmer av et kirkesamfunn eller en bevegelse. De er ikke dogmatiske (eller for den del misjonerende), det er mer snakk om en personlig/filosofisk overbevisning, om hvordan man forholder seg til verden, om menneskesyn og syn på seg selv.
Det blir litt som forskjellen mellom å være aktiv innen partipolitikk og å være personlig, prinsipielt overbevist om viktigheten av menneskerettigheter. Begge deler kan kalles å "være politisk bevisst" eller å "ha en sterk politisk oppfatning", men det ene går ut på å jobbe innenfor et system, mens det andre handler om hvordan man selv forholder seg til verden/menneskeheten.
Om ikke islam er en ensartet kultur, så er det jo i høyeste grad en religion som styrer levesett. Og islam er i større grad forankret i den arabiske kulturen enn hva f.eks. kristendom er i forhold til den jødiske kulturen. Det arabiske språket er jo også tettere knyttet til Koranen enn hva arameisk er til Bibelen. En oversatt Koran er vel ikke autoritativ på samme måte som en oversatt Bibel er det.
Jeg kan ikke se noe annet enn at muslimer har større grad av felles kultur enn f.eks. kristne og buddhister. Uten at jeg mener at det er noe feil med det.
Islam er forankret i arabisk språk, men ikke kultur, på mange måter. Jeg har vært i to diametralsk forskjellige arabiske land, feks, som Algerie og Sudan. Vanvittig forskjell.
Selvsagt har man mye felles som muslim uansett hvor man er fra, men det ligger jo i islam, og ikke i kultur.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.