Vi er ikke-troende, og barna er ikke døpt. Vår skole har to fullgode alternativer, og dette er presentert hvert år og vi signerer på hva vi ønsker. Vi har en skole med veldig lav antall innvandrerantall, så det spiller nok ikke inn her. Men jeg kan tenke meg at byen vår som ellers kjennetegnes som flerkulturell, har en tydelig policy på dette lengre opp i systemet. Det er jo heller ikke like selvsagt at alle døper barna sine i dag, og at en god skole bør ha fleksibilitet her i tråd med hvordan RLE skal praktiseres.
Eldstemor velger alternativt opplegg. Det har hun gjort siden 1. klasse, og er veldig tydelig der. Vi støtter så klart henne i det, og er yderst stolt over henne i smug over å ha ryggrad til å velge selv.
Lillebror vil i kirken. Han får delta der. Han er typen som i større grad vil følge strømmen, og det er også greit på slike ting.
Så begge deler er helt greit for oss, men at vi voksne bare hadde bestemt noe for dem hadde virkelig ikke vært greit. Sånn vil jeg ikke være.
Vi ser på det som en selvfølge at ungene skal gå i julevaslutning i kirka, de selv inkludert. Det har aldri vært tema å ikke gå. Jeg aner heller ikke om det er noen av elevene som ikke går. Enkelte av klassene bidrar under gudstjenesten. Tredje trinn har alltid oppsetning av juleevangeliet. Sjette trinn deltar også, men jeg er litt usikker på hva. De skal i allefall spille/synge, og jenta mi skal være med og spille klarinett. Jeg husker ikke om flere av trinnene deltar. En god del foreldre møter opp, spesielt av de som har barn som opptrer. Noe forkynning eller gudstjeneste i tradisjonell stil er det ikke. Det er vel en prest til stede som sier noen ord, men ellers gjør vel barna egentlig alt, om jeg ikke husker feil.
Eg spurte ungane kva dei sjølv ville. Eg har aldri har likt gudtenesta og det at den sto framfor oss som eit stort mareritt som me måtte gjennom før kvar skuleavslutning. Det einaste som er endra er at den ikkje er på siste skuledag lengre og at me foreldre kan velgje om dei skal vera med eller ikkje. Eg huskar at dei som var Jehovas vitner ikkje var med når eg gjekk på skulen, men ellers var alle avgårde.
Her har ikkje ungane fått deltatt på noko vis. Det er eit heilt vanlig gudsteneste, som innebærer at ungane må sitte stille i 1 time og synge på salmar som dei ikkje kan. Artig. Opplegget på skulen har vert å sitta i klasserommet å jobba med oppgåver.
Vår skole har ikke noe alternativ så Vesla går i kirken. Vi er ikke kristne eller medlemmer i statskirken, så om hun ikke vil i kirken etterhvert så skal hun få slippe. Foreløpig har hun valgt å være med.
Mulig jeg er naiv, men vi forteller ungene at det er sånn kristne mener at Jesus ble født. Og så er vi klare på at det er forskjell på hvordan andre ser på det.
Men nå er vel egentlig Jesus en figur som går igjen i flere av de store religionene, mens hans rolle i det hele diskuteres.
Jeg synes ikke at et julespill er forkynning, nei. Det er jo et skuespill, som viser en fortelling, som noen tror på, og andre ikke tror på. For meg som ikke er kristen er den en fortelling om håp, som er et budskap jeg synes harmonerer godt med det jeg selv feirer i jula.
Jeg har ikke tenkt grundig nok over hvor jeg synes grensene for forkynning går. Men gudstjeneste, bønn, samt bruk av salmer som fast rituale og ikke bare for å markere en høytid eller lære om en høytid, er definitvt forkynnende.
Jeg mener virkelig at en oppsetting av juleevangeliet ikke er forkynning i tradisjonell stil. Ja, det gjør jeg jeg. Virkelig. Det er som en hvilken som helst fortelling/skuespill, ispedd litt myter. Jesus ble dessuten vitterligen født, så helt oppspinn er det heller ikke. Det er faktisk helt grei innformasjon om julens kristne budskap, som jeg mener alle har godt av å kjenne til.
Jeg synes heller ikke oppsetning av juleevangeliget er forkynnelse. I RLE-undervisningen til pøbelprinsessen har det handlet mye om å formidle sentrale historier fra alle religioner, og jeg ser på juleevangeliet som en helt sentral historie fra kristendommen. Forkynnelse blir det vel først når det blir bønn og trosbekjennelse og sånn? :blånn:
Vi diskuterer sjelden livssyn og tro hjemme, men niåringen overrasket meg stort i går da hun utbasunerte at hun var humanist og agnostiker. Hun hadde tenkt nøye gjennom det, og funnet ut at hun nok ikke kunne kalle seg ateist, fordi hun lurte og tenkte veldig og derfor ikke ville avvise muligheten for at det kanskje fantes en gud. jeg tenker at jeg liker RLE-læreren kjempegodt, og at jeg synes det er skikkelig kult å ha en niåring som tenker over slik. :stolt:
Jeg tror ikke julespillet klassen til Poden fremførte i fjor, eller den lille St. Martin-dramatiseringen som fjerdeklassingene har før lykteopptoget hver høst, oppfattes (av barna) vesensforskjellig fra dramatiseringer av ymse andre eventyr og myter. Sammenhengen det settes inn i kan selvsagt gjøres mer eller mindre forkynnende. Og det finnes helt sikkert versjoner der fremføringen gjøres til forkynning, men det går også helt fint an å fremføre historien uten at jeg ville kalle det forkynning.
Jeg synes egentlig heller ikke at elevoppsetting av juleevangeliet er særlig forkynnende. Egentlig ikke forkynnende i det hele tatt.
Hos oss er det dog ikke det som skjer i gudstjenesten for barna. De får fortalt juleevangeliet i kirken av presten. Det blir forkynnende for meg. Akkurat hvor grensa går er litt vanskelig å beskrive, kjenner jeg.
Nå så jeg gjennom informasjonen vi fikk om julegudstjenesten. Det er en vanlig gudstjeneste med bønn, fadervår, og noen elevinnslag. Mer forkynning finnes det ikke i min bok. :niks:
Vi er kristne, men går sjelden i kirken. Ungene får velge selv, og har alltid gått i kirken med skolen. De to minste tror på Gud, mens eldste er ateist, men blir med på julegudstjeneste med skolen, for han tror det varer kortere enn alternativet opplegg. :knegg:
Det er vel kanskje der jeg er, at det å være i kirken, i en gudstjeneste og skulle delta i en oppsetting av juleevangeliet blir i mitt hode ikke bare forkynnende, men også å la ungene selv forkynne. For meg er det en forskjell på å spille juleevangeliet og historien om Rødhette, men det hadde kanskje ikke vært det om det ikke var for at når førstnevnte blir gjort under en gudstjeneste blir det også samtidig sagt at "Dette er sannheten, slik var det!". Selv om Jesus nok ble født, kan ikke juleevangeliet presenteres som noen sannhet slik jeg ser det.
Jeg har ingen problemer med en dramatisering av juleevangeliet, gjort i et rom på skolen og uten et sannhetsstempel på seg. Men det er forskjell på det og en prest og salmer i kirken.
Men all ros til vår skole, jeg ser at den skiller seg positivt ut. Der er det to likeverdige samlinger, en på skolen og en i kirken. Programmet for begge samlingene kommer hjem til oss og det er mulig å bestemme fra gang til gang hva man ønsker å delta på, eventuelt hva foreldrene ønsker at barnene skal delta på.
Vi velger kirken, og det gjør vi av kulturhistoriske grunner.
Jeg tror ikke barnet blir mere kristent av å delta på en fremstilling av juleevangeliet enn hun blir hedning av å delta i en forestilling om Tor med Hammeren.
Siden det fremdeles er vanskelig å forstå det som mange før meg har sagt. Hvor stor teskje må dere ha?
Jeg tror ikke at motstand mot julegudstjenester går på noen form for redsel for at barn skal bli kristne. Mine barn deltar på flere aktiviteter i menighetens regi og er mer i kirken på fritiden enn med skolen. Om de velger kristendommen synes jeg at det er helt fint, virkelig og ærlig. Jeg har ingen behov for at de har samme livssyn som meg, men at de har et avklart forhold til sitt livssyn og helst at de velger et som er noenlunde menneskevennlig og moderne kristendom er stort sett det. :nikker:
Motstanden mot julegudstjenester går på i hvor stor grad religionsutøvelse og forkynning hører hjemme i skolehverdagen og det mener altså jeg, og flere andre at det ikke gjør.
Jepp. Skulle han bli religiøs på noe vis er det (nesten) helt uproblematisk for meg altså, men jeg synes i alle fall ikke skoledagene skal brukes til annet enn opplæring i ulike former, og at "religiøs opplæring" ikke er skolens ansvar.
Jeg mener heller ikke at forkynning hører hjemme i skolehverdagen. Men jeg klarer ikke katalogisere et tilbud om delta på julegudstjeneste en dag i året som en forkynnende skolehverdag.
Jeg er ikke troende, men synes likevel barna mine kan ta en tur i kirken i juletiden.
Hvorfor? Tja. Vi feirer jo jul, de kan godt få vite litt om hvorfor. Det er ikke så mye av denslags hjemme hos oss. Også er det jo fint at noen i familien besøker kirken...
Du vet at tradisjonen med å feire jul (egentlig yol) fantes her i landet lenge før kristendommen? Og det er veldig lite av den julefeiringen som bedrives av de fleste her i landet i dag som har kristne røtter. Det er jo vanlig å si at vi feirer jul pga Jesus fødsel, men det er altså historieforfalskning så det holder.
Historie eller ikke, vi feirer Jesu fødsel i julen. Hva folk gjorde før i tiden blir lite relevant. Å kalle det historieforfalskning blir å dra det langt, all den tid jeg ikke kan se det er blitt hevdet at det alltid har vært Jesu fødsel nordmenn feiret på denne tiden av året? Alle vet jo at det har vært tradisjon med høytid på denne tiden før Norge ble kristnet, men hva folk har valgt å legge i den, det har forandret seg.
Riktignok er julefeiriingen lagt til en tid av året hvor det har vært avholdt fest lenge før kristen tid. Men å si at julefeiringen er uten kristne røtter, blir litt rart, da vi faktisk har feiret kristen jul i dette landet i 1000 år.
Her har de ikke noe fast juleavslutning i kirka. De har vært der en gang, og da var frøkna med etter eget ønske. I år er det ingenting.
I barnehagen har de vært i kirken, men jeg tror ikke de hadde noe valg, utover å holde ungen hjemme. Minste her fikk ikke helt med seg poenget tror jeg, hun sa de slett ikke hadde lært om jul, men om Jesus. For det var ingen nisse der, tenk.:humre:
Ok, vi (som i min familie) er ikke innlemmet i ditt "vi"!
Å kalle det historieforfalskning er, etter mitt syn, helt korrekt, siden kristenfolket innlemmet julen i kristendommen fordi de ikke klarte å bli kvitt den, og således måtte la den jobbe for seg. (For å slippe å halshugge HELE befolkningen.)
Hvor mange av julens tradisjoner er EGENTLIG kristne, og ikke et resultat av at man innlemmet allerede eksisterende tradisjoner, lett omskrevet, i kristendommen for å lettere få den godtatt?
Og nei, ungene veit ikke, uten at noen forteller dem det, at det har vært tradisjon med høytid på denne tiden av året før Norge ble kristnet.
Når det gjelder å spille juleevangelitet kontra en historie om Tor og Odin: Det er en markant forskjell, nemlig at de ikke vokser opp med en masse mennesker rundt seg som trofast framholder at Tor og Odin (og resten av norrøn mytologis rollebesetning) faktisk finnes!
Norrøn mytologi fremstilles ikke som sannhet, det fremstilles som gammel overtro, noe all religion i virkeligheten er, FOR MEG!
Kan det være så farlig, da?
Det spørsmålet har blitt stilt ganske mange ganger i denne tråden, og for meg er svaret et definitivt ja.
Jeg blir intet mindre en forbannet over at det ses på som en selvfølge at mine barn skal utsettes for religiøs forkynnelse, uansett hvilken religion, og at det gjelder en religion flertallet av de religiøse i deres nærmiljø bekjenner seg til gjør det faktisk værre, ref. ovenstående sammenligning til norrøn mytologi.
Jeg synes ikke det er greit at noen, selv om det er midlertidig, gir mine barn bekymringer om at det finnes et helvete, langt mindre at pappa antagelig kommer til å brenne der til evig tid.
Jeg synes ikke det er greit at noen innbiller dem at alle homofile er syndere, spesielt ikke hvis det skulle vise seg at en av dem er homofil selv, eller hvis det gjør noe med synet deres på noen av våre venner.
Jeg respekterer andres tro, da jeg var aktiv ungdomspolitiker var min viktigste allierte i den eldre garde dypt dypt religiøs, og på tross av vår totale uenighet på det punktet, var jeg oppriktig glad i, og hadde dyp respekt for, Solveig, noe jeg veit var gjensidig.
Vi var nemlig enige på ett punkt: Hvilke verdier et menneske står for er mye viktigere enn grunnene den aktuelle personen oppgir for å stå for dem.
Da jeg var i militæret var jeg, til alles undring, den i troppen som hadde best forhold til leirens feltprest, på tross av at jeg også var den mest rabiate ateisten, samme grunn.
Jeg gir nemlig fullstendig blaffen i hva du tror, og hvilke tro du velger å forsøke å videreføre til dine barn.
Tror du treet i hagen min skapte verden? Helt i orden for meg!
Men jeg krever den samme respekten tilbake, og den føler jeg virkelig ikke jeg får når spørsmålet "Kan det være så farlig, da?" til stadighet dukker opp i denne tråden.
Hmmm, ny pers i langt svar på FP, men noen emner fyrer meg opp mer enn andre. ;)
For å svare på trådstarters spørsmål, hvis noen fortsatt skulle være i tvil, så vil jeg ikke sende veslefrøkna i kirken før hun er gammel nok, og reflektert nok, til å ta det valget selv.
Da gjerne basert på noe annet enn hva alle andre skal.
Og nei, jeg skal ikke diktere hva hun skal tro, tror hun så tror hun, når den tiden kommer, men det ville vel overraske meg stort med to ateister som foreldre.
Jeg henger meg litt opp i denne, jeg. For jeg opplever med ujevne mellomrom at mitt ateistiske, human-etiske livssyn ses på av ellers liberale og reflekterte kristne kun som et fravær av tro. Som om det bare var et tomt hull der, som det ikke er så "farlig" om man putter litt kirkegang opp i. Dersom jeg var muslim eller buddhist tviler jeg på at jeg ville møtt denne holdningen såpass ofte.
Jeg vet det var Sir Limpalot du spurte, men ettersom jeg er enig i innholdet i hans innlegg, så svarer jeg like gjerne på denne jeg også. :lakenskrekk: Vi tar med ungene på disse markeringene av livsriter av respekt for venner og familie, men snakker med dem før og etter om hva de kan forvente, hva det presten sa betyr osv. Og det er viktig for meg at jeg vet om det så vi kan ha disse samtalene. Jeg har opplevd et bryllup hvor presten sa at kun de som er kristne kan oppleve ekte kjærlighet - også når det gjelder kjærlighet til en partner. :himle: Og jeg har opplevd begravelser med budskap som lett kan virke skremmende på et lite barn.
Jeg synes det er leit og rart at folk som er ateistiske human-etikere blir møtt som dere, Acsa og Sir L. Nå er jeg egentlig en humanistisk ateist selv, men jeg har ikke tatt noe aktivt standpunt om å stå utenfor kirken, og jeg liker estetikken i enkelte kirkelige handlinger (ikke skyt meg!) og jeg er medlem i statskirken, så jeg synes for skams skyld ikke jeg kan forvente at noen tar hensyn til at jeg er en spineless sucker med sans for kirkemusikk og liturgi men ikke tror på gud.
Men når noen har tatt et aktivt standpunkt, så skal det selvsagt respekteres. Og jeg synes også det er rart med "er det så farlig?"
Jeg synes definitivt det skal være et godt alternativ til gudstjeneste, eller at skolen alle helst lager noe som alle kan delta i.
Jeg synes forøvrig at en dramatisering/iscenesettelse av juleevangeliet utenfor en gudstjenestesammenheng, ikke kan betraktes som forkynnelse, men at det samme i en gudstjeneste, er forkynnelse.
mvh Spineless Sucker og kan-vi-ikike-bare-være-venner-alle-sammen Pøbelsara
På tross av at jeg ikke er ateist så gjør jeg det samme som deg. Jeg har reagert i kirka mange ganger, og da pleier jeg å si det til ungene. Jeg vil at de skal ta reflekterte valg, og jeg tror ikke det finnes enkle forklaringer som kan forklare alt, og særlig ikke at det er noen som eier sannheten mer enn andre (f.eks. presten, imamen etc.)
Jeg tror grunnen til at Sir Limnpalot tror du snakker om en slags norsk enhet med ditt "vi" er fordi det skjer ganske ofte. Jeg vet jo at du er personlig kristen og en aktiv kirkegjenger, men veldig mange sier "vi" og mener alle av norsk hærkomst. Når man føler at kristendommen er like fjern som åsatru, så hjelper det lite at det er en del av kulturarven. Det er åsatrua også.
Uff, ja, jeg ser jo at det kunne misforstås. Jeg burde spesifisert "vi". Poenget var at noen feirer kristen jul, og at den tradisjonen knapt kan anses som ny lenger.
Nei, absolutt ikke. De aller fleste feirer nok en kristen jul, i varierende grad.
Greia er vel heller at den historiske opprinnelsen til de ulike skikkene og tradisjonene aldri blir forklart, bortsett fra de kristne. Jeg var godt voksen før jeg visste noe om opprinnelsen til juletrær, hvorfor jula er akkurat når den er og mange av de andre skikkene som har mye lengre tradisjoner enn den kristne delen. Jeg syns de godt kan snakke om det på skolen også, i tillegg til juleevangeliet.
Mine foreldre er som sagt ateister, og jeg kan ikke huske en veldig ensidig (kristen) presentasjon av desemberhøytiden fra egen barndom. Det hadde neppe gått upåaktet hen. Jeg husker at vi lærte både om juleevangeliet, åsgårdsreien, fjøsnissen, juletreet (jeg husker fremdeles synge "O, Tannenbaum" :knegg:), jødisk hanukka, osv.
Begynner ikke det å bli ganske vanlig både i barnehager, skoler og ellers, at man forteller ganske bredt om opprinnelsen ut over det kristne? Til og med i kirken har jeg opplevd at dette er tema.
På skolen vi er tilknyttet er det ikke gudstjeneste i skoletiden, men alle (elever, foreldre og andre) inviteres til å delta på gudstjeneste i kirken på ettermiddagen. Etter det er det fakkeltog til skolen + arrangement der. De som ikke ønsker å delta i kirken, inviteres til å bli med i fakkeltoget. Dette er en veldig fin løsning synes jeg.
Jeg mener bestemt at vi lærte om førkristne juletradisjoner på skolen. Jeg tror ikke det er bare på FP dette er kjent stoff. (Og Åsatrua var da virkelige ganske godt oppdekt.) Hva som faktisk står i læreplanene vet jeg ikke.
Nå tenkte jeg mer på hva skolene presenterer, ikke hva de enkelte hjem gjør. Det syns jeg er opp til dem selv. Nå er jeg sikkert farget av å i mange år gått på skole som ikke hadde noe alternativ til kristendomsundervisning, RLE-faget dekker jo mye bredere. Men de har ikke hatt noe om opprinnelsen til juletradisjonene på Hiawatas skole så langt i allefall.
Selvsagt har man om Åsatru på skolen, men nå snakket jeg ikke spesifkt om den, men om førkristne juletradisjoner som vi driver med ennå.
Ja, det er skolesamenheng jeg snakker om. Jeg mener bestemt vi jobbet lenge med opprinnelsen til juletradisjonene, men jeg kan ikke huske på hvilket trinn.
Han går i andre klasse. Jeg kan med sikkerhet si at vi ikke hadde noe om opprinnelsen til jueltradisjonene på noen av de tre skolene jeg gikk på. Kjempefint om dette har endret seg.
Men de er nok (kanskje ubevisst) påvirket av aktiv kristen lærer.
Jeg blir litt skuffet over at skolen ikke kan informere om hva et alternativt opplegg innebærer. Vanskelig for barna å velge det, når de ikke vet hva de eventuelt skal gjøre på.
Jeg synes begge alternativene er helt ok. Men de har vert i kirken hvert år, så jeg hadde gjerne sett at de valgte alternativt et år.
Hvorfor må ungene vite hva det alternative opplegget er? Enten vil de (eller foreldrene) i kirka eller så vil de det ikke. Det bør vel ikke være skolens tilbud det står og faller på? Skolen må selvsagt se hvor mange som kommer før planlegger det alternative opplegget. 30 elever igjen på skolen krever andre planer og ressurser enn 3.
Jeg er forholdsvis rolig, du skulle se meg når jeg er sint. ;)
Nå var ikke hele svaret til deg, Niobe, det var et svar til hele tråden.
Burde kanskje spesifisert det, ettersom det var deg jeg siterte, men trodde det var innlysende når jeg tar opp ting fra mange innlegg.
Mulig jeg tillegger deg meninger du ikke har nå, altså, men du får ha meg unnskyldt. For det er nå ikke engang slik at de som har en tro nødvendigvis er hjernevasket fra barndommen av. Du hadde vel ikke reagert om foreldrene hadde vært kristne, mens Niobe var ateist? Det er liksom "lov", for da har man gjennomskuet religionen og vært i stand til å tenke sjæl, på en måte. Men når det er motsatt, så føler jeg at mange tenker "jøss, også med en så oppegående bakgrunn, og så ble hun kristen?"
Å, det er så vanskelig og omfattende å svare på! Jeg orker ikke ta den lange og mest oppklarende versjonen på IPad. :knegg:
Men kort fortalt, så lengtet jeg etter "noe" hele barndommen og ungdomstiden. Jeg gjorde mange forsøk på å "dekke behovet" gjennom årene, uten å vite hva jeg lette etter, eller at jeg faktisk lette. Og med utgangspunkt i hjemmet satt det langt inne å lete etter "noe åndelig". Men jeg havnet i "de kretser "til slutt (da jeg var 18-19 år), full av skepsis, motvilje og fordommer. Ingen var vel mer overrasket enn meg over å finne det jeg fant, og har vel kalt meg troende siden jeg var 21 år.
Foreldrene mine lurer nok på hva de gjorde galt. :knegg:
Ja, i grunn. Men ikke til å komme bort i fra at jeg er det sorte fåret i vår familie. :knegg: Tenke seg til, her gjør de sitt aller beste, og så ender de opp med en kristen datter, som ikke en gang drikker alkohol. Mulig det siste er hardest å svelge. Man blir jo i så godt humør av rødvin! :nemlig:
Det ville nok ikke falle dem naturlig å si det, men jeg tror nok de anerkjenner at jeg fant noe som gjorde meg godt. Sånn i alle tilfeller.
Det du skriver her er noe av det som "plager" meg som ateist, at veldig mange ser ut til å mene at ikke-kristne har et slikt behov som må dekkes på andre måter. At alle har et grunnleggende behov (du beskriver det veldig godt i ditt innlegg) og ønske om å tro på noe, om det så er en gud eller en spirituell kraft. At man rett og slett ikke har noe rom for åndelighet i livet sitt overhodet er det veldig liten forståelse på. Jeg tør til og med å påstå at det er mye mindre forståelse å få som ateist enn som kristen.
Det er veldig mange som godtar at jeg ikke tror at det finnes noen gud, men det er få som klarer å akseptere at jeg ikke har noe behov for noen "stedfortreder" heller. Jeg føler at dette neglisjeres i stor stil av både skolen og barnehagen, som prakker på både oss voksne og ungene meninger og behov vi ikke har og ikke ønsker å ha.
Jeg tror ikke dette behovet er noe som kjennetegner ateister flest, nei. Nok en gang , jeg snakker ikke på samfunnsnivå her. Jeg oppfattet Sir Limpalots spørsmål som personlig, ikke generelt. Og jeg har svart deretter. Og selv om mine foreldre er ateister, så tenkte jeg nok aldri på meg selv som ateist. Jeg var nok mer "blank", og lite bevisst i forhold til hva jeg trodde/ikke trodde.
Neida, det er ikke Niobe som skriver det. Niobes innlegg var veldig godt skrevet og satt ord på følelsene mine, bare at jeg sitter "på den andre siden av bordet".
Ja, jeg tror skjønner hva du mener. Jeg tror jeg kjenner igjen forventningen om en spesifikk lengsel, fra kristne venninner i ungdomsskoletiden. På dem fikk man gjerne inntrykk av at alle som ikke var troende gikk rundt med et gapende hull inni seg. Jeg var ikke i nærheten av å bli kristnet i den tiden. :knegg:
Vi hadde en sånn episode når storesøster gikk siste året i barnehagen, når de snakket om Gud og Jesus i forbindelse med påske. Storesøster buste ut med at vi ikke trodde på Gud. Barnehagetanta svarte noe sånt som: "da tror dere vel på en annen gud, da" og begynte å ramse opp andre religioner. Storesøster blånektet, men ble vel litt ettertenksom, for når hun kom hjem igjen spurte hun helt oppgitt: "Mamma, hva er det egentlig vi tror på?!" :knegg:
Fordi kirkeavslutning er bedre enn ingen avslutning. Hvis det er å sitte på skolen og jobbe med en innleveringsoppgave av stort omfang som er alternativet, mens det i kirken er lysprosesjon, elevopptredner osv, er det et moment som er med i avgjørelsen.
Selvfølgelig er det vesentlig å vite hva alternativet. Jeg får følelsen av at man mener at man bare kan ha det så godt om man ikke vil være med i kirka når man ikke får vite alternativet. I tråden her er argumenter som høytid, julefølelse, juleglede, tradisjon og kultur dratt fram. Jeg syns ikke de som velger alternativet skal bli avspist med noe mindre. Siden forkynning ikke skal være en del av skolen er ikke kirketuren undervisning. Ergo skal ikke alternativet være ren skole heller.
Helt enig med bl. a. Tallulah. Det skal være et likeverdig alternativ, og da må man få vite hva det er. Å sitte på skolen og pugge matte er f.eks. ikke likeverdig. Man skal faktisk ikke straffes for at man ikke ønsker å sende barna i kirken. Å bli fratatt en avslutning vil oppleves som straff.
Selv om jeg er for at mine får tilbud om julegudstjeneste i regi av skolen synes jeg på ingen måte det passer som juleavslutning. Det er flere grunner til det, men nesten viktigst er det at det ikke er alle som vil være med der. Juleavslutning bør være noe klassen har samlet tenker jeg. Jeg vet ikke hva de har som alternativt opplegg hos oss, men noe er det. Og det er ikke matte, det har noe med jul å gjøre.
Skolenes alternative opplegg er ofte lite gjennomtenkte, de har lite pedagogisk innhold, og i noen tilfeller kan de oppleves som en form for straff for at man ikke velger å delta i "fellesskapet". Eks. måtte et barn jeg vet om sitte på rektors kontor og gjøre matteoppgaver mens resten var i kirka. Når klassen kom tilbake fikk han kjeft fordi han ikke hadde jobbet flittig nok. Lærere jeg har diskutert dette med har vært opptatt av at alternativet ikke må være så veldig hyggelig, for da kan det jo hende at det er mange som vil velge det i stedet for gudstjenesten... Hvor blir likeverdigheten av da, hvis det er så inmari viktig å pushe flest mulig med i gudstjenesten, og holde så mange som mulig borte fra alternativ markering? Jeg mener en infrmasjon i forkant om begge tilbudene vil funger som en kvalitetssikring av det alternative tilbudet. Det gir barna og foreldrene muligheten til å gjøre opplyste valg, og det avmystifiserer det å være "fritatt".
Selvfølgelig må det være et likeverdig tilbud, hvis ikke gir man jo signal til barna at det er feil å ikke være med i kirken!
Hvis det ikke er et likeverdig tilbud når dette er aktuelt neste år blir vesla tatt fri den dagen det er snakk om, da får hun være med meg på jobb og spille 3DS og spise godteri i stedet.
Da snakker vi likeverdig tilbud da, tenker jeg. ;)
Jeg har hatt et par runder med skolen på dette med alternativt opplegg, og de hentet seg veldig raskt og pent inn igjen når de ble minnet på lovverk og regelverk. Barnehagen også. Men det er kamper jeg var litt overrasket over å måtte ta, jeg mener, det var jo de samme foreldrene mine kjempet 25 år tidligere!
Jeg lurer på hva som ville oppfattes som likeverdige alternativer av barn og foreldre. Jeg skjønner at det ikke er helt enkelt å komme opp med noe smart.
Nei, men jeg lurer. Hva skulle man finne på som var likestilt på et vis? Vanlig skole blir jo helt feil, det sier seg selv. Godteri og kos på pulten blir også helt feil. Det bør vel være et litt halvhøytidelig opplegg som har med jul å gjøre kanskje.
"Alternativt opplegg - er ikke troende", men egentlig burde jeg svart "Noe helt annet - spesifiser gjerne". Ungene velger og har alltid valgt selv. Med et unntak. Her vi bor har alternative opplegg vært vanlig og gode lenge, mens året vi bodde langt uttafor allfarvei så fantes ikke alternativer hverken til jul eller påske. Også da fikk ungene bestemme selv om de ville i kirka eller ikke. Konfirmasjonsundervisningen var en meget spesiell opplevelse det året, de aktuelle barna (alle unntatt vår eldste) fikk fri fra skolen, uke etter uke, for å delta.
Utover det føler jeg at Sir Limpalot har sagt mye for meg. Og Asca da.
Lys og elevopptredener og annet som nevnes i et innlegg over her vil fungere som et alternativt, likeverdig alternativ. Ideer kan for øvrig hentes på [url]www.human.no[/url] sine nettsider.
Jeg tar det for gitt at alternativet er likeverdig. Altså noe hyggelig, ikke matteoppgaver på rektors kontor. Er det virkelig vanlig med sånne kjipe opplegg i våre dager, altså? Jeg vet at det var det da jeg gikk på skolen, men mitt inntrykk nå er at skolene lager OK alternative opplegg.
Jeg får bare assosiasjoner til skjemaer fra SFO i vinter- og påskeferie der man skal skrive opp hvilke dager barna er der og ikke og mange garderer seg og skifter fram og tilbake alt etter om det er noe "kult" som skjer den dagen eller ikke. Drit i om de andre må avlyse kinoturen fordi det plutselig kom 40 barn og ikke 20, og drit i om rektor må kalle inn folk som avspaserer fordi det dukker opp dobbelt så mange barn, alt er greit så lenge MITT barn får best mulig tilbud. Det var med dette i bakhodet jeg kom med mitt innspill, og som sagt, gitt at tilbudene er noenlunde like kule/kjedelige ser jeg ikke at man må vite det på forhånd.
Jeg har jo også inntrykk at det problematiske med hele skolegudstjenesten er forkynnelsen i kirka, og sånn sett er jo den delen lik uansett om man spiser chips eller løser matteoppgaver på skolen. :skeptisk:
Regelverket sier jo at juleavslutningen ikke skal sammenblandes med et eventuelt kirkebesøk, og det er heller ikke en del av det faglige opplegget i RLE-faget. (Og hva den egentlig har å gjøre der da er jo noe uklart... men den har vi vært gjennom...:knegg: )
På min ungdomsskole hadde vi en sammenkomst med synging av ikke-religiøse julesanger, litt kosetimepreg, men ikke bare det. På barneskolen så var vi livssynsklassen, så da hadde vi vel stort sett en trippeltime livssyn med fokus på lysmarkeringer eller noe sånt.
På Storesøsters skole satt de og "laget julepynt" et år. Lille jenta i førsteklasse og en gjeng store bråkete gutter fra fjerde-femte klasse. Med en lærer som ikke var tilstede store deler av tiden. Koselig. :snill:
Gudstjensten er en "reell" gudstjeneste, med både trosbekjennelse og bønn og med mange elevinnslag.
Alternativ samling har fellessang og samtale rundt 22.7 og rundt antimobbearbeidet skolen driver og hvordan man oppfører seg mot hverandre. Bergensskolene har et veldig fokus på ordensregler og oppførsel for tiden, så jeg kan tenke meg at det er det som kommer inn her. Og det er elevinnslag her også.
Selv om jeg ville foretrukket om de droppet hele gudstjenesten, så setter jeg i hvert fall pris på en skole som lager to ordentlige alternativ og som informerer om hva de er, slik at barnene (eller foreldrene) har mulighet til å ta et valg.
Vi har ikke fått kirkealternativ på Tigerungens skole, alle skal i gymsalen.
På skolen jeg jobber er julegudstjenesten dagen før siste skoledag, så det er ikke i forbindelse med avslutningen. Akkurat hva det alternative opplegget har inneholdt har vært litt avhengig av lærerne som har hatt det. "Formen" er det samme - det er adventslys med adventsvers, julesanger og julefortellinger. De fleste årene har det vært samme lærer som har hatt det, og da har det vært de samme fortellingene. Piken med svovelstikkene og sånt. ( :snufs: ) De siste par årene har det vært litt forskjellige lærere. I fjor fortalte de til og med juleevangeliget. Men det blir som noen andre har sagt - det blir fortalt som at "Dette er derfor de kristne feirer jul", og ikke at "Dette er sånn det skjedde". Det er vel basically de samme elementene i kirken og på skolen hos oss, men på skolen er det fravær av forkynnelsen.
Jeg synes dette er vanskelig, særlig fordi en del av dem som velger bort skolegudstjeneste heller ikke skal delta i andre typiske juleaktiviteter. Å lage julepynt og synge ikkekristne julesanger om nissen og dens like blir like feil for dem som å synge Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født. Skal et alternativ også favne disse barna, må vel innholdet i den alternative markeringen gå på helt andre ting enn jul, f. eks. mellommenneskelige verdier som fred, omsorg, ansvar, glede, kjærlighet osv.
Jeg er kristen, mannen min agnostiker. Eldstemann er opptatt av alle religioner, men tror ikke på Gud. Han vil allikevel gjerne i kirken og skal selvsakt få gå sammen med oss andre, hadde han ikke ønsket det hadde han selv fått bestemme.
Jeg tar en halv dag ferie for å få med meg skolegudstjenesten før jul og går sammen med ungene mine hvert år.
Jeg synes denne løsningen er fin. Kirken inviterer til julegudstjeneste for elevene. Skolen fører ikke fravær for de elevene som deltar, men engasjerer seg ellers ikke. Enda bedre synes jeg et arrangement for barn og foreldre på kveldstid, initiert av kirken ville være. Da holdes skolen utenfor, uten at det blir unaturlig.
Dette er vel egentlig mer naturlig sånn sett, at det er julegudstjenesten som har påmelding og ikke motsatt. Jeg regner med det er sånn det blir flere steder etterhvert? Jeg så på ukeplanen til eldste igår at "de som ikke skal være med på julegudstjeneste må levere melding" og at det blir et alternativt opplegg på skolen uten at det er spesifisert hva dette er.
Vi er ikke troende og vi ønsker ikke at våre barn skal værei kirken uten oss. Dette fordi jeg mener at barn ikke har godt av å bli fortalt at "dette er det eneste rette". Jeg er mere fan av at de blir fortalt et litt mere nyansert budskap, ala "noen tror dette, andre tror det". Jeg mener at den forkynnelsen og bønnen som foregår i kirken er for troende og at man som ikke troende ikke har noe der å gjøre. Men når mine barn er store nok til å velge selv skal jeg selvfølgelig forklare dem dette og gi de valget. Lære om de ulike religionene kan de gjøre i RLE timene på skolen, ikke av en prest. Kirken burde ikke ha noe med skolen å gjøre, dette er noe kirken kunne tilbudt sine medlemmer på kveldstid, ikke skolegudstjeneste men barnegudstjeneste kanskje?
Forøvrig er det for meg en selvfølge at de barna som ikke skal være med på gudstjeneste får et likeverdig opplegg på skolen. På skolen her har de et opplegg med en lærer hvor de syngr noen julesanger, snakker litt om hva julen handler om samt spiller noen spill og hygger seg, min sønn er alltid veldig fornøyd.
Og en annen ting, hvordan kan man være delvis troende eller tradisjons kristen? Er det ikke sånn at enten tror du på Gud eller så gjør du ikke det, går det ann å tro litt på Gud av og til? Jeg er ikke religiøs av noe slag og det er jeg jo 100% sikker på at jeg ikke er, hadde føltes veldig falskt om jeg skulle stått forran en menighet og lovt at barnet mitt skal læres opp i den kristne tro, som man jo faktisk gjør ved en dåp. Må jo være litt rart for de som er troende at halve menigheten bare er der fordi det er en tradisjon og ikke fordi de nødvendigvis tror på Gud?
Dette er ikke skrevet for å støte noen, er bare mine tanker og jeg skriver dette fordi jeg faktisk tenker en del på det:)
Jeg vet ikke hva folk legger i "delvis troende" osv, men mange tror jo på Gud, uten å tro at Jesus var hans sønn og døde for våre synder. For eksempel. Dermed er de ikke bekjennede kristne, selv om de tror på Gud.
Det betyr ingenting for meg (som tilhører en menighet) hvorfor folk er i kirken, eller hva de faktisk tror på. I vår kirke er det sterkt oppmøte av folk som ikke kaller seg kristne eller går i kirken jevnlig. F eks. på barne/ungdoms- og familiearrangementer. De har godt rykte på seg. Jeg er glad for at de føler seg velkomne, og det er de jo også.
Jeg glemte en ting: Jeg har selv stusset på at så mange velger å døpe barna sine, når jeg vet at mange ikke har tenkt å oppdra barnet i kristen tro. Men jeg lar meg ikke provosere av det, og for meg (personlig; bare meg) så jeg setter pris på å få lov til å være med å velsigne barnet, ønske det velkommen til verden, og ønske foreldrene lykke til med oppgaven de har foran seg! Og om det kun er det foreldrene har i tanke med dåp; å feire barnet sitt, så feirer jeg gjerne med dem.
(Selv om jeg innrømmer at jeg noen ganger synes det er langdryge greier, når vi har fire dåpsbarn på én gudstjeneste. :knegg: )
Bare fire dåpsbarn, det er ingenting. Prøv seks. Da snakker vi langtekkelig.
Vårt skolebarn skal i kirken i neste uke og synge julesanger og det vet jeg han gleder seg veldig til. Dette skal han klart få lov til, jeg tror ikke det er lagt opp til forkynnelse av noen sort. Men det har vært meget info om dette arrangementet, vi får se nærmere på det når det kommer.
Han sier selv at han er åpen for alt. Og vi lærer han at det finnes mange forskjellige religioner, og han liker å høre om de forskjellige trosretningene.
Og hvis han kommer hjem med spørsmål om noe han har opplevd i kirken så får han svar.
Jeg og lillesøster skal i kirken på torsdag, jeg jobber i skolen og skal da å høre på skolebarna som skal synge i kirken. Dette er på ettermiddagstid, så dette er noe som er frivillig,men som jeg tror mange blir og delta på.
De fleste menigheter i DNK har vel familiegudstjenester? Disse er spesielt tilrettelagt ungene og er riktig så koselige, om man trives i kirken generelt.
Sist vi var i dåp, var det familiegudstjeneste der alle ungene fikk komme frem og de fortalte historien om de fem fiskene og de to brødene, ungene fikk utdelt hver sin lille boks med makrell i tomat ( :knegg: ) og en kjeks. Så var det dåp av fire unger, og etterpå presentasjon av nesten 60 femtiårskonfirmanter. Veeeeeeeeeldig langdryge greier, vi måtte gå etter en og en halv time fordi ungen hylte... :svimmel:
Akkurat døpinga tar da ikke spesielt lang tid? Da Pluggen ble døpt, hadde jeg han sovende på fanget mens vi ventet på tur. En SMS tikket inn, og jeg svarte på den med venstrehånda, og da jeg var ferdig var to barn allerede døpt. :nemlig:
Jeg har sendt mail til skolen og bedt om informasjon om hva det alternative tilbudet består av.
Jeg er redd det består i å sitte og lese en bok, eller løse oppgaver, da skolen har sterke tradisjoner rundt julegudstjenesten.
Rektors egne ord i dagens avis: "... jeg har ikke hørt om noen som har vondt av et gudsord, men vi må følge reglene."
Jeg har ikke store forhåpninger om at det blir laget ett spennende opplegg for de som muligens ikke ønsker å gå i kirken.
Vi har ikke bestemt oss enda. Poden vil nok i kirka hvis alternativet er å sitte alene å tegne lizzåm...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
