Vi har hatt gaveåpning fra svigers i dag. Den endte med at sønnen begynte å gråte og jenta ble sint og sa "Hvorfor får vi ingenting som passer, mamma?" :(
De har kjøpt skøyter i str.29-31 til barn som bruker str.25
Skøytehjelmene satt "oppå" hodene deres
Polvotter for 1-åringer
Og til slutt skinnlue og skinnvotter som sitter klistra til hodet
Hva er det med besteforeldre som følger såå lite med i timen? :confused: Barna ble såå lei seg.
Gudskjelov hadde svogeren min kjøpt en bil til dem hver som de likte.:jupp:
Den mest mislykka gaveåpningen jeg har vært med på noen gang. For å toppe det hele var det nada fra søsteren min til meg. :o
(må bare legge til at barna var veldig glade og fornøyde i går, altså.. men i dag ble de litt triste...jeg tenker at man kanskje kan forhøre seg litt som besteforelder før man handler, eller?)
Vi har stor familie begge to, så her gir besteforeldrene på begge sider penger til oss foreldrene. Da kan vi kjøpe det ungene trenger, fungerer veldig fint.
Kanskje litt kjedelig, men gavene kommer iallfall til nytte.
Her spør begge besteforeldresidene om hjelp eller spesifisert liste. Litt pes for oss som må finne på gaver for svigers,min mor, min far, min bror og mannens søster. I år "brukte vi opp" alle ønskene på gaver fra andre og ble litt i beit selv, faktisk. Greit ungene får de de ønsker seg, og ting passer, men litt stress for foreldrene (les meg) å fikse alt.
Størrelser i forhold til alt varierer jo veldig, så det er lett å bomme. Ting som ikke passer kan jo stort sett byttes. Lite drama av sånt her, men det beste er jo å forhøre seg om størrelse på forhånd, ja.
Nettopp. Hun har ikke barn og det har du. Da er det mange som kjøper gave til ungene.
Så lenge jeg var barnløs tante var det slik hos oss. Jeg fikk ofte noe fra søskenene mine, mens deres barn fikk noe av meg. Men jeg kjøpte langt mere enn jeg fikk om jeg ser på familiene under ett.
Barna hadde laget detaljert ønskeliste, de ønsket seg bl.a skøyter og votter. Man vet vel at en på 3 1/2 ikke kommer seg inn i votter til en 1-åring eller bruker str.29-31 i sko, vel? Ellers er det faktisk bare å spørre i butikken eller spørre oss, tror ikke butikkbetjening ville anbefalt de størrelsene. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skjer... det er jo ikke første gangen. :confused: En ting er å bomkjøpe til en voksen, noe annet til et barn. De ble jo faktisk veldig lei seg.
Vi har også en besteforelder som kjøper klær uten å forhøre seg om størrelser eller hva vi trenger, og som gjerne kjøper i utlandet sånn at det ikke kan byttes. Jeg skjønner at tanken er god fra h*ns side så jeg bare takker og bukker, og det vi ikke kan bruke gir vi videre. Selvsagt skulle jeg gjerne sett at vi fikk hverdagsklær i riktig størrelse i stedenfor et lass av kjoler som aldri brukes, men jeg synes det er vanskelig å si i fra uten å såre vedkommende. Hinting har ikke fungert.
Jeg tenker at det ikke er noen krise. Det er jo bare å bytte? Og kanskje du skal snakke med barna dine om dette? At det ikke er verdens undergang, og at man kan få byttet til rett størrelse, om noen gir feil? Poden hadde ikke tenkt på det i det hele tatt. Han vet at sånt ordner seg. Og ting dom ikke kan byttes har vi gjerne gitt til andre, og så har poden fått en"erstatning".
Her var det oldemor som bommet (hun er veeeldig oppegående og ikke så veldig gammel)
8,5-åringen fikk sånt lekekassaparat fra 3 år, han begynte å gråte (litt fordi faren knakk sammen i latter....)
Han er i tillegg veldig voksen for aldren, så dette var skikkelig bom :knegg:
Men null problem, det kan byttes!
Da blir det jo noe helt annet. Og jeg er helt med på tankegangen, og kunne absolutt inngått en sånn avtale selv. :nikker: Men litt rart er det jo når hun kjøper til min mann og ikke meg. Tror bare hun hadde glemt meg. :rolleyes: Men alt dette var absolutt ingen krise altså, det ble bare litt komisk etter alle bomkjøpene til svigers. :D
Hm nei. Man vet ikke nødvendigvis det. Ikke engang de i butikken kan nødvendigvis gi noe skikkelig svar. Besteforeldre bør vel sånn sett kanskje tenke tanken å spørre om hvilke størrelser som gjelder, men hvis man har besteforeldre som tror de har bedre øyemål eller noe annet enn de faktisk har, tenker jeg at man må stikke til dem størrelsene ved en anledning. Jeg er supertydelig til min bestemor (barnas oldemor), hun har bomkjøpt ganske mange ganger fordi hun ikke greier å huske at jeg har lange barn. Når hun kjøper str 10 år til storebror på 9 har han da vokst ut av det for ett år siden. Det er kjedelig, men ungene må lære seg å takle sånt. Og jeg sier veldig klart fra til de som kjøper klær.
Det er forresten ikke uvanlig at en treåring bruker str 25 i sko. Så det kan man fint få høre i butikken at er normalt. Så får man forebygge ved å spre størrelser og ønskelister, og i andre enden lære barna å se humoren i malplasserte gaver.
Selvfølgelig, jeg forklarte jo det for dem. *Jeg har vel ikke akkurat sagt at det var verdens undergang. Jeg synes bare det virker litt lite gjennomtenkt. Bruker utrolig mye tankevirksomhet når jeg kjøper gaver selv, så jeg blir vel kanskje litt overrasket. ;)
Det virker hvertfall som du gjør større nummer av dette enn vi ville gjort. Og folk har forskjellig syn på dette med gaver, og hva som legges i det. Det kan jeg ikke helt skjønne at kommer overraskende på voksne.
De som kjøper klær til gutta som ikke har barn på samme alder har vett på å spørre. Men det er jo uansett bare å bytte? Skal jeg være ærlig så er jeg ikke sikker på str til to nevøer som er rundt året. Sånt har jeg glemt rett og slett.
Hos oss har det vært mye bommerter tidligere, så ønskelister inneholder størrelser/vanskelighetsnivå/aldersgrenser.
Knerten fikk puslespill med 25 brikker i år (det stod 200 på ønskelista). Han er en mattenerd av de sjeldne og klarte 100 brikker før han rundet 3. Men vi satser på at det kan byttes.
Det er jo bare å bytte. Jeg ser ikke helt problemet.
Min ex-svigermor sender alltid forespørsel om hva ungene ønsker seg. Hun vet at det ikke har noe for seg å spørre sønnen sin. :knegg: Jeg vet at de alltid kjøper en fornuftig gave og en leke-gave, så i år ønska jeg snuppa skisko og Barbie-greier og til minien ønska jeg en tykk vinterjakke og Lego. Og tamtaram, gjett hva de fikk? :knegg: Jeg ønsker alltid med størrelse, så er det enklere for alle parter.
Jeg blir også litt oppgitt av besteforeldre som kjøper feil størrelse, for det er jo faktisk bare å slå på tråden og spørre når de står i butikken. hvilket jeg også har fortalt dem, og det har etterhvert begynt å sige inn. Heldigvis.
Jeg har derimot null problem med å skjønne at besteforeldre ikke klarer å gjette seg til hvilken størrelse ungene bruker, sånn helt av seg selv. Det er det vanligvis ingen andre enn foreldrene som kan klare å gjøre på brukbart vis. Å forvente at ekstrahjelpene i butikkene i desember skal kunne si noe fornuftig om størrelser, er i beste fall naivt.
Ergo: neste år sender du ønskeliste med klesstørrelsene godt beskrevet, også bytter du klærne i romjula. :)
Jeg leverer lapp til mamma og pappa med hva barba ønsker seg og hvilke str. Min svigermor gir oss penger så vi kjøper til barna, det er ikke så lett å henge med.
Det hender vi får bomkjøp, senest ved sinterklaas der yngstemann fikk en poeten drakt som var to nr for liten. Både han og broren ble lei seg..... Men vi lovde at til neste år så skal vi si fra slik at han får riktig størrelse.
Ganske normalt, tenker jeg. Her er det ett stk besteforelder som konsekvent bommer på størrelsen. Og jeg må innrømme at eg sukker litt inni meg når 11-åringen (som er både lang og tidlig utviklet med litt former) får klær i størrelse 10 år, og når lange mellombror som blir 9 om kun få dager, får klær i str 7-8 år og lille minstebror som såvidt er over 1,5-års-størrelse får klær str 4 år. Andre besteforeldre/oldeforeldre/onkler/tanter ringer eller sender sms ang størrelse (hvis de ikke har lest ønskelisten som ungene sender ut på e-post), og vet at spesielt storesøster er rimelig kresen på klær, og kjøper heller gavekort dersom de ønsker å gi henne det, men jeg tenker at det er typisk for engasjementet til denne besteforelderen generelt, og legger ikke mye i det. Samme besteforelder sier hvert år når h*n overleverer gavene til ungene at "Gaven til dere kommer senere", men det kommer ingen gave til oss.
Ungene blir glade uansett altså, jeg må understreke det, og min lille sårhet over at en av mine foreldre ikke er mer oppdatert på barnebarna, skjules godt. Passer på at ungene ikke fjerner lapper, og så bytter vi (eller sparer i de tilfeller bruk av klærne ligger år fram i tid). Er det ikke byttemuligheter, får ungene gjerne en kompensasjon, mens noen andre får klærne.
Når det gjelder voksne søsken uten barn, kjøper jeg til min barnløse bror, mens han kjøper til ungene mine.
Jeg skjønner virkelig ikke problemet, og syns det virker litt uhøflig av barna å ta til tårene for feil størrelse, og det høres ut som om du gjør en big deal ut av nada.
Flotte gaver de har fått syns nå jeg, og så bytter man bare i rett størrelse.
Hvor storforlangende skal man være egentlig?
Jeg pleier å sende ut ønskeliste med størrelser før jul og bursdag.
Når det gjelder størrelser på sko/skøyter, så er det vel ikke helt uvanlig at en 3,5-åring bruker 29-31. Niesen min er 3,5 og bruker 30 i sko. Lillebror brukte 28 i fjor vinter, da var han 3,5 år.
Problemet med størrelsesbomkjøp er hvis de har kjøpt på salg (hos oss er salgskjøp og bomkjøp på str korrelert) :knegg:, da kan man jo glemme å bytte også. Hvilket ender med at storebror ikke får noen gave, så må vi kompensere. Men det går bra det også.
Vi har mottatt noen bomkjøp opp gjennom årene vi også, både hva størrelser og smak angår. Men det er ingen big deal her i huset. Barna vet at om det ikke passer i størrelse, så er det bare å bytte. ingen sure miner over det.
Jeg bommer verst av alle. Gavene fra farmor kan brukes med en gang, gavene fra meg må ligge i skapet 2-3 år før de passer (dvs bare trenger å brettes opp én gang).
Hvis du ikke gidder å bytte, så passer sikkert skøytene finfint neste år.
Vi har oldemor her som er sånn(dama er bare 70 år da,min mamma er 65 år)
Har sagt flere ganger at hun ikke tåler ull undertøy.Jenta er 4 år og sagt vi liker det litt større en det hun bruker, eks at hun hadde kjøpt 6 år i ting.
I år presterte hun å kjøpe ull undertøy i størrelse 8 år til henne, og turbo fikk gavekort på en lekebutikk på 300 kr.
Kan si at mann ble litt oppgitt... Er hannes farmor.
Vi har sagt gi de 50-100 kr så er ungene storveis, for hun lurer bestandig på hva hun skal kjøpe.
Og hun kjøper eks på salg så det ikke kan byttes.Er sånn hvert år.
Men i fjor fikk de 200 kr hver og var superfornøyde.
Turbo var jo seff fornøyd,mens 4 åringen kjønner jo det der å synnes det var veldig urettferdig og måtte skrike en skvett :/
turbo på 8 har bestandig fått for smått eller alt for stort fra henne. Eks da han var 4 fikk han en nattdrakt størrels 2 år :snill:
Ikke vet jeg hvor ullundertøyet er kjøpt,står bare Stilongs? på de....
Størrelser er alltid et problem. Her bruker nemlig 9-åring størrelse 128 cm og 6-åringen bruker 104 cm. Ikke det som står inni på antall år i alle fall, men besteforeldrene her er flinke til å spørre om størrelser før de handler. Tanter handler inn og kjøper i størrelsen det står på klærne, noe som betyr at ungene kan bruke dem om en tre års tid, men det er greit å bytte i romjula.
De som ikke har barn eller er lenge siden har hatt små barn, tenker nok ikke like mye over størrelser. Tror også det er vanlig at når man får barn, er det barna som får gavene og ikke de voksne. De som ikke har barn får fortsatt gave. Hadde ikke tenkt så mye på det.
Om vi får gaver som hverken kan brukes eller byttes, så foreslår jeg for poden at vi gir det til noen som kan bruke det, og så kan han få noe annet i stedet. No big deal.
Ungene mine fikk hver sin pysj i str 6-8 år i år. Jeg syntes det var en smule komisk, all den tid den ene er 5 og den andre er 9,5. De var kjøpt på H&M da, så null problem med bytting der, vil jeg tro.
Ellers har vi hatt problemer med å bytte klær fra besteforeldrene på Vestlandet, for av en eller annen grunn finner jeg ingen butikker i Trondheim med samme vareutvalget som svigermor bruker. Hun har heldigvis blitt mye flinkere med størrelsene de senere årene, og nå er det sjelden ting ikke passer. Men det er altså ikke nødvendigvis "bare å bytte" når ting er kjøpt i en annen by, heller ikke om varene er kjøpt til full pris.
Vi har hatt noen bommerter opp gjennom årene, men ungene har taklet det fint. Bortsett fra mellomsøster, som fikk Lee jeans, slim fit, for noen år siden. Mellomsøster er stor for alderen og har aldri vært smal, men heller litt blubben. Hun ble fryktelig lei seg over pølseskinnbuksa og jeg ble både lei meg og sint på giveren. (På den annen side og noen år etter: Jeg er søren meg ikke sikker på at svigermor vet hva slim fit betyr. :knegg:)
Det kjipeste vi har opplevd er oldemor som strikket Sabeltanngenser til poden i den verste Sabeltannalderen og som strikket genseren 2 nr for liten. Strikkeklær kan jo ikke byttes og poden gråt sårt over at den kule genseren ikke passet og ikke kunne byttes.
Gaver som er helt feil og som ikke kan byttes, er jo meningsløs sløsing, da, og det er irriterende om det gjentar seg år etter år. I HIs tilfelle er det jo også litt vanskelig å ikke ta det som labert engasjement, når det var så himmelropende feil i alle retninger. Jeg synes egentlig ungene skal ha lov til å bli lei seg om dette stadig gjentar seg.
Vi har en gammel nabo ungene bestandig får en liten gave fra. Hyggelig det, men i år fikk alle tre et par sokker hver, og samme størrelse på sokkene til all tre, nemlig str. 31-33. :humre: Lillebror var fornøyd, men det er noen år siden jentene brukte den størrelsen. De bruker str. 36 og 37. Men det var godt ment for det og ingen sure miner fra noen. Men jeg lurer på hva noen tenker med da år de kjøper samme størrelse til 5-åringen og 9-åringen.
Til besteforeldre på begge sider så får de en oversikt over størrelser før jul og bursdager til de forskellige ungene tilfelle de vil kjøpe noe i den kategorien.
Jeg synes det er en "big deal" om jeg skal ta på meg å erstatte en masse gaver som ungene ikke kan bruke. Jeg er ikke videre interessert i å kjøpe 3-4-5 gaver til ungene rett etter jul (på et heller slunket budsjett), som kompensasjon for ting de ikke kan bruke av julegavene de har fått. Her byttes alt som byttes kan. Ting som er for store, og som ikke kan byttes, legges på loftet til senere bruk, men det som er ubrukelig, det blir gitt til Fretex eller til noen andre. Jeg kompenserer ikke mine barn for at andre har gitt dem en ubrukelig gave. Det får jammen være måte på, synes jeg.
Skjønner at det er kjipt, spesielt om det ikke kan byttes.
Storebror fikk klær både til bursdag og jul fra samme person, alt for lite og kjøpt i utlandet.
Besteforeldrene her er forøvrig kjempeflinke på gaver.:D
Turkise esker
OBS har vi fått men der får man ikke bytte en pøkk vist det ikke er byttelapp på de :Sukk: ,prix selger bare sokker og Marked har vi ikke.
Men takk for tipset:)
Hadde det nå vært noe hun ha tålt o: så kunne jeg jo bare ha gjemt det
. Ikke kjenner vi noen som bruker den størrelsen heller.Fleste jentene vi omgåes bruker 10 år og opp :sukk:
Håper hun ha glemt hele gavekortet til broren og at han ikke får bruke det for en dag hun ikke er med til sentrum
Ja, greit, vi snakker ikke om "masse gaver" her. Det har kun skjedd to-tre ganger at han har fått noe som hverken kan brukes eller byttes. Og om han ikke hadde fått noe annet i stedet, så hadde det heller ikke vært noen krise. Mn vi har stor familie/vennekrets, så en gave fra eller til gjør ingenting.
Jeg er helt enig, og jeg synes det er en uting å gi klær som ikke kan byttes. Både til unger og voksne. Både fordi det kan være ting som ikke passer, men også ting man rett og slett ikke trenger. Da må det da være bedre å bytte i noe man trenger.
For meg er det også uaktuelt å erstatte feilkjøp som ikke kan byttes med noe annet til storebror.
Storebror fikk eksempelvis en pysj i str 128 da han var 3 år gammel. Det var ingen big deal, men jeg synes også det vitner om at man tar det man finner på salg eller et eller annet. Ikke noe galt i DET, men det er noe med omtanken og engasjementet i mitt hode. Det er da virkelig ingen treåring som er 128 lang?
For stort er jo greiere. Det vokses jo i. Vi får mye for store klær til våre, siden de begge er små for alderen. Heldigvis har svigermor skjønt tegningen med strikkeklærne, så i år ble det tatt mål av poden. Fire år i lengde, og to år i vidde til en seksåring.Det sier seg selv at det har gått galt før, når hun har strikket størrelse tilsvarende år. :)
Jeg har kompensert feilkjøp, det blir jo slik her at det utelukkende går ut over eldstemann. Toern får jo det som er tiltenkt, bare at han får storebror sin gave. Det skjønner jeg faktisk at er litt trist, så da får han et eller annet klesplagg han trenger istedenfor. Det skjer heldigvis ikke ofte.
Det vi er mer plaget med er trangen til å gi store og mange gaver. Slik at for å strekke gavebudsjettet kjøper man for eksempel en stor Drio togbane i plast som knekker ved førstegangs bruk istedenfor å kjøpe det briolokomotivet poden har ønsket seg. Eller man kjøper 1 tegnebrett, 1 radiostyrt bil og et sett med noe byggegreier som alle er kjøpt på billig butikk på hjørnet i syden og hvor ingenting virker etter 1 time eller det knekker ved første gangs bruk. Alternativet hadde for eksempel vært å kjøpe et skikkelig tegnebrett som varer en stund eller ei bok. Jeg får litt vondt av denne trangen til å gi mange og store ting fremfor lite med kvalitet.
Det er litt komisk. "Alle" kommenterer hvor lang og tynn eldste er, men de fleste kjøper klær etter alder. Gjerne en genser som blir for kort på ermene, og et skjørt som faller av. :knegg:
Ja, det er bare å bytte. Men det er faktisk litt kjipt å måtte bytte så godt som alt tøyet ungene får til jul og bursdager fordi det ikke passer. Når nær familie spør hvilke størrelser som gjelder, glemmer det og kjøper for lite (eller kjøper sommerklær på salg til julegaver, og klærne passer akkurat i jula, og er for små til sommeren, det er jo klassikeren.)
Nå er dette første julen vår med barn, men her har vi enten fått penger til å kjøpe selv, eller så har de handlet ut i fra våre ønskelister der også størrelse var spesifisert (tror jeg da). Både min mor og svigermor har ganske god oversikt over hvilke størrelser som gjelder enn så lenge, men når de ikke har det lenger regner jeg med at de spør. Det er veldig vanskelig med størrelser når det kommer til større barn altså, og selv om en spør og kjøper det en får beskjed om, er det noen merker som er mindre i størrelsen etc. Jeg skjønner godt at en kan bomme. Hvis det er konsekvent feilkjøp år etter år og det føles som manglende interesse skjønner jeg at det blir litt sårt, i grunnen. Hvis det bare er en engangsfeil, not so much.
Der kom jeg på noe: Vår eldste fikk vinterjakke i str 104 til sin første jul. Han var 10 måneder og vinterjakken ble med på 2 flyttelass før den endelig ble brukt. Den ble kun brukt en gang, den ble gjenglemt på bussen ved første bruk. :lol:
Det vitner om litt lite engasjement synes jeg når man kjøper mange størrelser for stort. Eller for smått da. En størrelse over synes jeg bare er flott. Det er jo ikke lett om man skal kjøpe klær og ikke spør etter størrelse, for alder og størrelse går ikke alltid overens. Heldigvis har vi ikke vært borti så mange bomgaver, men ungene ville absolutt ikke grått over det, uansett hva det var. Vi ville ha spøkt det vekk og sagt at sånn er det noen ganger. Og så evt prøvd å bytte. Kom forresten på at minsten fikk et politisett med bil, helikopter etc i år, fra oldefar. Dette er det eneste vi skal bytte, for han finnes ikke interessert i slikt, og får panikkanfall om det ikke går an å plassere en mann i bilen... Kunne valgt å spare på det, men velger å bytte i noe han har glede av nå, ikke minst fordi han fikk et nesten likt til toårsdagen sin av samme oldefar!
Her spørres det om størrelse, både fra besteforeldre og tante/onkel. Oldefar har ofte kjøpt for store klær, men i fjor traff han veldig bra, så jeg er spent i år. Det er ikke så enkelt å bytte siden vi ikke har kjedebutikker her, men det går sikkert bra :)
Jeg er forøvrig enig i at det er litt pussig at du(HI) ikke fikk gave fra søsteren din, mens mannen din fikk.
Svigers er alltid i god dialog med oss før julegaver blir kjøpt inn. Far min orker ikke gå i butikker, så han gir meg penger og ber meg kjøpe noe gutta trenger.
Nei, det er faktisk ikke alltid slik at gavekjøp er talende for engasjementet. Jeg tenker at de som tror det legger mye i gavene selv, men ikke alle gjør det. Uten at det sier så mye om hva de ellers gjør. Konseptet gaveutveksling har veldig forskjellig verdi for folk.
Jeg må innrømme at jeg er skuffet over svigers, som mener at detaljerte ønskelister blir for mye pes og som derfor heller gir penger. Det er ikke like stas for 8-åringen å få 1500 kr til jul som det er med langrennski, ulltøy i rett størrelse, et DS-spill hun har siklet på i flere måneder eller hage og hagemmøbler til dukkehuset.
Senk forventningene til barna, tenker jeg. Forklar dem før pakkeutdelingen at de kanskje kommer til å få gaver som kanskje ikke passer, og som man kanskje ikke ønsker seg. Livets realiteter rett og slett. Mulig det er kjipt med ting som ikke passer, men det meste er faktisk byttbart. Det å ikke få noe som helst ville ha vært så mye, mye verre. :lei julegavejaget:
Men du må da være enig i at det er ganske kjipt for barn som ønsker seg skøyter og som kanskje skal stå på skøyter i romjulen å få skøyter som ikke passer? Eller å få gaver som ikke passer og som ikke kan byttes?
Ja, det er kjipt, men jeg tenker at det er "leve-med-kjipt". Gaver er noe man får av andre fordi de ønsker å gi, ikke fordi man har krav på noe. Noen ganger får man akkurat det man ønsker seg, andre ganger ikke. Noen kjipe opplevelser tåler man å ta med seg på veien. Alt trenger ikke være knirkefritt. Men ja, mine får mange gaver. De tåler at ikke alt er midt i blinken.
Jo, det kan jeg være enig i. Men det er virkelig ikke verdens undergang om barna må vente ett par dager til før de kan gå på skøyter (gitt at disse er byttbare i romjulen). Barna får som regel en haug med gaver hver jul, og om det nå er en gave eller to som ikke passer perfekt, skal det ødelegge for resten? Det er ikke en selvfølge at besteforeldre orker å gå i butikker med detaljerte lister, ei heller følge med i svingen.
Om en får mange gaver tåler en lettere at ikke alt treffer. Men om noen bommer år etter år, så skjønner jeg om barna (og de voksne) synes det er kjipt.
Det er vel ingen som påstår at det er verdens undergang, men at barna blir skuffet.
Jeg husker veldig godt den såre gråten til 4-åringen som fikk verdens kuleste Sabeltannstrikkegenser strikket i str 3 år. Han hadde ønsket seg den genseren i evigheter og sorgen var stor da han endelig fikk den, men den var altså for liten. (Og ja: Jeg strikket ny genser til han den romjulen.)
Det kan jo bli stor humor utav det etterhvert også, julen hadde ikke vært den samme hos oss uten tanta som alltid kjøpte gaver som var så på bærtur at det ikke er sant.
Er det ikke lov å reagere på noe med mindre det nærmer seg verdens undergang? Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?! :confused:
Men seriøst, det er faktisk ganske irriterende å fly rundt på bytteraid i hele romjulen bare fordi enkelte besteforeldre (i vårt tilfelle) ikke har giddet å ta seg bryet med å se på ønskelistene, og fremdeles insisterer på å gi oss rådyre gaver vi ikke trenger. :mumle: Som til slutt viser seg å være umulig å bytte, fordi de er kjøpt på andre siden av landet.
Jeg synes det er ille om det bommes år etter år. Jeg, som er voksen, blir glad for ting jeg ønsker meg og som er kjøpt med omtanke for å glede akkurat meg. Jeg blir ikke lei meg om det bommes ett år (som at jeg får klær som ikke passer eller det samme som jeg fikk i fjor), men om dette gjentar seg år etter år, så blir jeg både skuffet og lei meg. Det samme blir ungene mine og det skjønner jeg faktsik godt.
Jeg har barn som ikke får så mye uten om jul og bursdager og de ønsker seg ting veldig lenge før de får det. De vil selvsagt bruke det de får og blir lei seg om de må vente 2-4 dager før de endelig kan få bruke det de har ønsket seg.
Jeg synes det må være lov å bli lei seg jeg når besteforeldre har vist så liten interesse og engasjement at alle gavene er i feil størrelse. Har man kjøpt BÅDE størrelse 1 år og str. 5-6 år til en treåring har man vel ikke akkurat lagt sjela i å finne den perfekte gaven. Da har man ikke giddet å prøve på å finne en halveis OK gave en gang. Da har man rasket med seg noe i forbifarta og hadde mine unger fått sånne gaver ville jeg ha blitt målløs over manglende interesse. Hvorfor i all verden skal man forstå ihjel sånne gavegivere, det er som Teo sier, bare å ta en telefon fra butikken hvis man er usikker på størrelsen?
Ok. Om barna blir leie seg om de må vente 2-4 dager før de kan bruke gavene, da tenker faktisk jeg at det er forventningene som er skrudd for høyt opp. Jeg synes faktisk virkelig ikke at sånt er ille. Vi har aldri gjort noe nummer ut av feilkjøpte gaver, og poden sier som regel bare selv at vi får se om vi får byttet dem.
Jepp. Veldig enig.
At en kan bomme på 7 eller 9 år er greit, men å kjøpe både størrelse 1 år og 5-6 år til et barn på 3 vitner om likegyldighet, ikke bomkjøp.
OK, jeg kjenner at jeg er dønn uenig med deg.
Vi drar på hytta for å stå på ski på tirsdag og klok av skade kjøpte vi selv ski og utstyr til ungene for penger fra svigers. Om vi ikke hadde gjort det hadde det blitt skiferie for oss som allerede har passende utstyr og ikke for barna som ønsket seg nytt. Det samme gjelder ulltøy og votter.
Turkise ja, det stemmer:). Høres rart ut at dere ikke får bytte på OBS uten byttelapp. Det får man her hos oss, man får ikke pengene men får finne seg andre varer. Men er det sånn at hun ikke tåler ull så kan det godt tenkes at hun tåler dette, for det er syntetisk innside i dem og de klør ikke.
Om vi stod i fare for å ødelegge en ferie, så hadde jeg nok også ordnet utstyret selv. Men det ser jeg uansett på som vårt eget ansvar, og hadde nok ikke belaget meg på at andres gavekjøp skulle ordne det. Det er jo ikke bestillinger man leverer, man ønsker seg. Det er for meg to forskjellige ting.
Detaljerte ønskelister er et pes, og skaper forventninger. Det er ikke gitt at man finner det man trenger i den første butikken man er i. Kanskje ikke den tredje en gang. Aldri om jeg hadde forlangt at mine foreldre, eller svigers, skulle bruke mye tid på å matche mine barns ønsker i detalj. Det synes jeg er drøyt, og en smule storforlangende.
Mine barn får og ønsker seg ting de trenger til jul, som skiutstyr. Jeg kunne selvsagt kjøpt alt de trengte en fredag før jul og ønskelistene kunne vært full av dilldall, men de ønsker seg heldigvis nyttige bruksting i tillegg til ting de ikke trenger, men vil ha.
Så man skal altså kjøpe en haug med dill til andre fordi det er et pes å kjøpe noe folk ønsker seg? :sjokk: Det er i så fall langt fra min verden.
Jeg har drøssevis med tantabarn med lange øsnkelister og jeg anstrenger meg for å kjøpe noe de vil ha. For meg er det halve, eller kanskje hele, kosen: Å oppfylle ønsker. Ikke bare kjøpe noe jeg finner fordi detaljerte ønskelister blir pes. Det samme gjelder forresten de voksne; jeg kjøper ikke en cardigan til svigermor når hun øsnker seg et sjal. Da går jeg fra butikk til butikk og leter etter ønsket, jeg kjøper ikke bare noe jeg finner fordi jeg ikke orker å anstrenge meg for å finne det hun vil ha. Kanskje storforlangene, men jeg vil gi folk noe de ønsker seg og blir glad for.
Man kan selvsagt ønske seg akkurat det man vil. Men å forvente å få bare akkurat det man ønsker seg, og bli lei for å få andre ting, det får for meg et usjarmerende bestillingspreg.
Mens jeg for min del tenker at jeg har for store forventninger, om jeg er der at jeg ønsker å legge føringer på andres forhold til gavekjøp. Jeg vet godt at for noen betyr gaver lite, selv om vi betyr mye for dem. Ikke alle uttrykker kjærlighet med gavene de gir, selv om jeg gjør det. Andre trenger ikke legge noe som helst i det. De trenger jo i grunn inke kjøpe gaver i det hele tatt.
Og da er jeg komt til det punkt at jeg foreslår at vi dropper gaver og heller finner på noe hyggelig sammen.
Men for folk som absolutt vil bruke penger på oss og ønsker å kjøpe gaver til oss (som svigers), så vil jeg gjerne at de bruker pengene sine fornuftig og kjøper noe vi enten trenger eller ønsker oss og som aller helst passer (til barna.) Ikke bare gi noe for å gi noe, da blir vitsen med gaver borte.
For meg kan folk bruke pengene som de vil. Jeg kunne nok også tenkt meg at enkelte brukte pengene mer fornuftig, men det er da i grunn ikke min sak, så lenge de ikke gir barna mine noe potensielt skadelig?
Agenten, jeg er helt på linje med deg her. Hvis hensikten bare er å gi noe hvasomhelst i et gavepapir, uten omtanke for hva mottaker trenger eller vil bli glad for - da faller hele poenget med julegaver bort. Da er det like greit å spare miljøet og drite i hele greia.
Nå var jo dette gave fra ett besteforeldrepar og ikke hele slekta.
Dessuten, så er polvotter ofte merket 1-2-3 osv og det er ikke alder. Iallefall på de merkene det gjelder.
Jeg skjønner at det er kjedelig, men heldigvis er butikkene veldig velvillige på bytting etter jul, og det går faktisk bare ca 2 døgn fra gaen fåes til man kan bytte.
Jeg synes fremdeles ikke dette er noen big deal. Men hvis det var sånn at de bare åpnet disse pakkene separat fra andre så merktes det kanskje bedre enn hvis det var en del av en stor pakkeåpning?
Og hvis det skjer hvert år så går det kanskje ann å ta en prat med de eller forberede barna?
Nevøen min fikk kjole til jul når han var 3 år. :grineler: Vi lo faktisk så vi grein da altså.
Det var riktignok ikke fra besteforeldre, men en gammel, fantastisk søt, surrete tante som vil alle vel. Kjolen var fin den altså, tanken var god osv.
Her har etterhvert besteforeldre og tanter/onkler begynt å etterspørre lister, og de får temmelig detaljerte lister i fht vanskelighetsgrader, størrelser, merker osv. Men det har vært en lang vei dit. :gal:
Det kjipeste var da mine foreldre ga bort gamle, brukte bøker. Det var så flaut, at jeg trodde jeg skulle daue. Og ungene hadde kjøpt, laget og ordnet til dem. Og så har jeg vært temmelig irritert på de "gøyale" bråkete lekene svigermor syns er så artige.
Her klarer besteforeldrene å kjøpe riktig str men de har fått liste med str så da er det ikke så vanskelig å bomme på str. Men en str kan jo variere veldig så ikke alltid den passer selv om det er de str de bruker.
Oldeforeldrene gir penger til mamma/svigermor slik at de kan kjøpe gaver for dem. De har ikke helt peiling på str :)
Men heldigvis så kan alt som oftest byttes så da er det ikke krise ;)
Jeg skjønner godt at man blir litt lei seg når gaver bare er "rasket med" og ikke viser noen omtanke.
Vårt høydepunkt i så måte var det året jentene fikk en pakke klær på deling. Det eneste som passet storesøster i den pakken var et par knestrømper. Jeg innrømmer at jeg synes det var litt surt for åtteåringen som fikk et par knestrømper av det besteforeldreparet det året.
Jeg er enig i at det er tanken som teller. Men da bør det være en tanke der.
Jeg tenker at det er få ting som er så vanskelig å finne riktig størrelse på som nettopp luer, sko og votter, fordi størrelsene ikke korresponderer med vanlige størrelser eller alder over hodet. Og for sikkerhets skyld varierer fra merke til merke. Reima har for eksempel str 0,1 og 2 i babyvotter og i store votter, og hvis man da ser på store votter og så finner man babyvottene som man synes ser finere ut og kjøper samme størrelse, så har man bommet stort uten å ville det.
Men jeg er enig i at man i det minste bør prøve. Det bør være en eller annen tanke der, hvertfall når man er så nær ungen som besteforeldre. Likevel er dette alt annet enn enkelt og jeg har garantert bommet et par ganger jeg også. Selv om jeg har forhørt meg om størrelser på forhånd.
Skuffelsen min går egentlig i et manglende engasjement. Dette gjentar seg år etter år, de gir ALLTID noe barna ikke trenger, ikke passer eller de har gitt før. De fikk f.eks også noen luer av dem i går som var akkurat like noen de har kjøpt før i høst. (i samme str som sist.) Disse passet jo. Men jeg synes som sagt dette vitner om et lite engasjement samtidig som jeg synes det er utrolig sløsete å kjøpe ting som man ikke trenger. Dessuten er det SÅ enkelt å bare ta en telefon til oss å spørre. Jeg sier IKKE at jeg ikke lærer barna mine å være takknemmelige uansett. Men at en treåring begynner å gråte synes jeg ikke er så rart, det er ikke lett å kontrollere følelsene sine i den alderen. Jeg mener at det ikke er størrelsen på en gave som er viktigst- det er tanken og engasjementet som ligger bak. :riktig:
Frances, det er godt mulig dine barn får hauger med gaver hver jul, men du skjønner at det betyr ikke at alle barn får det? Noen barn får ikke mange gaver, og dersom de få gavene som ikke kommer fra foreldrene, men besteforeldre,tanter og onkler ikke passer, verken i størrelse eller vanskelighetsgrad hvert eneste år, så har jeg ikke problemer med å skjønne at de blir skuffet.
Og ja, det kan selvfølgelig byttes. Men jeg har stått på Cubus for å bytte alle klærne som ikke passet for å ende opp med en tilgodelapp på 179 kroner, fordi alt var salgsvarer fra sommeren og man fikk tilbake 20 kroner plagget, eller noe sånt. Og jeg synes ikke at jeg er en julegavejagende, storforlangende egoist fordi at jeg synes det er litt kjipt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
.jpg)
