Jeg leste i går en artikkel i Aftenpostens aftenutgave hvor foreldre ved en skole i Oslo protesterte på at undervisningen var nivådelt. De mente at dette var forbudt og ikke kom noen andre til gode enn læreren. Alle har krav på tilpasset opplæring, men det skulle gjøres på andre måter enn nivådeling. Jeg finner ikke artikkelen, men mener at temaet kan diskuteres uten den som bakgrunnsmateriale.
Jeg ble veldig undrende. Skolen snuppa går på er helt klare på at de driver med nivådelt undervisning. Når det drives lesetrening (4 dager i uka) så deles klassen i grupper på 4-6 elever i hver gruppe hvor gruppa befinner seg på omtrentlig samme nivå i lesing. Gruppene er dynamiske ved at elevene flyttes mellomgruppene ved behov. Opplegget kalles TIEY (tidlig innsats early years). Vi foreldre ble informert om hvilke barn som befant seg på hvilken gruppe da vi var på foreldresamtale, og det ble ikke lagt skjul på hvilke som var de beste og dårligste gruppene.
Jeg synes opplegget fungerer kjempebra. Alle får undervisning tilpasset sitt nivå. De flinkeste får utfordringer og de som trenger å repetere det elementære får gjøre det i fred. Jeg ser ikke helt hvordan de skulle klart det ved å bruke tradisjonell klasseromsundervisning. Det er stadig flere skoler som tar i bruk dette opplegget. Både lærere og foreldre gir gode tilbakemeldinger. Skolen sier at også elevene trives.
Innsigelsen er vel at det blir tydeligere at noen er flinkere enn andre. Eller er det problemet? Jeg må vel innrømme at jeg ikke skjønner problemstillingen helt. Da jeg gikk på skolen var det veldig klart for samtlige hvem som var og ikke var flinke på skolen, og det helt uten noen nivådeling på undervisningen.
Er det noen som skjønner problemstillingen til foreldrene som protesterer?
For meg høres det ut som et flott opplegg, Tjorven, men jeg vil tro det har sine ulemper også. Min 1. klassing har ikke noe slikt opplegg, der har de likt opplegg for hele klassen og for alle førsteklassene på skolen. Det er frusterende å se på at de ikke tilrettelegger. Min datter synes skole er nokså kjedelig til tider. Hun hadde nok helt andre forventninger til hvordan det skulle bli enn hvordan det faktisk er der hun går. Nå skal det sies at hun er flink, så hun har egentlig lært lite vil jeg si. Jeg forsøker å finne bøker hjemme hun kan lese, går på biblioteket med henne og lar henne skrive mye på egenhånd hjemme, men jeg skulle ønske at skolen tok dette mer på alvor og kom med ting i skoletiden. Det kan umulig være bra for hverken den flinke eller dårlige med et slikt opplegg.
Jeg kan vel tenke meg at endel foreldre reagerer siden man får vite hvem som er i hvilken gruppe hos dere.
Er dette snakk om den vanlige nivådelingen internt i klassene? Eller er det snakk om noen spesialutgaver av skoler hvor de nivådeler på klassenivå, jeg vet det var snakk om at det skulle komme slike forsøk i oslo. Nivådelingen i grupper gjør det jo tydelig hvor man ligger i ulike fag, men da får man også undervisning på sitt nivå. Jeg lurer på hvordan de ser for seg at de skal greie å gi tilpasset undervisning uten at det synes hvem som er på hvilket nivå. Og ikke skjønner jeg at det skal være nødvendig heller. Slik de fokuserer hos oss er det full åpenhet om at man er flinkest til ulike ting, det tenker jeg er bra.
Men jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde hatt barn som var på den laveste gruppen alltid.
Nivådeling innad i klassen, slik at man får tilpasset undervisning i flere fag synes jeg bare er et gode.
I storesøsters klasse gjør de, av en eller annen grunn, bare dette i engelsk. Da er de på tre nivå og det er klart på lekseplanen hva de ulike gruppene skal gjøre. Jeg synes at de kunne gjort det i mange flere fag, selvsagt med muligheten til å bytte gruppe, slik at man tok hensyn til utvikling.
Det er fullstendig tåpelig å tro at en lærer med ansvar for 24 elever kan tilrettelegge individuelt for hver enkelt. Og jeg blir like sur hver gang noen sier at det er sånn det skal være. Typisk byråkrattenking. "Vi har sagt at det skal være sånn og da er det sånn". Som du sier Tjorven. Elevene vet utmerket godt hva de er flinke til og hva de andre er flinke til, og nivådeling gir alle mulighet til å utvikle seg, ikke bare den absolutte middelgruppen som Arbeiderpartiet tydeligvis elsker.
Beklager såpeboksen, men dette mener jeg, som dere skjønner, mye om. :sparke:
Jeg vet ikke noe om den omtalte skolen. På vår skole deles klassene inn før de vet noe om elevene. Så gjør de en LUS-test på samtlige elever i løpet av de første månedene, og så settes elevene inn i grupper sånn at de er så jevngode til å lese som mulig. Og hvis noen lærer raskere eller saktere enn resten av gruppa, så flyttes de til en annen gruppe.
Det er sikkert litt tøft å være forelder til en på den dårligste gruppa, men på en måte må det jo være godt å vite at de får undervisning som passer akkurat for dem. Så slipper de å skulle lese høyt for hele klassen når de strever med å huske forskjellen på bokstavene og sånt.
Eg har skrive ei heil fordjupningsoppgåve i pedagogikk om dette emnet, og dette engasjerer meg! Eg trur vi er alt for redde for å stigmatisere til at vi får tatt elevane sitt læringsbehov på alvor, i den norske skulen. Eg synest det burde vere nivådeling i basisfag som norsk, matte og engelsk. Alder har ingenting med reelle ferdigheiter å gjere. Både sterke elevar som blir understimulert og svake elevar som aldri får det dei skal ha på sitt nivå, lid under tanken om at alle skal vere like. Eg trur at dersom elevane hadde fått lov til å lære i eige tempo og lærarane hadde fått tilpasse opplæringa til det faktiske nivået i gruppa (ikkje ein gjennomsnittselev som ikkje finnst), ville læringsutbyttet til elevane vore langt større. Men dette strid mot tanken om at alle skal vere like. Eg synest det er synd at dette er det rådande idealet. Alle er ikkje like, og eg trur skulen skaper taparar ved å tvinge alle gjennom eit system som ikkje er tilpassa dei.
Da jeg var liten og gikk i første klasse fikk jeg og fire andre elever ekstra lesebok siden vi kunne lese før vi begynte. Det protesterte en forelder til en av de andre elevene på siden det ble urettferdig. Boka ble trukket inn igjen.
Dette gjelder det meste vi gjør i skolen. Foreldre er så enormt forskjellige, og det er ikke lett å gjøre alle til lags. Jeg snakket med naboen min her om dagen om dette. Jeg hadde glemt å sende med sønnen min hjelm på skøytebanen. De lånte ham en sykkelhjelm, og jeg var sjeleglad. Naboen min hadde blitt fly forbannet, for hun ville ikke at han skulle gått med sykkelhjelm på seg. Jeg blir superglad når det er mye lekser, naboen min hater lekser overhodet. Jeg synes det er altfor lite lesing i lekse, hun synes det er altfor mye. Osv, osv. Og det interessante er at vi har temmelig like intelligente gutter som egentlig burde profitere på det samme.
Noen synes nivådeling er supert, andre ser rødt bare det nevnes. Noen foreldre blir rasende hvis det er for mye ski i gymmen, noen synes det er altfor lite. Noen foreldre vil ha klare tilbakemeldinger på prøver og tester, andre skjeller en ut fordi man tar motet fra eleven med klare tilbakemeldinger.
Etter hvert lærer man seg jo hvilke foreldre som ønsker hva og prøver så godt man å navigere seg gjennom dette og bare ta de kampene man virkelig må ta.
Har du lenke til artikkelen? Var det TIEY eller et tilsvarende opplegg de klagde over? I så fall synes jeg jo de er noen perspektivløse tullinger. :diplomatix:
På vår skole, som er en baseskole har de delt inn elevene i nivågrupper i norsk, engelsk og matematikk. Min sønn som ikke har lærevansker, men har kraftig dysleksi har vært på det laveste nivået i norsk og engelsk siden 3. klasse og jeg mener at han har gått glipp av mye læring rett og slett fordi elevene på denne gruppa stort sett har vært elever med tospråklig bakgrunn som trenger begrepslæring. I matematikk har vi kjempet en hard kamp for at han ikke skal være på det laveste nivået. Han er egentlig normalt+ flink i matematikk. Bedre enn vennene sine. Men ble satt på laveste gruppa fordi det var enklere for lærerne å få til å lese matestykkene for ham der. Faglig sett fikk han jo ikke noen utfordringer. I år har vi for aller første gang opplevd nivågruppene som dynamiske og som et samarbeidsprosjekt med oss foresatte. Han er nå på et mye høyere nivå i matematikk (nest øverst av 5) og på nivå 3 i norsk. I tillegg får han litt spesialundervisning ut i fra sitt behov. Dette fungerer utmerket, men det har vært en fortvilet kamp gjennom 6 1/2 års skolegang. Og jeg mener at han har gått glipp av en god del i spesielt norsk og engelsk og gruer meg nå for jobben med å tette hull neste år når han begynner på u-skolen.
Når det gjelder TIEY fungerer det på en helt annen måte. Der skal det faktisk vurderes fortløpende hvilket nivå eleven er på. Gruppene skal være fleksible og endre seg med jevne mellomrom.
Jeg finner ingen elektronisk lenke til artikkelen. Det fremkom ikke om det var TIEY eller noe annet de reagerte på. Det hørtes egentlig ut til at de mente det var feil at grupper ble delt inn etter nivå.
Jeg synes dette fungerer veldig bra i grunnen, ikke minst fordi de faktisk testes med jevne mellomrom for å se hvordan de ligger an. De kunne godt ha brukt dette opplegget i flere fag. Jeg har jo den vittige situasjonen i heimen med en tredjeklassing som kan bedre engelsk enn fjerdeklassingen. Mens undervisningen selvfølgelig blir feil hvertfall for tredjeklassingen.
Har ikke lest artikkelen. TIEY er et sårbart opplegg for de svakeste, vil jeg hevde. De lærer ofte lite av hverandre på gruppa (de sterkeste gruppene er som regel langt bedre på å lære sammen/samarbeide) og de får som regel ikke noe mer voksenoppfølging enn de sterke gruppene. Ofte er det også flere forstyrrende/urolige elever på disse gruppene. For de sterke elevene er nivådeling flotters.
Vi har også TIEY i norsk og matte, men vi får da ikke vite hvilke barn som er på hvilke grupper, bortsett fra vår egen da. Hva i all verden skulle det vært godt for? Sønnen min er på den gruppa som har kommet lengst i lesing, og omtrent midt på i matte tror jeg. Ungene selv snakker heller aldri om hvem som er best eller dårligst. Hvis det er enormt fokus på det skjønner jeg jo at man reagerer.
Nivådeling klassevis i stedet for innad i gruppa er jeg mer skeptisk til, både fordi jeg tror det er sunt å forholde seg til barn på ulike nivåer, samt at jeg ikke tror at alle barn er flinke i alt.
Jeg reagerte også da jeg leste den artikkelen fra Kastellet skole Tjorven.
Hele grunnlaget for TIEY er jo nivådelte grupper så jeg trodde dette var helt greit nå. Det er jo også dokumentert veldig gode resultater fra TIEY så det tas jo mer og mer i bruk der de har økonomi til det (eller prioriterer skole bør en vel kanskje si).
Jeg er fornøyd med TIEY men tenker at det kanskje er lett for meg å si som er mor til et barn som sitter på bordet til den "beste" gruppen? For det er jo ikke tvil om at barna er ganske opptatte av dette med hvilke nivå de er på, særlig med lesebøkene som er kodet så fint på baksiden. Jeg synes dette har blitt veldig klart nå i tredje klasse, i fjor og i første klasse var de ikke så opptatt av det som det de er nå.
Når utfordringen er at du har en elevgruppe som spriker fra elever som knapt kan skrive navnet sitt til elever som leser Sofies Verden så er visstnok TIEY en "blessing" (sitat fra lærer).
pippo; har du erfaring med TIEY? Min erfaring er ikke som din. Gruppene er roligere når de er på samme nivå, fordi ingen blir sittende og kjede seg fordi de er bedre, eller bråke fordi de ikke skjønner noe. Opplegget er grundig testet ut på skoler med relativt lave resultater med godt utfall.
Viss dette dreier seg om Kastellet, så er det jo ei suksesshistorie. Der har dei nivådeling i basisfag, med fleksible grupper. Elevane jobber seg opp til eit visst nivå og så bytter dei grupper. Eg har lese mykje om den modellen dei bruker her (eg hugser det ikkje i farta), det er blant anna klar samanheng mellom denne modellen, positiv oppleving av ungdomsskule og lågare drop-out-prosent på vidaregåande.
Ja, mye erfaring. Det jeg har sett mest av er elever på den svakeste gruppa som rett og slett får gjort svært lite på stasjoner uten voksenstøtte. Ofte fordi de ikke kommuniserer godt sammen, bl.a pga manglende språkferdigheter og uro/atferdsutfordringer. 12 minutter voksenoppfølging i løpet av en økt blir alt for lite.
Det er litt greit å blande nivåene noe, mener jeg slik at gruppene ikke blir helt ensartede. Poenget med TIEY er at alle skal ha utnytte av å jobbe med boka de har hver uke.
De har valgt å sette inn ekstra ressurser (som i disponere den halve læreren de har ekstra på trinnet til dette) på stasjonsundervisningen på vår skole, det gjør at de svakeste gruppene følges av ekstra voksenressurs. Vi vet heller ikke hvordan barna våre ligger an egentlig. Dvs jeg vet at eldste er på den "beste" gruppen fordi jeg vet det ikke er noe sted å rømme oppover, men ellers aner jeg ikke. Hvorfor skulle det interessere meg egentlig? Hvis det var veldig fokus på hvem som er på hvilken gruppe skjønner jeg at det reageres.
Ja. Det er Kastellet. Artikkelen stod på trykk i papirutgaven av Aften i går.
Foreldrene protesterer rett og slett på at de deler inn undervisningen etter kunnskapsnivå. Det virker som de mener at gruppene heller bør deles inn tilfeldig. Og i faktaboksen får de støtte fra opplæringenloven paragraf 8-2 som lyder:
I opplæringen skal elevene deles i klasser eller basisgrupper som skal ivareta deres behov for sosial tilhørighet. For deler av opplæringen kan elevene deles i andre grupper etter behov. Til vanlige skal organiseringen ikke skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet
Men noe forslag til hvordan de skal kunne gi tilpasset undervisningen har de ikke.
Men motargumentet til dette er jo at de svake elevene også mister motivasjonen og blir oppgitte over å ikke ha noen som helst forutsetning for å følge den undervisningen som de "sterke" elevene har?
Men for all del, jeg skjønner hvor du vil hen altså. Faktisk blir jeg bare så trist og lei meg for at skolen bare fortsetter å opprettholde dette skillet mellom elevene. Det jeg er mest skeptisk til med TIEY er vel at så mye som 20% av læringen skal komme fra hjemmet, - av aktiv daglig oppfølging med lesetrening hjemme. Hvordan skal det være til fordel for de "svake" elevene egentlig?
Så lenge gruppene er dynamiske synes jeg det er greit, men når nivådelignen skjer på basis av ett fag, så blir det feil. Å få norskundervisning basert på at du er god i matte blir ikke rett.
At de får tilpasste bøker er helt ok, selv om bøkene er veldig lite interessante.
Det kommer seg gradvis fra nivå 7 synes jeg, da blir det mer faktabøker om ulike emner. Vi er gjennom en runde romerriket for tiden, jeg tror det er nivå 10 eller 11, det er ikke så galt.
Sammensetningen av grupper er forskjellige ettersom fag, basert på nivå i norsk og matte mens de ellers blander de etter andre kriterier for annen undervisning. (TIEY).
Du har i alle fall ikke barn i Osloskolen tenkte jeg da jeg leste dette, og det stemmer vel når jeg ser hvor du bor. ;)
På skolen vår har de opplegg med tester hver fredag på flere trinn, blandt annet 3 trinn hvor min datter går. Jeg vet ikke hva jeg synes om det for å være helt ærlig. :rolleyes:
Vi har tester hver fredag fra 3. trinn på skolen vår også. Det har de på de fleste skoler i kommunen vår (nabokommune til Oslo). Jeg har inntrykk av at det er temmelig vanlig etter hvert. Det er en del ekstra jobb for lærerne, men det gir utrolig mye nyttig informasjon til både lærer, elev og foreldre tenker jeg.
Vi har også tester hver fredag og jeg synes det er supert. Da får både lærer, elev og foreldre oversikt over om læringsmålene for uken er nådd. Og det blir satt inn tiltak dersom noen har misforstått noe.
(appropos tråd om multi og areal - jeg spiser i meg alt jeg sa i den tråden, poden hadde misforstått fullstendig nettopp på grunn av de unøyaktige rutene).
Men hvor mye av fredagen brukes egentlig til testing? Det er vel det jeg er bekymret over. Hvordan man kan prioritere å bruke så mye tid på dette som jo burde gå til undervisning. Elevene må jo miste mye dyrbar tid som går til all testing.
Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen hadde vi nivådelinger i enkelte store fag. Dette opplevde jeg som veldig positivt, og miljøet i klasserommet var alltid mye bedre i timene hvor klassen var delt. Jeg var ikke bestandig i den "beste" gruppen, men kan aldri si at jeg følte meg mobbet av denn grunn. Jeg vil faktisk si at denne løsningen er mye bedre enn den som var tidligere. Da var det ofte ett eller to barn som ble plukket ut for spesialundervisning. Det var nok mindre hyggelig å bli plukket ut som den eneste eleven med lærevansker i enkelte fag. Ved nivådeling er det større grupper, og man har flere og støtte seg til.
Det at denne metoden blir brukt for at lærere skal ha større mulighet til å gi den hjelpen barnet behøver, det syns jeg er veldig bra :nemlig:
Her har de også ukesluttprøve hver fredag. De bruker ikke mye tid på det tror jeg. I lesing bruker de et opplegg som heter SOL for å kartlegge nivå. De har ikke nivådeling, men den nye læreren de har i år er veldig flink på individuell tilpassing. De er bare 15, da er det jo enklere enn hvis de er 30.
Frøkna her har f.eks en 6 klassebok i matte som hun jobber med når hun har gjort det hun skal fra 4-klasseboka. I engelsk får hun ekstraoppgaver som fokuserer på lesing og skriving, i stedet for begrepslæring.
Nivåtilpasset undervisning høres topp ut! På guttens skole er jeg ikke helt sikker på hvordan det er, alle har samme lekse i vertfall. Jeg vet at han fikk ekstra hjelp i norsk en periode og det var flott fordi han trengte det. Nå har han ikke det lenger fordi han tydelig har klatret på "flinkhetsskalaen". Jeg synes det er flott med ukeslutt også, vet ikke hvor lang tid de bruker til det, men jeg setter pris på å få tilbakemeldingen på hvordan han ligger an i de forskjellige fagene.
Storesøster (i femte klasse) har ukeprøve hver torsdag. Sånn at de her fredag til å gå gjennom det som tydeligvis har vært vanskelig. Jeg synes at det er en helt grei modell. Prøven er ikke lang og tar ikke lang tid hverken å gjennomføre eller rette og den gir både læreren og oss en pekepinn om de har fått med seg det de har jobbet med den uken.
Jeg liker TIEY, det gir mulighet for at alle får tilpasset undervisningen etter eget nivå, og det kan jo rett og slett ikke ses på som en uting?
Min 3.klassing har oversikt over hvem som er flinke og hvem som sliter mer i de forskjellige fagene, men det tror jeg hun ville ha fått med seg også uten gruppeindelingen.
Dette med dynamiske grupper - er ikke det bare en utgave av Keiserens nye klær? Vi vet da alle godt at a) de fleste elever ligger relativt jevnt i nivå i basisfagene - det vil si at de fleste svake elever vil være i den svake gruppa i både norsk, engelsk og matte. Ikke alle, de fleste. Vi vet også at b) de fleste svake elevene vil ikke forflytte seg fra den svake gruppa og opp til ei sterkere gruppe. I den grad de forflytter seg så forflytter de seg med resten av gruppa, og er fortsatt i den svakeste gruppa.
Det kan godt hende at dette er veldig lurt altså, jeg har ikke spesielt sterke meninger om det - men det jeg vet, det er at jeg har elever som er livredde for basisfagene når de endelig har kommet så langt som til videregående skole. Noen har skrekk i blikket når det er fellesundervisning ("for guds skyld, ikke spør meg om noe"), når de skal skrive noe individuelt eller i gruppe velger de kanskje å sove eller vandre rundt om kring ("Jeg er så trøtt, jeg sov ikke i natt". "Jeg var på trening til sent i går, jeg orker ikke å tenke nå"). Når man har elevsamtaler så er utsagn av typen "det er ikke så farlig, jeg er en toer jeg" ikke uvanlige, og selv om jeg gjør det jeg selv mener er en hederlig innsats for at ingen skal tenke på seg selv som en toer så er forestillinga ganske godt spikra fast fra grunnskolen. Det er mye snakk om at skolen svikter de flinke elevene - men de som virkelig blir sviktet er de svake elevene - og kanskje da aller mest de som er skole-svake uten å kombinere dette med diagnoser av noen slag. Da står man bare igjen med dette ene: "Jeg er dum på skolen, det har jeg alltid vært."
I første og andre klasse edret i alle fall gruppene seg mye, Darth. Noen kunne for eksempel lese da de startet på skolen og ande kunne ikke en eneste bokstav.
Vi bruker ca 30 minutter på testen, og det er god læring i den halvtimen. Å reflektere, bearbeide og hente fram informasjon fra den siste uka, er utrolig viktig og nesten grunn god nok til å ha testen i seg selv!
Forøvrig er jeg enig med Darth - det er ikke mye bevegelse etter 4. klasse. Noen få elever "våkner" og kommer seg opp der hvor de kanskje egentlig burde vært hele tiden (men de har ikke giddet), og noen få elever blir leie og synker et hakk eller to. Ellers er det stort sett status quo på "rangeringen" elevene imellom. De flinkeste holder seg som regel blant de flinkeste hele veien, det gjelder som regel også de svakeste dessverre.
Når det er sagt, mener jeg at nivådelte grupper av og til er lurt. Det er utrolig vanskelig å undervise i en klasse på 30 og få med seg både de svakeste og de sterkeste. Spesielt synes jeg det gjelder i matematikk. Norsk, samfunnsfag og RLE (disse fire fagene er mine hovedfag) er mye lettere å tilpasse uten for mye ekstra styr, og ofte kan jeg gjennomgå det samme på tavla og resultatet er at elevene får med seg den informasjonen som treffer dem der de er. I matematikk er det ofte sånn at enten er de med, eller så er de ikke med.
Rent praktisk deler vi i nivådelte grupper fra tid til annen på skolen vår, men da kjører vi kurs over et visst antall uker (prøver å tette ulike hull i de ulike gruppene og gir den sterkeste gruppa litt tøffe utfordringer), og i resten av timene er de i vanlige undervisningsgrupper.
Jeg synes jo det er flere fag der nivådeling kunne være nyttig. Gym er et godt eksempel. Der er det noen stjerner som ofte dominerer så er det mange som er med også er det allerede tidlig noen som melder seg ut. De siste er jo gjerne de som absolutt trenger ferdighetstreningen mest. Kanskje kunne noe nivådelt undervisning gitt dem et opplegg de mestret og så følte glede i.
Når det er sagt merker jeg at jeg er langt mer opptatt av hvem som er i hvilken gruppe og på hvilket nivå enn Mazungen er. Hun vet selvsagt a noen sliter litt med det eller det, men bryr seg ikke så mye. Hun legger derimot merke til de som ikke gjør lekser, og der kommer skillet mellom de som har foreldre som kan og vil stille opp og de som ikke har det.
Helt ærlig, det finnes ikke noe perfekt opplegg som ivaretar alle og dekker alles behov i skolen....
Men når det er sagt, det er mye som kan fungere riktig så bra om læreren og foreldrene samarbeider og har en minste felles forståelse av hva-hvordan-hvorfor.
Jeg synser litt om at foreldre med unger på de høye nivåene er mye mer fornøyd med nivådeling enn de på lavere nivå.
Foreldrene til dem på høyere nivå er glade for at ungene endelig får litt utfordringer. Foreldre med unger på laveste nivå får en følelse av at ungene er utpekt som "tapere", og at de heller aldri vil få hevet seg skikkelig fordi de på høyeste nivå ligger så lang over og lærer så mye mer.
Det er ikke mange foreldre som godtar at barnets ferdigheter blir sett på som begrensede, og følelsen blir ikke noe bedre dersom skolen holder unger på det samme nivået over lengre tid. Det er vel ganske innlysende at jo lenger barnet er på det laveste nivået, dess mindre er sjansen for at det vil greie å heve seg mer enn til middelnivå.
I et samfunn der noe mindre enn videregående utdannelse blir sett litt ned på, er det ikke morsomt å være vitne til at barnet ditt allerede i barneskolen blir stemplet "kunnskapstaper"
Skolen vår har ikke nivådeling, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg synes det er bra eller ikke. Det ville jo være dumt å holde de flinke barna tilbake, men samtidig finnes det lite plass for annen flinkhet enn den teoretiske i den norske skolen, noe som gjør at de som er bedre med de praktiske tingene sjelden får briljere på samme måte. Dette er vel litt sårt for foreldrene også? Ungene er jo faktisk en av de få tingene vi fremdeles kan skryte masse av i Norge?
Nivådeling som er statisk virker ikke, men kursing av elever som trenger et ekstra løft virker veldig godt. TIEY er velkjent og godt prøvd ut og testet - det virker i leseopplæringen for de aller fleste forutsatt at lærerne som driver det og skolene organiserer lærekreftene slik at det lar seg gjennomføre. I tillegg trenger lærer mye tekstkompetanse slik at h*n virkelig kan utnytte sin lesestasjon.
Elever på lavt mestringsnivå trenger mest av alt en grundig kartlegging på hvor i læringen det stagnerer, og så et 12 ukers kurs med minst tre timer satt av i uken for å få hjelp til å tette hullene og få forklaringer på sitt nivå. Nivådelingen på Kastellet høres forsåvidt spennende ut, men man risikerer - som sønnen til Blånn - at det faller veldig uheldig ut for noen barn.
Rent forskningsmessig har det aldri vært resultater som tilsier at homogene grupper er bedre for elevenes læring enn de heterogene.
På skolen til storesøster har de TIEY og vi er positive så langt, og det virker som den andre foreldrene har samme inntrykk. Gruppene er fleksible, dermed står de ikke "fast" i en gruppe. Vi får bare vite navnet på gruppa storesøster er i til en hver tid og hvilke andre elever som er der. Hun har vært på fire forskjellige grupper siden starten og har ingen problemer med lesingen. Nå skal det nevnes at eneste lekse elevene har er lesing, og dette har vært positivt på hele klassen. De får leselekse tilpasset sitt nivå og får ny bok hver uke.
Kommentar til at det bare er foreldrene på de gode gruppene som er fornøyde: Sønnen vår er som sagt ikke på topp i matte, og vi er veldig glad for at han slipper å sitte sammen med racerne. De hadde blitt frustrert over at han trenger mer tid, han hadde mistet motivasjonen fordi han ikke greide det fort nok, og det hadde bare blitt tull og ball.
Hvis problemet er at ungene (og foreldrene) blir så bevisste på hvem som er gode og dårlige så er det miljøet man må jobbe med, syns jeg. Man kan jo begynne med å ikke fortelle alle hvem som er på gode og dårlige grupper, det er det jo ikke noe poeng i.
Tja, som mor til en som er virkelig dårlig i gymnastikk og særlig i svømming så ville jeg vært lykkelig over en nivådeling der. Jeg ser hvordan det sliter på motivasjonen til en som i utgangspunktet må jobbe hardt at andre ser ut til å klare alt uten å tenke seg om en gang. Om hun av og til kunne få jobbe sammen med en liten gruppe som var på hennes nivå tror jeg faktisk at det kunne ha hjulpet. Det blir jo heller ikke bedre av at det i norsk skole alltid er mer legitimt å skryte av de som er flinke i idrett enn i skolefag.
Jeg har store problemer med å skjønne hvordan det skal hjelpe de svakeste elevene at de ikke skal få undervisning på sitt nivå.
Jeg kan virkelig ikke skjønne poenget med at vi fikk vite hvilke barn som var i hvilken gruppe. Men vi valgte å ikke ta med oss det arket ut fra foreldresamtalen.
Det eneste jeg husker at jeg merket meg var at det var påtagende hvor klar kjønnsfordelingen var. Jentene i den bedre halvdelen og gutta i den nedre, men bare noen ytterst få unntak. Så de blir skrekkelig kjønnsdelt på den måten.
Jeg ville spurt om hvorfor ved en anledning, fordi jeg syns ikke det høres ålreit ut. Vi vet jo hvem sønnen vår er på gruppe med, men det er fordi han har fortalt det. Han har aldri nevnt hvem som er på de andre gruppene, og om de er bra eller dårlige. Det tror jeg ikke han bryr seg om.
Sånn er det heldigvis ikke hos oss. På norskgruppa tror jeg de er tre av hver. Mattegruppa vet jeg ikke, men tror ikke det heller bare er gutter.
Ikke sant. Hadde jeg vært læreren tror jeg at jeg hadde lagt inn litt ekstra for å hente opp elever det er mangelvare på. Ikke i form av å holde igjen de andre, altså, men om noen ligger på vippen.
Jeg har prøvd (sikkert ganske overflatisk, og jeg er slett ingen ekspert) å forstå hva forskningen sier, og jeg mener at jeg forsto i hvert fall noen resultater sånn som dette: Flinke elever får jevnt bedre progresjon i en homogent flink gruppe, mens svake elever får et løft til å begynne med i en gruppe på eget nivå, og så flater det ut? Kan det stemme?
Jeg synes det er mange sosiale og kulturelle grunner til at elevene bør blandes, men når det gjelder læring isolert sett, har jeg vanskelig for å tro at flinke elever ikke vil lære mer i en gruppe hvor man kan holde et høyere tempo. Det høres jo helt absurd ut.
Det er pussig hvor forskjellig dette praktiseres fra skole til skole (og nå vet vi jo også at vi snakker om skoler i samme område).
Jeg husker allerede fra informasjonsmøte om TIEY før skolestart at det ble lagt vekt på at man ikke gjorde noe poeng ut av gruppesammensetning på TIEY stasjoner. Rektor forklarte at de blandet grupper i andre fag og igjen når de spiste. På denne måten skulle de "motarbeide" bevissthet blandt elevene på hvem som var i "beste" gruppene akkurat når det var TIEY undervisning. (Og dette fungerte faktisk veldig godt i 1 og 2 klasse må jeg si, da var det svært lite bevissthet blandt elevene på dette med nivådeling i fag.)
Jeg er nesten sikker på at om jeg så hadde spurt hadde jeg ikke fått svar på hvem min datter satt på gruppe med. Det har blitt gjentatt flere ganger at det har ingen betydning overhode. Og kjenner jeg foreldrene rett så ville det ha blitt reagert om det hadde ligget ark med navn på elever og hvilke gruppe de var plassert i?? Tror jeg hadde følt behov for å være litt fjortiss barnslig og skrevet WFT på arket med masse spørsmålstegn bak. Jeg fatter ikke hvilke relevans det har for foreldre å vite hvordan andre barn en sitt eget ligger an rent faglig. Ikke så veldig smart akkurat.
Når det gjelder kjønnsdeling, - akkurat samme hos oss som det Tjorven beskriver. Nesten utelukkende bare gutter på de "svake" gruppene, og der ligger jo nok en kritikk av TIEY som metode. Visstnok er den typisk for "feminiseringen" av skolen. Metoden tar utgangspunkt og er basert på at elever har en god dose med egenskaper som visstnok er typisk for jenter. Masse tålmodighet, ro, evne til å arbeide selvstending fra tidlig alder osv er alle forutsentinger for at du lærer siden du må gjøre så mye av det på egenhånd.
Det er deler av sannheten. Flinke elever går det bra med nesten på tross av dårlig undervisning, de har en kulturell kapital i bakhånd som vil hjelpe dem nesten uansett hva de utsettes for.
Men, det de kanskje lærer aller mest av, er av å sette ord på egen læring, som når man hjelper en som ikke har forstått til å forstå. Den typen læring vil de ikke få så mye av i en gruppe der de er alt for like.
Ideelt sett lærer unger av kursing som er for en periode for å hjelpe med noe spesielt. Denne typen kursing bør alle elever utsettes for i løpet av et skoleår. En periode der de flinke virkelig får kjørt seg, en periode der de svakeste får hjelp til å dekke opp huller i sin kompetanse, slik at de ikke fortsetter å bli hengende etter.
Jeg tror ikke snuppa er så skrekkelig bevisst på hvem som er på hvilke grupper og hvilket nivå de gruppene var på. De har TIEY bare halve dagen, og resten av dagen sitter de sammen med noen andre.
Og det er godt mulig at det bare er denne ene læreren som delte alle gruppene med foreldrene.
Da storebror gikk i 1.klasse hadde de nivådelte grupper på hele trinnet samlet - i matte, norsk lesing og skriving.
For han fungerte det kjempefint og ble et lite press så han ble presset til å yte litt mer..
Han eier (fortsatt ikke) noe konkurranseinstinkt men fikk vite at han var den beste i den dårligste gruppen så da gjorde han en innsats og ble raskt flyttet over i den midterste gruppen.
Han brøy seg ikke om hvilken gruppe han var i. Men da vi kom på foreldremøte i februar det året så hang det en liste bak i klasserommet med alles navn og hvor mye de hadde lest... :rolleyes: Vi hadde ikke helt fått med oss at alt han leste skulle skrives ned så under hans navn var det ikke notert noe. Vi var bare glad til for at viljen til å lese var der og lot han lese Donald. Men nei, det var ikke bra nok og ble ikke notert.
Klassen han har vært super så det har ikke vært noe tema med at hvem som er best eller dårligst men han leser helt fint nå så da er vi ikke så opptatt om han er den beste til å lese eller ikke..
Nå, da lillebror går i 1,klasse er det ikke noe nivådeling samlet på trinnet men de har sirkler hvor de bytter på med matte, lesing og skriving hver onsdag og de deler klassen 2 dager i uka sånn at læreren har en time med kun halv klasse.
Mja, men etter hvert vil de jo komme til et punkt hvor gapet er så stort at det ikke er noe å hente der lenger (det som kan forklares til de svakeste, har de sterkeste mestret i årevis allerede).
Jeg havner jo alltid på elitehesten i disse diskusjonene, men jeg har på følelsen at spørsmålet er så politisk betent at det er veldig vanskelig å få ut ordentlige forskningsdata.
Vi hadde førsteklassing på TIEY (siden har vi flyttet)
Jeg ble ikke veldig imponert. Jeg synes ikke det var systemet/opplegget sin feil.
Datteren vår hadde lest i godt over ett år da hun startet på skolen. Hun fikk da 'vanskelig' bok - dvs 15 ord på hver side i stedet for tre. Dette SKULLE hun drive på med et kvarter hver eneste dag, en bitteliten bok. Jeg boikottet dette, sa at hun kunne lese gjennom det, og så leste vi et kvarter heller i andre bøker.
Hun gikk i en skole med 5 parallellklasser. Hvis det hadde vært en reell nivådeling så synes jeg det var rart at hun ikke fikk være på gruppe med en eller annen som var på nogenlunde samme nivå. Men de rullerte rundt i ulike grupper i samme klassen, virket ganske tilfeldig.
I tillegg til 4 x 15 minutters leselekse i en bildebok så var det også obligatorisk å være med på å lære alle bokstavene, som hun kunne allerede da hun var 2 år.
(Jeg ser at det ikke er lett å få til, men for vår del så hjalp det ikke noe med TIEY. Man kan kanskje tenke seg en løsning med hospitering i høyere klassetrinn, det ville ikke vært så lett for oss, da hun var ganske klønete sosialt sett, og det å være sammen med noen husvarme andreklassinger ville nok ikke hjulpet på)
Hun har mye mer funnet sin plass nå i ny klasse, uten TIEY. Men hun får til dels tilpassede lekser i hvert fall.
Jeg blir litt smågrinete av utsagn om at "de flinke går det bra med uansett". Jeg hadde aldri hatt samme utgangspunkt om jeg ikke hadde en barneskolelærer som var veldig flink til å gi tilpassede utfordringer, massive ekstralekser og bonusspørsmål på prøver, all den tid den "kulturelle kapitalen" jeg kom fra var skral.
Og jeg har vanskelig for å tro at det gjaldt/gjelder bare meg. Flinke barn trenger også bli sett og møtt. :kjepphest:
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg vet at det er elever som er enda flinkere enn snuppa på skolen. De løser det ved at noen elever får en ekstrabok utover TIEY-boka. Før snuppa fikk dette, så leste hun gjennom den lille leseboka hun fikk utdelt og vi stod deretter fritt til å lese noe annet resten av det kvarteret. Jeg er glad for at skolen nå har systematisert dette for oss, slik at boka er på rett nivå.
Men jeg ser jo at de bruker mye tid på å lære bkstaver og tall. Noe snuppa har kunnet svært, svært lenge. Men hun skriver jo penere nå enn da hun startet skolen.
Det jeg tenker er at det trolig ikke hadde vært bedre i en vanlig klasseromssituasjon. Uten at jeg vet noe om det. Nå differensierer de i hvert fall oppgavene som deles ut. Det skjedde ikke da jeg gikk på skolen.
Jeg har også supplert ungenes lesebøker over en lav sko, men det synes jeg i og for seg er helt greit, og det har lærerne også syntes. Eldste fordi hun har vært bedre enn de andre på gruppa og har fått for lette bøker, og yngste fordi hun er så makelig anlagt at det ikke passer for henne å lese den samme lille boka hver dag, for da gidder hun ikke strekke seg i det hele tatt.
Flinke barn trenger også utfordringer for at de skal lære seg arbeidsvaner og at de må strekke seg for å få noe til. Hvis man surfer gjennom skolen i mange år er det mange som møter veggen ganske hardt og brutalt etterhvert. Jeg er veldig glad for at min flinke datter får utfordringer. Hun lærer ulike strategier får å løse oppgaver og utfordres til å forstå hva hun gjør. Hun har noe å strekke seg etter selv om hun er på det øverste nivået i matte.
På skolen er det lite fokus på hvem som er i hvilke grupper. Elevene i de laveste trinnene vet nok egentlig ikke at det er forskjell på bøkene fordi de ikke er like flinke i alt. Jeg hadde blitt rimelig sint om gruppene ble delt ut til foreldrene.
Nivådelte lekser og "ekstralekser" levert på It's learning eller Fronter, eller en eller annen læringsplattform, er også nivådeling som vil gavne de sterkeste. Veldig glad for å erfare at vår 1.klassing vår brukt ekstra lærevillighet her.( Det skal komme fra læreren, og i alle fall ikke fra meg.)
Både jeg og min mann var skoleflinke. Ikke på noen som helst uvanlig måte tror jeg, men flinke, som jeg har inntrykk av at mange av oss her inne har vært. Ingen av oss har fullført en skikkelig utdannelse. Kan sikkert være mange grunner til det, men mangel på studieteknikk kan sikkert være medvirkende. Det er ikke mye lekser jeg har gjort opp igjennom årene i hvert fall.
Nå kan jeg vel ikke si at vi har møtt veggen. Vi har begge greie jobber, vi har hus, hytte og bil osv. Men jeg føler ikke at jeg lever opp til potensialet mitt akkurat.
Det er akkurat det jeg mener. Jeg mener å treffe veggen i den forstand at man ikke er rustet til å møte utfordringer når det begynner å bli vanskelig. Jeg tror akkurat som du sier at det er mange som ikke får utnyttet potensialet sitt.
En kommentar til lovligheten i det hele: Nivådeling i grupper er fullt lovlig så lenge det ikke er fast. Man kan dele barna i grupper i noen timer, men ikke hele tida.
Jeg jobber i videregående, og her har vi t.o.m. hatt nivådeling i spansk (tre nivåer) gjennom et helt semester. Med elevenes velsignelse og gode faglige resultater.
Jeg har også sett den andre siden, ettersom jeg har erfaringer med hvordan det går med urolige barn som skal tilbringe mesteparten av skoledagen sammen med andre urolige barn og liksom lære sosiale evner i denne lille bråkmakergruppa.:rolleyes: Det er en god grunn til at inndelingen ikke bør gjøres fast.
Jeg er helt enig i at det ikke skal være faste grupper og at det bare må være i deler av skoledagen. Men noe nivådeling tror jeg er av det gode, for de fleste.
I storesøster klasse har det utkrystallisert seg en liten gruppe som klart ville vært øverste nivå dersom de drev med sånt (det gjør de, som sagt, bare i engelsk). Den har vært ganske stabil siden de begynte i første klasse og har like mange gutter som jenter.
For oss har det ikke vært noen stor katastrofe, men på et makronivå er det en hel masse verdifulle ressurser som er totalt bortkastet i samfunnet, når en ser på summen av sånne som oss. Jeg kjenner ganske mange. Gjennom hobbyen vår som er av type 'mind-game' så kjenner vi veldig mange som er i nogenlunde samme bås.
Altså, jeg er jo veldig enig med både Toffskij og Cuyahoga med hensyn til at flinke unger må få tilrettelegging. Jeg fikk det ikke, og det burde jeg hatt. Men som skolebarn på søtti- og åttitallet fantes det ikke rom for sånt. Jeg lærte å jobbe da jeg ble student. Skulle gjerne ha lært det før!
Faktum er jo at de aller fleste flinke ungene har en familie som virker, som snakker med dem om viktigheten av skolearbeid og gode rutiner, som kan forklare begreper og som snakker med dem - og det er derfor - på tross av manglende utfordringer og tilrettelegging at de aller fleste jo klarer seg.
Enten det er snakk om eletist eller tilrettelegging, all unger har krav på tilrettelegging på sitt nivå, men konsekvensene av manglende tilrettelegging er langt mer katastrofale, samfunnsmessig, om en elev ikke lærer seg å lese skikkelig, eller om en flink unge må vente før han eller hun får utfordringer. Det store spørsmålet blir jo da for en politisk ledelse å velge hvor de legger fokus. I Norge er det bestemt at alle elever er like, og de som ligger under forventet utvikling får hjelp automatisk, de som ligger over forventet utvikling får dessverre alt for lite.
Norsk skole bør belage seg på å møte begge grupper på en skikkelig måte.
Det er nettopp derfor jeg stresser dette så fælt. Jeg var svært skoleflink, og føk gjennom 12-årig grunnskole uten å anstrenge meg det minste. Og så fikk jeg fullstendig bakoversveis da jeg begynte å studere og faktisk måtte jobbe for å lære meg ting. Det hadde jeg jo aldri gjort før.
Jeg synes at det er viktig å lære seg arbeidsvaner og -moral fra man er bitteliten. Derfor er vi "strenge" med snuppa. Hun skal ikke bare gjøre leksene. Hun skal gjøre dem pent og ordentlig selv om det er aldri så enkelt.
Det blir enda verre med lillebroren hennes. Han er skrekkelig skoleflink allerede. Leser godt og regner med store tall. Men til forskjell fra sin søster så evner han ikke å sitte stille når han kjeder seg (jeg håper at noe av energien hans kan tilskrives at han bare er 4). Det MÅ skje noe hele tida. Så han kommer til å ha MYE å lære når han begynner på skolen utover det faglige.
Jeg syns ikke det er slik. Jeg syns derimot at den tar godt hensyn til at barn nettopp ikke innhar mye ro og konsetrasjon, i og med at de kun er 12 minutter på hver stasjon.
Jeg ser flere nevne dette, og det syns jeg er så rart. Vi har heller aldri lest i boka i 15 minutter, vi har lest igjennom, og deretter har vi jobbet med det de ulike bøkene har hatt fokus på, det være seg doble konsonanter, beskrivende ord, spørreord, dramaturgi, tema og en hel masse annet.
Jeg skjønner hva du mener. Samtidig klarer jeg ikke å ikke få litt sutre-følelse over denne holdningen. På et eller annet tidspunkt, gjerne der hvor man kan kalle seg voksen, er man nesten nødt til å brette opp ermene, la fortida ligge og forandre på det man gjerne skulle sett var anderledes selv?
Forøvrig tror jeg Tallulah hadde blitt en veldig god lærer.
Godt poeng det med å gå videre. Jeg har heller ikke lært god studieteknikk, men du har rett i at det er det bare jeg som kan ta tak og gjøre noe med nå som voksen. Men nettopp derfor lar jeg ikke sønnen min bare surfe gjennom de 10 sidene, eller bare lese mer. Det var nemlig det jeg fikk også, bare lengre bøker. Når man først kan lese er det ingen utfordring i å lese lengre bøker, syns jeg. Da er det heller bedre å lære om gramatikk og oppbygging av historier.
Selvfølgelig tilpasser jeg også lesetreningen hjemme. Min førsteklassing er ikke spesielt flink til å lese, men hun har veldig god hukommelse, og husker teksten på 1-2-3, så vi leser heller tekster hun ikke kjenner fra før. Men poenget her er vel ikke hva flertallet av foreldrene gjør, men hva skolen gjør for å tilby elever en tilpasset opplæring.
Du så innlegget jeg svarte på ja? Som dreide seg om lekser?
Skolen vår tilrettelegger for øvrig, både med hvilken litteratur de leser, og hva de skal gjøre med den. Vi foreldre får også tips om hva vi kan snakke om rundt hver bok.
Men hvorfor skulle de flinke ungene bli voksne og ansvarsfulle tidligere enn de svakere elevene? De svake elevene blir jo utfordret og må strekke seg konstant. De slipper ikke unna, med mindre de kommer til en lærer som gir dem opp.
Flinke elever blir ikke utfordret i det hele tatt. Min tredjeklassing har ikke måttet anstrenge seg det aller minste unntatt hvis vi foreldrene utfordrer henne til noe. Og jeg forventer ikke det av henne heller – hvor skulle hun lært det fra?
Det er sløsing.
Jeg er kjapp, analytisk og har arbeidskapasitet langt over snittet. Den første gangen jeg måtte strekke meg litt på felt som ikke var mine umiddelbare yndlinger (for der har jeg alltid hatt naturlig indre driv), var da jeg begynte på elitevideregående. Og den første gangen jeg begynte å jobbe opp mot kapasiteten min, var da jeg havnet i tidenes flinkisprosjekt sammen med de skarpeste folkene jeg noen gang har møtt. I en alder av 34.
I kommunen jeg bor i, er det uttalt fra skolesjefen at jobben vår som lærere er å heve dem som er svake og evt middels. Ikke et ord om de flinke.
Jeg synes det er synd, og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre noe også for de flinke. Men det er faktisk et kapasitetsproblem. De får ofte andre oppgaver på skolen, og av og til klarer jeg å tilpasse leksene - men de får lite ekstra UNDERVISNING. Det nytter liksom ikke å la de 25 andre sitte for seg selv mens jeg underviser de flinke. Blant de 25 er det alltid noen som er svake på skolen/har en diagnose/har lopper i blod og som trenger mer eller mindre konstant oppfølging for å ikke skape uro for hele klassen. Derfor blir det mye selvstudium på de flinkeste. Som mamma sørger jeg derfor for å "undervise" sønnen min hjemme siden han er på et skyhøyt nivå i matematikk i forhold til klassen sin. Jeg klarer ikke å få meg til å forvente at læreren hans med 30 elever i klassen skal klare å ta seg av den biten.
Dette med studieteknikk er det som bekymrer meg også. Eldstepoden er ofte ikke i stand til å svare når han får spørsmål om hvordan han kommer frem til ting. Fordi han ikke har gjort noe spesielt for å komme frem til det. For han har regnet med store tall i hodet i flere år, og han gjør ikke noe annerledes for å regne ut 2890+3805 enn når han regner ut 5+7. Dette sliter de litt med å forstå på skolen, de tenkte først at han ikke greide å formulere fremgangsmåte når han ble spurt. Det er aldri utfordringer (heller ikke i lesing selv om nivådelingen definitivt gjør det bedre enn det kunne vært). De gir jo ekstrabøker, men de gir ikke ekstra undervisning eller ekstra lekser, det blir i såfall ene og alene opp til foreldrene å følge opp. Og det fungerer ikke hos oss, når man går i 4. klasse har man rukket å bli lat slik at man heller vil gjøre noe annet når man har gjort leksene enn å gjøre enda litt lekser. Jeg husker jo selv den vanvittige kjedsomheten av å gjøre alt for enkle mattestykker opp og ned i mente, og hvor flinkhet ble målt i hvor mange slike stykker man rakk gjennom på en gitt tid. Poden er lik meg, at det er lett gjør ikke at det går fort fordi det er så innmari kjedelig. Gi han litt hjerneføde istedenfor, så får han faktisk opp tempoet også. :knegg:
Og ja, det er mange som har opplevd at skolen ikke akkurat ga grobunn for videre læring. Det var mange som fikk en sjokkartet opplevelse det første året på studiet.
Forskning fra New Zeeland, som norsk skole liker å ha som forbilder, viser at økt lærertetthet er blant de tiltakene som ikke gir noe særlig økt læringseffekt faktisk.
Ellers så ønsker ikke jeg at skolen blir lagt opp som kurs. Å gå på skole er mer enn å lære seg to pluss to og preteritum futurum - sånn ønsker jeg at det skal fortsette å være. Jeg er dog ikke i mot at man tilpasser undervisninga, også for de flinke, sånn at de får jobbe på sitt nivå. I klassen til jentungen min så er det flere som jobber med åttendeklasseboka, hun går i sjetteklasse nå. Det eneste som er dumt med det opplegget er at ungene aldri vil få nytte av fellesundervisning - for de har vært gjennom den samme boka før. Jeg skulle ønske at man hadde nivådelte ekstrabøker til læreverkene - for jeg er sikker på at selv den flinkeste 14-åring har godt av å innimellom følge fellesundervisning på "mellomnivået" som skal passe for hele klassen for å sjekke at alle hull er tettet. Men da forutsetter det at de ikke bare løser oppgaver som denne eleven allerede har løst.
Ja, jeg vet at forskningen sier det. Men i det minste ville jeg sluppet å bli utslitt av dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort og alle jeg ikke får fulgt opp. Det må da telle for noe det også :-(. Og de gangene vi er 3 lærere på trinnet istedenfor 2 så er det faktisk noen elever (svake som regel, sterke aaaav og til) som får helt tilpasset undervisning og noen huller dekt. Jeg kan ikke forstå at det ikke skal være positivt.
Hos oss er det mulig å følge fag på nivået over eller flere nivå over. Jeg synes det er en fin ting, men vi har likevel ikke ønsket det foreløbig. Det har med det å gjøre at han det er aktuelt for trenger sosial trygghet. Men vi har fått tilbudet, og jeg er veldig glad at det er sånn, for at han noen sinne skal få utbytte av undervisningen i basisfag i den klassen er en utopi. Og han er ikke så spesiell, jeg vet det er mange med han, problemet er at det ikke er kapasitet til å undervise de som har behov for utfordringer fordi det er såpass mange som trenger hjelp.
Jeg tror kanskje at det går en grense et sted. Jeg tror ikke man får utnyttet lærertettheten hvis man har to klasserom og fem lærere. Men vi som har to klasserom og et godt grupperom til hvert trinn, får utnyttet den tredje læreren til fulle. Den tredje læreren brukes til lesekurs, skrivekurs, basisferdigheter i matematikk som ikke er på plass, grunnleggende norsk for fremmedspråklige og altså av og til styrking av sterke elever.
I tillegg er det mye man rett og slett ikke kan gjøre med en lærer på 30 elever i barneskolen. Sløyd for eksempel eller matlaging. Dersom vi aldri er mer enn 2 lærere, må dette rett og slett utgå.
Jeg må nesten nevne et eksempel: En gang jeg hadde syvende klasse, hadde jeg to elever som sleit i matematikk. Vi snakker problemer med 5+9. De hadde fullstendig ramlet av og hadde ingen tro på seg selv. Disse to fikk en time ekstra matematikk med meg hver fredag. Etter et år skåret de over 100 poeng av 139 mulige på årsprøven for syvende klasse. Det er ikke alltid det skal så mye til!
en lærer på 30 elever høres jo helt vanvittig ut. Skjønner vi er heldige som ikke har større klassser en ca 15-20 elever og en lærer og en assistent per klasse.
oslo78 - jeg har ikke sagt at man ikke bør ha undervisning i små grupper, det er klart at det er nyttig. Det jeg har sagt er at å øke den generelle lærertettheten egentlig ikke gir utslag på hvor mye elevene lærer. At det gjør lærerens hverdag til å leve med er noe annet - og kanskje er det verdifullt nok i seg selv, det er en tung jobb å være lærer. Når jeg sier at elevene ikke lærer mer av økt lærertetthet så betyr det som sagt ikke at jeg mener at f.eks. spesialundervisning ikke har noe for seg.
Jeg føler ikke for å sutre for min egen del, altså. Jeg er voksen, og har absolutt tatt ansvar for mitt eget liv, det er mer en betraktning. Jeg jobber som selger. Det er jo utfordrende på mange måter, men intellektuelt utfordrende vil jeg ikke si at det er. Det mest kompliserte jeg gjør er helt vanlig prosentregning. Jeg tror at jeg kunne ha vært brukt til noe mer fornuftig, ideelt sett.
Når det gjelder akkurat meg, så tror jeg ikke at det er skolen sin skyld alt sammen. Jeg tror at en god del av det ligger i personligheten som er litt 'lat'. Jeg velger litt for ofte minste motstands vei.
Jammen??? For å ha spesialundervisning må det jo være større lærertetthet enn hvis man ikke skal drive med det. Derfor tror jeg at det går en grense et sted. For forskningen kan umulig vise at det er det samme om man f.eks er 1 lærer pr 60 barn eller 1 lærer pr 30 barn? Men kanskje at det er det samme om man er 1 lærer pr 15 barn eller 1 lærer pr 13 barn?
«Økt lærertetthet hjelper ikke» er også et sånt nyere-forskning-viser-munnhell. Hva betyr det egentlig? For jeg synes det virker åpenbart absurd å hevde at det ikke vil hjelpe noe som helst å gå fra 25 elever pr. lærer til f.eks. 10 elever pr. lærer. :gruble:
Ja, det er det jeg også mener Toffskij. Refererer til eget eksempel litt lenger oppe. Det som derimot ofte nesten er "bortkastede penger", ihvertfall på mellomtrinnet der jeg er, er å være to lærere inne i samme klasserom. Bortsett fra i mattetimer med stort behov for å å hjelpe individuelt, er dette lite konstruktivt. Poenget er at man ved å ha flere lærere må sette inn støtet der det trengs, og til det trengs det ofte å ta ut en gruppe som kan få egen undervisning.
Det hjelper faktisk mindre enn man skulle tro å gå fra 25 elever i en klasse til 10 elever i en klasse. Man ser jo også at store skoler kommer bedre ut i tester enn små grendeskoler med stor lærertetthet.
At økt lærertetthet ikke gir veldig store utslag på elevenes læring betyr ikke at ikke små elevgrupper gjør det. Det som virker er fleksibilitet. Man kan f.eks. se for seg at en lærer underviser ei gruppe på tretti relativt sterke elever, mens en annen lærer har ei gruppe med 15 svake. Da vil trolig elevene lære mer enn om man fordeler elevene sånn at begge lærerne har like mange elever. Stasjonsundervisninga bruker jo en del av disse tankene. Elevene roterer og det er en lærerstyrt stasjon, der skjer innlæring av nye ting - og fordi gruppene er små er lærertettheten på akkurat denne stasjonen høy. På stasjoner som repeterer ting elevene kan så er det ingen lærer og gruppa må finne veien selv - lav lærertetthet, men likevel høy grad av læring, repetisjon er utrolig viktig når man skal lære.
Det må jo komme an på hvordan man organiserer det også, putter man bare lærere inn og kjører opplegget slik det alltid har vært eller setter man inn nok lærere til å endre opplegget til det man føler det burde vært? Jeg tror heller ikke at økt lærertetthet i seg selv (gitt at det ikke er horrible forhold i utgangspunktet) øker læringen målt i testresultater betraktelig, men hvis man bruker dette til å lage nettopp det opplegget man idag ikke får til på grunn av for lite lærere, kan jeg ikke se for meg at det ikke har noen effekt. "Økt lærertetthet" er ikke entydig, det kommer an på hva man går fra, hva man går til, hvordan man bruker det og hva man måler etterpå.
Å gå fra 25 til 10 elever i klassen trenger ikke å hjelpe så altfor mye, det er jeg enig i. Men å være 3 lærere på 56 elever (som jeg har opplevd) og å være 2 lærere på 56 elever (som jeg også har opplevd) er himmel og hav forskjell. Det gir en helt annen mulighet til å gi hver enkelt elev det den trenger. Nettopp fordi man da kan dele elevene 25-25-6 eller 30-15-16. Når man bare er 2 lærere blir det vanskelig. Som regel funker det ikke å dele 50-6.
Så det de egentlig sier er «Det hjelper ikke med ekstra lærertetthet hvis man ikke også forandrer på opplegget»? Ja, ja, gratulerer med Nobelprisen. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
