Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har ei jente som er skoleflink, men som er petimeter og ikke gir seg før alt er perfekt! Hun bruker flere timer i uka på leksene, og hun går bare på 2-trinn enda. (De har leksehjelp på SFO, men det er kun på torsdager, og leksene skal være ferdige til fredag, så hun rekker ikke over alt der.)
Fritidsaktiviteter, vennebesøk ol. som hun gjerne ønsker å ta del i, blir gjerne begrenset noe da leksene tar mye tid.
Jeg kjenner leksene begrenser hele familien til tider...
Det er jo dere som foreldre som må ta tak og sette grenser for andreklassingens leksetid. Det er ikke meningen at en andreklassing skal bruke mange timer i uka på lekser, og skolen vil helt sikkert støtte dere i å begrense enten nøyaktigheten eller mengden lekser som gjøres.
Jeg syns det var en usedvanlig tøysete artikkel. Overgrep, lizzm. :dåne:
Og det er slett ikke alle skolebarn som har lengre arbeidsdag enn foreldrene; mange foreldre forskyver arbeidsdagen slik at den ene leverer sent og den andre henter tidlig. Og mange barn går hjem fra skolen alene fra 8-9-årsalderen. Og etter fjerde klasse er de ferdige på SFO uansett.
Jeg er tilhenger av lengere skoledag og mindre lekser. Lekser virker å være en måte å skyve alt ansvaret for læringen over på foreldrene. Det er jo der mange lærere mener at det hører hjemme.
Forskjellen mellom de med foreldre med evne og vilje til å stille opp og de som ikke har det blir større og større.
Min daters lærere styrer leksene slik at minst mulig kan gjøres på leksehjelp. Det skaper enda støre forskjeller. Når datteren min scorer veldig bra på enkelte prøver og tester er det nesten alltid på de tingene jeg selv har tatt kontroll på fordi jeg synes skolens opplegg var for dårlig.
Jeg synes også kronikkforfatteren har flere gode poeng.
I tillegg til å vise med regnestykket hvordan han mener dette bryter med menneskerettighetene.
I tillegg synes jeg det er greit å få med nyansene i det han skriver.
Og så snakker han om forventningen om at barn gjør arbeid på fritiden i langt større grad enn voksne flest forlanger av seg selv. Sett i forhold til antall timer til disposisjon (voksne legger seg senere og har dermed også flere timers fritid) og andelen av denne som lekser legger beslag på.
Jeg er enig. Vi har valgt og gjøre lekser de dagene jeg har fri. Da har snuppa overskudd etter korte dager.
Vi bruker ca 2 timer tilsammen hver uke på leksene. Det er ikke mye, men klassekamerater kan bruke 2-3 ganger så lang tid. Da stjeler det mye av fritiden.
Jeg er enig i at ordlyden overgrep er drøy, og litt lekser har vi ikke noe i mot! Men jeg kjenner jeg hadde ønsket leksefri skole, da gjerne med lesing hjemme og evt. ekstra oppgaver dersom det var noe barnet slet med.
Det er ikke så lett!
Skolen har samme utfordring (hun er for nøye), og vi jobber med arbeidstempo hele tiden. Men hvordan forklare at ting er bra nok når hun ikke er fornøyd selv?
Jeg synes det var et tullete innlegg. Andreklassingen vår bruker en halvtime om dagen til lekser. Sjetteklassingen bruker mer tid, kanskje to-tre timer, men dette er fra skoledagen er slutt og frem til middag, omtrent. Det er en grei arbeidsdag.
Uten lekser ville vi mistet muligheten til å holde tritt med hva ungene holder på med, og hva de kan og ikke kan. To utviklingssamtaler i året holder ikke i det hele tatt. Og hvordan skulle jeg kunne hjulpet snuppa med de tingene hun ikke får til, og som hun ikke får hjelp til på skolen hvis hun ikke hadde lekser?
Jeg misliker lekser sterkt i og med at jeg har to med ADHD som v-i-r-k-e-l-i-g strever. Nå har eldstegutten vært fritatt for lekser de siste to årene og hjemmesituasjonen har faktisk blitt levelig. (jentungen har ikke like enorme utbrudd som guttungen hadde)
Ja, til lengre skoledag og ingen lekser (leselekser er unntaket)
Det gjør storebror også, i så stor grad at om han hadde fått bestemme hadde han vært der mye lenger enn til 16 som er tidspunktet han går hjem.
Og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i artikkelen, for det første så er mine unger ikke lenger på skole/SFO enn jeg er på jobb, fordi vi foreldre har valgt å skyve på våre arbeidsdager. For det andre så er ikke leksemengden større enn at den går helt fint an å gjøre hele ukens lekser i løpet av en ettermiddag om det er det vi ønsker.
Eg syns heile innlegget mista seriøsiteten når han drar inn ordet overgrep.
Mengden lekser varierer frå skule til skule og enkelte barn bruker nok for mykje tid på lekser.
Min andreklassing er ikkje ein av dei. Ho bruker i snitt 15-20 minutt på lekse kvar dag og har ikkje leksehjelp på SFO.
Eg syns det er veldig greit at dei har litt lekser. Då er det lettare for meg å følge med på korleis ho ligg an, samt at eg kan luke vekk litt feil som eg ser ho gjer som kanskje læreren ikkje rekk å rette på heile tida. For eksempel feil blyantgrep eller at ho skriv tall og bokstavar på feil måte (begynner opp når ho skal begynne nede eller omvendt).
Reknar med at leksemengda kjem til å auke litt til neste år og endå meir året etter der, men overgrep blir det aldri!
Jeg synes definitivt han har gode poeng, selv om han uttrykker seg i overkant sterkt og tøysete.
Mine gutter koser seg/har kost seg på SFO, men har likevel vært dønn slitne etter en lang dag på skole/SFO. SFO er ikke skole, men det er langt i fra en rolig lekestund hjemme på eget rom, f.eks. masse folk, lyder & action. Vi som er voksne, synes heller ikke alltid at et hyggelig selskap på kveldstid er å foretrekke framfor å ligge på sofaen med en bok. F.eks.
De fleste jeg kjenner med barn i bhage/småskole har barn som har like lange eller lengre dager enn en vanlig arbeidsdag. Jeg har mange ganger fortvilt over at lekser skal gjøres i løpet av en svært begrenset periode med "fri hele familien sammen"-tid.
Jeg er veldig på linje med han som har skrevet artikkelen, selv om jeg ville formulert meg på annet vis selv.
Det syns jeg var en navlebeskuende holdning som du ønsker skal gjelde for alle. Fordi dine barn ikke takler lekser så bør ingen unger ha lekser - bortsett fra leselekser. For min førsteklassing så er leseleksa den eneste som er problematisk. Han regner og skriver raskt og med godt humør - men å lese liker han ikke. Skal jeg derav slutte at skolen bør slutte med leselekser for barna fordi sønnen min enkelte dager gråter når han må lese?
De elevene mine som verken gjør noe i timene eller gjør lekser pleier å dra fram denne gamle artikkelen. Jeg har sagt at jeg kun diskuterer dette med de som faktisk gjør noe i timene. Jeg snakker om ungdomsskoleelever.
Jeg syns at ungdommene er blitt veldig selvbevisste og sentrert rundt hva de har rett til og ikke minst hva læreren ikke har rett til. En av mine elever, på videregående, påsto en gang at jeg ikke kunne pålegge dem skriftlige arbeider i samfunnsfag fordi det var et muntlig fag. Det hadde hun hørt av ei venninne som gikk på en annen skole. Hadde hun vært littegranne mer opptatt av å lære noe framfor å lete fram kverulerende argumenter om sine rettigheter så hadde hun kanskje fått noe ut av skolen.
Jeg er ganske sikker på at veldig mange foreldrene ikke ville engasjert seg i hva barna driver med på skolen om de ikke måtte sjekke leksene hver dag. Hadde barna vært ferdige med skolearbeid når de kom hjem hadde veldig mange ikke visst hva ungen driver med på skolen overhodet- det er jeg helt overbevist om.
Jeg mener at hovedansvar for læring hos barn hører hjemme hos foreldrene. Men jeg skulle likevel ønske at vi slapp de evinnelige leksene hver bidige dag, og fant på et nytt konsept, kanskje to ganger i uker.
Er det nå jeg bryter sammen og tilstår at jeg ikke sjekker lekser hver dag? :knegg: Men jeg har oversikt, det har jeg definitivt. Og sjekker innimellom når det er påkrevd, ellers snakker jeg bare med dem og kontrollerer at de kan læringsmålene.
Jeg sjekker heller ikke hver dag på de to eldste. Men jeg har kontroll og oversikt, og jeg spør dem hver dag om de har gjort lekser. Før prøver så sørger jeg for at eldstemann leser - og så spør jeg han spørsmål etterpå. Minstemann går i førsteklasse så han sitter jeg sammen med når han gjør lekser.
Men ellers er jeg enig i at det godt kan bli mindre lekser. Det er noen hederlige unntak. Det er en fordel å få hjelp hjemme til lesing og øving. Men jeg synes til tider det er mye, spesielt for de yngste.
For oss som har daglige kamper med hyl og skrik i opptil et par timer før leksene gjøres så er leksene et overgrep. Jeg velger derfor mange dager å ikke starte den kampen. Slik at minstepropellen ikke gjør lekser den dagen. Jeg må være sikker på at når jeg sier at hun skal gjøre lekser så står jeg den kampen ut den dagen. Jeg må ha tid nok og ork nok til å klare det. Jeg kan ikke si etter masse hyling og skriking at hun slipper leksene. Har jeg bestemt at leksene skal gjøres så gjennomføres, uansett. Det er kamp fra ende til annen. Bøker kastet i veggen, det skrikes, hun stikker av, river i stykker arkene (må selvsagt sørge for å ha kopiert leksearkene på forhånd) og så videre. Slik var det med storepropellen også. Jeg er dypt takknemlig for at den skolen han går på nå ikke praktiserer lekser.
Jeg (som lærer) ser at for å komme gjennom pensum og få nok mengdetrening, er jeg nødt til å gi lekser. Pensum er stort (mye større enn før), og skoletimene strekker ikke til verken med tid eller med voksentetthet. Lekser er helt nødvendig for å komme gjennom på en forsvarlig måte.
Jeg (som forelder) er veldig glad for at sønnen min har lekser. Det gir meg innblikk i hva han driver med, hva han mestrer, hva han må øve mer på, hva han trenger utfordringer i, osv. Det gir meg mulighet til å rette opp i misforståelser og feiloppfatninger og til å tette hull som kan ha oppstått. Det gir sønnen min mulighet til en-til-en-oppfølging en gang i løpet av dagen og mulighet til å spørre om ting han lurer på. Han har 5 timers skoledag (inkl friminutt) og car 45 minutter gjennomsnittlig med lekser hver dag. Det gir en arbeidsdag på 5 timer og 45 minutter - det hadde jeg vært fornøyd med i hvert fall.
Beklager at jeg begrunnet mine holdninger for lekser i at mine unger ikke takler det. Det, og mine egne minner/erfaringer om lekser er desverre grunnen til at jeg føler som jeg gjør. Det er ikke det at vi ikke makter følge opp leksene, for det gjør vi gjerne. Guttungen fikk bare ikke noe ut av leksene annet enn å nedvurdere seg selv. Jentungen, vel, der forsøker vi å ikke la det utarte seg som det gjorde med broren.
Jeg skulle ønske at leksene kunne bli mer integrert i skoledagen slik at sliterne, sånne som mine, ikke fikk det servert når de kom hjem og mentalt var ferdig med slike arbeider.
Jeg er selv rimelig mentalt utladet når jeg kommer hjem fra jobb. Er rimelig umulig å kunne ha fokus på noe slags studier sånn, men så er jeg nok litt svakt utrustet på den måten.
Det skal være det men jeg opplever ofte at det er helt nytt stoff som er lekse. I hvert fall har ikke min datter fått med seg at de har gått gjennom tingene de har i lekse på skolen.
Mine elever får lekseplaner over to uker. På feks planen i matte står lekser/oppgaver som vi skal gå gjennom i løpet av de to ukene. Det som er et problem er når elever velger å gjøre alle leksene for feks begge ukene en dag FØR vi har gjennomgått stoffet. Planen kommer ut på fredager, og så har de kanskje ikke matte før onsdag.
Noen ganger er jo også lekser av typen "forbered deg til et emne". For eksempel å lese tre sider i samfunnsfag om vikingtida slik at de har noe å komme med når vi skal ha brainstorming om vikingtida på skolen dagen etter.
Det er også viktig å ha lekser i ukjent stoff etter hvert for å øve opp evnen til å lære nytt stoff fra en tekst. Det er en evne man har mye bruk for hele livet.
Jeg er veldig glad for at Frøkna har lekser, for det er den måten vi sikrer at hun kommer gjennom skolearbeidet på. Hun har lese- og skrivevansker og problemer med å konsentrere seg i timene. Skolen har ikke kapasitet til å henge over henne og kontrollere at hun gjør det hun skal og får til det hun må til en hver tid.
Med leksene kan vi jobbe hjemme med skolearbeidet, og vi kan sikre oss at hun får med seg pensum og lærer det hun skal. Skulle vi stolt på at skolen følger henne opp, hadde hun i beste fall endt opp som en høyst middelmådig elev. I verste fall hadde hun falt av fullstendig.
Jeg synest det var en del gode poeng i artikkelen, men å kalle lekser for overgrep er nok å dra det litt for langt. Nå har førsteklassingen min leksehjelp en gang i uken og til neste år vil det nok bli 2 ganger i uken om vi får tilbud om det.
Jeg tror nok også, som Olympia at foreldrene ikke hadde visst så mye om hva barna lærer om på skolen uten lekser. Men med leksehjelp så får hun gjort leksene på skolen, men vi ser over det allikevel, så da får vi jo med oss allikevel.
Men ser man ingen andre måter/ metoder for å følge opp barna skolearbeide enn lekser? Det må da finnes en annen god løsning for dette som ikke ibefatter arbeid for barnet etter klokka 17? Og jeg tror på min side at de som er helt uinteresserte i hva som skjer på skolen om det ikke var lekser kanskje ikke følger nevneverdig opp med lekser heller. Jeg vet jeg ville fulgt med godt fordi jeg synes skole er viktig, ikke fordi leksene tvang meg.
Vi får ikke fulgt opp Frøkna i de fagene hun ikke har lekser i, for i de fagene blir skolebøkene lagt igjen på skolen.
Og det å motivere et barn til å jobbe frivillig med skolearbeid på ettermiddagstid, det er i alle fall over mine evner som mor. Her gjøres det som står på lekseplanen, og kun det, takk. (Noe jeg synes er forståelig holdning av en niåring, for min del.)
Jeg mener man ikke skal ha lekser frivillig heller. Litt Lenger skoledag burde være en løsning. Igjen tenker jeg at man kunne utarbeide metoder for å følge med hjemme, uten lekser.
Her er også alle skolebøkene på skolen, bortsett fra når det en sjelden gang er lekser i dem (andreklassingen). Vi har liten nok kontroll på hva han lærer som det er. Jeg vurderer å ta ham ut av leksehjelpen, fordi vi da ikke får sett over hva han har gjort der.
Jeg synes ukesluttprøvene gir meg minst like god oversikt over oppnådde læringsmål som å henge over dem når de ikke vil gjøre lekser. Unntaket er leselekser de første årene.
Jeg har full oversikt over hva Frøkna kan i engelsk, matte og norsk, fordi jeg hører henne lese, skrive, snakke engelsk og regne matte hver uke. Jeg aner ikke hva hun får med seg av religionsundervisningen, for der er det aldri lekser, og bøkene ligger på skolen. Vi får heller ikke noen løpende orientering fra skolen om hva de holder på med i faget fra uke til uke. Jeg kan selvsagt spørre henne (og det hender det jo at jeg gjør), men da får jeg jo bare vite hva hun får med seg, ikke hva hun skulle ha fått med seg.
Det er ikke prøveR i alle fag, men det er en oppsummerende prøve som gjelder ukeord og hva de har lært av sentrale læringsmål i andre fag. Veldig greit synes jeg. Den sendes hjem til gjennomsyn og underskrift, og så tar læreren det med elever som har misforstått noe. I tillegg til at det gir oss som foreldre mulighet til å følge opp.
Ok. Ja, det vil jo gi et brukbart bilde av kunnskapsnivået. Det vil derimot ikke gi noe bilde av arbeidsmetode, frustrasjonsnivå eller arbeidstempo, som jeg også synes det er et poeng å ha oversikt over.
Men jeg ser jo at jeg er opphengt i vår side av saken her. Frøkna trenger lekser for å kunne få den oppfølgingen hun trenger. Ergo er jeg glad for at hun har lekser. Hadde hun ikke hatt de utfordringene hun har, kunne hun sikkert klart seg greit med å bare jobbe med skolearbeid på skolen.
Det hører jo også med til vår historie at skolen ikke hadde plukket opp lese- og skrivevanskene hennes i de hele tatt, før jeg informerte dem om at det var et problem. Som jeg aldri ville plukket opp, om jeg bare skulle stolt på skolens vurdering.
Her har leksene vært en slags modning for vår umodne 10 åring.
Det har vært et skikkelig slit med krangling og nekting i timesvis og vi har hengt over og sittet sammen med han i timer for at han skulle klare å gjøre leksene.
Og vi fikk høre at det kom til å bli et sjokk i 5.klasse for alle fag ble mye mer krevende.
Men vår flinke gutt har blitt så selvstendig og flink i alle fag. Jeg vet at det er fordi vi har vært så nøye, gått igjennom oppgaver og passet på tidligere år så nå får han så mye skryt av lærerene og er spesiellt flink i engelsk. Det er gøy å se at vi har hatt sukess med dette og at han selv skjønner at det er lurt å være nøye med lekser for da blir det enkelt på ukesjekken som de har hver fredag, en samlet test i alle fag utenom gym.
De hadde prøve i gangetabellen med 200 oppgaver og han hadde kun 9 feil, for noen er det ikke noe bra men vi synes det var knallbra og han selv var også veldig stolt. :)
Jeg synes at nettopp leselekser er noe de bør ha hjemme de første årene, det er viktig at det blir mye og god oppfølging. Men det er en god del av leksene jeg ikke helt ser poenget med. Hvorfor er det hjemme de skal sitte med eviglange oppgavehefter? Hvorfor er det hjemme de skal søke på nettet og finne informasjon om et emne? Skrive lange fortellinger ? Tegne?
Nå er skolen bygget opp ut fra en oppfatning av at lekser er noe som skal være der uten at det virker som det er noen vurdering av hva som faktisk må være lekser og ikke. Det skal liksom være lekser fordi man skal ha lekser. Jeg kunne ønske at målet skulle være at minst mulig måtte gjøres hjemme slik at det som faktisk ble gitt i lekser ble gitt fordi oppfølging hjemme var eneste mulighet til bli god i akkurat det emnet.
Vi har egentlig veldig lite problemer med lekser hjemme, men spesielt storebror skulle jeg ønske hadde mindre. Han har såpass mye annet å gjøre utenom skoletiden at leksene + de to fritidsaktivitetene hans gjør at det i realiteten blir svært lite fritid. Noen synes det er greit og at lekser da bør gå foran slik at han slutter på det andre hvis han har behov for fritid, jeg synes vel egentlig at de til tider har litt i overkant mye lekser i forhold til hva man kan forvente av læringsutbytte av disse leksene.
Jeg er også farget av mitt ståsted. Mitt barn trenger oppfølging hjemme. Dog ikke nødvendigvis lekser, som gjør livet verre for henne.
På generelt grunnlag og som lærer er jeg motstander av lekser og langt på vei enig med artikkelforfatteren. Hvis lekser ikke fantes, Teofelia, ville man ha frigitt tid til kanskje viktigere ting. Tid til fokus på dybdearbeid som er relevant for hver enkelt elev, feks lesing. Argumentet med at barn bare gjør det som står på planen kan være et poeng, men det kommer i hovedsak av hva de er opplært til. Det trengs en holdningsendring om lekser, skoledagen og skolearbeid.
Minner om at lekser er et kulturelt fenomen som oppstod i kjølvannet av den gamle omgangsskolen. Lekser eksisterer på grunn av forventninger fra foreldre. Vi har hatt offentlige læreplaner siden 1939, og lekser er sldri blitt nevnt med et ord.
Ukesluttprøver er supert. Det hjelper likevel ikke på mulighet til en-til-en-oppfølging som jeg som mor synes er det viktigste med leksene. I klassen til Storebror er det 30 elever. Hvis læreren BARE gikk rundt og hjalp betyr det drøyt et minutt til hver elev i løpet av en time - og læreren skal både stå og undervise og gjøre mye annet enn å hjelpe, så i praksis blir det mye mindre.
Hjemme kan jeg kjapt tilby minst et kvarters en-til-en-oppfølging hver dag. Det er uvurderlig for min sønn som trenger hjelp til både å bli effektiv og selvgående.
Fag uten lekser (men med mål på planen) prøver jeg å følge opp ved og spørre og få han til å fortelle, men det er ikke så mye mer jeg kan gjøre all den tid jeg overhodet ikke ser verken lærebøker eller kladdebøker i de fagene.
Lengre skoledag løser ingenting av dette så lenge det fremdeles er en lærer på 30 elever i de ekstra timene. Det blir ikke noe mer individuell oppfølging av å legge på enda flere timer med like dårlig voksendekning.
Det er jeg helt enig med deg i oslo78. Hvis man skulle utvide skoledagen for å få mindre lekser så måtte skoleutvidelsen inneholdt annen type undervisning enn den ordinære. Mer av det samme vil ikke erstatte leksene.
Jeg er helt enig i dette, og er så realistisk at jeg ser at norsk skole ikke er rigget for å strukturere om til leksefri slik det ligger an i dag. Men jeg synes debatten er viktig, og det at man ser på leksenes innhold og form i større grad. En lenger tid på skolen bør jo ha et innhold som går i retning av de tingen man ser funngerer, så kanskje det her kunne vært repitisjon og større voksentetthet? Jeg sitter ikke på svarene rundt hvordan alt burde løses, kun løse tanker rundt temaet. Det er på ingen måte slik at skolen kunne taklet det med de midlene den har nå. Det hindrer meg likevel ikke fra å være i mot lekser slik det fungerer for oss nå i dag.
Jeg har gjentatt til det kjedsommelig om dårlig skole her vi bor, og fortviler på mange punkter over det, samtidig som vi må holde masken for barna og snakke kun positivt om arbeidsplassen deres. Men med en formidabel mangel på utdannede lærere og mye uro så er det ingen tvil om at mye læring havner her hjemme ved kjøkkenbordet. De lærer rett og slett ikke det de skal gjennom skolen, men tar heldigvis ting lett når vi sitter her hjemme. Men det tar tid, mye tid. Dette er tema hvert eneste foreldremøte også. Vi har to skoleflinke/ sterke barn, og vi følger tett opp, så vi kommer nok gjennom, men vi har også et barn som trenger mye for å fungere sosialt. Og mye av dette må skje på fritiden for å bygge sterk grunn så skolehverdagen blir god også utenom det faglige. Å sitte to timer med lekser etter vi kommer hjem klokka 17 er problematisk i så måte. Uten at dette er eneste grunn til at jeg helst så leksene ble færre eller forsvant helt. Man bør ikke sitte lenger enn så så lenge med leksene er det evinnelige omkvedet, men det hjelper ikke når man da får som resultat på sluttene av uken at læringsmålene overhodet ikke er nådd. Trekk så fra endel av dette på alle årets uker, så får man et gap som blir umulig å ta igjen. Det er ikke fair når man har et barn man vet er kapabel til fint å kunne klart det meste faglig bare man fikk det man trengte.
Vil bare komme med et innspill.Jeg har kun ett barn, og kan til tider se at at lekser bli et "stressmoment" her er i huset fordi hun går på aktiviteter som begynner kl.17. Etter det er hun ganske sliten(2. klassing). Men jeg ser nytten av å gjøre lekser hjemme, fordi jeg får fulgt henne tettere opp, noe som jeg synes er viktig. Så over til innspillet. Jeg har kun ett barn å følge opp, og det en jente som ikke sliter på skolen. Hva med dem som har barn som sliter på skolen og kanskje har flere barn i skolealder? Jeg ser helt klart at lekser kan bli en helt annen utfordring. Hva synes dere?
(jeg har ikke lest artikkelen)
Vi løser dette ved å begrense mengden organiserte aktiviterer i ukedagene. Frøkna har stort behov for sosial omgang med venner og hun har behov for mye oppfølging av lekser. Hun får følgelig ikke lov til å delta på mange ettermiddgsaktiviteter. For tiden har hun én dag i uka som brukes til organiserte aktiviteter.
Mitt barn greier seg fin uten oppfølging hjemme. Hun gjør som regel leksene i løpet av leksehjelptiden og vi trenger bare å se over det hun har gjort og sørge for at hun retter eventuelle feil. Jeg bruker max. en halv time i uka på leksene hennes. Likevel har jeg inntrykk av at hun ofte føler leksene som et slags overgrep. Mer skole når skolen egentlig er ferdig er ikke særlig populært. SFO syns hun aldri var noe all-right og hun så iallefall ikke på SFO-tiden som sin fritid. Derfor fikk hun også slutte helt på SFO halvveis ut i 2. klasse. Hun trives forøvrig veldig godt på skolen og har alltid gjort det. Mye sosial omgang har hun også. For henne tror jeg lengre skoletid og ingen lekser hadde vært helt perfekt, og at det overhodet ikke hadde gått utover læringen.
Lekser er i følge lærerne våre ment å være repitisjon og mengdetrening mens selve læringen skal foregå i skoletiden. Jeg syns det er et helt riktig syn på lekser.
Når man tar utgangspunkt i hver enkelt så vil svaret alltid variere. Vi har foskjellige skoler, forskjellig mengde og type lekse. Dette topper vi med forskjellige unger med forskjellige behov, egenskaper, særegenheter, kompetanse osv. Deretter avlsutter vi det hele med at vi som voksne er forskjellige, med samme forskeller i behov og ønsker, kompetanse. Mengde fritidsaktiviteter varierer og det samme gjør synet på hva som er viktigst. Derfor synes jeg en slik diskusjon blir vanskelig med utgangspunkt i enkelt barn.
Jeg tenker slik at en viss form for hjemmearbeidende er nødvendig. Repetisjon, mengdetrening og forberedelser. Jeg tenker at det blir et spørsmål om mengde og mulighet for balanse i livet. Livet og hverdagen til ungene kan ikke "bare" bestå av skole og hjemmearbeid. De, som oss voksne, trenger annet påfyll enn plikt. I leksegjøring ligger mye annen livstrening enn bare selve leksene. Planlegging av tid og gjøremål, strukturering, eget ansvar. Sammen med det å selv ta ansvar for å legge ned det arbeidét som er nødvendig.
Det hender imidlertid at, skole, foreldre eller barna selv legger lista så høyt at for mye tid blir spist opp av skole/lekser, slik at balansen forsvinner.
Ja. Og en del av utfordringen er å forklare helheten utad. Hadde enda leksene hatt noen effekt, men det har ikke alltid det. Annet enn negativ og demotiverende. Har man flere enn en som sliter på skolen er det ganske kjipt når hvert av disse barnas lærere tilsynelatende forventer at "deres elev" skal få 2-3-timers en-til-en-undervisning der man må være "på" hele tiden. Spesielt når det skal kompensere for en skolehverdag som ikke fungerer og leksesituasjonen i realiteten blir mye førstegangslæring.
Det har hendt at jeg har måttet settet meg og mine prioriteringer litt i respekt når jeg da kanskje velger bort det optimale for den enkelte til fordel for det beste for familien som helhet. Det har forundret meg flere ganger at lærere, som jo skal fordele kapasiteten på mange elever og sikkert kjenner på frustrasjonen innimellom over forventninger fra PPT og andre om "den optimale løsningen" for en enkeltelev, ikke evner å se at det er en helhet på elevens hjemmebane også.
Jeg som ikke-pedagog, privatperson, uten assistent, uten tilgang på skolelokaler, uthvilt elev eller lærehjelpemidler skal da liksom få til det som "proffene" ikke har fått til i løpet av en hel skoledag der alt ligger til rette, også elevens opplagthet? For en arbeidsform som ikke gir noe særlig læreutbytte heller? Jeg har måttet lære meg å si nei. PPT er rungende enig, men det hjelper lite om de aldri stiller på møter og jeg må sitte der og forholde meg til all slags reaksjoner. (Prakteksempelet var en assistents "Hvis du bare hadde vist litt interesse for guttens skolegang, vettø". Hun tok det for gitt at manglende resultater bare kunne komme av manglende interesse hjemmefra. :himle: )
Motforestillinger mot formen/strategien etc. misforstås etter mitt syn altfor ofte som motforestillinger mot læringen.
Folk tar det for gitt at x antall timer og y mengde innsats alltid gir z i resultater. Og har du ikke z-resultatet der, så må du ha sviktet på enten x eller y. Å være foreldre til barn som sliter handler jo nettopp om at at du kan ha en perfekt x og en strålende y og allikevel ikke få en z. Kanskje er det noen helt andre bokstaver/tiltak du trenger for å få tak i den z-en.
Å kalle det ett overgrep var vel noe overdrevet ja.
Her har vi heldagsskole, vi må beregne 1,5 time pr dag med lekser. Dvs. ungene må hjem rett etter skolen for å gjøre lekser for å kunne ha fritidsaktiviteter. Vi sitter ved kveldsmaten og går igjennom dagens lekser. Her er det 2 ukers planer, den gjennomgåes siste torsdagen med påfølgene uketest fredag. Vi har ingen fasit, men dette fungerer for oss. Vi har laget leksegjennomgangen til en hyggelig kveldsmatsamling, også for å roe ned. Før hadde vi skrik, skrål og dramatiske sammenbrudd fra Mini, men med litt kos har det bedret seg betraktelig. Og jeg føler vi har oversikt over hva de driver med på skolen. Leksene syntes jeg gir oss som foreldre en oversikt over hvor ungene ligger faglig og det gir meg en trygghet.
Som lærer har jeg alltid gitt foreldre fullmakt til å regulere leksemengde etter egen vurdering og jeg er glad for at lærerne til mine barn sier det samme.
Lærere skal ikke bruke lekser som en måte å komme igjennom pensum på. Selv jeg som underviser på vgs gjør ikke det. Undervisning skal skje på skolen - lekser har en funksjon mtp på repetering og forsterkning.
Lekser må til for å komme gjennom pensum, jo. Eks: Matematikk. Man lærer noe på skolen, rekker å gjøre noen få oppgaver om emnet og så må flere oppgaver gjøres hjemme slik at det man lærte på skolen blir automatisert. Så lærer man noe nytt neste dag på skolen, osv.
Om man ikke hadde lekser, måtte automatiseringen gjøres på skolen. Det vil si at etter å ha lært noe måtte man kanskje jobbet to skoletimer med oppgaver for å få tilstrekkelig mengdetrening. Da kommer man ikke gjennom pensum i f.eks. syvende klasse på et år, det er i hvert falls sikkert.
Jeg er ekstremt glad for at vi har lengre skoledag og lite lekser (lesetrening og etter hvert skrivetrening mener dog skolen å se bra effekt av å ha som lekser, så det får vi litt av). Men det er selvsagt bare mulig fordi barna jobber så individuelt, slik at det er rom for ganske individuelt tilpasset mengdetrening av for eksempel matte.
Selv om barna mine definitivt ser på SFO som fritid (man kan jo spille fotball der!), så er ettermiddagene jommen meg korte nok.
Men du sier samtidig at lekser ikke skal brukes til å komme gjennom pensum. Jo, uten leksene ville vi ikke kommet gjennom pensum, i hvert fall ikke på mellomtrinnet.
Jeg tror vi er enige, men uttrykker oss ulikt. Du mener antakeligvis at vi ikke skal gi nytt stoff (f.eks. i matematikk) i lekse for slik å komme gjennom pensum. Jeg mener at det å gi mengdetrening i lekser er en helt vesentlig del nettopp for å kunne bruke skoletimene på å lære nye ting - og at leksene derfor brukes som et redskap for å komme gjennom pensum selv om jeg ikke gir nytt stoff i lekse.
Grunnen til at jeg henger meg opp i det, er for å presisere at leksene pr. dags dato er en vesentlig del av det som skal til for å nå målene i Kunnskapsløftet.
Men det trengs en endring, Oslo. Det er faktisk meningen at Kunnskapsløftet skal dekkes i løpet av skoledagen. Hvis det ikke funker sånn i praksis, må man revurdere kunnskapsløftet.
Det kan godt hende at det må. Men jeg tror Kunnskapsløftet er kommet for å bli. Norske politikere vil ha norsk skole opp på PISA-rankingene, og for å konkurrere med land hvor skolen har en mye større status (og ikke minst er eneste vei til å klatre oppover i samfunnet, eks. India), må det jobbes mer enn vi i Norge tidligere har vært vant til. For å gjøre det bra i slike kåringer, trenger vi både et ganske stort pensum (det har vi nå) og en skole som evner å både lære bort basisferdigheter OG å trene barna i problemløsning og kreativ bruk av de kunnskapene de har (der har norsk skole etter min mening en del å hente). Og ikke minst trenger vi tid til å øve, øve og øve slik at kunnskapen blir internalisert og sitter under huden - det må til for å evne å bruke kunnskapen kreativt etterpå og ikke bare gulpe den opp igjen. Skal man klare å gjøre bruk av ulik kunnskap og sette den sammen selv til akkurat det man trenger i en gitt situasjon, må man være trygg på det man kan og slippe å bruke energi på å huske det grunnleggende. Det må sitte.
Selvsagt. Jeg har vært gjennom flere læreplaner og har ingen problemer med å se at krav blir stadig høyere. Fra politisk hold. Det er en prestisjegreie. Men skolehverdagen MÅ stå i stil med innholdet i K06.
Den gjør jo det?! Men vi rekker ikke alt i løpet av skoletimene. I hvert fall ikke med såpass mange utfordringer i forhold til arbeidsro og elever med spesielle behov som vi har i norsk skole. Ikke alle timer blir effektive, men selv om jeg vanligvis har veldig god arbeidsro i mine timer, kommer jeg ikke gjennom alt det som er nødvendig i løpet av 3 uketimer med matematikk i 5. klasse. Overhodet ikke.
Nå innser jeg at vi (som er to lærere) er mer enn gjennomsnittlig GLAD i lesing, skriving, matematikk, studieteknikk, glosepugging og samfunnsfagprosjekter. Vi har jo liksom valgt å jobbe med dette her, så vi er selvsagt ikke en gjennomsnittlig "leksefamilie". Jeg ser likevel at den samhørigheten vi har når vi sitter med lekser, når han spør og jeg svarer, når jeg spør og han svarer, når vi lurer på noe sammen, når vi kaster oss over en "grublis" i matte og omtrent kommer for sent på skolen fordi vi ble så ivrige - den hadde jeg hatt problemer med å opparbeide uten å vite litt om hva han driver med på skolen og å være litt "inne" i hans skolehverdag.
Vi er også to lærere her i huset. Jeg synes likevel mye av leksene til ungene er det rene tull. Og vi har et barn som ikke har krefter til sånt når skoledagen er over. Jeg synes de sksl få klatre i trær og leke med venner på fritiden. Jeg setter også pris på å slippe å jobbe med egne bArn hjemme etter en lang arbeidsdag. Jeg har like fullt nesten fullstendig oversikt over hvor de er i forhold til kompetdnsemål. Det synes jeg overhodet ikke er vanskelig å ha oversikt over. Og hvis jeg lurer, tar jeg bare en kjapp muntlig test på sparket.
Dere som synes at ungene har mye lekser, hvor gamle er de? Jeg har aldr opplevd at vår 4. klassing har veldig mye lekser. Må vel også legge til at han til nå ikke har slitt noe med fag. Han vil helst ikke gjøre lekser, men det er en annen sak.
Jeg synes de har hatt mye lekser fra dag 1. Vi snakker om ca 1 time daglig i snitt fra første klasse. Det er sikkert mulig å bruke kortere tid hvis man er mer effektiv, men det er jo ganske mange småskoleelever som ikke er på sitt mest effektive når de kommer hjem etter en 9 timers arbeidsdag med skole og sfo.
Jeg ser poenget med leselekser for å øve. Jeg ser også poenget med at de etterhvert skal få noe lekser for å øve studieteknikk, men jeg tenker at det godt kan vente til SFO-tiden er over og de er blitt litt større. Men klart, da er det også mer som skjer på fritiden. Nå er jo fritidsaktiviteter selvvalgt heldigvis, men de tilfører noe som skolen ikke gjør. Kulturskolen har også lekser, idretten har treninger og det burde være rom for å leke og sløve litt i tillegg. Jeg synes ikke lekser er overgrep eller noe dumt i seg selv, men det har skjedd noe med skolehverdagen siden vi var små. Det er blitt veldig mye mer skoletid for de minste (Jeg regner da med sfo), og det er minst like mye hjemmearbeid. Det synes jeg blir litt feil.
Jeg synes det er litt rart at det ikke fokuseres mer på hvilket utbytte barna selv får av leksene, jeg. Har det ikke vært noe forskning som viste at lekser hadde ganske lite for seg i så måte? Er det da riktig å beholde dem for at foreldrene skal føle at de har oversikt?
Jeg har en som gjør lekser uten problemer og en som det er en daglig kamp med når det gjelder det samme. Mellomste sliter med lekser, han har ikke fått innarbeidet noen god rutine. Før når han var yngre nyttet det ikke å gjøre lekser når han kom hjem, han var rett og slett sliten av å sitte stille og hadde fortsatt mye energi som måtte ut. Han satt nærmest en halvmeter over stolen og hadde ikke nubbsjangs til å klare å konsentrere seg om det han skulle gjøre. Ikke at konsentrasjonen var så mye bedre litt senere, men han satt i allefall på stolen....
Han var 11,5 år når han fikk diagnosen ADHD. Siste året på barneskolen hadde han ikke lekser, de ble gjort på skolen med assistent.
På ungdomsskolen som han går nå merker jeg godt det med manglende rutiner. Han klarer ikke å sette seg å gjøre lekser når han kommer fra skolen, innen jeg er hjemme virker ikke medisiner lengre og kampen er i gang.
Trusler er det eneste som hjelper for å få han til å gjøre lekser, ikke kult.
Som sagt har jeg en som ikke sliter med leksene, men ofte er det lekser som krever at jeg er nær, og det sluker av fritiden vår. Han gjør noe lekser på leksehjelp ( ikke så mye på vinteren, for da får de ikke buss hjem......), og noen lekser gjøres før jeg kommer hjem.
Men ofte går det 2 timer hver dag for min del for å få unna lekser.
Det har selvsagt alt å si at leksene er meningsfulle og ikke bare lekser for å "plage" elevene. Så langt har alle leksene Storebror har fått vært både meningsfulle og "passelige" med hensyn til tidsbruk (hvis han bruker tida skikkelig såklart- han kan fint bruke 2 timer en dag på lekser, men da er det fordi han surrer 80% av tida) - og da er det klart at jeg som mor og han som elev synes lekser er mer ok en om det bare var tull han drev med.
Lekser er for Storebror helt essensielt fordi han virkelig har trengt å øve på å være effektiv og å jobbe selvstendig. Han har trengt at jeg har satt tydelige rammer for leksene, f.eks. nå har du 5 minutter på denne mattesiden. Da har han klart det fint innen den tidsrammen - om jeg ikke sier noe kan han helt fint bruke en halv time på samme siden.
Siden jeg har mulighet til å følge opp tett og sette slike rammer, har han nå faktisk klart å mestre å være effektiv selv. Det er helt klart et resultat av øving på hjemmebane, og nå melder læreren at han også klarer det på skolen. For andre barn kan det være andre ting de trenger å øve ekstra på og hvor det er lettere å øve spesifikt på akkurat det barnet trenger hjemme hvor det ikke er en voksen på 30 barn.
At barn ikke lærer noe av lekser, tror jeg rett og slett ikke noe på. Man blir bedre til å lese av å lese mye. Man må øve på gloser for at de skal "sitte spikret". Man må regne et visst antall oppgaver for å få automatisert pluss og minus opp til 20 - for eksempel. Å skrive historier/fagtekster utvikler både språk og fantasi/evne til resonnement - hvorfor skulle det utvikle dette mindre bare fordi det gjøres ved kjøkkenbordet og ikke på skolen? Det som er utviklende på skolen er som regel også utviklende som lekser.
Fargelegging og tegning i utstrakt grad er jeg helt enig i at ikke er spesielt lærerikt som lekser, og siden det også er tidkrevende bør det etter min mening ikke gis ofte som lekser.
Jeg tror vi får bli enige om å være uenige :-) Dog har jeg som prinsipp (som lærer) at jeg ALDRI gir en lekse bare for å fylle opp ukeplanen, jeg spør alltid meg selv om hva elevene lærer av nettopp denne leksa.
Jeg er nok ikke helt enig med dere - og knapt nok meg selv - i dette spørsmålet. Jeg er veldig ambivalent i forhold til lekser.
For det første - bare for å ha sagt det med en gang - det å ha tegnelekser er jeg veldig FOR. Etter at min seksåring har strevet seg gjennom leseleksa og skriveleksa så gjenstår tegninga, og tegning liker han - da får han vist hva han kan. Han er flink til å tegne. Det feiler ikke minstemann noe - han er helt i rute og trenger ikke spesielle opplegg, men han liker ikke å lese - han liker å bli lest for, noe han uttrykker hver gang det skal leses (altså hver dag). For han er det å tegne en fargerik og flott tegning ved siden av skriveleksa en god ting - kanskje det som gjør at han føler at hele leksa ikke bare er fylt med vanskelige ting som han ikke syns han får godt nok til.
Men lekser ja. Lekser. Lekser er best for de barna som har noen hjemme som kan hjelpe dem. Ergo favoriserer hjemmelekser barn med foreldre som kan og vil følge opp. Det betyr at en del elever faller gjennom her - de får ingen hjelp, ingen spør om de har lekser, foreldrene kan kanskje ikke hjelpe til. Mine unger har jo en kjemperessurs hjemme - først når de når videregående vil det kunne komme for kort med fagkunnskap i enkelte fag - men til og med da vil ungene kunne få veiledning av foreldre som jobber i skolen og som vet hva som kreves. En innvandrerungdom er sjelden like heldig. Lekser gjør med andre ord forskjellen mellom barn større. Det er jo en av grunnene til at skolene har leksehjelp - og også Røde kors etc. Jeg jobber på videregående, og vi har også leksehjelp. En gang i uka fra 14-18 har vi leksehjelp med lærere - nåværende og pensjonerte. Alle elevene får servert middag. For de elevene som dukker opp her så er det en kjempemulighet. Man får ikke bedre hjelp med leksene enn her - men det er mange som ikke går, mange av de som burde gått. Av de som faktisk går på leksehjelpa så er det elever fra hele spekteret. De som jakter på høye karakterer, og de som jakter på en ståkarakter. Et godt tiltak - som akkurat som andre gode tiltak ikke blir tatt i bruk av mange av de som virkelig hadde trengt det.
Men skal det at noen foreldre ikke kan eller vil hjelpe barna med lekser bety at alle ungene skal lære mindre fordi da skal ingen ha lekser? Er det riktig? Skal mine unger lære mindre fordi det blir urettferdig at andre ikke har foreldre hjemme som følger opp?
Det var de voksne - altså hvilke elever som faller gjennom fordi de ikke får hjelp hjemme. Men så har man en annen gruppe også. Og det er den skumle gruppa, og her kommer jeg til å si noe som mange vanligvis ikke liker. Man har rett på individuelt tilpasset opplæring - kanskje de elevene som opplever lekser som et mareritt, der ettermiddagene blir en evig kamp og gråt og tenners gnissel - kanskje de bør få slippe lekser? Ikke alle elevene, men bare de som ikke takler dem. Akkurat som når man tar elever ut til spesialundervisning - da mister eleven en del av progresjonen til resten av klassen. På samme måte blir det med de elevene som ikke gjør lekser - de mister en del av progresjonen. Men hvis ståa er slik at de uansett ikke greier å henge med - gjør det så mye da? Jeg gir oppgaver til enkelte av elevene mine som de maks kan få karakteren 3 på - og det er veldig vellykket. En del av elevene som ikke skjønner bæret av oppgavene med full måloppnåelse (karakteren 6) - de skjønner de enkle oppgavene jeg gir dem og løser dem mye bedre enn de løser den vanskelige. Plutselig klarer de å få 3 - de som vanligvis ligger mellom 1 og 2 og som egentlig har sluttet å prøve å få det til i utganspunktet. Kanskje vi må se at det å sette en lavere måloppnåelse for en elev kan være en positiv ting. Det pleier sjelden foreldre å syns (jo, på videregående gjør de ofte det, men det er nok en tung pille å svelge i løpet av grunnskolen). Kanskje kan det å slippe å gjøre lekser for denne eleven gjør at eleven presterer bedre? Jeg tror det. Men jeg er likevel ikke helt villig til å gi slipp på den muligheten jeg har til å presse mine barn til å skrive en disposisjon før de skriver teksten år de har innleveringer f.eks. Jeg ser at jeg har en del å bidra med for ungene mine, og jeg ville syns det var synd om alt dette ble overlatt til tilfeldige lærere, sånn for å være litt personlig og litt egoistisk.
Og helt til slutt. Fritid ja. Oh, man har da vært på foreldremøter der foreldrene snakker om at det er alt for mange lekser og at ungen knapt nok har tid til annet. Det viser seg gjerne at ungen trener turn tre ganger i uka, er på fotballcup hver helg og pendler til Oslo for å øve på fiolinen flere ganger i uka. Det er ikke alle foreldre som prioriterer skole høyt nok - det blir definitivt et problem for flinke elever med overambisiøse foreldre som vil at de (altså barna) skal lykkes på alle fronter - da er det skolen som taper for fiolinen.
Jeg har tenkt mye på denne formuleringen, men ser at ingen andre har kommentert dette. Er det virkelig slik at det er vi foresatte som skal ha hovedansvar for læring? Jeg har i min villfarelse trodd at hovedansvaret lå hos skolen? Jeg ser så mange negative konsekvenser av at ansvaret skal ligge hos foresatte, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte.
Jeg finner det rart at denne typen ansvar skal pålegges mennesker som i utgangspunktet er lekmenn. Men vi skal da altså ha ansvaret uten å samtidig kunne pålegge "de proffe" (dvs skolen og lærere) å arbeide på måter som fremmer bedre læring hos ungene våre? Finner dere dette riktig?
Og nå har jeg ikke engang nevnt unger som har foreldre som ikke evner å ta dette hovedansvaret.
Jeg syns det å lære opp og ta vare på ungene våre er et kollektivt ansvar, og jeg syns påstander om at det er foreldrene som skal ha hovedansvaret for læring framstår som ansvarsfraskrivelse fra skolens side.
Lille meg: den viktigste (statistiske) forutsetningen for å lykkes på skolen, er at man har foreldre som selv lyktes på skolen/følger opp skolegangen/tar ansvar for sine barns læring. Det er blodig urettferdig, men slik er det. Jeg klarer heller ikke å se for meg hvordan man skal kunne snu denne statistikken uten å både legge om skolesystemet totalt eller sette inn uforholdsmessige ressurser i skolen. (Og fortsatt ville man ikke få bukt med statistikken; man ville i beste fall heve elevenes kompetansenivå generelt, men det ville fortsatt være de med best forutsetninger som kom best fra det. (Ikke at jeg hevder at en generell kompetanseheveing ikke ville være en god ting altså.))
Så vidt jeg har forstått er det skolen som skal tilrettelegge for at foreldrene har mulighet å ivareta dette ansvaret.
Jeg tror ikke at man utjevner forskjeller ved at man har leksefrie skoler. Det er ikke slik at de foreldrene som nå engasjerer seg i barnas skolegang og lekser plutselig blir helt fraværende fordi barna kommer hjem uten lekser. Disse foreldrene vil fortsatt være engasjerte og dermed vil deres barn fremdeles har større sjanser for å lykkes enn de barna som ikke får oppfølging hjemmefra men nå får slippe lekser.
det er en ting. En annen faktor er holdninger til skole og utdanning. Foreldre som selv har høy utdanning og har investert mye i sin egen skolegang, vil ofte fokusere mer på at skolegang er viktig, prioritere tid og krefter på barnas skolegang og fortelle ungene at skole skal ha stort fokus. Foreldre som selv slet på skolen, eller har klart seg utmerket uten mye skolegang, vil gjerne ikke legge like mye vekt på viktigheten av skole og utdannelse. *
I tilleg er de gjerne slik at de smarteste foreldrene får de smarteste ungene. Urettferdig nok.
Dette er på statistikknivå. På individnivå finnes det en rekke eksempler på foreldre med liten eller ingen skolegang som gjør en formidabel innsats for sine barn og der ungene gjør det veldig bra på skolen.
Ja! Dette har jeg hatt som uklare formuleringer inni hodet, og så slapp jeg å skrive det selv. Men det med holdninger til skole har visst enormt mye å si viser forskningen.
Jeg føler at de som fraskriver seg mest ansvar, er foreldrene. Er barna for inaktive? Da må skolen rydde opp, ekstra gymtimer til alle barn! Flesteparten av tredjeklassinger kan ikke svømme? Ikke rart det, de har jo bare svømmetime annenhver uke! Skandale! Respekterer ikke barna den nye vikarlæreren i klassen? Selvsagt skolens feil, sånn uvettig vikarbruk gjør at barna mister respekt for lærerstanden! Har barna ikke tid til alle tre aktivitetene per uke? Helt klart at skolen må skjerpe seg og ikke dele ut lekser de dagene "alle" i kommunen har fotballtrening. HVA?! skingrestemme ber skolen meg revurdere 2 ukers ferie utenom fellesferien fordi barnet mitt ligger etter i noen fag? Det er jo skolen som har ansvaret for at barnet mitt ikke har greid å henge med, da skal vel ikke vi straffes for det?
Det er sikkert ansvarsfraskrivelse fra skolen til foreldrene også, men jeg nekter å tro at det er like mye som omvendt.
Men hva har dette med hvor ansvaret for opplæringen skal ligge? Så fordi vi rett og slett ikke klarer å utjevne alle forskjeller, så kan vi ikke la ansvaret ligge hos skolen?
Så skolen - den som tross alt får overført penger hvert eneste år - har ikke annet ansvar enn å skulle "tilrettelegge for at foreldrene skal ivareta sitt ansvar om at ungene skal lære"? Jeg trodde (tydeligvis i min naivitet) at det var den parten som tross alt fikk betalt for å utføre et arbeid, som var den som til slutt satt igjen med ansvaret.
Et ansvar innebærer også en forpliktelse til å stå til rette om dette ansvaret ikke følges opp. Det finnes ganske mange eksempler på at foreldre står på som bare rakker'n for sine unger, men hvor ungen likevel ikke får den opplæringen han/hun burde fått.
Du og andre må selvsagt bare føle så mye du vil. :værsågod:
Jeg har selv vært gjennom ganske mange års skolegang med lekser jeg verken så vitsen med eller lærte så alt for mye av. Jeg har sett to brødre som sammen med vår mamma måtte kjempe seg gjennom teoretiske fag på barne- og ungdomsskolen. Og jeg har sett hvor mye skolehat det førte med seg. Ingen av brødrene mine har generell studiekompetanse i dag.
Jeg og min mann har i mange mange år brukt timesvis av våre ettermiddager og kvelder på å få den mellomste av jentene til å gjøre leksene. Det har ikke vært noen god stemning på hjemmebane. Vi har nå måttet la henne "ta ansvar for dette selv", da hun ble så hinsides stresset av leksemas at det gikk ut over hennes psykiske helse.
I hennes tilfelle ser det innimellom ut som om omtrent det eneste hun har lært er det hun lærte da vi nærmest satt oppå henne for å få henne til å gjøre lekser. Nå når lekser er hennes ansvar, så søker hun ikke hjelp hos oss annet enn når det er en innlevering. Og da kan hun tilnærmet ingenting om det hun skal ha innlevering om. Altså er "repetisjonsdelen" av lekselesingen fraværende. Hun har ingenting å repetere.
Og ingen lærere gidder bry seg. De er godt fornøyde med at hun er en klassisk "stille jente" som ikke spør alt for mye og ikke lager bråk i klassen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
