Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dene artikkelen oppswummerte en del av tankene jeg har hatt om dagens sangmarkering.
Jeg skjønner kjempegodt at fok vil gjøre noe for å igjen markere og samles i forbindelse med 22. juli. Et meget menneskelig behov.
Barn av regnbuen er en vakker sang. Likevel synes jeg det blir litt aparte å møtes for å synge sangen bare fordi ABB sier han ikke liekr den og at vi har blitt hjernevasket.
Skal alle begynne å spise fårikål hvis han sier han hater det også? Hopper vi når han sier hopp?
Det gir meg en ekkel smak i munnen å vite at han daglig følger med i media og ser hvilken respons folket gir utsagnene hans. Plenty av oppmerksomhet, og jeg blir heller ikke overrasket over han ser på dette som beviset på hjernevasking.
Men så atter returnerer tankene til at en sang er så uskyldig, og så menneskelig. Litt ambivalent, ja.
Jeg tenker sånn jeg også. Jeg tror han fortsatt fremstår som litt for stor og litt for skummel når behovet for å reagere er såpass kraftig.
Men så leste jeg at ofrene hadde følt dette veldig fint, så da tenker jeg at som en solidaritetshandling så var det jo en fin ting.
Jeg merket for øvrig litt da jeg kjøpte dress til sønnen forleden. Jeg syns et slips var så fint, men så hadde abb hatt på maken eller nesten maken i retten så da kjøpte jeg det ikke. Ganske teit. Det er jo bare et slips.
Hvem bryr seg om hva ABB mener om markeringen? Ikke jeg i alle fall, det blir totalt uinteressant for meg. Men jeg ser at de som ble rammet av terroren setter positivt pris på det som gjøres, og det synes jeg er flott.
Jeg tenkte også som deg til å begynne med.
Men da jeg så havet av mennesker på Youngstorget, hørte sangen og så hva det betydde for så mange - ja, da stemte jeg sannelig meg i. Her i mi ega stua, sang jeg mens noen tårer fant veien i øyekroken.
Jeg synes det var et gåsehud-moment og en fin markering for alle som ville delta. Jeg tror det er mange som kjenner på den desperate følelsen av å måtte gjøre noe, da synes jeg dette var en veldig fin måte å gjøre det på. Jeg blir ærlig talt litt sur av at det skal legges skjulte motiver i dette.
Hun som hadde inspirerte til allsang sa på radioen at vi tenker ikke som ABB, og nå viser vi at vi tenker annerledes enn han, og da tenkte jeg at det er vel problemet han har med oss i utgangspunktet.
Det er da ikke lagt til noen skjulte motiver her?
Det ihvertfall jeg tenkte på var at når behovet for å vise abb noe, eller på en måte bringe et budskap til ham fortsatt er der, så er man fortsatt litt redd ham. Så den delen (som ble formidlet klart at var der) syns jeg er litt trist. Den delen som går på solidaritet med ofrene hans er fin.
Hva han tenker er meg revnende likegyldig. Han har en fremtid bak lås og slå. Vi andre skal drive samfunnet videre. Jeg synes spontaniteten, engasjementet og solidariteten som kom til uttrykk er et sterkt symbol for håp.
Er det noen som gjør det? Ikke jeg, ihvertfall. Jeg skjønner som sagt behovet godt, men jeg er ingen tilhenger av akkurat denne markeringen. Må alle like det samme?
Folk har ofte behov for å ta hevn når de utsettes for krenkelser. Det ligger ganske dypt i oss, og er vanskelig å overkomme uansett hvor siviliserte vi er blitt. Jeg er enig med Eskil Pedersen i at dette er en utmerket måte å tilfredsstille hevn behovet på.
...og hav ABB tenker er tydeligvis viktig for enormt mange, siden så mange føler et behov for å peke litt nese til ham ved å synge denne sangen, siden han ikke liker den.
Mange har også et stort fokus på at de ikke ønsker å ikke gi ham oppmerksomhet, og det får han jo på dette viset. Vi viser at vi tar hans utsagn på alvor og at de betyr mye for oss og at han kan skade oss med ord.
Solidaritetshandlinger har jeg masse til overs for, feks rosene som atter kommer til syne. Men de kommer av seg selv, ikke med utspring i hans utsagn.
Alle må ikke like det samme nei, og jeg siktet ikke til deg eller noen andre i denne tråden heller. Det er forståsegpå-kommentatorer på radio og tv jeg synes tar av. Denne saken er helt spesiell, at det kommer helt spesielle reaksjoner synes jeg er både forståelig og helt på sin plass.
Jeg lar forøvrig ikke ABB oppta tankene mine i særlig grad. Det er handlingene og omfanget av skadene jeg forholder meg til.
Hvordan kan det bli "helt naturlig"? Fordi han nevnte en sang han ikke liker? Denne sangen har ikke vært oppe i forbindelse med 22. juli før, så vidt jeg vet?
Sangen har vært brukt mange ganger og i mange forskjellige sammenhenger i forbindelse med 22. juli, både på rosemarkeringer og f.eks første gang AUF'erne var tilbake på Utøya etter skytingen.
Okay. Jeg er høy på neglelakk og nerver, men jeg gjør et forsøk likevel.
Det er ikke bare at han nevnte den og at han ikke liker den. Det er meningene han legger i den, det er symbolikken han ser i den. Avskyelig hjernevask; en grusom beskrivelse av en verden hvor alle har plass, ikke bare de han har valgt ut som riktige, rene.
Barn av regnbuen oppsummere det han syns er galt med samfunnet vårt.
På den andre siden så står vi, og vi finner trøst og styrke i sangen. Den står for det vi ønsker; samfunn, samhold, likhet. Kjærlighet, hvis du tillater meg å bli svulstig.
Sangen et er slags punkt mellom oss; det er beviset på hvor forskjellig vi ser verden. Ordene er statiske, når jeg leser de, når du leser de, når han leser de så er det de eksakt samme; de kan ikke forandre seg. Og likevel så er det to forskjellige sanger.
Når vi synger den, når vi samler oss og synger den så er det først og fremst for fellesskap. Noen vil garantert føle at det er å peke nese til Breivik, og det er egentlig helt greit det også, hvis det får de til å føle seg bedre.
Men jeg tror at det til syvende og sist handler om at det er godt å kjenne på hvor forskjellige vi er.
Selvsagt kan man si at Breivik enten syns det er fint med oppmerksomheten eller bruker dette som en unnskyldning for seg selv; et bevis på at vi ER hjernevasket.
Men det spiller ingen rolle. Det burde ikke spille noen rolle.
Jeg syns det var en veldig fin aksjon, og jeg er glad for at de berørte var glad for det. Det er en god ting å komme sammen og gjøre noe vakkert i fellesskap. Med akkurat denne sangen viste mange, mange folk at vi er for det fargerike fellesskapet.
Altså vi vet jo ikke at "de berørte" var glade for dette. De er ikke en homogen gruppe de heller, og hadde man vært i mot hadde ihvertfall ikke jeg stilt opp offentlig og sagt fra.
Jeg støtter gladelig opp om det meste han ikke liker, ikke fordi han ikke liker det, men fordi jeg står for det. Denne mannen har angrepet mye av det flertallet er stolte av og glade for i samfunnet vårt, jeg synes det helt legitimt og veldig fint å stille ekstra opp for det vi tror på og står for når det blir angrepet, uansett hva angriperen måtte synes om saken.
Jeg tror ikke vi skal være så veldig redde for å bli manipulert her, det er ganske dyptliggende verdier og tradisjoner vi holder fast ved.
Personlig opplever jeg lite ved symbolske handlinger. (Jeg kan jo for ordens skyld legge til at dette gjelder alt mulig også gjelder giftemål, dåp og andre ritualer) Jeg, tja, vanskelig å formulere helt. Jeg skjønner selvfølgelig at det å synge på denne måten er en form for å uttrykke følelser, selv opplever jeg at det å formulere tankene mine, muntelig og skriftelig, er det som oppleves som den "natulige" måten (for meg) å uttrykke hva jeg føler, og derfor blir slike symbolske handlinger veldig ... fremmede?
Jeg siktet ikke konkret til det å synge på Youngstorget egentlig, men mer til de verdiene som formidles i "Barn av regnbuen", som ABB er motstander av og som de fleste av oss er for. Det jeg mener å si er at jeg ikke tror det er noen fare for at han kan manipulere oss til å mene noe annet enn vi egentlig mener, eller markere noe vi egentlig ikke står for. Men også reaksjonsformen er godt innarbeidet, ved å synge for å vise fellesskap og støtte til de som har det vanskelig
Jeg syns vi minst like mye hadde latt oss styre om vi lot være å synge denne sangen i felleskap. Skal man virkelig bry seg om hva han mener om saker, og la være å gjøre dem basert på det? Folk hadde tydeligvis et behov for å komme sammen, og det behovet syns jeg verken Breivik eller kynikere skal få ta fra oss.
Så vidt jeg har sett i media i forkant, så var jo utspruknget hans uttalelser, ikke solidaritet med ofrene? Man mye jeg ikke får med meg, så hva vet vel jeg.
Selv om jeg jo sr at det har blitt en slags hybrid.
(Kan jo legge til at jeg på ingen måte føler at sangen er tatt fra meg fordi om ABB synes den er dust)
Men det er kanskje litt tvetydig å på den ene siden ønske en slags protestkommunikasjon med ham, samtidig som man ikke ønskr han skal få oppmekrsomhet og mange er ivrige på å fortelle hvor lite de tenker på ham.
Og så hørte jeg at en av ofrene fra bombingen kom ut etter å ha vitnet i rettssaken til roser og allsang. Han synes det var så fint, for han hadde ikke opplevd hvordan det var i slutten av juli med de markeringene vi hadde da, for da lå han på sykeshus.
Jeg mener ikke at vi skal reagere på alt han sier, men det var egentlig en fin måte å ta avstand på. Og man trengte kanskje å komme sammen på et sånt vis igjen. Jeg var ikke med, men forstår behovet. Jeg kjenner at rettsaken får det hele så mye nærmere igjen.
Jeg har aldri likt kollektive føleseremonier noe særlig (typ tenne lys ved slottet da kong Olav døde), og Barn av regnbuen er jo en godt over snittet komisk sang. Derfor var jeg helt overrasket over hvor rørt jeg ble over at så mange møtte opp. Det ble fint, jammen ble det det.
Selv om ikke de etterlatte, eller ofrene, er en homogen gruppe hørte jeg flere av de uttale seg i dag om hvor rørende dette var. Mange stod alt for midt oppe i det til å få med seg det som skjedde bare dager etter det utenkelige skjedde. Og det har slettes ikke vært bare godord etter 22. juli, men en god del negative uttalelser, særlig på nettdebattene, om overlevende og etterlatte etter terroren. Jeg tror behovet for å vise avstand til dette vil være en naturlig motreaksjon. Ser ikke helt hvordan man skulle merker alternativet, stilletiende sympati hjemmefra? Mulig det finnes alternativer, men kraften av at folk samler seg, den vil alltid være stor.
Jeg må sitere deg Pelle, for du er ikke helt alene om dette.
Du setter ord på hva jeg tenker, men kanskje ikke får mye støtte for akkurat i dag.
Jeg synes det er flott med slike type markeringer, men dette ville aldri ha kommet hadde det ikke vært for ordene fra ABB. Derfor så blir det neo feil for meg. Jeg vil at dette skulle ha kommet uten hans ord, og ikke pga det han sa.
Godt å se vi er fler.
Det Toffskij sa. Og da jeg fortalte poden om hva som hadde skjedd i dag, sa han spontant at han skulle spørre læreren i morgen om de også kunne synge den. Sånn at alle skulle huske på at det ABB mener er helt klin kokos, og at det er kjempeviktig at alle barn skal stå sammen om samme jord.
Jeg har ikke lest hele tråden. Men fra mitt hjerte: for en flott markering. Jeg tror vi trenger dette. Vi er en nasjon i sorg. Jeg kjenner pårørende, jeg vet om noen som ikke sitter ved skolepulten som de skal. Sangen representerer mye av min barndom, oppdragelse, min ideologi (om man kan kalle det). Jeg tror mange, mange trenger denne markeringen. For å vise sin støtte til de pårørende, til ofrene, til det de tror på. For å få lov å stoppe opp og sørge sammen litt. Han tenker jeg ikke på.
Nyhetsbildet er preget av rettsaken, mange hadde på en måte lagt 22.7 litt bak seg, men nå kommer tankene og følelsene tilbake, de vi hadde i fjor juli og august. Nå har ABB fått sagt sitt i flere dager, nå skal vitnene og folket få si hva de mener. Markeringen idag var flott, verdig og en påminnelse til de pårørende, etterlatte og ofre om at de har en hel nasjon som støtter opp og bryr seg. Det er mine tanker om markeringen idag.
Dere som har motforestillinger til opplegget: har dere bakgrunn fra arbeiderbevegelsen/ungdomsorganisasjoner på venstresida? Pleier dere å gå i 1. mai-tog? Jeg bare lurer på om det kan være noen kulturforskjeller som ligge bak forskjellene i å se en slik markering på.
Jeg er oppvokst med protestviser, og har noen fantastiske minner fra å sitte blant annet på Utøya og synge. Kanskje ikke så mye "Barn av regnbuen", men "Til Ungdommen" er en av de som sitter i ryggmargen på meg. Det å stå sammen i en stor gruppe og synge om noe du virkelig tror på, er for meg både et bevis på samhold og en kraftig protest mot den/de som står for det motsatte.
Jeg trodde også jeg var alene om å ha ambivalente følelser for hendelsen da den ble diskutert på jobb i går. Både fordi jeg synes sangen er i overkant svulstig, og ikke en gang er Lillebjørn Nilsens original (dette har lite med saken å gjøre, men må nevnes når det kommer fra et tidvis surmaget petimeter), og fordi jeg hadde en del av tankene som Pelle skisserer.
Men når jeg hadde gått noen runder med meg selv, og så hvor spontant, ærlig og ekte dette var, og hvor mye det betød for mange, ender jeg opp med å slutte meg til tilhengerne av arrangementet.
Jeg var litt usikker på hva jeg egentlig syntes om dette: det var en sterk markering, og det var flott å se, og jeg ble helt på gråten. Samtidig synes jeg det er feil å gi ham så mye oppmerksomhet. Å tie er det også makt i.
Jeg er blitt mer og mer uenig i at tiing er makt. Særlig etter å ha lest Christopher Schaus kronikker, og noen andre også. Det er viktig å vise at man er uenig. Og akkurat nå er jo ABB det sterkeste symbolet på den umenneskeligheten vi er uenige i. Men ellers gjelder det jo også alle nettdebatanter, høyreekstreme etc som vi ellers bare lar gå upåaktet hen.
Jeg var ikke på markeringen. Jeg vet ikke om det ville føltes naturlig for meg, men jeg synes ikke vi som ikke var der egentlig trenger å mene så fryktelig mye om det, det betydde veldig mye for de som var der, og for overlevende og pårørende som så det, og da spiller det vel ikke noen rolle hva vi andre mener. :nikker:
Jeg var ikke på markeringen, men jeg kjenner likevel at det er viktig for meg å mene noe om hendelsen. Jeg var heller ikke på Utøya, men det er sannelig viktig at jeg mener noe om hendelsen der. Klart det spiller en viktig rolle hva også andre mener om saker og ting enn bare de som har opplevd det direkte!
Altså, det er jo vi som samfunn som ber ABB fortelle. Han har overhodet ingen plikt til å svare, det er ikke som at det er han som sa han trengte 5 dager.
Då vi var på Rådhusplassen i sommar, på rosemarkeringa der, kjende eg tårene trille for første gong etter 22. juli, då Maria Solheim sang:
Noen stjeler fra de mange
som ble sendt ut for å sloss.
Noen stjeler fra de unge,
som kommer etter oss.
Eg kjende ein som døydde på Utøya. Han var ikkje nær, men det var ein ung gut eg såg opp til. Han sloss for rettferd og likskap og han var ein av dei som var på god veg til å komme etter, inn i politikken, for å bidra til gjere Norge til eit godt samfunn å leve i. Eg trur mange av dei som blei utsett for massakren på Utøya, var som han - 44 av dei hadde tillitsverv i AUF. Og nettopp derfor blei denne sangen så sterk for meg, den kvelden i juli.
Då ABB nemnde akkurat denne sangen som døme på marxistisk indoktrinering i skulen, var min første tanke: Nei, den får du ikkje øydeleggje! Så då denne aksjonen kom, etterpå, kjendest det veldig riktig å bruke akkurat desse orda for å markere avstand frå ABB. Ikkje bare fordi han hadde nemnd denne sangen, fordi han stal liva frå dei mange som sloss og fordi han stal liva frå dei unge, som skulle komme etter oss.
Jeg greier ikke å skjønne hvordan dette kan bli en negativ greie?
40.000 mennesker som synger en flott sang, sammen, og pynter et hus der det pågår en grotesk rettsak med blomster.
Drit i hva tiltalte mener og har sakt, om alt vi tenker og gjør skal vektes etter hvordan det vil påvike hans ego er vi ute å kjøre altså.
Jeg ser poenget, bai, jeg skjønner det veldig godt.
Jeg hadde bare likt bedre om man fant ut at man ville ha en massesangaksjon sånn helt av seg selv. Ikke fordi han ikke liker angen.
For øvrig synes jeg Kvakkestad har interessante synspunkter; er det ok med massesang i protest mot en person som muligens ikke kan noe for at han er som ehan er, fordi han er psyk? Og bør regjeringsfolk da delta, før en konklusjon er fattet?
Det er vel egentlig det at man velger å svare abb som er det jeg sliter med. Ikke at man kommer sammen og synger.
Hadde man invitert til å komme og synge eller markere i støtte til de som går tøffe dager i møte nå som saken er oppe for retten, og gått til tinghuset for at de skal høre gjennom alle vegger at de har noen der ute, så hadde det vært en fin ting. Å synge for å demonstrere mot abb er ikke en like sunn ting syns jeg.
Den eneste grunnen jeg ser for at man møter opp og synger mot abb er at man er sinna på ham og vil trasse mot ham. Å møte opp for å støtte ofrene hans vil være å vise omsorg og kjærlighet.
Og nå skriver jeg altså ut fra at det ble krystallklart kommunisert at dette var en reaksjon rettet mot abb.
Jeg tenker at det hadde vært vel så fint om de møtte opp og sang til ungdommen forøvrig, eller mitt lille land. Fordi det er de som enda mer var fremme i dagene etter.
Kommer litt sent inn i diskusjonen her, men jeg hadde også en litt vond smak i munnen i forkant, uten at jeg klarte å sette helt ord på hvorfor. I ettekant kan jeg se det som en fin markering, men ikke helt uten bismak.
Nettopp! Dette handlet ikke om ham, det handlet om oss. Og om noen/mange også opplevde dette som en protest mot ABB, så gis ikke definisjonsmakten automatisk til disse. Hvordvidt det er sunt eller ikke å reagere på den måten, kan jeg vanskelig mene noe om, men det er neimen ikke rart om det reageres både usunt og irrasjonelt i en slik situasjon. Som samfunn har Norge reagert med så stor grad av "sunnhet" og verdighet på 22.07. og det rettslige etterspillet, etter min mening, at jeg får en smak av smålighet når det skal vendes og graves i om akkurat denne markeringen var med de helt rette intensjoner. Det var en aksjon initiert av "folket", som samlet mange, og som helt tydelig ga mange følelse av trøst og samhold i en periode hvor det vonde fra 22.07. har fått dominere. Da blir innvendinger som "De burde ha sunget en annen sang" eller "De burde ha kommet på det uten at ABB nevnte sangen" feil fokus, mener jeg. Det handlet ikke om ham, det handlet om oss. Det var helt riktig å holde en markering nå. Norge trengte det. Men jeg tror rett og slett ikke vi tenkte på det som en mulighet før ABB nevnte sangen. Da kom tankene om rosemarkeringene i fjor hvor nettopp denne sangen ble fremført, og plutselig ble det helt naturlig med en gjentagelse.
Og det er ikke Lillebjørn Nilsens originallåt? Come on, i hvilket univers er det en relevant bemerkning?
Jeg synes det er viktig at vi svarer. Det er jo nettopp det som må frem, Breivik og de andre brunskjortene mener at "alle er egentlig enig med oss, de bare tør ikke si det fordi sånne som oss ikke får lov til å ytre seg!".
Det er jo ikke ham vi gir oppmerksomhet, men vi viser motstand mot det tankegodset han forfekter, og vi kommer sammen for å markere hva vi står for, og for å samles i en vanskelig tid. (Jeg var ikke med, jeg jobbet, og kom ikke på markeringen før etterpå, men jeg skriver VI allikevel, for jeg føler samhørighet med dem som stiller opp og viser hva vi står for.)
Breivik og rettergangen skal naturligvis ha oppmerksomhet nå, å tie har altfor mange gjort altfor lenge.
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?
-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!
Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg var med og sang i går, ikke i Oslo, men i Drammen. Jeg sang for å vise min støtte til ofrene og de etterlatte, jeg sang for å markere min avsky mot hva som har hendt - jeg sang for å vise at jeg ønsker meg et regnbueland, med rom for alle. Jeg sang, og grein om hverandre.
Jeg sang også for å synge ut - bokstavlig talt - mot hva terroristen har sagt og står for. Ja, han sa han spesifikt at denne sangen er hjernevask av norske barn. Ok, så er jeg også et slikt hjernevasket barn, og er jeg hjernevasket, så foretrekker jeg å forbli det. Jeg vil leve i min lille naive boble om at mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge og religion/livssyn.
Jeg er av oppfatning av at denne terroristen ikke skal ties i hjel. Jeg synes Kristopher Schau sier det så godt. Vi må høre hva han sier, for å forstå hva som har skjedd, og for å kunne kjenne igjen disse tankene, disse ytringene, hos andre, og ikke minst hos oss selv, for å kunne sørge for at det blir bekjempet, og aldri skjer igjen.
Og jeg syns det er noe vakkert jeg, over å bo i et lite, naivt land, hvor man tror at det å komme sammen og synge slik har en betydning.
Jeg kan trøste deg med at jeg er særdeles våken. Dog tror jeg en slik sangaksjon hjelper kampen mot den brune høyrefløyen like mye som å klikke på Facebook gjør for sultne barn.
Mener du at sangen er et svar på meningene hans eller handlingene? Tviler på du finner noen blant de 40.000 som forsvarer handlingene, men en del av meningene hans tror jeg du finner en del nordmenn som sympatiserer med uten at de nødvendigvis kan defineres som "brunskjorter".
Her tenker du på innlegget mitt, antar jeg. Og selv om jeg understreket at det ikke egentlig har noe med saken å gjøre, og tok selvkritikk på at kommentaren er surmaget, var det likevel min personlige mening. Men i ditt bastante og arrogante univers er det ikke plass til såpass.
Smålig uttalelse i en tråd som omhandler høyst personlige meninger om et vanskelig tema!
En kombinasjon. 40 tusen hadde ikke samlet seg om en tilfeldig kristenfundamentalisthøyreekstremist hadde sagt at Barn av Regnbuen var en marxistsang.
Og ja, så klart er det mange som deler noen av meningene. :) Jeg definerer heller ikke de som brunskjorter. Grumset man finner blant SIAN, EDL, NDL og så videre, de kaller jeg derimot brunskjorter, og det er de som mener at folk flest er enige, bare at ingen tør å si det.
Men hva var meningen din? At Lillebjørn Nilsen (eller noen andre) påsto at sangen var hans original? Jeg så ikke relevansen i "Det er ikke hans sang, assa!" når jeg ikke hadde sett noe som påsto det heller.
Jeg går og føler litt på hva som gir meg bismaken her mellom bleieskiftene i dag og jeg tror det er det litt "prektige". Se på oss nordmenn så tolerante og milde vi er. Vender det andre kinnet til. Dette blir underbygget av media som rapporterer hvordan saken blir dekket i utlandet og intervjuer amerikanske turister.
For all del, jeg er veldig stolt over hvordan mitt lille land reagerte etter 22.juli. Dette blir bare litt "over the top" for meg.
Jeg tenkte som deg, Pelle. Jeg synes det er litt ellevilt å ta på alvor noe av det han sier og en slik kjempereaksjon blir for meg bare litt underlig.
For all del, folk må gjerne komme sammen i solidaritet med ofrene og de etterlatte, men å bygge en sammenkomst på hva ABB liker og ikke liker er kanskje ikke veien å gå.
Jeg skylder deg absolutt ingen forklaring, men greit. Jeg har gang på gang irritert meg over folk som hardnakket hevder at sangen er Nilsens original, senest i går, og jeg er som sagt tidvis et surmaghet petimeter som kan finne på å henge meg opp i slike ting. Uten at det får betydning for hva jeg synes om dette arrangementet.
Bemerkningen min har, igjen som sagt, ikke noe med denne saken å gjøre, men det synes jeg heller ikke arroganse har.
Om det holder? Er det relevant hva som holder? Kan man ikke ha to tanker i hodet på en gang? At noe gir trøst og samhold er ikke i seg selv et argument for at ting bør gjennomføres, sånn generelt.
Jeg synes egentlig ikke det. Men om du synes det er relevant å diskutere hva som ikke hjelper synes jeg det er minst like relevant å diskutere hva man i så fall bør gjøre i stede.
Noen synes dette ble feil måte å markere avsky for ufattelige handlinger og feiring av samhold, og på FP blir de faktisk sablet ned ... Det overrasker meg. Det er kanskje ikke den beste saken å komme sammen og diskutere i et skriftlig forum i disse dager?
Når uttrykket "prektig" blir brukt oppfatter i alle fall jeg det som et ord brukt litt i mangel på noe bedre, og slett ikke som en betegnelse på menneskene som møtte opp. Kanskje det var mer ment å referere til ånden, tanken og følelsene bak? At det kanskje føles litt kleint svulstig for noen? Et litt for entusiastisk klapp på egen skulder? Jeg vet ikke, og uansett er jeg uenig. Jeg føler derimot ikke for å overbevise andre om at det de føler er feil.
Kan vi ikke være litt rause mot hverandre?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
