Er det noen som kan hjelpe meg å finne/lage en liste over privatskoler i Oslo og hvor disse er lokalisert. Steinerskolen er ikke av interesse.
Hvor mange Montessorriskoler finnes det og hvor ligger de?
Stemmer det at det skal åpnes en ny Montesorriskole på østkanten?
Andre skoler som i større grad tilrettelegger opplæringen for den enkelte elev?
Kan man stille andre krav til individuell oppfølging hos private skoler enn hos den offentlige?
Noen som har erfaring med Nyskolen på Tøyen?
Jeg kjenner jeg får helt mark i magen av tanken på å sende min mattenerdete sønn på skolen som mener at man i 1. klasse ikke kan jobbe med tallmengder over 20, og jeg kjenner at jeg ikke får ro før jeg har undersøkt alternativene.
Jeg har selvfølgelig sett på Nyskolen (som jo er akkurat passe hippie etter min smak...). Det jeg har hørt fra lærere som har undervist barn som kommer fra Nyskolen er at barna må være veldig læreivrige selv hvis de skal få "nok" ut av det.
Jeg kjenner hun som har gått i bresjen for å få etablert Montesorriskole i øst. Hun har en sønn som jeg tror er like gammel som din, Tjorven. Antar hun har tenkt ham inn der. Hvis du er interessert i kontaktformidling, kan jeg få til det.
De jobber med saken, aktuelle steder er feks Nydalen. Hun er en driftig dame, tipper de får det til.
Hva innebærer "hippie"? Skolen er jo i vårt nærområde, men denne gutten ønsker IKKE å danse bokstaver og spille instrumenter. Han vil lese, regne og få nerde i fred.
Funker det for opptaket på St. Sunniva om jeg konverterer til katolisismen i dag? En nabojente begynner der på ungdomsskolen til høsten, så vi kunne jo betalte henne for å ta med knerten en av veiene.
Enig i begge deler, men det ble trukket fram som et alternativ.
Se her: www.facebook.com/OsloMontessoriskoleOst
Jeg kan også oppdrive konkret kontaktinfo til Aina, men vil du prøve her først og evt gi lyd hvis du trenger mer?
Den franske har vi ikke vurdert, for verken jeg eller mannen kan fransk og har ikke kapasitet til å lære oss det.
Den tyske skolen skal undersøkes. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er noen mester i tysk, men jeg har greie karakterer fra tysk b-språk på videregående. Terskelen for å friske opp tysken er langt lavere. Majorstua er jo også forholdsvis sentralt.
Du trenger ikke være katolikk på St. Sunniva. Det er heller ikke bare-bare å konvertere. Søknadsfristen var før jul, men om du ringer dem kan du sjekke om de tar i mot sene søknader.
Med hippie så mener jeg at de syns det er kult at lærerne har med bikkjene sine på skolen, allmøte med både store og små hvor man godtar at de store får være sinte, ha stygt språk osv. uten å bli tilsnakket og ganske frislipp i mange situasjoner. Jeg tror barna må være veldig strukturere selv, ikke bare lærevillige. De jeg kjenner som har vært i kontakt med dem og ikke valgt det har reagert på mangelen på struktur.
Jeg blandet litt - den tyske ligger på Majorstua, den engelske (Oslo International School) ligger på Bekkestua. Ikke i Oslo i det hele tatt, altså, til tross for navnet.
Vi er ute i goooood tid. Snuppa skal fortsette på den skolen hun går på. Hun er altfor sosialt anlagt til å ikke gå på skole med venner i nærområdet.
Det er barn nr 2 jeg nå undersøker mulighetene for. Vi syntes jo at snuppa er faglig flink. Vel; knerten er nå på hennes nivå (og enda litt flinkere i matte), og han er 4,5 år. I tillegg er han et helt annet sted sosialt sett, så kan er ikke like avhengig av venner i umiddelbar nærhet.
Jeg skulle inn og nevne den internasjonale skolen, hvis du virkelig er keen på tilrettelegging. De er fantastiske på det (siden de får elever inn og ut i alle aldre og ferdigheter), har meget høyt faglig nivå og er absolutt et godt alternativ for spesielt flinke barn. Det koster litt da, men det blir jo en prioriteringssak. (Rundt 300.000 i året mener jeg det var sist jeg sjekket.)
Oslo kommune jobber med å starte en internasjonal skole i byen, akkurat blitt vedtatt. Det kan jo være den er oppe og går.
Ellers er Kastellet skole veldig gode på tilrettelegging og bruker mestringsgrupper på nivå veldig bra. Det er jo en skole som ikke ligger for langt unna.
Den tyske skolen har godt faglig fokus, og pleier å ligge særlig godt an på nasjonale prøver i matematikk. Det ser ut for meg som at de har et noe høyere nivå på matematikk enn den norske skolen, men de legger ikke i utgangspunktet mye vekt på individuell tilrettelegging. Derimot vil jo språket gjøre at norske barn automatisk får en del mer utfordring enn de ville fått i norsk skole. (Det var en stor del av vår egen motivasjon for å velge den skolen.)
Vi har, som du vet, noen års erfaring, og om du lurer på noe konkret, kan du godt spørre. Og ellers går det sikkert an å besøke dem og slå av en prat omkring gutten deres og hva de mener de kan tilby.
Skriver du virkelig 300.000 i året her? Ja, da utgår det. En null mindre lar seg gjøre. Mannen min jobber ikke så langt unna, men i så fall må han forhandle frem parkeringsplass på jobb (akkurat det skal nok la seg gjøre). Men til den prisen trenger vi ikke vurdere det lenger. 300 000 er ikke en prioriteringssak for oss.
Takk for tilbudet. Det er godt mulig at vi lurer på mer etterhvert. Særlig knyttet til å la barnet få undervisning på et språk de i utgangspunktet ikke behersker. Sjekket dere om Poden hadde noe form for språkøre før han begynte der? Knerten var slett ikke av de raskeste til å lære seg å snakke (norsk altså), men han bygde jo fort opp et stort vokabular. Særlig innen sine interesseområder. Men jeg aner ikke om dette har noe å si for hans senere evne til å lære seg språk? Han snakker forholdsvis grammatisk riktig nå.
Jeg ser at han lærer på en helt annen måte en snuppa. Leseteknikkene deres er helt grunnleggende forskjellig, og sånn er tilnærmingen til matteoppgaver også.
Eller kanskje jeg rett og slett må lære meg å slå meg til ro med at jeg har fått unger som ikke skal lære basisfag de første årene på skolen. Ungene har kanskje ikke vondt av å lære å kjede seg? Vi utfordrer dem jo faglig hjemme.
Jeg vil vel si nærmest umulig, siden de som sogner til den ikke får plass en gang... Det gjelder igrunnen mange av de skolene som går for å være bra, tror jeg.
Skolen vi sogner til går også egentlig for å være bra; hvertfall relativt sett. De jeg kjenner som har byttet til den skolen og fra en annen sier at den er veldig bra, og de kommer fra mange forskjellige steder. Det er nok bare jeg som er skrekkelig kravstor (og husker min egen skolegang litt for godt).
Både jeg og mannen min var svært skoleflinke. Jeg husker skolen som drepende kjedelig. Mannen min har en annen oppfatning (men fikk også spesialtilpasset undervisning i matte gjennom hele barneskolen).
Jeg synes det er fornuftig å finne ut om andre alternativer er bedre for deres sønn, jeg. Kravstor, mulig det, men det handler jo bare om å tilrettelegge best mulig.
Ja, jeg mente ikke egentlig at det ville løse noe å bytte til en annen skole som gikk for å være bra (men Pamina påpekte vel at Kastellet var kjent for å være ekstra bra på akkurat dette), det var mer en generell kommentar rundt at "shopping" av offentlige skoler i Oslo ikke virker særlig enkelt slik det er nå. Kanskje særlig ikke i øst/sørøst? Det er stappfullt hos oss også.
Det er virkelig sant. Skolene er absurd fulle nå. Når knerten skal begynne på skolen høsten 2013 har skolen egentlig bare plass til 84 barn. Og det er nærmere 150 unger som er født i 2007 som bor i skolekretsen pr dags dato. De løser dette med å bygge brakker akkurat nå, men det sier en del om problemstillingen.
Håper du finner et alternativ, for jeg kan tenke meg at førsteklasse kan fullstendig ta lærelysten og iveren fra en såpass skarp gutt. Jeg har tenkt mange ganger på en gutt i barnehagen til jenta vår, han kunne legge sammen bilnummer i hodet. Lurer på om han har fått fortsette den reisen eller om han (som jeg tror Inagh fikk høre om sin sønn) sikkert stagnerte og ble tatt igjen av de andre.
De MÅ jo bare tilrettelegge tenker jeg, men det er dessverre ikke alle som opplever at det funker. Han kunne jo hoppe over og begynne i høyere trinn på matte, vet det er noen som gjør det.
Nå har jeg jo allerede et barn på den skolen hvor knerten egentlig skal begynne. Der opplever vi at de overhodet ikke har tilrettelegging i matte. Jeg har spurt etter dette, men fått beskjed om at det ikke gjøres i 1. klasse fordi de vil sikre at barna ikke bare kan sin ene regnemåte, men lærer å angripe små tallmengder fra flere vinkler. Jeg skjønner tankegangen, men hva med de barna som allerede gjør dette?
En av knertens greier er å legge sammen telefonnumre. Han finner dem i avisa, og så regner han dem sammen. Han redegjør også for hvordan han regner. Noen ganger velger han å legge sammen 4 2-sifrede tall, mens andre ganger legger han sammen de 8 sifrene. Når vi spør hvorfor han velger som han gjør, så har han gode begrunnelser. Han klarer å se hele regnestykket i en sammenheng også. Når han skulle legge sammen 15+12+5 (frorøvrig tallene til navnet OLE som er det første navnet hans og som han han også talte seg frem til helt selv), så strevde han en liten stund med 15+12 før han innså at 15+5 var enklere og da var det lettere å legge til 12 etterpå. Alt skjedde uansett på sekunder. Ting tyder altså på at han har den grunnleggende forståelsen inne.
Snuppa er også god i matte, men er bare vanlig god. Ikke i nærheten av knerten, og hun er også nesten 3 år eldre enn ham.
Et alternativ er jo privatundervisning i fag ungen ligger langt fremme i. Det gjorde vi da skolen ikke kunne tilrettelegge for storesøster som snakket veldig bra engelsk, og skolen var ærlige på at de ikke kom til å tilrettelegge mer enn å tilby henne bøker fra trinnene over. Istedet fant vi et tilbud etter skoletid der hun lærte engelsk skriftlig og muntlig på høyere nivå og så fikk hun "fri" engelsktimene (dvs fikk sitte og lese engelske bøker istedet for å følge med på undervisningen). Det funket greitt i noen år. Nå har de andre tatt henne mer igjen og ekstratilbudet er ikke lenger så nødvendig, så vi har sluttet med det.
Jeg vil si det høres ut som at han er på det nivået min datter er på nå. Hun går i tredje og det er ingen som er flinkere enn henne i matte i klassen tror jeg. Ut i fra det så tenker jeg at de faktisk MÅ. Eventuelt så må dere anskaffe andre bøker og la han kjøre sitt eget løp. Det er jo over et år til han begynner på skolen, så innen den tid vil han jo være enda lenger framme. (og i min naivitet så ønsker jeg jo at det skal være en BRA ting)
Mannen min har engasjert en 14-15-åring som ekstrajobb i firmaet sitt. Han ligger langt lang foran de andre, han tar realfag på universitetet nå. Jeg har mang en gang tenkt at jeg må finne ut hvordan de har løst skolegangen. Men jeg tror uansett ikke at barn bare blir sånn av seg selv, uten en eller annen form for oppfølging med ekstra undervisning og oppgaver. (Og det er heller ikke det at jeg mener det bør være et mål for så mange, men Knerten din høres jo ut som en sånn en, at det er sånne ting som gir han mestringskick. )
Det var dette de gjorde med mannen min, men da innenfor rammene av den offentlige skolen. Jeg forventer IKKE samme opplegg som han fikk, altså. Han gjorde seg ferdig med mattebøkene i barneskolen da han gikk i 3. klasse. Og de tre neste årene så fikk han gå til rektor i alle mattetimene. Og de gjorde forskjellige matterelaterte ting sammen. Blant annet mye statistikk som ikke inngikk i pensum. Men dette skjedde bare fordi rektoren syntes det var utrolig kult å jobbe med mannen min på denne måten.
På en måte er det jo dette vi gjør nå. Vi leker mye med tall hjemme hos oss (sånn er det når man har to foreldre som liker matte). Begge ungene synes det er veldig gøy, ellers hadde vi nok ikke gjort dette. Når vi bakte på onsdag så fikk de i oppgave å finne ut hvor mye vi skulle hatt av hver ting hvis vi doblet eller halverte oppskriften, og hva hvis vi tredoblet?
Jeg har ikke ekstremt mye erfaring med Steinerskolen, men jeg har en kusine som gikk der i alle de 12 årene. Faren hennes er realist, og var sjokkert over hvor lite de lærte i matte. Så han måtte stå for undervisningen i det faget selv.
Knerten er ikke en danse- og føle-unge, så steinerskolen høres ikke riktig ut for ham.
Min sønn er noen få måneder yngre. Han kan telle til 20 - og er ellers en oppvakt kar han altså. Det er ikke så rart at de er så forskjellige sånn egentlig, men med tanke på at Tjorven og jeg har hver vår storesøster som er ganske like, så er det litt fascinerende å se hvor forskjellig man blir. Datteren min var ikke så utrolig flink i matte, men er utrolig flink til å lese. Sønnen min kan knapt sine egne bokstaver og er nå like gammel som datteren min var da hun begynte å lese. Han har rett og slett ikke interesse, og ingen tid til å sitte med sånt. Det er biler, tog og båter som skal kjøres rundt og rundt.
Jeg ville heller ikke ha vurdert Steiner eller Nyskolen overhode. Men jeg hadde nok sett på både den franske og tyske skolen. De ligger riktignok begge på "feil" side av byen, :p men de ligger jo svært sentralt. Barna kan jo etterhvert reise til / fra skolen selv.
Jeg har blitt fortalt at det er veldig vanskelig å komme inn på St Sunniva nå. Har også hørt at det er svært lite sannsynlig at Montessori skolen vil bli liggende i bydelene vi bor i (og vi har vel funnet ut at vi bor i omtrent samme område i Oslo Tjorven). Jeg vil også tippe den ender opp i Nydalen selv om det er massiv støtte til den på Grunerløkka/Tøyen.
Evnetesting kan hjelpe deg med janteloven tenker jeg. Det er ganske vanlig (du ser jo tendenesene her inne også i tråder der noen av oss mener ungene får for lite utfordringer) at lærerne mener at alle foreldre overvurderer egne barn og at de fleste likevel er ganske gjennomsnitlige. Her er det åpenbart at du har et barn som har langt mer enn gjennomsnitlig forståelse, og det er ikke fordi du har pugget det inn med han. Han minner sånn sett om min eldste som også bare trenger å få vite hovedlinjene, så kan han på et vis resten av seg selv. Bare at din virker enda lengre fremme. Min erfaring er at skolen på ingen som helst måte greier å tilrettelegge. De greier kanskje å tilrettelegge nok til at det ikke blir kjedelig (det har de greid helt fint hos oss) ved å gi utfordringer litt på siden av lærestoffet, men å få lov til å utvikle seg i eget tempo er det på ingen måte snakk om. Vi vurderte privatskoler til han da han var på alder med Knerten (både for å naturlig få startet opp ett år før uten å måtte "begynne for tidlig på skolen" og for å få tilrettelegging. Vi valgte av ulike årsaker den offentlige skolen i og med at den lokale skolen er ganske bra, men jeg ser at det hadde vært bedre for han å begynne på den andre skolen vi vurderte. Å bytte skole for han nå hadde imidlertid vært veldig feil, så vi må leve med det valget, og som sagt greier de å få til et opplegg som i det minste ikke er kjedelig.
Det blir som å tenke i motsatt ende av skalaen, der en diagnose ofte er det som må til for å få på plass hjelpeapparatet og ordentlig tilrettelegging. Det er jo litt hårreisende egentlig, ingen ADHDbarn-foreldre eller autismespekterbarn-foreldre vil godta et undervisningsopplegg der målet er at barnet holder ut timen, og that's it. Flinke unger må fint finne seg i det. Men har man fått en ekstern bekreftelse på at denne ungen virkelig har en "diagnose" (dvs ekstremt evnesterk) så er det lettere å kreve at barnet må få utfordringer som gjør at det kan utvikle seg i sitt tempo også innen evnene sine, ikke bare tilbys "akseptabel oppbevaring".
Hva slags ekstratilbud i engelsk var dere brukte, Missa? Det hadde vært noe for min språksjonglør som er lei av å bruke ukevis på å lære «door», «window» osv.
Jeg tror det kommer an på privatskolen. Skilpadda skriver jo noe om det over her, at deres skole tilrettelegger ikke så mye. Allikevel er privatskoler avhengig av et godt rykte for å få søkere, ellers mister de livsgrunnlaget sitt.
Jeg tror ikke privatskoler per def. tilrettelegger bedre, men at man kan velge de som gjør det. Nyskolen og Steinerskolen driver jo f.eks. på et helt annet grunnlag enn tilrettelegging for fagsterke elever.
Inntrykk basert på hearsay og slikt (mye fra folk som jobber med skoler/skolebarn):
-St Sunniva: Veldig bra, definitivt religiøs, internasjonalt miljø.
-Den internasjonale (engelskspråklige): Veldig bra, høyt gjennomtrekk, groteskt dyr.
-Den tyske: Veldig bra, men snakker altså tysk.
-Den franske: Faglig knallsterk, men med temmelig arkaisk forhold til disiplin.
-Nyskolen: Hippie-ho.
-Steiner: Hippie-ho-ho-ho.
-Montessori: Bra.
-Div. kristenskoler: Skumle (og fulle av unger med foreldre som ikke virker og som synes den offentlige skolen ble for innpåsliten).
Et alternativ for dere kunne jo kanskje også være offentlig skole som ikke er lokalskolen? Jeg har absolutt inntrykk av at noen skoler peker seg ut som gode på tilrettelegging for faglig sterke elever, f.eks Kastellet på Nordstrand.
Ikke alle. Men privatskoler avviker ofte fra offentlig skole på en eller annen måte, og man må vite litt om den skolen man søker for å vite hva man får. Den skolen jeg vurderte er god på tilrettelegging og pusher generelt hardere enn den offentlige skolen. Så har du andre skoler som er opptatt av andre ting.
I Montessori-opplegget er jo individuell tilpassing og oppfølging selve kjerneideen, så man får vel håpe de gjør det bedre enn den offentlige skolen? Og noen privatskoler (den tyske og franske, f.eks.) har jo et mye skarpere faglig fokus enn offentlig skole, sånn at de typisk vil passe bedre for sterke, ivrige elever enn svakere elever. Samtidig må jo noen problemer være felles for all klassebasert undervisning (alle må med).
Jeg deler shutes inntrykk, men ville nok rangert nyskolen som mer hippie enn steinerskolen. Basert på steinerskolen i Oslo, andre steder der det definitivt verre (noe som jeg syns er problematisk, side de ikke har noen standard vet man ikke hva man får).
Vi vurderte også den internasjonale, men fikk høre da at miljøet var ganske dårlig, på grunn av stor gjennomtrekk av både elever og lærere. Dette er jo noen år siden, og kan ha bedret seg. Men siden den ikke får statstøtte er den skrekkelig dyr da.
Angående offentlig skole og tilrettelegging, så syns jeg vår skole er mye bedre enn det jeg hører du beskriver. Men de sliter selvsagt med ressursene, så det har jo visse begrensninger der også.
Jeg ser at apan har gitt deg den info om Oslo Montessori Øst jeg kom inn i tråden for å gi.
Jeg vet ikke om privatskolene er bedre på tilrettelegging, men jeg vet fra min egen skolegang at både den franske og den tyske skolen hadde tyngre faglige utfordringer enn vi hadde i norsk offentlig skole.
Jeg synes Montessori slik jeg har hørt om det peker seg ut som et veldig klart og godt alternativ for Knerten, Tjorven, og jeg tror egentlig jeg ville satset ganske mye på å få til det.
Jeg mener også at det du forteller om Knerten viser at han har en ganske genuin matematisk forståelse som gjør at jeg forstår at du overveier alternativer. Det du skisserer at han ser og kan har jo egentlig ikke noe med kunnskap å gjøre, det har med grunnleggende teft og talent å gjøre i større grad. Det er ikke mange som vil utvikle tilsvarende, helt uavhengig av hva de lærer på skolen, det er jo ikke sånn at man kan si han er på 3. klassenivå eller noe slikt.
Dette mener jeg er noe helt annet enn alle dem som lett forserer 1. klassepensum, for det tror jeg igrunnen er veldig mange. Det går mer under "flink i matte" eller knapt nok det, jeg synes det er vanskelig å vite så tidlig om de faktisk er flinke i matte eller bare håndterer dette første stoffet og skolesituasjonen godt.
Sorry, men det er veldig mange barn i den enden av skalaen som opplever en skolehverdag som kun kvalifiserer til "å overleve" og på ingen måte gir dem den støtten og oppfølgingen de trenger.
Men det har jeg inntrykk av mest skyldes ressursknapphet og pengenød, og ikke manglende interesse/vilje som ofte oppleves hos skoleflinke? (Vanskelig å generalisere her selvsagt, jeg ser det.)
En engelsklærer på naboskolen vår som har engelsktimer for barn som blant annet har en/flere engelskspråklige foreldre eller har bodd ute og flyttet hjem. Eller kan engelsk av andre årsaker, eller ligger langt foran. Undervisningen er blant annet skriftlig og begynner derfor først i tredje klasse. HUn har en klasse, ca 10-12 i hver klasse, per trinn i uken. Min datter gikk tredje-sjette.
Det er min tolkning også, han har en naturlig teft for noe som for mange må læres og terpes og terpes på, derav den ganske trege progresjonen i matte de første årene på skolen. Jeg er helt for at skolen generelt sett bruker god til på å få på plass det grunnleggende i matten, for mister man det faller man så innmari av lasset og har veldig vanskelig for å komme seg på igjen. Men sånne som Knerten, som bare tar dette helt intuitivt, virker jo den massive terpingen helt meningsløs for.
Jeg opplevde forresten andreklassematten som nesten like terpende som første klasse, og i stor grad gjorde de det samme om igjen, bare i et litt høyere tempo. Storebror, som er helt normalt oppegående i matte, syntes dette var fryktelig kjedelig og har først nå mot slutten av tredjeklasse fått noe som helst av utfordringer. Men samtidig ser jeg at det er flere elever i klassen hans som enda må jobbe med konkreter og forstå den faktiske forskjellen på 5 og 50 og sånt. Det må være veldig vanskelig å være mattelærer og oppleve så stort spenn i kunnskapen i en klasse.
Søsters har jo ungene i Montessoriskole, og jeg har mer enn en gang vært misunnelig for at de har mulighet til det. Der vi bor er det ikke privatskoler og selv om nivået på undervisningen er helt greit så skulle jeg ønske at det var litt mer læringstrykk. Det at ting er for enkelt fører til at storebror lett slurver, fordi det ikke oppleves som så veldig nødvendig å gjøre ting skikkelig, og dette jobber vi knallhardt med hjemme.
Tja, det kan vel være ymse, men resultatet for eleven blir jo i praksis det samme. Jeg forstår hva du mener med at dette kan oppleves som et paradoks altså, det var bare en kommentar om at jeg tror mange foreldre med barn med den type utfordringer ikke akkurat opplever at ting ordner seg til det beste.
Han er jammen flink! Junior på fire teller til tretti og da hopper han over femten og sier tjuetretti etter tjueni.:humre: Samme med bokstaver. Skriver navnet sitt, men bytter om på rekkefølgen på bokstavene når han skriver. Så lenge alle står på arket er han fornøyd. Fasinerende at det kan være så stor forskjell.
Det er veldig stor forskjell på unger. Knerten leser ganske greit også. Han leser Donald Junior på egenhånd nå blant annet. Men det er altså i matte at han virker ganske unik (ikke helt unik; faren hans var visst kliss lik i følge svigers).
Knerten er bare helt gjennomsnittlig flink på sosiale relasjoner. Og han er skrekkelig dårlig på å kjede seg. Men dette er vel ganske vanlig for 4-åringer.
Ja,men det må være lov å være stolt over ting de er flinke på! Jeg hadde nok blitt veldig fasinert om junior hadde vært såpass flink med tall. Og litt redd fordi at jeg sikkert ikke hadde klart å følge han så veldig mange år. :humre: Skjønner du tenker på skolestart og progresjon. Junior er nok midt i blinken for den offentlige skolen. Han er stort sett fornøyd (tilpasningsdyktig), går godt overens med alle (sosialt sterk) og sånn passe interessert i bokstaver og tall. :humre:
Han høres veldig lik ut som minsten min. Vi har ikke mange skolealternativer her, og har derfor valgt å ha et overgangsmøte med førsteklasselæreren, sammen med styrer og pedagog i barnehagen. (Jeg hadde ikke turt uten å ha dem i ryggen, tror jeg.) Veldig nyttig å kunne fortelle litt om hvordan guttungen fungerer. Klargjøre at vi ikke ser for oss noen nobelprisvinner i matematikk e.l, men at vi bare vil at guttungen skal få en meningsfyllt skolehverdag, der han opplever læring, utfordringer og progresjon, og ikke bare må vente og kjede seg. Jeg opplever i hvert fall at vi har lagt grunnlag for å kunne samarbeide om guttungen framover, og håper det holder stikk.
Når det gjelder Lykkelige Barn-foreningen, som du er skeptisk til, er min erfaring at fleste foreldrene der helt vanlige folk, som prøver å hanskes med at barna ikke helt passer inn. Ofte fordi barna tenker annerledes enn det store flertallet av unger. Noen ganger fordi barna utvikles ujevnt, og med store sprik mellom kunnskap/evner, og sosial og/eller fysisk modning. Og ofte fordi barnehage/skole/samfunn ikke er parat til å takle og forstå disse ungene. Det er virkelig ikke mye "se på min unge"-tendenser, men derimot en masse kunnskap og velvillig hjelp rundt de fleste av gledene og utfordringene med å ha evnerike barn.
Men saken er at Knerten slett ikke skiller seg ut ellers. Barnehagen sier at han oppfører seg som en helt vanlig 4-åring som kan lese og er sjeldent flink i matte.
Dette tror jeg går for de aller fleste 'lykkelige barn' altså.
Det som jeg blir litt irritert over er den stadige 'einsteinifiseringen' av disse barna. Klart dette gjelder jo OGSÅ de som er blant de 0,001% smarteste. Men disse er det ikke så mange av. Men om man anser at det er et problem for 2-5% av alle barn at de ikke får tilstrekkelig tilpasset undervisning på deres nivå så er det faktisk snakk om veldig mange barn. Og helt vanlige barn, som tilfeldigvis har fått veldig gode 'akademiske' evner. Sånn som andre barn igjen er gode i piano eller fotball eller noe annet. De aller fleste er da veldig vanlige barn tror jeg.
Og for å legge til - jeg er ikke et sekund i tvil om at begge dine unger sorterer under disse 2-5% - sansynligvis i øverste sjiktet. (eplet faller ikke langt fra stammen osv)
Men mine skilte seg heller ikke ut i barnehagen. Der fungerte de helt fint, og javisst, de kunne lese og regne og slikt, men ellers lekte de med de andre, og hørte til blant gutta. -Det samme med minsten nå. Han er veldig smart og tidlig utviklet faglig, lhar en enorm læreiver, leser, skriver, og er uvanlig flink i matte, men er en helt vanlig 5-åring som digger Cars og fotball, leker og krangler og tøyser og tuller på lik linje med de andre barnehagebarna. Problemene for vår del kom når de skulle over i en skole som var "for trang" for dem. Alle skulle gjøre det samme, og de som ikke innordnet seg og danset i takt, raskt ble definert som et problem.
Nå har jeg ingen interesse av å headhunte folk til LB og andre organisasjoner, altså. Men jeg synes bare det er greit å få fram at det er temmelig vanlige foreldre som vil sine barns beste som bruker denne foreningen. Mange kommer dit med liknende problemstillinger som den i hovedinnlegget. Det er mye kunnskap å hente, og jeg ser fint lite av blærete holdninger om "superbarn".
Sånn ellers var vel ikke Einstein så eksepsjonelt smart heller. Det var en historie fra england som gikk som en liten sensasjon i avisene her forleden, om ei fireårig jente som var "Einsteinsmart". Regner en litt på det skal det vel være minst to like smarte norske fireåringer, og kanskje til sammen en hel skoleklasse norske skoleelever med kapasitet på samme nivå. Så da er det jo ikke så inmari voldsomt og uvanlig, egentlig. Poenget er vel at det er greit om man kjenner igjen disse ungene, ser dem, og hjelper dem til å kjenne at det er lov å være sånn man er. -I stedet for å la dem gå for lut og kaldt vann i skolen, bli underytere, klassens klovn, urokråker, dagdrømmere, eller plassere diagnoselapper på dem.
Jeg synes det er trist at Snuppa får bruke evnene sine i så liten grad på skolen. Jeg gir blaffen i hvilket i hvilken prosentandel hun befinner seg. Og nå ser det ut til at Knerten treffes av problemstillingen i enda større grad.
Fordelen til Knerten er at han er så "easy going". Han blir ikke like vanskelig som Snuppa gjør.
Tjorven, jeg tror du gjør lurt i å tenke som du gjør, sjekke ut alternativer for ham.
Jeg har en bror på Slemdal. Mange i deres nabolag har barn på Montessori skolen og er fornøyde med den i alle fall. De vurderte den nesten også, mest pga at så mange nabobarn går der, men eldste og snart yngste går på Slemdal skole og trives med det.
Vi hadde nok også valgt montessorri om det hadde vært en i nærheten.
Det som jeg ser på som den største 'ulempen' er at det nok ikke er så stort mangfold blant barna. De fleste er etnisk norske med relativt ressurssterke foreldre. Det kan jo være en fordel. Men om man bor i Oslo, så er det fint å lære seg å omgå ulike mennesker fra ulike kulturer.
Så vidt jeg vet så har de ikke skiller mellom klassetrinnene på Montessorri, i hvert fall ikke hele tida. Men de jobber med stoff tilpasset sitt nivå sammen med elever på samme nivå (ikke nødvendigvis samme alder) Jeg kjenner folk som har barn på en sånn skole som er godt fornøyde - dette er også skoleflinke barn. Men jeg kjenner ikke saken i detalj.
En annen ting som er bra synes jeg er at det er heldagsskole. Man jobber på skolen, og så er det vel ikke så mye lekser.
Nå har jeg ikke erfaring fra Oslo, men er veldig fornøyd med den internasjonale skolen er i byen. Alt blir tilrettelagt og alle jobber med ting som er på sitt nivå. Lillesøster har feks kommet langt uti andreklasse matematikkbøkene.
Jeg syns ikke det er så stor gjennomtrekk av elever her. Men det er fullt på skolen! Får du plass på førskolen (fra 4 år) er du ikke sikret plass for "alltid". Du må søke på nytt fra 1-2 klasse. Jeg ville sjekket hvordan det er før jeg evt søkte han inn på en privat skole.
Storesøster går nå i fjerde klasse.
Fra første til andre går de fra en til to klasser. Da ble det naturligvis en del elever mindre.
Etter andre klasse har de vært veldig stabile. Det er en gutt som har sluttet og to nye som har startet. Jeg vill ikke regne det som stor gjennomtrekk av elever.
Det negative er at det er fullt på skolen.
Lillesøster skulle egentlig begynt i andre klasse til høsten, men kom dessverre ikke videre.
Det har økt masse med søkere og siden søskenprioritering kommer ganske langt nede på listen får hun ikke fortsette!
Ressurssterke folks barn burde vært lovpålagt å tilbringe skoleårene i sin offentlige nærskole. Privatskoler med motiverte, engasjerte og modne lærere burde forbeholdes de som trenger ekstra oppfølging og finansieres over skatteseddelen.
:nemlig: Å risikere å miste alle vennene man hadde fått det første året på skole ville gjort min jente svært usikker. Jeg finner det rart at en skole legger opp til slikt.
Siden jeg vet hvilken skole det er snakk om svarer jeg; Første klasse på denne skolen er definert som barnehage. Ungene er like store som i barnehagen, den finansieres som barnehage, men har innhold mer som skole. Så begynner de i det som virkelig er 1. klasse, men da med litt høyere nivå enn på vanlig norsk skole. Det blir som om man går i steinerbarnehage og søker videre på steinerskole.
Jeg er på et vis litt enig med deg her, Brutus (:eek:). Hvis det ender opp med å bli et klasseskille hvor de ressurssterke kan kjøpe seg ut av dårlige offentlige skoler, så er det svært negativt. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle unger, uavhengig av hvor ressurssterke foreldre ungene har, skal få en grunnleggende god utdannelse.
Problemet oppstår når man som foreldre ser at det tilbudet det offentlige kan gi, slett ikke er godt nok. Skal man da bare akseptere det, eller skal man se seg om etter alternativer?
Det blir jo litt annerledes, men egentlig ikke så mye. Betyr det du skriver at et barn risikerer å først måtte gå i barnehage noen år, så bli flyttet til liksom-førsteklasse for ett år, og deretter risikerer å måtte begynne i første klasse et annet sted? For i tilfelle så er det fremdeles snakk om litt for mange omveltninger på ganske kort tid.
Det er snakk om at man kan velge å begynne her etter å ha gått i barnehage et annet sted for så å måtte begynne på nærskolen som 6-åring ja. Jeg tror dette er et nytt problem, da vi styret med dette for noen år siden var det ikke noe tema at man ikke fikk plass videre, det var i grunnen helt greit med plasser. Men jeg tror interessen har tatt seg opp for denne og tilsvarende skoler.
Det er dessverre mange skoler som gjør det slik. Noen (som den franske) gjør det bevisst for å ha oversikt over hvor mange elever de reelt sett har. De som søker må også takke ja til plass (med et urefunderbart depositum) før barnet har blitt tilbudt skoleplass fra feks nærskole.
Vi tenkte mye på skolevalg da Posøren skulle begynne, og var veldig inspirert av den tyske skolen og Skilpaddas meget gode opplevelse med Poden. Selv har jeg undervist på Montessori, og liker den pedagogikken godt. Det er i hovedsak et individuelt preg, men for oss var det ikke aktuelt med den avstanden det hadde blitt for oss - selv om reiseveien ikke hadde blitt mer enn 30minutter.
Vi landet på nærskolen, og er så langt veldig fornøyd. Det har selvsagt med læreren å gjøre, som så langt har klart å tilpasse undervisningen meget godt til en svært differensiert gruppe. Det er ikke perfekt, men vi ser at han trives godt og lærer noe nytt hver dag, både sosialt og faglig. Det er heller aldri for sent å bytte dersom det skulle vise seg at han stagnerer.
Som med helsetjenester vil man nok også se at folk shopper skole i større grad og ikke minst kjøper bolig etter skolekrets. Selv om dette har foregått i Oslo over lenger tid tror jeg fortsatt det bare er begynnelsen på utviklingen vi ser nå. Folk er rett og slett lei av å vente på at den offentlige skolen skal kunne tilrettelegge i den graden de ønsker. Til skolens forsvar vil jeg si at det må være en utfordring uten sidestykke å ha en elevmasse som har så store variasjoner i hva slags utgangspunkt de har når de starter på skolen.
Ville ikke kalt det liksom-førsteklasse jeg da, for er vanlig undervisning (og de har lekser) i alle fag utenom norsk. Norsk begynner de med i andre klasse, men
De går først et år på førskole (4 år), så i første klasse ( 5 år) fø de begynner i 2 klasse når de er 6 år.
Nå vet jeg ikke hvordan det er på steinerskolen og steinerbarnehagen, men her er det ikke noe skille imellom 1 og 2 klasse. De har samme mengde lekser, samme type undervisning. Skolen er delt inn i flere "grupper", og de tre minste skoleårene (førskole, 1 og 2) er infants, Det er større skille imellom 2 og 3 klasse (vanlig 1 og 2 klasse).
Det er kun de siste årene at det har blitt så fullt på skolen at de har måttet sagt nei til enkelte elever. Men ja, det veldig dumt at det er blitt slik.
Det tenker jeg også. Klasseskillet eksisterer allerede i de større byene der man opererer med ressursterke og ressurssvake bydeler, for eksempel. Og med det også det flerkulturelle, eller mangelen på sådan, mangfoldet.
Det er f.eks. velkjent (iallefall for meg) i Trondheim hvor de gode offentlige skolene ligger og selvsagt vet man også om de som har et heller frynsete rykte.
Skolene med godt rykte ligger, ikke overraskende, i de bydelene der den sosioøkonomiske profilen er velbemidlet og utdannelsesnivået blandt foreldrene generelt sett er høy. Det er med andre ord ikke områder hvor alle har muligheten til å etablere seg, og da er jo forskjellene allerede ett faktum.
De mest "normale" privatskolene i denne byen er veldig fulle etterhvert ja, jeg tror det har blitt mer populært. Det var 2002-barnet vi vurderte inn der, og da var ståa sånn at det ikke var noe problem videre oppover, men det kunne jo ha endret seg det året han skulle ha begynt også det, vi valgte nærskolen. (Og angrer forsåvidt litt på det).
Jeg tenkte litt på det forleden dag, for meg er det en selvfølge at helsevesenet er bra og dekker de flestes behov. Men jeg ser jo i diskusjon med andre som ikke jobber i helsevesenet at jeg er litt indoktrinert, det er selvfølgelig for meg at enkelte tjenester prioriteres og andre ikke, og noe må man betale for selv. Jeg har ikke samme forståelsen når det kommer til det faktum at skolen ikke gir mine barn helt det tilbudet jeg kunne tenkt meg. Kanskje burde skoleverket på samme måte som helsevesenet etterhvert bli klarer på hva slags pakke som tilbys og hva man må betale ekstra hvis man vil ha?/digresjon
Det er nettopp de som har evner til å stille kritiske spørsmål til skolen som bør bli så ikke det rakner fullstendig. Og det gjelder SÆRLIG om man taler varmt for en bred og inkluderende folkeskole. Mener man tilbudet er bedre i små og motiverte miljø med idealistiske, pedagogiske målsetninger bør man heller jobbe for at det offentlige får flere av disse skolene/det blir gratis å benytte seg av de. Utviklingen nå går motsatt vei. Ressurssterke flykter til privatskoler. Røkla samles i store, offentlige oppsamlingsheat og utfordringene sminkes med nye, flotte bygg og kreativ statistikk.
Jeg er for en sterk, bred, offentlig skole og skeptisk til privatskoler, Brutus_, og har ungene mine på en særs blandet Oslo Øst-skole. Men det du sier er jo slettes ikke sant. Ressurssterke flytter stort sett ikke til privatskoler, de bytter skolekrets, sånn at det blir enormt stor forskjell fra skole til skole. Det er jo derfor det blir så infernalsk vanskelig å regulere.
Jeg har vært vill og gal og kjøpt nytt hus uten å vite noe pm skolekretsen det ligger i!
Mye fordi skolegrensene er til vurdering, noe skal nedlegges, noe skal utbygges, noe nytt skal bygges, og det er derfor ikke helt gitt hvilken skole vi sokner til innen mine begynner på skolen.
Det er veldig stor forskjell, selv om det nok helst er slik at det er noen få som skiller seg ut i negativ retning, mot resten. Jeg kjenner ikke til at det er noen skoler som er åpenbart mye bedre enn de andre.
På SFO derimot er forskjellene veldig store, er mitt inntrykk.
Det er mulig, jeg vet for lite om andre skoler i byen her kjenner jeg. De fleste jeg kjenner er godt fornøyd både med skole og SFO. Men ja, når du sier det vet jeg om skoler med problemer. Jeg kjenner bare ingen som har unger der.
På hvilken måte da? Jeg blir nysgjerrig. Jeg vet om en som har et godt rykte i pedagogkretser, men jeg vet jo ikke om det er ut fra de samme kriteriene som foreldre velger etter.
Det er pedagogiske modeller, nytenking, kvalitet på lærerstab, evne til individuell tilrettelegging, miljø blandt ansatte og elever osv. det stort sett går i.
Har skolene slike ting på stell og ett godt rykte blir jo gjerne trenden at skolen blir attraktiv blandt dyktige lærere.
Men "kvaliteten" på foreldrene er selvsagt en like viktig faktor, tror jeg da. :knegg: Og plasseringen på de gode skolene er ikke helt tilfeldig.
Ja, det er en del av samme trenden det der. Og brenner de for en spesiell pedagogikk er det privat som gjelder. Til det må man være ressurssterk. Penger + godt hode + over gjennomsnittet interesse i barnets utvikling og evne til selv å forstå den. Og slik resosialiserer ulikhetene seg.
For samfunnets del så bør ungene mine helt klart gå i offentlig skole. Vi bor i en såkalt blandet skolekrets. Skolen er kjent for å være ålreit og er sikkert det. Jeg bare synes det er litt trist at jeg ser at skolen ikke kommer til å gi faglige utfordringer i basisfagene til det ene barnet vårt på en god stund. Da blir skolen en obligatorisk oppbevaringsplass, mens han går å venter på å bli tatt igjen av de andre.
Så det er bra for samfunnet, men ikke så bra for knerten. Og som moren til knerten er det han jeg tenker aller mest på.
Jeg synes ikke det er så bra for samfunnet heller jeg at slike barn blir sittende inaktive. Mange blir bråkete, de lager uro i klassen, kanskje de får en ADHD-diagnose og blir dopet på medisiner. (ja, satt på spissen, I know)
Jeg synes heller ikke det er OK at man som samfunn sier seg fornøyd med at disse barna ikke får utnyttet sitt potensiale. Vi snakker ofte høyt om å være et kunnskapsbasert samfunn, være langt framme på forskning. Men om vi ikke tar vare på de talentene som finnes så har vi som samfunn tapt.
