Da blir det i alle fall lett inntrykk av kryssforhør.
Det beste er en dialog hvor spørsmål og svar kommer naturlig. Der er det alltid en risiko å trå feil, men jeg synes ofte det er bedre å ta den risken enn å ha mange bånd på seg. Da risikerer man lett å bli kunstig. Jeg vet jo at man er ulike på dette, men personlig liker jeg bedre at folk tråkker i "salaten" når de møter meg enn at de har masse hemninger og bånd og tror de ikke kan snakke om det ene eller andre. Da får jeg helt hetta.
Det er ganske instruktivt å bo en stund i utlandet, på et sted der man er veldig synlig utlending.
– Unnskyld meg, men hvor er du fra?
– Norge.
– Hva i ALLE DAGER gjør du her?! :what:
Tror jeg har hatt flere hundre sånne samtaler med vilt fremmede, og 90 % av de som synes det er en god idé å spørre om slikt, er folk jeg helst ikke vil snakke med.
Jeg opplever etter en tråd som dette at det kanskje blir enda vanskeligere å snakke med introverte mennesker, særlig hvis man skal være forsiktige med hva man skal spørre om.
Jeg kan finne på å spørre om dette og hint fordi jeg er oppriktig interessert, og selvsagt risikerer jeg da at enkelte blir støtt selv om jeg, synes jeg selv i hvert fall, gir uttrykk for min interesse på en imøtekommende måte. Alternativet er å forsøke å ta hensyn til alt og alle, og da blir det ikke mye igjen å spørre om, noe som kan gjøre meg tilsynelatende uinteressert og ikke-inkluderende. Og skulle noen bli støtt av mine i utgangspunktet vennlige spørsmål, vil de forhåpentligvis uttrykke dette på en måte som gjør at jeg kan utdype at hensikten er god.
Merkelig så forskjellige folk kan være. Jeg har også bodd i ytlandet og jeg fått flere spørsmål av typen "Hva gjør du her, da? (Mine var riktig nok ikke med utropstegn bak, mulig det er forskjellen. :gruble: ) Jeg har ikke oppfattet spørsmålet som utidig og har har god kontakt med folk den dag i dag som jeg er ganske sikker på stilte meg spørsmålet i løpet av første gang de snakket med meg.
Nei, mer i sosiale settinger. Nå skilte jeg meg jo ikke ut utseendemessig, så "ulikheten" kom jo ikke fram før jeg begynte å snakke. Folk som er brautende og buser ut med personlige spørsmål sånn "in your face" og umiddelbart etter å ha møtt noen, har jeg heller ikke mye til overs for, og jeg må innrømme at kimen til et livslangt vennskap med meg som regel ikke blir sådd på den måten. Men spørsmål av typen "what brings you here?" har jeg ingen problemer med.
Jeg har ikke finlest alt som er postet her i ettermiddag - er det så mange som har sagt at man skal være ekstra forsiktig med å spørre introverte om ting? Jeg og Dronningen er vel de eneste som har sagt noe om dette de siste innleggene jeg ser, og begge vi har da sagt at det er helt greit å snakke til og spørre oss om ting. (Jeg er ikke så veldig fåmælt eller sjenert av meg, faktisk - jeg har litt sperrer på å spørre andre om ting, som jeg har sagt flere ganger, men jeg kan ikke helt se hvorfor det skulle gjøre ting vanskeligere for deg.)
Vi skal ikke være livredde, men ha forståelse for at det oppleves traurig å få sånne "hvor er du fra egentlig spørsmål i tide og utide. Jeg vet jeg har syndet selv, for jeg har ikke alltid tenk før du snakker- filteret på, men jeg har ingen vanskeligheter med å skjønne at det blir i overkant for folk. Graviditetseksempelet lenger oppe i diskusjonen her var i grunnen betegnenede, og gravide er man jo ikke hele livet.
Jeg har vært i et internasjonalt studiemiljø, og da var noe av det første vi spurte hverandre om hvor vi kom fra, men det blir en annen setting, for hudfarge spillte ingen rolle, nordeuropeisk utseende, men kommer fra Kenya? Ok. Asiatisk utseende men kommer fra Wales? Ok.
Skjerpings. Gå og vask munnen din (evt fingrene du har tastet med). Ingen har dratt noe rasismekort her, bare prøvd å understreke at selv om spørsmålet ikke er ufint, kan det oppleves utidig å hele tiden skulle måtte forklare at du egentlig ikke kommer fra Toten siden du er brun.
Storebror var i barnepassen på Elixia heromdagen. Han ble tiltalt to ganger, med spørsmålene: Hvor kommer du fra? (Norge! svarte storebror glatt) og Hvor kommer pappan din fra da? (Han er også fra Norge! svarte storebror like glad).
Barnepasseren skjønte jo ikke at hans brune hud kommer fra morens side. Det var bare av nysgjerrighet og ikke for å bli kjent med ham som disse spørsmålene ble stilt (for da hadde det naturlige vært å spørre om alder, skole, interesser osv). Storebror var litt fundersom etterpå og lurte på hvorfor han ble spurt om dette og ikke lillesøster (som ser norsk ut). Han har ikke tenkt på at han ser annerledes ut før. Jeg skjønner godt at man spør, men synes at det å stille egen nysgjerrighet ikke er grunn nok (ihvertfall når det gjelder barn).
Neida, ingen har kalt meg for rasist, (og det skulle da bare mangle) men av og til blir man (OK, jeg, da) barnslig trassig når folk blir overdrevent PK og man får inntrykk av en mørk nordmann for alt i verden ikke må behandles på samme måte som en lys nordmann. :rolleyes:
Jeg har fått det spørsmålet mange ganger og svarer først Oslo og om jeg får spørsmål om hvor er du egentlig fra? Svarer jeg med bydelen i Oslo jeg er fra. Jeg ser ikke ut som om jeg er fra Oslo, siden jeg er adoptert , men jeg er jo derfra. Har jo ikke noen minner fra landet jeg er adoptert fra og heller ikke foreldre derfra.
Men nå er det ganske utenkelig for meg å snakke til folk på bussen uansett. Skulle jeg først overfalt fremmede og invadert intimsoner så ville jeg spurt om noe kulere. Type har du serieorgasmer, tror du Krekar gleder seg til jul, skjønner du hvordan induksjonskomfyrer virker eller noe sånn.
Jeg fatter at det ikke går an å se konteksten og når du, rine sier at tråden gir deg lyst til å stemme FrP så synes jeg ikke det er morsomt lenger engang. For det handler om nettopp det at brune norske unger skal slippe å måtte gå tilbake flere generasjoner og forklare for familien kommer fra når du blir spurt på bussen om hvor du kommer fra. Hvis du ikke ser forskjellen på det nivået og hvordan det preger livet ditt i det daglige, og om du bor i utlandet og folk spør så blir det bare for dumt. Og ja, jeg sier "for dumt" for det blir det jaggu til og med på FP til tider.
Lisa: Jeg jobber med unge med andre hudfarger hver dag, de finnes i alle klasser. Har jeg noen gang spurt dem om hvor de egentlig kommer fra? Nei. Det er for meg stor forskjell på å spørre en voksen i en eller annen sosial setting (hvis det faller seg naturlig, som jeg har sagt ørtn ganger = context is everything, ja?) og å knegå et barn med den type spørsmål.
Jeg skjønner (igjen) ikke hva du mener. Er ikke hele poenget i diskusjonen her at man skal behandle lyse og mørke nordmenn likt? Og dermed ikke lage et poeng ut av hvilken hudfarge de har?
Sånn at hvis man, for å dra det samme eksempelet frem igjen, ikke ville spurt en lys totning om "Men er en av foreldrene eller besteforeldrene dine fra et annet sted enn Toten? Er du, eller en av foreldrene dine, adoptert, kanskje?" - så er det ikke "likebehandling" å spørre en mørk totning om de samme tingene.
Folk er forskjellige. Spør du 12-åringen min svarer hun sannsynligvis at hun er fra Colombia. Med stolthet i stemmen. Men hun er jo bare 12. Der er mulig hun ikke liker spørsmålet like godt når det kommer om 20 år.
Bosatt i USA får jeg forresten omtrent daglig spørsmål om hvor jeg er fra. Jeg synes ikke det er plagsomt, bare en grei måte å starte en samtale på. Jeg tror kanskje det hadde vært annerledes om jeg følt da jeg egentlig var herfra. :vetikke:
Herregud, i hvert eneste bidrag sier jeg at det er oppfølgingsspørsmålet som blir forskjellsbehandlingen rine. Behandle alle likt :hakk i plata: Spør du folk hvor de kommer fra og de svarer så godtar man svaret man. Jeg er sikker på at du innerst inne er enig at at folk flest vet best "hvor de kommer fra".
Ja jeg opplever denne tråden dithen at man skal være forsiktig med å spørre om hvor folk kommer fra. Det virker på de fleste som at det er oppfølgingsspørsmål om hvor man "egentlig" kommer fra som er problematisk, men jeg ser også at en del mener at spørsmål om hvor man kommer fra er noe man skal ha stor grad av sensitivitet i forhold til.
Jeg synes ikke det er problematisk at ikke den introverte spør om så mye, men jeg synes balansegangen kan være vanskelig fordi jeg lett ser at det kan bli kryssforhør ut av det. Jeg har noen ganger i møte med introverte mennesker sittet med en litt vond følelse av at jeg har spurt dem om ting jeg ikke skal. Det er gjerne fordi de ikke spør om ting motsatt. Om jeg da i tillegg skal møte introverte mennesker med denne tråden i bakhodet så kjenner jeg at det blir ekstra utfordrende.
Det var altså ikke ment til deg personlig, men handler mer om mine betraktninger omkring møte med introverte mennesker i kombinasjon med det jeg sitter igjen med av tanker etter denne tråden.
Hvis hudfargen er det eneste som gjør at man lurer er det en ting, men ofte er det jo noe som trigger et oppfølgingsspørsmål. "Du høres ikke ut som du er derfra, har du bodd der hele livet"? for eksempel. "Der har jeg også endel slektninger, kjenner du til x eller y"? "Har dere alltid bodd der eller er dere også innflyttere"?
Hvis man kan stille slike spørsmål til lyshudede, men må ha et filter på for mørkhudede gjør ikke det akkurat at man blir mindre oppmerksom på forskjeller i hudfarge.
Men jeg skjønner at man kan få mark av forhør av typen Lisa skisserer der det man egentlig spør om er "hvor i verden har du de mørke genene dine fra"? Faktisk vil jeg tro at det er bedre å stille det spørsmålet direkte istedenfor å insinuere at man ikke er fra Toten om man er litt mørkere enn snittet.
En kollega og jeg stod og pratet sammen en dag for en stund siden, og jeg spurte han hvor han kom fra. Han svarte Norge og jeg spurte da hvor familien hans kom fra.
De er fra Elfenbenkysten. Så pratet vi litt om det før vi snakket om noe annet.
Nå var ikke dette første samtalen jeg har hatt med han da, med tanke på at vi har vært kollegaer i 2 år.
Noen ganger kan et slikt oppfølgingsspørsmål være ok i mine øyne, men da bør man kjenne personen litt synes jeg.
Første gangen jeg pratet med en person ville ikke det vært et tema.
Når jeg tenker meg om så tror jeg at jeg spør hvor personen bor, framfor hvor de kommer fra.
Hvilket spørsmål tenker du på da? Spørsmålet om hvor man kommer fra?
Ellers: Jeg mener selvsagt ikke at det finnes ting man aldri kan si til mørkhudede folk, men som man kan si til lyse. For å sitere din egen formulering: Har du noe sted i tråden sett at jeg har sagt at man skal snakke annerledes til mørkhudede enn til lyse?
Jeg synes jo det er helt greit å snakke om disse tingene hvis man/begge er interessert, og da selvsagt uavhengig av farge. Det er den første delsetningen din - "hvis hudfargen er det eneste som gjør at man lurer" - som er hele poenget mitt. For hvis hudfargen til vedkommende er eneste grunn til at man spør, så behandler man jo ikke mørke og lyse likt. For da ville man ikke lurt på det samme overfor en lyshudet.
Det kan jo hende at det var flere som ble forvirret over noe jeg sa tidligere i tråden om at jeg kan være mer tilbakeholden med å spørre om egen eller familiens bakgrunn overfor mørkhudede enn overfor lyse. Jeg kan jo gjenta at jeg overhodet ikke mente dette som en regel eller et påbud om at man ikke skal spørre mørkhudede om visse ting. Det var bare en observasjon av meg selv - og jeg kan også fint innrømme at egne fordommer sikkert er en av grunnene til at jeg oppfører meg slik.
Fikk ny kollega i fjor og da var det jo naturlig å spørre om hvor hun hadde jobbet før osv og om hvor hun var fra. (Noe hun også spurte meg om.) Hun sa at hun var fra Stavanger, (bytter litt om på stedsnavn her, altså) men snakket mer Sunnfjord-dialekt. Da var det litt naturlig for meg å kommentere at dialekten hennes ikke hørtes så veldig stavangersk ut hvorpå hun svarte at hun hadde bodd i Sunnfjord som barn. Hvis kollegaen hadde mørk hud, men ellers hadde akkurat den samme bakgrunnshistorien (bodd i Sunnfjord til hun var 12, siden flyttet til Stavanger) ville jeg spurt om akkurat det samme. Hudfargen ville garantert ikke vært en issue i den settingen i det hele tatt. Poenget mitt er bare at jeg ikke kan love at jeg aldri noensinne kommer til å spørre noen hvor de egentlig kommer fra.
Men: Hvor er du fra: Toten Men hvor kommer du egentlig fra? har vel aldri vært på frågan heller i det jeg har skrevet her i dag.
Men denne typen samtaler er jo ikke det som blir debattert i det hele tatt. Jeg blir litt matt over at du ser ut til å mistolke bl.a. meg så veldig. Hvor i verden har du fått det fra at jeg mener man ikke skulle kunne spørre en mørkhudet person om disse tingene du snakket med kollegaen din om? :undrer:
Jo, men allerede der skrev jeg jo at det var noe jeg kunne -under gitte omstendigheter -spørre om senere i samtalen, evt. ved en senere anledning. Hvis noen dager senere spurte min mørkhudede kollega fra Stavanger (hun med Sunnfjorddialekten) om hvilket land hun stammet fra oppprinnelig, ville jeg tolket henne som litt vrang og avvisende hvis hun svarte Norge, jeg innrømmer det.
Nei, det mener jeg ikke. Jeg spør også folk om de kommer fra der eller der eller har familie fra ulike steder: Er du fra Stavanger, er du født i Sør-Korea er du datteren til Rune Rudberg osv.
Men det jeg prøver å si er at jeg skjønner at folk med mørk hud i Norge kan bli oppgitt hvis det er spørsmål om opprinnelsesland stadig vekk, og når det ikke holder å si Bergen. Ikke at det skal være et ikke-tema, men at det kan være irriterende, og at jeg slipper sånne spørsmål, men det gjør ikke ungene mine, som er mørke i huden.
Å hjelpes! Det er ingen her som sier at man ikke spør hvor noen kommer fra! Det er når det følges opp med "Jammen, hvor kommer du EGENTLIG fra? :snill: at det blir utidig!
Hudfarge og utseende kan i noen tilfeller være eneste grunn til at man spør også når det gjelder andre lyshudede. Jeg ble spurt om jeg kom fra Sør-Brasil da jeg var på et veldig ikke-turistifisert sted i Nord-Brasil. De aller fleste blonde med lys hud i det distriktet hadde bakgrunn fra de tyske koloniene i sør. Spørsmålet virket veldig naturlig.
Ofte har hudfarge og utseende lite relevans, men det er en indikator på at man kan tilhøre en annen kultur eller gruppe enn den man tilhører selv. Jeg er enig i at man skal være veldig forsiktig i forhold til å bruke denne indikatoren og ta noe for gitt når det gjelder menneskers utseende.
Det er på samme måte ganske mange som automatisk tror at en kvinne med hijab/tilsvarende hodeplagg er muslim. Indikatoren er sterk, men den forteller heller ikke noe om mennesket bak.
Det fikk jeg ofte og, særlig fordi det var mange som ikke trodde at jeg var fra Norge siden jeg ikke har blondt hår og blå øyne. Og jeg ble tatt for å være halvt afro-amerikansk eller hispanic etter hvert. Men av en eller annen grunn var det annerledes i USA. Sikkert fordi det ble fulgt opp av "Oldemoren min var fra Polen og farfar fra Irland, og bestemor fra Danmark" osv osv.
Vet du ikke det en gang!? :eek: (Beklager, kunne ikke dy meg. :humre: Var dette en uhøflig vits. Hvor fornærmende kan den tolkes?)
Jeg har oppfattet det delvis slik i denne diskusjonen. Jeg har oppfattet det som om det er to ting som har vært diskutert.
a) Det at folk grapser og er nysgjerrige og egentlig lurer på "Hvor i all verdens navn og rike kan en sånn svarting som du gjøre her?" (Og alle som blir tolket som om de kan opptre slik i RL er ganske sure)
b) Og at man ikke bør "mase" på folk, slik at hvis man får en forståelse for at man er sammen med en person som ofte må "svare for seg", så skal man være høflig nok til å la temaet ligge. Litt på samme måten som jeg ikke spør folk som er snekkere om å ta en befaring når de er på besøk. (Dette har jeg større problemer med å skjønne. Klart, vet man at folk plages av x eller y, så unngår jeg det jo. Men ikke på generelt grunnlag - kanskje man burde det?)
Jeg glemte å si at jeg uansett ikke spør barn dette spørsmålet, verken lyse eller mørke. I forhold til barn synes jeg det som regel er irrelevant, de er jo som regel fra det stedet vi er på.
Edit: Jeg har oppfølgingsspørsmål til alle om de allerfleste emner. Å bare spørre et spørsmål om et emne synes jeg høres latterlig ut og som en svært lite fruktbar samtale. Jeg bare flirer. "Hvor er du fra?" Svar. "Hva er favorittmaten din?" Svar. "Hvordan trives du her i bydelen?" Svar. "Hva synes du om statsministeren vår?" Svar.
Det må da være helt vanlig med oppfølgingsspørsmål innenfor samme tema? Det praktiserer i hvert fall de fleste jeg møter, og det er jeg glad for. Ellers ville jeg følt stemningen som svært trykket.
rine: Den prikken var sikkert ganske meningsløs for deg, ja. :haha: Den skulle, som du gjettet, egentlig til noen andre. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det.
En kommentar fra en som er lys i huden og har flyttet flere ganger under oppveksten. Jeg syns det er vanskelig å spare på det såpørsmålet om hvor jeg kommer fra, fordi det ikke finnes et kort og enkelt svar. Mange aksepterer ikke når jeg svarer Norge, fordi de trenger å vite hvilket sted eller landsdel jeg har bakgrunn fra.
Den siste tiden har jeg pleid å svare at jeg ikke kommer fra et sted men har bodd på flere steder under oppveksten. Dette fører noen ganger til en lang og inngående utspørring, som leder samtalen inn på et spor jeg selv ikke ønsker. Tips for å stoppe den eller hvordan man innleder samtalen mottas gjerne.
Jeg har tenkt noen tanker ang. oppfølgingsspørsmål av denne typen. Jeg liker ikke formuleringer av typen "Men hvor kommer du egentlig fra?" eller "Hvor kommer du opprinnelig fra?", fordi jeg synes det har en undertone av "Du som er mørk-i-huden-eller-hva-det-nå-er-folk-stusser-på kan da ikke være norsk". Og ikke sjelden er det folk med holdninger i den retningen, som også formulerer seg såpass taktløst.
Om jeg allerede har svart "Stavanger" på hvor jeg kommer fra, og det så blir stilt spørsmål formulert mer i retning "Har du bodd noen andre steder enn Stavanger?", så synes jeg faktisk det blir litt annerledes. Men jeg er nok ikke av "still 20 spørsmål"-typen. heller, så samtaler preget av utspørring er nok i alle tilfeller ikke helt min greie.
Har fått sånne spørsmål jeg og, på tross for at jeg er etnisk norsk, men det kommer nok av at jeg er veldig mørk til å være nordisk. Syntes ikke det gjør noe jeg, men kan det hende det er fordi jeg kan svare "jeg kommer fra norge"? Jeg vet ikke helt jeg. :vetikke: Når jeg har vært i utlandet så syntes jeg bare det er stas å fortelle hvor jeg er fra egentlig. Mye fordi utlendinger fortsatt forundres over at ikke alle skadinavere er blonde og blåøyde.
"Jeg glemte å si" .... :knegg:
Jeg prøver å unngå og være personlig men har vært det gjennom hele tråden med utangspunkt i situasjonen til min datter, dvs jeg har diskutert på grunnlag av hvordan det oppleves for "brune" norske å bli spurt dette kontinuerlig og ikke få godkjent svaret de gir. Så sier du da helt tilfeldig at du ikke spør barn om dette, så da har vi jo bare snakket forbi hverandre, egentlig.
Dette er vel nok igjen et prakteksempel av en FP tråd der man stort sett har en diskusjon for the sake of having it. :humre: - Og midt i et jobbmøte ser jeg Skilpadda gå forbi utenfor vinduet til der vi sitter å spiser. Jeg kjenner ikke Skilpadda (men kjente henne igjen fra bilder her på FP) men ble nok tydlig distrahert for jeg falt helt ut av samtalen og ble spurt flere ganger "går det bra Lisa". :hehehe:
Jeg synes det er svært vanskelig å bli spurt om hvor jeg kommer fra da jeg hadde bodd 8 steder før fylte 6 år... det stedet jeg har bodd lengst og føler meg mest hjemme er her jeg bor nå.
Og ikke nok med det - da jeg skulle prikke deg og bekrefte at joda, det var meg du så, så greide jeg å prikke rine i stedet. :knegg: Er det rart det blir misforståelser (og krig) i verden, sier jeg bare!
Men du sier du er norsk, og det er greit da? Eller hvordan hadde det føltes hvis folk ikke hadde godtatt svaret du ga? "Nei du kan ikke være norsk, hvor er du egentlig fra?" Så sier du norsk igjen, men svaret ditt blir rett og slett ikke godtatt? For det er det jeg snakker om i tråden.
Jeg kjenner også folk som har svart hår og mørke øyne som har blitt kalt pakkis gjennom hele oppveksten i Oslo men stort sett, når folk spør og de svarer Norge, så opplever de at folk stort sett godtar svaret de får.
Du sier det er "stas" å være i utlandet å si du er norsk. Tror du det er "stas" å være norsk i Norge og bli spurt og konfrontert med det at du er norsk gjennom hele livet? Quite a difference I would suggest.
Ja, det var liksom det jeg plutselig kom på - at du hadde snakket om barnet ditt. Resten av diskusjonen har jeg oppfattet at dreier seg om voksne mennesker i "smalltalk", og det var derfor jeg følte for å presisere at dette er et tema jeg ikke snakker med barn om med mindre de er elever av meg og jeg må vite det pga bestilling av tolk til utviklingssamtale eller noe sånt.
Jeg har to barn, de har en far som er mørkhudet, derfor er de også noe mørkere enn andre barn. Og ja, de er norske, men de er også halvt afrikansk, og for meg er det viktig at de er stolte av denne bakgrunnen også. Så jeg syns det er helt greit at folk spør, men det jeg opplever er egentlig at når de svarer at de er norske så er det helt greit, men at dersom pappaen er dammen med dem, så spør de gjerne hvor han er fra. Om jeg er sammen med dem så går kommentarene mest på at de er så like meg osv, ikke så mye om hudfarge og denslags.
For min del syns jeg det er helt naturlig og si at de er norske men at pappaen er fra et land i Afrika(jeg sier som regel navnet på landet da).
Samtidig så skjønner jeg at folk kan bli lei, og jeg vet at xen min innimellom syns det ble litt mye når alle spurte han om hvor han kom fra, så tilslutt begynte han å tullesvare, det var ikke alle som syns det var like morsomt når han svarte et eller annet sted i Finnmark osv. Man tuller visst ikke med sånt.
Ja, også syns jeg dere leser Rine en smule med vrange øyne.
Jeg er vel ganske lik Joika ift. mørkt utseende og opplever stadig vekk at folk spør meg hvor jeg kommer fra.
Når jeg sier navnet på hjembygda mi blir mange litt forfjamset eller noen ler litt (av seg selv, antar jeg). Da pleier jeg å si at jeg vet at det kan se ut som at jeg kommer fra et annet land, men at jeg ikke gjør det.
Det aner meg at det vil være noen hakk mer krevende om jeg skulle føle meg forpliktet til å si noe om hele/halve slekta eller hvorfor jeg har landet i Norge eller hva som helst. Spørsmålet i seg selv er det på en måte ingenting galt med, men det kan jo være fryktelig sensitivt for enkelte, eller bare kjipt å bestandig skulle svare.
Jeg spør ofte hvor folk opprinnelig kommer fra, men da er det ut i fra at de har en dialekt jeg lurer på. Det har ikke noe med utseendet å gjøre. Jeg håper det er greit og det virker jo sånn når folk svarer, egentlig.
Det er jo en ypperlig icebreaker hvis man har behov for smalltalk. Og hvis man ikke gidde å smalltalke så mye så svarer man det stedet man bodde sist før man flyttet hjemmefra. :jupp: :erfaren globetrotter:
Jeg lar meg ellers fascinere over diskusjonen. Jeg oppfatter at spørsmålet "hvor er du fra?" innleder veldig mange samtaler. Siden jeg jo har bodd lengst i Oslo, og dessuten er født her, så er jo i teorien det riktige svaret. Men siden jeg aldri har gått på skole i Oslo så ender det opp som Helt Feil og innimellom blir det spørring og graving og oppfølgingsspørsmål.
Og ellers pleier jeg stort sett ikke å spørre om hvor folk egentlig kommer fra. Min erfaring er at den informasjonen gjerne dukker opp i samtalen etter hvert, dersom den jeg snakker med syns det er noe å snakke om.
:knegg: Jeg har også hatt mange sånne samtaler. Men jeg synes i grunnen det er litt kjekt jeg. Det er ekstremt mange amerikanere som har en vag bakgrunn fra Norge når de bare kjenner etter, har jeg funnet ut. :fnis:
Og så får man sånne morsomme historier som den jeg ble fortalt i går. Og da man virkelig er glad for at man skal hjem til Norge og ungene ikke skal gå på High School her...
Geografilæreren til norsk gutt?. "So, you are from one of the Norwegian countries?" Geografilæreren!
:rofl: / :skremt:
Ellers kan jeg jo bare gjenta at jeg er mor til et stk brunt barn som synes det er stas å fortelle at hun er fra Colombia til alle som gidder å høre på. Så folk er forskjellige. Og siden jeg selv er ei som ofte tråkker i salaten med begge beina, så må jeg si at jeg garantert har tråkket folk på såre tær med teite spørsmål. Men alternativet er jo å holde kjeft, og alle som kjenner meg vet at det egentlig ikke er et alternativ. :rødme:
Okei, men jeg svarer ut i fra hovedinnlegget og Niobes innlegg (som jeg quotet) nå og ikke dine innlegg egentlig. ;) Har ikke lest innleggene dine.
Jeg har opptil flere venninner som er adopterte (fra Asia) og jeg har heller aldri hørt at de opplever spørsmål om opprinnelse som noe vanskelig. Skjønner liksom ikke helt dette issuet med at svaret ikke blir godtatt. Er det så vanskelig å si at man er adoptert feks? I don't get it. De fleste legger diskusjonen død da, skulle en tro.
Datteren min er født i Colombia. Niobe er født i Sør-Korea. Datteren min synes det er kjempestas å svare at hun er fra Colombia, Niobe er ikke der.
Altså, datteren min sier jo hun er norsk. Men så sier hun også at hun er fra Colombia. For henne er det bare positivt å være fra Colombia, og det er jeg veldig glad for.
Når det er sagt så liker hun ikke å skille seg ut, så egentlig er det litt rart at hun synes det er så stas å påpeke at hun er fra Colombia. Men jeg tror rett og slett bare at hun er stolt av det og at det er derfor hun liker å fortelle det. :vetikke:
Og nei, jeg synes ikke det er feil at datteren din sier hun er norsk. Jeg synes alle som er norske skal få si de er norske, uavhengig av hudfarge og hvor de er født.
Jeg er såpass inne i adopsjonsverden at jeg neppe hadde spurt et menneske som snakker kav norsk om hvor det er fra, all den tid jeg hadde antatt at mennesket var adoptert eller andregenerasjonsinnvandrer. Men jeg er såpasse frekk (eller som jeg synes selv: interesserert....) at jeg kan finne på å spørre folk om de er adoptert, og i såtilfelle fra hvor. Jeg synes det er dumt om det at jeg spør om det gjør at noen føler seg ille berørt.
Og om jeg hadde truffet deg, Lisa, så hadde jeg kanskje spurt om datteren din var adoptert. Hadde det vært et spørsmål du ble støtt av?
Da kan jeg følge opp med at min gegrafilærer som senior på high school i USA egentlig var skolens fotball coach. Senior er da omtrent som trdje klasse på videregående. Geografitimen minnet om de vi hadde i fjerde klasse på barneskolen, hvor hvert kapittel tok for seg ett land, og listet opp flagg, nasjonalrett, antall innbyggere osv. Det måtte vi pugge til neste time, også fikk vi den samme lista som spørsmål. Av en eller annen grunn var Albania et land som var viktig nok til å få sitt eget kapittel, men ikke Norge. Mens vi pugget skrev læreren "dikt" til oss. Mitt lød som følger:
She's never been to college
She's never been to school
But when it comes to dating americans
She's an educated fool
Nå er jo ikke jeg Lisa, men jeg har fått spørsmål om guttene er adopterte, og jeg blir ikke støtt av det. Som regel kommer spørsmålet fra folk som ikke har sett på dem sånn helt ordentlig, for når det gjør det blir de litt flaue siden spesielt storebror er lik meg.:knegg:
Min erfaring er at skolen blir dårligere og dårligere og dårligere her i USA. Jeg er ganske imponert over pensum på elementary school her. Men jeg hører de som har unger på Junior High og High school er langt fra like imponert. Når man feks deler ut prøvesvarene på forhånd, sånn at de på footbal teamet skal få gode nok karakterer... :gal:
Og jeg har møtt folk som tror at mine er biologisk mine og antar jeg har en mørk mann. Særlig mht yngstemann, som er gyllen med store, myke krøller. Og "alle" sier at yngstemann er lik faren og eldstemann lik meg. Men jeg ser ikke helt likheten, og fniser litt i skjegget og tenker at det er noe de sier fordi de tror jeg blir glad. :knegg:
Der jeg kommer fra var det ei som var adoptert fra Korea, hun var faktisk lik sine norske foreldre. Vi visste jo alle om bakgrunnen, men det hjalp ikke, hun var jo lik foreldrene sine.
Jeg kjenner også adopterte barn som er "skremmende" like foreldrene sine. Og jeg vet at på enkelte ICBF-kontorer (barnevernet i Colombia) hadde de bilder av ungene på veggen og gikk aktivt inn for å matche etter utseende. Men i vårt tilfelle så er ikke ungene veldig like på oss. Men selvfølgelig - de får jo fakter, ord og uttrykk, så en viss likhet blir det jo likevel.
Jeg håper virkelig at jeg slipper at ungene mine sier sånn.
Men jeg har gått gjennom oppveksten og tenkt noen ganger at jeg må ha vært adoptert. Dessverre var det uten tvil sånn at jeg ha mine fars gener i alle fall. Og da er det vel vanskelig å utelukke moren min heller. ;)
Ja! Jeg var i en tidlig tenåringsfase veldig flau over pappa. Bl.a. fordi han nynnet for seg selv når han gikk rundt i butikken. På hjemstedet mitt visste alle hvem jeg var, men på hytta kunne jeg gå litt i bakgrunnen og late som jeg ikke kjente ham. :knegg:
Hvem som nå går rundt og nynner for seg selv i offentligheten skal vi ikke snakke så høyt om. :flau:
Jeg har jo en søster som ikke er adoptert, og når vi som tenåringer syntes at foreldrene våre var ekstra teite, så sa jeg gjerne til henne "Se på dem. Helt ærlig, blir du ikke redd???" :knegg:
Som sagt, der jeg kommer fra spør de ofte om dette og jeg skal ikke gjenta ordrett hva jeg svarer, men som oftest type svar "neida, du vet, i byen har integrasjonen gått så langt at vi til og med ......... "
Hadde jeg blitt støtt om du hadde spurt meg om min datter var adoptert? Jeg tror ikke du hadde gjort det slik jeg kjenner deg for du hadde sett med en gang at hun er veldig lik meg i ansiktet (poor kid). Kanskje du hadde spurt om hun hadde sett ut som om hun kom fra et typisk adopsjonsland som Kina eller Colombia?
Jeg synes forøvrig det er flott at jenta di sier hun er fra Colombia, det betyr jo at hun er stolt av det og har et forhold til nettopp det at hun er fra Colombia.
Men er vi ikke alle egentlig enige om at folk, barn og voksene, uansett hudfarge selv skal ha retten til å definere hvor de kommer fra? Så behandler man alle mennesker likt og godtar det svaret man får uten å sette spørsmålstegn eller tvil ved det svaret som blir gitt.
Det er vi enige i, Lisa. Å gnåle videre til noen som helt åpenbart ikke ønsker å gi det svaret man hadde forestilt seg at man skulle få vitner om særdeles dårlige sosiale antenner.
...som jeg ikke føler for å klandre Rine for å ha, altså.
Her var det sannelig mye å lese. Mange gode og interessante svar.
Jeg synes det er fryktelig vanskelig med hva man kan si og ikke si, og hvordan ting kan sies, uten at det blir oppfattet som noe negativt. Dette gjelder ikke bare når man snakker med eller om mennesker av utenlandsk opprinnelse, men i mange andre settinger også.
Jeg for min del har aldri opplevd at noen har reagert negativt på spørsmål om hvor de kommer fra. Hverken fra de som er fra Norge eller de fra andre land. Jeg har utelukkende fått svar som ikke har tydet på noe negativt. De fleste utenlandske har fortalt hvilket land de kommer fra, eller lagt det til etter at de har sagt at de er herfra. Adopterte har også enkelt svart at de er adopterte fra der og der, og at de da er oppvokst her.
Jeg ser jo helt klar det blant annet Niobe nevner, at hun blir lei all gravingen. Selv om den som spør ikke mener å grave, så skjønner jeg jo at det blir mye, når alle stiller det samme spørsmålet.
Jeg har selv en svigerinne som er adoptert fra Korea, og selvfølgelig er hun norsk. Jeg har mange ganger snakket med henne om dette at hun er født i Korea, og overfor oss i familien så snakker hun villig vekk om dette, men hun sier også det samme som Niobe her, at det kan bli for mye ute blant fremmede. Spesielt de som plutselig på butikken kan finne på å spørre, og så blir de himmelfallen når de hører at hun snakker Norsk. Jøss, så flink du er til å snakke Norsk liksom...
Som sagt synes jeg det er vanskelig å vite. Når jeg småsnakker med folk, så skiller ikke jeg på hudfarge, språk, utseende, tykk, tynn eller what ever. Jeg snakker likt med alle, uavhengig av dette, og da er det veldig vanskelig å vite om man tråkker feil.
Jeg kan godt spørre en "typisk" Norsk med annen dialekt enn stedet tilsier, om hvor vedkommende kommer fra, og det samme kan jeg til en som enten er mørk, eller har et språk som tilsier at det er noe annet enn Norsk.
Som da jeg ble kjent med mor til en kompis av gutten min her. Hun snakket tilsynelatende rent Norsk, men jeg ble obs på noe som fikk meg til å tenke at Norsk ikke var hennes morsmål. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, så da det en gang passet seg, så nevnte jeg dette og spurte om hun kom fra et annet land. Hun smilte og humret litt, og lurte på om det hørtes ennå ja. Hun kom fra Sverige, men hadde bodd her i mange år. Ingen sure miner i det hele tatt, og hun fortalte uoppfordret om hvor hun kom fra og at hun fortsatt hadde familie der.
Jeg har som sagt full forståelse for at det kan bli for mange spørsmål om det samme for de som feks har et utenlandsk utseende eller språk, men jeg mangler litt forståelse for at enkelte dømmer de som spør, ut fra spørsmålet. Jeg synes ikke det er noe kjekt å bli sett på som å ha fordommer mot utenlandske når jeg spør om hvor de kommer fra. Jeg spør ikke for å hverken påpeke at de er fra et annet land, og dermed ha fordommer mot det. Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert, og at det i samtalen faller seg naturlig å spørre. På samme måte som en hel del andre ting man snakker sammen om.
Ok, mange opplever nok negative kommentarer, men det er ikke dermed sagt at alle spør eller snakker om det fordi at de har fordommer.
Akkurat det dreier seg jo om så mange andre ting også. Feks da en bekjent av meg la merke til en kjole en dame på butikken hadde på seg. Den var veldig fin, og damen kledde den påfallende godt, så min bekjente kikket litt. Da ble damen med kjolen sint, og raste ut av seg om min bekjente ikke hadde sett et tykt menneske før...
Min bekjente blir helt satt ut, men klarer å si at det var kjolen hun så på, og at den var så nydelig til henne. Damen i kjolen blir da syrlig og sier "og du er overrasket over at jeg som er så feit kler den?"
Min bekjente ble enda mer satt ut da, og hun bare gikk. Lei seg og småforbannet, for hun beundret jo virkelig kjolen, og tenkte ikke et sekund på at damen var stor. Man kan jo spørre seg hvem som har fordommer...
Noe slikt har min svigerinne også sagt til sine søsken, som da ikke er adopterte.
Og til sine søsken har hun sagt at det ikke er rart foreldrene valgte å adoptere det siste barnet, når de med skrekk så på hva de hadde klart å lage selv :knegg:
