Jeg sitter og ser på tv her, fra feiringen av 17.Mai rundt om, og her er det blant annet et intervju med Abid Raja og familien hans. Mye av det de snakker om er dette med det multikulturelle her i landet, og da spesielt på en dag som denne.
Abid kommer så inn på dette med å bli spurt om hvor man er fra, og han sier han håper at hans barn en dag skal oppleve at de slipper å få dette spørsmålet, og at de bare rett og slett blir akseptert som norske.
Jeg forstår jo hva han mener, men jeg ble allikevel sittende å tenke litt på dette.
Om jeg kommer i prat med et menneske som tydeligvis ikke har sin opprinnelse her i Norge, enten ut fra språk eller utseende, så blir jeg oppriktig nysgjerrig, og om anledningen byr seg, så spør jeg hvor vedkommende (opprinnelig) kommer fra.
Jeg spør da ut fra en ren nysgjerrighet og interesse, siden jeg er veldig nysgjerrig på andre land og kulturer. Denne nysgjerrigheten og interessen er jo på flere plan. Er det mennesker som nylig har kommet hit, så synes jeg det er interessant å høre om hvor de kom fra og hva de kom fra (om samtalen leder så langt at det blir naturlig å komme inn på det), og er det mennesker som er oppvokst her, så er det interessant å høre om røttene deres.
Jeg har pr i dag aldri opplevd at noen har reagert negativt på at jeg bringer dette på bane, men hva er egentlig regnet som ok her? Er det greit å vise interesse og nysgjerrighet, eller skal man bare holde munn og late som at man ikke registrerer at mennesker har en annen bakgrunn enn oss selv?
Jeg synes det må være greit å spørre om. For meg er det en naturlig del av det å bli kjent at man spør litt om bakgrunn; det være seg hvor i Norge man er født, eller i hvilket land man er født.
Men det må altså være et menneske jeg er i ferd med å bli kjent med og er oppriktig interessert i å vite mer om, og ikke et mer eller mindre vilkårlig menneske som bare har et litt annet etnisk utseende enn meg.
Å bli spurt hvor man kommer fra er noe man må regne med. Det er noe som gjøres i de alle land jeg har besøkt og det vitner stort sett om et ønske om å bli kjent og å vie den andre oppmerksomhet. Det som ikke er bra er dersom man spør på nytt om man ikke er fornøyd med svaret (underforstått "du kan aldri i livet komme fra Voss så mørk i huden som du er") basert på at vedkommende har en annen hudfarge.
Om det er noen som snakker helt korrekt norsk sånn at det er klart at de er oppvokst i Norge, så er det vel mer korrekt å spørre hvor familien opprinnelig er fra synes jeg. Ungene til Raja kommer jo opprinnelig fra Norge, men familien/slekta kommer opprinnelig fra Pakistan.
Jeg blir også nysgjerrig, men jeg spør sjelden, nettopp fordi jeg tenker at det må være møkk irriterende å bli spurt hvor man kommer fra (og kanskje med oppfølgeren "ja, men hvor kommer du EGENTLIG fra!", hvis de svarer "Bergen") gang etter gang etter gang etter gang. Jeg er også nysgjerrig på kulturer, men tenker at den praten får komme når vi blir bedre kjent og det faller seg naturlig.
Jeg vil ikke si det er ugreit å spørre om. Men min erfaring er at de som er genuint interesserte i meg som person, sjelden spør om det. Mens de som bare er ute etter smalltalk, og/eller er nysgjerrige, og/eller tror det har noe å si for hvem jeg er, de spør. . Jeg må innrømme at jeg, for min del, gjerne mister interessen for vedkommende, der.
Og jeg kan forstå at noen reagerer på det. Fordi både for meg som adoptert, og for 2. og 3. generasjons innvandrere, så blir det like interessant og har omtrent like stor betydning, som det har om noen er født i Bergen eller Stavanger. De som spør har gjerne en oppfatning som tilsier at de tror de vet noe om meg, om de vet at jeg er adoptert. Som om det eksisterer en felles adopsjonsidentitet. Jeg ser for meg at det føles på samme måte for andre nordmenn med ikke-vestlig utseendet.
Jeg er forsiktig med det, og venter som regel med emnet til personen evt. begynner å snakke om relaterte ting selv. Jeg synes det er normal høflighet, nettopp av de grunnene Polyanna nevner. (Unntaket er hvis jeg skjønner at de har et rasende interessant morsmål, men da håper jeg de tilgir meg i min nerdelykke.)
Jeg spør jo om folk kommer fra Bergen eller Stavanger også. Så hvorfor skal det å spørre om hvor folk kommer seg fra ikke være noe jeg spør om bare fordi de jeg snakker med har en annen hudfarge?
Eh, jo du må gjerne spør om de kommer fra Bergen eller Stavanger? Men om du vet at en etnisk norsk er fra Stavanger, insisterer du på å få vite om de likevel egentlig er fra Bergen? Om de er født der? Antagelig ikke, for det er i grunn lite interessant?
Jeg er også forsiktig med det etter å ha hørt flere ganger at det kan føles ubehagelig for den som spørres.
Egentlig føles det veldig naturlig for meg å spørre hvor folk kommer fra når det er tydelig at de ikke kommer fra Teondheim, uansett om det er hudfarge eller dialekt som gjør det.
I de tilfellene der jeg spør om sånt, er det jo nettopp smalltalk. Nå er jo ikke smalltalk noe jeg er "ute etter," egentlig er det jo litt kjedelig/småkleint å være nødt til å småsnakke med et menneske man aldri har møtt før. Samtidig er det jo en del mennesker jeg har blitt god venn med som jeg første gang traff i en small-talk situasjon, og jeg synes det er rart om de skulle avskrive meg fullstendig bare fordi jeg spurte hvor de opprinnelig kom fra. Jeg har bodd flere steder i landet og har aldri følt det ubehagelig hvis noen har stilt meg det spørsmålet.
Jeg spør hvor folk kommer fra. Det er en del av greia med å bli kjent. Noen ganger er svaret Bergen og andre ganger er svaret "foreldrene mine kommer fra Pakistan". Og jeg synes det er interessant å vite begge deler.
Vi omgås mange folk med forskjellige etnisiteter. Jeg liker å høre om andre kulturer og skikker.
Som sagt; jeg synes ikke spørsmålet er ugreit, og det kan godt hende noen har genuin interesse for folks fødested. Jeg sier bare at spørsmålet ikke nødvendigvis oppleves som god oppmerksomhet for den som spørres. Jeg synes det er befriende med folk som ikke spør.
Man kan jo snu på det: Hvorfor i all verden er det så om å gjøre å ikke fortelle noen hvor man er født? ;)
Vel, fra spøk til alvor: Jeg forventer faktisk at dersom jeg spør en person som snakker flytende norsk hvor han kommer fra at svaret et sted i Norge. Det ville nok holdt for meg å vite det, sånn i første omgang. Dersom jeg mot formodning skulle spurt en person med annen hudfarge/utenlandsk aksent hvor han opprinnelig kom fra og han hadde svart Toten, ville jeg tatt hintet og ikke spurt mer. (Men samtidig tenkt at han gjorde seg litt vrang. :innrømmer: )
Det er ikke om å gjøre. Men i en god, naturlig samtale, så kommer det gjerne frem uansett. Hvorfor det skal være spørsmål nummer to på listen, det skjønner ikke jeg. Om man virkelig ønsker å bli kjent med vedkommende, så må det da finnes mer interessante ting å få vite. Og hvis man ikke ønsker å bli kjent, så er det da vel samme hvor de ble født?
Men hvis svaret er "Foreldrene mine er i fra Pakistan" så er jo ikke vedkommende derifra. Hudfarge sier lite om hvor en person er i fra i dag. Verken Abid Raja eller ungene hans er fra Pakistan, de er fra Oslo.
Jeg er med Polyanna og Toffskij på denne, og greier helt fint å smalltalke og bli venner med folk uten å vite slektsrøttene deres i løpet av første samtale.
Jeg har hørt lignende ting som det Niobe forteller fra andre som ikke ser etnisk norske ut og kan levende tenke meg at det er irriterende i lengden. Jeg er ikke fra Jæren, selv om oldefaren min var født der.
Niobe: Det ville ikke vært spørsmål nr. to på listen hos meg, altså, men ikke så veldig langt nede. Hvis man ikke kjenner noen så godt, er ofte stedet de kommer fra en grei plass å begynne. Kanskje har man vært der (uansett om det er et annet sted i Norge eller i utlandet) og da er det alltid en del å snakke om. Kanskje kjenner man noen som er derfra, etc. etc. Sånne "bli virkelig godt kjent med personen" spørsmål er, etter min mening, noe som kommer en god stund senere i samtalen. Jobb og sånt er også greit å begynne med, men noen vil nok garantert føle seg støtt av det også. Hvor skal man egentlig starte hvis man må snakke med en person man aldri har møtt før? :undrer:
Ikke sant. Og om man mener at opprinnelsessted er med på å forme hvem man er så tror jeg nok det å vokse opp i Oslo sier mer om Raja og ungene hans enn at foreldre/besteforeldre er fra Pakistan. At min bestefar var skipselektriker i Ålesund sier i grunn veldig lite om meg.
Hver gang jeg treffer nye mennesker så spør de hvor jeg kommer fra pga min merkelige selvlagde dialekt. Jeg sier jeg kommer fra Bergen, og da ler de og sier: "nei hvor KOMMER du fra?!" :humre:
Jeg kan forstå at det kan være sårt for mennesker som f.eks er adoptert eller født i norge av innvandrerforeldre, å bli spurt hele tiden hvor de kommer fra, når de faktisk kommer fra norge.
Folk er vel bare nysgjerrige da. Jeg kan gjerne spørre folk med utenlandsk opprinnelse om det, fordi jeg er nysgjerrig. :rødme:
Ja, du må gjerne begynne med stedet de kommer fra, men hvorfor er ikke et stedsnavn i Norge godt nok svar, selv om de skulle ha annen hudfarge eller aksent? Større sjanse for at du har vært der, enn i en by i Pakistan, i alle tilfeller?
Har ikke lest diskusjonen, men jeg må innrømme at jeg spør folk som har annen dialekt enn meg om hvor de kommer fra, så jeg synes vel ikke det er så rart å spørre folk med klar utenlandsk aksent eller med annen hudfarge om det samme.
Utenlandsk aksent er jo en ting, da kommer de jo tydeligvis et annet sted i fra. Men når vi har mennesker hvis familie er født i Norge fire generasjoner bakover, så syns jeg ikke hudfarge sier noe særlig om hvor de er i fra.
Det blir ikke det samme. Spørsmålet er hva du gjør om vedkommende både har en annen dialekt enn deg, og også annen hudfarge. Godtar du da om vedkommende svarer et annet sted i Norge, eller insisterer du da på å også vite om vedkommende er født utenfor landets grenser, eller om foreldrene er det? Abid Raja synes nok det er helt greit om han spørres hvor han kommer fra, men han skulle gjerne ønske det holdt med Oslo. Slik det gjør for de fleste andre Osloborgere.
Ja, det var jo det jeg skrev i forrige innlegg. Jeg kan snakke leeenge om et sted i Norge, jeg.
Jeg synes likevel det er en del unødvendig såre tær ute og går når det gjelder slike ting. Snakker man om barna, kan en person som prøver å få barn eller vil ha flere barn, bli støtt. Snakker man om jobben, kan en uføretrygdet/syk person eller en person om har mindreverdighetskomplekser pga. jobben sin bli støtt. Samtidig er det rart å gå direkte på politiske eller filosofiske spørsmål med noen man aldri har møtt før.
Jeg tenker at det sånne ting er slitsomme fordi de skjer så ofte, ikke fordi det er fornærmende i seg selv? Litt som å snakke med vilt fremmede om magen når man er gravid; det er ikke vanskelig å skjønne at det er et lett tema å ty til, og det er jo antagelig til og med godt ment fordi man vil vise interesse, men jeg ble utrolig trøtt av å snakke om det H E L E. T I D E N. - som om det var det eneste som definerte meg, liksom?
Jeg husker også en her inne (shute?) som skrev at det av og til var slitsomt å si noe om kona si til fremmede i en bisetning, fordi da handlet det plutselig alltid om at man levde i et lesbisk parforhold, og ikke om historien. Igjen, det er vel den gjentatte greia som sliter litt?
Jeg kan godt være nysgjerrig på hvorfor folk med annen hudfarge/annet "etnisk utseende" ser ut som de gjør, men jeg er både redd for å være uhøflig og for å være den trehundrede personen som spør om dette, så derfor lar jeg være.
Og rine, det er jo ikke snakk om at det er om å gjøre å ikke fortelle hvor man er født, det er at det kan være veldig irriterende å gang på gang fortelle folk hvor man er født, og så hver gang få oppfølgingsspørsmål om hvor man egentlig er fra. Særlig hvis man "egentlig" faktisk er fra Bergen, eller Oslo, eller hvor det nå måtte være.
Selv synes jeg ikke det ville gjøre noe om folk jeg traff begynte å smalltalke om hvor jeg kommer fra, når jeg flyttet derfra, hvor etternavnet mitt stammer fra, hvor foreldrene mine er fra og for den del hvor besteforeldrene mine opprinnelig kom fra. Det ville være et litt uvant, men absolutt ikke uhøflig eller påtrengende samtaletema. Men hvis det "alltid" var dette folk spurte om, så ville jeg sikkert bli litt lei. Klart det er begrenset hva man kan finne på å snakke med ukjente om, men ettersom det aldri er noen ukjente som spør meg om min families opphav, finnes det åpenbart mange andre temaer man kan prøve seg på. Og disse andre temaene kan man sikkert bruke overfor folk med "utenlandsk utseende" også.
Et stedsnavn i Norge bør være godt nok svar, men jeg synes det er dumt om man skal være forsiktige med å spørre hvor folk kommer fra.
Det er vel den manglende aksepten av svaret som er irriterende, ikke spørsmålet vel?
Jeg blir temmelig ofte spurt hvor jeg kommer fra. Det opplever jeg som veldig positivt. Folk her i distriktet blir som oftest overrasket over at jeg ikke kommer fra stavanger siden de tror de hører på dialekten at jeg er derfra. (Jeg snakker ikke rogalandsk i det hele tatt)
Jeg er en del sammen med flyktninger og de som har lært norsk spør ganske ofte hvor jeg kommer fra siden jeg snakker annerledes. Jeg ser også at noe av det første de spør hverandre om er hvor man kommer fra.
Det tror jeg også. Folk med annen hudfarge merker at det er det som definerer dem i en hel haug med settinger, så når så godt som alle nye mennesker de møter i tillegg syns det er viktig å vite hvor oldeforeldrene deres er født for å konversere så skjønner jeg godt at man blir skikkelig lei.
Jeg sier jo at jeg ville tatt hintet. I Niobes tilfelle (som jeg regner med snakker Stavangerdialekt?) ville jeg "godtatt" Stavanger og ikke følt for å følge opp med "hvor kommer du egentlig fra."
Jada, det var bare din "Hvorfor i all verden er det så om å gjøre å ikke fortelle noen hvor man er født?"-kommentar jeg hengte meg litt opp i. :)
Jeg tror jo egentlig ikke at de fleste vil synes det gjør noe om folk vil vite litt om hvor de kommer fra, hvis de kommer fra et annet land. Men jeg er sikkert litt overnervøs for å enten være med på det massive maset mange opplever eller for å gi inntrykk av at jeg primært identifiserer dem som "utlendinger", så derfor spør jeg så å si aldri. (Jeg synes selv jeg er overnervøs for slikt, altså; jeg vil stort sett alltid "err on the side of caution" og heller spørre for lite enn for mye - både om etnisk opphav og om andre ting.)
Nå kjenner ikke jeg Abid Raja, men andre 2. og 3. generasjons innvandrere med røtter i Pakistan. De er norske, men siden de kler seg i pakistanske klær, spiser halalmat, feirer pakistanske høytidsdager osv. Og da tenker jeg at de er både norske og pakistanske på en gang. Og dette er det interessant å høre om.
Men kanskje er jeg enig med Niobe allikevel. Dette er ikke spørsmål nr 2 og 3 jeg spør nye beskjentskaper. Det kommer som regel frem et stykke uti samtalen og da helt av seg selv. Som i går når vi snakket om hva vi likte og ikke likte ved den norske nasjonaldagsfeiringen, og naboer fra andre nasjonaliteter bidro med hvordan man feiret i deres land.
Sf: Hvir kommer du fra?
Person med hvitt hår: Stavanger
Sf: hvor kommer du fra?
Person med svart hår: Stavanger
Begge svar er helt greie - spørsmålet var også greit.
Jeg er forøvrig truendes til å si til person med hvitt/svart hår "men du er ikke derfra opprinnelig? Jeg hører hedmarking inni der?"
Ja, den reagerte jeg også på. Hvis man er født og oppvokst på Toten, så er det jammen ikke særlig vrangt å svare "Toten". Er man utenlandskadoptert til Toten, kan man selvsagt si det, men jeg synes ikke man er vrang selv om man ikke forteller det. Og det er jo ikke sikkert man er det, heller - det kan hende man har en forelder som (opprinnelig) er fra et annet land, men som har bodd på Toten i 50 år, og er gift og har barn med en etnisk norsk person med lange røtter på Toten. Da synes jeg jammen "Toten" må holde i lange baner når barna deres skal fortelle hvor de kommer fra.
Man kan ikke forlange at folk skal svare på noe annet enn de spør om. Spør du hvor folk er fra, så kan du ikke kalle dem vrange hvis de ikke helt ubedt også svarer på "men hvorfor ser du sånn ut?".
Ja, som mor til to barn med pappa fra Dominikanske republikk kan jeg signere dette. Ungene mine er norske, og de kommer fra Norge. Jeg blir litt matt av de som insiterer på å spørre hvor de har krøllene fra, som en av de første tingene de spør om. Er det virkelig så avgjørende å få vite?
Jeg blir nysgjerrig på mye rart som jeg ikke spør om jeg, altså. Jeg blir kjempenysgjerrig når folk med et indisk utseende kombinert med en alder som er før adopsjoner fra India ble vanlig, heter Jan Johansen, for eksempel. Adoptert? Indisk far? Byttet navn? Det er flaut, men jeg tenker på det. Men jeg styrer meg jo, og SPØR ikke! Og så tar det en halvtimes tid og så har jeg glemt det, fordi jeg da har mye annen kunnskap om personen som definerer hvem vedkommende er (humor, utdanning, jobb, interesser, barn, whatever), og da blir den der første nysgjerrigheten uviktig.
Dette er jeg helt enig med deg i. Man kan jo godt snakke om hvor familien stammer fra i en samtale, det syns jeg er er helt greit. Men det er denne evindelige spørringen som viser at man definerer dem som "utlendinger" jeg ikke liker.
Jeg syns Skilpadda, Niobe og Polyanna hadde tre sædeles gode poeng:
Når jeg nesten aldri opplever at spørsmålet "hvor kommer du fra" dukker opp tidlig i en samtale, går det fint an å finne smalltalkemner som ikke dreier seg om dette med folk med annen hudfarge også.
Å svare "Stavanger" er ikke et hint om at man ikke vil snakke om det, det er sannheten.
Skal man oppfattes som "vrang" om man svarer Tåsen når oldefar er fra Sri Lanka?
(Abid Raja er forresten født på Ullevål sykehus og har gått på Sagene skole. ;) )
Men for meg er det et poeng hvor man kommer fra. Det går sjelden lang tid i en forsamling før jeg sier hvor jeg er fra selv. Dermed faller det ikke så unaturlig å spørre andre også.
Ikke sant? Den ene oldefaren min var visst opprinnelig fra Nøtterøy - jeg kunne jo begynne å fortelle veldig omstendelig om dette neste gang noen spør hvor jeg kommer fra. (Det hender jo absolutt at noen spør hvor jeg kommer fra, for de hører at jeg er nordfra, men dialekten min er vanskelig å plassere fordi den er så avslepen. Men det har aldri føltes relevant å forklare at jeg er vokst opp et annet sted enn foreldrene mine, for eksempel.)
Jeg tenker at om det er åpenbart at spørsmålet kommer fordi man opplever at personens opprinnelse er et annet sted (hudfarge eller dialekt), så skjønner man jo hvorfor man egentlig blir spurt.
Da er man ikke nødvendigvis vrang om man ikke svarer på det man skjønner den andre lurer på, men man gjør iallefall et poeng ut av at man ikke ønsker å svare noe mer enn det man gjør.
Men det er jo ikke det som diskuteres her. Poenget er hvorvidt du aksepterer folks svar på hvor de kommer fra. Mange etnisk norske opplever at folk ikke gjør det. Som forklart i tråden.
Men da oppfatter jeg deg som at du er nysgjerrig på hvor de er vokst opp og evt. hvor de har gått på skole, og kanskje lurer du på hvor dialekten deres kommer fra. Jeg synes det er noe annet enn å grave for å finne ut hvilken oldefar det er som gjør at noen er brun i huden.
Jepp, det er jo det jeg lurer på, det spiller en rolle for meg hvor folk identifiserer seg selv fra, ikke opprinnelsen til hudfarge og sånt, kollegaen min sier han er fra India til tross for at han er født i Norge. Jeg sier jeg er fra her jeg bor nå til tross for at jeg er født et annet sted. Men den jeg spør vet jo ikke det, så kanskje jeg vil oppfattes som uoppdragen.
Men det er jo en masse ting jeg lurer på som jeg er for høflig til å spørre om, selv om det ikke er fornærmende i seg selv? Hvorfor sitter du i rullestol, hvordan er det å være så lav, hvorfor bor du ikke sammen med faren til barnet, hvorfor har du farvet håret gulrotfarvet, LIKER du virkelig Beyonce, hvorfor i all verden skal du til Bulgaria i ferien?
Det at man lurer på noe, er ikke nødvendigvis en god nok grunn til å spørre. Det prøver jeg å lære mine barn også. (:flau: )
Jammen... det er da ikke sånn det fungerer? Fordi om noen har krøller eller litt annen hudfarge så skal de da ikke måtte stå til rette ift hvorfor de har den hudfargen de har?? Og gjør de ikke det "gjør de et poeng utav det"? :niks:
For meg blir det helt feil å kalle folk vrange, eller at "de gjør et poeng utav det" fordi de ikke forklarer sin egen variasjon av en annen farge av blendahvit altså, bare fordi jeg er nysgjerrig der og da. Ærlig talt. Er man så forbaska interessert og nysgjerrig får man heller vente til de er interessert i å dele det. Hvis det overhodet er noe man tenker over.¨
Men "hvor er du fra" synes jeg er en helt grei ting å spørre om, så lenge man også er villig til å være fornøyd med svaret man får.
Fint svar, kunne ikke gjort det bedre sjøl. Og så er jo enkelte (:knegg: ) på FP ganske vrange også, som gjør et nummer ut av å late som om de ikke ser forskjellen på Pakistan og Toten. Eller går det hele ut på at akkurat det ikke spiller noen rolle? For det gjør jo ikke det. Og nettopp derfor spør jeg like gjerne en med norsk utseende og stavangerdialekt som en med knallsvart hår og aksent fra Pakistan hvor de kommer fra. (Og jeg har allerede forklart fjorten ganger at jeg godtar at personen som opprinnelig kommer fra Pakistan svarer Toten.)
... Men rine, du godtar ikke at de som opprinnelig er fra Toten, men som ser ut som de er fra Pakistan fordi bestemoren deres er et annet sted fra, faktisk ikke gjør seg vrange? Du mener at de bør skjønne at det du lurer på er hvorfor de er brune?
Fordi det er irriterende å gang på gang bli minnet på at man ikke er norsk. I motsetning til quoten over her, hvor du blir spurt om hvor i landet Norge du kommer fra. Som adoptert er det norske språket og den norske kulturen det eneste man kjenner til.
CD: Hvis jeg spør noen med brun hudfarge og Totendialekt hvor de kommer fra og de svarer Toten, så godtar jeg det. Hvis jeg (og det ville jeg ikke gjort før langt ut i samtalen, hvis det i det hele tatt falt seg naturlig, meget mulig vi hadde mye annet å snakke om) spurte hvor de opprinnelig kom fra og de fremdeles svarte Toten, ville jeg tatt hintet, (for det er jo et hint om at de syns spørsmålet er utidig/over grensen/unødvendig) men opplevd dem som litt vrange og ute etter å "sette meg på plass" fordi de utmerket godt skjønner hva jeg mener, men later som om de ikke gjør det.
Men hvorfor i alle dager har fremmede mennesker krav på å vite eventuelt fødeland?
Ja, noen ganger er jeg vrang for jeg skjønner utmerket godt hva vedkommende er ute etter. Men jeg fatter ikke hva denne mennesket absolutt har med det å gjøre og etterkommer ikke ønsket. For det kommer gjerne oppfølgingspørsmål som Hvor gammel var du da du kom til Norge, kan du snakke xx-språk, husker du moren og faren din (Ja, de lever i beste velgående i barndomshjemmet mitt. :snill:) har du reist tilbake? osv osv. Alternativt plassert meg i religionsbåsen alle fra mitt fødeland blir med en gang man hører landet på navnet.
Jeg er ikke i "målgruppen" selv, men innbiller meg at jeg, hvis jeg hadde sett utenlandsk ut, ville foretrukket at folk spurte litt ærligere. Hvis jeg var født og oppvokst på Toten, og moren min var født og oppvokst på Toten, og slekten hennes kom derfra i mange generasjoner, og faren min hadde bodd 50 år på Toten, ville jeg ikke synes det var rimelig å si at jeg "opprinnelig" kom fra noe annet sted enn Toten. Hvis du i stedet hadde sagt "du ser ikke sånn typisk norsk ut, så jeg var bare nysgjerrig på hva som var bakgrunnen for det", så tror jeg faktisk jeg ville synes det var en greiere ting å si enn "jammen hvor kommer du opprinnelig fra?". Da later man i alle fall ikke som man er nysgjerrig på noe annet enn man faktisk er.
Sf: hvor kommer du fra?
Dame i jobbsammenheng med oppgitt tonefall: fødeland blabla men vokst opp på fosterhjem på blabla dermed mest norsk egentlig og jo også gift med en nordmann så blabla.
Sf: :tør ikke si at jeg fortsatt lurte på hvilken avdeling damen kom fra:
Men helt ærlig, rine, og jeg prøver faktisk ikke å være vrang, men hvis du snakker med en som snakker helt norsk og går i norske klær og svarer Toten på opphavssted, og du LIKEVEL spør om opprinnelse, så er det jo helt tydelig at det du lurer på er hvorfor hn ser ut som hn gjør. Da ville jeg heller spurt om det direkte. Det føles kanskje litt pussig, men det er i det minste ærlig (og kanskje man faktisk ville satt pris på at man ikke lusker rundt grøten med sånne indirekte spørsmål).
Men nå handler det plutselig om noen har krav på å vite noe.
Det er ikke det jeg diskuterer iallefall. Jeg har selvsagt ikke krav på å vite noe som helt, men jeg syns det er helt okei å spørre folk hvor de kommer fra. Det er som regel ikke et veldig privat spørsmål.
Om en mørkhudet da svarer Toten, og jeg skulle finne på å komme med oppfølgingsspørsmålet " Men er familien din opprinnelig fra Toten"? (som jeg fremdeles ikke syns er frekt, på lik linje med at jeg med Bodødialekt kunne fått det spørsmålet om jeg svarte at jeg kom fra Bergen), så mener jeg bare at personen kan velge å svare på det eller ikke. Enkelt penkelt.
Men nå sa jo Rine i det innlegget at vedkommende kun var vrang hvis h*n hadde en uttale som indikerte at han ikke var adoptert eller hadde bodd 4 generasjoner på Toten.
Personlig hadde jeg blitt skikkelig overrasket over at noen som snakket gebrokkent hadde hevdet at de opprinnelig var fra Toten. Akkurat hva det er som gjør at folk blir nysgjerrige på hvor man er i fra kan vel være forskjellig fra person til person, og personlig er det ikke utseende som trigger meg, men heller språket som flere poengeterer. Men jeg er også enig med Tjorven, i at klær eller andre uttrykk også kan gjøre at jeg antar at en person er andre plasser fra. I går så jeg en dame i full samedrakt, og hun ville jeg glatt ha spurt hvor hun egentlig var fra hvis hun hadde svart "Trondheim" initielt.
Jeg skjønner ikke denne setningen. Hva mente du egentlig?
Jeg synes også det kan være interessant å høre hvor folk kommer fra, og synes det er en grei ting å smalltalke om, enten de kommer fra Oslo, fra et annet sted i Norge eller et annet land. Hvis personen selv velger å dra inn i samtalen at "men egentlig er jeg født i Bergen" eller "moren min er opprinnelig fra Nederland" eller "foreldrene mine flyttet hit fra Pakistan for 30 år siden", så kan det også være interessant, i forhold til kulturforskjeller og like eller ulike erfaringer og slikt, pluss at det er hyggelig å få vite litt mer om vedkommende.
Men jeg synes det å spørre og grave for å finne ut av hudfargen til folk er litt mer påtrengende og unødvendig. Kanskje i stor grad fordi, som Tally sa, folk med annen hudfarge ofte opplever å bli båssatt ut fra dette i så mange sammenhenger, og man kan jo prøve å la være å være med på det. Så sånn sett er det jo klar forskjell på Pakistan og Toten på den måten at om du ser ut som du kommer fra Pakistan, følger det gjerne mange fordommer og antagelser med, men om du ser ut som du kommer fra Toten, så gjør det typisk ikke det.
Akkurat det der har jeg også vært ute for et par ganger, bare på en litt annen måte. Jeg har spurt folk hvor de kommer fra og de svarer Norge i en temmelig oppgitt tone, jeg mener jo å spørre om de er fra Risør eller Hønefoss, men det blir rett og slett for teit å forklare i etterkant.
Nå spør jeg heller hvor folk bor hvis jeg absolutt må vite det. :knegg:
Jeg merker ellers også at jeg er mer tilbakeholden når det gjelder å "spørre og grave" i forhold til folk med f.eks. somalisk bakgrunn enn folk med f.eks. nederlandsk bakgrunn. Om det er på grunn av egne fordommer eller redsel for at de skal tro jeg har egne fordommer, det er jeg ikke helt sikker på. :knegg: Men jeg tror det i alle fall i noen grad er fordi jeg antar at folk med somalisk bakgrunn opplever mer mistro eller ubehagelige fordommer enn folk med nederlandsk bakgrunn, og at jeg ikke ønsker å bidra til den opplevelsen. (Selv om det jo er fordomsfullt av meg å anta at de i mindre grad enn andre har lyst til å snakke om bakgrunnen sin, jeg ser den.)
Fremmede mennesker har ikke krav på noe som helst, men når man er i en "bli kjent-prosess" er det ett av ganske mange relevante spørsmål slik jeg ser det.
Slik har det vært i de aller fleste land jeg har besøkt. Jeg har aldri opplevd det som utilbørlig snoking i privatlivet.
Alt handler vel om å respektere svaret folk gir.
Jeg har forresten en bekjent som er født og oppvokst i Asia. Han snakker en ren vestnorsk dialekt og ser veldig norsk ut. Når han forteller hvor han kommer fra spør folk gjerne opp igjen siden svaret kommer overraskende på dem.
At det kan være irriterende å ikke få sine svar akseptert skjønner jeg veldig godt, men å spørre folk hvor man er fra er ganske utbredt "smalltalk" og det synes jeg godt kan fortsette. Hvis det også skal bli et tabu så kan vi lett bli "offended" i en del andre land.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ble spurt av butikkbetjening, folk på bussen, tilfeldige på bibliotek osv. hvor jeg kom fra da jeg reiste rundt i USA.
Jeg har jo aldri påstått at jeg ikke har fordommer. :humre: Men jeg prøver å lære meg å være bevisst på dem. (Og jeg er generelt kjemperedd for å trenge meg på folk med uønskede spørsmål, så det gjelder ikke bare i forhold til somaliere, altså.)
Jeg ville i første omgang lurt på hvor i Norge han/hun kom fra, ja, hvis de ikke snakket gebrokkent. På samme måte som jeg (på ett eller annet tidspunkt) sannsynligvis ville spurt en hvit person med en eller annen nordlandsdialekt som jeg traff i Bergen hvor han kom fra. Jeg ville likevel sett på det som rart om temaet opprinnelsesland aldri skulle kommet opp dersom jeg snakket lenge med personen, eller traff han/hun flere ganger. Hvis vi f.eks hadde mye å snakke om (felles yrke/interesser og hva_har_du) er det jo ikke sånn at jeg hadde hørt etter med et halvt øre fordi jeg bare verket etter å få spørre om personen med de litt skjeve øynene kom fra Kina eller Vietnam, liksom. Så interessant er det tross alt ikke.
Jeg sitter nå og lurer på om jeg faktisk noen gang har spurt en person hvor de egentlig kommer fra, og kan ikke komme på det, (selv om det mest sannsynlig har skjedd en eller annen gang) det er altså ikke et spørsmål jeg stiller i tide og utide, men jeg forbeholder meg retten til å synes at det er OK å gjøre det hvis omstendighetene rundt tillater det. Ikke som første og beste spørsmål og som det eneste du er interessert i å vite om personen.
Jeg får ofte "nei, du tuller" som svar når jeg sier hvor jeg kommer fra. Jeg er språklig kameleon i likhet med resten av familien og man skal lete godt for å finne igjen opprinnelig dialekt hvis de jeg snakker med kommer fra feil sted sånn sett. I tillegg har jeg et etternavn som plasserer slekta ganske tydelig på kartet, og det får jeg også spørsmål om minst ukentlig. Og så følger "er du i slekt med x og y og z (typisk folk som driver med musikk) og jeg må svare på det. Jeg skal ikke si at jeg synes det er direkte interessante samtaler, men det er vel sånt folk lurer på så greit nok.
Jeg har forresten opplevd å få historien om familiens opprinnelse når jeg har lurt på hvor i landet vedkommende var fra (som i hvilken fylkesavdeling).
Men er det for eksempel frekt å spørre om noen er adoptert eller om det er familien som kommer fra et sted som gjør at man ser unorsk ut? (Jeg tenker på det som spørsmål på linje med det etternavnet mitt som må komme et sted fra, men det kan jo være at det ikke er sånn).
Forskjellen er vel at man antar du og familien din har samme røtter, mens om man spør en med et utenlandsk utseende går man med brask og bram egentlig inn og spør hvorvidt vedkommende er adoptert, eller om familien er innvandrere. "hvordan har det seg at du som snakker bodøværing mener at du kommer fra Bergen. Her må du forklare familieforholdene" er lsm temmelig uskyldig. Dette kan man spørre folk om uavhengig av hudfarge også. Mens "hvordan har det seg ut du som ser ut som du kommer fra xxxx mener at du kommer fra Toten. Her må du forklare familieforholdene" blir hakket mer, tja, insulting. Siden man spør kun pga hudfarge.
Hah! Ja! Og ikke minst "det kan ikke være sunt å være så tykk?"
:mumle:
Men. Vel. Til saken. Jeg har ofte fått spørsmål om hvor jeg er fra, og siden jeg skjønner hvorfor de spør svarer jeg "Norge", og flirer godt og lenge når de spør hvor jeg egentlig er fra, og innrømmer da til slutt at jeg nok har slekt i Skottland langt baki der et eller annet sted.
Jeg har opplevd at flyktninger fra Somalia mer enn gjerne svarer på spørsmål om hvor de kommer fra og har opplevd flere ganger at de mer enn gjerne stolt forteller om sin bakgrunn.
Kontekst har mye å si.
Om jeg hadde sittet i en taxi i Oslo så hadde jeg neppe spurt sjåføren hvor han kom fra. Jeg hadde antatt at han kom fra Oslo uansett utseende, men om han hadde snakket akkurat min dialekt hadde jeg garantert spurt.
For min del kommer det an på settingen. Hvis du hadde spurt om dette på et FP-treff hadde jeg synes du gjorde et poeng ut av min manglende "norskhet". Hadde vi derimot startet et vennskap og tilbrakt mer og mer tid sammen hadde det vært greit.
Hva skjer egentlig når man forbeholder seg retten til noe? Kan da ingen andre ha lov til å være kritisk eller skeptisk til dette "noe", eller er det bare en erklæring om at man ikke er interessert i å diskutere og forsvare "noe"?
Captain er også veldig mørk, og særlig om sommeren ser han ut som han stammer fra et helt annet sted. Når folk spør hvor han kommer fra, svarer han selvsagt Moss, og når noen blir litt sånn flakkende i blikket, skyter jeg gjerne inn en slående morsom kommentar om at noen bak i slekta der har nok jugd seg unna noe en gang. :knegg:
Altså, det bør jo ikke være det første man spør folk om, men er det noe man aldri kan lure på? Det blir veldig vanskelig å bli godt kjent med folk hvis man skal være redd for å snakke om bakgrunn. (Men klart, oftest har man jo snakket om så mye rundt at man allerede har skjønt hvordan ting henger sammen før det blir naturlig å stille et sånt spørsmål direkte).
Men Candy, rine har jo forklart ganske omstendig om hva det er som gjør at hun ville ha spurt, og det er jo grunner (språk) som andre i tråden har flagget, og som ikke får noen kommentarer.
Når det gjelder fordommer, så tror jeg Rine er en av de på FP som blir oftest utsatt for de. Hun skriver noe som blir oppfattet feil, folk oppfatter det feil - og så tviholder de på oppfatningen sin selv etter den blir korrigert. Og det er vel det siste som er en fordom? Jeg for min del trodde alle tyskere var litt sånn, ja, superorganisatorer, gikk i dress og hadde nypusset sko. Og så ble jeg nærmere kjent med noen, og de var ikke slik, og da kastet jeg selvfølgelig av meg alle disse rare antagelsene mine - jeg hadde jo tydeligvis tatt feil. Jeg innsisterte ikke på at: "Joda, alle tyskere er slik, bortsett fra disse som jeg kjenner litt bedre til."
Og når rine faktisk forklarer hva hun mener og det ikke blir tatt hensyn til, men at man stoler mer på sin egen, indre oppfatning av hva som ble sagt - ja, hva annet er det en fordommer?
Jamen er det så unorsk lengre da? :vetikke:
13 prosent av befolkningen er idag innvandret eller har to innvandrerforeldre, og halvparten av disse er av ikke-vestlig opprinnelse.(tall fra ssb) I tillegg kommer adopterte. Det blir jo nærmere 10% av befolkningen det, i snitt,
Ofte vet man hva folk heter når man spør hvor de kommer fra. Jeg spør ikke Jan Hansen som snakker alvdøl hvor han kommer fra hvis jeg er i Alvdal selv om Jan har helt mørk hud. Jeg kunne spurt Jan om han var fra Alvdal om jeg møtte på ham i Finnmark.
Treffer jeg Alfonso Gutierrez med snev av brasiliansk aksent og spør hvor han kommer fra og han svarer Moss så tenker jeg at det er et svar godt nok. Da kan jeg godt finne på å spørre videre litt om Moss, hvis det faller seg naturlig.
Jeg syns egentlig ikke det. For meg er dialekt, hudfarge, klesdrakt (samedrakt var nevnt), eller religion samme innfallsvinkel. Jeg syns egentlig det er litt fint jeg. At det ikke er HUDFARGE som er det store skumle vi ikke kan snakke om. Da blir alt så innmari farlig da. Om man bare kunne snakke naturlig om sånt, så er det jo ikke det. Og det tror jeg mange mørkhudete ville satt pris på. At ikke vi alle gikk rundt og antok at de syns det var problematisk å snakke om.
Ah, jeg hadde en sånn "rett fra levra"-bekjent før i tiden, en sånn som liksom skulle spørre om "det alle lurte på", og peke på elefanten i rommet veldig høyt og tydelig alltid. "Jeg hørte du mistet kona din i tsunamien, fortell, fortell!" i jobbmiddager, "Huff, der var du jammen ikke heldig med hårklippen, du" og den slags. "Jeg er bare sånn," pleide hun å si, med litt dårlig skjult stolthet.
"Jammen, så endre deg, da, for svarte!" var det jeg burde sagt. Men jeg tiet.
Min datter opplever dette hele tiden og på vegne av henne, og alle andre barn som blir født og oppvokst i Norge i dag, men som aldri kan bli "norske" i manges øynes, -håper jeg inderlig folk slutter å spørre om dette slik mange gjør det i dag. redigert, for personlig
Men heldigvis og takk og pris for fine fine Oslo for her skjer det heller sjelden. Når vi drar til hjemmestedet mitt derimot ... vel da er det jo som oftest "hvor har du hentet henne fra?" :må jo være adoptert: :rolleyes:
Men jeg må bare presisere, jeg synes i utgangspunktet ikke man behøver sensurere seg selv fra å spørre alle mennesker "hvor er du fra" hvis man lurer på dette. Dette er jo et spørsmål "vi" nordmenn er veldig opptatt av og noe som er vanlig å spørre. MEN, hvis man spør et menneske man ikke mener eller tror er norsk, om hvor de kommer fra, får til svar "sted" i Norge, men så spør hvor de opprinnelig kommer fra??? Beklager men da er man både dum og frekk, total mangel på folkeskikk. Det er her hele forskjellen ligger synes jeg, hvis man ikke godtar svaret man får og må ut fra eget behov, definere alle ikke-hvite mennesker som noe de selv ikke mener de er.
Jeg antyder ikke at "de" synes det er problematisk å snakke om. Jeg mener at å spørre folk hvor de kommer fra, er helt greit. Men å ikke å akseptere svaret fordi de ser "annerledes" ut, og derfor spørre videre om familieforholdene deres - er feil. Spesielt siden man da graver om familieforholdene kun pga hudfarge. At man, når man blir bedre kjent med noen, kan diskutere slike ting mer i detalj er jo noe helt annet.
Det har mammas slekt blitt spurt om ørtifjørti ganger gjennom de siste 50-60 år.
Litt irriterende har det nok vært, men det har blitt besvart med humor.
Det som nok oppleves som mer irriterende blant enkelte av mine slektninger på morssiden er at de pga. utseendet oftere blir stoppet i tollen og oftere blir bedt om identitetspapirer. Det verste var nok da en av dem ble mistenkt for identitetstyveri fordi utseendet hans overhodet ikke passet med navnet og han samtidig svarte nei på at han var adoptert.
Meningen er ikke å sensurere noen. Men jeg synes det er greit å gjøre oppmerksom på at spørsmålet ikke nødvendigvis føles så positivt å bli stilt, selv i all sin velmenthet. Og jeg er enig med dem som skriver at ikke all nysgjerrighet nødvendigvis MÅ tilfredsstilles der og da.
I denne sammenhengen betyr det at jeg synes at jeg har forklart så godt jeg kan i hvilke tilfeller jeg synes det er greit å stille spørsmålet og at motargumentene ikke på noen måte har fått meg til å endre synspunkt. Jeg har noenlunde god selvinnsikt, tror ikke jeg blir oppfattet som brautete og nysgjerrig og har utallige ganger sagt at dersom spørsmålet i det hele tatt blir stilt, kommer det langt ute i samtalen.
CD kan jo også forbeholde seg retten til å spørre hvorfor folk er tykke, men bør jo være klar over at det kan bli tatt ille opp, på samme måte som jeg selv er klar over at folk (åpenbart bare de med en annen hudfarge enn hvit :rolleyes:) kan bli støtt over å bli spurt hvor de kommer fra opprinnelig.
Jeg har flere ganger blitt spurt om jeg har forfedre fra Irland, og har aldri opplevd det irriterende eller utidig. (Nå aner jeg ikke om jeg har det, så jeg kan jo ikke svare folk da...)
Nå snakker vi jo bare om en pitteliten del av en "bli-kjent-samtale" og da er det jo veldig naturlig å spørre om hva folk heter, hvor de jobber og hvor de er ifra. I min verden iallefall.
Vi er egentlig enige. Jeg hadde glatt akseptert "Toten" som svar selv om personen var mørkhudet. Jeg har iallefall sosiale antenner nok til å skjønne når noen vil fortelle mer eller ikke.
Jeg har en veldig ubestemmelig dialekt, og spørsmålet "Hvor kommer du fra?", er et som jeg ikke er så veldig glad i å få (og som jeg får absolutt hele tiden, så klart). Jeg synes ikke det uhøflig på noe vis, men siden jeg ikke kan svare på det uten å 1) fortelle en lengre utgreing om barndommen min, eller 2) virke avvisende, så synes jeg det er slitsomt.
Derfor spør jeg heller aldri folk med utenlandsk utseende om hvor de er fra. Siden jeg antar at det er et spørsmål de kan tenkes å være lei av, og fordi det ikke egentlig er nødvendig for meg å vite, så spør jeg helst om andre ting i stedet.
Smilefjes sa:
Det hender forresten det går andre veien og.
Sf: hvor kommer du fra?
Dame i jobbsammenheng med oppgitt tonefall: fødeland blabla men vokst opp på fosterhjem på blabla dermed mest norsk egentlig og jo også gift med en nordmann så blabla.
Sf: :tør ikke si at jeg fortsatt lurte på hvilken avdeling damen kom fra:
:knegg:
Denne hadde jeg også for noen uker siden.
Jeg, til ny kollega med tydelig utenlandsk aksent: "Hei, jeg heter Teofelia. Hvor kommer du fra da?"
Hun, med litt oppgitt tonefall: "Jeg kommer fra Romania, men har bodd i Norge X antall år nå."
Jeg: "Ehh .... Sorry, jeg mente å spørre hvilken avdeling du kom fra. :flau:"
Jeg spør aldri om slikt, av den grunn at jeg ikke ønsker å stille spørsmålet "Hvorfor ser datteren din ikke ut som deg?" Jeg tenker at det finner jeg ut etter hvert uansett, hvis jeg blir godt nok kjent med dem til at jeg kvalifiserer til å ha rett til å vite det.
Jamen det var ikke det du skrev -
Du skrev at du da ville komme med et oppfølgingsspørsmål om familien opprinnelig var fra Toten. Og det var der jeg var uenig med deg - jeg syntes ikke oppfølgingsspørmålet var greit.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
