Det er et omkved jeg stadig hører, og som irriterer meg. Hvorfor vente til man selv er middelaldrende og barna er sure tenåringer?
Flere vanlige og irriterende utsagn:
"Barna har jo ingen glede av det!" Er det sant? Og må alt skje på barnas premisser? Er de nødt til å glede seg over akkurat de samme tingene som foreldrene for at turen skal være vellykket?
"Jeg ville ikke fløyet så langt med små barn." Er det egentlig så stor forskjell på lange og korte flyturer?
"Det er egoistisk å hale med seg småbarn på ryggsekkturer! Med små barn reiser man charter." Er det mer egoistisk enn å plassere dem i bamseklubb?
"Barna kommer jo ikke til å huske noe av det, stakkars dem!" Kan man ikke ha glede av noe før man fyller fem?
Et ikke-tema her i huset. Klart han skal få være med!
Kanskje ikke på shoppingtur til London, det kan jo bli kjedelig for hvem som helst, men ellers er det vel bare å ta med barnet?
Det er som dem som sier at vi ikke bør dra til Legoland med poden til sommeren, han er nemlig for liten. For liten til hva da? De største attraksjonene? Jeg er helt sikker på at han kommer til å elske det uansett jeg, så lenge vi gjør det på hans premisser.
Tja, jeg er vel strengt tatt enig, og har drasset med min halvannetåring både på charter og på småturer i Europa. I den grad jeg ikke ville tatt med en liten tass på lang flytur så hadde det vært for min egen del, det er mildt sagt et pes for foreldrene (i hvert fall med de under ett år). Det gjelder vel andre turer også- jeg er ikke redd for at hun ikke skal ha glede av det, jeg er mer redd for at det skal ta gleden fra meg. :knegg:
Mange flybytter med små barn = slitsomt. Lang flytur med flere små barn (dvs under 2) = slitsomt.
Barn er så mangt. Barn er forskjellige. Med noen unger går alt gnistrende. Andre unger gjør ikke annet enn å hyle hvis rutinene snues på hode.
Reise trenger ikke skje kun på barnas premisser, men det er nå en fordel å tenke på praktiske løsninger og å jekke ned eget ambisjonsnivå en smule ifht reiser uten barn, synes jeg. Det skal være hyggelig å dra på tur for alle -både liten og stor.
Selv var jeg nesten en måned i Brasil med tvillinger på 15 mnd + 2 andre barn sist sommer. Det var slitsomt å reise, men bare gøy når vi kom fram :)
Jeg er av dem som sier jeg vil reise når barna blir større.
Det er ene og alene fordi jeg gjerne vil reise uten barn. Jeg koser meg ikke på ferie med barn. Jeg liker hverdager, rutiner og "alle-vet-hva-som-skal-skje"-dager.
Jeg tar jo ferie likevel, og drar hit eller dit med barna, men jeg må ta meg sammen for å ikke føle det som stress.
I og med at jeg ikke storkoser meg på tur med barn, så legges de turene vi tar opp på barnas premisser, slik at noen storkoser seg i hvertfall.
Hører det stadig vekk jeg også, og skjønner det ikke helt. Jeg ELSKER å reise med min 3,5-åring og hun elsker det hun også. Noen barn liker jo ikke lange bilturer og slikt og kan sikkert bli grinete i ferier, sånn er heldigvis ikke vår jente. Hun synes ALT er spennende på reiser og er helt hyper og elsker hvert minutt av ferieturene våre.
Nå skal vi reise endel i sommer (bla. kjøre til Oslo og videre til Sverige, og så skal vi til Italia i august) og hun gleder seg ihjel og snakker ikke om annet for tiden. :D
Forresten så er det nok annerledes å reise med flere barn. Jeg har jo bare ett barn, så da er det jo litt enklere. Jeg simpelthen elsker å reise med henne, for når hun er lykkelig, er JEG lykkelig, og bare det å se den intense gleden og spenningen i øynene hennes når vi er ute på reise, er gull verdt.
Det er absolutt ikke mer egoistisk å ta de med på ryggsekkturer enn å reise på charter, men at det første alternativet er mer slitsomt enn det andre er vel udiskutabelt?
Ellers tror jeg at små barn ikke nødvendigvis har samme gleden av å oppleve eksotiske steder som voksne har (for all del, jeg mener ikke at de har en "uglede" med det. Prikk til den som gir meg et bedre ord, uglad, hvor teit er ikke det? :skeptisk: ) Typisk eksempel på det kan være at 5 åringen synes det er mer spennende å være alene hos besteforeldrene enn å reise til Thailand med foreldrene, for hos besteforeldrene er man jo alene må vite! Samme med at barna i en dyrepark synes at duene og geitene er mer interessante enn papegøyer og tigre. For de kan man jo håndmate og klappe. Som voksne har vi mer erfaringer og det skal mer til for å "imponere og fenge" oss.
Ja, nå er jeg jo litt uenig med deg så nå blir det full catfight? :fnise:
Vi kvier oss for å reise til et land eller et sted der vi ikke kan språket godt, av den grunn at barna er hyperallergiske overfor mange matvarer. Derfor tenker vi at når vi har litt bedre kontroll, og de forhåpentligvis vokser det av seg når de er litt eldre skal vi reise litt mer. Men da er argumentet matallergi og ikke alder alene.
Det er mer "slitsomt" å reise med barn - dvs. mer å passe på, mer å pakke og de påvirker i stor grad valgene vi gjør under reisen. Men akk så lærerikt og morsomt!
Jeg lurer virkelig på hva folk vil si dersom vi gjør alvor av de enn så høytflyvende tankene om motorsykkelferie med barn og sidevogn ...
To uker i Italia med to små. Den ene gangen jeg tenkte: jøss, så lenge har jeg ikke sittet i ro på hele turen, datt toåringen ned fra en to meter høy mur. Med hodet først.
Vi løp etter ungene i to uker, og stupte i seng halv ti hver kveld. Ett barn senere er det uaktuelt å reise noe sted som ikke er lagt opp for barna. På lenge.
Dragen - som gleder seg til Legoland. På barnas premisser.
Vi har hatt med barna på turer fra de var temmelig små her i huset
Oliver var 7 uker på sin første utenlandsreise
Nå er han 3,5 år og vi har vært på utenlandstur med han 3-4 ganger i året
Han har vært i Tyrkia,Egypt,Tunisia,Spania,Hellas,Tyskland,Danmark og Sverige
Går helt suverent i alle aldre
På alle disse årene har vi hatt en tur alene uten barn.
Det var i fjor og det var voksentur til Cannes ...men savnet barna noe voldsomt
Vi er også der. Jeg tenker også at så lenge det er noe å gjøre, så blir det fort gøy og spennende.
Vi hadde med oss Lille to uker til Palma Nova/Magaluf da hun var 8-9 mnd,
det gikk kjempe fint på flyet opp og ned og alt var strålende hele ferien. :D
Jeg syns det er mer slitsomt å reise med barn, enn uten. :bombe: Junior syns det er svært kjedelig å fly og vil helst være høyt og lavt og utforske, i stedet for å sitte med belte i flere timer og han er ikke redd for å si ifra.
Likevel reiser vi med fly flere ganger i året. I år er planen å kjøre til Kroatia (vi har kjøpt dvd/tv til bilen). Uavhengig av hvordan det går, så kommer jeg ikke til å utsette han/oss for lange flyturer på enda noen år. Selv om det er fint når vi har kommet frem, så er det ikke så moro mens det står på.
Jeg har en følelse av at kompetansenivå på reiser med barn henger litt sammen med kompetansenivå på reiser før man fikk barn?
Selv er jeg ikke voldsomt bereist. Den gang jeg ikke hadde barn, synes jeg øyloffing virket litt uforutsigbart og skummelt. Da sier det seg selv at det ikke er det som frister mest med barn. Dessuten er jeg ikke så språksterk heller, og er redd for å reise steder hvor det er vanskelig å kommunisere med helsepersonell etc. dersom Nusken skulle bli syk. På oss har det derfor blitt tre charterreiser etter at Nusken kom til verden for to år siden, i tillegg til reiser i Norge/Sverige.
Selv om vi ikke gjør voldsomme krumspring av reiser med barn foreløpig (tror det vil endre seg når barn(a) blir større), betyr det ikke at jeg synes det er egoistisk å ta med småbarn på ryggsekkturer altså. Absolutt ikke.
Mange flybytter med små barn er og blir slitsomt, ja. Men jeg synes ikke det er så stor forskjell på en firetimersflight og en åttetimersflight uten flybytter. Min erfaring er at peset kommer på flyplasser, på vei ut og inn av fly og ved opp- og nedstigning. Selve tida oppe i lufta pleier som regel å gå pent for seg. (Både for mine to – hvorav ett rolig englebarn og en geitesta urokråke – og for de fleste andre unger jeg har observert på fly.) Så jeg synes mange virker unødig redde for å fly litt langt.
Jo takk, jeg har en av hver. Storesøster trenger bare en mp3-spiller og øretelefoner, så er saken biff. Lillesøster er derimot en trassig liten terrorist. Men vi vil at de skal bli vant til å reise fra barnsben av. Når barna endelig er "store nok", blir det da så lett å reise med dem om de bare er vant til totalt barnetilrettelagte opplegg, og aldri har vært i et rutefly før?
Vi har bevisst valgt å legge våre reiser til plasser der vi har familie, med 2 turbotroll er det deilig og slippe så alt for mange hotellovernattinger og dager man føler man må fylle med noe. Vi har vært to ganger i Shanghai, flere ganger i Nederland og flere ganger i sør Sverige. I år skal vi høyst sannsynlig en tur til New York og muligvis en chartertur av noe slag.
Alt må ikke skje på barnas premisser, men noe må det. Ganske mye egentlig, om vi voksne skal ha det gøy. I alle fall om det er våre egne unger vi skal ta med, for de er dessverre ganske flinke til å si i fra når de ikke har det kjekt... :nemlig: . Og når de ikke har det kjekt, ja da er det i grunnen ikke så mange andre som har det kjekt heller. Men når det er sagt så kan begrepet "barnas premisser strekkes laaaaangt" :)
JA!!! Dvs, selve flyturen i seg selv er sjelden et problem i dag hvor man har tv i seteryggen. Ungene sitter jo som tente lys :D . Men det å reise til en annen tidssone byr på problemer, både når klokka skal snus når man kommer fram, og ikke minst når man skal hjem igjen. 15 timer på reisefot, og så hjem med unger som er døgnville.... Hele overskuddet man opparbeidet seg gjennom ferien forsvinner jo som dugg for solen :( Dessuten trenger man ikke å reise langt for å ha det gøy!
Det er kjempeegoistisk å plassere dem i bamseklubb. Men sikkert kjekkere for ungene enn å bare ligge ved bassenget, sammen med foreldre som helst vil sole seg... Våre unger får ikke være mange timene i bamseklubb når vi drar på charter, vi har tatt ferie for å være sammen med ungene, ikke for å sende dem fra oss. Men det kan være ok at de får være med noen få timer, for å bli kjent med de andre ungene på hotellet.
Ryggsekktur tror jeg forresten kan være utrolig kjekt for unger! Her i huset er det nok snarere mamma som ikke helt kan se for seg den turen for egen del ;)
Tja.... Det er nok liten tvil om at barn flest har få minner fra den første tiden, i alle fall levende minner. Vi har selv et land vi ønsker å dra til, men ikke før minstemann er stor nok til å ha skikkelig utbytte av det - dvs er 5 år +.
Min holdning til å reise med små barn er at det langt på vei skal skje på barnas premisser, ellers har verken store eller små det gøy. Men reise kan man, også med små barn. Både her og der. Men det skal være gøy, og hva som er gøy avhenger av hvilke unger man har. Jeg har venner som tar sine små (begge under skolealder) med på storbyferie. De drar på muesser, og de går ut og spiser sent om kvelden. Det går fordi de har tålmodige, rolige unger som liker museer, og som er veldig glad i mat, og spiser sent. B-mennesker er de også, så de blir ikke trøtte og vrange kl 20.
Vi kunne ikke dratt på en slik ferie. Museer kunne gått, om det var noe som fenget ungene. Å gå ut og spise om kvelden på fine restauranter.... Glem det! Med to unger som spiser to biter hver og så er ferdige og har diiiigre lopper i blodet, og som også er trøtte som strømper og tilsvarende vrange.... Ikke egnet ferie for oss.
Men vi har vært på Londontur med eldstemann. Tilpasset aktivitetene etter at vi hadde en 6-åring med oss, minimalt med shopping, ikke for sene middager om kvelden, og da på restauranter med meny med fargestifter til. Et fint kompromis.
Vi har hatt veldig mange fine, barnevennlige ferier, og vi kommer nok til å fortsette med å tilpasse feriene til ungene våre. Vi reiser en god del nå, både med og uten unger. Men kommer helt sikkert til å reise mer og mer jo større ungene blir.
Sidespor: Er det egoistisk å sende barna på bamseklubb?
Nå er min bamseklubberfaring temmelig begrenset, men da vi reiste i januar kjøpte vi bamseklubbplass til poden for å gi ham et leketilbud blant jevnaldringer og litt andre opplevelser enn hva vi som foreldre kunne by på. Tilbudet innebar at han kunne være på klubb to timer 5 dager i uken (kl. 10 - 12 eller 11 - 13). For oss som voksne innebar det at vi ville komme oss mye senere på stranden eller andre aktiviteter enn hva vi egentlig ønsket fordi vi måtte vente til klubben var slutt. Nå gikk det riktig nok ikke slik iom at poden ikke hadde lyst til å være der (så vi kunne dra dit vi ville allerede i ti-tiden), men bamseklubb tilbudet ble valgt for å gi ham et leketilbud.
Ja takk begge deler! Vi reiser MASSE med barna, det går så fint atte. Klart de mås tas hensyn til og at endel ting underveis gjøres på barnas premisser. Husker det - klart de gjør! Dessuten elsker de å se på bilder og video fra turene våre etterpå.
Men GUD hvor deilig det er å reise på voksentur innimellom også da!
Det irriterer meg også. Svigers har tatt det enda lenger. De har alltid sagt at de skulle reise når ungene ble store. Nå er ungene 30 og 35. Så sa de at de skulle reise når de ble pensjonister. Nå er de pensjonister. Reiser de noe sted.. nei.
Flere vanlige og irriterende utsagn:
Barn kan ha glede av ting selv om turene ikke legges opp bare på barns premisser. Vi har vært på flere ferieturer etter at vi fikk barn. Vi prøver å kombinere barnevennlige og voksenvennlige aktiviteter. Eldstemann er en nysgjerrigper og elsker å reise.
Med eldstemann hos oss vil jeg si NEI. Det er ikke noe særlig forskjell på korte og lange flyturer. Han har vært en tålmodig type fra han var baby og lange togturer og flyturer har gått som en drøm. Da han var 2 år reiste vi 12 timer med tog på en dag. Han ble ikke utålmodig. Da vi skulle av toget spurte han når han fikk reise med tog igjen.
Minstemann har gitt oss flere utfordringer. Han er ikke tålmodig. Med ham er det stor forskjell på lange og korte flyturer. Han har ikke ro i rompa og blir veldig fort urolig. Jeg har hatt ham med meg på 12 timers togtur også en gang. Han satt ikke rolig mer enn 5 minutt på hele turen. Resten av tida var han i bevegelse. I et fly er dette slitsomt. Jeg tror det blir en utfordring når vi skal reise 3-4 timer med fly i sommer.
Nei! Jeg hadde gjerne tatt med meg ungene på ryggsekkferie. Det er ikke alle steder jeg hadde tatt dem med nå når de er så små, men jeg hadde ikke vært redd for å ta dem med på ryggsekkferie. Bamseklubb og charter har vi aldri prøvd.
Barna har masse glede av reise før de fyller fem. Glede av noe avhenger heller ikke av hva man husker. Hvis barna mine har det bra i øyeblikket holder det for meg.
Storebror er fem år nå og han mimrer om ferieturer fra han var 2,5, 3 og 4 år gammel.
Klart det koster litt ekstra å dra med seg småbarna på tur. Men man kan da ikke sitte hjemme og glo hele tiden heller?
Jeg skal innrømme at jeg legger opp bilturen og flybillettene etter formiddagsluren, og at vi forsøker å minimere antall forskjellige overnattingssteder. Og jeg har ikke lyst til å dra på 10h+ flytur med guttevalpen før han er stor nok til å sitte i eget sete (Han er for stor til "kurv") Men jeg ser ikke poenget med å dra med ungen på shopping/kultur/museumsferie i en storby.
Vi skal fly 2 + 13 timer nå til sommeren, med barna som da vil være hhv. 7 år og 12 mnd. 7-åringen er reisevant og enkel, 1-åringen er ... vel, ett år ... Hun er attpåtil et aktivt barn, som ikke er sitte-på-fanget-typen, med mindre hun er segneferdig av trøtthet. Hun krabber, reiser seg opp og vandrer rundt dersom hun har noe å støtte seg til, så det er ikke utenkelig at hun kommer til å slippe seg innen avreise.
Noen som vet hvordan turen kan gjøres så knirkefri som mulig? Vi reiser med et stort fly, som det forhåpentligvis er litt boltreplass i.
Ellers er jeg for å inkludere barna på reiser i størst mulig grad. Snart 7-åringen vår var på sin første (syden)reise da hun var 2 1/2 mnd, og minstejenta var 3 1/2 mnd. Snart 7-åringen har vært på flere ulike sydenturer, storbyferie og USA-tur. Jeg tror det er litt slik at fornøyde barn = fornøyde voksne, men det er også litt motsatt: fornøyde voksne = fornøyde barn, siden fornøyde voksne har en tendens til å få energi og overskudd som kommer barna til gode. Selv om det for de minste barna der og da kan være det samme hvor de er, har vi funnet stor verdi i å kunne snakke om reisene i ettertid, godt hjulpet av å se på bilder og filmsnutter fra ferien.
Jeg vil ikke sette livet mitt på "hold" selv om jeg har fått barn, men det er klart at det kreves mer planlegging når man reiser med barn, for vår del tre barn.
Ungene våre er vant til lange bilturer da vi flere ganger i året kjører til familie i Lofoten (ca. 50 mil). Lange flyturer går også greit, men jeg synes det er stress med flyplasser så vi har de siste årene valgt å reise direkte fra Tromsø. Det reduserer utvalget på reiser kraftig, så til neste år er det mulig vi velger annen utreiseby.
Vi legger opp ferien slik at både vi voksne og barna har glede av ferien. Til nå har det betydd hotell nært stranden med god standar, men ikke disse "bamseklubb-hotellene" da vi ikke ser behovet.
Jeg tror det er mye i det Irma sier om at hvordan og hvor man velger å reise med barn har mye med tidligere reisvaner å gjøre. Jeg har aldri følt at ryggsekklivet har kalt på meg, så derfor er det heller ikke aktuelt å ta med ungene og "backpacke" hverken i Europa eller på andre kontinent.
Storbyturer vil jeg helst ta sammen med mannen alene slik at vi kan være egoistiske på å gjøre kun det VI har lyst til.
Det egoistiske i det er at en del (som jeg kjenner), synes at bamseklubb og tilsvarende er en fin ting for da får de et par timer fri fra ungene.
Men som sagt, vi har selv bestilt klubb nå som vi skal dra ned, der vi skal er det klubb hver dag, men det blir IKKE aktuelt at hun får gå hver dag - vi drar på ferie for å ha ferie sammen. Men det kan jo være greit at hun får bli kjent med noen av ungene på anlegget, for de vi reiser sammen med har ikke unger på hennes alder.
Men for alt i verden, hvis bamseklubb er gøy for ungene, og man ikke lar dem få gå fordi man vil være sammen med dem selv, så er jo det i grunnen like egoistisk det også, selv om jeg selvfølgelig vil mene at det er egoisitisk på en moralsk mer høyverdig måte :D .
Eneste årsaken til at vi reiser mindre nå enn før, er økonomien. Den blir jo ofte litt skralere etter at man får barn. Så det er penger det står på for vårt vedkommende, ikke redsel for at reisemålet eller reisemåten skal være "uegnet for barn".
Min erfaring er uten tvil at det er hundre ganger mer slitsomt med en 6 mnd gammel baby på fanget i 6,5 timer enn en på fanget i 2+2 timer tre uker etterpå. Flybyttene var et kjærkomment avbrekk, men nesten er arbeidsdag med en liten tass på fanget i et trangt flysete var drepen.
Ellers så anbefaler dr. Dop her at alle søte små får solide doser med Vallergan på lange flyturer hvis de ikke oppfører seg. :deltar:
Jeg har ingen betenkeligheter med å gi dette til urolige barn på lange flyturer. Ingen, hverken foreldre eller barn (eller medpassasjerer) har det OK på bittesmå seter med hylende propellbarn i timesvis.
For min del er det helt klart at barn er forskjellige, mitt barn får ingenting ut av brudd på daglige og vante rutiner, mat, mennesker og miljø. Det kan legges tilrette så han får en positiv opplevelse, og det prøver jeg å gjøre så han skal få være med på ting også.
Nå skulle jeg egentlig lagt inn innlegget mitt og holdt kjeft.
Nei som sagt alle barn er forskjellige...
(bare for å ha sagt det, jeg er veldig reisevant selv fra barnsben av, far som var pilot og mor i SAS pluss reist mye i voksen alder og i jobbsammenheng)
Takk for tips, vi har en gammel flaske stående, den kan tydeligvis come in handy når vi skal kjøre 400 mil til sommeren. Jeg mener; hvorfor stoppe og ta pauser når man kan dope ned ungene og komme fram på halve tiden. :filer:
Men tok vekk det med spøken, da.
Søren så kjapp du var forresten... Aha! Det er sikkert noe sånn modde-magi. Dere kan sikkert se alle kladdene, utkastene, rettelsene OG tankene våre. Det var det jeg visste!!!
Lang flyging med turbotvillinger på ett år, og 2 andre barn som skal ha oppmerksomhet, er mer slitsomt enn en time eller 3 ;) Tro meg! Hvis man er 2 voksne og kan bytte på, er jeg enig. Jeg har aldri syntes synd på folk som reiser meg bare ett barn, og jeg har aldri vært "redd" for å reise med bare en. Det er kjempeenkelt.
Det vet jeg ikke, men mine to eldste er ihvertfall superenkle å reise med, og dem har vi reist med siden de var bittesmå. Nesteldste var ikke grei som liten, så der stemmer det ihvertfall. Jeg venter fortsatt på at de 2 minste skal bli enkle på tur.....Men det stopper meg ikke fra å dra, nei!
Kaller du meg Perkfet!? :hvinestemme:
Kaller du leiligheten min en villa!? :snurt:
Begge ungene mine får stå opp når de er våkne. Det er jeg som definerer når de er våkne. Er det galt? :overlegen:
Gjør som Martis: ta dopet selv, også lar du lillegutt herje som et helvete på flyet mens du sover din skjønneste søvn og våkner uthvilt i Thailand. :D
Kaller du meg modde!? :snurt:
Vi prøvde Phenergan på mindsten engang. Det hadde modsatt effekt :eek: . Han bare fløy rundt som en flue i en flaske i stive 3,5 timer. Da lovet jeg meg selv aldri å være DårligMor (tm) igjen og bare la naturen ta sin gang. Det har gått mye bedre.
Forøvrigt, så vil jeg gjerne være sammen med barna mine i feriene. De er i fulltids oppbevaring året rundt, så når vi har fri, vil jeg være sammen med dem. Dette skjønner ikke min mor, for hun har alltid vært hjemmegående, så for henne var det lykken å slippe å passe oss en ukes tid eller to.
:lol: Dette får meg til å tenke på min mor. Hun var hjemmeværende med oss da vi var små, og greide endelig å få pappa til å ta oss med på ferie alene. I bilen begynte vi imidlertid å gråte fordi vi syntes så synd på mamma som var alene hjemme! :knegg: Og pappa snudde! Jeg husker faktisk ansiktsuttrykket til moren min da hun åpnet døra. Ja, ja, sånn kan det gå.
Jeg utsetter besøket til svigers på ubestemt tid. Fly til New Zealand, som tar sånn ca 34 timer, frister lite med to små under 3 år. Det får bli når minsten kan sitte i eget sete og når jeg har fått skaffet nok Vallergan. :knegg:
Jeg ser at mange skriver at barn er forskjellige, men jeg tror det har minst like mye å si at vi foreldre også er forskjellige.
Min erfaring med reising, min opplevelse av stress på flyplasser og flybyttter, min holdning til lang flytur og min tolmodighet på reiser også når jeg er uten barn, har uten tvil mye å si for opplevelsen av en "lang og strabasiøs flytur" når jeg har mine barn med på tur.
Noen stresser på flyplasser selv om de er alene, mens andre har evnen til ro og fred selv med fire-fem unger og mann på slep.
Jeg stresser da aldri. Alltid løsningsorienter, vettu. Må bare fortelle at jeg var i Oslo forrige uke og siden jeg reiser utrolig lite greide jeg å ta med meg en hårkur til 300,- i håndbagasjen. Ble stoppet i sikkerhetskontrollen og hårkuren ble konfiskert. Så jeg tilbød meg å smake på hårkuren for å få den med meg. Er ikke det løsningsorientert (eventuelt ren galskap) så vet ikke jeg. :humre:
Ja, jeg fikk selvfølgelig ikke lov og mannen så rart på meg, men ...
Knis. Så det er her det skjer? Vimjer, hører du? :dulte:
Siden jeg tok med meg Sneipen, 3 mnd, i ryggsekken og la i vei, sier det seg vel selv hvor jeg står her. Han har allerede vært i :telle: 6 land, og Knøtteliten får sin jomfrutur til Brasil i oktober. 13 t flight. La oss håpe at hun er like eksemplarisk på fly som sin storebror. :skremt:
Missa, hvor streng er den 2-årsgrensen på Vallergan, egentlig? :blond:
Det er klart det er mer stressende å reise med barn enn uten, men for oss finnes det ikke noe alternativ. Hvis vi skulle flydd charterreise til all-inclusive-helvete i "Syden" hver eneste sommer, hadde mor og far vært så mugne at ferien hadde blitt et mareritt. Jeg skjønner at det handler om smak, men ferie for meg er ikke å ligge ved samme basseng og spise samme buffet og se de samme trynene hver eneste dag i 2 uker. :iiik: Mens overhyggelige svenske 20-åringer mötast ved poooooolen og har det hur bra som helst mens vi drar i gang en vannpoloaktig lek. :hulke:
Nei, da har Sneipen det bedre med blide foreldre som tar ham med der vi vil, så lenge han trives. Han blir ekstatisk bare han ser villhunder leke i gatene, det er ingen grunn til å finne frem til Bamseklubber for hans del.
m^3, du har min fulle sympati. Går det ikke, så går det jo ikke. :klemme: Men jeg er j&%lig glad det går for oss, så langt. :knock on wood:
Jeg synes det på alle mulige måter er enklere å reise med barn som er så store at de:
ikke bruker bleier
ikke sover på dagtid
kan være oppe litt om kveldene og f.x. spise middag ute
Mao. ikke tenåringer, men en 3-4 år.
Det betyr ikke at vi ikke har reist når de har vært mindre. Vi har reist mye og ofte (og jeg har også drasset rundt alene på fly med en baby, en 2-åring og en 4-åring).
Men jeg gleder meg stort til minstemann blir litt mindre "liten" og når opp til der mellomstemor er nå.
Ang. lang versus kort flytur, så kommer det selvsagt an på barnet. Jeg er ikke bekymret for at barna ikke husker, eller for at de skal lide noen nød underveis, det er mere at det rett og slett er slitsomt å ha 3 små (og være bare to voksne).
Jeg skulle aldri bli av de som reiste på charterturer sa jeg en gang i tiden. Det har jeg måtte bite i meg. Jeg reiser på charter med barn av den enkle grunn at det er greit å finne rimelige alternativ, økonomien har ikke akkurat vært den beste.
Det er stor forskjell på barn og jeg kunne ikke skjønne at det var noe problem å reise med barn før jeg fikk nr 2. Jeg må si at en biltur på 120 mil med en 2 mnds gammel baby som skreik 23 timer i døgnet var ikke akkurat min beste opplevelse.
De to minste har ikke vært de greieste å ha med på fly, de har ikke ro i ræva i det hele tatt, spesielt ikke nr 2. Vi har nok vært de foreldrene andre ser på med hat i blikket på flyturer. Ja, hva gjør man da når 1 åringen setter i gang orkesteret?
Jeg er reisevant fra før jeg fikk barn så den forklaringen holder ikke mål, jeg har 3 årig reiselivsutdannelse og ser ikke på reiser som noe problem.
Reisene nå er mye på barnas premisser, av den enkle grunn at jeg har det mye bedre når de har det bra. Jeg kombinerer litt opplevelser for oss voksne, men mye opplevelser for barna. Det er viktig for meg at de liker å reise, det hadde de ikke gjort om det kun var storbyferier som var det store for foreldrene (noe det uansett ikke er).
Tidligere i år var jeg på min første ferie uten barn på 13 år, det var deilig. Det som var best med det var at jeg vet at ungene hadde hata ferien som pesten. Jeg storkosa meg.
Jeg gleder meg til å reise mer når barna blir større. En av hovedgrunnene er selvsagt at jeg håper på en mer solid økonomi som tåler to voksne og tre barn på tur. Når det er sagt frykter ikke vi å reise med små. Selve reiseturen kunne jeg vært foruten, men når vi er innstallert koser vi oss. Vi reiser til Spania i september med en på 4, en på 3 og en på 3 mnd. Satser på at det går bra. :paranoid:
Mulig leiligheten din ikke er en villa, men den ligger i et stort hus på "rett" side av byen.
Jeg skjønner at det er jæ*** viktig for deg å bo på rett side av byen og alt det der, men kanskje du heller burde vurdert å gi litt mer penger til veldedighet enn å flashe for hele verden at ""Ååå jeg har penger! Åååå jeg kan bo på jålesida! Åååå Mine unger sover lengere enn til klokken 6!"
Der er jeg også. Selvsagt finnes det unger og situasjoner som gjør det helt umulig å reise. Men jeg kunne da ikke starte første innlegg med å være rimelig og på-den-ene-og-den-andre-siden når jeg skulle piske i gang en het diskusjon, vel? Stor klem til m^3!
Her setter du naturligvis fingeren på noe helt vesentlig. Det kommer an på personligheten til både unger og foreldre. Det kommer an på hva foreldrene er vant til, hva de ønsker seg og liker. Mannen og jeg er for eksempel reisevante og ekstremt flegmatiske i reisesituasjoner (med visse unntak). Vi synes det er gøy å pusle sammen våre egne ferier. Vi får maur i rumpa og kløe i hele kroppen når vi havner i en ferdig pakke-setting hvor det er meningen at man bare skal ligge ved bassenget med paraplydrinker. Derfor ville det vært ekstremt unaturlig for oss å gå for det da vi fikk barn.
Det jeg vel egentlig ønsker å agitere for, er at småbarnsforeldre ikke skal velge ferier de selv ikke har glede av. At de ikke skal føle seg låst til Alcudia-eller-Legoland-mønsteret bare fordi de tror det er det eneste mulige. Mulighetene er så mange! Det er klart man skal ta hensyn til ungene. Man bør reise saktere enn før, bli lenger på hvert sted. Man bør selvsagt reise til steder hvor det er noe som kan engasjere ungene. Men med små unger er det nesten hva som helst, bare de får rom til å utforske og bevege seg. Om jeg drar til Angkor Wat med en toåring (det har jeg for øvrig overhodet ikke vurdert), gir jeg katten i om hun bare husker noen fine sommerfugler etterpå. Hvis vi hadde det fint og hun hadde det fint, og vi var sammen alle sammen, så er det mer enn nok.
Vi reiser gjerne med barn. Rundt juletider var i Thailand med en ettåring og 3 tenåringer. Flott opplevelse!
Jeg har hele tiden regnet meg som reisegal, men etter at vi kjøpte hytte i fjor, ønsker jeg ikke å reise lenger. Det holder med de opplevelsene vi har der nede. Skjønt, en heisatur uten barn kunne kanskje ikke vært å forakte. Men da hadde det vært på grunn av de jeg reiste sammen med.
Vi reiset mye før vi fikk barn, og valgte å fortsette med det også etter at vi ble foreldre. Jeg må innrømme at vi nok har lagt om reisestilen noe, men bare litt etterhvert. Vi har både reist til Paris og London på tur med småbarn, og det gikk strålende. Selvfølgelig ble ikke turen 100% slik den ville blitt når vi var alene, men vi opplevde mye flott sammen.
For oss har alltid reisen vært halve opplevelsen, så vi har lært oss å ikke være så fokusert på målet, men også alt som skjer når man er underveis. Det ser jeg barna også har lært seg, de koser seg når vi er på tur.
Vi har også øyloffet i Hellas, og reist charter til Spania. Jeg vi uten tvil reist på en ukes resortferie igjen, de er virkelig lagt opp for avslapning både for liten og stor. For opplevelsen ville jeg like gjerne reist på øyloffing, for vi så jo vitterlig mye mer på den turen.
Så for oss blir svaret ja takk begge deler. Jeg synes ikke den ene eller den andre formen for ferie kan kalles egoistisk heller. Vi utsetter hvertfall ikke å reise til barna blir store, det er vi alt for rastløse til;)
Vi skal reise masse når barna blir store, men da skal vi reise slike plasser som vi har lyst å se sammen. Jeg piner ikke barne avgårde på biltur Europa rundt når barna ikke har lyst til det.
Den ferieformen vi har funnet fungerer best for oss nå, er max 4 timer i fly og badebasseng/strand. Dermed reiser vi mye til Alcudia, for der har vi funnet ut at alle 4 trives godt. Verken mannen eller jeg har tålmodiget til å holde en 2 åring i sjakk på en 12 timers flytur, dermed unngår vi dette bevisst. Det kan hende jeg endrer syn etterhvert, men pr. i dag, så holder vi oss i Europa. Vi benytter oss ikke av bamseklubber og diverse mest fordi guttungen ikke har hatt lyst å være med. Jeg skal iallefall ikke tvinge han. Vi koser oss godt sammen alle 4.
Storbyferie synes jeg er en voksenferie, og det er ikke så dumt å holde voksenlivet litt for seg selv. Dermed kan det bli en og annen voksenferie en langhelg eller noe sånn uten barn.
Jeg er helt enig med Smarte Smelt i at alt er mye enklere når barna er blitt 3-4 år og oppover.
Vi reiste mye med førstemann da han var baby (easy match), da han var blitt halvannet år var det ikke fullt så easy lenger, og da vi fikk en sønn til innen kun kort tid, var det en lang periode vi i grunnen synes det var best å være hjemme.
Nå er yngstemann 2 1/2 år, og ting begynner å bli lettere igjen.
Vi har mange reiseønsker for de kommende årene. I sommer starter vi imidlertid litt forsiktig med biltur til Astrid Lindgrens Värld. :knegg:
Vi har ikke reist masse med Hannah enda. Hun har vært med på flytur til Stavanger og til København ;) Det gikk fint det. Da var hun såpass lita at hun måtte sitte i ro på fanget - og det gikk greit.
Men ellers så har jeg ei snuppe som er rimelig :hyper: - og jeg kjenner at jeg ikke helt orker en flytur på 14 timer. Skal vi reise til syden o.l synes jeg det iallefall er greit å reise flere sammen, sånn at vi kan finne på noe på kveldstid, ellers må jo en av oss sitte inne med henne enda, når hun er såpass lita.
Men hun er glad i å kjøre bil da! :jupp:
Så i år blir det bilferie.
Litt av grunnen til at vi ikke tar de lange turene med ungene nå er at vi har prioritert ombygging av hus og derfor ikke vil bruke mye penger på lange turer. Men vi reiser på ferie hvert år. Mest på bilferie i Norden (om sommeren), og det trives både ungene og vi med. I tillegg passer vi på at vi voksne reiser et par ganger i året alene eller med noen av barna. I fjor var det Island alene og København med eldste. I år blir det Stokholm alene.
Jeg liker veldig godt voksenturene. Da kan man pule når man vil. enkel
Jeg syter på ingen måte med å ta med unger på langturer, men vi prioriterer annerledes og det gjør vi nok mest fordi langturer ikke frister oss foreløpig. Vi trives med de ferieformene vi har, vi.
Vi kommer nok til å spare de mer omfattende reisene til ungene er større, ja. Med en fireåring og to toåringer på slep, derav én som ikke kan gå ennå, er jeg ganske sikker på at det vil bli mer stress enn kos foreløpig. Jeg ønsker ikke å vende hjem fra ferie mer sliten enn jeg var før jeg dro. Men vi kommer aldeles ikke til å vente til ungene er tenåringer av den grunn - bare de minste får et par år til på baken så kommer vi nok til å røre litt mer på oss. :nikker:
Jeg synes storbyferie med barn er glimrende. Jeg hører mange som sier som du, at det ikke er ferie som passer for barna. Vi har hatt med småtten til NY og Roma, og har hatt det fantastisk begge stedene. Det er jo så mye å gjøre med barn i en storby! Museer er kjempegøy, samme er parker, uterestauranter, dyrehager, utekonserter osv. Det er jo så mye liv i storbyer. Jeg synes virkelig det er barnevennlig, så fremt man evner å se at man da ikke kan tilbringe dagene inne på et shoppingsenter.
Vi hadde fire dager i oslo i fjor (som en del av bilferien) og ungene storkoste seg. Museer, kafeer, litt butikker og selvsagt trikkekjøring. Åtteåringen har allerede planlagt at neste år skal vi på Munchmuseet og til Holmenkollen fordi det kunne han tenke seg å se. Jeg regner med at Oslo ikke er så annerledes enn andre byer å ha med barn i. Om man bare forbereder seg med å finne ut hva som skjer.
Tror alder har litt å si her også jeg.
Å reise med baby er greit i storby synes jeg. For de godtar å sitte i vogn.. og sover litt her og der.
Men med ei snuppe (aktiv) på 20 mnd, som er litt ferdig med vognsitting, og stort sett vil løpe rundt, så er ikke storby det mest ideelle føler jeg..
Nå var aldri guttungenav det rolige slaget, men så lenge vi har planlat lit og visst hvasom er kjekt for ungene har de alltid hatt det gøy i byer også.
Men en 4 åring har jo glede av diverse morsomme museer og slike ting.
Hannah har mest glede av å sitte i sandkassen å leke seg for tiden, og da trenger vi strengt tatt ikke dra til en storby.
Nå er kanskje jeg sær, men jeg har drassa med meg unger rundt på museer siden de var under året. De har lært seg å like det og vi oppdager nye ting på de samme museene jo eldre de blir.
Kan jo ha noe med at JEG ikke er en museumfarer da :knegg:.
Tror bare at Hannah nå har mer glede av en ferie i ei hytte der hun kan boltre seg fritt, enn i en storby der hun må sitte en del i vogn og mest sannsynlig bo på et hotellrom.
Vi liker begge deler, det er derfor vi liker bilfere. I år blir det ei uke på leir med gode utemuligheter døgnet rundt og fire hotellnetter i Århus som byferie på hjemveien. Hele familien gleder seg ihjel til Den gamle by i Århus. De digget nemlig Folkemuseet.
Vi skal reise når barna blir større for akkurat nå har vi ett lite barn for mye til å holde skikkelig styr på dem. Det hjelper ikke om barna evnt hadde hatt glede av turen når vi voksne ikke ville ha det.
Det er godt mulig vi er overbeskyttende "hønseforeldre", men bare familiebesøk til Sveits som vi snart skal ha er noe jeg gruer meg til og det har med reisen å gjøre først og fremst og er ikke noe jeg kan laste svigerforeldrene mine for. ;)
Jeg kunne IKKE gjort det. Vi ble senest på søndag bedt om å forlate Munch-museet fordi sønnen min ikke roet seg da vakta hysjet på han. Greit nok at JEG har lyst til å sosialisere han og la han få oppleve museer, men det hjelper fint lite når både vakter og andre besøkende ikke tolererer at det tar litt tid før en autistisk fireåring roer seg.
Det betyr ikke at jeg mener at Legoland er det eneste stedet man kan ha med barn, det betyr derimot at ikke alle barn passer til alle slags ferier.
Nå skal ikke jeg misjonere altså, men føler bare for å si at jeg synes det å løpe rundt i en storby når man nærmer seg to år er glimrende. Store parker, statuer å klatre på, fontener å kaste mynter i... Ja, i det hele tatt. Vi tar ofte med oss toåringen vår til sentrum på lørdager. Da er det jo så mye for ham å gjøre og se på. Og vi har absolutt ikke en gutt som sitter stille i vognen sin. Han skal på eventyr, og finner seg ikke i hva som helst.
Her er det motsatt. Jeg foretrekker flybytter. Da får vi pause hvor barnet kan få boltre seg litt i ett av lekeområdene som som regel finnes på en av kafeene, eller vi kan gå rundt med henne på ryggen og se på alt det (for henne) spennende som finnes rundt omkring.
Det er stor forskjell på en firetimersflight og en åttetimersflight uten bytte for oss. På fire timer greier vi å underholde henne til en viss grad, slik at hun holder seg noenlunde i ok humør, mens går det lengre tid enn det går vi tom for ideer om hvordan vi skal gjøre henne fornøyd og resten er bare grining. Men tross alt bedre nå som hun kan løpe litt fram og tilbake i midtgangen. Det verste var da jeg fortsatt fullammet, for hun nektet å ta puppen hvis det var andre mennesker rundt og jeg satt oppreist. Fire timer greide hun seg uten mat, men åtte timer ... da ble hun sulten men nektet fortsatt å spise, og gråt mer og mer hysterisk jo lengre tiden gikk. Har fortsatt mareritt om en seks timers togtur da hun var 5 mnd. :skremt: (alle sa "nyt det og reis masse nå, for når hun begynner å gå er det slutt på freden", men jeg synes det er såååå utrolig mye enklere nå når hun kan løpe rundt og underholde seg selv, selv om jeg må løpe etter og passe på. Å få sitte i ro på baken betyr mindre for meg enn å ha en glad unge, så jeg løper gjerne etter så lenge hun er fornøyd. Turen går fortere for meg også).
Bortsett fra situasjonene som går ut på å enten sitte fastspent i et sete eller på et fang i et fly har reisene med ungen gått utrolig fint for oss. Reiste rundt i Italia og Sveits i fjor sommer, da leide vi bil men kjørte stort sett når hun sov, og korte etapper ellers. Hadde det helt supert på hele turen! Men vi er ikke personer som er så veldig glad i storbyferie med shopping, det hadde aldri gått med jenta vår. Eller det hadde gått da, men hadde ikke blitt noe koselig. Vi badet stort sett, eller gikk turer på fjellet eller ved sjøen. Da hadde vi det aldeles glimrende! Reiste sammen med et vennepar som også hadde ei lita jente. Hadde en mellomlanding med fly i Amsterdam, noe som passet oss perfekt. At hun ikke kommer til å huske noe driter jeg i, for det gjør jeg :glis: og hun har det morsomt der og da. Dessuten merker jeg at hun gjør kvantesprang i utviklingen på hver slik tur, i tillegg til at vi er sammen hele tiden så vi får en bedre kontakt og knytter sterkere bånd. Vi kommer til å reise i sommer også, mulig det blir Italia igjen, og jeg gleder meg!
Men det kan hende jeg ser ting annerledes når jeg har to barn ...
Men turer som er typisk slik at et barn vil ha ekstra stor glede av opplevelsen og minnene (som for eksempel safari med ville dyr og lignende, som jeg også gjerne kunne gjort for egen del) venter jeg med til hun blir større og kan huske det. Typisk bilferie hvor selve kjøringen er en del av turen og ikke bare transportetapper venter vi også med, til hun har evnen til å glede seg over det hun ser gjennom bilvinduet og ikke lenger hater å sitte fastspent (hvis den dagen kommer).
Å reise med ett barn var bare gøy og slettes ikke vanskelig. Å reise med to barn var en utfordring, men det var overkommelig. Vi kunne ta en hver. Å reise med tre barn er stort sett et helvete og noe jeg gjerne unngår og jeg elsker i utgangspunktet å reise. :sukk:
Jeg har som Kirsebæret helt egoistiske grunner til utsette reising til barna blir større. Jovisst kan man både reise på ryggsekktur og på lange flyreiser med små barn. Men nei takk, det gidder ikke jeg - jeg venter til de blir større!
Vi reiser jo... har oppdaget både Danmark og Sverige som ferieland etter at jeg fikk barn. (og nå er det vel like før jeg oppdager Norge også). Men for oss blir den beste ferien den som er barnevennlig lagt opp, vi må finne en ferie der alle kan kose seg. Det betyr at noen ferieformer må utsettes til "barna blir større".
