Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Rundskriv G-150/91, s. 49, nevner følgende om valg av navn for fosterbarn:
"Dersom et nyfødt barn plasseres i fosterhjem, kan ikke fosterforeldrene velge fornavn for barnet uten at den/de som har foreldreansvaret har samtykket i navnevalget. Fosterforeldrene kan ikke under noen omstendighet "velge" sitt eget slektsnavn for et fosterbarn. Det må eventuelt sendes søknad til fylkesmannen om bevilling til fosterforeldrenes slektsnavn.
Folkeregisteret sender navnevalgskjema til [...] foreldrene/moren selv om barnet er plassert i fosterhjem, bl.a. fordi det er den/de som har foreldreansvaret som skal velge navn [...].
Det hender imidlertid at den/de som har foreldreansvaret, ikke v i l melde fornavn for barnet når det er plassert i fosterhjem. Sosialkontoret må da av hensyn til barnet påse at det blir valgt fornavn. Dette kan eventuelt gjøres ved at det oppnevnes hjelpeverge, jfr. vergemålsloven § 16."
Jeg må si jeg synes det er ganske horribelt dersom biologiske foreldre som har bestemt navn til et barn de blir fratatt, blir overkjørt på den måten at fosterforeldre får bestemme nytt navn.
Jeg gjetter at nemndsvedtaket ikke er helt tidsspesifikt. Det ble, så vidt jeg skjønte, gjort en vurdering av hvorvidt overnattingssamvær skulle igangsettes akkurat denne måneden. Ikke sagt at det ikke skulle skje i det hele.
...men igjen er man tilbake til dette nemndsvedtaket. Det er jo ikke som noen hevder her at saksbehandlingstid hos barnevernet kan medføre to års sommel dersom far legger opp sak om tilbakeføring til ham. Ventetiden for å få opp saker for nemnd er hårreisende lang, men da snakker vi likevel noe slikt som toppen seks måneder (og vanligvis betraktelig kortere for babyer). Saken er åpenbart behandlet i Fylkesnemnda, uten at far fikk, umiddelbart i hvert fall, medhold i sitt ønske om tilbakeføring.
Det er klart dette er uprofesjonelt, men man må jo ta med i betraktningen at dette er et bittelite barnevern på en bitteliten plass.
De fremstår som lite beslutningsdyktige og dette må jo skape frustrasjon, ikke bare hos fosterforeldrene og barnefaren, men også for den aktuelle saksbehandleren. Det å ha teammøter hvor lederen med sin autoritet legger føringer for hva hun ønsker, for så å sende saksbehandleren ut for å foreta egne beslutninger virker helt søkt. De må slutte å synse og heller være klare. Fremgangsmåten skal være spikret når teammøtet er over.
Personlig synes jeg også det er hårreisende at en saksbehandler får beskjed (av leder!) om at dette er saksbehandlers sak og at det er opp til henne å ta den endelige avgjørelsen. Sakene tilhører ikke saksbehandlere, sakene tilhører barnevernskontoret.
Jeg himlet litt når lederen sa at "Akkurat som om vi (hun og mannen) sitter og kokkelerer hjemme". Om noen har reagert på det, så forstår jeg det godt. Jeg fikk litt samme følelsen selv. Jeg vet ikke het hvor proffesjonelle jeg syns de fremsto, og spesielt hun og mannen ga meg en litt useriøs følelse. De ga meg et helt annet inntrykk enn det barnevernet jeg hadde kontakt med de årene jeg var avlastningshjem for to søstre.
Jeg prøver igjen: ble det ikke, av en eller annen, sagt at far først ikke ønsket mer enn å treffe sønnen 3-4 ganger i året, men først senere tid har ønsket tilbakeføring?
Mye mulig. Jeg fikk ikke det med meg. Det vil jo kunne forklare hvorfor situasjonen er som den er. Det gjør det også langt mindre selvsagt at far bør få omsorgen for gutten, nettopp på grunn av tilknytningsprosessen han har vært gjennom i forhold til fosterforeldrene.
Men også fars endrede ønsker har nok vært nemndsbehandlet, i og med at nemndsvedtaket sier så spesifikke ting om innholdet i samvær som det siteres.
Det fremstår snodig hvordan det i programmet fremstilles som om dette nærmest er avgjørelser som overlates til enkeltsaksbehandleres synseføling. :vetikke:
Jeg oppfattet det som om det var noen andre som hadde bestemt at far kun skulle få treffe barnet 3-4 ganger i året, at han selv alltid hadde villet mer. Helt siden han fikk DNA-resultatene altså.
Om det er tilfelle, så skurrer det hele. Da har saken vært behandlet i Fylkesnemnda, og det har blitt vedtatt der at gutten ikke skulle tilbakeføres far på det tidspunktet. Det har man i programmet ikke sagt noe om årsaken til.
Det er det som skurrer litt for meg også, at de da ikke satte fortgang i alle prosesser. Jeg fikk også inntrykk av at far først ønsket litt samvær, og nå etter å ha blitt kjent med gutten ønsker å ha han fullt ut. Men dette blir synseføling, jeg vet jo ikke. Det er uansett rart at det har tatt 2 år før han i det hele tatt får gutten på overnatting. Om det skyldes systemet eller at fosterforeldre står i veien, er det jo hårreisende. Men dette vet vi jo ikke.
Om fosterforeldrene skulle ha innflytelse til å avgjøre dette ville det være hårreisende. Om "systemet" er ansvarlig, altså dette nemndsvedtaket det refereres til, har jeg rimelig stor tiltro til at det er velbegrunnet.
Verken Fylkesnemnda eller ankeinstansene (Tingretten, Lagmannsretten) har for vane å vedta at barn skal bo i fosterhjem bare fordi.
Jeg kaller ikke en barnevernstjeneste på 25 ansatte for bitteliten.
Jeg reagerte også på at lederen "ikke skal bestemme dette, for det er du som saksbehandler som skal gjøre"-uttalelsen fra leder. Spesielt etter at hun svært tydelig har uttalt hva hun mener er riktig.
I tillegg synes jeg at hun var ekstremt lite opptatt av barnets beste når hun uttalte at hun lurte på om "vi var tjent med" at de "som jobber for oss" blir frustrerte. For så å omformulere det til at det ikke var bra for gutten å ha frustrerte fosterforeldre.
Det er sikkert mange ting som vi ikke vet om denne saken, men jeg må si at jeg uansett reagerer på enkelte ting og vurderinger slik de blir fremstilt.
Vi så jo det - saksbehandleren hadde nok tenkt å la gutten overnatte, men ble overtalt av fostermoren. Og attpåtil ble fostermoren sint på barnevernet som motarbeidet dem hele tiden. Jeg tror gutten har det godt hos dem, men det virker som hun prøver å fornekte at gutten har en fullt fungerende far, og da synes jeg ikke hun gjør jobben som fostermor som hun faktisk er satt til å gjøre.
Godt å se at noen får med seg detaljene her. Prøv å google Nesna kommune, så vil du se at det er bare 1800 innbygere der. Altså er det noe som skurrer med fremstillingen her.
Nå vet jeg litt av hvert om denne kommunen, og det er slik at i 2009 besto barneverntjenesten av 2,5 ansatte. At de nå er 25 ansatte, har sin årsak i at de har lagt flere funksjoner under samme ledelse. Det tradisjonelle barnevernet avd. familie består kun av 3,5 stillinger. Resten er bare et eneste sammensurium. Til sammenligning er de 30 ansatte på barne og ungdomskolen i Nesna.
Altså fremstår det som et ganske massivt og stort barnevern, men i realiteten er det bittelite med svært begrenset kompetanse.
Uansett, jeg syns de bruker aaaaaaaalt for laaaaang tid med dette. Hadde jeg vært far til Rainer, hadde jeg kommet til å knekt sammen lenge før TV-serien ble ferdig, og da hadde nok barnevernet bare kunne konkludert med at jeg ikke var skikket.
Jeg har forstått det sånn at dette er en filming av prossessen rundt at det skal avgjøres om faren skal få omsorgen?
Det er jo derfor vi ser saksbehandleren vurdere om han skal få omsorg eller ikke i første episode, blant annet - er det ikke det da?
Så regner jeg med at dette skal opp for retten underveis i serien. Men at det vi ser nå er barnevernet som har gjort en innstilling på at Reinert har bodd så lenge i fosterhjem at han ikke skal flyttes derfra.
Det er ikke noe uvanlig med at flere funksjoner (utekontakt, oppfølging av mindreårige flyktninger etc. ) ligger under barneverntjenesten. Slik jeg ser det er dette likevel en liten barneverntjeneste når det kommer til saksbehandling - og det er jo i hovedsak denne delen av barneverntjenesten i Nesna det reageres på i denne tråden.
Nå har jeg fått sett programmet, og det var et par ting jeg reagerte kraftig på. Fostermor fremstår som svært lite samarbeidsvillig når det gjelder samvær som fylkesnemnda har vedtatt. Utrolig lite sjarmerende dame, slik hun fremstilles. Nå kan det jo hende at det er noe krøssklepping som gjør at det er vesentlige ting som blir borte. Det ser jo ut som det er fostermor som styrer hele skuta her, og slik skal det jo ikke være.
Saksbehandleren virker utrolig tafatt, men det er jammen ikke rart når hun blir pålagt eneansvar for så store beslutninger. Det er da hennes leder som skal ta den endelige avgjørelsen!
Kun lest slutten og kjenner jeg blir litt kvalm og oppgitt over at man liksom skal sitte og synse om hvem som er kjip, grei eller rettferdig når det tross alt er et klippet tv-program og den det handler om er et lite barn sitt liv. Mitt innerste innstinkt sier at barnet må få bli der han er om han har det bra. Resten av meg at det er umulig å mene noe ut fra et sånt program.
Jeg kan godt skjønne fostermoren. De har tross alt hatt et barn fra fødselen og i 3 år, som var forespeilet at skulle bli deres på ordentlig også plutselig blir han "revet" fra dem... Det er jo umenneskelig å være i den situasjonen. Hun er jo fungerende mor, også har hun ingen rettigheter! Syns denne faren burde tenke over alt det trygge, nære han river ungen vekk fra... :( trist.
Når man blander juss, masse følelser og biologi blir det til slutt ikke enkelt for noen av oss å holde hodet kaldt og tunga rett i munnen. Det viser denne tråden tydelig, og som igjen kanskje ikke burde gjøre det så vanskelig å forstå at både biologisk far, fosterforeldre og barnevernskuratoren står i en veldig vanskelig situasjon? Det ene utelukker ikke det andre, og heldigvis behøver vi som deltar i denne tråden ikke ta noens parti eller avgjørelser i saken.
Sant nok. Selv om jeg synes at barnevernet er de som man lettest kan sette pekefingen mot og si at har sviktet her. At både fosterforeldre og biologisk far har masse følelser her tviler jeg ikke på, men barnevernstjenesten burde etter mitt syn ha vært ryddigere. Men det er vel kanskje problemet med små kommuner der alle kjenner alle og båndene er tette. Det er neppe enkelt å være barnevernskurator heller i en slik situasjon.
Og jeg kjenner fremdeles at jeg ikke orker å se programmet, og lurer på hvordan i alle dager man kan lage et sånn program i det hele tatt. Men om ikke annet har jo i alle fall barnet fått dokumentert for framtiden at han(?) var et ønsket barn som både fosterforeldre og biologisk far sloss for å få omsorgen for. Og det er vel verd noe det også, til syvende og sist. Men jeg sitter likevel med en vond smak i munnen.
Jeg tenker at vi har svært lite grunnlag for å kunne si noe om barneverntjenesten har sviktet eller ikke. Vi har så langt ikke fått vite stort om hva som står i dommen fra Fylkesnemda. Det er den som forteller hva som skal gjøres i saken og hvordan det er tenkt at far og barn eventuelt skal bli bedre kjent med hverandre og om det skal jobbes mot overføring til far på sikt.
Mulig det. Jeg tenker bare at noen må ha sviktet når ting tar så himla lang tid. :vetikke:
Og det reiser jo for min del bare enda mer kritikk mot programmet og konseptet når man oppnår at folk sitter igjen med inntrykk som gjør at man kan synse i vei om hvor det sviktet.
Og andre de synser igjen uten å ha sett programmet i det hele tatt, bare basert på omtale og denne tråden. :p
Jeg syns denne saken er fremstilt godt tåkelagt til ære for dramatisk sosialporno på tv, for å være helt ærlig. Det hadde vært utrolig mye enklere å si noe om hva man syns dersom denne saken ble presentert med saksfaktaene på plass - når kom kravet om omsorgen, hvilken beslutning er det barnevernet jobber med, hva står i vedtaket til nemnda, hvor i den juridiske prossessen står dette nå, og ikke minst det sentrale - når var det far ba om omsorgen.
Det er fint føle-tv. Men det kunne gjerne vært fremstilt bedre saksmessig slik at folk faktisk kunne lære noe om barnevernspraksis som de kunne gitt uttrykk for - for eksempel ved valg.
Tja. Omsorgsevnen til noen har vel sviktet på et tidspunkt. Utover det vet vi ikke hva som var årsaken til at Fylkesnemnda ikke valgte å tilbakeføre gutten til far da han var yngre.
Såvidt jeg greide å fange opp så var det vedtatt å ta ham fra mor før han ble født. Fosterforeldrene fikk spørsmål om å hente ham rett fra sykehuset.
Etter dette er det sagt i serien at mor har tatt saken til retten for å få ham tilbake og tapt. Først etter dette har far fått foreldreansvar. Dette kan være grunnen til at det har tatt tid, men det vet vi jo ikke.
(Vedtaket kan forresten ikke fattes før barnet er født og skal baseres i situasjonen som foreligger der og da, men beslutningen kan selvsagt være rimelig klar likevel).
Nå har jeg sett episode 3 og 4 og griner som bare det. Fytti katta - det står respekt av dem som jobber i barnevernet. Jeg hadde blitt helt satt ut av å skulle ta slike avgjørelser. Og med en snart tre år gammel gutt i hus må jeg si at jeg føler enormt med fosterforeldrene til den lille gutten som kanskje skal miste "sønnen sin". Det må være inni helsikes vondt.
Far får omsorg for Rainer. I første omgang blir det utvidet omsorg. Noe som innebærer at forsterforeldrene hadde hovedomsorgen for Rainer i nesten et år etter at de hadde fått beskjeden at far fikk omsorgen før han var helt over til far. Det kan søren meg ikke ha vært bare enkelt å være sterk i en sånn situasjon.
Grunnen til at jeg vet at det tar nesten et år før han er helt tilbakeført/overført til far er fordi jeg kjenner en god del folk rundt disse menneskene. At far fikk omsorgen fikk vi jo vite i forrige episode.
Selv blir jeg egentlig mindre og mindre imponert over Nesna barneverntjeneste, med mine sedvanlige forbehold om at vi ikke har fått alt jeg synes fremstår som nødvendig info. De virrer, de er utydelige i kommunikasjonen sin og begrunner vurderingene sine snodig.
Jeg skjønner fremdeles ikke hva som har foregått de to årene fra far visste om barnet til vi begynner å følge saken.
Og jeg er tiltagende skeptisk til hvordan barna fremstilles i serien og hvor riktig det er å ikke skjerme dem. Da helst gutten som er i beredskapshjem, ikke toåringen i fosterhjem.
Jeg synes serien er nyttig. Barnevernet er for mange veldig lukket, og et innsyn er fint, uten at man skal beskyldes for å lage sosialpornigrafi.
Jeg synes likevel begge barna burde vært skjermet bedre, og jeg synes som Shute at dette ikke fremstår som den mest superbe barnevernstjenesten. Dog har jeg ikke snøring på feltet, men jeg jobber i forhold til andre regelsett og med krav til begrunning av vedtak og ikke misnt en smule effektivitet i fremdrift.
Absolutt. Jeg var mye mer positiv til programkonseptet i begynnelsen, nå er jeg mer sånn "det er ikke slik vi gjør det, altså!"
Flertallet av de som kommer til barneverntjenesten første gang, er skitredde. Instansen er kjent som de som tar barn nærmest uten grunn. Jeg vet ikke om dette programmet bedrer dette noe særlig.
Aberet er jo at for å kunne lage et bra program om hvordan det virkelig er, måtte man nesten brukt saks-caser og skuespillere, og det ville jo ikke selge like godt. Alt annet later til å gi problematisk utlevering av både barn og foreldre. Selv om sakene de presenterer er ganske lette, til å være saker om omsorgsovertakelse.
Nei, jeg har tenkt mye på å være fosterhjem når ungene blir større, men jeg kjenner at jeg vegrer meg litt. Jeg tror rett og slett ikke jeg hadde håndtert en slik usikkerhet i mange år.
At situasjonen kan endre seg over tid er en realitet for de fleste fosterhjem. Jeg tenker at det er bra med åpenhet også rundt dette. Det er en oppgave man må gå inn i med åpne øyne - og de som eventuelt velger vekk å være fosterhjem etter dette programmet er nok ikke de riktige for jobben.
Jeg vet ikke jeg. Man kan vel egentlig ikke gå inn i rollen som fosterforeldre og anta at man skal få et barn man får beholde for alltid, om det er det man ønsker så bør man gå for adopsjon. Skal man være fosterforeldre må man vel være forberedt på at det er en midlertidig plassering og at man risikerer at barnet skal tilbake til biologiske foreldre.
Ellers synes jeg det var godt å høre at faren fikk sønnen sin, og at fosterforeldrene fortsatt fikk være en del av livet til gutten. Da løste det jo seg til det beste for ungen, og det må jo være det som er målet med barnevernet: at barnet er den det er fokus på. Og jeg synes det er naturlig at en unge får vokse opp hos biologiske far, så lenge denne faren er velfungerende.
Har ikke lest denne tråden, men reagerte også på hvor direkte dette har blitt fremstilt. Likevel syns jeg dokumentarserien får fremstilt vanskelige dilemmaer innenfor barnevernet, og at en sak har flere sider.
Er bare innom og lurer på om noen kan fortelle meg om hva som skjedde med gutten (5) som var i fosterhjem. Fikk hans biologiske mor tilbake omsorgen? Kom det frem hva som var årsaken til at han kom i fosterhjem?
Fosterfaren til Rainer sa det egentlig bra da de hadde vært i retten. De hadde gjort en tjeneste for barnevernet i Nesna, så noe kontroll utover det hadde de ikke på saken.
Dette var en serie som ga mange flere spørsmål enn svar, og jeg vet ikke helt om det satte barnevernet i det beste lys heller.
Tjeneste kan jo bety arbeid, og noen steder i landet er det vanligere å bruke ordet på den måten enn slik de fleste av oss tenker (hjelp). Det var vanlig blandt de eldre der jeg bodde i Vesterålen, så det er kanskje ikke uvanlig på Nesna heller.
Som flere sier så er det ikke uvanlig å bruke det ordet for jobb, så her synes jeg du overtolker i verste mening. Advokater tilbyr jo sine tjenester, så også et fosterhjem. Jeg fikk tvert imot et godt å ryddig inntrykk av fosterfar, særlig om man legger til siste scene i serien.
Nå har jeg også sett siste episode. Fytti, så vanskelig. Jeg blir frustrert av å se på situasjonen og får så lyst til å... å... skylde på noen. Men kanskje det er slik at ting noen ganger bare er flokete og vanskelig og frustrerende uten at det egentlig er noen sin skyld? Det er i grunnen en ganske ubehagelig tanke.
Nemlig, akkurat, Kie. :nemlig: Der er du inne på noe vesentlig. Mennesker har nok et voldsomt behov for at det skal være system i galskapen og at fæle ting alltid må være noens skyld og sånn. Jeg tror det er derfor mange har så lett for å tenke at alt som skjer i verden handler om årsak og virkning. Verden blir for kaotisk for folk å foholde seg til hvis man ikke kan tro at man får som fortjent, at ting henger sammen og sånn. Jeg tror det er derfor noen lett leter etter årsaker hos ofre når fæle ting skjer. :nemlig:
Det ligger vel i oss å like systemer og sort-hvitt, men alle barnevernssaker har mange nyanser. Det er for eksempel veldig sjelden at folk skader barna sine fordi de er onde og vil dem vondt, sånn egentlig. Selv om de har slått ut fortennene til barnehagebarnet, kjønnslemlestet døtrene eller ikke orket å gi ungene mat hele helgen.
Men i akkurat den Rainer-saken mener jeg jo at noen har surret. Ting skal ikke ta så lang tid. Det er mye mulig at systemfeilen ligger hos Fylkesnemnda, som igjen gjør så godt de kan men har for lite kapasitet. Den burde vært raskt behandlet da far søkte omsorgen, og dersom nemnda fant at tilbakeføring var best, burde gutten vært tilbake hos far før han fylte året.
Ventetiden hos Fylkesnemndene er generelt helt horribel. Med mindre det er snakk om spedbarn, går det gjerne 6-8 måneder fra en akuttplassering til en sak om omsorgsovertakelse behandles. Det er lang tid i en tre-fireårings liv, det, der alt står på vent.
Ja, det er akkurat det du skriver der som jeg river meg i håret over når jeg sitter og ser på. Det er jo omsorgssvikt i regi av det offentlige å holde barn på pinebenken i så lang tid.
Hvorfor er ventetiden kortere når det angår spedbarn? Jeg må si jeg synes dette er ganske horribelt, spesielt om man skal sette det i sammenheng med at barn som har knyttet varige og sterke relasjoner til fosterhjemmet i noen tilfeller skal kunne bli der selv om foreldrene er egnet. Dersom det tar først 6-8 mnd. å få saken i fylkesnemda, og så blir den anket og det går 6-8 mnd. til, vil det jo være horribelt for foreldre som er egnet til omsorg for egne barn å få saken "trenert" av et system som ikke fungerer.
Ja. Det er horribelt. Ingen får en avklaring. Foreldrene lever i usikkerhet, barna lever i usikkerhet, det er vanskelig å begynne rekrutteringen av fosterhjem, barna knytter seg til beredskapshjemmet, man får ikke etablert hjelp fra BUP osv.
Spedbarn prioriteres nok fordi de da kan få grunntilknytningen i fosterhjemmet dersom de skal bo i fosterhjem.
Det er også horribelt i de sakene hvor barna ikke er akuttplassert. I det barneverntjenesten vurderer at forholdene er så dårlige at de går for omsorgsovertakelse, men ikke så akutt skadelige at det gir grunnlag for plassering i forkant av nemndsbehandling, bortfaller gjerne alle muligheter til å gi hjelp i hjemmet. De færreste foreldre er kjempegira på å samarbeide med barnevernet som har lagt opp sak om å ta fra dem barna. Dermed går ungene i 6-8 måneder (og i en del fylker visstnok også lenger) uten noen som helst hjelp, til tross for at man altså mener forholdene er så dårlige at foreldrene ikke kan ha omsorgen.
(Det er forresten ikke et problem det du nevner ifht tilknytningen. Akuttplasserte barn bor vanligvis i beredskapshjem eller institusjon, ikke i det fosterhjemmet hvor det tenkes at de skal forbli. Dermed vil ikke en eventuell tilknytning dit veie noe. Men det er jo ikke bra.
I tillegg gjør forsinkelsen i nemndene at saker hvor barn burde ha vært overført fosterhjem stadig ligger hos beredskapshjem, og så blir det mangel på tilgjengelige beredskapshjem og så ender man med å måtte sette barnehagebarn i institusjoner hvor de virkelig ikke har noe å gjøre).
Men det er jo faktisk enda verre. Barnet får bo et - halvannet år hos mennesker og så måtte flytte til helt fremmede igjen.
Jeg var tre uker på institusjon i forkant av min egen fosterhjemsplassering, og selv for meg, som var 12, var det skikkelig tøft. Ingen barn skulle trenge å bo på institusjon.
Beredskapshjemplasseringer bør være så korte mellomstasjoner som mulig, men det avhenger av nemndas saksbehandlingstid.
Noen barn bør være i institusjon fremfor familier, men det er absolutt unntakstilfeller.
Det finnes ikke nok beredskapshjem, det finnes ikke nok fosterhjem og saksbehandlingstiden er alt for lang så snart disse juridiske prosessene er igangsatt. Så sitter ungene - og foreldrene - i limbo.
Det finnes en del eksempler på at det er sakkyndiganbefaling. Gjerne i forhold til ekstremt krevende barn med relasjons- og tilknytningsskader i stort omfang, ispedd utagering og kriminalitet.
Det handler kanskje mest om en pragmatisk vurdering av at barnet vil få det mer stabilt i en institusjon enn i de femten sannsynlige fosterhjemmene som sprekker ett etter ett.
Men jeg har aldri hørt noen mene at institusjon er best for små barn, type barnehagealder. De plasseres likevel i institusjoner når situasjonen er akutt og beredskapshjem ikke er å oppdrive, hvilket stadig vekk er situasjonen barneverntjenesten har å forholde seg til.
Dette med fylkesnemndenes kapasitet og rekrutteringen av bereds- og fosterhjem (vi kan begynne med ordentlig lønn og en og annen arbeidstakerrettighet) er noe det må jobbes med på overordnet nivå, ikke i den enkelte barneverntjeneste. Sånn sett vet jeg ikke om det er pluss eller minus når kommunalt barnevern får en masse penger over statsbudsjettet - supert det, altså - samtidig som Bufetat må kutte.
Hvis regjerningen har sett dette, burde de sporensstreks sette i gang tiltak for å få større kapasitet i nemnda altså. Kjære vene, det er jo rett og slett et fryktelig system.
Det er ikke alle ungdommer som kan plasseres i en hvilken som helst familie - dessverre. Forsterkede institusjoner med to voksne per barn, eller en til en-bemanning finnes av en grunn.
Dette var en fosterfamilie som satte seg på bakbeina da far kom på banen og halte ut istedet for å samarbeide. Dette burde de ha tatt høyde for. Det var tydelig at spesielt fostermor ikke var skikket til oppdraget med grining og barnslig oppførsel med barnet tilstede.
Det ble satt inn noe ekstraressurser i vinter, mener jeg det var, på nasjonalt nivå. Men etterslepet var så stort at det ikke merkes særlig ennå, og jeg er usikker på om dette bare var en engangsinnsprøyting.
Googler du berammingstid og fylkesnemnd, vil du se at mange tar til orde for en lovfestet berammingsfrist på noe mellom seks uker og to måneder. Det tenker jeg ville være noenlunde akseptabel tid.
Spør igjen- fikk ikke sett igår:
Hvordan gikk det med 5-åringen? Eller var han 6?
Kom det frem hva som var årsaken til at moren var fratatt omsorgen (midlertidig) og havnet i beredskapshjem/fosterhjem?
Mor vant saken i Fylkesnemnda, det ble besluttet tilbakeføring mot mindretallets ønske. Angivelig ble det vektlagt i vedtaket at mor skulle flytte sammen med sin nye kjæreste, som så skulle bidra i slik grad til omsorgen at den var adekvat. Barneverntjenesten anket (Tingretten er neste instans). Tingretten bestemte at ny sakkyndig skulle settes inn. Det ble sagt at dersom ny sakkyndig mente tilbakeføring var riktig, ville barneverntjenesten trekke saken. Som jeg skjønte det fikk barneverntjenesten medhold i sitt krav om oppsettende virkning og barnet forble i beredskapshjemmet inntil ny behandling, men dette sa de ikke helt tydelig.
De sa ikke noe mer om årsaken til plassering. Men det som har fremkommet gjennom programserien handler vel om psykisk lidelse hos mor, isolasjon og vegring mot hjelpetiltak, forsinket/skjevutvikling hos barnet og bekymring fra barnehage og psykolog.
.jpg)
