Libra sa for 12år siden:

Noen som ser? Er dette greit med tanke på taushetsplikt og personvernet til barna? :gruble:

Koko sa for 12år siden:

Jeg vet ikke, men synes dette var et veldig, veldig sterkt program. Sitter igjen med blandete følelser, det må være en svært vanskelig avgjørelse.

Frk_Fryd sa for 12år siden:

Jeg vet heller ikke, men kjenner at dette gikk veldig inn på meg. Så ufattelig vanskelig.

Isbjørn sa for 12år siden:

Måtte gutten flytte? Så ikke slutten.

millact sa for 12år siden:

Har spilt inn, skal se til helgen.

Thomas sa for 12år siden:

Utrolig sterkt program, dette gikk inn på meg. I utgangspunktet utrolig vanskelig tema å lage tv om, men jeg syns de håndterte dette på en fin måte.

Koko sa for 12år siden:

Det vet vi ikke enda, fortsetter neste onsdag.

Synes også et svært sensitivt tema er er "smakfullt" håndtert. Ofte blir jo slike saker fremstilt svart/hvitt, her kommer kompleksitet frem.

Mjau sa for 12år siden:

Fikk sett bare slutten jeg, så jeg fikk ikke med meg hele historien.
Uansett om man ser ansiktet til barnet eller ei så syns jeg ikke slik tv er greit egentlig. Det er ganske lett gjennkjennelig uansett. Ikke for meg, men for alle i nærområdet deres.

jolie sa for 12år siden:

Såvidt jeg har skjønt er de fratatt for taushetsplikten ang sakene i denne serien. Ellers hadde de jo ikke kunnet lage serien.

Sneglo sa for 12år siden:

Jeg syns programmet var provoserende.
Eller vel, den ene saken syns jeg var provoserendes.

Hun barnevernsdama sier bio far var skikket som far og tvilte ikke på det. Men ville likevel at denne gutten på 2,5år, skulle bo i fosterhjemmer siden han kunne jo få voldsomme reaksjoner på å flytte. Og hun fostermora som sto å sutra og grein over gutten som skulle på dags samvær med sin far.

Vel, sorry, det er en av ulempene med og være fosterforeldre, du vet faktisk aldri hvor lenge barnet bor hos deg, og det er faktisk ikke ditt barn.

Ja, vel, netopp sett det, og kjente at jeg ble faktisk provosert, av den spesifikke saken.

Fibi sa for 12år siden:

finnes denne på nrk nett-tv?

Mei sa for 12år siden:

Jeg fikk ikke anledning til å se det, og håper det legges i nettTV. Det er en viktig og vanskelig debatt - akkurat som arbeidet som gjøres er viktigt og vanskeligt.

Denne kommentaren skrevet av lederen i barneverntjenesten i serien er også verdt å lese.

Sneglo sa for 12år siden:

Ja den ligger på nett tv.

tv.nrk.no/serie/barnets-beste/mdfp10001112/sesong-1/episode-1

Pesten sa for 12år siden:

.....

Tallulah sa for 12år siden:

Nå har jeg ikke sett programmet, men jeg syns vel ikke det er noe rart at fosterforeldre kan bli lei seg når barna reiser fra dem, selv om de er klar i over at det ikke er deres barn. Det må være en av de vanskeligste tingene med å være fosterforeldre, og sikkert også den vanskeligste å forberede seg på.

mkj sa for 12år siden:

Jeg synes er i grunnen enig med deg at det var balansert, man ser flere sider av sakene. Men personvernet til barna!!!!

Så ja, jeg synes det var kjempeinteressant, men det er en kraftig bismak at dette i grunnen er store overtramp mot de involverte barna.

Heiko sa for 12år siden:

Denne gutten har bodd hele sitt liv sammen med fosterforeldrene, de er tydelig sterkt tilknyttet hverandre og da er retselen for å miste ham selvsagt stor. Det ble også nevnt at fosterforeldrene var blitt forespeilet at dette var en plasering med tanke på oppvekst. Synes ikke det da er noe rart at at hun blir emosjonell når gutten reiser ut med far. Ja, det at man faktisk ikke vet hvor lenge et
fosterbarn blir boende og at det ikke er ditt barn er en av utfordringene med det å være fosterforeldre, men det gjør jo ikke at man knytter seg til barnet og blir lei seg om det må flytte. Det ville jo ikke vært menneskelig og det er jo det fosterforeldre er (nesten) helt vanlige mennesker.

mkj sa for 12år siden:

Det er jeg enig i, men det at de er glad i barna, er ikke i seg selv noe godt argument for at barnet må bli. Det er jo barnets beste som skal stå i sentrum. Far var absolutt en ressurssterk person, og han søkte om å få sønnen med det samme han fikk vite han var far, men saken har blitt trenert. Klart det blir vanskeligere og vanskeligere for han å få hjem gutten, jo lenger tid det går.

Tallulah sa for 12år siden:

Det sa jeg da heller ikke. Jeg syns sneglas omtale av fosterforeldrene var ganske slem, og reagerte på den manglende fortståelsen for at det er vanskelig, selv om det ikke er feil.

Koko sa for 12år siden:

Min sympati endret seg utover i programmet og jeg er litt spent på hvor den vil havne neste uke, uten at det er viktig i denne saken.

Jeg må vel også si at jeg ble litt provosert over fostermorens oppførsel. Selvfølgelig er de knyttet til barna, men gutten skulle være EN dag sammen med sin far og hun står og griner fordi hun ikke får være sammen med gutten hele tiden. Hadde de virkelig villet guttens beste hadde de samarbeidet og lagt opp til at han skulle få et godt forhold til sin far.

oslo78 sa for 12år siden:

Jeg prøvde å formulere dette i stad, men ga opp. Jeg har selv lyst til å bli fostermor en gang, men jeg vet at jeg kommer til å bli ustyrtelig glad i barnet. Om jeg da ikke skal få lov til å bli det uten å bli beskyldt for å sutre, da tror jeg nesten at jeg ikke kan være fostermor altså.

Har ikke sett programmet altså og tar forbehold om at jeg ikke vet alt. Men å kalle fostermor for sutrete ble helt feil for meg - hun var sikkert ikke lei seg fordi barnet skulle være borte en dag men fordi hun følte at dette var første skritt på veien til å miste fosterbarnet.

Pesten sa for 12år siden:

....

Koko sa for 12år siden:

Det var konklusjonen jeg også satt med i går.

Bokormen sa for 12år siden:

Hva var settingen her da? :har ikke sett programmet. Sto hun og hulket og klamret seg til fostersønnen, eller var hun lei seg etter at han dro til faren? Jeg tenker at det så absolutt er en del av å være fostermor eller-far at man formidler kontakt med foreldrene som noe positivt, med mindre samvær ikke er positivt for barnet.

Heiko sa for 12år siden:

Koko, Hun griner vel mest sansynlig for at barnet hun har hatt omsorgen for siden han var en dag gammel reiser ut sammen med den mannen som kan ta fra henne et barn hun elsker og som hun ikke vil miste. Er man fylt av frykt klarer man ikke rasjonell å forholde seg til at det faktisk er barnets biologiske far og at denne mannen har rettigheter og behov. Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå.

Neket sa for 12år siden:

:dulte:

Jeg syns det var et sterkt program. Men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte helt hvorfor den gutten ikke kunne bo hos pappaen sin. De sa jo at han hadde bodd i fosterhjem i to og et halvt år, og bla bla, men faren hadde jo prøvd å få gutten siden han var 6 mnd? Hvis de hadde fortet seg litt hadde det jo vært mindre opprivende for både den ene og den andre. Jeg fikk litt inntrykk av at de var bekymret over at han bodde i leid leilighet og jobbet 100%. Det er jo ikke akkurat uvanlig.

Koko sa for 12år siden:

Jeg er faktisk enig med deg og det er det som gjorde programmet så sterkt, man kunne forstå alle parter. Jeg reagerte likevel over at hun var slik fremfor gutten.

Callisto sa for 12år siden:

Synes det blir litt rart å snakke om hvem man har sympati med og at det forandret seg i løpet av programmet.
Nå så jeg bare siste halvdel av programmet men var barnefarens sak blitt trenert? Så vidt jeg skjønte så kjente jo han ikke til at han var blitt far da gutten ble født. Da moren ikke vant fram og fikk omsorgen så ga hun far melding om gutten og det ble snakk om dna prøver. Når han fikk svar på dette så fikk han seg advokat. Det er jo litt saksgang i dette?

oslo78 sa for 12år siden:

Setter meg ned med dette programmet nå. Jeg har stor respekt for dem som jobber i barnevernet selv om jeg synes foreldrevernet er for stort - det kan jo ikke de som jobber der noe for.

Neket sa for 12år siden:

Ja, det er sikkert ingen som har somlet med vilje, men sånn som jeg forsto det hadde han funnet ut at han var pappaen når ungen var 6 mnd. Han hadde jo baby-bilder av gutten fra første gang de møttes, han var hvertfall ikke mer enn 8-9 mnd på bildet vil jeg tro. Da er det jo litt rart at det har tatt så lang tid uten en beslutning den ene eller andre veien.

oslo78 sa for 12år siden:

Da har jeg sett starten, og det er jo helt klart at diskusjonen i barnevernet er om man skal tenke på gutten eller på far. De som mener han bør være i fosterhjemmet, tenker på hva det kan gjøre for en gutt å bli revet opp fra det som faktisk er familien hans. De som ønsker at han skal til far, snakker om at her er det en far som har blitt fratatt muligheten til å være far.

Hvis man skal tenke på "barnets beste" så er det vel ingen tvil om at å bli tvangsflyttet fra den familien du har hatt siden dag 1 ikke er noe særlig gunstig? Så hvis barnets beste skal være styrende så mener jeg at det biologiske prinsipp i denne saken egentlig er helt uvesentlig. Men som sagt - barnevernet er noen ganger foreldrevernet i steden.

Chablis sa for 12år siden:

Jeg skjønte heller ikke det, må innrømme at jeg reagerte litt på det.

Pøblis sa for 12år siden:

Jeg er enig med Oslo. :ja:

Pøblis sa for 12år siden:

Hvem skal man ta hensyn til da - gutten eller pappaen? Det erganske kontroversielt å ta et så lite barn vekk fra velfungerende omsorgspersoner, og han hadde jo bodd hos dem absolutt hele livet.

Koko sa for 12år siden:

Jeg synes det er imponerende at du klarer å trekke en så klar slutning i en så kompleks sak ut fra å ha sett begynnelsen av programmet.

Neket sa for 12år siden:

Nei, det er ikke opp til meg å avgjøre, det er jo derfor fagfolkene er der. Men jeg tenker at dersom en beslutning ble tatt på et tidligere tidspunkt ville det vært bedre for alle, samme hvilken vei det gikk. En ett-åring vil nok ha lettere for å tilpasse seg en ny hverdag enn en to-og-et-halvt-åring. Og dersom det ble bestemt at han skulle bo hos forsterforeldrene ville pappaen hvertfall ha en beslutning å forholde seg til, og samarbeidet med fosterforeldrene ville kanskje blitt lettere.

Men det er klart, jeg bare synser.

oslo78 sa for 12år siden:

Jeg kan ikke trekke noen slutning. Jeg synes bare at hva far føler egentlig ikke er relevant i en sak hvor en gutt har vært hos en fosterfamilie fra dag 1. Enten så har gutten det bra, og da bør han få bli, eller så har han det ikke bra og da bør han til far. Hvis man da altså skal tenke på barnets beste. Jeg er kritisk til barnevernets biologiske prinsipp etter en del saker på jobb hvor foreldrevernet desidert har vært det mest framtredende, men akkurat i denne saken skjønner jeg egentlig ikke at det skal være noe spørsmål en gang. Gutten har en familie, og det er synd for faren selvsagt, men for guttens skyld ser jeg ikke at en flytting skal være noe positivt i det hele tatt.

Selvsagt kan det være noe som ikke kommer fram (fosterforeldrene er egentlig ikke så greie eller familien fungerer ikke så godt eller et eller annet), men ut fra de opplysningene som er i programmet ser jeg egentlig ikke dilemmaet hvis man skal tenke på barnets beste.

Og jeg også synser - kun basert på det som er vist i programmet.

Tuddelu sa for 12år siden:

Jeg har sett HELE programmet og har samme oppfatning som Oslo78 :nemlig:

Chablis sa for 12år siden:

:dulte:

Koko sa for 12år siden:

Jeg har sett hele programmet og vet definitivt ikke nok til å trekke en slutning. Det er heldigvis heller ikke min jobb.

Callisto sa for 12år siden:

Dette er jeg veldig enig i.

Skal se hele programmet i kveld. Fikk som sagt med meg bare slutten.

Frk_Fryd sa for 12år siden:

Jeg får utrolig vondt av begge foreldreparter her, og mener også at dette er noe som burde vært avklart på et tidligere tidspunkt. Nå som det allikevel har gått så langt, kan jeg ikke se at det kan være hensiktsmessig å fjerne gutten fra det som nå er hans familie. Da tenker jeg på guttens beste, og ikke foreldrene.

Og å kalle fostermora for sutrete synes jeg er ufint. Dette er da sønnen hennes, og klart hun er redd for å miste han. Jeg kunne ikke se at hun gråt foran gutten men etter han og far var kjørt, noe som må være helt lov og naturlig?

Dette var et utrolig sterkt program, og jeg er fremdeles uvel etter gårsdagens episode. For en jobb barnevernet gjør!

Najade sa for 12år siden:

Jeg så hele programmet, og syntes det var ganske godt balansert.

Jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke jobber i barnevernet, og at jeg sannsynligvis aldri kan bli fostermor (selv om jeg på en del områder tror jeg kunne passet til det).

Det er selvsagt barnets beste man skal se på, men da må man også vurdere helhetsmessig for hele livet. Det å vokse opp i et trygt og godt fosterhjem er selvsagt bra, og mange blir helt inkludert i familien, også utover fylte 18 år.
Men en del opplever også å ikke få særlig oppfølging etter at de blir voksne, eller de føler at de ikke kan "kreve" det dersom de hele veien har vært veldig klar over at de er fosterbarn.
Det er også en del av det biologiske prinsipp som bør komme frem, at dersom omsorgsevnen er god hos far, så vil dette kanskje føre til større trygghet over hele guttens livsløp.
Noe jeg bet meg merke i, var både at prosessen sto uavklart 2 år etter at far ble klar over barnet sitt (noe som vanskeliggjør tilbakeføring til far), en annen ting var at de hadde samvær en dag månedlig (noe jeg tenker er svært lite for å få etablert en god relasjon =tilbakeføring til far).

Jeg kan absolutt ikke konkludere med noe som helst, men synes det er synd om et rent tidsaspekt avgjør om det blir riktig å tilbakeføre et barn til omsorgsdyktige foreldre (på generell basis).

Bokormen sa for 12år siden:

Dersom biologiske foreldre er godt egnet som omsorgspersoner, finnes det da tiltak for å øke samværsmengde, eventuelt vurdere gradvis tilbakeføring av barnet? Jeg forstår godt at det er vanskelig og sårt for fosterforeldre å sende barnet "sitt" til noen som potensielt kan fra dem omsorgen, men for et lite barn vil deres signaler også kunne påvirke hvordan samvær oppfattes. (Jeg forventer ikke at fosterforeldre skal skru av følelsene sine, men samtidig sitter de med mye makt her i forhold til signaler som sendes til barnet tenker jeg.)

kie sa for 12år siden:

Jeg synes det blir litt unyansert å se den ene løsningen som "barnevern" og den andre som "foreldrevern". Det kan hende tilknytning til far betyr noe for barnet også og det er ikke sikkert barnet selv i voksen alder vil være enig i en type "du hadde det jo så fint, så da ville vi ikke plage deg"-argumentasjon for å forklare at det var en pappa der som ikke fikk slippe til.

Jeg tenkte umiddelbart at "la nå gutten få bli hos de han kjenner som mor og far, da" selv, så jeg sier ikke at jeg nødvendigvis tenker far skal slå i bordet med slektsforhold, ta ungen under armen og spasere ut med ham. Men jeg synes det er totalt skivebom å dele alternativene opp som "barnevern" og "foreldrevern" så bastant i en såpass komplisert sak. Det ligger noen dype behov der også og for å kunne tenke seg frem til barnets beste så må man vel være i stand til å klare å se at "det biologiske prinsipp" handler om mer enn bare foreldrevern?

oslo78 sa for 12år siden:

Det biologiske prinsipp handler selvsagt om mer enn foreldrevern. Det er jo derfor vi som skole kan melde saker til vi blir blå uten at det skjer noe som helst (joda, det skjer sikkert noe innad i familien, men ikke i form av at barnet flytter derfra) fordi de jo absolutt ikke ønsker å ta barnet bort fra familien sin hvis det på noen som helst måte kan fungere i den familien de har.

Men for meg blir dette prinsippet helt hinsides når barnet har en familie (fosterfamilien altså) som fungerer, hvor han er elsket, med søsken og foreldre som han har kjent siden han ble født og som er den eneste tilværelsen han noen gang har hatt. Da synes jeg faktisk det blir helt uvesentlig hva far føler - som var det de satt og snakket om på barnevernsmøtet.

Bokormen sa for 12år siden:

Jeg har som sagt ikke sett programmet. Og de fosterbarna jeg kjenner har biologiske foreldre som ikke kan ha omsorg for barna sine. Men i et slikt tilfelle, hvor far tilsynelatende er egnet som omsorgsperson, er det da opp til fosterforeldrene hvor mye han får treffe barnet? Han kan jo fint ta mye del i barnets liv uten at barnet flyttes ut av hjemmet sitt.

oslo78 sa for 12år siden:

Ja, å ha hyppig og god kontakt med far med base i familien sin - det ville jo virkelig være til barnets beste.

Frk_Fryd sa for 12år siden:

Jeg tenkte også på dette. At det må jo kunne gå an å få til begge deler? Å slippe å flytte barnet, men at far og sønn får mer samvær og kontakt.

Libra sa for 12år siden:

Selv om jeg er enig i at programmet var både sterkt og ganske godt nyansert, så sitter jeg igjen med spørsmålet om taushetsplikt og personverm. Men, hvem er det som har myndighet til å gi dette fritaket fra taushetsplikten? Det gjelder jo personvernet til barna. Ikke til foreldrene eller forsterforeldrene.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Det er et vesentlig poeng at det vil skade barnet å flyttes fra sin stabile familie hvor han har bodd hele livet.
Det er et vesentlig poeng til at man ikke kan bruke opp et fosterhjem der hvor det finnes en godt fungerende forelder som kan og vil ta vare på ungen sin selv. Det er mange fosterbarn der ute som da også trenger det hjemmet.

Men jeg tenker at om man skal se på hva som er best for denne lille tassen - og det syns jeg man skal - så må jo det beste være at han fortsetter å bo i fosterhjem, men har omfattende og gode samvær med faren sin i overskuelig fremtid. Slik at han ikke mister noen av dem.

Jeg skjønner fostermoras reaksjon godt jeg. Hun er glad i ungen og har levd lenge under sterkt press med en rettssak fra mor og nå en ny rettssak fra far. Å leve over tid med usikkerheten om man får beholde ungen sin er så stressende at det selvsagt gjør at tårene sitter løst.

oslo78 sa for 12år siden:

Det er så greit når du kommer inn og sier det jeg har lyst til å si på en mye klarere og bedre måte!:o

Frk_Fryd sa for 12år siden:

Skulle til å skrive det samme! :jupp:

kie sa for 12år siden:

Joda. Jeg ser hva du sier. Og det er lett å være enig med deg. Men jeg tenker man ikke skal undervurdere hvilken betydning en relasjon til far kan ha for barnet også. Jeg synes pendelen fort kan svinge andre veien også, og at man kanskje kan gå fra å overvurdere biologiske slektsbånd til å undervurdere dem.

Jeg synes det er fint om barnevern og andre ser utover de første 18 årene av et menneskes liv. Følelsen av å ikke høre til noe sted kan plage folk lenge, altså. Kanskje spesielt i forbindelse med dødsfall etc. senere når den som valgte relasjonen til barnet ikke er der lenger for å definerer relasjonen og barnet dermed "ramler av lasset" og plutselig blir stående uten familie. Eller rett og slett kjenne sin historie. En grunnleggende følelse av rotløshet er ikke noe særlig i ungdoms- og voksenalder. Det er greit å huske på at dette ikke dreier seg om adopsjon, men fosterforelder.

Aller mest skulle jeg ønske far og fosterforeldre kunne slå ring om ungen sammen. It takes a village og alt det der. Hovedbase hos fosterforeldre og etterhvert omfattende samvær med far. Det er jo ikke så ulikt hva barn av skilte foreldre angår.

oslo78 sa for 12år siden:

Ja, akkurat. Vi er nok enige, jeg er bare litt for preget av jobberfaringene mine. Jeg skjønner alt du sier øverst også, jeg mener bare at å rive en to og et halvt år gammel unge opp fra "foreldrene sine" er nesten utilgivelig når man har et alternativ. Men ja takk - både fosterforeldre og far er en helt super løsning.

Floksa sa for 12år siden:

Jeg har ikker sett programmet men gjorde meg en rask tanke og det var at om noen skal være fosterforeldre for mine barn håper jeg de tillater seg å bli så glade i dem at de gråter når de plutselig må forholde seg til at de kan miste dem.

oslo78 sa for 12år siden:

Og apropos foreldrevern - det er selvsagt spissformulert. Men det føles sånn når det offentlige (barnehage og skole) melder om en familie som ikke fungerer i 9 (NI) år, og barnet til slutt må tvangshentes av barnevernet pga akuttsituasjon som elleveåring. Da har foreldrene fått for lang tid på seg til å endre atferd mener jeg - og da føles virkelig barnevernet som et foreldrevern for oss som står på utsiden og ser på en situasjon som blir verre og verre og hvor vi omtrent gråter når vi sender barnet hjem fra skolen. Som et eksempel. Det er klart at slike erfaringer preger meg i slike diskusjoner.

Pøblis sa for 12år siden:

Ja. :rørt: Akkurat slik tenker jeg også.

LaLuna sa for 12år siden:

Veldig enig. Heldigvis for denne gutten har han mange som er glad i ham og som ønsker å gjøre det beste for ham.

emm sa for 12år siden:

Helt enig i denne. Og jeg så ikke at fostermor gråt foran gutten, jeg så en dame som var redd for å miste et barn hun elsker, og at tårene presset på ikke på grunn av at gutten dro denne ene gangen, men fordi situasjonen var en påminnelse av hva som ganske sikkert er i vente, at han drar permanent.

Input sa for 12år siden:

Jeg tenker heller at å nekte ham en relasjon med en ressurssterk og ansvarlig pappa er utilgivelig. Det kan da ikke være sånn at alternativene er å rive barnet vekk fra fosterforeldrene eller la barnet ha én dag samvær med faren sin i mnd. Gradvis opptrapping av samvær mens de jobber mot tilbakeføring må da være en god løsning. Det er jo helt tragisk om gode, biologiske foreldre ikke skal få lov til å være foreldre "bare fordi".

oslo78 sa for 12år siden:

Faren bør selvsagt få ha samvær med barnet (mye oftere enn en gang i måneden), men tilknytningen til de foreldrene han har veier tyngre for meg enn biologien. Så der er vi rett og slett uenige. Og det ser ut til at barnevernet har den samme uenigheten innad dersom man ser på dette programmet.

Bokormen sa for 12år siden:

I hvor stor grad kan fosterforeldre bestemme mengde samvær i tilfeller hvor biologisk forelder er egnet som omsorgsperson? Kan eget ønske om å beholde barnet gå foran barnets mulighet til å få et godt og nært forhold til mamma eller pappa?

Slettet bruker sa for 12år siden:

Barneloven har jo en definisjon på hva som er vanlig samvær og den sier også at dette er til barnets beste. Jeg tenker at det er en fin mal å bruke i sånne saker som det her. At faren får være far er faktisk viktig det også - for gutten. Jeg har ingen slekt i verden som jeg kjenner og akkurat det har faktisk formet meg som menneske. Dersom det kan unngås at det blir sånn så bør det unngås.

Input sa for 12år siden:

Jeg tenker også på det som kommer etterpå. At når han blir voksen, så er han faktisk ikke barnet deres. Jeg tenker vel mye av det samme som kie sier; man må se lenger frem enn til barnet blir 18.

Heiko sa for 12år siden:

Om saken har vært oppe i fylkesnemda, og det hørtes det ut som om det har vært her, da er det nemda som har bestemt minimumsamværet som skal være mellom gutten og far. Fosterforeldre kan ikke bestemme mengden samvær. De kan selvsagt si sin mening til barneverntjenesten som igjen kan gi biologisk familie mer samvær en dommen fra Fylkesnemda sier noe om, men aldri mindre. Da må saken opp på nytt.

Det er alltid en domstol som bestemmer om det blir omsorgsovertakelse eller ikke, og som oftes sier noe om samvær. Dette bestemmer ikke barnevernet/den enkelte barnevernskonsulent på egenhånd, den tanken bør vi alltid ha med oss.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Men kan de tillate mer samvær dersom de i teorien ønsker det?

oslo78 sa for 12år siden:

Dette skjønner ikke jeg. Hvordan kan man ikke være barnet til de foreldrene som har hatt deg i 18 år? Er ikke adoptivbarn barna til dem som adopterer dem heller da?

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Eller er det jeg som er på bærtur?

Heiko sa for 12år siden:

Barneverntjenesten kan gi foreldrene utvidet samvær ja.

Heiko sa for 12år siden:

Jepp. :hjerter:

Input sa for 12år siden:

Et adoptbarn har rettigheter mtp. arv, innsyn/deltagelse og sånne ting dersom fosterforeldrene skulle bli syke/dø. Det har ikke fosterbarnet, det er sånne ting jeg tenker på, og sånne ting jeg mener man faktisk skal ta hensyn til. Fordi det kan gjøre fremtiden veldig vond, derfor bør man jobbe aktivt for at far faktisk er far, og fosterforeldre er "Kari" og "Ola", spesielt i de tilfellene der det finnes kompetente foreldre.

Najade sa for 12år siden:

Jeg synes ikke du er på bærtur, men virkeligheten er dessverre ikke sånn for alle fosterbarn.
Det er i tillegg helt konkrete forskjeller mellom adoptivforeldre og fosterforeldre. Er man adoptert så blir man jo juridisk sett barnet til adoptivforeldrene for evig og alltid.
Som fosterbarn har man ingen juridiske rettigheter til arv f.eks.

kie sa for 12år siden:

Jeg vet. Selv har jeg erfaring med å ha hatt fosterbror, hatt annen familie som også hadde fosterbarn osv. I tillegg til at jeg har familie som har jobbet med både skole og barnevern. Samt skole tilknyttet barnevernsinstitusjon. Og nå har en søster som har tatt master i psykososiale vansker (spesped.) og har snakket seg litt varm om akkurat dette aspektet. Ikke fordi man nødvendigvis skal avgjøre hvor barnet bor i forhold til biologisk prinsipp, men det er viktig å anerkjenne at dette er mer enn foreldrevern og har betydning for barnet selv også. Og at det i mange tilfeller kan handle mer om sammenfallende interesser enn om at foreldres behov går foran barnets behov. Det trenger ikke å være noen motsetning mellom hva foreldre trenger og ønsker og hva barnet har godt av.

Barnevern og barnevern er forresten veldig forskjellig, dessverre. I noen kommuner undersøkes alt som kommer inn av bekymringsmeldinger og barnevernet har kapasitet til (eller policy om?) å ha veldig utvidet ansvarsområde. Altså går mange ting under "forebyggende barnevern" osv. Andre steder finnes det kanskje tidligere barnesoldater med store atferdsvansker og traumer som har skoleansatte rundt seg som roper høyt og hamrer på alle dører hva hjelp til eleven angår uten å komme noen særlig vei med verken barnevern, ppt eller andre. Da kan man jo tenke seg hvor kjekt det er å ha inspeksjon i friminuttene og bare måtte takle ting på strak arm selv fordi man ikke kan melde seg ut med en henvisning til saksbehandlingstid, "ikke mitt bord" eller noe annet. Etter at man har overlevert arvesko til jenta hvis sosialkontor ikke har behandlet foreldrenes søknad om hjelp for pga papirfeil om bosted angår og gitt en annen unge et par brødskiver, vel vitende om at dette kan være dagens eneste måltid. Osv. Osv. Og nye ting står i kø. Og fagpersoner som skulle ha trått til vender en ryggen.

Det er enorme forskjeller. Et sted hamrer man på dører uten at noen lukker opp og et annet sted tar barnevernstjenesten seg av absolutt alt som ikke andre instanser tar ansvar for og kaller det forebyggende barnevern.

Det kan være veldig misvisende å ukritisk se på noe som foregår et annet sted med brillene man har fått pga. egne erfaringer under noe som kanskje er helt andre forhold.

Heiko sa for 12år siden:

For å være litt sleivete så er utsikten til noen arv av betydning er skjeldent blant de barnevernsbarna som jeg har møtt i mine år i gamet.

Nettverk etter fylte 18(eller 23) er et viktig kriterie for å klare seg i voksenlivet.

Chablis sa for 12år siden:

Enig med deg.

Oslo: Virkeligheten er nok ikke sånn for alle fosterbarn dessverre, jeg vet om flere fosterforeldre som har kuttet kontakten med engang barnet ble 18 år.

oslo78 sa for 12år siden:

Jeg ser den juridiske siden av saken altså - men etter 18 år i et fosterhjem er man i hvert fall følelsesmessig barnets mor og far - noe annet kan jeg ikke forstå. '

Hvis barnet hadde vært 2 måneder gammelt, så synes jeg saken hadde vært en helt annen. Men når nå tiden har gått og barnet har rukket å bli to og et halvt år gammelt - da mener jeg virkelig at jeg aldri, aldri, aldri ville revet et barn vekk fra et velfungerende hjem. Ikke om det var mitt barn en gang.

oslo78 sa for 12år siden:

Ja, jeg har jo egentlig sluttet å la meg sjokkere av slikt - men forstå det, det trenger jeg ikke.

Sånn jeg så de fosterforeldrene i programmet i går (hvor de var blitt forespeilet å ha barnet til det ble voksent), tror jeg ikke det ville skjedd - men man vet jo tydeligvis aldri.

Input sa for 12år siden:

Jeg vet at sånn er det i veldig mange tilfeller ikke. Dessverre. Selv om det ideelt sett burde vært sånn.

oslo78 sa for 12år siden:

Nå kjente jeg at motivasjonen til å bli fosterforelder steg mange hakk. Jeg forstår ganske enkelt ikke at mennesker som melder seg til en slik oppgave kan oppføre seg sånn når barnet blir 18 år.

kie sa for 12år siden:

Du hadde også gjort dette barnet avhengig av at du alltid ville være tilstede for å definere relasjonen og båndet dette barnet hadde til familien. Hvis noe skulle skje med deg så kan barnet risikere å plutselig ikke ha noen familie lenger. Spesielt dersom det er snakk om arv hvor arvinger kan føle seg truet av relasjonen og tenke at det å anerkjenne den går utover arven.

Jeg hadde en stefar fra jeg var 5 og faren min hadde meldt seg ut. Søsteren min var den yndige og søte 3-åringen som krøp opp på fanget og var lett å like. Jeg var femåringen som testet og testet og testet og testet ham ut. Vrang var bare forbokstaven. Men jeg husker hvor godt det var å ha sovnet i bilen på vei hjem fra besøk om kvelden, våkne av at vi var fremme men late som om jeg sov for å kunne bli båret inn i seng og legge hodet mot brystkassen hans. Jeg fortsatte å teste til langt opp i tenårene og da han og mamma gikk fra hverandre etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, testet jeg igjen. Han var alltid der. Han lærte meg å sykle, kjørte meg til og fra helgejobben, trøstet da jeg hadde min første kjærlighetssorg, var med på juletrefest, holdt tale i konfirmasjonen, kledde meg ut til karneval osv. osv. mens pappa var så godt som fraværende. Vi hadde definitivt en relasjon og da jeg ble voksen, kunne sønnen min finne på å stikke innom ham etter skolen rett som det var, som en annen bestefar.

Så døde han og jeg fikk virkelig merke hvor lite jeg sto igjen med da han som hadde definert vår relasjon for oss og resten av verden var borte. Av barna han hadde som var omtrent på mammas alder (han var en del eldre enn henne, ja). De hadde ikke hatt noe særlig kontakt med ham på mange år og nå sto arv på planen. Den var grei. Jeg hadde fått det mest verdifulle av ham allikevel. En far. Men så var det alt det andre, da. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt mtp. begravelsen. Mitt navn hørte ikke hjemme på kransen fra barna. Jeg hadde ikke plass i kirken blant nærmeste familien. Barna skulle ditt og barna skulle datt. Jeg fikk ikke lov til å si noe i kirken osv. Og det var liksom ikke greit at jeg viste den type sorg, for det var tross alt ikke jeg som hadde mistet en far. Jeg var bare en hvilken som helst gjest. Jeg satt der sår og i dyp sorg over en pappa jeg egentlig ikke hadde rett til å kalle pappaen min under en slags minnesammenkomst (i tiden før begravelsen) mens de rettmessige barna satt og brølte foran et fotballkamp i stua. Og så på toppen av det hele den sleivete kommentaren fra biologisk familie av stefaren min om at "Din lillesøster var som en datter for ham, men ikke du". Det er VONDT å føle seg som en datter og så bli degradert til ingenting fordi den som definerte deg som datter ikke er der mer. For ikke å snakke om å få bekreftet frykten som drev meg alle de gangene jeg hadde testet ham. (Jeg fikk senere vite av min mor at han hadde ønsket å adoptere meg en gang i tiden, så slektningen hadde muligens ikke rett.)

Jeg sier ikke dette for å jamre om egne erfaringer, men for å forklare litt om hvor sårt og ensomt det kan være å miste tilhørighet når den som har sørget for det er borte. I mitt tilfelle var det en stefar. I tilfellet med fosterforeldre er det faktisk rubbel og bit man risikerer å få amputert bort når bindeleddet forsvinner. Da kan man plutselig stå alene i verden.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

Input sa for 12år siden:

Jeg har vært fosterbarn selv, som ble kastet ut av fosterhjemmet mitt brått og brutalt fordi hun ikke hadde tid mer. Det kan være ganske hjerterått innimellom.

Input sa for 12år siden:

Det er nøyaktig dette jeg tenker også. Du formulerer det så bra.

Og :klemme: til deg for historien om stefaren din.

Sneglo sa for 12år siden:

Signerer :rolleyes:

Darth sa for 12år siden:

Hvis jeg hadde vært mann, og jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde et barn på seks måneder, og at barnet bodde i fosterhjem. Da hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få omsorgen for barnet. Jeg har ikke sett filmen, og forutsetter at vi snakker om en relativt A4-pappa, en helt vanlig fyr.

Jeg syns at man i for mange tilfeller tar for store hensyn til foreldrene, men i en akkurat slik sak syns jeg nok at far har en god sak, selv om barnet nå er blitt 2,5 år. Jeg syns det må være rimelig å se i retning av at man skal ende opp med en omsnudd situasjon om et år eller to - at barnet bor hos far, og har samvær med fosterforeldrene. Uansett hvordan man snur og vender på dette så er det hjerteskjærende, antagelig mest hjerteskjærende for foreldrene - både biologisk pappa og fosterforeldre.

Heiko sa for 12år siden:

Fordi de i årevis har kjempet mot et vanskelig system. Fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Fordi de ikke får tak i saksbehandlere når de prøver. Fordi det er et helvete med biologisk familie. Fordi barnet er så (tilknyttings)skadet av tiden under dårlig omsorg at det er ekstremt vanskelig å forholde seg til, og lite hjelp og veiledning å få. Fordi oppholdet til fosterbarnet har gått ekstremt ut over egne biologiske barn. Osv osv. Mange er rett å slett så slitne og oppbrukte når barnet fyller 18 at de ikke makter å stå i relasjonen mer. Det er alvorlig, og det er noe de med myndighet til det bør se på. Spesielt fosterforeldre til barn som har alvorlig tilknyttningsproblematikk trenger mye mer hjelp og oppfølging en de får i dag. Jeg vil understreke at en del får den hjelpen de trenger og at slett ikke alle fosterbarn er så krevende som det jeg beskriver her.

Sneglo sa for 12år siden:

Jada, barnevernsdama sier selv han vil være skikket til og være far.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Jeg skjønner at det finnes fosterforeldre som gir opp. Jeg kjenner ganske mange fosterforeldre selv, og blant disse er det en som har gitt opp til slutt. Jeg skjønner også at det er uendelig sårt for fosterbarnet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette bare er veldig gode grunner til å prøve å ta så godt vare på alle ressurser som finnes rundt et utsatt barn så godt man kan. Denne gutten i denne filmen er elsket høyt av fosterforeldre og av faren. Da er det definitivt til hans beste at disse finner en vei hvor begge får ta vare på relasjonen til ham best mulig.

Heiko sa for 12år siden:

Sterk historie, Kie! :klemmer:

Jeg er for at flere fosterbarn bør kunne adopteres av fosterfamilien sin. Det vil være med på å unngå en del av det du problematiserer i siste del av innlegget ditt.

Bokormen sa for 12år siden:

Det finnes sikkert mange solskinnshistorier. Og da det fungerer er det fantastisk at noen tar på seg fosterbarn. Men vi lever ganske tett på noen som faktisk måtte kapitulere med det ene fosterbarnet og som sliter seg ut mye med det de fortsatt har. Det er noe med at man blir forberedt på at det første året vil bli tøft, men så vil det roe seg. Men så roer ikke ting seg, og man innser at unntaksåret nok vil bli alle årene framover. Og så har man stort behov for avlasting for å greie dette, mens barnet har stort behov for mest mulig stabilitet. Og man har kanskje greid å tidligere ha et aktivt sosialt liv til tross for flere egne barn, men så går heller ikke dette mht til fosterbarnet.

På toppen av det hele har man ingen planer om å sette barnet på gata da det runder 18, men det er jo slettes ikke sikkert det vil greie seg selv om det er 20, 22, 25 heller. Jeg tror man føler på et veldig langvarig ansvar selv om man ikke makter å bruke resten av livet på dette barnet.

Katta sa for 12år siden:

Uff. Adopsjon burde være obligatorisk etter en viss tid i fosterhjem.

kie sa for 12år siden:

Noen fortalte meg i ettertid at jeg var et valgt barn. Den tanken hjalp enormt.
Han brukte over 30 år på å bevise for meg at han var der. Uansett. (Jeg er seig sånn...) Da jeg etter hans død fikk vite at han hadde villet adoptere meg, men ikke ville stå i veien i tilfelle forholdet til min egen far bedret seg, ble jeg overbevist.

Men allikevel. Han var det nødvendige bindeleddet og min tilhørighet var helt, helt avhengig av at han definerte den relasjonen. (Om enn mer med handling enn ord.) Da han ikke var der for å gjøre det lenger, var det en sjokkartet opplevelse å plutselig være parkert i en ubestemmelig rolle i utkanten og føle at man går gjennom det samme som de biologiske barna, bare at man ikke har noen plass blant dem lenger. Den var det jo han som hadde holdt av for meg hele veien.

En av de grunnene til at jeg ble overbevist om at han var glad i meg var hvordan jeg satte sammen puslespillbitene etterpå. At han hadde villet adoptere meg. Og hvordan han støttet opp om forsøkene på å ha et forhold til faren min. Når det er farsdag er det hos ham (graven) det ligger en rose fra meg.

Det ligger MYE kjærlighet og omsorg i å innse viktigheten av andre relasjoner enn den man selv tilbyr. Gitt at disse ikke er skadelige for barnet.

oslo78 sa for 12år siden:

Vet du, jeg ser hva du snakker om - men ikke i en sak hvor de har hatt omsorgen fra barnet ble født.

kie: Hvis vi tar til oss et fosterbarn, vet jeg godt at det ikke er bare meg som kommer til å elske det barnet. De vil få en storfamilie bestående av far, søsken, tanter, onkler, søskenbarn og mine tanter og onkler som vil behandle dem akkurat som de andre barna i familien og slett ikke slå hånda av dem når de er 18. Dette vet jeg fordi det er andre fosterbarn i familien vår som allerede er langt over 18. Din historie er veldig sterk, og jeg synes det er grusomt å ikke anerkjenne relasjon mer enn biologiske bånd.

Chablis sa for 12år siden:

Kie: :klemme:

Input sa for 12år siden:

Jepp. Det er derfor jeg synes det var så vondt å se fostermorens reaksjon på barnets samvær med faren.

oslo78 sa for 12år siden:

Jeg er også veldig for en forsterket adopsjonsrett for fosterforeldre. Veldig for. Jeg tror også det ville bidratt til å få flere fosterforeldre av den riktige typen.

Slettet bruker sa for 12år siden:

Den reaksjonen er nok snarere et symptom på en som er sliten og har vært under for mye stress enn en egentlig reaksjon på at ungen treffer faren, tipper jeg.

kie sa for 12år siden:

Jeg tror det hadde vært lettere å støtte opp om relasjonen til biologisk far om man ikke fryktet at man selv ville bli ekskludert totalt fra barnets liv. Det kan neppe være særlig bra for barnet når relasjonen til den ene (faren) representerer fare for den andre (fostermoren). Unger senser jo ganske mye uansett hvordan man legger seg i selen for å unngå det.

Input sa for 12år siden:

Ja, det tror jeg nok også, egentlig, og min reaksjon på å se det er selvsagt preget av den livssituasjonen jeg er i.

Tuddelu sa for 12år siden:

Jeg tror også det vi være den beste løsningen for barnet. Det er klart det er viktig for barnet med god kontakt med en omsorgsfull, biologisk far. Èn gang i måneden hørtes altfor lite ut til å bygge sterke relasjoner. Men derifra til å flytte den daglige omsorgen over fra den trygge tilværelsen barnet er vant med fra fødselen av og over til biologisk far, er et langt skritt. Med alle mulige forbehold om at vi ikke kjenner hele bildet gjennom serien, kan jeg vanskelig se at noe slikt vil være til barnets beste.

emm sa for 12år siden:

Det er en sterk historie Kie! Du skulle ikke måtte oppleve slikt. :( :klemme:

Det som er rart er at jeg kjenner en med omtrent helt samme historie, bare bytt ut stefar med biolgisk far, og bytt ut barna med stebarn. Den historien jeg kjenner godt til var nemlig slik, barna ble satt i bakerste rekke, de var ikke myndige når faren døde, mens all plass ble viet fars nye kone og hennes barn, hans stebarn. De var sågar fokus for det meste av det presten sa i begravelsen, for det var jo fars nye kone som hadde regien når begravelsen skulle istandsettes. Så det kan fatisk skje en, til tross for at man har både biologien og papirene i orden. Det gjør vondt.