Femteklassingen har fått en litt i overkant ambisiøs lekse, synes jeg, og jeg ber pent om hjelp fra dere. :humre: Han skal stille følgende tre spørsmål til ti personer:
1. Hva er favoritteksten (eller historien) din i Bibelen?
2. Hvorfor liker du den best?
3. Nevn en situasjon der den har vært viktig for deg.
Veldig hyggelig hvis flere av dere tar dere bryet med å svare. Særlig hvis dere greier å gi korte svar. :jupp: Jeg skal prøve å svare selv, for å komme i gang.
Jeg kan jo svare fra den tiden jeg regnet meg sjøl som kristen:
Favoritteksten min fra Bibelen var/er Joh 3.16 - for så høyt har Gud elsket verden at han ga oss sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Jeg liker den best, fordi den oppsummerer hele Bibelens- og kristendommens essens, godt og enkelt. Den manifisterer kjærligheten Gud har til sitt folk - så høyt elsker han oss, at han ofret sin eneste sønn for at vi skulle gå fri.
Da jeg anså meg som kristen var dette noe jeg bar med meg hver dag og fant styrke i om livet butta.
Hæ? Ikke helt sikker på om vesla har 10 personer i omgangskretsen som KAN en tekst fra bibelen, langt mindre har vært i situasjoner hvor de har føltes viktige...
På tross av at faget nå heter RLE legges det tydeligvis til grunn at barna skal kjenne mange kristne.
I overkant ambisiøst? Ja, men lurer på om de får den samme leksen til andre religiøse tekster?
Tror kanskje mine barn hadde havnet med en del sånne svar:
Favoritteksten min er fra Johannes åpenbaring kap 21,
Jeg liker den veldig godt fordi det er et fint poetisk språk, det er en tekst som handler om livet og døden og som har en sånn vanvittig evne til å dra ut det mest vanvittige fra kristendommen på veldig kort og oppsummerende måte.
Vi brukte deler av denne teksten i begravelsen til bestemoren min, den passet hennes livvsyn og hennes måte å leve på.
Det er visstnok flere klassekamerater som har endt opp med sånne svar, Limpalot. :humre: Men jeg tenkte han kunne få litt trening i å oppsummere litt mer kompliserte svar. (Det er ellers mange historier i Bibelen jeg liker godt, selv om jeg ikke er kristen - jeg endte i dette tilfellet opp med kong Salomo som skulle bestemme hvem av to kvinner som var den virkelige moren til et spedbarn.)
Selv lurte jeg sånn på hvordan det gikk med fru Lot etter at hun ble saltstøtte, for jeg hadde sett at geiter elsket sånne saltblokker og lurte på om det var det som ble hennes bane også. Helt sant. :jupp:
Historien om da kong Salomo skulle avgjøre hvem av to kvinner som var moren til et spedbarn. Han sa at de skulle hugge barnet i to, så kvinnene fikk en halvdel hver. Den kvinnen som vettskremt sa "nei, nei, gi ham heller til den andre!" var den virkelige moren.
Jeg liker historien fordi den handler om at det noen ganger er viktigere å være glad i og ta hensyn til folk enn det er å vinne en diskusjon.
Ikke en spesiell situasjon, men det er en tanke jeg prøver å huske på iblant.
Hva er favoritteksten (eller historien) din i Bibelen? Min favoritt er Paulus 1. brev til korinterne. Dette er den som sitatet "Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. "
Hvorfor liker du den best? Jeg liker denne teksten fordi den beskriver kjærligheten på en annerledes måte.
Nevn en situasjon der den har vært viktig for deg. Vi hadde denne i bryllupet vårt. Veldig koselig og spesielt når min tante leste den. Hun hadde skikkelig innlevelse for hun er veldig personlig kristen... (i motsetning til oss)
Jeg har lest store deler av Det gamle Testamentet som tegneserie, og det var så spennende og skummelt at en del av historiene måtte jeg hoppe over fordi bildene var så stygge. :knegg:
1: Yndlingshistorien er historien om Josef, sønn av Jakob, som blir utstøtt av sine 11 brødre og solgt som slave til egypterne. Josef viser seg å være en god og flink person, og avanserer snart fra slave til drømmetyder. En av drømmene han tydet fortalte at det ville bli matkrise i landet, og på grunn av Josefs drømmetyding rakk de å samle og lagre mat for å klare seg igjennom uårene. Josef ble da også leder for matlageret under matkrisen i landet.
Brødrene til Josef kom til Egypt for å kjøpe korn. De trodde at han var død og kjente ikke igjen Josef. Etter en del forviklinger ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og han tilga dem. Etter dette flyttet alle brødrene med faren Jakob og resten av slekten til Egypt.
[En veldig forenklet versjon. :knegg:]
2: Jeg likte den historien best fordi den var spennende, det var en typisk kamp mellom det gode og det onde, og Josef som var ren i tanker og handling kom langt og klarte seg godt. På grunn av hans godhet klarte også resten av familien hans seg, fordi han klarte å tilgi og mulig også forstå hvorfor brødrene var så slemme.
3: Jeg er ikke kristen på den tradisjonelle måten. Men jeg har alltid satt godhet og ektehet høyt. Denne historien underbygger på en måte mine egne verdier.
Dette var min favoritthistorie når jeg var liten, og min far måtte lese den om igjen og om igjen. :jupp:
Ellers synes jeg denne teksten fra salmene er veldig fin:
En Davids-salme.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg
like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje,
mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.
Sal 23,1–6
Den gir på en måte både trøst og håp i tunge stunder, synes jeg.
Tusen, tusen takk! :blomster: Så snille dere er som hjelper til. :) Poden hadde egentlig to uker på denne leksen, men hadde glemt den inntil i går kveld - det hadde neppe gått an å gjøre den ferdig på ordentlig vis hvis det ikke hadde vært for dere. :)
Jeg tror jeg må si scenen der Jesus er i Getsemane-hagen og ber Gud om å slippe å gå gjennom hele arresten og korsfestelsen (Markus 14, 32–42).
Fordi det er nesten det eneste stedet i evangeliene der Jesus framstår som et ordentlig menneske, en som er redd og gruer seg og som man kan kjenne seg igjen i. Og så er det vakkert og poetisk skrevet. Dessuten har jeg et yndlingsdikt av Boris Pasternak (som artig nok heter «Hamlet»!) som bruker akkurat denne scenen.
Den har ikke betydd noe spesielt for meg i en bestemt situasjon, men Pasternak-diktet betyr ganske mye for meg, fordi det handler om å gjøre ting som ikke er lette og som gjør vondt, men som man må likevel – på en veldig fin måte.
Jeg har mange favorittekster fra bibelen. Jeg liker å si at bibelen har verdens beste historier og verdens verste litteratur.
Hvordan Sara og Abraham fikk sønnen sin Isak. Sara og Abraham fikk ingen barn, så Sara sa til Abraham at han skulle få barn med tjenestekvinnen hennes Hagar. Det gjorde Abraham, og han og Hagar fikk en sønn: Ishmael. Senere ble Sara gravid - et mirakel - og etter at hennes sønn - Isak - kom til verden ble Hagar og Ishmael ut i ørkenen. (Hele historien er her)
Jeg liker historien av flere grunner. Jeg tenker at det om du er en Isak eller en Ishmael betyr alt i livet. Hvem er jeg? Er jeg en Isak eller en Ishmael? For det andre så synes jeg at denne historien er relevant og spennende for dagens samfunn. Isak ble stamfar til de kristne. Ishmael ble stamfar til muslimene. (Og så starter boken "Moby Dick" med setningen: "Kall meg Ishmael" og det er en favorittbok :humre: )
Historien har vært viktig for meg gjennom spørsmålet: Hvem er jeg? Og er vi ikke alle mer enn det som ligger i oss selv?
Ja, for svarene han har fått fra meg er absolutt ikke ambisiøse. :nemlig:
Min favoritthistorie er den om den barmhjertige samaritanen.
Da jeg var liten likte jeg den best fordi han gikk liksom utenfor rammen, han tenkte selv og gjorde det han mente var riktig. To personer som man kanskje hadde forventet mere av lot som ingenting og gikk forbi mannen som trengte hjelp.
Det har vært viktig for meg mange ganger, gitt meg inspirasjon til å ikke være en blind sau i saueflokken som bare følger lederen, men å ta egne valg ut i fra hva som er viktig for meg.
Det er en veldig flott scene. Den (Gethsemane) er et høydepunkt i Jesus Christ Superstar (som religionslæreren min på videregående viste til oss i en dobbelttime), særlig i plateversjonen jeg har med Ian Gillan som Jesus. "God, thy will is hard, but you hold every card … I shall drink your cup of poison - nail me to your cross and break me; bleed me, beat me, kill me, take me now, before I change my mind!"
Aj, aj, hvis vi er over i denne kategorien så må jeg si at et høydepunkt for meg var da Noa, etter å satt båten på tørt land, feiret med å drikke seg dritings. Greit nok, sikkert litt vanskelig å beregne etter all tiden til sjøs. Men så kom det merkelige: Sønnen hans kom inn (uforvarende) og fikk se han full, og så straffet Noa sønnesønnen. Merkelige greier, jeg ser hele opptrinnet for meg, og det er jo like lallende irrasjonelt som fulle folk gjerne er. (Orginalhistorien her)
Åh. :gruble: Det ble litt vanskelig, det er jo mange partier i Bibelen jeg egentlig liker veldig godt. Jeg får gå for førsteinnskytelsen, og det er historien om da Rahab hjalp de israelittiske speiderne i byen Jeriko, som skulle jevnes med jorden.
Eller. Nei. Vent. Herlighet, hele byen ble jo ødelagt, og bare hun og familien overlevde? Jeg tror kanskje jeg bare likte den før fordi jeg synes navnet "Rahab" er så fint.
Den med han som slo eselet som plutselig kunne snakke? :gruble:
Jeg er mest glad i Paulus' første brev til Korinterne, 13 kapittel:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.
3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.
9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten
Grunnen til at dette sier meg noe, på tvers av årtusenene og landegrensene er at det - for meg - ligger en sannhet og en erkjennelse i at man kan være så snill og flink og tøff man bare vil, men har man ikke den underliggende romsligheten, så er man bare en liten fis. (Klingende bjelle.) Jeg tolker kjærlighet i denne sammenhengen som romslighet, raushet, varme og omsorg, egenskaper som gjør et samfunn hyggeligere, mennesker lunere og verden til et fredelig sted. Mer av dette i midtøsten og det ville blitt hyggeligere med en gang. jeg forstår også teksten dithen at kjærlighet er noe som er mye større enn den direkte følelsen mellom mennesker, men noe tidløst, grenseløst, som skiller oss fra dyr og som er en forutsetning for en vellykket sivilisasjon. En respekt og en anerkjennelse av at mennesker er ukrenkelige, rett og slett.
(Passasjen om det å være barn og forstå stykkevis tolker jeg som at den romsligheten som ligger i kjærlighetsbudskapet krever livserfaring, rett og slett. )
Første gang jeg virkelig fikk med meg denne tekstpassasjen var da jeg så filmen av Bleu av Krystof Kieslowski.
Det går fint an å ha kjennskap til Bibelen selv om man er ateist eller tilhører annen trosretning. Jeg vil til og med anbefale å ha det, også for mine barn.
Vanskelig å bestemme seg, men en jeg liker godt er starten på joh. 1. brev. Fordi det forteller på en litt poetisk, veldig fin måte om hva kristendom er, om fortid, nåtid og fremtid. Men jeg greier ikke peke på noen situasjon det har betydd spesielt mye på noe vis.
Jeg var kanskje litt vrang mot Limpalot her, jeg er jo helt enig i at det nok er ganske mange som ikke akkurat har noe særlig til svar på stående fot her. (Men de fleste vil kanskje være hjelpsomme nok til å vri ut av seg juleevangeliet eller noe slikt.) Og definitivt i at leksa var svært mye forlangt av en tiåring.
Perfekt lekse for folk i trettiåra, derimot! For en fin tråd!
Favoritteksten min er historien om Job, heile Jobs bok.
Eg liker han best, både fordi teksten har gode litterære kvalitetar og fordi det er ei sterk forteljing om eit menneske som bevarer håpet i enormt mykje motgang.
Eg oppdaga teksten då eg tok eit emne i teologi og litteratur, kor vi samanlikna ei rekke bibeltekstar med store verk i seinare europeisk litteraturhistorie. Der og då var eg på ein plass i livet, kor eg blei veldig rørt av måten Job møtte motgang på. Det er noko realistisk og truverdig over måten Job ikkje gir slepp på håpet om at ting vil løyse seg, samtidig som han har det veldig vondt. Det at Job framstår som så realistisk og truverdig, gjer han og til eit godt førebilete.
Å, det er nesten en umulighet å velge bare én tekst. Men jeg er glad i Johannesevangeliet, og særlig kapittel 17. Jesus ber for sine, i Getsemane, før han blir arrestert. Den er så full av omsorg. Men om jeg skal velge noe kort og konsist, så er jeg også veldig glad i Johannes 14,27.
[b]1. Hva er favoritteksten (eller historien) din i Bibelen?
Hvorfor liker du den best?
Jesus taler til disiplene. Han vet han snart skal forlate dem, og at det ikke er enkel tilværelse han etterlater dem til. Det sier mye om livet her på jord, og også om hva vi kan forvente av det. Angst og motløshet er det en hel del av, men freden finnes.
Nevn en situasjon der den har vært viktig for deg.
Det er vel ikke mange situasjoner der den ikke har vært viktig.
Jeg har ingen bibelhistorier som jeg har et spesielt godt forhold til, men Abrahams ofring av sønnen sin gjorde stort inntrykk på meg som barn. Jeg syns den beskriver alt hva jeg syns er galt med religion; fanatisme, det at man skal elske Gud høyere enn egne barn og de som er rundt en her og nå. Jeg syns det er skremmende og beskriver ingen snill, elskelig Gud. Han høres ut som en egoistisk, maktsyk, psykopatisk dust.
Hmm.. Det er flere tekster jeg liker godt. I gamletestamentet spesielt kanskje.
Men det er gjerne en tekst som sitter mer enn andre og det er den bortkomne sønnen. (Lukas evangeliet something, something..)
Hvorfor jeg liker den? Vel, det er fordi jeg tenker at slik skal det være å være foreldre. Man kan gjøre mye dumt som barn og likevel være elsket og bli tilgitt av sine foreldre.
Og på mange måter så minner den bortkomne sønnen meg om min søster.
Jeg synes også mange av bibelhistoriene er skremmende og uforståelige, når de ikke sees i en større kontekst. Nå er ikke jeg bibelkyndig nok til dette, og det jeg skriver må jo leses med min kristne tro i mente, men likevel:
Isak var et veldig etterlengtet barn, og Abrahams eneste, høyt elskede sønn. Gud ba Abraham bære frem Isak som et offer, men stoppet Abraham fra å ta livet av sønnen. Og dette på en tid der menneskeofring faktisk skjedde. Gud gjorde det klart at han ikke ønsket slike offer, samtidig som det er nettopp det han ender med å gjøre selv. Jeg forstår historien om Abraham og Isak som en måte for Gud å vise hvor mye det ville koste ham å ofre sin egen sønn, Jesus. Vi har gjerne lett for å tenke på dette offeret som lettere for Gud, fordi Jesus var både sann Gud og sant menneske, og Gud kunne vite utfallet. Men jeg tror ingen foreldre lett hadde gjort det samme likevel.
Matteus 6: 25-34 liker jeg.
34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
Ellers liker jeg godt salme 139 - Man føler man er veldig godt passet på når man leser den - og den rører meg fortsatt, selv om jeg har forkastet troen min.
Herre, du ransaker meg og du vet –
Og salme 4:23 - Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.
Menneskeofring, og annen elendighet utført av mennesker, viser vel helst hva som er galt med mennesker. Uansett hvilken grunn de måtte ha for det de gjør. Valgfrihet er et toegget sverd.
Det er her det krøller seg litt for meg. For Bibelen tolkes oftest allmenngyldig, ikke sant. Men tidskonteksten tas likevel ofte hensyn til. Og i utsagn som det jeg uthevet over her, påpeker du at Gud innberegner tidskonteksten i sin inngripen. Eller i hvert fall at det gir hans inngripen større/annerledes verdi. Men hvorfor symbolisere et budskap med en så betydelig periodeavhengig handling som menneskeofring? Det gjør jo bare budskapet vanskeligere tilgjengelig i et allmenngyldig perspektiv, og forårsaker en haug med tolkningskonflikter. Jeg synes hele den bibeltolkning-i-tidskontekst-greia gjør kristenbudskapet mer utilgjengelig enn det kunne vært. Hvor var informasjonsrådgiverne, liksom. :knegg:
Eh, nei? Jeg mente at menneskeofring pågikk på den tiden, så det var jo ikke utenkelig at Abraham faktisk ville gjøre det? Jeg tenker at det å ofre et menneske på alter har veldig mye mindre sannsynlighet for å skje i dag, enn det hadde på den tiden. Sånn i alle tilfeller? Så om historien skjedde i går, så ville den antagelig ikke gjort samme inntrykket, fordi det Abraham var villig til å gjøre ville være så unikt, annerledes, avvikende, sprøtt, at handlingen ikke ville gitt mening i det hele tatt. Mens den gjerne hadde det for hans samtidinger. Vi bærer ikke frem offer i den forstand.
Jeg synes det blir litt kårni å trekke fram menneskeofring som eksempel på «hva som er galt med religion» sånn på generell basis – det er jo plenty av religion som er sterkt anti-voldelig (sånne buddhister som går med munnbind for ikke å drepe småinsekter uforvarende come to mind), og som dessuten ikke baserer seg på en autoritær, steinhard og lovdrevet Gud, som den gammeltestamentlige jo er. Jeg har f.eks. sansen for de variantene av kristendom som fokuserer sterkt på individets valg i trosspørsmålet – Gud har skapt deg fri og tenkende så du selv kan velge troen. (De pleier heller ikke å være særlig skyld-, skam- og straff-fokuserte.)
Det jeg tror Zulu mener er at noen ganger mener kristne at vi skal legge til grunn at hendelsene skjedde for flere tusen år siden og dermed ikke kan "brukes" i dag, men andre ganger bruker man eksempler fra bibelen bokstavtro. Og det virker som man gjør dette slik man syns det passer best selv.
Jeg mener at all bokstavtro bibellesing er et tegn på hva som er galt med mennesker. :knegg: Særlig siden leserne uhyre sjelden er i stand til å lese den i original uansett, og ikke har peiling på filologi, flere tusen år gamle tekster og tekstkritikk overhodet.
Ok, jeg kan god si "det som er galt med kristendom" eller religioner som krever større respekt for guder enn for menneskene rundt en. Jeg spesifiserte for øvrig i innlegget før at jeg tenkte på fanatisme, og regnet ikke med at jeg da trengte å spesifisere igjen. Selvsagt er det menneskene som tror på fanatiske vis det er noe galt med, det er jo temmelig innlysende siden religion er menneskeskapt. Da syns jeg det er greit å si "galt med religion" akkurat som man sier "galt med krig" i stedet for "galt med menneskene som kriger".
Men jeg er egentlig ikke interessert i å diskutere dette i denne tråden, jeg ville komme med et eksempel som gjorde inntrykk på meg som barn, men ikke med positivt fortegn. På samme måte som jeg ikke har stilt spørsmål ved andres gode minner fra bibelhistorien, syns jeg det må være greit at et negativt også får stå for seg selv, uten å lede til forsvar og angrep.
Men jeg sier jo at den kan brukes i dag? Fordi, den for meg, er Guds måte å vise hvilket stort offer han var villig til å gjøre (mtp Jesus). Det kunne han sikkert ha gjort på mange andre vis også, men på Abrahams tid var kanskje dette en god måte å vise det på? Abrahams etterkommere visste jo ikke da hvor lenge de skulle vente på Messias.
Ok, jeg misforsto hensikten din med å påpeke at menneskeofring forekom da, men resten av poenget mitt står likefullt. Hvorfor bruke en så kontekstavhengig handling i et budskap som skal leve i tusenvis av år?
Ja, noen ganger er hendelsene som beskrives i Bibelen lett gjenkjennelige, noen ganger er de veldig fremmedgjørende. Det er så inkonsekvent at det er vanskelig å assosiere Bibelen med en allmektig kraft. Og svaret på det er ofte: det skal ikke være logisk, det er derfor det kalles tro, eller andre "God works in mysterious ways"-argumenter. Og da blir det hele uangripelig.
Nettopp. Og blir ikke Bibelen da en ekskluderende faktor, snarere enn en inkluderende?
Ja, men Gud skulle jo ikke vise dette bare til Abrahams samtidige, han vil at alle skal fatte poenget, vil han ikke?
Så vidt jeg vet er det uklart om det var Isak eller Ishamel som skulle ofres, og Isak var definitivt ikke Abrahams eneste sønn. :)
Men jeg tenker at dette blir detaljer, de historiene som er i bibelen er kraftfulle fordi de er "evige og allmenngyldige". Historien kan tolkes i alle retninger. Bibelen i seg selv er jo både sammenrasket og ufullstendig, i og med at det eksisterer mange religiøse skrifter som ikke ble tatt med i bibelen (feks Mariaevangeliet, som jeg veldig gjerne skulle ha lest) og du har jo også de her: Josef, sønn av Jef, sønn av Noa, sønn av X, sønn av Y etc Helt uinteressant oppramsende tekster.
Som sagt, så ligger dette flere hakk over mitt kunnskapsnivå, men tidsaspektet tror jeg helst skyldes menneskene, og ikke Guds opprinnelige intensjon. Hele GT er full av eksempler på hvordan Gud prøvde å gjenopprette relasjonen som ble ødelagt med syndefallet, ved å få menneskene til å velge å vende om. Jmfr. den frie viljen. Om han kanskje visste at den eneste løsningen uansett ville være Jesus, det kan jo hende, men det er vel alltid noe i at foreldre ønsker å tro det beste om sine barn?
Og foreldrekjærlighet er jo tidløst, selv om ofringskonteksten virker ekstrem i dag.
Jeg må tenke litt på hva jeg skal svare på leksen, men kan nevne at jeg leste barnebibelen fra perm til perm mange ganger som barn, og at jeg synes bibellesing gir en grunnleggende kulturkunnskap som de fleste kan ha godt av.
Ja, men som jeg sa så tror jeg det egentlig blir detaljer. Det viktigste er egentlig ikke historiene i seg selv, men hvordan de tolkes og hva de "bærer i seg". Slik sett er jo begge synene på Abraham riktige. Både som ko-ko fanatiker og som stedfortreder for Gud.
Det var ganske vanlig med menneskeofringer. I Norge: frem til kristningen, (man kan jo regne hekseprosessene som en slags menneskeoffer, forsåvidt) og ellers i verden avtagende frem mot vår tid, noen få steder: til dels enda.
Store problemer krever store ofre.
Bibelen er hovedsaklig en beretning om den tiden den er skrevet i, det stedet den er skrevet fra. Det er fortellinger med og uten moral, leveregler og påbud fra et samfunn som er (og var) veldig fjernt fra vårt. Lover og regler sier jo alltid mer om hva som er et et problem, enn hvordan man egentlig vil ha det.
Allikevel er det noe med at menneskesinnet har noe ved seg som er uavhengig av tid og rom, menneskers hjerter er dog de samme, som Sigrid Undseth sier.
Og jeg finner stor nytte i å se på fortidens mennesker mer som at de bor i et annet land enn at de levde for lenge siden, da blir problemene, dilemmaene, tankene og meningene deres mye mer levende og forståelige.
1. Hva er favoritteksten (eller historien) din i Bibelen?
(Sorry for quoting in English.)
And God made the beast of the earth after his kind, and cattle after their kind, and every thing that creepeth upon the earth after his kind: and God saw that it was good. And God said, Let us make man in our image, after our likeness: and let them have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the air, and over the cattle, and over all the earth, and over every creeping thing that creepeth upon the earth. (GEN 1:25-26)
And the LORD God said, It is not good that the man should be alone; I will make him an help meet for him. And out of the ground the LORD God formed every beast of the field, and every fowl of the air; and brought them unto Adam to see what he would call them: and whatsoever Adam called every living creature, that was the name thereof. (GEN 2:18-19)
In other words, Genesis is even confused on whether humans or animals were created first.
2. Hvorfor liker du den best? Fordi selvmotsigelser som denne viser at Bibelen er en bok skrevet av mennesker som alle andre bøker. Fordi i stedet for en poetisk beskrivelse av evolusjonshistorien er det dette Bibelen serverer som opphavsmyte, til forveksling lik alle andre opphavsmyter fra fortiden. Det tyder ikke på noen spesiell, konsekvent eller nøyaktig inspirasjon fra en allmektig skaper.
Om vi henter moralske normer fra Bibelen må vi derfor finne en annen grunn enn Bibelens selv for å forklare hvorfor vi henter inspirasjon fra noen teksttolkninger og ikke andre. Siden Bibelen gir rom for mange tolkninger, mangler mye relevant informasjon og ikke er konsekvent må man derfor være bevisst at man til syvende og sist likevel bruker sine egne argumenter for å begrunne sine valg, selv om man selv mener de er bibelsk fundert.
Nevn en situasjon der den har vært viktig for deg.
Da jeg gikk fra å være en evangelisk kristen tenåring til å bli en ateistisk voksen. Jeg så at det trengtes flere kreative unnskyldninger for å glatte over selvmotsigelser og uoverenstemmelser mellom Troen og virkeligheten enn Troen ga av forklaringer på hvorfor verden var som den var, at jeg forsto mer av verden om jeg ikke måtte kappe hæler og tær av virkeligheten for å trykke den ned i troens glassko. I denne prosessen var tekster som Genesis som tydelig demonstrerer Bibelens opphav blant mennesker i en bronsealderkultur nyttig.
Ja, jeg kunne ha lyst til aa diskutere dette med deg en dag, helst i en rolig setting med god tid. Siden du har baade fagkunnskapen, de personlige erfaringene og evne og mot til aa argumentere for ditt syn er du en god kilde til innsikt for de som er uenige med deg.
For eksempel, hvordan tolker du det at Bibelens skapelsesmyte er like fri for faktuell beskrivelse som alle andre religioners? Jeg vet at du ikke er kreasjonist eller bokstavtro, det er ikke det jeg spoer om. Men hvis Bibelen er en priviligert kilde til informasjon om det guddommelige, hvorfor er den ikke mer forskjellig fra andre religioese tekster og sagn naar det gjelder opphavsmyter? Den skal jo vaere inspirert av et skapervesen som har tilgang til fakta.
Kongenes bok 2 Kap.18 vers 27.
Fordi det handler om tiss og bæsj, og fordi jeg i min spede oppstanasige barndom lette meg fram( før googgle) og kunne bevise at, jo bibelen handler om tiss og bæsj...:barnslig: men de timene gjennsittning som var mest værdt det ever!
Nei, det er klart. Men poenget er, hvorfor ikke? Hvis den er inspirert av et vesen som skapte universet, hvorfor er den i form og innhold ikke mer forskjellig fra alle de mytene som formodentlig ikke er det?
Hvis poenget med bibelen er å lage historier som gir gjenklang i mennesker (og det tror jeg det er, og det er helt uavhengig av om man tror at bibelen er guds ord eller ikke), så er det selvfølgelig ikke en naturvitenskapelig fremstilling. Det er jo som Fraud i psykologien. "Rottemannen" minner veldig lite om en forskningsartikkel på angst.
Tja... Jeg synes vel det er ganske tydelig at det først og fremst handler om relasjon? Skapelsen av en relasjon, ødeleggelsen av en relasjon, ønsket om å gjenopprette relasjon, og gjenopprettelsen?
Poden endte opp med å lese hele tråden i går etter at han var ferdig med leksene. :knegg: Han skummet litt på slutten, må det sies - men det var i alle fall mye nytt å lære om her. (Og opptil flere nye ord, både på norsk og tysk.)
Jeg er jammen glad Poden ikke er avhengig av meg for å greie den her. Jeg ble så satt ut at jeg ikke greier å komme på en eneste historie fra Bibelen annet enn den med de fem fiskene.
Edit:
Det er et barn som leser - jeg kan spare den groteske fjasingen ser jeg. :ja:
:vinker til Poden isteden :juhu::
Ok, jeg synes det er ganske fjortis å ikke respektere mine valg når det gjelder religion.
Kulturbærende? Hvis vi ser på dagens samfunn, var det religiøse tekster som gjorde at vi fikk et fungerende demokrati?
Var det kirken som var drivkraften bak de sosiale rettigheter vi har her i landet?
Hadde religion noe som helst med likestillingen av kjønnene å gjøre? (Ja, bortsett fra å kjempe mot med nebb og klør, altså.)
Var det kristendommens kulturarv som ga oss 8 timers arbeidsdag, rettigheter som arbeidstakere, krav på pensjon og sykepenger?
Eller var det arbeiderbevegelsen alt sammen?
Akkurat hva har religion gjort for å få fram det samfunnet vi har, og er så stolte av, i dag?
Akkurat hva har jeg gått glipp av, siden jeg på trass ignorer denne teksten som tydeligvis er så viktig for å forstå samfunnet jeg lever i?
Når alt det er sagt: Jeg HAR faktisk lest bibelen, men det er 25 år siden og jeg leste den mest for å kunne svare i diskusjoner.
Den gjorde ikke spesielt inntrykk og betyr ingenting for meg.
Jeg konkluderte med at Jesus var verdens første sosialist og at vi har en god del felles verdier, utover det er det en grei eventyrsamling som har blitt utnyttet til det ytterste for å gi de få makt over de mange oppigjennom historien.
Skiller seg ikke så mye ut fra en del andre religioner, altså.
Jeg tror jeg lettere kan sitere fra Ringenes Herre enn fra Bibelen, da dette er en bok som betyr mer for meg.
Atte hæ?
Da går jeg ut fra at du er troende selv?
For meg som ateist er IKKE bibelen noe jeg ønsker at mine barn skal lese i ung alder, spesielt ikke kombinert med en ekstremt kristen lærer som gir sine drypp.
De må gjerne lese den når de er gamle nok til å vurdere sannhetsgehalten i den selv, men jeg kjemper med nebb og klør mot alt som lukter av forkynnelse.
Jeg har som sagt lest den, uten at den gjorde inntrykk, og skjønner ikke hvilke grunnleggende kulturkunnskap jeg altså har gått glipp av, belær meg gjerne.
Det er vel kanskje litt av poenget, at man aktivt må tolke/rasjonalisere for å få ting til å passe inn med egen tro.
Men det er vel gjerne derfor det kalles TRO.
Da antar du mer eller mindre feil. Jeg regner meg som agnostiker og vet ikke helt hva jeg tror eller ikke tror på. Som barn slukte jeg både Valhall-tegneseriene, Snorres kongesagaer, gresk, romersk og norrønn mytologi, Davy Crocket og Evi Bøgenes, i tillegg til altså barnebibelen. Jeg tror det gir et vel så godt utgangspunkt for kritisk egenvurdering som å skulle holdes unna en viktig kilde til symbolikk, metaforer og språkkunnskap inntil man begynner på videregående. (Ringenes Herre var faktisk en av de få bøkene jeg prøvde meg på som barn som jeg ikke kom meg gjennom. Til gjengjeld leste jeg den årlig fra jeg var 14 til jeg var noen-og-tjue og har hatt veldig stor glede av den.)
Det jeg mener med grunnleggende kulturkunnskap er f.eks. å vite hva Babylon er (noe ungene mine lurer på når de hører "Du skal få en dag i mårra"), ha hørt om Davids kamp mot Goliat, vite hva som menes med den Barmhjertige Samaritan og ha hørt historien om at Jesus mettet tusenvis av mennesker med noen fisker og brød. Alt sammen begreper, symboler og metaforer som vi støter på i ulike sammenhenger og som det er kjekt å ha et forhold til uten at man nødvendigvis trenger å tro noe mer på disse tingene enn man tror på Odin og Tor fordi man har hørt om Valhall og Midgardsormen.
Den store forskjellen mellom åsatro og kristendommen er at de ikke har folk rundt seg som forteller dem at åsatro er sannheten.
Norrøn mytologi blir framstilt som overtro og eventyr, kristendommen blir framstilt som sannhet (fra en del, altså).
For meg er de likestilt.
Jeg er mer opptatt av at de skal vite hvilke verdier som ligger til grunn for det samfunnet vi lever i, hvilke prinsipper som har ligget til grunn for kampen for å få det sånn, og hvilken kamp det har vært, og hvilke ofre som er gjort, for å kjempe fram det samfunnet vi tar som en selvfølge i dag.
Der har du et godt og virkelig eksempel på det Davids kamp mot Goliat symboliserer.
Jeg får, som nevnt i andre tråder her inne, mark av en del menneskers mangel på respekt for mitt ateistiske/humanistiske livssyn, folk må få tro hva de vil, men mitt livssyn er altså ikke et vakuum det ikke kan være så farlig å putte litt religion inn i, det er mitt livssyn!
Og jeg vil, på lik linje med religiøse foreldre, ha meg frabedt at andre skal legge seg opp i hvilket livssyn jeg ønsker å videreføre til mine barn.
Det er forøvrig ganske morsomt at Ulvefar og jeg er så enige når det gjelder dette nå, sett i lys av diskusjoner vi hadde for 25 år siden. ;)
(Uten at jeg skal ta på meg noe som helst av æren for at han har snudd.)
Det er jo ikke å legge seg opp i hvilket livssyn du vil videreføre til dine barn å påpeke at litt grunnleggende bibelkunnskap er greit å kunne i vårt samfunn.
Dette med at ateisme ikke er et vakuum det ikke er farlig å fylle religion på er et utsagn jeg har lest her inne hos flere enn deg, men jeg skjønner det ikke helt? Jeg tenker litt som Heilo, at om barna mine leser muslimske barnebøker eller barnebibel eller Harry Potter eller folkeeventyr så er jo det helt supert at de leser variert litteratur. Det hadde bekymret meg om de bare skulle lese sosialrelisme eller bare bibelsoge.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
