Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har jo nevnt en krevende foreldregruppe en del ganger her på forumet. Her er en kronikk som setter fokus på noe av det jeg har forsøkt å formidle noen ganger - foreldre som ofte har fokus på sitt eget barn og ikke ofrer fellesskapet (eller de som jobber i skolen) en tanke. Jeg har fått inntrykk av at jeg har vært spesielt uheldig med foreldregruppe (og det er jo bare bra at det ikke er sånn overalt), men her er det en kronikk hvor forfatteren har lignende inntrykk som jeg har.
Hvordan er dette på deres skole? Hvordan er vektingen mellom skole og foreldres bestemmelsesrett? Setter skolen reglene, eller må skolen forhandle med hvert enkelt foreldrepar for å finne ut hva som skal være akseptert på skolen?
Men er det sånn? :vetikke: Jeg kjenner meg ikke igjen, bortsett fra at jeg sitter litt i glasshus med tanke på å kreve utfordringer til ungen. Det gjør jeg i og for seg, men jeg tror ikke jeg er veldig krevende der heller. Eller kanskje jeg er det. :gruble: Jeg sier tross alt at jeg ønsker at de hjelper meg å definere at han skal gjøre mer. Imidlertid er foreldremøtene hos oss rett så samstemte. Skolen informerer, vi spør om hvordan vi best kan hjelpe, skolen svarer og vi snakker om løst og fast. Skolen setter reglene, vi stiller ikke spørsmål med mindre det er helt på bærtur og det er det da svært sjelden? Men nå bor jeg i et område man ikke velger fordi man har god økonomi heller.
Men jeg synes godt skolen kan vise mer muskler. Jeg tror man hadde tjent på at det var klarere regler å forholde seg til. Skolen burde helt klart tilpasse mer for flinke elever, men det gjelder skolen som helhet og bør jo ikke skje som en særtilpasning til en unge. Jeg tror det hadde blitt en bedre hverdag for mange med klarere, tildels strengere regler. Gjerne skoleuniform også. Personlig frihet er oppskrytt i denne sammenhengen mener jeg.
Kjenner meg ikke igjen, heldigvis må jeg vel si. Men noen ganger har det skjedd at ikke alle har blitt invitert i selskap, noe jeg syns er rimelig tåpelig. Det viktigste da er for meg å forklare for ungene hvor leit jeg syns det er.
Jeg vet jo ikke hvordan det er rundt omkring - det er interessant å høre om. Men på det siste foreldremøtet jeg var med på som lærer, tror jeg ikke vi kom gjennom et eneste punkt uten diskusjon. Hvorfor hadde vi engelsklekse til onsdag? Hvorfor var det gym på mandag - da var jo elevene slitne etter helga (!!!)? Hvorfor kunne de ikke bruke mobiltelefon i friminuttene? Hva var poenget med å pugge gangetabell når de senere kom til å bruke kalkulator? Altfor mye lekser. Altfor lite lekser. Osv. Vi kom ikke gjennom halve agendaen en gang.
Og jeg ser jo at det gjør at vi er utrolig forsiktige med å gjøre endringer - det blir rett og slett for stor kamp å gang på gang skulle gjennom utallige kritiske tilbakemeldinger (vi hører sjelden fra dem som er enige med oss), og det er synd. Ofte er jo endringer vi ønsker å gjøre til det bedre for elevene.
Jeg er nok en gang bare glad vi ikke bor på samme sted. Jeg kjenner overhodet ikke igjen holdningene du gjentatte ganger beskriver, eller det som skisseres i denne kronikken. Jeg opplever at foreldrene her har veldig stor respekt for skolens reglement og retningslinjer.
Det slår ikke feil, det Yusuf skriver om foreldremøter. Hver gang er det to-tre foreldre som mener at akkurat deres lille øyensten ikke får nok oppfølging, oppmerksomhet eller hva det nå måtte dreie seg om.
Og det er ALDRI foreldrene til gutten som venter på at skolen skal installere rullestolheis, eller til jenta som har spiseforstyrrelser og hater gym.
Det er foreldre som er vant til å få viljen sin. Ungene deres kan være alt fra herlige små mennesker til avskyelige bortskjemte kryp, men foreldrene er de samme; de syns at verden skylder dem tjenester. De skal ha seg frabedt at en lærer er så frekk å gi barna deres tidsfrister og konsekvenser.
Lærerne er slitne og drittlei av å kjempe mot foreldre som tror de vet best. Skolen kan sette visse grenser, men det meste er opp til oss foreldre.
Etter å ha diskutert her inne har jeg jo nesten blitt usikker på om jeg husker feil eller er fullstendig på bærtur. Derfor var det veldig interessant å lese denne kronikken. Det er altså ikke BARE jeg som opplever dette.
Jeg kjenner det igjen! Veldig! Hvorfor må de gjøre lekser? Hvorfor har de sånne lekser? Mitt barn trenger heller sånne lekser, så vi gjør det bare sånn vi. Hvorfor kan ikke du snakke til dem om konsekvenser ved ikke å ha fokus på det de skal gjøre og konsentrere seg i timen? (sagt og rett etter satt foreldrene ivrig og tastet på mobilen under møtet.) La oss sette oss sammen med de kule gutta i klassen, sønnen min. Sagt fra far på møte om inkludering og likeverd i klassen. Mitt barn er så sliten etter å ha vært oppe lenge i går og vært på tur hele helga, så da holder vi det hjemme i dag til å hvile litt.
Altså, det er jo godt mulig de uenige ikke er til stede, men vi er nå en ganske liten og oversiktelig skole. Jeg har så langt aldri lagt merke til noe av det som beskrives her. Jeg antar at vi er heldige.
Jeg har jo jobbet som lærer en del år og har kun en slik opplevelse. Det var en mor som på ramme alvor mente sønnens eksamen måtte flyttes for de hadde konsertbilletter til en kosert 50 mil unna. Ja, særlig! Ble eksamen, gitt.
I mitt enkle hode ville jeg bare sagt nei-nei-nei til denne foreldretypen, men jeg er muligens naiv.
Jeg er lykkelig forskånet fra "foreldre fra Helvete" i klassene til barna mine, men har vært borti dem ifbm. jobb.
Det er helt oppsiktsvekkende hvordan det kan bli en nyhetssak av at førsteklassinger ikke får ha pennal (fordi skolen sier det blir for mye uro i timene), og hvor viktig det er å ta ungene ut av skolen for å spare noen kroner på en sydentur - samtidig som man krever at skolen og lærerne skal,bli "flinkere til å motivere elevene". Are you SERIOUS?! lizm.... :himle:
Jeg kjenner meg ikke igjen, heldigvis. Og er sjokkert over det du sier oslo78, helt utrolig at voksne mennesker kan oppføre seg slik!?!
Fra de to klassene jeg har erfaring i så har foreldremøtene vært koselige og vi har alltid kommet fram til en løsning sammen med læreren og jeg har aldri hørt noen klager:
Eks. fra sist foreldremøte:
Læreren: Hva gjør vi hvis noen glemmer gymbag'en hjemme?
Sammen ble vi enige om at de kan ha en liten pose med ekstraklær i hylla si og låne håndduken til en venn slik at de slipper å sitte på benken å se på, spesielt siden ungene har veldig godt av å røre seg litt i løpet av dagen.
En pappa: Hvordan gjør vi det med mobiler?
Sammen ble vi enige om at den skal ligge lydløs i sekken, evt. bli tatt vare av læreren, og det hadde ikke vært noe problem.
Bursdager har alltid fungert veldig greit, enten alle jentene/guttene eller hele klassen, har aldri opplevd at noen ikke har fulgt den "regelen".
Mulig vi har vært heldig med foreldregruppene, men jeg kan ikke se for meg at det som oslo78 opplever er regelen, men heller unntaket. Håper jeg.
Men disse foreldremenneskene ER sikkert litt sånn brautende og vet best ellers i livet og? Så da dukker de opp i skolen når de har barn, og lager litt sirkus. Det er flere jeg kjenner, stillferdige og sindige folk som har hatt flere forsøk på at ungen skal få et tilpasset nivå i undervisningen, uten å ta det brautende på møter. Uten nevneverdig suksess, men det er jo en annen historie.
Kjenner problemstillingen fra egen jobb som leder i barnehage og sfo, samt som mor til to skolebarn.
Det kan være en utfordring å møte disse foreldrene, og det er tidkrevende. Jeg synes skolen bør "oppdra" disse foreldrene med i hvertfall å være tydlige på skolens regler og verdier og gi klar beskjed om hva som forventes av foreldrene :nemlig:
Ja, ofte er de ganske brautende, høylydte og tar mye plass, ja. Men det finnes også noen som er veldig påståelige, men som ikke er like høylydte. De bare konstanterer liksom at sånn blir det.
Jeg leste den tidligere i dag og kjenner meg absolutt ikke igjen. Tidligere rektor på skolen har også sagt at foreldregruppa vår er veldig gode på inkludering og samhold. Selvsagt setter vi krav, menge kjenner meg ikke igjen i en sånn mememe-holdning som beskrives.
Jeg er ikke det minste i tvil om at det er slik mange steder. Og jeg blir like forbauset hvert år over hvor mange foreldre som prater og prater i vei og har fokus på sitt barn på foreldremøter.
Foreldrenes oppførsel er jo bare halve problemet. Den andre siden av problemet er at rektorenes lønn blant annet er avhengig av foreldrenes tilbakemeldinger på elevundersøkelser, og dermed er rektor ikke spesielt interessert i misfornøyde foreldre. Dermed må vi tilpasse og legge oss flate og smile pent og være hyggelige og i det hele tatt strekke oss som seigmenner for å holde alle disse foreldrene (både de brautende og alle de andre) fornøyde. Det er altså ikke bare å si nei.
Foreldrene oppfører seg som kravstore kunder fordi politikerne i årevis har snakket enormt mye om hvilke rettigheter de har og mindre om pliktene. Mange foreldre tror faktisk at jeg har kapasitet til å gi hver enkelt et helt eget opplegg i alle fag for de har hørt at alle har krav på tilpasset opplæring. At jeg tilpasser hvilke spørsmål jeg stiller hvilken elev, at jeg lærer bort noe ekstra til den flinke jenta når jeg hjelper henne ved pulten, at jeg lager ulike nivåer på lekser og oppgaver i timene, osv teller liksom ikke. Det må helst være en helt egen lekseplan og helst helt egne bøker for at det skal være godt nok. Og det klarer jeg rett og slett ikke å følge opp.
De spørsmålene som blir stilt hos oss er mest for å klargjøre hvordan de egentlig har tenkt reglene. For eksempel når det nå ble forbudt med sko med farget såle. Da spurte vi om det gjaldt alle fargede såler eller om innesko som ikke setter merker er greit. Og de sa at det var det siste som var poenget.
Når vi spør om lekser er det for å klargjøre hva de egentlig har tenkt/hva som er vår rolle. Gir vi tilbakemeldinger er det ting som ikke fungerer for noen. Eget barn tar man opp utenom, det er ikke plenumssaker. Heldigvis.
Jeg må spørre fordi vår lærer ikke klager: Jeg spør om vårt barn kan få noen ekstraoppgaver og beskjed om at det er forventet at han gjør det i tillegg til eller istedenfor noe av matematikkleksene sine. Evt undervisning kan jeg ta hjemme har jeg sagt. Er det for kravstort egentlig? Jeg lurer på når jeg tipper over i å være usmakelig kravstor nemlig, for det vil jeg helst ikke være, jeg nyter godt av innsatsen til denne læreren på flere områder. Og hun har ikke fått utlevert den enkleste klassen.
Jeg kjenner igjen mange av punktene som nevnes her og tror slettes ikke det er uvanlig. Når jeg tenker meg om ble flere av punktene tatt opp på siste foreldremøte og det er ikke første gangen for å si det slik. (Det mest absurde jeg har opplevd var når menneskerettigheter ble dratt inn i en diskusjon der vennegrupper ble tatt opp. Vi ble oppfordret til å vurdere dette da noen av jentene hele tiden blir utestengt fra lek men gudene må vite at det faktisk er brudd på menneskerettighetene å tvinge barn til og leke sammen. Vi voksene kan da velge hvem vi ønsker å omgås så hvorfor skal ikke barn få gjøre det? Læreren hadde på forhånd forklart hvor kjipt det var for disse to jentene som hele tiden ble ekskludert og hensikten med vennegrupper .... )
Skolen vår er ikke den type skole der foreldre møter opp på foreldremøter med advokater men jeg hører det er tilfelle andre steder i byen. Jeg har enda til gode å få dette bekreftet av noen men det skulle ikke forundre meg overhode om så var tilfelle.
Jeg er selv "mother from hell" mange ganger med masing på skolen men akkurat når det kommer til regler, som dette handler om, så har jeg ingen problemer med å forstå at skolen noen ganger må være firekante for å få ting til og fungere.
Jeg klager heller aldri, altså! Bare her...:o Jeg tror faktisk foreldrene opplever meg som svært serviceminded - det er jo ikke uten grunn at jeg smalt i veggen noe så grundig.
Generelt så er det alltid greit med forespørsler. Jeg ville bedt om en ekstra bok en gang for alle i steden for at hun skal huske å lage noe ekstra hver uke (antakeligvis har hun mange svake elever som må lages til allerede). Det høres ut som liten jobb å bare kopiere opp noen ekstra oppgaver, men når man skal gjøre det til 10 elever og de trenger 10 forskjellige nivåer så tar det mye tid båe å finne oppgavene, å klippe og lime litt og å kopiere.
Det beste (synes jeg altså) er om du får en bok for høyere årstrinn, og så får eleven beskjed av læreren om at det forventes at han jobber i denne i tillegg til det vanlige opplegget og at dere avgjør hjemme hvor mye som skal gjøres i denne boka. Så har du som forelder fullmakt til å avgjøre om enkelte lekser er så lette at de bare skal droppes og sender da en mail til læreren de ukene dere dropper noe.
(Nå var jeg dønn ærlig her altså siden du spurte :p).
Akkurat dette hørte jeg også da jeg var på foreldremøte for sønnen min. Jeg holdt på å dette i bakken, men jeg klarte da å ta til motmæle (som forelder altså) og det ble da vennegrupper heldigvis.
Jeg synes argumentet at vi voksne kan omgås med hvem vi vil, overhodet ikke åpner for at det skal være lov å ekskludere medelever. Klart noen er man sammen med mer enn andre, men tror mange foreldre glemmer hvor sårt det er å stå der uten å ha noen å leke med i friminuttene, møte en rygg når man prøver å komme inn i sirkelen av medelever som står og prater, føle alles blikk mot seg for deretter å høre latter osv. Ja, man kan kanskje snakke om at det er dårlig gjort å tvinge sitt barn til å omgås barn som han/hun ikke vil være sammen med eller be i bursdagen sin, men fytti som det hjelper på barns holdninger til å behandle medelever med respekt, vise empati og sympati og ikke minst på klassemiljøet at enkeltelever ikke blir utesperret fra det sosiale.
Hvis man på liv og død vil sammenligne, så må man spørre seg hvor mange voksne som kan velge sine kolleger. Evt. velge bort, velge å ikke jobbe sammen med, osv. De færreste har vel den muligheten.
Mye av det som kommer frem i slike tråder som dette, er jo aldeles absurd. Det høres ut som foreldreparodier. Det er jo skremmende at det er virkelig.
Seriøst!? Det har jeg aldri hørt om, da må vel deltakelsen på "foreldreundersøkelsen" være skikkelig høy for at man skal kunne bruke det i lønnsforhandlinger? På skolen til ungene har det aldri fungert noe særlig, for det er få som svarer. Som rektor ville jeg vært mer interessert i mine ansattes svar på en evaluering av arbeidsplassen, miljøet og ledelsen.
Dønn ærlig er fint, og da er jeg innenfor. Det er ekstra bok jeg har bedt om og fått. :nikker: Han har fått beskjed om å plukke også nå, altså han bestemmer selv om han gjør leksa eller ikke, som hun sier: "det er ikke noe poeng i at du skal gjøre side opp og side ned med oppgaver du kan". Til han er det et opplegg som fungerer, han dropper ikke mattelekser av den grunn. Det er jo det morsomste nemlig.
Da er du absolutt innenfor! Du høres ut til å være en drømmeforelder egentlig. Heldigvis er det mange av dem også - ellers hadde vi nok tørna hele lærergjengen :-)
Jeg lurte veldig på om jeg skulle be om en ekstra bok til poden (i matematikk), men jeg var veldig i tvil (ikke minst pga. hva som menes om slike foreldre her på forumet :knegg: ). Men på foreldresamtalen i høst så viste det seg at skolen allerede hadde gitt ham en ekstrabok i matematikk. Han hadde hatt den liggende på skolen, og aldri hatt den med hjem. Så da antar jeg at jeg hadde mitt på det tørre. :knegg:
Åh, ja jeg kjenner dem! Pappaen som synes det var vanskelig å lese 20 minutter med sønnen sin hver dag som en del av lesetreningen, fordi han selv ikke INTERESSERTE seg for å lese. Læreren hadde foreslått at de kunne lese sammen... Eller foreldrene som MÅ diskutere ordlyden i skolens trivselsregler, HVER HØST-de samme folka. Eller pappaen som ikke kunne godta et forbud mot mobil, fordi HAN måtte vite hvor sønnen var etter skolen (i motsetning til alle oss andre, som faktisk evner å lage klare avtaler om HVOR ungene skal befinne seg etter skoletid...). Eller protestene mot familiegrupper. Eller høylydte, negative, synspunkter på klasseinndelingen. Me me me.
Et voldsomt behov for å løfte private ting opp i plenum, og å skape inntrykk av at egne barn må ha verden så innmari skreddersydd for at hverdagen skal være mest mulig friksjonsfri for familens små. Og dermed mindre problematisk for foreldrene, så klart, som sannsynligvis har gjort de små håpefulle relativt vant til at verden selvsagt TILRETTELEGGES når det trengs.
Grenseløse familier kan få et slitsomt møte med skoleverket.
I skolesammenheng kjenmer jeg ikke dette igjen.
Men når det gjelder barnehagen ja.
Husker fra siste gangen jeg hadde barn i barnehage ved fotograferingen.
På avdelingen gutten mi. Gikk hadde de litt mer en en tettskreven side med hva barnet skulle ha på seg, hvilken frisyre osv osv osv.
Noen foreldre hadde også ønsker om at barnet skulle skifte tøy, så de fikk bilder av barnet i forskjellige antrekk.
Jeg tror det er noe fundamentalt galt på din skole oslo78, rektor virker ikke å ha helt trua på det dere gjør?
Det er viktig at skolen tror på det den driver med, hvis ikke blir foreldrene også fort utrygge - og da blir de både mistenksom, kravstore og kanskje urimelig i samme slengen. Jeg blir alltid urolig når lærere er i forsvar/angrep på foreldremøtene helt fra starten av, det gjør meg mer kritisk enn når lærerne er rause, tydelige og på tilbudssiden.
Mobilforbud tror jeg faktisk hadde fått meg til å bli Vanskelig Forelder. Jeg synes at den regelen de har nå om at mobiler skal være usynlige og uten lyd, dvs ligge i sekken på lydløs eller avslått er tilstrekkelig. Det er veldig upraktisk hvis ungene ikke skal kunne ha mobil etter skoletid hvis de skal nedi sentrum eller noe sånt etter skolen.
Tulla sin skole har totalforbud av mobiler. Jeg kunne godt tenkt meg at mobilen kunne vært med i sekken, men siden det er regelen og den er bestemt og felles på skolen, så har ikke tulla med seg mobilen på skolen. Vi jobber rundt det. Hun er ikke stor nok til å dra ned til sentrum, men hadde hun vært det, hadde det bare betydd at hun måtte hjemmom først. Nå betyr det at hun må hjem og hente mobilen før hun forsvinner ut med venner etter skoletid.
Hos oss har det vært episoder med filming, fotografering i dusjen, så regelen er absolutt.
Hvis det er sånn, at behovet for mobil etteR skoletid er helt prekært, da må man faktisk finne andre løsninger (dra hjem og hente den f.eks?) eventuelt forklare rektor under to øyne (ie ikke på et felles møte hvor ingen avgjørelser uansett endres på), hvorfor ditt barn er i en så spesiell situasjon at hun eller han må ha med mobilelefon på skolen.
Dette er en kampsak for deg, andre foreldre har tilsvarende kampsaker, og dermed er vi i gang.
Jeg vet ikke. Jeg synes den var utrolig unyansert. Sikkert fordi jeg er en maseforelder selv. (Barn med spesielle behov hvis fremtid jeg engasjerer meg i forhold til.) Altså har jeg en mening om hvorvidt man skal ta ut ungen av undervisningen uten en plan for hvordan han skal lære fagene det tas ut av. Eller tanker om hvordan skolen kan hjelpe oss når vi har strevd lenge for å få ungen til å skjønne at man skal være presis til timer, og det fortsatt er et problem. (Gjensitting. Problemet var løst etter 1 dag, og jeg uttrykte stor takknemlighet for at læreren tok seg tid til å gjennomføre det.). Eller hvor unødig tungvint det blir å motivere en gutt for leirskole når det fremstilles som valgfritt.
Heldigvis har jeg stort sett møtt på lærere som verdsetter mine forslag og vurderer dem seriøst, fremfor å tenke at jeg må oppdras eller noe annet nedlatende. Eventuelt har jeg, som lærerdatter, en innebygget respekt for lærerens jobb som kanskje skinner litt igjennom. Jeg er i alle fall også den forelderen som ringer til skolen og takker når barnet mitt kommer hjem og forteller om mestring. Jeg er også den som skryter av hva de har fått til med barnet mitt på ansvarsgruppemøter. Noen ganger, når det bare er negative tilbakemeldinger å få tilbake (altså at man hopper bukk over å nevne problemer som er fikset siden sist og går rett på å ta opp neste problemstilling) har det ikke vært lett og jeg får en følelse av at jeg ser noe av årsaken til at barnet selv er preget av manglende mestring. Som oftest er det en gjensidig greie. Spesielt etter at jeg begynte å være mer tydelig på at det er ønskelig å få vite hvor man ser fremgang.
Jeg liker sjelden kronikker der man skal problemerklære en gruppe på et felt der alle parter trenger å legge litt godvilje til. Et viktig moment for godt skole-hjem-samarbeid er vel at man unngår skyttergravene og jeg kan ikke helt se hvordan denne kronikken bidrar positivt.
Jeg velger å tro at ingen, heller ikke Kadra Yusuf, har det minste i mot at foreldre til barn som har ekstra behov i en eller annen form, er masete på barnas vegne. Det er IKKE disse foreldrene vi snakker om. Det tror jeg kanskje du også forstår når du leser hva vi skriver.
Dette er ikke snakk om barn med spesielle behov, og enkeltelever bør man snakke om i egne møter og ikke på et foreldremøte. Regner med at dette er saker du har tatt opp i møte med lærer og ikke på et foreldremøte, kie.
Jeg synes alltid det er litt sært når det blir dratt inn spesielle behov i slike diskusjoner for da stiller selvfølgelig alle saker seg veldig annerledes.
Det er en selvfølge at tilretteleggelse må komme inn i bilde der det er snakk om spesielle behov men det var nok ikke det hverken kronikken i Dagbladet eller HI mente når du dro opp diskusjonen.
Vi har en veldig lite vanskelig skole sånn sett, stort sett er det mulig å finne løsninger hvis noen har et legitimt behov. Hvis det hadde vært episoder med filming i dusjen etc (regner med det er eldre elever?) hadde jeg jo skjønt det, og da måtte man ha jobbet seg rundt det på et vis, jeg bare vet ikke hvordan. For oss ville nok det medført at en av oss voksne måtte ha tatt oss fri på slutten av dagen flere dager i uken, med mindre man kunne fått til en løsning hvor mobilen lå et sted utenfor elevens rekkevidde i skoletiden de to dagene i uka det gjaldt. Nå er barnet større og det ville ikke vært et praktisk problem lenger.
Selv om jeg mener at skolen bør kunne sette mer eller mindre absolutte regler, mener jeg at de må kunne forklare rasjonalet bak dem på en sånn måte at man skjønner hvorfor det må være sånn. Filming med mobil i dusjen er for eksempel noe man skjønner hvis det har skjedd noen ganger.
Det er barneskole, og nå er det jo blitt sånn at det ikke er uvanlig å ha mobil fra man begynner i 1.klasse. Så sånn sett gjelder dette alle trinn. Jeg vet dette med mobil er omdiskutert, men jeg hadde uansett ikke tatt dette opp i plenum. En 11-åring bør kunne gjøre klare avtaler med foreldrene om hvor han er etter skoletid.
Helt klart. Det jeg kunne ha tatt opp i plenum er å få en forklaring på hvorfor det er sånn. Diskusjon rundt hvordan man skal komme rundt mitt barns personlige behov (og mitt kontrollbehov) vil ikke høre hjemme på et foreldremøte.
Vi sleit med tidskabalen da guttungen var 9. Han skulle være i sentrum kl 16 to dager i uka. Vi følte det veldig mye tryggere at han hadde med seg mobil i sekken i tilfelle det skjedde noe uforutsett som at bussen stoppet og alle måtte over på alternative ruter etc. Nå som han er 10 og vant til bussing er ikke dette noe tema lenger. Jeg greier ikke å se for meg at de ikke hadde gått med på en løsning hvor man fikk til dette på tross av mobilforbud på vår skole, men hvis de hadde sagt at regelen var absolutt hadde vi jo forhold oss til det. På samme måte som vi forholder oss til sykkelforbudet på skolen vår. Vi ser ikke helt poenget, men det er heller ikke vår jobb å se poenget. De elevene som trenger sykkel kan søke dispensasjon etter at de er blitt store nok.
Jeg kjenner meg igjen i dette med bevisstløshet i forhold til bursdagsinvitasjoner, noe som er grunnen til at jeg sikkert aldri kommer til å slutte helt å gnåle om det.
Utover det har jeg som lærer vært heldig og sluppet unna urimelig krevende foreldre.
Ingen forsvarsposisjon hos oss. Jeg og teamet mitt er helt trygge på at vi driver god skole - heldigvis. Dermed kan vi le av møtet i ettertid og prøve å gjøre en god jobb videre. Rektor er også ei fin dame - men preget av kommunens skolepolitikk selvsagt.
Jeg har hørt temaene før, ja. De har bl.a vært behørig diskutert på fp i utallige tråder. :knegg: Kjenner dem også igjen fra foreldremøter på barnas skole, og i litt mindre grad fra egen arbeidsplass.
Kjenner problemstillingen både fra jobb og fra skolen til ungene. Det er heldigvis et fåtall av foreldrene som er der, men de prater til gjengjeld fryktelig høyt og mye og skal på død og liv ta opp sin unge i plenum.
Et par av favorittene mine er "dere må huske at det er mange ressurssterke foreldre ved skolen her, og vi vil delta i planleggingen av undervisningen" og "det er så tungvint med turdag på mandager når de får ukeplanen på fredager, for da har jeg jo helg. Kan du sende en mail om det?".
Jeg syns det høres direkte useriøst ut å la rektors lønn avhenge av svarene på foreldreundersøkelsen, og når det medfører at rektor derfor legger seg flat for foreldrene så kan ikke jeg se at skolen er godt drevet.
Det er kommunens politikk. Og selvsagt påvirker det rektor at hennes arbeidsgiver verdsetter foreldreundersøkelser så høyt at de lar det innvirke på lønnen hennes.
Jeg syns fortsatt at det høres ut som en feig rektor. Jeg hadde aldri latt meg presse på den måten, med alt det det ville innebære av press på mine ansatte og kamelspising for meg selv.
Jeg har jo flere ganger sagt at jeg ikke kjenner igjen Oslos beskrivelse av krevende foreldre. Men denne artikkelen kjenner jeg godt igjen. Det er akkurat slik det er! Spesielt fra mine egne barns foreldremøter kjenner jeg igjen disse foreldrene. Det var en merkelig opplevelse å lese dette.
Eventuelt kan man jo kanskje se på det slik at nettopp fordi vi har måttet samarbeide tettere enn mange andre, så har jeg noen tanker om hva som bidrar til et godt samarbeid. Og jeg mener fortsatt, enten det er som mor til barnet i autismespekteret eller som mor til barnet uten spesielle behov, at det er lite konstruktivt å problemerklære en hele gruppe slik kronikken gjør.
Han jeg ba om at kunne få gjensitting (etter å ha prøvd det meste på hjemmebane) har forresten ikke noen diagnose. Uten at det i seg selv var avgjørende for meg. Jeg ville ha bedt om det samme for broren hans i autismespekteret. For han er, i tillegg til å ha autisme, en helt vanlig åttendeklassing som tester grenser.
Problemet mitt er muligens at jeg ikke har vært på foreldremøter på en stund. Delvis grunnet oppgavefordeling her hjemme (jeg tar ansvarsgruppemøtene og mannen tar foreldremøtene) og delvis grunnet prioriteringer og en helhetlig vurdering.
De foreldrene som spør etter konsekvenser på skolen, er ikke de som er problematiske. Det er de som ikke vil at noe som helst skal få konsekvenser (verken forsentkomming, utstrakt glemming, uro i timen) og som mener omtrent alt skolen prøver å lage av systemer rundt slikt er helt uakseptabelt, som gjør det vanskelig. De som mener at lekser og skolearbeid egentlig er et overgrep mot barnet og at det følgelig ikke er annet enn å forvente at ikke barnet gidder å følge med/gjøre lekser/komme til timen og at det slett ikke skal få noen konsekvenser. Der hvor det alltid er lærerens feil at eleven ikke gjør det han/hun skal. Satt på spissen.
Jeg har forøvrig gjennomført parade en lørdags morgen (i samarbeid med foreldrene selvsagt) etter gjentatt skulk. (Skulk er jo uvanlig på barneskolen). Det hadde SVÆRT god effekt :).
Jeg kan være enig i at det hadde vært fint om hun klarte å stå mer opp for oss ansatte i forhold til skoleledelsen i kommunen vår. Jeg vet imidlertid at det er samme problemer blant annet på skolen barna mine går og på skolen mannen min underviser på - så det ser ut som en systemfeil mer enn en personfeil. Og rektoren min har veldig mange andre bra kvaliteter.
Jeg har bare en andreklassing, så jeg fersk i skoleverden. Heldigvis har jeg ingen erfaring. (Vi har dog 30 gutter og 18 jenter, så vi inviterer ikke alle gutta på bursdag...)
Jeg har et bar som er middels flinkt i snitt, men har nå i tre år mast om hun kan ha skriveproblemer. Skolen nekter, jeg har vært usikker. Men har nå fått privat vurdering. Jenta har samsynsproblemer, og mulig også dysleksi. Hun er i så fall en kompensert dyslektiker.
For eksterne fagfolk er det merkelig at ingen har lagt merke til at jenta bokstaverer i ekstremt tempo og at hun henter ned enkeltbokstaver ved avskrift. Det tok eksterne 1 minutt å se. For oss er det ikke et tema å klandre skolen, men NÅ skal hun ha hjelp.
Hun skal ikke gå til hun er 18 før hun får hjelp, om jeg aldri så mye havner i båsen uoppdragen forelder. Dette blir dyrt men sånn er det bare.
Når det gjelder mobiltelefon så har det vært episoder på tur osv, som gjør at vi vil hun har telefon avslått i sekken. Kall meg gjerne uoppdragen. Men når ungene går seg vill på skoletur, så synes jeg det er en fin trygghet.
Bursdager derimot har jeg stort sett invitert alle, men at foreldre synes det er vanskelig når det er snakk om trinn og ikke klasser så man må invitere minimum 25 barn så forstår jeg at enkelte kvier seg.
I mellomstes klasse er det foreldre som i fullt alvor har sagt at de mener leksene må kuttes ut fordi de tar sånn tid vekk fra fotballen. :snill: Men så skrev en av dem, gjentatte ganger, da også "Livet er bedre fordi som er glad i fotball". Så han lot nok ikke leksene komme i veien for fotballen da han vokste opp i hvert fall.
Ja, jeg kjenner igjen det som kronikken beskriver. Det er utrolig mange som synes det er best om foreldremøtet kan handle om deres barn spesielt og som bruker mye tid på alt som bør tilrettelegges for dem. Jeg lar meg sjokkere igjen og igjen over hvilke detaljer de tror omverdenen har interesse av.
Interessant kronikk. Jeg har foreløpig ikke sett tilløp til noe slikt i klassen til Snupp, men læreren hans er en grepa dame som gir klare beskjeder (og nok ender som rektor på sikt). Skolen vår er typisk preget av ressurssterke foreldre, men jeg tror også den er preget av en rektor som snakker om foreldrenes ansvar fra dag en. Det er jo selvfølgelig foreldre som mumler i skjegget om firkantet og vanskelig rektor. Jeg tror lederstilen hennes er helt nødvendig i et område som vårt.
Jeg innbiller meg at man kommet langt med klare regler, gode forklaringer på hva som er mulig av særskilt tilpasning og at det brukes mye tid på å bevisstgjøre foreldre på hvilket ansvar og innvirkning de har på barna. Dessuten tror jeg at man trenger gode og sterke forbilder i foreldregruppen.
Heldigvis er ikke undersøkelsene eneste parameter, nei. Men absolutt en del av bildet (har vært tillitsvalgt og sett dokumentene). Vel så viktig som de faktiske kronene er det nok at rektor følges opp tett på dette i møter og samtaler vil jeg tro.
Hun er likevel veldig klar på foreldremøter på hva som er foreldres ansvar og plikter - men i enkeltsaker (som det er ganske mange av) er hun veldig opptatt av at vi som lærere skal strekke oss. Av og til litt for langt føles det som for oss som er ansatte.
Forrige foreldremøte var det ei som protesterte på bursdagsreglene, hennes jente ville da ikke be alle jentene for hun likte ikke alle. Det ble brukt mye tid på det der på møtet. Hun ville også vite hvem som skulle være på svømming i regi av sfo og hvem som skulle på leksehjelp for jenta hennes ville bare være med om den og den jenta var med.
Det er vel det eneste eksemplet jeg kan kjenne meg igjen i fra artikkelen
Heldigvis har vi ikke hatt slike foreldremøter på skolen vår. Men når det er sagt så hadde jeg gladelig sittet en time eller to å jabbet om lekser, og om mobiltelefonen skulle ligge hjemme, eller i sekken, eller hos lærer under skoledagen, enn å måtte diskutere hvordan vi skal få satt en stopper for vold og utestengelse på skolen. De foreldrene som kanskje kunne vært nøkkelen til å løse slike problemer vet vi knapt hvem er, for de møter selvsagt ikke opp. :snill: Og rektor på foreldremøte?? Jeg tror jeg ler meg ihjel, han har da aldri møtt opp på slikt!
Her synes jeg du blander korta litt, Oslo, for jeg klarer virkelig ikke å forstå at 4-5 (?) foreldre (i hver klasse?) skal ha ansvaret for alt som skjer på din skole, at de er kravstore og bratuende er sikkert sant nok, men just say no fungerer jo så fremt man har støtte fra ledelsen, men her er jo faktisk ledelsen, og ryggløs rektor spesielt, som er problemet. Klart mye vil ha mer, oppdager man at man får et ja og et smil til alt man spør om, og man i utgangspunktet er en kravstor mememe-person, fortsetter jo man bare i det samme bankende kjøret. Grensesetting er minst like viktig overfor denne foreldregruppa som overfor elevene i klassen.
At det er enkelt, nei, fytti, det er en grunn til at jeg ikke er lærer, men man må si nei, fortelle at dette lar seg ikke gjøre, begrunne det sånn og sånn, og har du problemer, snakk med rektor. Og det er som nevnt her problemet ligger. Rektor driver rovdrift på lærerene, og foreldrene er slik jeg ser det en liten del av problemet.
Ja. Også må man tåle at man ikke kan gjøre alle til lags. Man kan jo faktisk ikke gjøre noe med at sånne foreldre dukker opp jevnlig. Man kan bare endre hvordan man møter dem. Beinhard møteledelse og effektive foreldremøter gir ofte vel så mange takknemlige foreldre som misfornøyde.
Jeg vil tror at Oslos ville-gjøre-alle-til-lags-metode feiler, da det ikke gjør noen glade. Mye-vil-ha-mer-folka blir ALDRI fornøyde, og jeg vil også tro at å hele tiden tilrettelegge for 4-5 elever (nå tipper jeg antall her, for jeg går utifra at ikke ALLE foreldrene i klassen er slik?) stjeler av tiden man har til rådighet med hele klassen.
Jeg har jo skrevet at politikernes endeløse prat om at alle elever har rett til tilpasset opplæring, er en stor årsak til problemet. Det er ikke rart at foreldre tror at dette er noe skolen skal ha kapasitet til - at de misforstår og tror at et helt eget opplegg er det samme som tilpasset opplæring er så sin sak, men at de har fått ideen om at ting skal kunne tilpasses i stor grad er det jo politikerne som har ansvaret for.
Jeg har (tro det eller ei) blitt veldig mye flinkere til å sette grenser for grenseløse foreldre etter jeg kom tilbake etter smellen. Mest av alt inni hjernen min. Jeg går ikke lenger og føler meg som en lærer som aldri noen gang kan strekke til i forhold til alle kravene. Jeg tenker som så at jeg jobber det jeg skal (eller litt mer blir det jo), og det jeg klarer da får være godt nok. Likevel ser jeg jo at jeg bruker mye tid på mail og telefonsamtaler med grenseløse foreldre som jeg BURDE brukt på å lage opplegg til elevene. Og det er synd.
Det er ikke bare tilretteleggingen for disse elevene som tar tid (og det er dessverre noe mer enn 4-5 foreldrepar det er snakk om, Skremmern - men slett ikke alle), det er også kommunikasjonen med dem. Får vi en mail er vi pliktige til å svare (selvsagt) og får vi en telefon må vi nesten ta den (vi kan jo ikke se hvem som ringer på jobb). Det tar veldig mye tid dessverre.
Ellers synes jeg det er synd om denne tråden nok en gang blir om hva lærere kan gjøre annerledes (det er mye vi kan gjøre annerledes - helt sikkert). Det kan jo være litt interessant om foreldre kan tenke på hva de kan gjøre annerledes også? Vi har vel alle våre kjepphester som vi kunne tenke oss å ha annerledes på skolen der barna våre går - og å tenke seg om en ekstra gang før man velger om man vil ri den kjepphesten eller ikke kan kanskje være lurt? Også for oss på FP?
Å stå på når det gjelder ekstra ressurser med fokus på LÆRING til enkeltelever, er IKKE det jeg referere til i denne tråden. Bare bevisst mor, på ingen måte uoppdragen :) Ei heller mener jeg at det er egoistisk å ikke invitere alle jentene på TRINNET når antallet er så stort som du beskriver. Å ikke inkludere 2 av 12 fordi hovedpersonen ikke LIKER dem derimot, er helt, helt på linje med det jeg tror Kadra Yusuf prøver å beskrive som egoistisk og selvopptatt.
Og hvis mobiltelefon til enkeltbarn på skogstur er nødvendig for (mors ;)) trygghet, tror jeg nesten at jeg selv hadde sjekket ut turområdet selv i forkant, bedt barnet mitt alltid holde seg sammen med de voksne, eller investert i en GPS-sender. Mobiltelefon er ikke alltid så lurt fordi signalene ikke tas opp overalt.
Det som er problemet i skolen i dag, og i samfunnet forøvrig, er at det knapt nok finnes et "normalt barn". Jepp - vi er alle unike individer, men altså, så innmari spesielle er vi ikke, hver og en av oss, at alt må tilpasses vårt behov, vår væremåte og våre ønsker, alltid. Det å være tilpasningsdyktig, for å bruke Darwins begrep, det er en positiv ting.
En meget dyktig lærer som jeg kjenner fortalte at foreldre har endret seg mye iløpet av de 20 årene hun har vært lærer. Alt var langt ifra positivt, selv om noe var det også. MEN som hun sa: " En del foreldre tror at vi skal behandle barna deres som prinser og prinsesser, og tåler ikke at vi stiller krav til barna deres. Og de er selv heller ikke så ivrig for å være med å bidra til at barna tenker fellesskap på visse områder hvor en må det."
Jeg opplever det egentlig omvendt, at de lærerne som er tydelige og setter krav til barna, og seg selv, får applaus fra foreldrene på foreldremøter. De lærerne som bare setter krav til foreldrene, de kommer ikke så godt ut av møtet.
Jeg kjenner meg godt igjen i artikkelen. Ikke fra tidligere arbeidsplasser, men fra trinnene til to av ungene. Jeg gruer meg til foreldremøtene der, både fordi det er usigelig kjedelig, og fordi det er utrolig flaut å sitte i gruppe med en gjeng foreldre som oppfører seg som komplette idioter. Både i eldstes og nest eldstes klasser har det vært mange sånne foreldre. Sist foreldremøte nå i høst, brukte f.eks en forelder mye tid på å prøve få lærerne til å legge opp lekser og timeplan sånn at det var lett å ta langhelg -han ville at enten fredag eller mandag skulle legges opp sånn at det desom tok langhelg nesten hver helg ikke gikk glipp av viktig undervisning.
Dere som snakker om særbehov og individuell tilpasning: selvsagt er det ikke masete eller dumt å ta opp tilrettelegging, men hvis dere gjør det i plenum på foreldremøter bør dere revurdere om det er en god plan eller ikke... Det er misbruk av alle de andre foreldrenes tid.
Men, når en eller to, av tjue foreldre, er navlebeskuende - da betyr det at nesten alle foreldrene er støttende i forhold til skolen. Er ikke det egentlig kjempebra? Trenger vi egentlig å gi så stor oppmerksomhet til de foreldrene som må ha alt på en bestemt måte? Lærere er for vennligsinnet når det gjelder prating på møter. Sånn er det på interne møter også. Lærere eier ikke møtekultur. Alt skal diskuteres og diskuteres. Hos oss sitter gjerne 27 lærere og venter, mens en eller to kverulerer med sjefen, under dekke av at det liksom skal gjelde oss alle, men det gjør det ikke - for oss andre er det rett og slett ikke så nøye, vi vil bare at møtet skal bli ferdig og at sjefen kan gjøre sin jobb, og vi vår.
Sa jeg noe sted at det var en eller to? Det er dessverre mange i de to klassene der. Halvparten, kanskje? I hvert fall en god prosentandel av de som møter opp.
Vi har vært velsignet med lærere som er gode møteledere. Praise the Lord!
For øvrig vil jeg gjerne legge til at i den grad jeg ikke er fornøyd med den norske enhetsskolen, er det fordi jeg synes den systematisk legger opp til å kreve for lite av en relativt stor gruppe barn, for mye av en annen gruppe barn, og at den krever akkurat passe mye av relativt få barn (de såkalt gjennomsnittlige). Og da mener jeg faglig. Samtidig som skolemyndighetene utad later som om det ikke er tilfelle, og delegerer ned til enkeltlæreren å fikse problemet.
Dette er jeg helt enig i! Det ER grader av behov for tilrettelegging, og synet på graden av behov kan nok variere fra foreldre til skole til fagpersoner... Men igjen, de tilfellene hvor foreldre kjemper barnas sak fordi de ser at ungene faller faglig eller sosialt på utsiden (diagnoser eller ei), blir noe helt annet i mine øyne, enn de tilfellene hvor fellesmøter brukes til å klage over gym på tirsdag eller Chrisanders behov for å MÅTTE sitte med WESC-capsen på i timen...
Og da er det så flott, når en av de 27 (tause) andre, tar ordet og ber om at saken tas under 4 eller 6 øyne senere, siden resten av kollegiet ikke egentlig er så veldig opptatt av temaet :dulte:
Har du noe info om dette? Prøvde å google litt, men fant ikke noe om at Oslo kjørte en slik praksis ovenfor rektorer.
Jeg vil vel kanskje tro at det i såtilfelle er snakk om en form for bonusordning, men samtidig tror jeg nok man ikke ser helt sort/hvitt på resultatene og er kjent med en del av problemstillingene rundt slike undersøkelser - for eksempel at en del ikke svarer og at man kanskje gjerne hører mest fra dem som evt. er misfornøyd med noe. Og en vurdering av undersøkelsene er ikke bare å se på det rent statistiske, men at det også er et verktøy for å se endringer i resultatene opp i mot endringer som har blitt gjort på skolen.
Det man har snakket også om i forbindelse med disse undersøkelsene er mer at man skal ha et verktøy der problemer kan identifiseres og jobbes med.
Så langt er jeg i hvert fall generelt svært fornøyd med skolen ungene går på. Det har vel kommet opp litt merkelige småting på foreldremøtene, men stort sett virker det som en gjeng med godt oppegående mennesker.
Hos en del har nok ikke nødvendigvis skolen førsteprioritering på en del ting, men jeg sitter ikke med inntrykket av at de prøver å "styre skolen" av den årsak. Det er en litt annen sak, men jeg synes det er litt "sprøtt" at 7-9-åringer har treningsaktiviteter omtrent hver dag - også i helgene. Litt skuffet over at så få har tatt seg tid til å ta hjem vennegruppene som skolen har satt opp. Av de fem som var i guttungens vennegruppe, lurer jeg på om det var vi og en annen familie som hadde gruppen hjemme.
Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen, og har nå vært på 5 foreldremøter i en blå bydel i en blå kommune med 64 foreldre av den presumptivt krevende og ressurssterke typen.
Det er ikke én som har tatt opp sitt barns zpezielle behov, eller krevd noe som ikke er i samsvar med connect-reglene. Det har blitt stilt noen kritiske spørsmål som jeg mener er helt betimelige, og de har stort sett blitt avklart på en konstruktiv måte. Det har blitt spurt om hvorfor man legger så mye vekt på løkkeskrift, og det tror jeg mange tenkte var en litt unødig prioritering, men vi fikk et saklig, pedagogisk betinget svar som ble umiddelbart godtatt. Og jeg ser at de hadde rett.
Det som har gitt høyest temperatur er den før nevnte spisesituasjonen (skolen beklaget at mange sendte så avanserte designermatpakker at mange ikke rakk å få i seg nok mat), og da var det tendens til sivilisert harnisk, særlig blant svenske ernæringsfysiologer som synes norsk matpakkekultur er bestialsk.
Jeg kan også legge til at jeg har aldri opplevd lignende heller. Var vel ett tilfelle, hvor en forelder klagde over manglende mulighet til kjøling av yndlingens matboks, men det er vel det eneste.
Det har for så vidt vært oppe her også. Og jeg er av dem som mener de burde ha muligheten. Problemet er vel kanskje her at noen klasser har muligheten, andre ikke. Hadde det ikke vært for at de hadde det først, er det ikke sikkert jeg hadde tenkt så mye på problemstillingen.
Når det er mat her som skal ligge til SFO-tiden på slutten av dagen, synes jeg at det er greit at det er kjøleskap tilgjengelig. Er ikke bare-bare å fortelle førsteklassingen heller om hvilke brødskiver som bør spises først pga. pålegget de gjerne vil ha ikke er så godt på slutten av dagen etter å ha ligget fra 0715 til 1500 i varme...
Slikt sett blir situasjonen gjerne noe annet nå enn når man selv gikk på skole, og man spiste kl. 11 og det ikke var lagt opp til at det skulle spises noe senere enn dette pga. SFO ikke eksisterte. En del unger er på SFO fram til kl. nesten 17, så det er klart at det blir liggende en stund...
Det kan jo løses enkelt ved å kjøpe matboks med kjøleelement i. Hvilket er nøyaktig det samme jeg sa til moren på møtet. Storesøs sin mat holder seg veldig kald frem til lunsj og kjølig til 3-4. Det er noe med å vite hva en kan gjøre selv og hva man kan/bør "forlange" av skolen.
Jeg vil jo tro at det er å trekke det litt langt, en og annen trophy wife og kirurg klarer vi nok å hoste opp. : dukker: Men de er kanskje godt oppdratt av tight og tydelig møteledelse. Det er aldri noen tvil om hvem som setter agendaen, og det har alltid startet med innlegg fra undervisningsinspektør eller rektor, nå senest med begge, siden de begge var nye i stillingen sin.
Jeg synes det tyder på svak ledelse, mer enn noe annet, hvis folk får ture frem slik.
Jeg kjenner meg, heldigvis, ikke igjen i kronikken. Foreldremøtene har så langt vært velsignet fri fra lange diskusjoner og/eller krav fra enkeltforeldre. Nå skal det sies at vi har vært veldig heldige med lærerne så langt, så det har heller ikke vært noen grunn til misnøye.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
