Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Aftenposten har i dag hovedoppslaget på at en svensk forskningsrapport foreslår fullt betalt 35-timersuke for småbarnsfamilier. Dette i følge rapporten hjelpe på tidsklemmen som småbarnsfamilier opplever samt bidra positivt til likestilling ved at begge foreldre vil jobbe litt redusert heller enn at mor er den som går ned i stilling.
Hva tror dere? Er kost/ nytte bra nok ved en slik ordning til at dere ville ønsket dette for Norge?
Jeg har mer tro på fleksible ordninger kjenner jeg. At ”tvungen” kjernetid kan reduseres, men at foreldre kan igjen timene opp til full arbeidsuke etter at barna har lagt seg. Større aksept for bruk av hjemmekontor, mulighet til å skrive halve sykedager på barna når mor og far deler dagen mellom seg etc.
Hvor gunstig det er, kommer vel an på hvordan man jobber. Jeg kunne fint hatt 35 timers uke på papiret, men alikevel måtte jobbe 40 timer og mer i perioder. Jeg fikk ikke engang gjennomført 20% sykmelding. Fordi det er ingen som kan utføre resten av jobben for meg. Mulig arbeidsgiver blir tvunget til å komme opp med avlastningsforslag, men jeg tror ikke noe særlig på det.
For meg personlig hadde det vært en drøm, må jeg innrømme. :sparke: Vi har 35-timers uke fra 15. mai til 15. september (sommertid), og det er fantastisk deilig. Det samfunnsøkonomiske tror jeg ikke jeg skal uttale meg om.
Fjerne kontantstøtten, la være å forlenge permisjonen til mer enn 1 år etter fødsel, så vil dette jo være helt fantastisk frem til ungene er ett visst antall år.
Jeg synes det blir litt for råflott at staten skal finansiere det for alle som vil. Og hva defineres som barnefamilier? Alle med hjemmeboende barn uansett alder? Hva med andre grupper som kan ha samme behov?
Jeg har som daffy mener også mer tro på fleksible ordninger, med fleksitid, hjemmekontor og bedre muligheter for foreldrene å fordele sykt barndager.
Jeg synes at dette er et mye bedre forslag enn å utvide fødselspermisjonen. Det har, for de fleste, større effekt å få en roligere hverdag etter at hverdagen har kommet tilbake, enn lenger permisjon.
Hvordan ser du for deg at feks en sykepleier kan ha hjemmekontor? En lærer fleksitid?
Hilsen skiftarbeider
Jeg reduserte til 90% for å få hverdagen til å gå opp. Det fungerte veldig fint, men det reduserte pensjonsopptjeningen min. Jeg vet ikke om jeg synes det er riktig at man skal få full lønn, heller trygderettigheter og pensjonsrettigheter.
Jeg synes det er mer travelt med to skoleunger enn barnehageunger. Ellers har jeg ikke så mye mening om dette. Har aldri hatt behov for å jobbe redusert. Lyst ja, men ikke behov.
Sikkert et hyggelig tiltak, men jeg synes ikke det er noe staten skal prioritere. Selv om jeg ser poenget med at begge foreldre ville jobbe litt redusert fremfor at det gjerne er kvinnen i et heteroforhold som reduserer sin stilling.
Jeg er forsåvidt enig med deg i at fleksibilitet nok er å foretrekke, men i mange yrker er det ikke mulig å ta igjen timer etter at barna har lagt seg. Det er plenty av jobber hvor man er på jobb og gjør jobben sin der og til en fastsatt tid, f.eks åpningstid. Ofte er det vel i disse yrkene man finner mest kvinnedeltid også.
Personlig opplever jeg ikke kortere arbeidsdag som noe behov heller. Det har sikkert mye med komboen ett barn og to voksne å gjøre. Men jeg synes egentlig arbeidsdagen er kort nok som den er, altså, man skal da helst rekke å gjøre noe også.
Jeg tror at en halv times kortere arbeidsdag kan være noe -men det kan være vanskelig å gjennomføre. Og hva med arbeidsplasser som kjører skift, da går ikke skiftene opp. Dette gjelder jo ganske mange arbeidsplasser i helsesektoren og i produksjon.
For min del ville ikke dette hatt noen ting å si. Jeg jobber ikke etter klokka men etter arbeidsmengde. Jeg er vanligvis uansett ikke på jobben mer enn 7 timer om dagen, men tar det igjen med enkelte dager som er lange og på kvelder.
Hvorfor det? Er 7,75-timer det ideelle timetallet? Burde man jobbe mer?
(Det har helt sikkert vært de som har ment at alle ønsker om reduksjoner av timetall fra 12-timers arbeidsdag har vært tullete, bortskjemte idiotkrav. Faktisk.)
Grunnen til at jeg er tilhenger av 6-timersdag er at det vil gjøre det mulig å kombinere jobb og "liv" på en mer balansert måte enn det mange opplever i dag. Barn kan få kortere barnehagedag, skolebarn får kortere tid hjemme alene etter skoletid, det blir mer tid til å yte omsorg overfor syke og eldre i familien, fritidsaktiviteter osv.
Jeg er derimot skeptisk til kravet 6-timersdag med full lønnskompensasjon. Det kan være et realistisk krav for lavtlønnsgrupper. For andre tenker jeg at redusert arbeidstid bør være et alternativ krav til fortsatte lønnsøkninger.
Det hadde jo vært fantastisk.
Spørsmålet er jo om det vil være den hjelpen som det da er tenkt. Artikkelen påpeker jo at flest kvinner reduserer stilling i småbarnsperioden (28% kontra 2% menn), så i forhold til likestilling i hjemmet kan det være et virkemiddel. Flest skilsmisser skjer i småbarnsperioden, om et slikt tiltak kan hjelpe er vel umulig å si.
Tja .. hva med å starte en prøveordning? Og se om det kan gi noe positivt tilbake til samfunnet også?
Det er det sikkert, men jeg ser ikke helt relevansen.
Jeg er opptatt av at det skal være mulig å gjøre en fornuftig, produktiv og lønnsom jobb i løpet av arbeidsdagen, samtidig som man kan balansere det med familieliv. Og jeg syns ikke det er behov for enda kortere dager for å få til det.
Kravet om sekstimersdag får fram alle fordommene mine, og jeg tenker det bare er SVere som jobber i stat og kommune som vil ha det.
Jeg mener vi alt er på vippen til hva som kan kalles en hel arbeidsdag nå. Jeg får skjeldent fullført det jeg skal på 7,5 time, og det er ingen av mine kollegaer i andre land som har så kort dag som utgangspunkt. Jeg ser ikke at vi klarer å være konkerransedyktige med enda kortere dag, selv om det selvsagt hadde vært både deilig og fint om det lot seg gjøre.
Kampen for arbeidstakeres rettigheter har vært en bra kamp. Men nå må man passe på så det ikke vipper over.
Rettigheter må ikke bli så bra og så dyre at ingen har råd til å ansette mennesker i bedriftene sine - for tro det eller ei, ikke riktig alle jobber i statlig sektor.
Jeg tror i alle fall ikke det enkeltmannsforetak eller småbedrifter med to-tre ansatte som står på barrikadene for en slik arbeidsdag. Eller bedrifter som konkurrerer i et internsjonalt marked. Man får regne ut selv, men for de fleste i privat næringsliv så blir dette enkel matte.
I det du valgte å klippe bort fra sitatet mitt, så skrev jeg at det var en fordom. Når det er sagt så er jeg enig med det Emm skriver her:
Jeg har jobbet mye i små, private foretak og mange av dem hadde vært nødt til å legge ned med sekstimersdager. Og jeg tror ikke SVere generelt er de som er mest fokusert mot et internasjonalt marked. Mulig det er nok en fordom.
Problemet er jo at vi i ganske stor grad har privatisert 6-timersdagen (eller 4-timersdagen) for grupper som har vanskelig for å få de ulike ansvarsområdene sine ifht barn, eldre og syke i familien til å gå opp. Tenk bare på hvor mange, stort sett kvinner, som fortsatt bruker mye tid på å følge opp eldre ifht helsevesen, pleiebehov osv. Dette er en billig løsning for storsamfunnet, men en dyr løsning for de som da ikke tjener opp rettigheter til pensjon osv som man gjør i full jobb. 6-timers arbeidsdag vil medføre at flere kan stå i full jobb, og det er jo en viktig inngangsbillett til pensjon, sykepenger og andre sikkerhetsnett i samfunnet. Nå mener jeg ikke at man skal innføre 6-timersdag over natta, men at kortere arbeidstid det hadde vært et fornuftig krav som alternativ til høyere lønn i mange yrker, mens noen yrker burde få kortere arbeidstid i tillegg til lønnsutvikling som bringer dem nærmere andre grupper.
Særlig sett i sammenheng med ønsket om at flest mulig skal jobbe så lenge som mulig tror jeg kortere arbeidsdag vil være fornuftig.
Allium, jeg ser at det er masse utfordringer og ting man må diskutere ifht det å redusere arbeidstid. Så selv om 6-timersdag er en kjepphest for meg så betyr ikke det at jeg ikke vil diskutere fordeler og ulemper, snarere tvert i mot, jeg synes det er veldig fint hvis vi kan ha en åpen diskusjon på argumentsnivå.
Fordelen med å redusere arbeidstid jevnt over i stedet for å tilby mer permisjon til de med ekstra store omsorgsbyrder er at man får den effekten Cuyahoga nevner i sitt innlegg mot 35-timers arbeidsuke for småbarnsforeldre, nemlig at "omsorgsytere" blir mindre attraktiv arbeidskraft enn de som "slipper" å forhold seg til behovet for å følge mor til legetime, hente tidlig i barnehagen fordi barnet ikke er helt i form osv.
I forhold til behov for arbeidskraft: Ulønnede eller lavtlønnede omsorgsoppgaver (f.eks. utført av au pair) er jo også arbeid som må gjøres av noen.
emm sitt poeng om små arbeidsplasser med få ansatte er også viktig. Det er bl.a. derfor jeg mener at man kan ikke ha som mål å ha full lønnskompensasjon for redusert arbeidstid.
Det at det er en fordom betyr jo ikke at du ikke mener det. Men greit, jeg skal ikke henge meg opp.
Det er klart at sekstimersdag ikke er et ukomplisert prosjekt, og det vil måtte veies mye frem og tilbake og kanskje ikke være gjennomførbart i absolutt alle bransjer. Jeg er likevel mer tilhenger av det, enn av å innføre kortere arbeidsdag for enkeltgrupper som småbarnsforeldre, selv om jeg glatt innrømmer at jeg kunne tenke meg 35-timers uke. :SVer i offentlig sektor: :P
Intensjonen er vel å få flest mulig til å velge 100% stilling fra permisjonsslutt, og at begge foreldre belastes likt med kortere dag. Noe jeg vil tro gir bedre hverdag for de som ikke kan løpe fra jobb med bærbar pc under armen. Jeg vet jeg er heldig som har den muligheten, samt utvidet fleksitid. Barnehagen stenger 16.30. En sjelden gang er jeg alene med barna. Fleksibel arbeidsgiver en eneste mulighet for 100% stilling.
Jeg er tilhenger av redusert arbeidstid for småbarnsforeldre, og dette må gjerne dekkes bl.a. ved at man tar bort kontantstøtten. Nå jobber jeg 80% for å få ting til å gå rundt. Jeg syns vel også at det er en smule urimelig at spreke 60-åringer får en ekstre ferieuke. Vi småbarnsforeldre trenger det minst like mye som de eldre.
For å ta seg av barna sine når det er planleggingsdager, skoleferier osv. Ganske innlysende spør du meg, at det er like viktig som at de over 60+ kan ta seg en uke ekstra i syden.
Når det gjelder de over 60 - så er det vel ikke fordi de har det så travelt.
Men mange av de kan være slitne på tampen av et langt arbeidsliv, og en uke ekstra ferie kan være et av godene som gjør det attraktivt å fortsatt stå i jobb.
Jeg kjenner godt til argumentet for at de får den ekstra ferieuken, og mange har helt sikkert godt av den selv om jeg ikke tror den utgjør det helt store i forhold til om de orker å stå i jobb lengre hvis de er slitne. Det forhindrer meg uansett ikke i å mene at småbarnsforeldre også kan ha behov for mer fri, av forskjellige årsaker, blant annet for å ta seg av barna i skoleferier og planleggingsdager.
For vår del hadde det vært mer nytte i om alle fritidsaktiviteter kunne blitt lagt til SFO-tiden. Da kunne vi komt hjem spist middag gjort lekser og kost oss. I stedet for å komme hjem stresse på med middag og lekser og løpe videre til aktiviteter.
Helt enig så fniser jeg godt av siste paragrafen din nettopp fordi alle jeg kjenner som instending ønsker 6 timers dag jobber i det offentlige og stemmer definitivt til venstre for Arbeiderpartiet. :fnis:
Det som alltid forundrer meg med disse diskusjonene er som med så mye annet, - lever vi helt i et virkelighetsfjernt vakuum her i Norge fra resten av Europa? Vi er så ufattelig privilegerte med kort arbeidsuke og gode rettigheter i forhold til andre land i Europa. Men enda vil vi ha færre timer på jobb.
6 timer? Seriøst? Skal arbeidslivet kanskje sidestilles med en skoledag? Jeg synes det er helt på trynet.
Vi er definitivt er annerledeslandet på nesten alle mulige måter men vi er jo tross alt del av en global verden der vi må konkurrere og produsere varer og tjenester i økende konkurranse med andre.
En annen ting vi må huske på er at selv om de på papiret også kanskje har 37.5 timers arbeidsdag i andre land er det etablert "kultur" for at folk jobber massevis av gratis overtid (som f.eks i UK og Polen). Det har vi takk og pris ikke i Norge.
Det finnes vel knapt en gruppe i samfunnet som har så mange goder som barnefamilier i Norge. Dette er det bred politisk enighet om og jeg priser meg stadig over hvor heldig jeg er som er mor i dette landet.
Jeg er helt enig med Lisa og synes dette er helt tullete. Det vokser opp en hel generesjon i sør-europa nå der arbeidsledigheten nærmer seg femti prosent for unge og der velferdsstaten må kutte kraftig kraftig ned. Og så ønsker vi oss kortere arbeidsdag for å unngå stress med fritidsaktiviteter og middagslaging etter jobb. Synes det er vilt.
Men altså.. her i artikkelen er det jo ikke 6 timers arbeidsdag som er forslaget, men 35 timers uke.
Jeg har 40 timers uke, men for at ting skal gå rundt i heimen, så har jeg nå gått ned til 37,5 og jeg merker veldig godt at en halvtime ekstra hver dag gjør hverdagen mye lettere.
Det er da ikke 6 timers dag det handler om, men 35 timer i uka for begge småbarnsforeldre. Ingen tvil om at vi priviligerte og har det godt selv i full jobb. Men det er da en del, særlig kvinner, som velger å jobbe redusert noen år mens de har småbarn. Andre familier velger Au-pair til avlastning. Og vi har kontantstøtte, som for mange er uaktuelt alternativ. Eller virker motsatt, mødre jobber mindre. Forslaget skal være tiltak for at flere skal starte i 100% stilling, og forbli der. Og at fedre også rammes. Selv om jeg helt klart ser bedriftsøkonomiske problemer. Det pekes på en god del her, med dagens ordninger.
Da slår det meg at du kanskje har for mange barn og/eller for mange fritidsaktiviteter og at det strengt tatt ikke er staten sitt problem at dere av og til spiser middag til kvelds.
Jeg gjør det for øvrig ofte selv også.
Jeg synes antall barn, alder på dem og for den del disses fritidsaktiviteter, er helt og holdent en privatsak, og ikke noe arbeidsgiver skal belastes med. Utover den allerede utrolig gunstige fødselspermisjonen.
Og jeg lurer mest på hvem som skal fylle opp disse timene som småbarnforeldre ikke skal jobbe. I turnusjobber for eksempel? Vi har så uendelig mange goder i forhold til det å være foreldre at jeg lurer egentlig på når vi skal slutte å kreve...
Jeg kjenner til flere par som har fått flere barn enn de strengt talt klarer å "følge" opp, og blir helt avhengig av foreldre og andre for å få kabalen til å gå opp når det gjelder tidsklemme og slike ting. Jeg klarer ikke å synes at det er statens problem at familieplanleggingen slo feil.
Når jeg leser denne tråden, sitter jeg og lurer på hvilke land vi kan sammenligne oss med. Hvilke land er det man fortsatt har 2-3 barn i hver familie, begge foreldre er i jobb og de fleste foreldre er alene om kabalen (dvs at ikke hushjelper, barnepiker og besteforeldre er en naturlig del av familien og kabalen).
I Italia løser man vel saken ved å ikke føde barn, i andre land er det hovedsaklig fedrene som jobber etter at man har fått barn, og i mange land er besteforeldre aktive bidragsytere.
Vi er svært privilegert i Norge hva gjelder økonomiske støtteordninger, men jeg tror i sum at nordmenn er like hardt arbeidende som bl.a andre europeere (jeg anser det å føde nye samfunnsborgere som en del av innsatsen). Vi føder 2-3 barn pr familie (har ikke sjekket statistikken, men det er inntrykket), vi ammer lenge, både kvinner og menn tar lang utdannelse og er yrkesaktive, mødre fortsetter stort sett å jobbe etter at vi har fått barn (dog en del i noe redusert stilling).
Når jeg ser rundt meg til daglig (bor i Akershus), ser jeg travle og engasjerte småbarnsforeldre på vei til eller fra jobb, barnehage, skole eller barns fritidsaktiviteter. Jeg møter sjelden mennesker som fremstår som late og bortskjemte. Når jeg drøfter temaet med mine venner av andre nasjonaliteter, gir de uttrykk for at de opplever nordmenn som ansvarsfulle, effektive og seriøse.
Nei, jeg kunne ikke tenke meg det. Først og fremst fordi småbarnsforeldre allerede er regnet som ustabil arbeidskraft. Jeg vil ikke i tillegg være hun som må løpe ut døra før rapporten er gjennomført. Joda, det hadde vært fint om det var et bedre forhold mellom åpningstidene i barnehagen og arbeidstidene slik at tidsklemma reduseres, men jeg synes ikke at det er noen god løsning å lage enda flere særordninger for småbarnsforeldre.
Likevel får jeg en litt vond smak av endel slike diskusjoner her på FP. Hvis noen sier noe om et praktisk problem i hverdagen kommer det ganske mange og påpeker at det skyldes egne prioriteringer, og da kan man i grunnen bare ha det så godt. Det stemmer veldig dårlig med mitt menneskesyn å i det hele tatt vurdere antallet barn som en feilprioritering. Jeg synes det er feil å tenke på arbeidslivet og samfunnet som enkeltstående voksne mennesker som kan bruke fritiden sin på hva de vil så lenge det ikke plager arbeidsgiver, og hvor barn er en del av dette. Jeg foretrekker å se på samfunnet som bestående av ulike familier, og hvor de voksne i familien ofte jobber for å forsørge seg selv og eventuelle barn. At vi har et samfunn som legger vekt på at det skal være mulig å være arbeidstaker og forelder samtidig synes jeg er bra, og at man da diskuterer hva som kan gjøres for at dette skal gli lettere for flere familier synes jeg er bra. Likevel ønsker jeg meg ingen særordninger for småbarnsforeldre utover det som konkret går på støtte og organisering av bra barnepass.
Jeg kunne ønske meg et fokus på foreldres feriedager og skolen/barnehagens fridager. Ikke med det som mål at man skal gi småbarnsforeldre ekstra ferie, men kanskje man kunne komme frem til en løsning som gjorde at dette ikke ble et så stort problem. For eksempel ved å legge føringer på når man kan stenge barnehager og SFO.
Jeg syns det er merkelig at folk over 60 får ekstra ferie og redusert arbeidstid, mens småbarnsforeldre ikke får det. Jeg har snakket med mange over 60 som er enige med meg i det. Når man klarer å fikse det praktiske for 60+, så klarer man fikse det for småbarnsfedrene også.
Personlig har jeg ikke bruk for en slik ordning, for jeg har gode fleksitidordninger.
Innimellom kunne jeg selvsagt tenkt meg å jobbe noe mindre enn det jeg gjør nå, men det er fordi jeg er alene med ungene, og alt faller på meg. Men jeg tenker ikke at det er noe staten skal dekke.
Katta: Jeg har ikke sagt at det er "feil" å ha fem barn og "riktig" å ha to. Jeg har sagt at man ikke kan regne med at staten skal legge til rette mer enn den allerede gjør for småbarnsforeldre. Lang fødselspermisjo, sykt barn -dager, (nesten) rett til barnehageplass osv. Jeg hadde en periode problemer med å få ting til å gå ihop med mann som var mye borte, lang reisevei til jobb og to barn under fire og ble nødt til å jobbe redusert, (noe a la sekstimersdag, faktisk...) men synes jo det er rett og rimelig at jeg da også fikk redusert lønn.
Jeg er enig med deg i det altså, jeg er ikke tilhenger av redusert arbeidstid for småbarnsforeldre. Det er bare noe grunnleggende med hodningen til barn jeg stusser på når de blir fremstilt som foreldrenes prioriteringsproblem, jeg ser på barna som likeverdige samfunnsborgere som oss voksne, og mener vi bør ha et samfunn som ivaretar barn på en god måte. Og en forutsetning for dette er at samfunnet tilrettelegger noe for barnas foreldre. Her i landet har vi lykkes ganske godt med å få familier til å greie et kombinert yrkesliv for foreldrene og familieliv med barna takket være endel særordninger som er fine og generøse, og kanskje skal vi ikke prioritere så mye bedre ordninger for denne gruppen, kanskje er det andre formål som bør prioriteres.
Jeg er i mot. Jeg syns det er tull å bruke mye (ja for dette kommer til å koste) penger på ett slikt prosjekt. Vi hiver oss selv fullstendig ut av de internasjonale markedet med slike løsninger. Da syns jeg heller de som vil får jobbe redusert og ta lavere lønn på egen kappe.
Dette er rett og slett litt "smørkrise" i mine øyne.
Igjen skjønner jeg ikke helt hvordan mennesker som ikke bor i Norge overlever hverdagen, uten alle de ekstravagante tilretteleggingstiltakene nordmenn føler vi må ha for å ha det bra.
Hvor mange barn bør man minimum ha for at det skal være ok, eller tillatt, å ha noen tanker og meninger om samfunnet man lever i, da? Hvis man ikke får barnehageplass i umiddelbar nærhet, men må pendle og bruke store deler av morgenen samt ettmiddagen på dette, og man har kanskje bare denne ene ungen, burde man ikke fått barn, da? Man har jo ingen garantier for hvor knirkefri fremtiden vil bli, om man i det hele tatt vil ha jobben man har nå om fem år, og alt er i det hele tatt ganske usikkert, så man burde strengt tatt avstå fra å reprodusere i det hele tatt skal man følge den tankegangen. Skal man planlegge Livet må det ikke være særlig mange fartsdumper på veien, ikke hvis man skal ha rett til å si eller mene noe, hvert fall.
Jeg blir ganske oppgitt over disse seg-selv-å-takke-holdningene som ofte regjerer. Å kalle flere barn enn "normalen" "familieplanlegging som slo feil" provoserer meg kraftig, og jeg synes det sier en del om mennesket som sier det samt evnen de har til refleksjon over utviklingen i samfunnet.
Jeg sier bare noe om et par familier jeg vet om, som også ikke hadde valgt det samme en gang til. Folk må jo få så mange barn man vil, men jeg synes det er ugreit at besteforeldre nærmest blir tvunget til å ta seg av barnebarna sine fordi barna skal slippe SFO feks. Her snakker vi forøvrig ikke om folk som ikke har fått barnehageplass, de jobber begge, har ikke pendlerproblemer. Det ble bare veldig mye mer slitsomt enn de hadde tenkt. Jeg synes ikke man kan forvente at besteforeldre eller andre skal stille opp.
Jeg er fullstendig enig med deg, rine, i hva som er er et statlig ansvar og ikke i denne diskusjonen, men jeg synes det er ganske usjarmerende og si at noen "kanskje har for mange barn".
Samfunnet trenger barn, så strengt tatt bør vi bare applaudere de som trekker opp snittet. Men, det sagt, så er det jo faktisk et foreldreansvar å klare å ta seg av egne barn, og noen av oss setter grensen ved det antallet vi selv mener vi klarer å følge opp. Også utenfor de rammene som legges av det offentlige i form av barnehage, SFO og eventuelle velferdsordninger.
At det finnes familier med for mange barn i forhold til foreldrenes kapasitet er vel ikke noen nyhet, egentlig, men antallet kan like gjerne være 2 som 5.
Du kan ikke mene, at unge arbeidstakere som har vært i jobb, i tja si 10 år, fortjener en ekstra ferieuke fordi de har barn? Herregud, når ble det å ha barn en så stor byrde?
Dvs, den uka kunne du sikkert fått, men ville du betalt den selv?
Jeg syns det er et unødvendig, og samfunnsøkonomisk kanondyrt, forslag. Jeg kjenner meg ikke det minste interessert i å finansiere at småbarnsforeldre skal henge hjemme på det offentliges regning i større grad enn de allerede gjør. Og den sjette ferieuka til sekstiåringene, den syns jeg de fortjener.
For det første: dette er enkelteksempler. Du finner garantert familier med ett eller to barn som heller ikke hadde gjentatt det om de fikk velge om igjen. Jeg er enig med deg i at man ikke kan tvinge andre eller forvente at andre stiller opp. Men enkelte deler av livet velger vi, andre velger vi ikke, men må leve med likevel. Og noen ganger velger vi, men så tar livet en vending slik at man ikke hadde valgt det samme igjen gitt de nye kortene man har å forholde seg til. Og man kan ha valgt det man ønsker, men likevel synes at livet er litt slitsomt og tidsmarginene litt knappe.
Det jeg reagerer på er når barn omtales som problemer. Foreldrenes personlige problemer som man hverken skal belemre familie, naboer, arbeidsgiver eller staten med. Det blir i mine øyne helt feil utgangspunkt. Selvfølgelig er det jeg som har ansvaret for organiseringen av mitt liv og min familie. Men vi har et opplegg i dette landet hvor staten og kommunen forvalter en ganske stor del av det hver enkelt tjener, og hvor vi har fellesskapsløsninger som ivaretar endel behov for innbyggerne i ulike livsfaser. Dette må det gå an å mene noe om selv om man ikke har valgt en helt A4-konfigurasjon av livet sitt.
Fortjener sekstiåringene en ekstra ferieuke altså? Det er jeg mer i tvil om. Dagens sekstiåringer har skummet fløten av velstandsutviklingen i dette landet og trukket stigen opp etter seg. Er det noen som kunne hatt råd til å betale den uka selv så er det dem. Kanskje den burde vært behovsprøvd? Neida, det er helt greit at de har dette godet, men jeg har vel mer sansen for å fordele goder ut fra behov enn ut fra hvem som fortjener dem.
Jeg lurer imidlertid på hva som skal til for å fjerne problemet planleggingsdager. Kanksje ikke ved å betale alle foreldrene en ekstra ferieuke, men å betale de som planlegger for å planlegge ei helg to ganger i året eller noe sånt?
[quote=Katta;3468348
Jeg lurer imidlertid på hva som skal til for å fjerne problemet planleggingsdager. Kanksje ikke ved å betale alle foreldrene en ekstra ferieuke, men å betale de som planlegger for å planlegge ei helg to ganger i året eller noe sånt?[/quote]
Barnehagen "vår" hadde planlegging på helg i et par år. Problemet forplantet seg bare, det var veldig mange småbarnsforeldre blant de ansatte, og ikke alle kunne reise vekk en hel helg. :knegg:
Jeg ser ikke på barn som problemer. Vi har vært så heldig at vi har fått de to barna vi ville ha. Flere hadde ikke vært noe for oss, for da hadde ting blitt mye mer hektisk enn vi har lyst til å ha det.
Og det er riktig at det jeg skriver bare er et par enkelteksempler, det sa jeg første gangen jeg skrev det og. Men de er sikkert ikke de eneste som forventer at venner og familie skal stille opp.
Det jeg ikke skjønner er hvorfor barnefamilier skal ha mer "rett på" eller behov for en ekstra uke ferie enn de over 60 år. Velger man å få barn så kan man ikke forvente at staten skal sponse oss i alt. Noe må vi jo klare selv og, selv om det er slitsomt til tider.
Må de reise bort for å planlegge? Jeg tenker at i helgen er det stort sett en forelder til. Det blir som når jeg jobber helgevakt, den andre forelderen må ta unger og hus de timene jeg er på jobb. Ikke så kult som helgetur, men jobbing får man da til.
I den kommunen jeg jobbet i før fikk man verferdspermisjon når man trengte fri pga planleggingsdager i barnehagen. Det synes jeg var et fint tiltak. Sånn er det ikke der jeg jobber nå.
Siden jeg jobber 80% kan jeg godt si at jeg betaler en ekstra uke selv.
Jeg har forøvrig ikke sagt at unge arbeidere fortjener en ekstra uke ferie fordi de har barn. Jeg har sagt at de kunne hatt like god bruk for det som enkelte andre arbeidere. Jeg finner det noe meningsløst at skolebarn skal ha flere uker fri midt i skolåret, når det for veldig mange av dem betyr å tilbringe denne fritiden på SFO, med mindre de er så heldige å ha besteforeldre som kan være med dem. Yrkeslivet og skolen er ikke nok tilpasset hverandre. Jeg mener samfunnet skal ta høyde for at man har forskjellige behov i forskjellige faser av livet. Nå er jeg så heldig at jeg har en svært fleksibel arbeidsgiver så dette er ikke noe stort problem for meg.
Å skylde på at mab har seg selv å takke for den situasjonen man er kommet i og at staten ikke skal bry seg er tåpelig argumentasjon som dere ikke ville brukt om andre saker. Man kunne på samme måte argumentert med at man kan kutte hele foreldrepermisjonen, røykere må dekke helseutgifter selv osv., siden man har satt seg i denne situasjonen selv.
At redusert arbeidstid eller ekstra fridager for småbarnsforeldre er et samfunnsøkonomisk spørsmål er derimot et argument jeg aksepterer og forstår. Og den diskusjonen handler da om økonomiske prioriteringer og hvilke verdier man anser som viktig.
Det varierer vel fra familie til familie og sekstiåring til sekstiåring. Men fakta er at sekstiåringene har en slik ekstra uke, barnefamilier har det ikke. Og mange barnefamilier sliter med mengden fridager i løpet av året. Staten skal ikke nødvendigvis fikse dette for småbarnsfamiliene, man må også sørge for å organisere livet sitt best mulig med de forutsetningene man har. Likevel kan man jo tenke litt rundt hvordan fellesgodene fordeles.
Jeg er veldig enig med Katta; det handler ikke om hva man fortjener, men hva man har behov for. Jeg har ikke behov for 35-timers uke, veldig mange 60-åringer jeg kjenner har ikke behov for ekstra ferieuke. Men spørsmålet er hvordan vi som samfunn skal løse situasjonen for de som HAR behovet. For de finnes i begge grupper, og tiltak som reduserer arbeidspresset kan hjelpe dem med å stå lengre i arbeid og unngå sykmeldinger/uførhet. Mange av dem med størst behov for mer fritid har også så lav lønn at de ikke kan gå ned i stilling.
Det er jo det dette handler om. Det er en pott penger og den skal fordeles. Vi kommer til å slite med å holde på de velferdsordningene vi har som det er. Jeg synes da f.eks at opprettholdelse av sykelønnsordning og reell barnehagedekning er viktigere enn kortere arbeidsdager. Bare for å ta et eksempel.
Jeg har mang en gang vært misunnelige på seniorene på jobb som ikke bare har en ekstra ferieuke, men i tillegg 12 seniordager i året som de kan ta ut når de vil. Dette ville ha kommet godt med til f.eks. planleggingsdager og når SFO er stengt i hele juli måned.
Hva regnes egentlig som normal arbeidstid pr. uke? Jeg har normaltid 37,5 time i uken så hvis jeg skulle jobbet 35 timer er det snakk om 30 minutter kortere arbeidsdag. Jeg ser for meg at for noen jobber vil dette være enkelt å innføre, men hva med f.eks butikkjobber eller sykehjem? Eller jobber som ikke har en helt klar ramme for når dagen begynner og slutter, men jobber både hjemme og på arbeidsstedet?
.jpg)
