Altså - jeg er ikke tynn. Hvis noen sier til meg at "det var da veldig så feit du er", har jeg lov å bli sinna, sur, såret - you name it.
Men det fortelle en slank/tynn person at vedkommende "eeeer så tynn, asså!" det er helt greit?
:mad:
Selv den mest selvsikre person kan føle seg crap resten av dagen når noen begynner å snakke om kroppsfasong, vekt, høyde - hva som helst som går på utseendet. Ofte dukker disse bemerkningene rundt hvordan man ser ut opp i sammenhenger der man ikke venter dem også;
Jeg tror jeg bestiller pizza.
Ja, gjør det! Du trenger litt kjøtt på beina, høhøhø!
Hvorfor en tjukkas som meg selv gidder å henge meg opp i dette? Fordi jeg har venner av begge kjønn som stadig får små stikk av typen "sikker på at du spiser nok?" og "burde ikke du legge på deg litt?" enda de er noen av de sunneste folka jeg kjenner. Ah, og den "beste" kommentaren fikk en kompis av meg her om dagen; "Du går vel på amfetamin, du? siden du er så jævla tynn!"
Det er ikke uvanlig å høre slikt. Jeg fikk høre slike stikk jevnt og trutt på min forrige arbeidsplass. Typisk i lunsjen. Ikke så trivelig akkurat. Nå er jeg ikke heeeeeeelt like slank, og der er ei på jobb som er tynnere enn meg, samt at min nye arbeidsplass har litt hyggeligere " klima", heldigvis.
Ah, jeg trodde det var vennene dine som sendte stikk til andre av dine venner. :o
Jeg synes ikke det er greit å kommentere andres kroppsfasong uansett og har man noe som ligner på sosiale antenner så gjør man vel ikke det? Den kommentaren om amfetamin er lang over min linje hva angår vanlig folkeskikk. Jeg hadde antagelig blitt ganske flau over vedkommende om han var min "venn".
Ok, men på den andre siden må man også tåle å høre at tynne mennesker er stygt, ingen menn liker beinrangler, "mye å ta i er mye å være glad i", at man er et dårlig forbilde, at man må være syk, "big is beautiful", osv. Jeg ser det hele tiden på Facebook, at man skal hylle kvinnelige former og plus size, og det gjøres ved å rakke ned på en kropp med synlige krage- og hoftebein. Gjerne med to bilder ved siden av hverandre, en tynn og en fyldig kropp. Og så henger folk seg på med "liker" og uttrykker hvor stygt de synes det er med tynne kropper.
Hadde jeg postet noe i motsatt retning, så ville jeg antagelig blitt lynsjet.
Jeg ser fortsatt ikke at det gir voksne mennesker grunn til å mase om hvor tynne/feite de er.
Det er et ideal å være lykkelig gift og produsere søte små barn også - er det dermed greit at man fritter ut folk som er nyskilt eller barnløse?
Jeg ser hva du mener, og er klar over problemet med idiotiske idealer for både menn og kvinner i dagens media, men likevel - den sunne fornuften, da? Er den helt avleggs?
Jeg har en venninne som ofte får dette spørsmålet og det er så sårt for henne. Ja hun er tynn, veldig tynn men hun jobber sinnsykt hardt med å legge på seg. Det går bare ikke, kroppen vil ikke.
Jeg syns det er direkte slemt og frekt å si til noen at de er tynne, for tynne. Pass på deg selv tenker jeg da!
Mange tror at hvis de forteller meg at de ikke liker tynne jenter, så er det et slags kjempekompliment til meg personlig, fordi jeg er tjukk. Er det SÅ vanskelig å dra fram noe som positivt eller vakkert ute å samtidig tråkke noe annet ned i søla?
Jeg ser det veldig sjelden, egentlig, og tenker vel om det at folk tror folk vil være tynne, så å påpeke "oi, så tynn du er!" er et kompliment i så måte. Jeg synes det er meningsløst å kommentere andres kropp på den måten, og "så fin du er" holder lenge. Men det er mer problematisk å være tykk og det fører mer dritt, flere kommentarer og mindre "innpass" med seg å være tykk enn tynn, og med mindre man har et komplisert forhold til kropp og vekt, bør man tåle et "så tynn du er" bedre enn et "så tykk du er".
Sunn fornuft har vel ikke så mye med dette å gjøre. Jeg vil heller være tynn enn tykk, og hvis idealet er å være "normalvektig" er det vel dét folk flest bruker som målestokk når de gjør seg opp meninger eller kommenterer.
HVORFOR skal man bedre tåle å få høre at man er et beinrangel, enn at man er feit? Hvorfor skal det være bedre å føle på at "men jeg klarer jo ikke å legge på meg!" enn "men jeg klarer ikke slanke meg"????
Og hvorfor skal man evt. ha dårlig samvittighet for å ikke legge på seg? Jeg vil ikke legge på meg, jeg trives veldig godt i nedre del av normal BMI, og trivdes faktisk også som smått undervektig. Jeg spiser veldig sunt og jeg trener, og jeg lider ikke et sekund under det.
Det er alltid festlig når det går sport i få meg til å spise noe usunt. Som et kakestykke, f eks. :gal:
Altså, å høre at man er et beinrangel eller et skjelett er jo ikke noe fint og man skal ikke tåle hvasomhelst, men hvis noen sier til meg at jeg er tynn eller guuu, nå må du spise litt, tar jeg meg ikke nær av det, og jeg tenker at det hadde sikkert vært mye verre å få høre at man er tykk og ikke bør spise mer. Og det er pga samfunnet og holdningene til tykke/tynne mennesker generelt. SAmfunnet liker tynne mennesker best. Da er man som nevt sunn og frisk og fin og kan bli undertøysmodell hos H&M.
Jo, det er den gode gamle sunne fornuften som hindrer oss i å ukritisk svelge hva media påstår er riktig.
Problemet med dagens ideal er ikke at "tjukkasene blir så lei seg, stakkars" - men at idealet ikke er sunt for noen av oss. Tynn er ikke nødvendigvis sunn, men media vil gjerne at vi skal tro det.
Jeg skulle ønske idealet var mer flytende. At ikke alle skulle dyttes inn i den samme, intetsigende forma. Hva skjedde med egenart?
At du personlig tar tynn som et kompliment er bare flott! Folk er ulike, og jeg forventa da heller ikke at alle skulle være enige. :)
Tror aldri jeg har hørt "så tynn du er" uttalt på noe som helst vis som kan tolkes som et kompliment, Skremmeren. Kjekt for deg at du får det, men jeg får høre det med sånne "har du anoreksi"-stikk, "du ser ut som et beinrangel"-varianter etc. Aldri sagt som "Så flott", men som "så (FOR) tynn!!!!!"
Det er aldri ment som et kompliment, det er uttalt som kritikk.
Virkelig, Dronningen, om du tror det er kjekt å få høre at du ser ut som et beinrangel med anorexia, da vet jeg ikke hvilken verden du lever i. Om du synes det er greit, at det skal man finne seg i, at det virkelig ikke er galt?
Misunnelse er nok med i spillet for mange, ja. Men likevel - hva med folkeskikk?
Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg slapp å jobbe for å få en sunn vekt, men jeg blir ikke et gram lettere av å kritisere mine slanke medsøstre. Jeg blir GLAD når noen - uansett størrelse - viser at de er fornøyde og avslappa angående sin egen kropp! :)
Jeg leste at "skremmern sier mye bra" (mens jeg synes mye av det skremmeren har skrevet slett ikke er noe jeg er enig i" og "mye heller beinrangel og kommentarer om det", noe som for meg rett og slett ble at du var enig i at det er bedre å si at folk er tynn enn tykk, og at det visstnok er langt bedre å si "beinrangel" enn tykk.
Og det... det er jeg grunnleggende uenig i.
Men når går dette beinrangelet til sengs. Med sine synllige bein både her og der (men ikke så tynn som jeg har vært) og heldigvis er det ingen som i kveld skal fortelle meg at slike beinrangel er stygge å se på, og at jeg må se til å legge på meg/at mat ikke er farlig/at jeg tåler noen kilo ekstra.
Det later til å være holdningen, ja. Men for mange oppleves det altså ikke som spesielt ok å få høre at man ser ut som et beinrangel, eller mistenkes for å være anorektiker. Og jeg vil påstå det grenser til myte at tynn er et samfunnsideal. Motebransjen hevder kanskje det, men de fleste andre er da kjappe med å forfekte et annet syn?
Jeg synes jo det er helt hinsides å be folk om å spise mer (jeg voks opp med at de rundt meg talte antall brødskiver og skjeer grøt jeg tok i munn), så jeg er kanskje ekstra bevisst på akkurat det, men jeg tror at antenneløse mennesker kommenterer og kommer med idiotiske utsagn helt uavhengig av hva de uttaler seg om. Det er sikkert de samme menneskene som uttaler seg om andres kropp og vekt som sukker når familien Hansen får jente nr. 3 og som ikke kan forstå hvorfor vi ikke bare kan sende alle muslimene ut av landet når de bare driver og slår damer og tvinger dem til å gå med burka, så jeg tenker at det er alltid smart å se an personen som kommer med uttalelsen før man reagerer. Min onkel sa til meg noen måneder etter fødselen med storesøs at "huff, nei, nå må du se å spise litt", og da tenkte jeg bare hehey, jeg er kjempetynn! Mannen min fikk beskjed på sin jobb (da jeg var der på besøk i lunsjen) at nå måtte han slutte å ta all maten fra meg, og det er ikke tvil i mitt hode om hvem av oss som kom "best" ut av det (når man først skal sammenligne kommentarene).
Men, klart, utsagn som er ment slemme er eller kan ikke være fine, men jeg tror likevel at det er bedre å være nærmest mulig idealet, og at alle holdningene rundt har mye å si i denne sammenhengen
Skremmern sier det jeg ville skrevet selv. Jeg har vært i begge ender av skalaen (ekstremt overvektig og relativt undervektig). Jeg har fått høre begge deler om min kropp opp gjennom årene, og det verste for meg, var da jeg var overvektig. I og med at tynnhet (dessvere) er idealet i denne forskrudde verden, følger det mye skam med det å være overvektig. Jeg følte aldri skam som undervektig, men følte heller at folk syntes synd på meg og ville ha meg til lege for å sjekke om jeg ikke var syk, prøvde å få meg til å spise og spise osv. Veldig frustrerende, men ikke så ille som da jeg var overvektig og indirekte ble bedt om å skamme meg og slutte å være så lat og matgal. Det føles nok lettere å si til en person "så tynn du er" enn "så tykk du er", da det første kan oppfattes som et kompliment, mens det andre ALDRI er et kompliment.
Dette er mine egne erfaringer da, og jeg unnskylder ingen slik oppførsel samme hvilken vei det går. Synes det er på tide at folk snart ser forbi innpakningen og heller ser mennesket på innsiden.
Litt på siden; når jeg snakker med mennesker som er fortvilte over at kroppen deres nekter å gå opp tre-fire kilo uansett hvor mye de spiser skikkelig mat og trener, da tenker jeg at jeg er veldig heldig som bare skal ned i vekt.
Ja, det med skam tror jeg er vesentlig i denne sammenhengen. Husker et program på NRK for lenge siden, hvor de viste barnehagebarn 5-6 bilder av andre barn og spurte dem så om hvem de ville leke med. Samtlige barn rangerte det tykke barnet sist, og når spørsmål om hvorfor, var svaret at det barnet de hadde plassert sist sikkert var lat. Jeg tror mange lager seg historier og tolker og tror og synser om andres overvekt, mens tynnere mennesker er ikke så synlige og glir lettere inn i mengden.
Jeg har ikke vært overvektig, men i andre enden av normalområdet, og da var det kun min mor som kommenterte noe. :knegg: Som vedtatt tynn har jeg til og med opplevd at fremmede har kommentert hva jeg spiser. "Kan du ikke forsyne deg en gang til, du som er så tynn!" eller "Skal du ikke ha kake? Du kunne trengt litt fett på kroppen!" Ikke noe jeg tar meg veldig nær av, men påfallende likevel. Min overvektige venninne sier faktisk at hun aldri har opplevd å få kommentarer i det hun forsyner seg fra et kakefat.
Selvsagt. Men det er jo derfor jeg synes det er like greit å sette nulltoleranse for å mene og uttrykke så mye om andres kroppsstørrelse, enten det er ene eller andre veien. Jeg tror ikke man hjelper noen av "leirene" med å mene at det å kommentere tynne kropper er greiere enn det motsatte.
Og hvis hun fikk det, er ikke det verre? Sånn generelt sett? Å få beskjed om å spise mer kake er vel greit når man sammenligner det med å få beskjed om å ikke spise kake?
Jeg husker med gru historier fra NM i barselklubben min hvor overvektige fortalte om sine møter med helsevesenet. Blant annet en som fortalte om behandlingen hun fikk da hun skulle på UL med sitt første barn i magen. Det var helt grusomt å høre om jordmor som akket og klaget over hvor vanskelig det var å komme til pga alt som var i veien. Overvektige er mer utsatt i samfunnet generelt, tror jeg.
Selvsagt ikke, jeg tror vi alle sammen er enige i at begge deler er like ufint. Jeg prøver bare å forklare det jeg tror er grunnen til at det er som det er. :)
Jeg har følt den store forskjellen på kroppen. Men det er jo som sagt mine egne erfaringer, og jeg synes som sagt ikke noe av det er greit. Jeg skal allikevel være helt ærlig og si at jeg syntes det var verre å få tilsnakk som overvektig enn som undervektig. Jeg skjønner at andre kan ha motsatt erfaring, altså. For meg var skammen det verste. Den skammen har jeg kun hatt som overvektig.
Det er iallfall en ting man kan lære seg å ignorere! Hva folk tenker kan jeg ikke styre, så det trenger jeg ikke bekymre meg om. Ei heller hva de sier når jeg ikke kan høre det. :p
Direkte konfrontasjon kan være verre å blåse i.
Jeg har vært tynn også - ikke bare slank, men herregud-jeg-må-da-veie-mer-enn-femti-kilos-tynn og bekymra for at jeg ikke skulle komme opp på ei vekt jeg trivdes med. Jeg syns selv jeg ser bra ut når jeg veier 65-70 kilo, og følte meg som et beinete freak show da jeg veide 50.
Da vanket det mange ubetenksomme kommentarer.
Jeg har aldri ønsket å være såpass tynn, jeg ble det en periode etter sykdom - og klart at det spiller inn på hvor mye jeg tok meg nær av ting folk sa.
Nå er det ti år siden, og jeg veier over det dobbelte. Shit happens. For meg er det enklere å være "hun feite som slanker seg" enn "hun drit-tynne som sikkert kaster opp".
Tjukkas-skammen kjenner jeg absolutt igjen, jeg har fortsatt øyeblikk - eller DAGER! - da jeg føler at jeg nesten ikke har livets rett fordi jeg har feita opp kroppen min.
Men som undervektig følte jeg meg utrolig...naken, på en måte. Blottstilt. Og "alle" hadde noe å si om størrelsen min - legen, venner, kjæresten, naboer, whatever. Når jeg er feit kan jeg velge om jeg vil ha oppmerksomhet eller ikke, det følte jeg ikke at jeg kunne som for tynn.
Jeg gjør det enkelt. Jeg kommenterer ikke andres kropp med mindre det er et tydelig kompliment. F.eks "Har du gått ned litt? Du ser så fresh ut for tiden?" til en venninne jeg vet prøver å gå ned i vekt. (Selvsagt kun om jeg ser det. Man lyver da ikke. :knegg: ) Jeg har også kommentert det en gang en venninne hadde gått opp fem-seks kilo. Hun hadde et sterkt ønske om å gå opp i vekt, og jeg kommenterte det med at hun så frisk og strålende ut.
Det blir litt sånn "If you can't say something nice, don't say anything at all".
Enig med deg. Jeg har vært i begge ender av skalaen. Veldig undervektig, hvor folk oiet over seg og kjøpte mat til meg og hvor jeg følte meg direkte mobbet. Veldig overvektig og hvor folk nærmest tok fra meg maten. Og hvor de var veldig tydelige på at nå er du stor nok.
Ja. Har sett den samme tendensen, og lurer på hvorfor noen synes det er ok å hylle en overvektig person med å rakke ned på de som er tynne. Den siste jeg så var en som kommenterte en kampanje på et treningsstudio, og det var greit at kampanen i seg selv var teit, men det ble jo ikke bedre av at man kommenterte hvor fine overvektige var,
I motsetning til slanke mennesker som underforstått verken var fine, hadde venner eller var glade i familien sin, slik de fyldige er. :snill:
Det er stuerent på en helt annen måte å kritisere slanke/tynne mennesker og påpeke hvor stygt/usunt/dårlig forbilde det er. Jeg tviler på at man kunne gjort der andre veien. Ikke det at jeg skulle ønske de gjorde det. Selvfølgelig er set helsemessige utfordringer med både å være tynn og med å være overvektig. Men den estetiske biten er jo fryktelig subjektiv. Noen liker mora,
Noen liker datteren. Ferdigsnakket.
Jeg skulle ønske folk bare kunne holde kjeft. Jeg har gått ned fryktelig mange kilo, og jeg er veldig overrasket over hvor ok det er for andre å kommentere kroppen min nå. Ingen sa noe negativt til meg da jeg var veldig overvektig. De tenkte sikkert, og snakket og sladret kanskje, men ingen var så frekke at de sa noe direkte til meg.
Etter at jeg nesten har halvert min egen kroppsvekt er jeg i dag slank, i følge BMI normalvektig, og folk kommenterer stadig kroppen min. Uff, jeg må ikke bli tynnere, da blir det bare stygt. Så flink jeg har vært, men jeg var finere i vår, før jeg mistet de siste kiloene. Hvor mye veier jeg egentlig nå, ekte kvinner har litt ekstra polstring. Jeg må passe meg, jeg vet vel at tynne damer lett ser gamle ut? Mannen min vil vel ha litt å ta i? Folk tar på meg, åpner kåpen min for å se, jeg er fritt villt, vil jeg ikke ha et kakestykke til - jeg har jo jammen godt av det? Jeg vil vel ikke miste all kvinnelighet heller?
Jeg har nå en kropp jeg trives i, jeg har det bedre med meg selv enn på mange år. Jeg hadde det helt klart veldig mye vanskeligere som veldig overvektig.
Jeg er likevel sjokkert over alle kommentarene jeg får nå, det gjør at jeg trekker pusten ekstra dypt før jeg går ut av døren, jeg må stålsette meg for det som møter meg der ute.
Jeg er jo fremdeles meg selv, ingenting er anderledes, jeg skulle bare ønske folk kunne se meg og overse kroppen min en liten stund.
Nei, det er ikke greit å påpeke at noen er tynne. Eller tykke. Folk burde bare holde kjeft.
Dersom man er normalt slank, kanskje mer hellende mot tynn, så har man kontroll, viljestyrke, man faller ikke lett for fristelser, man er sunn og frisk (noe som ikke lar seg motbevise, sammenlignet med en overvektig person som vitterligen har større risiko for hjerte-karsykdommer, o.l). Tenker ikke nødvendigvis på kroppstyper a la catwalkmodeller her altså, bare normalslanke. Og akkurat det med å signalisere at man har kontroll og viljestyrke er viktig i denne sammenhengen. For har du noen kilo for mye på kroppen betyr det at du liker å sitte på rævva og spise sjokoladeis, og at du ikke klarer å la være. Du er svak. Jeg er veldig glad i mat og må hele tiden begrense meg selv. Jeg synes det høres ut som et gedigent luksusproblem å ikke greie å legge på seg. Jeg kan føle at buksene strammer etter ett måltid...skulle veldig gjerne hatt dette problemet for å si det sånn:)
Selvfølgelig er jeg enig i at folk må utvise normal folkeskikk, og at det ikke er er ok å kommentere andres kropper i slike voldsomme ordelag som er nevnt over her. Men jeg tror nok at enkelte av disse kommentarene egentlig bare er et klønete forsøk på et kompliment/misunnelseserklæring. Mest mulig normalvektig i forhold til høyde er jo det idelle uansett, ihvertfall med tanke på god helse. Noen menn liker tynne damer, noen liker slanke, noen fyldige og andre vil ha feite damer. Noen menn liker blondiner, noen brunetter og andre rødhårete. Så det med Big is beautiful, mer og ta i...., osv gjelder selvfølgelig for noen, men langt ifra for alle menn. Selv føler jeg meg uvel når jeg blir FOR stappa, og jeg synes det er deilig å gå ned noen kilo. Jeg føler at jeg ser bedre ut, og jeg ser det veldig godt på andre som har veid for mye og greid å gå ned, de ser rett og slett bedre ut. Derfor vil det å få kommentarer ala "så tynn du er/har blitt" stort sett være positivt ladet:)
Joda, men "Så tynn du har blitt!" er noe helt annet enn "Nå må du spise en porsjon til da, lille venn, du er ikke fin når du er så tynn", "Only dogs prefer bones" og "Herregud! Er du sikker på det ikke feiler deg noe!?". Og det er ikke greit.
Nå er jeg heller på pluss-siden, men jeg var veldig tynn som tenåring (som alle mine søstre hadde vært før meg - var det ingen som la to og to sammen og så at det var en gen-ting? Mamma har heller aldri vært spesielt stor, liksom. :gal: ), og fikk stadig sånne kommentarer fra venner, gamle tanter og bekymra helsesøstre. Jeg er fremdeles veldig, veldig glad i den legen som sa at jeg ikke skulle bry meg, for jeg så sunn og frisk ut, og at hun visste hvordan jeg følte det. Hun var nemlig like tynn som meg, hun hadde levd med tilsvarende kommentarer hele sitt liv. Det hjalp en trist 15-åring å snakke med helsepersonell som forsto meg.
Jeg har også venner som spiser normalt, men som like fullt ikke evner å legge på seg, og det gjør vondt å høre hva som faktisk anses som helt greit å si rundt kaffebordet i famileselskap, for eksempel.
Det må jeg selvfølgelig respektere at du mener. Samtidig, så lenge du er innenfor normalområdet hva gjelder BMI, så kan jeg ikke helt se at dette er et veldig problem. Er man frisk, spiser normal mat og holder en stabil vekt så er jo det helt flott det. Dersom man spiser som vanlig og likevel raser ned i vekt så kan det jo være sykelige tilstander som ligger bak, og da blir det jo en annen diskusjon.
Sånn i bunn og grunn så er det sosialt uakseptabelt å påpeke overfor noen at de er tjukke, har lagt på seg, men det er helt greit å si til noen at de har blitt tynnere. Jeg har selv sagt til folk som er slankere enn meg noe a la; ta det siste stykket du, du tåler det bedre enn meg, e.l. Kunne ikke falle meg inn å påpeke at "guuuri så stygt det er med bare bein", men det er kun ment som et hjertesukk fra meg/indirekte kompliment til den andre at h*n tåler kake bedre enn det jeg gjør.
Det er ingen tvil om at samfunnet belønner (særlig) kvinner som er tynne mer enn de overvektige. Også de som er for tynne, sunnhetsmessig sett. Det har blitt forsket på holdning og handlinger overfor spiseforstyrrede barn, og selv psykiatrisk helsepersonell behandler anorektikere (kontroll, vilje, tynne) bedre enn bulemikere (fråtsing, oppkast, vanligvis overvekt).
Grunnen til at vi normal- eller overvektige synes det er mer greit å høre om kommentarer mot tynne enn tykke, tror jeg går på styrkeforholdet. Det er sannsynligvis sånn at en kommentar mot en som er tynnere enn deg er grunnet i en slags misunnelse (ikke nødvendigvis slik at man skulle ønske man så akkurat slik ut, men mot kontrollen og viljestyrken som vi aller fleste mangler for å gå ned de 1-100 kg vi synes vi burde gå ned) - mens kommentarer mot noen som er tykkere enn oss ofte bunner i selvgodhet og nedlatenhet (jeg har bedre kontroll og har lykkes bedre enn deg).
Folk som er generelt fornøyde med sitt eget utseende er mindre tilbøyelig til å kommentere andres i det hele tatt, og behandler folk likere.
Så, som sagt, jeg skjønner at folk som meg synes det er verre å snakke dritt til overvektige enn til undervektige - det er antagelig ment styggere også. Men det forandrer jo ikke hvordan det oppfattes for den som er i mottakerenden. Jeg har jo ingen negative følelser rundt min undervekt, så hvis jeg får en kommentar om at nå må jeg ikke gå ned noe mer, nå begynner jeg å bli tynn, så tenker jeg :stolt:. Hvis man har negative, eller for den del motstridende følelser rundt det, så er det selvsagt like sårende å høre stygge kommentarer på utseendet sitt, uavhengig av om sender er misunnelig eller nedlatende.
Ja, en selv vet jo at det er helt flott om man er frisk, spiser normal mat og holder en stabil vekt. Problemet som blir diskutert her, er folk som ikke skjønner det, og som på død og liv må kommentere kroppsstørrelsen din. Du har helt rett, det er en annen diskusjon, og det er det vi andre diskuterer. Komplimenter var ikke i ligningen her i det hele tatt. (Og dessuten: Er du helt sikker på at de tar det som en kompliment?) Ja, det er sosialt uakseptabelt å påpeke overfor noen at de er tykke. Hvorfor ser det ut til å være helt greit å si til noen at de har blitt for tynne?
Altså... Problemet mitt er at jeg er nettopp så tynn at folk mener jeg bør spise mer, og ja jeg gjør glatt det jeg også. Men det hjelper jo ikke. -jeg tar ofte det ekstra kakestykket som alle mener at jeg har så godt av, men det hjelper jo ikke. jeg er fortsatt (i andres øyne) alt for tynn! Jeg klarer ikke legge på meg! Thats it! Allikevel fortsetter de å si at jeg må spise mer, fortelle meg hvor stygt det er med beinrangler osv.
Jeg spiser og spiser, trener og har et normalt liv. Jeg trives godt med min kropp, men skulle ønske folk kunne slutte å kommentere den og hele tiden fortelle meg at jeg må spise litt mer kake, fett eller annet tull.
Jeg blir ikke større, dette er nok min idealvekt og jeg selv trives godt med den. Men jeg misliker sterkt alle kommentarene jeg fått opp gjennom hele livet!
Altså, jeg har ikke kontroll, viljestyrke og faller ikke for fristelser.... jeg sitter da dønn lat på sofaen og spiser sjokolade og potetgull, trener aldri, drikkrr kakao til frokost på jobb nærmest daglig, og spiser usunn mat jvent over.
Jeg bare... havner likevel opp med en bmi som faktisk IKKE er i normalområdet, jeg er undervektig.
Men jada, bare anse det som #så fint og kjekt, og et luksusproblem" og "hadde glatt spist mer om folk sa jeg burde gjøre det". Bare tro at de er greit dere. Det er visst dønn umulig å få dere til å forstå hvordan det føles å få beskjed om å spise mer fordi man er for tynn likevel. Dere aner sikkert ikke hva det gjør med en, når en spiser og spiser og spiser, veier seg ukentlig og jubler over halvkiloen opp, for så å komme på kontroll og få høre av jordmor at "Du må tillate deg å legge på deg, det er MENINGEN at du skal gå opp nå, du må spise mer" Ja, for det var jo selvsagt med vilje, sant? Noen av dere kan kanskje huske den litt fortvilte tråden jeg laget her inne da, når jeg hadde beskjed om å spise så jeg la på meg (men for all del, ikke sukker, jeg har økt risiko for svangerskapsdiabets) og endte opp med å legge ekstra fett i hvert eneste måltid. Jeg spiste aldri bare skinke, jeg hadde ost på. Jeg laget fet saus til middag, jeg blandet olje i alt jeg kunne ha olje i, jeg blandet så mye h-melk i lettmelka mi som jeg klarte uten å bli kvalm, jeg gjorde virkelig alt jeg kunne, også tok jeg med meg mannen som psykisk støtte på neste kontroll, klar til å forsvare meg om hun ikke var fornøyd med den kiloen jeg hadde klart å karre meg opp den mpneden (hvorav babyens vektøkning, fostervannmengde og sånn nok utgjorde godt over halvparten)
Men neida, dette er et luksusproblem, for det er egentlig rett og slett selvsagt bare finfint at man ikke legger så lett på seg. Det er nemlig rett og slett lov til å si til sånne som meg at vi må spise mer, for vi er jo for tynne. Eller, når man ser at jeg spiser sjokolade, kake, snop og all den maten jeg klarer... ja da antyder man en anelse lite diskret om jeg kanskje.... vel, siden jeg ikke legger på meg så.... kaster jeg kanskje opp? Men det er greit det, det er lov å si slikt, for jeg har jo egentlig et luksusproblem.
Malama satte fingeren på det. Jeg har en mor som i perioder drakk fløte istedet for melk, i et forsøk på å gå opp noen kilo så hennes svigersøstre skulle bli fornøyd.
Huffda, det der er jo såklart ikke noe allright. Jeg tror faktisk ikke jeg kjenner noen som er så ekstremt tynne at de burde gå opp i vekt for enhver pris (jeg ser at i ditt tilfelle dreier det seg om svangerskap, men snakker her generelt). Så lenge man spiser og får i seg de næringsstoffene man trenger, så er jo den saken grei.
Og det er såklart ikke okay å insinuere at noen kaster opp eller bruker dop fordi de er for tynne i andres øyne.
Hadde jeg vært så tykk at folk mente jeg burde spise mindre, så hadde jeg glatt gjort det jeg. Men det er vel derfor jeg ikke er tykk i utgangspunktet. ;)
Ser du hvorfor flere reagerer på kommentaren din når jeg snur på den?
Ojda. Jeg prøver en gang til med et innspill i denne diskusjonen som dere alle andre andre bortsett fra meg holder på med!:cool:
Å påpeke at noen er tynne er for meg noe helt annet enn å påpeke at de er støgge fordi de er så beinete, at de mest sannsynlig doper seg eller kaster opp. Selvfølgelig vil man ikke ta sistnevnte som et kompliment, det er stygt å si noe slikt, men det å være normal/overvektig, gå ned ti kg og så få høre at "åh, så tynn du er blitt" vil her høyst sannsynlig være et kompliment. Å ha BMI på 28 fra før, gå opp ti kg og få høre at "åh, så feit du er blitt", vil være det motsatte av et kompliment.
Fordi tynn er idealet ja, og jeg tror at mange tenker at man kan gjøre "narr" av det "perfekte" uten at det sårer. Men slik er det jo ikke. Mange er ufrivillig "for-tynne".
Jeg blir litt overrasket over at noen fortsatt tror tynne ikke spiser mat altså. Jeg kan fortelle at jeg spiste akkurat like mye da jeg veide 40 kg i var undervektig som da jeg veide 65 kg og var høygravid.
Jeg har en kollega som innimellom kommenterer hva jeg spiser i lunsjen. Det går på at jeg må spise mer. Neste gang tror jeg nesten jeg svarer at da får kanskje hun spise mindre. Kanskje hun slutter da?
Ok, jeg blir bare nødt til å avkrefte at jeg bevisst bruker hersketeknikk i denne tråden altså, selv om grønnprikken jeg fikk var humoristisk og artig og jeg humret litt da jeg fikk den. :humre: Jeg får bare beklage dersom noen føler seg hersketeknikket, for det var aldeles ikke meningen. :sorry:
Saken er at dette er et tema som gjerne gjør meg litt sår, og da kan jeg nok virke litt krassere en nødvendig.
Hvis jeg legger godviljen til, så kan jeg nesten skjønne hva du mener! MEN: Jeg synes det er stor forskjell på å si til noen at de er tynne og å si til noen at de er slanke. I utgangspunktet det samme, men det er knyttet en del stigmaer til det å være tynn, bl.a. sykdom, og da gjerne psykisk. Og der mange automatisk tenker anoreksi, anstrengt forhold til mat, 'så heldig hn er som kan spise hva hn vil' osv, så burde de kanskje heller tenke (hvis de nå på død og liv må tenke noe om andres midjeomfang og vekt i det hele tatt) at det tross alt kan hende at personen ikke synes noe særlig om sin egen undervekt, og at man derfor burde la være å kommentere det.
Unntaket er hvis man vet at noen prøver å jobbe seg opp eller ned i vekt, da kan det være hyggelig med bekreftelse på at det synes. Men det er slett ikke alle som vil ha kommentarer da heller. Mange ønsker bare at endringen skal forbigås i stillhet.
Jeg lurer på, jeg, hvor mange som ikke tenker over det som ligger underforstått i det de sier. Selv om det ofte ikke er ment sånn. Ofte er det jo bare ment som et kompliment, men det kan bli så uendelig feil likevel.
Å, så bra du ser ut. Du har jo gått ned/opp masse!! - Stort sett hyggelig ment, men: Når man formulerer seg på den måten så kan det lett høres ut som at vedkommende ser bra ut fordi h*n har gått opp eller ned i vekt, med andre ord kan det lett høres ut som at det man prøver å si er at vedkommende ikke så særlig bra ut før, men at det begynner å komme seg.. Særlig for en person med et problematisk forhold til egen kropp kan det lett komme til å oppfattes slik.
Når du veier 40 kg (etter graviditet og under amming) og noen sier: "Så tynn du har blitt!!" er ikke og føles IKKE som et kompliment altså. :niks: Uansett hvor mye jeg legger godvilja til!
Det som er kjipt med å være tynn, kanskje særlig i tenårene, er når folk begynner å hviske og tiske bak ryggen din, følge med på hva du spiser og spekulere i om du har spiseforstyrrelser. Når du i tillegg har måttet tåle kommentarer gjennom barneskolen og ungdomsskolen synes jeg det blir utrolig provoserende at noen mener det er så mye lettere for dem som er tynne. Vi blir fort stemplet som sykelige.
Nå har jeg heldigvis kommet over hvordan det var i ungdomsårene, har lagt litt på meg og er fornøyd med hvordan jeg er. Jeg kommenterer ikke andres vekt og tenker generelt veldig lite på hvordan andres kroppsfasong er. Jeg antar f.eks ikke at alle overvektige har et dårlig selvbilde. Kropp er et tema jeg og venninnene mine prater minimalt om og sånn liker jeg det.
Egentlig en håpløs diskusjon å få på et saklig og generelt nivå, fordi folk tar dette så fryktelig personlig, meg selv inkludert. Jeg ser dette mye ut ifra mitt eget stårsted hva gjelder vekt og kropp. Jeg er blant dem som mener at det må være deilig å være naturlig tynn, og ikke ha sjans i havet til å legge på seg. Da kunne jeg tilbrakt kveldene i sofaen med potetgullet fremfor å beinfly rundt i skogen eller spinne på treningssenteret. Jeg trener såpass mye kun fordi jeg ikke skal bli så altfor feit, og jeg legger på meg bare jeg ser ei sjokoladekake. Det får være så provoserende det bare vil at jeg mener dette.
Jeg er enig i at man skal vokte seg for å kommentere andres kropper i tide og utide. Det hører, som sagt mange ganger før, ingen steds hjemme å poengtere at en kropp er stygg uansett om man er stor eller smal. Likevel ser jeg ikke noe problem i å si at noen er blitt tynnere hvis de fra før har ligget i øvre normalområde pluss. En bekjent av meg slet med tildels alvorlige spiseforstyrrelser i mange år, og i det prosessen med å bli frisk og å legge kontrollert på seg satte i gang, var det aller verste hun fikk høre fra folk følgende; "Så GODT du ser ut!" Dette er sikkert noe jeg kunne klart å lirt ut av meg i beste hensikt, men det var altså drepen for henne og fikk henne til å gråte seg i søvn. Noen ganger er det vitterligen vanskelig å vite hva man skal si altså, uten at det skal tas i verste mening og får folk til å løpe hylende hjem. Jeg får høre at jeg er velbygd og ser sterk ut jeg og, dette kunne jeg glatt valgt og vridd 360 grader rundt til en fornærmelse...herregud, er jeg diger, bredskuldra og mannhaftig??
Jo da, men jeg syns ikke noe mer "synd" på de som strever med å gå ned i vekt enn de som er undervektige og ikke klarer gå opp i vekt. Det er minst like krevende.
Jeg kjenner en del som er veldig uenig med deg i at det er deilig å ikke ha sjans i havet til å legge på seg. Å være lidenskapelig rytter, men ikke finne en ridesal som er myk nok til at man ikke får gnagsår i baken av sine egne setebein. Å motta "bekymrede kommentarer" fra aldri så velmenende tanter i familieselskap. Å ha problemer med å finne klær fordi alt bare henger på kroppen og ikke sitter pent. Å måtte forklare, for gud vet hvilken gang, at man faktisk spiser, og at man ikke kaster opp etterpå. Å vurdere silikon i brystene fordi man ikke føler man ser kvinnelig nok ut.
Joda, det er deilig det.
Og jeg er ikke enig i at det er vanskelig å få en saklig diskusjon rundt dette. Konklusjonen burde være entydig - og det sier du jo selv også: Å kommentere andres kropper negativt er ikke OK, uansett hvilken vei det går.
Nei? Jeg skjønner det med "fornuften", men når vektkurven går raskt oppover med mindre man passer på med jernvilje, så er det vanskelig å få det til å gå inn sånn helt på orntlig. Det er ganskelig å forstå at noen har en kropp som reagerer så til de grader motastt.
Men jeg skjønner frustrasjonen, det er sikkert som når man leser i vg-diskusjoner "hvor vanskelig kan det være,det er jo bare å spise mindre og bevege seg mer".
Uasett synes jeg det er en uting å kommentere folks kropp. Tjukk eller tynn.
En tynn kropp kan godt vere grusomt usunn. Finst mange tynne "fete", som er tilsynelatende slanke og fine, men som egentlig er slappe og dvaske. Så å vere slank/tynn er ingen unskyldning til å la kroppen forfalle. For det gjør den jo en gang, uansett hos dem fleste.
Som tidligere svært magert barn og svært tynn tenåring og tidlig voksen har jeg fått min del av sånn kommentarer og det gjorde at jeg fikk et forvaklet syn på kroppen min. Når jeg ble 13 år spiste og spiste jeg for å bli fetere. Spiste stekte fiskeboller eller poteter i masse smør til frokost og kvelds. Misunte de som hadde lår som fløt litt ut når de satt. Hadde alltid genser over rompa, synes den var så lite kvinnelig. Heldigvis hadde jeg pupper. Og satte vel mer pris på å kunne gå i det meste av korte kjoler og topper når jeg ble eldre tenåring, men var alltid litt sår på det. Da jeg var barn måtte alle voksne kommentere og okke og aie seg, jeg var spisevegrer og det var et enormt fokus på at jeg måtte spise. Folk nødet meg til å spise kake og alt mulig.
Jevnaldrene venner kommenterte stygt. Æsj, så tynne lår du har, du må legge på deg! En bartender i syden kommenterte til kjæresten min at jeg var altfor tynn. Når jeg ser på gamle bilder nå er jeg jo veldig flott!
Jeg sliter med noen kilo for mye nå og lite trening siden jeg sluttet på turn på ungdomskolen, men jeg skulle gjerne hatt tilbake den vekten jeg hadde da og satt mer pris på det. For min del var sånne kommentarer gjentatte siden barnårene og gjorde mye med selvtilliten min.
Jeg synes ikke i det hele tatt at dette er vanskelig diskusjon å holde saklig, og jeg synes de aller fleste innleggene i denne tråden er svært saklige.
Det å være naturlig tynn er ikke det samme som å være sunn. Det er heller ikke det samme som å være fornøyd med kroppen sin.
Selvfølgelig, hvem er det ikke som skulle ønske at de hadde Drømmekroppen uten å måtte jobbe for den? Uansett hvordan hver enkelts Drømmekropp ser ut.
Men det å være "naturlig tynn" som du skriver, er ikke det samme som at man sitter på sofaen og spiser potetgull til det tyter ut av øra bare fordi man kan.
Jeg vet om flere som bruker time etter time etter time på treningssenter i håp om å bygge nok muskelmasse til at de legger på seg litt. Jeg har hatt kamerater som har begynt på anabole steroider og testosteroninnsprøytninger i håp om at det skulle hjelpe dem å legge på seg, og jeg har kjent ei jente som satt med smørpakka og spiste smør rett fra pakka for å øke fettmengden hun fikk i seg.
Ingen av dem var spesielt takknemlige for sin "naturlig tynne" kropp.
Ut fra måten du ordlegger deg på her, så virker det for meg som om du ikke har fått med deg poenget i noen av de innleggene som er uenig med deg: Du ser kanskje ikke noe problem i å kommentere at noen har gått ned i vekt, men det kan godt hende at den du sier det til har problemer med det. Så hvorfor ikke bare la det være? Ved mindre det er en person du kjenner godt og vet at setter pris på tilbakemeldingen. Det er faktisk slik at veldig mange har problematiske forhold til egen kropp og vekt, og da virker det litt arrogant for meg at du skal si at "Jeg kan vel si hva du vil, det er ikke min feil hvis alle andre blir lett såret." Jada, jeg er fullstendig klar over at det ikke var det du skrev, men det kan tildels virke som at det er det du mener.
Okay, den der potetgullposen i sofaen-digresjonen var jo dømt til å bli tolka i verste mening, ser den, og skulle seff ikke skrevet det sånn. Forhåpentligvis skjønner dere hva jeg mener hvis dere gidder å legge godvilja til.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg jeg, for du velger å vri det jeg skriver til det fullstendig ugjenkjennelige, og jeg står ihvertfall ikke for disse meningene du mener jeg har.
Det er jo nesten litt pussig at nesten alle i denne tråden er/har vært veldig slanke/tynne/på grensen til undervektige, med store behov for å legge på seg. De aller fleste jeg kjenner, venner, kolleger, andre foreldre i bhg er stort sett velfødde folk pluss/minus. Noen er slanke, men aldri i verden sånn at jeg tenker: whaaooww, DU kaster opp asså. Jeg har sagt til en slank kollega at: du er jammen heldig som har sjansen til å finne deg masse klær på salg, str 42/44 forsvinner jo tvert, men str 36 er det alltid masse igjen av. Er en slik kommentar virkelig så fryktelig?
Er du 1,80 og veier 40 kg og propper deg med smør og fløte og stekte fiskeboller, ja så gjør du sikkert det, men det er mulig at jeg i mitt stille sinn hadde tenkt at vedkommende er syk. Hadde det vært ei venninne/søster så ER det mulig at jeg hadde prøvd å spørre på en allright måte om vedkommende er frisk, fordi jeg bryr meg.
Spørsmålet om hvorfor det er "greit" å påpeke at noen er tynne handler om at det er sosialt akspetabelt å være tynn/slank. Det er det IKKE å være feit. Helt ærlig; ser dere en tynn åtteåring i marka på skitur med en slank far så tenker "man" jo gjerne at vedkommende forelder er suksessrik, smart (høyt utdanna), en god forelder. Sitter det en tjukk unge i joggedress på mæccern sammen med en ditto mor og propper i seg milkshake og burger, ja, hva tenker dere da?
Dersom baktanken med å kommentere en annen persons kropp ikke er positiv, så bør man for Guds skyld la det være.
Det er forskjell på å "kjenne" noen og å kjenne dem godt, var det jeg ville frem til. Det er ikke alle de man jobber sammen med, har vært på fest et par ganger med, har barn i samme barnehage som osv, osv, som man kjenner godt nok til å vite om slike kommentarer blir like godt mottatt som de er ment.
Meningen min var ikke i utgangspunktet å vri på det du sa eller å tillegge deg meninger, men å få frem hvordan det du sier og skriver kanskje kan oppfattes av mottakeren av et kompliment du ønsker å gi. At budskapet ikke alltid kommer gjennom helt som det er ment. Det er noe å tenke over, bare.
Og jeg synes slett ikke det er så rart at mange i denne tråden er, har vært eller kjenner noen som er undervektig. Det blir gjerne sånn at de som har mest meninger om en sak er de som svarer i en tråd, de som ikke har så mange meninger om saken lar vær å svare. Og når utsagn blir så bastante som bl.a. ditt, om ikke var så ihvertfall kunne fremstå, så er det ikke så rart, synes jeg, at det er de med motsatte meninger som svarer mest.
Jeg var et tynt barn, og mat ble et sant mareritt på grunn av alt maset fra alle rundt meg. Jeg ble tvunget til å spise, og dermed lærte jeg aldri forskjell på mett/sulten. Jeg fikk aldri sjansen til å bli sulten.
I kjølvannet av dette kom spiseforstyrrelser som voksen, og jeg har derfor vært både overvektig og normalvektig (med BMI 22 får jeg høre at jeg er aaaltfor tynn). Jeg får mye mer kommentarer som tynn, enn som tykk.
Generelt sett bør man vel bare tie, hvis man ikke har noe pent å si. Og slutte å legge seg oppi hvordan andre ser ut, og hva de spiser. Er det virkelig så interessant for andre?
Jeg dropper generelt å kommentere andres kropp jeg. Nettopp fordi det er et minefelt! Strekker meg til: "Så fin du er i !" eller "Den fargen var du fin i!" Da kan jeg gi komplimenter, uten å kommentere kropp.
Med venninner, i settinger der vi diskuterer kroppene våre/sammenlikner, så kan jeg kommentere, men da kjenner jeg gjerne personen(e) såpass godt at jeg synes det er greit og samtalen er spesifikt om dette. Allikevel vokter jeg meg vel for å si noe som jeg tror kan tolkes negativt.
Der har du meg også. Det ble lirket, lurt og overtalt i meg mat. Jeg klarer nå å kjenne når jeg er sulten, men det gjør meg ingenting å gå sulten, så jeg spiser mest etter klokka. Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelse, men jeg sliter litt sosialt med mat. Det sitter langt inne å spise lunsj med andre for eksempel. Hvis jeg spiser sunn mat, hvilket jeg foretrekker av helsemessige grunner, er det stort sett alltid noen som må kommentere det. Det er kanskje ikke vondt ment, men når man er opplært til at tynn ikke er fint så har man ikke så høy selvtillitt på det området. Det blir også slik at jeg nesten forspiser meg sammen med folk jeg ikke kjenner så godt for å liksom bevise at jeg spiser.
Nå skjønner jeg jo av denne tråden av noen (ikke noen, men enkelte mennesker) ikke ser at det kan være kjipt å være undervektig og automatisk tror at det er selvvalgt og et luksusproblem så da kan man vel skrive mange kommentarer på konto for ubetenksomhet.
Selv det er jo ikke enkelt. Jeg har en bekjent som hadde gått ned over 15 kg (men var fremdeles stor og i en prosess med å gå ned). Da hun kom på fest med mange som ikke hadde sett henne på lenge, ble hun kjempelei seg for at ingen kommenterte det. Hun følte seg så fin, og tolket stillheten som at hun ikke var bra nok enda eller at det ikke syntes aka var forgjeves.
Jeg var, etter utallige diskusjoner her inne, livredd for å si noe som helst. :sukk:
Jeg har ikke klart å se at det finnes personer i denne tråden som ikke ser at det kan være kjipt å være undervektig. Derimot finnes det folk som mener at det er noe helt annet å være undervektig enn å være overvektig.
Jeg, for eksempel, mener de holdningene samfunnet har til overvektige er noe helt annet enn de holdningene samfunnet har til undervektige. Negative kommentarer om kropp og utseende er aldri hyggelig. Men min erfaring er at det er mye verre å få negative kommentarer om overvekt kontra negative erfaringer om undervekt.
Det skjønner jeg i grunnen godt, men sånn er det jo med alle sånne ting man bare sier fordi man aldri har tenkt over at det kan være sårende eller invaderende, at det er en eller flere her inne som forteller hvorfor det er galt å si nettopp den tingen. Hvis man skulle hatt FP som rettesnor for hva som er greit og ugreit så kunne man jo omtrent ikke sagt noe til noen.
Jeg går opp og ned i vekt og har særlig gjort det de to gangene jeg var gravid. Det er ømtåelig for meg at det er sånn, men jeg blir ikke støtt av å få komplimenter når jeg har gått ned 15 kilo altså. Jeg syns jo selv også at det er rimelig godt gjort og jeg er stolt av det. Det som oppleves fryktelig ugreit for en bruker her inne trenger ikke å være det for andre, og skal man ferdes blant folk så vil man både få sagt noe som ikke var helt greit, noe blir oppfattet som en fornærmelse når det ikke var ment som en og man vil få kommentarer man selv oppfatter som invaderende og leie. FP er ingen rettesnor i sosial omgang for meg iallefall. Jeg tar fortsatt på magen til gravide ( :what: )(iallefall de jeg kjenner) og jeg sier det når jeg syns noen er fine etter å ha gått ned 15 kilo, og jammen kan jeg uttrykke bekymring om noen plutselig har blitt veldig tynne også. Til og med den forferdelige blemmen å spørre "Hvordan går det?" og forvente et positivt svar begår jeg ganske ofte.
-Trevor-R.jpg)
