Vi har hatt ein diskusjon her nå, fordi eg fekk eit iPhonedeksel med mariusmønster til ca. 200,-, eg ikkje kjem til å bruke fordi eg har eit lekkert deksel. Det er frå ein bokhandel, eg gjerne kan tenke meg nokre andre ting frå. Eg skal innom nabobutikken og bytte fint babytøy i str. 62 (som vi har enormt mykje meir enn vi får brukt av etter barselpresangane) i større storleikar uansett. Vi har og fått dobbelt opp av noko, som eg vil bytte. Mannen skal bytte storleik på ein genser som er for stor, også.
Diskusjonen er knytta til mobildekselet eg veit eg ikkje kjem til å bruke. Mannen meiner det er greit å bytte feil storleik og ting ein har fått dobbelt opp av, men at denne tingen ikkje er grei å bytte. "Man bytter da ikke gaver!". Eg meiner at det er betre å bytte i noko eg vil bruke, enn å la det ligge i ei skuff. Tanken var god, men eg har fleire liknande dingsar i skuffene mine allereie.
Kva meiner de? Er det å bytte ein gave som ikkje faller i smak uhøfleg på eit "slik gjør man da ikke"-nivå, eller er det greit. Eg har aldri tenkt at det handler om å vere utakknemlig, meir om å vere litt praktisk med tanke på forbruk.
Presisering: Eg er ikkje ute etter legitimering av byttinga, men eg er nysgjerrig på kva folk tenker, prinsippielt. Er det uhøfleg eller er det greit å bytte gaveri slike tilfeller?
Det er litt slik eg og tenker. Det er jo verken ein stor sum eller ein stor ting, men eg er litt overraska over at det skulle vere så uhøfleg å seie "eg vil heller ha ei bok frå den butikken".
Enig med Skilpadda. Selv foretrekker jeg at folk bytter ting de har fått fra meg /oss enn å bare la det ligge i skuffen/skapet om det er gaver som ikke faller i smak.
Jeg bytter normalt ikke med mindre det er feil størrelse, men dette året kommer jeg til å bytte noen av ungenes gaver og det med god samvittighet. Ungene fikk nemlig ikke mindre enn 3 badelaken og 3 litt mindre håndklær hver! Det betyr 9 nye håndklær tilsammen. Jeg har så mange håndklær fra før at jeg nylig ryddet bort en stor bunke relativt nye fordi jeg ikke hadde plass i hyllene der håndklærne ligger. Vi trenger rett og slett ikke flere og det ville jo være meningsløst å legge de på vent også. Håndklær slites jo ikke ut så fort, iallefall ikke når man har mengdevis av dem.
Jeg er forresten litt spent på hva vi får igjen for håndklærne. De er kjøpt på "ta 3, betal for 2" på Princess. Får jeg igjen for 3 eller 2 håndklær, da tro? De skal byttes i nye dyner til jentene (jeg betaler mellomlegget).
Når jeg gir bort gaver så håper jeg da inderlig at mottakeren bytter den dersom alternativet er at den blir liggende i en skuff. Jeg ville byttet, og det synes jeg du kan og bør gjøre med god samvittighet. Ingen er vel tjent med at gaven ligger ubrukt?!
Jeg synes det er helt greit å bytte. Selv sørger jeg alltid å få med byttelapp når jeg kjøper gaver. Jeg ønsker helst å gi noe mottager blir hoppende glad for, men det er ikke alltid man treffer blink.
Jeg vet at mange ikke liker å bytte gaver de har fått (eller gi dem videre til andre eller kvitte seg med dem på annet vis), og skjønner at dette, som Zoë sier, handler om følelser og ikke fornuft. Men nå ble jeg plutselig nysgjerrig: Er det noen av dere ikke-byttere som, dersom dere er giveren, faktisk heller vil at mottageren skal legge gaven ubrukt i en skuff enn at de skal bytte den? Jeg har aldri hørt noen som sier at de mener dette, så jeg bare lurer. Burde sikkert lage en spinoff med poll.
Jeg bytter om størrelsen er feil og om jeg vet at det ikke kommer til å bli brukt. I år skal vi bytte en pysj (feil størrelse, skal byttes i lik), en (forseglet og dyr) truse (lekker sak, men feil modell) og en genser (lik som hun har).
Jeg kan også finne på å gi videre gaver som ligger ubrukt og som ikke kan byttes, jeg synes det er bedre å gi det videre til noen som bruker det enn å bare oppbevare det. I år fikk lillesøster et lekesmykkesett som aldri kommer til å bli brukt og det går nok videre til niesen min. (Jeg vet ikke hvor det er kjøpt.)
Eg tenker og slik som givar, at det er synd om ting ikkje blir brukt. Det er kanskje derfor eg er så overraska over at det blir sett på som så frekt å bytte.
Eg vurderte poll, men klarte ikkje komme på presise nok eventualiteter til alternativ.
Jeg hadde sikkert byttet uten å tenke over saken. Ungene sine tinger bytter vi bare om det er feil str. eller stor verdi på gaven. Er det mindre gaver pakker vi dem inn igjen og legger i en skuff og gir videre når det er innsamlingsaksjoner til vanskeligstilte barn før jul. I år hadde vi fem gaver til slik aksjon, kun fra største for hun leker ikke med leker lenger og gir videre det hun får.
Jeg bytter. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg lever nemlig i den tro at de aller aller fleste tenker som meg: Når jeg gir vekk en gave, så er det en viss fare for at den enten ikke faller i smak, man har tilsvarende, eller man rett og slett ikke ser behovet. Gir jeg vekk en slik gave, så håper jeg inderlig at mottaker går og bytter den, for jeg vil at vedkommende skal ha noe han/hun setter pris på, i stedet for at det blir liggende ubrukt bakerst i et skap.
Som giver håper jeg jo at gaven blir byttet fremfor å bli liggende i en skuff. Men jeg ville ikke satt pris på å få høre at "gaven fra deg var så kjip, at den måtte jeg bare bytte".
Det er greit om byttingen skjer på en litt mer diskret og hyggelig måte. "Jeg har allerede et mobildeksel som jeg vil fortsette å bruke", er selvsagt helt innenfor det akseptable. Det er også helt fair å forbigå byttingen i stillhet, hvis gaven faktisk var kjip og/eller smakløs.
(Og det er sterkt upassende å etterlyse vasen du ga bort forrige jul, ut i fra samme logikk.)
Man sier jo ikke at det var fordi at gaven var kjip vel? Eller? Om gaven faktisk var kjip, så får man heller si at det ikke passet eller noe. Høflig kan man jo være liksom...
Jeg har en gang byttet en gave hvor byttet ikke falt i god jord. Minsten var vel et par år, og han fikk en flott vinterjakke fra oldeforeldrene til jul. Jakka var som sagt flott, men jeg hadde allerede kjøpt inn det vi trengte av yttertøy for vinteren. Størrelsen var sånn type akkurat for den vinteren, og jeg turte ikke satse på å gå opp i størrelser med tanke på neste vinter, så jeg bestemte meg for å bytte inn i noe vi trengte der og da.
Dette var jeg åpen på til oldeforeldrene, og de sa ikke noe på det. Ikke før de neste bursdagene og julene kom... Da fikk vi penger, for jeg var jo ikke fornøyd med gavene uansett...
Den satt langt inne i sjela mi, men jeg fant ut at jeg bare måtte se på dette som særhet fra dem. Jeg ville jo bare at gutten skulle ha noe han kunne bruke, fra dem.
Det er helt greit å bytte ting man ikke liker. Alternativet er jo ofte at man gjemmer det bort i et skap. Jeg skjønner ikke helt dette med den gjemminga forresten, jeg kaster (ev. gir bort) ting jeg vet jeg ikke kommer til å bruke. Men kanskje kastinga blir et mer reellt alternativ etter noen år i skapet/skuffen?
Bytt ivei.
I år fikk jeg gave fra svigers som de selv hadde fått av pensjonistforbundet, i sommer så det ut som... :cool:
Kortet lå fortsatt i pakken og det stod ; god sommer, hilsen Pensjonistforbundet... jeje.
Jeg er ambivalent til bytting. Selv bytter jeg svært sjelden noe - som andre har sagt, det handler nok mest om følelser.
Andre må gjerne bytte ting de får av meg, det gjør meg ikke noe, til en viss grad. Jeg syns det finnes en del utakknemlige mottakere, som bytter relativt mye av det de får, sånn at etter bytterunden så sitter de stort sett igjen med ting de selv har valgt - og da er det ikke moro å gi dem gave heller. Å motta en gave handler ikke utelukkende om at dine behov skal tilfredsstilles, det handler også om at man skal sette pris på det man får. Faren min er 83 år gammel, og ikke i særlig god form. Han har likevel vært på julegaveshopping selv, til blant andre 16 barnebarn - jeg hadde blitt sur på ungene mine om de ville bytte gavene fra morfar, det hadde jeg faktisk. Nå viser det seg at pappa har vært flink i år, og kjøpt ting de har blitt veldig glade for, men jeg hadde ment det samme uansett faktisk.
Jeg bytter om jeg ikke kommer til å bruke gaven og den lar seg bytte. Har byttet bøker, klær og leker. Har noen ting som jeg ikke aner hvor er kjøpt, så de gavene ble bare liggende uten å bli brukt. Mobildeksel som du har fått, hatt jeg absolutt byttet i en bok. Jeg skjønner det handler om fornuft og følelser, og jeg hadde neppe fortalt giveren av gaven at jeg syntes gaven var så kjip at jeg byttet den.
Jeg bytter veldig sjelden, men det er mest fordi jeg aldri vet hvor de tingene som kunne vært aktuell å bytte kommer fra. SÅ jeg har noen dingser liggende rundt omkring ja. Jeg syns det er helt greit å bytte, det er jo ingen vits i at man putter ting i et skap fordi man ikke liker det. Da er det bedre å bytte til noe man har bruk for.
Om det er noe jeg absolutt ikke kommer til å bruke og det kan byttes, så bytter jeg. Det er hyggelig å få gaver, men det er noe usmakelig over å bare ha ting liggende som ikke blir brukt. Om det er noe som kan brukes, men ikke 100% min smak, så bruker jeg det. Jeg synes at det er hyggelig å ha ting som kan minne meg om de som har gitt meg det også. Men ikke om det ikke blir brukt.
I ditt tilfelle synes jeg at det er helt logisk å bytte. Du har fått noe du allerede har, du trenger ikke to mobildeksler, da bytter du selvsagt.
Broren min er som din mann. Han bytter ikke gaver. Derfor har han sluttet å kjøpe bøker til meg i presang siden jeg kanskje har den allerede. Jeg har sagt at det ikke er noe problem siden jeg da kan bytte den, men han liker altså ikke at presangene byttes.
Jeg har ingen motforestillinger mot å bytte gaver. Jeg vil heller ha noe som faktisk blir brukt slik at pengene noen har brukt på meg kommer til nytte. Heller det enn at gaven ligger ubrukt i en skuff.
Jeg hadde byttet. Og jeg har ingen problemer med at gaver som er fått av meg byttes.
Vi kommer til å bytte en legoeske, et spill og et schleich dyr i år og håper det går i orden.
Veldig sjeldent. Men om det helt sikkert ikke blir brukt ja. Men hadde det kommet fra Dartht sin morfar hadde vi brukt det selv om det vanligvis kanskje ikke ville blitt brukt. Jeg blir veldig glad for tanken og det som er lagt inn i gaven. Feks i år bytter jeg mannens femhundre kr ullgenser pga mottager har før gitt ham den flotteste hjemmelagde setedalskofta. Det er tross alt ikke så ofte han bruker tykk genser, så jeg vil heller at han bruker den.
Jeg har ei venninne som bytter alt hun får, for ingenting er bra nok. DA er det uhøflig. Når man derimot bytter en og annen ting man ikke liker/har fra før er det helt ok og noe annet ville vært dumt.
Bytte selvsagt. Jeg presiserer det alltid når jeg gir en gave også, rett og slett fordi jeg synes det er respektløst, sløsende og miljøfiendtlig å legge tingen innerst i et skap - for å sette det litt på spissen. Så bruk det eller bytt :jupp:
Min mann er fra en annen up bringing, og hvor man ikke bytter ting. Jeg har heldigvis omvendt ham, men det har vært ganske frustrerende opp gjennom da rett og slett lappene på tøy tas helt bort. Ofte har det bare vært snakk om bytte av størrelse også, at tøyet er for smått, men det får vi jo ikke gjort når ingen lapper er på tøyet. Sløsing og trist.
Jeg får konsekvent byttelapp på alle gaver jeg kjøper sånn at mottaker kan få byttet dersom det ikke er innertier. Og vi bytter det vi vet ikke vil bli brukt.
I vårt uhyre materielle samfunn syns jeg det er langt verre med gaver som stues bort og kastes når det har gått anstendig nok tid enn å bytte og få noe som faktisk blir brukt.
Jeg prøver å bytte minst mulig -jeg liker ikke å bytte.
Det gjør meg ingenting om noen bytter det de får av meg, men jeg liker ikke å gjøre det selv.
Hvis jeg får noe jeg ikke liker, skal det være meget spesielt før jeg lar være å bruke det (eller ev være veldig tydelig at det ikke ligger en eneste tanke bak gaven).
Jeg bytter ikke så ofte, men har ingen prinsipielle motforestillinger mot det. Heller bytte enn å ikke bruke ting, så i ditt tilfelle ville jeg helt klart byttet. I år fikk vi noen isskjeer av svigermor som vi allerede har fullt sett av, da bytter vi nok dem, men det tipper jeg hun regner med siden hun ikke har oversikt over hva vi har og mangler av bestikk. Uproblematisk.
Jeg bytter bøker jeg har fra før eller klær som ikke passer, utover det så har jeg tilgode å få ting jeg ikke greier å finne bruk for. Selv om jeg får noe, som et telefondeksel, som ikke faller helt i smak, så kan jeg finne på å bruke det likevel fordi jeg syns det er hyggelig med tanke på giveren. Jeg bytter på sånne småting da, og kan i teorien ha flere telefondeksler. Ting til huset også beholder jeg stort sett selv om det ikke akkurat ville falt meg inn å kjøpe det selv. Jeg syns ikke det føles bortkastet at jeg har nisseserviset fra Porsgrunn for eksempel, det hadde aldri falt meg inn å kjøpe det selv, men mormor og farmor liker det så godt så de gir oss deler til jul år om annet. Syns det er koselig jeg.
Skilpadda: jeg synes det er helt greit om andre bytter noe jeg har kjøpt til dem. Jeg tanker at når en gave er gitt bort, så har jeg ikke noen råderett lenger og ville aldri finne på å bry meg med hva mottaker gjorde med gaven.
Samtidig synes jeg at dette med gaver er noe mer enn bare en fornuftsstyrt greie, og det er viktig med litt fintfølelse også. Darth sier det veldig godt under her:
Jeg har blant annet tre like rammer og fem ulike tinnsparebøsser fra dåpen til yngstemann. Jeg fikk meg aldri til å bytte noe av det, for det var ting familie og nære venner hadde plukket ut i gave i en viktig anledning, og det har en verdi i seg selv. At hovedpersonen ikke strengt tatt hadde bruk for fem sparebøsser ble mindre viktig, synes jeg. Jeg husker at en av barselvenninnene mine byttet absolutt alle dåpsgavene inn i noe hun selv syntes var pent (et par dyre smykker), og det synes jeg var en ugrei ting å gjøre.
Vi har så liten skapplass at å stue det vekk ikke er et alternativ. Det hjelper ikke at tanken er god hvis vi ikke har bruk for det, så da bytter vi. Alle som spør oss om hva vi ønsker oss, får tips om ting vi eller ungene faktisk ønsker oss og trenger. At de deretter går ut å kjøper noe de synes er fint, men vi ikke har bruk for...det gjør at vi ofte bytter gaver fra vedkommende. Som da fjortisen fikk teposekasse(?), som hun på sitt lille rom ikke har plass til å spare på til hun flytter for seg selv.
Bytter med god samvittighet om det er noe jeg aldri kommer til å bruke, ikke trenger (og dermed ikke bruker), feil str osv. Bedre enn at det blir liggende.
Jeg kan også velge å beholde ting som har sentimental verdi fordi det har vært viktig for giveren å gi bort den bestemte tingen, altså. Jeg har ikke en helt "materialistisk" tilnærming. :humre: Sentimental verdi er jo også en verdi - men jeg ser ikke noe poeng i å beholde enhver ting, uansett hvor liten verdi den har for mottageren, bare fordi "man bytter ikke gaver".
Og ved ganske mange gaver hviler det ikke så veldig mye mer personlig gjennomtenkt giverglede enn "NN liker bøker, dette ser ut som en fin bok". Da er det helt uproblematisk å bytte den i en bok man faktisk ønsker å lese. Hvis bestemor/kjæreste/barn har kjøpt en bestemt bok med et sterkt ønske om at NN skal lese den, blir det noe annet.
Slike gaver er kjøpt omtrent som et gavekort, tenker jeg. Man vil gjerne gi en bok, og så er det hyggeligere å pakke inn en ordentlig bok enn et gavekort. For eksempel fikk lillebror og kjæresten en dobbel-cd og en dobbel-dvd med Ole Ivars til jul, det var helt klart i stedet for et gavekort fra platesjappa.
Det er jeg enig i altså, selv om jeg er en forsiktig bytter. Det er noen som alltid gir samme gave til alle tre ungene, og når det ikke faller i smak hos noen av dem, så ser jeg ikke noen grunn til å ikke bytte gavene - det er som dere sier - ikke spesielt gjennomtenkte gaver. Håndduker, helt vanlige ensfargede, er ikke tidenes julegave til en sjuåring.
Jeg bytter gjerne en legoeske mot en annen og sånn - jeg har jo en noenlunde fornuftig tilnærming til bytting.
En annen ting jeg tenker på når det gjelder bytting, er at mange kjøper gaver gjennom hele året, og gjerne på salg. Slike gaver er det vel ikke så lett å bytte? Synes man det er dumt å få en gave som ikke kan byttes?
Ungene har fikk en felles gave, det samme fikk de i fjor av samme giver.
Kjempe fin gave og kjempefin tanke, men når de ikke deler rom og ikke er de beste venner så blir det litt vanskelig.
Derfor byttet vi gaven og delte på to, så fikk de velge seg noe i samme kategori.
Har selvfølgelig litt bismak, for giveren var sikker fornøyd med gaven(noe vi også var).
Etter fjorårets gave så visste vi hva vi hadde i vente og byttet like gjerne til noe annet.
Jeg tenker nokså likt Robyn. Jeg tenker på miljø, men også på egen økonomi. Jeg bytter gaver vi ikke har bruk for i ting som vi faktisk trenger, eventuelt i noe ungene har ønsket seg og som vi ikke har. Det er jo helt vilt hvor mye ting vi sitter på som vi ikke trenger. Og selv om det lille jeg kan gjøre virker nokså ubetydelig i den store sammenheng, så gjør jeg det jeg kan for å senke etterspørsel og produksjon.
I tillegg har vi mange barn. Så selv om vi har helt grei inntekt så har vi mye utgifter til barnetilsyn og på nedbetaling av lån. Og jeg føler nesten ikke at vi har råd til å ikke bytte i ting som vi trenger. Vi har byttet inn drikkeflaske og sitteunderlag på Obs i dag. Ungene har drikkeflaske. Og da fikk eldstemann et greit beløp å putte i nye fotballsko som han trenger siden de han har er for små.
Samtidig er det helt greit å få ting som ikke kan byttes. Jeg fikk flere brukte gaver i år og disse setter jeg størst pris på. En vakker gammel kakeboks, en gammel glassnisse hos søsteren min og brukt jakke(som jeg selv fant på Facebook) hos ma og pa.
Jeg tenkte litt på dette i dag. Jeg fikk en satengbukse fra NoaNoa som visstnok skal være en finbukse, men som bare ser ut som en pysjbukse, og da jeg åpnet gaven og fornøyd sa "PYYYSJ!!", sleit jeg veldig med å finne de riktige ordene etter at jeg fikk vite hva det egentlig var. Jeg holdt den fremdeles foran meg, studerte den fra topp til tå, med forventningsfulle givere rett ved siden av meg. Jeg sa at, åh, er det ikke pysj?, og fikk til svar at nei, dette var ei bukse man går med på fest. Jeg prøvde den på meg, og holdt på å le meg tullete der jeg sto foran speilet. Så hva sier man til giver når man er takknemlig og glad for en gave, men nåe man er sikker på at dette er noe man aldri kommer til å bruke, og aller helst vil bytte da NoaNoa har så mye annet fint, og man har nok pysjamaser? Jeg takket masse og sa at den var kjempefin, noe som ikke er sant, og som da medfører at man må holde byttingen hemmelig.
Jeg bytter stort sett bare når klær til vesla er i feil størrelse, men gjør unntak når hun får kjoler som er veldig julete i gave. Da bytter jeg til noe annet da jeg synes det er bortkastet at hun skal få en kjole som vi kanskje finner kun en anledning til å bruke. Da vil jeg heller hun skal få et plagg hun kommer til å bruke. Jeg bytter sjeldent gaver jeg selv får, bortsett når jeg får dobbelt opp av en ting jeg i tillegg har fra før. (nå får jeg aldri klær da).
Jeg bytter ting jeg vet jeg ikke kommer til å bruke, og håper våre gavemottakere gjør det samme. Det er jo helt tullete å beholde ting man ikke har bruk for.
Litt av poenget med gaver er jo at man skal "treffe" mottakeren. :) Så det å at ting blir byttet er jo en tydelig måte å oppleve at det ikke har skjedd. Det er jo ikke alltid det er slik, av og til er det jo slik at man får "gaver" som egentlig er en måte å støtte folk økonomisk på, og det er en litt annen kategori. Jeg tenker nå på typisk gaver som man like gjerne kunne ha kjøpt seg selv, sikkert inspirert av eksemplet ditt. :)
Jeg har ganske lav terskel for å like ting, jeg liker det meste. Når jeg har fått noe i gave er det som regel så spesielt for meg at det skal mye til at jeg bytter det. Jeg har, og bruker, derfor mange ting som jeg ikke ville valgt selv.
Jeg bytter stort sett ting som er i feil størrelse eller vi har dobbelt av.
Her må det være måten det gjøres på, tror jeg. Jeg har flere rundt meg som er nøye med å presisere at ting kan byttes, og de klarer å gjøre det på en fin og hyggelig måte alle mann, og reduserer ikke gaveopplevelsen det minste.
Jeg ønsker at folk skal bytte om de får noe av meg som ikke treffer helt av den ene eller andre grunnen, og tar relativt lett på å bytte selv også. Men er det tungtveiende følelsesmessige grunner til å beholde noe, så gjør jeg det, så klart.
Jeg har alltid vært opptatt av at ting jeg gir skal brukes og med mindre jeg er helt hundre prosent sikker på at gaven ikke kommer til å byttes, legger jeg konsekvent ved byttelapp. Jeg sier også klart i fra at jeg ikke bare ønsker, men forventer at gaven skal byttes hvis den ikke kommer til å bli brukt. Jeg syns det er ganske pussig å bli sår over at mottaker ønsker å bytte gaver de vet ikke vil bli brukt. Samtidig så finnes det mange måter å formidle at man kommer til å bytte en gave.
Det er noen gaver jeg aldri ville byttet, blant annet de det ligger mye omtanke bak. Men det er også gaver jeg også bruker, selv om de ikke nødvendigvis er ting jeg ville kjøpt selv. Ofte oppdager jeg at jeg kan bli veldig glad i dem også. Vi har blant annet et familiemedlem som har kjøpt glass til oss jeg ikke ville tenkt på selv, men som helt konsekvent viser seg å både passe inn og være særdeles gode å drikke av. Jeg er veldig glad for at vi ikke byttet de første glassene vi fikk, nettopp fordi jeg har sett hvor mye vi bruker alt det vi har fått av denne personen. Det ligger dessuten mye omtanke bak gavene.
Jeg syns det er helt greit å bytte noe om ikke passer eller faller i smak. Samtidig kjenner jeg noen som bytter nesten alltid, og jeg må innrømme at jeg syns ikke det er like gøy å bruke tid på å finne en fin gave til disse, for man vet at det blir byttet uansett.
Jeg synes det er helt greit at folk bytter gaver vi har kjøpt. Men som regel kjøper jeg ting jeg vet at vedkommende ønsker seg, så jeg tror jeg treffer de fleste gangene. Uansett så blir jeg ikke sur om noen bytter.
Jeg synes og man kan bytte - innenfor rimelighetens grenser. Man kan gjøre det litt diskre altså.
Venninna mi var en smule frustrert i mellomjula. Hennes bror kjøper fine gaver, men han varierer mellom ulike sett - så nå har hun tre serier - hvor ingen er komplette (og langt fra komplette) - litt eva solo, litt rosenthal og litt et annet merke. Broren hennes blir skikkelig sur om hun bytter - jeg tror jeg har kommet til å gjøre det uansett. - men jeg har ikke fortalt det til han.
Det med bøker er eg og litt oppgitt over. Eg ønsker meg alltid konkrete titlar til jul og bursdag, men får alltid ein slik "Det går ikkje an å kjøpe bøker til deg, for du har jo alle", når eg seier at eg ønsker meg det. Men eg blir jo glad for å få nye bøker av forfattarar som Cecilia Samartin, Kate Morton og Paoulo Cohelo, sjølv om eg ikkje les dei. For eg kan jo bytte dei i bøker eg har lyst til å lese! Eg synest det er ein fin ting, eg.
Jeg mener ikke at man skal bestille gaver, men jeg har aldri helt forstått hvorfor noen spør meg om hva jeg ønsker meg til jul, og når jeg da ramser opp x antall ting, ender opp med å få noe helt annet? Altså bare for diskusjonens del, dette altså, jeg blir glad og er takknemlig for alt jeg får. Jeg ramset hvert fall opp fire boktitler, flere filmtitler, navnet på flere porselenskniver og fleeceteppe, men endte opp med å få kjøkkenvekt. Og det er jo greit.
Jeg synes og at om man er interessert i å høre hva noen ønsker seg - så kan man faktisk kjøpe noe av det de ønsker seg - ellers kan man bare la være å spørre. (dog vil jeg tro at man kjøper noe annet for at du ikke skal vite hva du får :knegg: )
Jeg spør de jeg ikke aner hva liker eller vil ha, som jeg ikke kjenner smaken til godt nok, resten vil jeg overraske. :D Men hvis jeg spør, pleier jeg å kjøpe noe av det de ramser opp, i motsetning til mor, som med vilje kjøper noe hun liker, og ikke nødvendigvis det mottager liker.
I min familie har vi alltid ønskelister. Jeg og brødrene mine har også bursdag i slutten av november alle tre, så vi lager på en måte bursdag- og julegaveønskeliste i ett. Andre vi ikke vet hva vi skal kjøpe til spør vi. Jeg vil gjerne gi noe jeg vet at de ønsker seg.
Den ene broren min lager forøvrig så dyre ønskelister at man faktisk ikke har råd til å kjøpe noe fra den omtrent. Litt som en bryllupsønskeliste der ingeting koster mindre enn 1000 kr.
Jeg trenger ikke å få alt jeg ønsker meg, er ikke meningen heller, det, så jeg lager ikke ønskelister, men svarer den som spør, naturligvis. De jeg kjenner smaken til, handler jeg til uten å spørre, og jeg er ekstra oppmerksom på ønsker, av det tilfeldige slaget, året gjennom. Som venninna mi nå i høst, vi bedreiv vindusshopping, og hun kommenterte noen øredobber hun likte. Disse kjøpte jeg dagen etter til henne, og en julegave var i boks!
Det er bare innad i min familie vi lager ønskelister. Men det er fordi de ber om det både brødrene mine og mamma. Mannen vil forresten også ha en liste. Så da får de det. Mannen har forvring missforstått hva en ønskeliste betyr, og kjøper nesten alt på den i løpet av bursdag og jul.
Jeg synes bytting er helt greit, og her er der spesielt klær til unger som blir byttet. Når oldemor ikke helt har fått med seg at det er sosialt selvmord for niåringen å gå med ByggmesterBob-genser (OK, tenkt eksempel, men det er gjerne slike plagg som blir byttet :humre: ) er det greit å bytte i noe som faktisk blir brukt. Alternativet er at plagget blir liggende innerst i skapet, selv om det selvfølgelig sikkert (?) er utakknemlig å ikke ta det i bruk bare fordi man ikke liker det.
Jeg bytter lite. Jeg bytter for ungene hvis de får dobbelt eller noe de virkelig ikke liker, men for egen del er jeg restriktiv. I år må jeg bytte en cardigan mamma ga meg, for den har en fasong som er bare helt, totalt feil for meg. Jeg har prøvd og prøvd å få den til å se på ut på meg, men det går ikke. Jeg synes det er trist å måtte bytte den, for mamma likte den så godt, men den vil virkelig ikke bli brukt.
Det er vanskelig det der. På den ene siden vil jeg jo ikke bytte gaver som noen har tenkt ut til meg. På den andre siden er det veldig materialistisk og sløsete å ikke bytte gaver man ikke kommer til å bruke. Så jeg bytter ting som ikke blir brukt fordi det er dobbelt opp eller feil på noe vis og fullt byttbart. Det som er problemet er når ting er kjøpt på salg for lenge siden eller på messer eller andre tilsvarende steder og ikke er mulig for meg å bruke. Da sliter jeg litt.
Når jeg er giver ønsker jeg jo at mottaker skal like gaven og bruke den. Men hvis valget står mellom bytting og kasting/skufflegging foretrekker jeg jo helt klart bytting. Selv om det da blir åpenbart at jeg har bommet. :knegg:
Om jeg får en ønskeliste så kjøper jeg som regel noe fra den, som i år, da ønsket tanteskatten seg noen bøker, noen dvdserier osv. Så da fikk hun sesong 1 av en av seriene, og en av bøkene. Heldigvis fikk hun ikke det samme fra noen andre.
Jeg bytter ting som enten bare blir liggende i et skap, ting vi får flere av eller ting som er feil størrelse ol. Var på en bytterunde i dag faktisk. Da byttet jeg en leke vi hadde fra før, noen håndklær som var feil farge for badet og noen klær som var i feil størrelse.
Av miljøhensyn syns jeg det er tøys å ha ting liggende ubrukt i stedet for å bytte. Og jeg håper at de vi gir til også bytter det de ikke vil ha.
Men jeg prøver å kjøpe tilsvarende ting og til den personen som fikk gaven. Dersom vi får en bok vi har fra før bytter jeg til en annen bok i stedet.
Vi bytter vanligvis bare ting vi har fra før eller klesplagg som ikke passer.
I år måtte vi bytte et smykkesett vesla fikk, hun fikk nemlig to helt like. Byttet også en genser som hun hadde fra før i en annen farge og som var litt knapp i str. (byttet i annen genser som liknet, hun trengte absolutt en genser).
Eldstejenta vurderer å bytte farge på en Samsonite koffert hun fikk av mine foreldre, men har ikke bestemt seg helt ennå. (Jeg var med og valgte farge og var selv i tvil, så den er grei for både min mor og meg som var med.)
Ellers hadde ingen av oss grunn til å bytte noe som helst i år.
For min egen del vil jeg heller at folk bytter gaver de har fått av meg enn at gaven ikke blir brukt.
Det er fleire som har nemnd at ting kan ha affeksjonsverdi og slike gaver bytter eg sjølvsagt ikkje. Eg fekk for eksempel ei keramikkløve ein gong, frå ein liten gut eg hadde sitte barnevakt hos. Eg hadde lese Løven, heksen og klesskapet høgt for han, så derfor fekk eg ei løve. Det er ein type gave som har ei historie, og eg ville aldri funne på å bytta løva, i og med at det var noko han hadde kjøpt fordi det minna han om det vi gjorde saman. Slike gaver stiller i ei klasse for seg sjølv, tenker eg.
Vi skriv og deler ut ønskelister innad i familien, etter ønske frå kvarandre. Det skal sjølvsagt ikkje vere ei bestillingsliste, men det er kjekt å gi ting ein veit den andre treng, ikkje bare endå eit skjerf. Når det då står "Kakefat i fleire etasjer" på ønskelista, og eg, etter å ha lurt på om det er eit toetasjers kakefat med blomstermønster og snirklar eller eit treetasjers kakefat i enkel og minimalistisk stil vedkommande ønsker seg, kjøper det siste, passer eg på å be om byttelapp og kjøpe fatet i ein butikk der det kan byttast.
Eg ønska meg deler til eit servise eg samla på og synest då for eksempel det er litt rart når nokon vel å kjøpe eit fat frå eit heilt anna servise på ein butikk dei ikkje fører den serien eg samler på. Fatet er fint og brukbart og alt det der. Men eg synest det er ein litt rar ting å gjere, likevel. Så der er eg på linje med deg, Skremmern.
Av en eller annen grunn får som regel eldstejenta altfor korte klær til tross for at alle kommenterer hvor lang hun er. Hun er omtrent som meg, nesten 1,60, og likevel får hun strømpebukser i str 134. :confused: Da hun var mindre var hun også veldig tynn, og alle skjørt hun fikk var altfor vide. Vi må derfor nesten alltid bytte klær. (Jeg forstår det ikke.. ofte spør jo avsender om klærne passet, og hvert år sier vi at de var kjempefine, men at vi måtte opp i størrelse. Åja, hun er jo så lang, er som regel svaret. :knegg:) Bortsett fra det ser jeg an litt. Får ungene babyleker får de lov til å bytte, men samtidig synes jeg det er fin lærdom i å ikke få alle gaver helt skreddersydd til ønskelisten. Det skal ikke være en bestillingsliste.
Er det ikke greit å si at buksa var kjempefin, men det er ikke min stil eller min modell?
Det er mye som er kjempefint på andre, og jeg sier ofte det, men det er ikke en selvfølge at det er fint på meg eller i min sofa.
Vi ber om ønsker i familien og prøver å finne noe som vi vet faller i smak, men det kan jo hende at vi bommer, eller at de har akkurat det fra før.
I fjor kjøpte vi en flott stavmikser til sønn og svigerdatter fordi de ønsker seg det, men de byttet den fordi den var for "moderne" i stilen, og det er helt greit.
Vi valgte den vi syntes var den flotteste, ut fra vår smak.
Jeg spør som regel, i alle fall om barnet er stort/lite/veldig slank/rund. Og størrelser er vanskelig, en gutt jeg trodde var akkurat like stor som vår pode brukte to størrelser over i klær faktisk. Det hadde jeg aldri gjettet. :)
Det har vært det store problemet med barselgaver her. Folk skal alltid kjøpe stort for å forsikre seg om at det blir brukt. Men når man får vinterdress i str. 68 til en novemberbaby, så passer den ikke før det nærmer seg sommer.
Her har det vært mest feil på størrelser på det som kommer fra de eldre i familien. Og jeg skjønner jo at damer på 80+ kanskje ikke har full oversikt over barnets alder eller hva de ulike størrelsene tilsvarer.
Jeg pleier også å spørre, men reagerer ikke nevneverdig på at noe av ullen vi fikk til vesla nå var i 92 i stedet for 86. Hun kommer jo til å trenge 92 til høsten igjen, tenker jeg. No big deal. Hvis det hadde vært det hadde jeg byttet. Klarer ikke å irritere meg over sånt, jeg.
Vi ønsket oss ull i 86 i fjor, og den ulla vi fikk i 92, som jeg tenkte det samme som deg om ingling, vokste han fra i løpet av sommeren i år. Flaks at det var en innmari kald sommer så vi fikk brukt den.
Jeg irriterer meg heller ikke altså, det skal mye til før jeg irriterer meg. Jeg bare synes det er rart at de kjøper to str større enn de får "opplyst".
Ah, den ser jeg. Like greit å bytte da, ja. Hun vår vokser saaakte, og så har vi jo en til på vei, så jeg satser på at det går bra. Jeg har ikke spesifisert størrelse til alle, så skjønner jo at noen (ut i fra sine egne barn som er litt større enn min lille snupp) tenker at 92 er lurt.
Men altså, klær i feil størrelse må da virkelig være greit å bytte.
Det som er irriterende, det er å ha en nær slektning som får los med en gang konseptet er bod+torget+billig. De gavene er det ikke mye bytterett (eller byttemulighet) på. I og for seg uproblematisk det, dersom de hadde vært brukbare i utgangspunktet.
Men, men. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, forsyner det lokale loppemarkedet med et og annet.
Svigermor er motsatt. "Ja, jeg vet du sa 134/140, men damen i butikken vet jo bedre enn deg, og hun sa at 128 er 8 år og jentene er jo faktisk bare 7".
Skjer hvert år, bare bytt ut årstall og str. Fint ulltøy, men kan heller ikke byttes.
Ville bruker str 104/110, og fikk badekåpe i størrelse 8 år til jul. Med påbrodert navn... Mannen og jeg fikk hvert vårt lilla badehåndkle med påbrodert navn, sikkert fordi jeg ønsket meg lyse håndhånklær til bursdagen. :knegg:
Jeg tenker at bytting er helt OK. Ingen vits i å ha skapet fullt av ting man aldri vil bruke.
I år bytter mellomste en legoeske (han hadde akkurat samme fra før) i en annen legoeske.
Eldste bytter noe klær. Det er jammen ikke lett å treffe på både smak og størrelse til en 12-13-åring, så da er det veldig kjekt når klærne er kjøpt i en av kjedene. Litt frustrerende dog med en nær slektning som, tross detaljert ønskeliste med presisert størrelse, kjøper alt for små klær, og tar bort lappene... Snakk om penger ut av vinduet! Og de har jo sett ungen, så de må jo vite at hun er lengre enn sin mor og tidlig utviklet, så det bør jo plinge en liten bjelle, sånn at man ikke kjøper 12-års-størrelse til en jente som bruker størrelse M. Broren på straks 10, bruker 12 år, men han var ikke interessert i å overta klær med tydelig jentepreg. :knegg:
(Ja, nå høres jeg sur og utakknmelig ut, men dette skjer hvert år, og det er som sagt en nær slektning, så det vitner mest om manglende interesse. Og hva er greia med å ta av lappene???)
Ja, vi har også fått plagg til ungene i feil str hvor lappene er borte i år. Kjip. De blir aldri å passe for når de passer i midjen er de alt for korte. Heldigvis var det meste brukene og vi trenger ikke bytte noe av det andre.
Her henger lappene på(får alltid klær fra oldefaren), men bytting er vanskelig all den tid nærmeste butikk ligger 4 timers kjøring herifra. Nå treffer de stort sett på størrelse, evt så er det litt stort. Eneste gangen de har bommet var i fjor til jul, da fikk storebror en genser han kunne bruke en gang før den krympet litt i vask og dermed var for liten. Og litt pussig at det var akkurat i fjor de bommet for da hadde de truffet storebror på sommeren og kommentert hvor lang han var.:knegg:
Vesla her fikk også 3 plagg uten lapper. Størrelsene var fra 92-98, dvs alt for lite. Alla fra samme person som vet godt at jenta er 4, ikke 2. :humre: Nå er kona hans fra Vietnam så det kan jo hende lappene mangler fordi de er handlet der.
I år har vi byttet: to Bodum termokopper som vi hadde fra før (byttet til skåler fra Iittala) og en mummikopp (byttet til annen mummikopp), et ullsett og en treningstights i feil størrelse. Jeg ser virkelig ikke noe galt i å bytte noe som ellers ikke vil bli brukt.
Jeg har byttet et par votter i str 10 til et par i str 8. Det ble ikke de samme, og jeg måtte betale et mellomlegg. Men så har jeg i alle fall gode votter.
Frøkna skal bytte en MyLittlePony-eske hun hadde fra før, og minien skal bytte en Legoeske han hadde fra før. Ellers er alt annet midt i blinken og ingenting kommer til å havne innerst i skapet. :)
Nå har eg forresten rydda litt i kjøkkenskapa for å få plass til å ta i bruk det nye kvardagsserviset og eg har aldri blitt meir sikker på at det er ein fin ting å bytte gaver ein ikkje får brukt. Eg har sortert ut ei heil pappeske med krus vi har to og to like av. Så nå diskuterer vi om det skal på hytta, loppemarked eller ned i kjellaren...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
