-en direkte fortsettelse av ødeleggelsen av Tanginas tråd. :knegg:
Jeg var nødt å sette henne i buret mens jeg dusjet. Buret stod så å si rett utenfor den åpne baderomsdøra. Hun begynte å pipe litt, men jeg dusjet i rekordfart og så eskalerte det med hyling som ikke ga seg. Jeg burde nok aldri ha gjort det i utgangspunktet, men hva gjør man? Hvis man snakker til henne da, belønner man da? Når slipper man henne ut igjen? Hva når hun ikke roer seg ?
Ang mat: Nå laget jeg en herlig blanding av tørrfor og vann, litt hundepølse inni og leverposteivann på toppen. Hun spiste bittelitt. Tror hun plukket ut pølsa. Jeg prøvde å oppmuntre litt, og det er tydelig at hun helst vil spise av hånda, men det får hun ikke. Etter en stund tok jeg maten bort. Håper hun spiser litt mer til neste måltid. Har hatt en hund som ikke spiste tidligere, og barn med spiseproblematikk, så det stresser meg nok litt.
Jeg leste litt i den andre tråden også, og svarer derfor på en ting du lurte på der. Du sier at dere har fått råd om å gjøre valpen trygg, men at her får du råd om å ignorere.
Vi er ingen hundeeksperter, begge våre hunder har, i varierende grad, dratt i båndet på tur f.eks. MEN, vi har i alle fall hatt to hunder, en flatcoat på 46 kilo og en havanais på 6 kilo, altså to ganske så forskjellige hunder, og begge har kunnet være alene hjemme.
Valper piper litt om natten i starten, sånn er det ofte bare. Plutselig er det slutt. Hundene våre har ikke sovet i bur, men prinsippet blir jo det samme. Vi har ikke ignorert. Når valpen har pepet har jeg hysjet og strukket ut en hånd - etterhvert i halvsvime har jeg lagt der mens jeg har sagt "hssjj, hsssj". Valpen vil ikke være alene, når han får bekreftelse på at det er noen der så går det mye bedre, syns jeg. Vi har ikke gjort noe spesielt for å få valpen til å slutte å gå på do om natten, det fikset han selv. I starten gikk vi ut tusen ganger, etter et par uker var vi kanskje ute en gang om natten, men ikke hver natt. Og så forsvinner den siste tissinga på natta også. Plutselig, og uten vår inngripen i grunn. Nå skal det sies at vi har hage, så vi har ikke tatt det så tungt at valpen måtte ut, hvis jeg måtte kle på meg og gå ut av blokka hadde jeg nok hatt andre tanker om det hele, helt sikkert.
Jeg syns man skal være romslig med både barn og valper når de er små, men unngå å venne dem til ting som du absolutt ikke liker selv.
Valpen vår sover på rommet vårt, han har en egen pute ved siden av senga mi, og der er han - det passer fint for oss. Vi har fra dag en satt grenser for hunden når det gjelder barnas rom - dit får han ikke gå. De fleste valper kan finne på å bite i en dukkearm, eller andre ting, jeg syns det har vært greit å si at hunden ikke skal være på barnerommene i det hele tatt. Vi har laget usynlige grenser. Det vil si at jeg går inn på rommet til barna, men stopper hunden ved dørterskelen. Han tok poenget fort, selv om han fortsatt ser slukøret ut når han ligger med hodet på dørterskelen og drømmer om å komme inn.
Vi har en småspist hund vi også, og har delvis resignert når det kommer til tørrforet. Vi blander en t-skje leverpostei i foret, gnir det godt sammen, og da spiser han det stort sett. Tørrfor er bra for hunden, ikke bare ernæringsmessig, men for tennene også - så slipper man kanskje tannstenproblematikk på toppen av det hele. (Vi lar maten stå framme, det er som å banne i kirka, jeg vet det, men vi gjør det likevel, og har hatt to sunne og friske hunder. Det passer for oss, jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør. Vi er nøye på hvor mye mat hunden får i løpet av døgnet, fyller på skåla to ganger i døgnet - til frokost og middag - men fjerner ikke maten selv om han ikke spiser den med det samme. Ofte kan maten stå en times tid før hunden vår spiser, noen ganger lenger - det avhenger litt av den nevnte leverposteien, hehe.)
Jeg lot mannen lese den andre hundetråden, slik at han også kan lære. Han kommenterte også at rådene er noe selvmotsigende i forhold til å være alene hjemme og å sove om natten. På den ene siden skal man ikke si noe, men vise at man er der om natten, men ellers ignoere piping. Ikke gi oppmerksomhet. Når de er alene hjemme vil man jo ikke være der, og det blir jo helt annerledes, selv om det egentlig er samme tinge, og da sier jo mange at de er alt for små til ignorering. Uff, det var utrolig klønete forklart, men jeg gruer meg til jobb og alene-greia. Jeg jobber som sagt utrolig lite for tiden, men noe er det likevel, og hunden må greie å være alene bittelitt et par dager i uka. Og også ellers når jeg f.eks. skal til legen etc.
En annen ting: Sitter med forsikringene foran oss. Hvilke anbefaler dere og hvilke er bortkastet? Dyreforsikring? Livsforsikring på hunden koster 300 kr i året, men er det vits?
Det blir jo ikke det samme? Valpen vet om dere er hjemme, eller ikke. Det er annerledes å ignorere atferd når man er hjemme, enn å ikke være til stede i det hele tatt.
Dere bør ha forsikring som dekker dyrlegeutgifter ved sykdom og ulykke.
Hyacint - jeg vil råde deg til å gå hjemmefra hver dag når du begynner å trene på å være alene hjemme. Det virker for meg som om det er folk som er en god del hjemme som ofte har store problemer med at hunden ikke kan være alene, uten at jeg har noe statistisk belegg for det altså. Når man går fra hunden hver dag, så blir hunden bedre vant til det, enn når det bare skjer en gang i blant. Jeg tror, er ganske sikker på, at det er lurt med mengdetrening når det gjelder å få hunder til å trives alene. Du trenger ikke være så lenge borte de dagene du har fri, men lag deg noen ærend, som hunden ikke skal være med på. Hunder liker rutiner virker det som.
Vi har forsikring via Enter, men det er fordi vi har alt annet der og det er ett pluss at de forsikrer hunden etter fylte 8 år. Agria hører jeg mange skryter av.
Bur: jeg øvde litt på å ha han i buret i stua, gikk i gangen og lot han sitte to minutter før jeg gikk inn og tok han ut.. Masse ros og godbit. Men jeg gikk ikke inn mens han peip. Ventet til det ble stille.
Første uka lå han i egen seng ved sidene av meg, men byttet til buret. Da ble det mye bedre. Døren igjen og han tasset ikke når poden var oppe og risset blant annet.
Det kan godt være Darth har rett, men jeg tror det like mye skyldes at hunder er forskjellige, slik som mennesker. Jeg hadde sommerferie i to måneder da jeg fikk min hund, og jeg jobbet deltid skiftarbeid. Jeg var altså mye hjemme, men etter de første ukene der valpen tisset ofte og sånn, så var det aldri noe problem at hun var alene.
Bur alene hjemme: begyntevetter to uker. Begynte på en halv time og har økt gradvis. Nå har han vært 5 timer alene på det meste, har vannskål i buret når vi vet vi blir lenge borte.
Som sagt i den andre tråden så er han 4 mnd på tirsdag.
Vår valp piper også når hun føler seg alene eller utelatt, feks hvis hun er oppe i 2. etasje og vi andre er nede. I begynnelsen (fra 8 uker) kunne denne pipingen eskalere til høylydte hyl og desperate bjeff. Jeg blir gal av sånt, så vi prøvde å unngå det, altså vi tok henne med oss opp og ned og ut og inn så mye som vi klarte. Nå er hun 5 mnd snart, og hun piper lavt, og absolutt ikke panikk-stemning mer. De første gangene vi forlot henne alene hjemme ble vi stående på trappen å hørte henne ule i ca 1 minutt før det ble stille. Nå hører vi ikke en lyd.
Hun blir naturlig nok litt mer oppspilt når det er både meg og to unger som går ut av døren, mer påkledning og mer styr, så sorgen er nok større for at hun ikke får være med. Det går seg nok til hos deg også. Vi har ikke øvd på noenting egentlig, tatt ting litt sånn etterhvert.
Vi hadde valpen på gulvet på soverommet vårt den første tiden. Den peip en del den første tiden og da sa jeg hysj og strakk ned armen min. Det tok ikke veldig lang tid før han var trygg og sluttet med pipingen om natten. Det var ikke lenge vi måtte ut på natta med han heller, men siden det er noen år siden husker jeg ikke helt hvor lenge vi holdt på.
Etter noen uker begynte vi å ha han i bur i stua om natten og det gikk veldig fint. Jeg var i permisjon da vi fikk han, men vi trente på at han skulle være alene. Han roet seg med å være i buret. Vi fikk tips om at buret ikke måtte være for stort. Om det er noe i det vet jeg ikke, men han var veldig trygg i buret sitt.
Han var veldig småspist av seg og vi lot maten stå fremme hele dagen. Vi prøvde å ha faste måltider, men da spiste han ikke i det hele tatt. Han måtte ikke ut om natta selv om maten sto fremme hele dagen. Vi hadde en liten hund, han var vel ca 3,5 kg.
Ja, jeg tenker at det kan være lurt, men jeg gruer til de første gangene. Kan jeg bare gå selv om hun piper? Hyler? Vil hun roe seg ettehvert, som om natten? Nå har jeg bare testet ved å sette hennes buret, si at jeg går nå og kommer snart, og så gått ut i gangen. Da har pipinga begynt. Og så blir jeg usikker. For man skal ikke gå tilbake når de hyler. Bli værende på gangen til det er rolig? Det tar litt tid, men ettehvert har hun ihvertfall blitt roligere en liten stund.
Ja men man får jo råd om i starten å bare gå ut av rommet. Da vet vel valpen også at vi egentlig er hjemme? :undrer: Hjelper det å gå på gangen da? Skal vi alltid si "Nå går jeg, hadet"?
Jeg mener jeg lærte på kurs at jeg skulle si en fast "avskjedskommando" når jeg forlot huset for en stund, så valpen lærte at det betød at jeg ikke kommer rett tilbake. Sånn til forskjell hvis jeg bare skulle ut med søpla, liksom.
Men dette er vel når man er forbi de helt første stegene, der man bare forsvinner ut av syne. Dette er jo å lære to forskjellige ting, å være stille på natten, og være alene. Jeg tror ikke du skal blande dem sammen?
Hunder venner seg til rutiner virker det som. Vår (utrolig dovne) bikkje løper opp i senga si om morgenen etter lufting og har overhode ikke lyst til å bli med. På kvelden derimot, da er vi jo vanligvis hjemme, så da kommer hun luskende hvis hele familien putselig tar på sko og jakke.
Vår var et mareritt med mat. Nå er hun 5 år så på etellerannet tidspunkt gikk det seg til. Vi har dillet mye. Byttet for-type tusen ganger, blandet med smør, leverpostei, olje etc. Nå får hun vanlig tørrfor fra dyrebutikk, og vi blander med tørka vom. Tørka vom går vi tom for rett som det er, da får hun bare pellets. Maten står framme hele tiden, hun eter når hun gidder. Hun får av og til middagsrester også. Folk som har sultne hunder syns det er fasinerende at vi kan ha maten fremme. :knegg:
Det er jo litt enklere for oss å ha maten framme og slippe å måtte huske på å sette fram. Men hvis det ikke er bra i det hele tatt, så... Jeg må tenke og gruble litt mer på akkurat det med den maten. Nå vingler vi veldig.
Det er tortur for hunden å være adskilt fra flokken om den består av hunder eller mennesker (Ikke slik å forstå at det er tortur å ha et hundefritt rom i huset). Jeg synes ikke det er greit at de regelmessig blir stengt ute i en gang eller inne på et rom når det er folk i huset. Det er i hvert fall vår form for hundehold.
Vi har nok vært veldig heldig med hundene vi har hatt, de har ikke vært spesielt utagerende hverken med oss eller når de har vært alene. Omstendighetene har vært slik at de skjelden om noen gang har vært alene mer enn 4 timer om gange. Hunden tar det som oftest helt fint å være alene, i hvert fall når de vokser til. Det er noe man kan trene på. De vil jo helst være med oss når vi går ut men det passer ikke alltid. Valper er ikke laget for å være alene, men slike ting som å være alene en stund når man dusjer, eller ut for å hente ved går seg fort til av seg selv. Fordelen med et bur er at de fort roer seg ned, sover litt mens man er borte, og en bra løsning om man har et utagerende individ. Hos oss har det vært nok at hunden har et godt sted å ligge i stuen og i gangen, et tyggebein tilgjengelig til at de har nok å gjøre inne. Et par gode turer om dagen, og aktiviteter som å finne kjeks, trene spor har vært nok til at de er helt fin å ha i hus.
Hundene våre har heller vært veldig matorientert, rett og slett glupsk.
Prøv dere frem hva som fungerer best for deres hund. Det kan være at den hyler en stund g så slutter den.nmen den bør absoutt vennes med å være alene. Web-kamera kan være lurt for å følge med. Baby call der du kan snakke med valpen er også anbefalt uten at vi har prøvd det.
Når du er hjemme i et annet rom så kan du snakke med henne. Ikke trøstende, men kanskje mer sm om du snakker/synger for deg selv så at hun hrer at du er der.
Det er bare en vane, men det er virkelig ikke anbefalt å ha mat fremme hele tiden. Tenk ikke minst på tennene til hunden. Sett klokken på telefonen fast så husker du det. Ettervert så kpler du det til noe annet du gjør. Vår får mat når vi spiser middag, skulle vi glemme det så står han ved skapet der maten er og sier i fra.
Vi vinglet også masse og har prøvd alt. Plutselig løsnet det. Tror jeg ville tilbydt mat innimellom, f.eks etter litt aktivitet. Hvis hun ikke spiser, ta vekk maten igjen. Prøv å ikke stresse, det ordner seg!
Jeg har agria, har kun ved skade og avls forsikring. Livsforsikring er ikke noe jeg har tatt på mine. (Lever i fornektelsen for at noen av hundene noen gang i fremtiden ikke er her med meg. :humre: )
Skjønner ikke helt problemet medå la maten stå fremme jeg. Vi gjorde det de første tre årene. Hun regulerte mengden selv også, og hadde en slank hund somspiste greit. Nå er hun fire, og slightly overvektig, pga småbarn i hus. Det blir mer smuler og diverse på gulvet nå. Så å setter vi frem to ganger om dagen og hun spiser med en gang.
Det er ikke noe problem å endre på disse rutinene med andre ord. Tror jeg da.
Vi måtte bytte for noen ganger også. Hun var kresen i starten. Men man får levert tilbake sekker som er over halvfulle. Det gjorde vi et par ganger. Til vi fant et hun likte godt. Nå har vi Royal Canin mener jeg.
Vår hund pep i starten da vi gikk fra henne. Og om natten. :gal:
Vi øvde på å dra fra henne ved at vi gikk til naboen. Problemet vårt var at vi var en god del hjemme den tiden vi skaffet henne, så det var nok med på å forlenge prosessen.
Vi hentet først posten uten henne. Så gikk vi til naboen. Så dro vi til butikken. Selv om hun pep og bjeffet. Etter litt tid med korte opphold hjemme alene forsto hun tegningen og lå mer og mer i buret og slumret. Nå kan hun glatt være hjemme alene ti timer uten problem. Da med tilgang til kjøkken gang og trapp med utsikt. Mendet skjer sjeldent altså.
Om natten sov hun først med oss. Så når hun skulle venne seg til å ligge i gangen i buret ble det litt piping. Vi gikk opp og luftet henne hver gang, som for å gi henne signal om at piping betyr tisselufting. Mammen la seg litt på stua de værste nettene. Dette ga seg også gradvis.
Alt tok litt tid da. Og er frustrerende. Men til slutt gikk det her i alle fall.
Nå er bikkja fire år, og er til tross for at hun er en jack russelterrier, en rolig hund innendørs, selv med mange gjester og barn som løper rundt. Hun bjeffer kun når folk kommer. Det klarer vi ikke få helt av henne. Men gir godbiter og får henne til å sitte med oss til folk har fått kommet inn og det hele roer seg. Hun bjeffer ikke så lenge jeg sitter med henne på gulvet.
Har du en kresen hund så er ikke maten like fersk kl 7 som på kvelden. Som jeg skrev i den andre tråden, en litt banal sammenligning men likevel. Lager du en skive kl7 og skal spise den igjen kl 9 om kvelden er det ikke veldig fristende? :)
Sasha er veeeeeldig var på den der. Hvis maten hennes står fremme i 2timer feks fordi jeg har glemt den, kan jeg bare hive den med en gang, for hun kommer aldri til og spise den. :)
Så jeg passer alltid på å pakke maten godt inn. :jupp:
Det å la maten stå fremme er vel gjerne også et problem om man trenger en litt "sulten" hund under trening? Da er det greit å styre litt når hunden spiser. Den hunden "vi har" nå var ikke så lett å trene nye ting med om hun var mett.
Jepp! Går du f.eks. på hundekurs eller trener hjemme så bør du ha sulten hund.
Hva er argumentene for å ha maten fremme mer enn at det er enkle og at man tror ar hunden spiser mer (hvilket nok ofte ikke er reellt)? Jeg har en venninne som har rn hund som ikke spiser så bra, mener hund. Han er like gammel som min. Men hun gir ham mat ofte (tar med mat når de er på besøk hos oss osv.) så jeg tror at han totalt spiser helt ok. Og så får han aldri lengte etter mat eller være spesielt sulten. Det trigger heller ikke matlysten. Men hver familie får selvsagt gjøre som de vil, men jeg syns at man skal tenke på hundens beste.
Vi har forretsen nesten bestemt oss for å skaffe en hund til, til våren! Vi går for samme rase, men da en tispe er tanken.
Vi har tørrfóret stående fremme hele tiden, uten at jeg ser på det som et problem for vår hund. Vi har fór i skåla på morgenen og så spiser han én gang på dagen og én gang på kvelden. Det hadde ikke vært annerledes for ham om vi fylte den opp to ganger om dagen, rett før han skulle spise, han spiser jo ikke noe mer eller oftere selv om vi har maten stående fremme hele dagen.
Men foreldrene mine har en setter, og der er det klin umulig å ha maten stående fremme. Den bikkja hadde spist seg ihjel om hun hadde tilgang til mat hele tiden.
Du skal lære valpen å være i et annet rom enn dere ja. F.eks. når du går på badet eller do eller på kjøkkenet eller hva som helst. Den skal ikke være "hakk-i-hæl" hele tiden, da blir seperasjon vanskeligere senere. Jeg har brukt kommandoen "Bli", "Gå ned", alt ettersom hvor jeg går. De får ikke følge etter. De skal være avslappet selv om jeg må på do eller opp på badet for å stelle meg. Men den vet jo at du er i huset. Det blir på en måte begynnelsen på det å være alene hjemme. Poenget er at hunden ikke skal bry seg. Og da må man nødvendigvis ignorere den. Men så ser den jo at du blir jo ikke borte, du bare gjør noe den ikke får være med på. Og den skal ikke ha ros når du kommer tilbake og den har vært stille.
Jeg har en selskapssyk liten tass, han følger etter - særlig etter meg. Hvis jeg sitter i kjelleren, med resten av familien, og reiser meg for å gå på do - da reiser hunden seg også og blir med. Så ligger han i gangen utenfor do til jeg er ferdig, og følger mor pent tilbake i sofaen.
Hunden vet godt om jeg bare skal "gå rundt i huset", da følger han ofte med (ikke alltid) - eller om jeg skal gå ut, og han ikke skal være med. Jeg er ikke sikker på hva det er, men når jeg er sistemann ut av huset når jeg skal på jobb, så er ikke hunden i tvil om at han ikke skal være med. Da følger han meg ikke ut i gangen en gang, men legger seg i stua. Hvis jeg derimot ikke skal på jobb, så følger han gjerne med for å se om det er mulig for han også å slå følge - med det samme han innser at han ikke skal være med, de gangene han faktisk ikke skal det, så snur han og går inn igjen i stua før jeg har kommet meg ut. Han pleier å stille seg i stuevinduet - så vinker jeg til han fra toppen av trappa. Lillegutten min.
Alt avhenger jo også av hvordan man vil at hunden skal være. Jeg vil ikke ha en hund (eller i vårt tilfelle to) som dilter etter meg og jeg tråkker på hver gang jeg snur meg. Jeg trenger ikke en hund som ligger nedfor føttene mine eller utenfor doen. Jeg trenger space, både fra familie/barn og hunder. Hadde jeg vært alene hadde det kanskje vært noe annet. Syns man det er hyggelig at hunden dilter etter, så er det jo greit. Selv vil jeg invitere hunden, både til kos, lek, tur etc.
:dulte: Jeg var alene da jeg fikk min hund, men jeg ville heller ikke ha en som diltet etter overalt. Jeg trives nok best med å gå på do uten en "skygge" etter meg.
Det er jo fryktelig koselig med en liten valp som dilter etter og piper for å få oppmerksomhet (kun eksempler), men man må tenke på om man syns det er like hyggelig om 5 år. Det er noe vi prøver være veldig oppmerksom på og tenker gjennom. Hva slags hund vil vi ha resten av livet?
Jeg liker også space men samtidig er det godt å ha en hund som har et nært og kjærlig bånd til oss i familien. Jeg ønsker ikke en hund som skal inviteres til alt mulig men en som jeg kan kommunisere med. Slik som Darth beskriver. Skulle nesten tro det var moren min sin hund hun beskriver.
Det ene utelukker jo ikke det andre. Hundene er med oss i stuen hele tiden, som en de av familien, så de kommuniserer helt fint. Og de får masse kos. Vi er seks personer i familien, så det mangler ikke akkurat på oppmerksomhet. Men jeg vil fortsatt ikke ha en hund som sitter nedfor føttene mine og "maser".
Han maser ikke selv om han er her altså, akkurat nå ligger han og sover på gulvet i kjellerstua, i nærheten av meg. Men det er vel ikke masing? Han piper ikke om jeg går på do heller, ligger bare og venter. Han tigger aldri ved matbordet, fordi han ikke er vant med å få ting fra bordet, men han legger seg på kjøkkenet når det er der familien hans er, det gjør han. Han har sterk familietilknytning, og legger seg veldig sjelden inntil gjester - unntak for svigerfar (som knapt nok kan kalles en gjest egentlig). På julaften lå han seg under stolen jeg satt i mens vi pakket ut gaver, jeg liker det sånn jeg. Det gjør også at jeg har god kontroll med hunden, når vi f.eks. har gjester - gjerne små og ivrige gjester - blir det for meget for hunden så går han til mor og legger seg der.
Jeg vil si at det varierer litt hvem som inviterer til f.eks. lek. Av og til gjør vi det (jeg, mannen, ungene), av og til gjør hunden det. Jeg liker så godt den lille hunden vår, jeg bare må si det (igjen og igjen, hehe). Han bjeffer ikke, bank i bordet, og utrygg er han absolutt ikke. Vi er spent på morgendagen, det blir den første nyttårsaften for han. Den forrige hunden vår var ikke redd for fyrverkeri, krysser fingrene for det samme hos valpen.
Det jeg vel egentlig prøver å si, det er vel noe av det som helsesøsteren sa til oss da vi fikk eldstemann: "Nå må dere huske at den lille babyen skal vokse inn i deres familie, tilpasse seg den, det er ikke bare dere som skal forandre på alt selv om dere har fått baby. Vær dere selv, det er det eneste dere kommer til å orke å være de neste 20 årene." Bytt ut baby med hund, så har du i grunn mye av det samme. For oss har det vært to ting som har vært veldig viktige når det gjelder hundeholdet: a) Må trives alene hjemme, og b) Ikke bjeffe. Det finnes andre viktige ting, men her er vi mer fleksible.
Som hos oss også. :ja: Vår liker å være der vi er, og det får hun lov til også. Akkurat nå ligger hun på ryggen og snorker på teppet ved siden av stolen min. Når vi er ute, er hun ofte rett bak oss. Tidligere i kveld gikk mannen ut for å lufte hund og hente ved. Plutselig ropte han på meg fordi hunden var borte. Vi løp ut og lette, og vi er på hytta, så det er skikkelig mørkt her og med helt svart hund er det ikke enkelt å se henne i mørket. Vi fant henne i boden. Hun hadde fulgt etter mannen inn da han hentet ved, sikkert hakk i hæl som hun pleier, og så hadde han lukket henne inne der. Hun ble veldig glad da vi slapp henne ut. :flau: Hun hadde ikke vært der lenge, altså.
Vår er 15 mndr og sover i bur på vårt rom. Hun har ikke vært ute om natten mer enn noen få ganger da vi akkurat hadde fått henne. (Hun var ti uker da vi hentet henne.)
Darth: Det er ikke masing nei. Våre ville også vært i tv-stua om vi var der. Masing for meg er slik en hund vi passer holder på. Når barna er lagt steller hun seg foran tv'en og piper og ser på oss. Da har hun altså lekt med barna (og oss) hele dagen. DET er masing! :knegg: Hun er vant til å være i sentrum hele tiden der hun bor. Men når vi ber henne gå å legge seg, så gjør hun det altså (til eiernes store overaskelse). Samme med bilkjøring. Hos oss sitter hun i bur, uten en lyd. Hos eier står hun i setet foran. Prøver hun å putte henne i buret så hyler hun. Det er som jeg sa til eieren, vi har aldri gitt henne et alternativ. For oss er det naturlig at hunden er i bur i bilen, sover i kurven sin og ikke senga vår osv. Siden vi passer henne i ukesvis av gangen har vi laget våre rutiner her, men eieren får ikke til å gjøre det samme hjemme, for der har hun helt andre vaner. Det er derfor jeg sier man burde tenke godt gjennom hva slags hundehold man vil ha. Skal hunden få sove i senga? Hvis ikke, aldri la den gjøre det (heller ikke som valp). Jeg vil ikke ha en hund jeg snubler i, ergo får den ikke følge etter osv. Men alle setter jo sine egne grenser. Og det er de grensene man må tenke gjennom allerede når de er små.
Jeg har hatt hund før, men jeg kan ærlig talt ikke huske noe fra valpetiden. Mulig det er fortrengt. Nå er det ganske tøft. Jeg har ikke allverdens med krefter fra før av (sykdom), og mannen tar mye av ansvaret og alt nattevåken. Likevel er jeg så forferdelig sliten. Savner mannen i senga (han har rømt soverommet sammen med valpen), jeg synes det er mye arbeid. Vi bor over to plan, og valpen kan ikke gå i trapper. Jeg var ikke forberedt på at hun står ved trappen og hyler på å bli båret opp eller ned. Hun vil være der vi er. Logisk, men vi fyker opp og ned stadig vekk. I dag begynte mannen på jobb etter ferien, og hun går fra rom til rom og klynker. Det tok lang tid før jeg skjønte at hun leter etter ham. Ihvertfall tror jeg det. I morgen skal jeg på jobb (halvannen time), og da kommer mannen hjem. Hun piper mye (men mye mindre enn de første dagene) og hun dilter etter oss konstant mens hun stirrer på oss med store øyne.
Jeg føler meg bundet og bastet. Hun liker ikke å være ute, og er for liten til å gå tur. Hun hater å kjøre bil. Skal jeg noen gang komme meg i butikken igjen? Hun vil bare ligge i fanget eller leke med oss på gulvet. Hele tiden.
Uff, beklager. Men i dag har jeg for første gang tenkt at dette ikke går, og jeg gråter. Mannen er som vanlig superoptimist. Men jeg er så sliten, det er nok derfor jeg gråter.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg måtte bare få det ut. Detter er ikke sånt jeg kan fortelle til alle. Å skaffe seg hun er et valg vi har tatt og må ta ansvar for. Vi burde visst dette. Men akkurat nå føles det som vi har gjort et feilgrep.
Husker ikke i farten hvilken rase dere har jeg. Dachs?
Hunden vår var slik du beskriver, som valp. Nå er hun fire år og veldig grei og rolig.
Jeg har hele tiden sagt at jeg syns det var lettere å få baby i hus, enn å få hund i hus. Det er utrolig slitsomt, og spesielt om man ikke er i form.
Det eneste som hjelper er å innse at hunden er en baby, som har vært vant til kroppskontakt 24/7 siden fødselen og til den kom hjem til dere. Så klart det tar tid å venne seg til atmdet nå er annerledes. :jupp:
Om det er til trøst sier man om terriere i alle fall, at man har ikke hatt terrier før man har ønsket å levere den tilbake mens den var valp. ;) det er intenst. Men veldig koselig også.
Det er opp- og nedturer når man har valp. Det tenker jeg hele tiden, og minner meg selv på det. Det kan svinge veldig. Alle valper tror jeg er krevende, spesielt i starten. Kjenner meg godt igjen når du forteller om at hun vil opp og ned og piper og er lei seg når folk raser forbi. Men det går seg til!
Jeg prøver å snakke så mye til valpen min som mulig, tar henne med meg opp og ned osv, og prøver å gi henne oppmerksomhet selv om jeg feks står å bretter klær, lager mat, rydder osv. Og så prøver jeg å få alle oss i huset til å opptre litt rolig, ta hensyn til valpen rett og slett.
Min valp hyyyylte i bilen de første ukene, men jeg ga meg ikke, nå kommer det ikke en lyd av henne, bortsett fra hvis hun vet hvor vi skal da. Hun sitter ikke i bur, men har eget bilsete med sele.
Jeg har faktisk oppfordret ungene til å bruke litt tid foran tv'n og ha valpen på fanget eller sammen med seg. Og at de skal leke med valpen utendørs, ikke bare ut for å tisse, men også leke litt. Det har vært et ufyselig vær i høst med mye regn og vind så det har ikke vært så kjekt.
Hyacinth, det går seg til. Det er ikke noe gale med valpen din, eller dere. :klemme:
Du har fått mange gode råd. Vår valp var ikke så mye lei seg, heldigvis, men jeg tror også det kan være lurt å snakke mye med den, gå og småsnakke litt meg glad stemme. Ha gjerne også på musikk eller annet så at det ikke blir så rolig i huset.
Tusen takk! :klemme: Det hjelper mer enn dere aner! :rørt:
Det er en dvergpuddel.
Det går litt bedre nå, men jeg gleder meg til mannen kommer hjem. :knegg:
Ang det der med piping og dilting: Jeg er så ambivalent der. På den ene siden går vi alle og snakker med henne og koser og gir oppmerksomhet. På den andre siden tar jeg meg i å bli irritert og tenke at hun MÅ tåle at jeg dusjer. Og lager mat. Vet ikke om jeg skal ignorere eller gi oppmerksomhet.
Vi har vært hjemme i jula alle fire. Det har blitt mye tv-titting, og jeg har tenkt at vi skjemmer henne bort når hun får ligge så mye i fanget. På den andre siden er hun knappe ti uker bare.
Jeg håper det går seg til, jeg hadde ikke trodd at det skulle være så tøft.
Hun må lære seg at du er opptatt med andre ting, ja. Jeg hadde med min inn på badet helt i starten når jeg skulle dusje, og dusjet i vei. Når du er i rommet og hun kan høre deg, har du gjort ditt, synes jeg. Samme når du skal lage mat - hvis hun får være på kjøkkenet sammen med deg, synes jeg bare du skal gjøre ditt, selv om hun maser. Jeg tror ikke hun tar skade av at dere gjør andre ting enn å dulle/leke med henne så lenge hun får være der dere er, altså. Valpetiden er veldig slitsom, men den meste intense perioden varer bare noen få uker, så det er bare å stalsette seg og tenke at det blir bedre.
Lar du henne bli med på badet feks?
Min hund var med overalt. Satt på fanget når jeg var på do, og lekte på badet når jeg var i dusjen. Det kan være lettere å bare la henne få lov nåi starten. Men akkurat det må man nesten bare vurdere selv. Tror det er som i barneoppdragelse, at det finnes mange måter å gjøre det på uten at det trenger å være galt.
Ungene er forresten kjempeflinke. Vi legger stor vekt på rolige forhold i heimen. Heldigvis er ungene snart 9 og 11, og de er ikke spesielt bråkete noen av dem.
Oh, yeah, hun er med overalt. Vi går konstant rundt så det ser ut som vi har gjort i buksa, for å ikke tråkke på henne. (likevel har jeg allerede tråkket på henne..)
Akkurat som å høre moren min for tre år siden.
Det går over!
Hunden deres er verdens enkleste nå.
Tøft mens det står på, hold ut og fortsett med det dere gjør så blir det bra til slutt. :trøste:
Pipingen/ klynkingen har eskalert i dag da mannen begynte på jobb etter ferien. Det må være en sammenheng. Så ille har det ikke vært siden de første dagene. Ungene har planleggingsdag og ble akkurat hentet av farmoren. Etter det gikk hun fra rom til rom og klynket enda mer. Det er tydelig hva det gjelder hvertfall. Jeg laget mat og gikk på do og hun var i beina mine og pep konstant. Nå sitter jeg i sofaen med kaffekopp og hund som la seg tilrette i armkroken. :knegg: Hun er nok veldig trøtt, hun har sover mye mindre enn hun pleier i dag.
Min valp kan bli litt sytete når hun er overtrøtt. Når det nærmer seg sofatid, og vi faktisk ikke har havnet i sofaen enda, da piper hun og blir urolig. Har funnet ut at hun begynner å bli trøtt, og finner ikke helt roen. I hele desember har vi brukt mye tid foran tv fra sånn kl 18 og utover, noe som passer henne perfekt.
Hun har begynt å gå i buret sitt i slike situasjoner, og har vel funnet ut av seg selv at når man er trøtt kan det lønne seg å sove. Valpen vår er veldig lik et lite barn. Å være overtrøtt = hyper, masete, plukkete, rampete, grinete...
Jeg skulle ønske at jeg ikke bekymret meg så mye. For jeg har i bakhodet at jeg skjemmer henne bort. Oppdretter hørte at vi hadde matet henne fra hånda fordi hun spiser så utrolig lite. De sa at vi ikke måtte la henne ta styringen. Og hun sovner bare (eller nei, men helst og best) i fanget vårt. Samtidig er hun en bitteliten valp som nylig har vært med mammaen sin og søsknene hele tiden. Det kan ikke være enkelt for henne. Jeg legger stor vekt på å få en trygg hund, for den forrige vi hadde var ikke det. Og trygghet tenker jeg innebærer en blanding av selvstendighet og nærhet.
Jeg er mye enig med deg her. En trygg hund er et must. Men det er viktig at du viser selvtillit og trygghet og er blid og fornøyd i stemmen når du introduserer valpen for ulike situasjoner. Jeg prater mye med valpen vår, "Åh, jadda, nå skal vi vaske klær, bla bla" vaskerommet vårt er et eneste kaos og kan virke skummelt for alle og enhver. :rolleyes:
Hehe, ja, det er omtrent som en unge på ett år. Ikke legg ting på gulvet = hunden tar det. Pass på trappegrindene, ellers detter hunden ned. Få mat i henne, luft henne, ikke tråkk på henne, pass på så hun får nok søvn, dilter, piper, er rampete. Hehe. Det er jo koselig også. Jeg må si det.
Når kan hun gå i trapper? Enn så lenge er hun utrolig liten, knappe halvannen kg. Hun har ramlet i utetrappen. Vi har grind, og hun går ikke ned, men hun står store deler av dagen og piper nede fordi hun vil opp. Hun gikk opp tre trinn en gang oppsynet vårt glapp litt, og datt ned.
Trappa er glatt og normalt bratt. Vi bør nok ha noe anti-skli. Hva da, i tilfelle?
Hun liker seg i stua. Den er oppe, og der er sofa og mykt teppe. Hun har også en hundeseng der, men hun bruker den lite. Nede er vi mest på dagtid, og der er kjøkken og allrom. Der finner hun ikke helt roen og vil helst opp, men hun har et stort bur som hun er nokså glad i, egentlig. I buret har hun madrass og flossteppe, teppe fra moren og leker.
Jeg er litt sånn at hunder er som med ungene vi får.
Førstemann er litt sånn prøve og feile, men det blir jo folk av de også. Andremann man får i hus er man jo mye tryggere.
Men som sagt det blir nok "folk" av vosen etterhvert.
Valpetiden er ett pes, jeg er en av de som ikke er så himla begeistra for valpetiden, for jeg syns den er stressende. :p Men det er helt uaktuelt og kjøpe voksen hund lell, fordi jeg vil oppdra hunden min selv.
Har oppdratt 3hunder de siste 3årene, og det er blitt skikkelig hunder av de alle tre ;) Noen med mer jobb enn andre, men det blir ordentlige hunder av de.
Valp er som ett spedbarn, slitsomt og innimellom grenseløst irriterendes :lol: Men de gir så masse av seg selv likevel. :)
Høres slitsomt ut. Vi var utrolig heldig med vår voffs når han kom i hus her. Han fant seg til rette veldig fort etter litt hyling første natta.. han var akkurat 8 uker da vi fikk han med hjem.
Vi hentet han fredagen før pinse i 2011 så vi hadde en langhelg å bli kjent og lage litt rutiner.
Mannen leverte på skolen og dro klokka 9. Jeg jobber 7min unna med bil så jeg dro hjem i lunchen den første tiden og eldstemann sluttet 1,5 time etterpå. Så han var kun alene i maks 2 timer før vi kom til han igjen så det gikk kjempebra. Etter en liten måned kom sommerferien og han var hjemme sammen med eldstemann så det var ikke så ofte han var lenge alene.
Han har aldri tisset på natta og må ikke ut rett etter at han våkner heller.
Jeg duller veldig med vår voffs. Prater med han og bærer han som en liten baby. Han digger det. Legger hodet på skulderen min.
Men det er strengt forbudt å være i sengene. HAn er litt i sofaen da men hopper aldri oppi uten at vi klapper på puten og sier at det er greit.
Tidligere løste det seg selv med at han ikke klarte å hoppe så høyt og så ble det vel en vane. Han legger seg aller helst oppå føttene mine når jeg sitter i sofaen.
Nå ligger han under stolen min. HAn liker det aller best og der blir han ikke tråkket på.
Han skjønte nok fort at det er lurt å ligge litt unna gangsonene. :p Vi tråkket også endel på han, det var litt hyling i starten..
På kjøkkenet ligger han også under en stol når jeg lager middag.
Ang det å gå i trapper så har vi etpar trappetrinn fra terrassen og ned på gressnivå. Mannen lagde hønsetrapp som han etter litt veiledning klarte å gå opp og ned på selv. Tok den vekk i våres og da var han over et år. Brukte den ikke på slutten.
Vår voffs ulte også veldig på begynnelsen når vi kjørte bil. Men det ble så ofte, tok han alltid med når jeg kjørte til og fra treninger så han ble vant til korte turer. Han ville helst ligge i fanget når jeg kjørte. Det har gått seg til det.
Det meste går seg nok til. Han må bare bli vant til deres rutiner.
Heisan! Så koselig at dere bryr dere! :klemme: Det setter jeg umåtelig pris på. Jeg føler meg nemlig nokså alene om utfordringene våre. Det er ikke så mange å snakke med om dette.
I går var jeg veldig sliten og så svart på dette. I dag er jeg i bedre form og ser mer positivt. :knegg:
Hun synes nok det er tøft å bli forlatt. Hun har ikke vært alene ennå, for da jeg måtte på jobb i går, passet faren min henne. Hun hadde pepet før hun slo seg til ro i fanget. (riktignok tisset hun der, så det spørs hvor rolig hun var.) hjemme dilter hun i beina på meg og piper. Hvor jeg enn går. Er hun sliten og går og legger seg, spretter hun opp igjen når jeg er utenfor syne. Dette eskalerte da mann og barn startet opp igjen etter ferien. Jeg blir tidvis sprø av det, men er villig til å holde ut hvis det er en fase. Akkurat når går jeg bare rundt og lurer på hvordsn jeg kan øve på dette, men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, og det føles litt fortvilende.
Hun sover godt om natta. Alene, i eget rom. Fra ca 23 til rundt 5.30-6, uten en lyd. Merker at mannen er trøtt, men dette er vel en fase.
Jeg snakket med en på Siddis Hundeskole i går. De kaller opplegget sitt "100% positive". Skulle melde meg på valpekurs, men det var fullt. Jeg fortalte ham litt om dette, og han anbefalte privattimer jo før jo heller. Det er dyrt, men vi må ha noen tips. Han mente det hørtes ut som hun har noen udekkede behov. Det er sikkert sant, men det gjør meg fortvilet, for jeg vet ikke hva det er..
Hun er rolig når vi alle er hjemme. Hun liker også å ligger sofaen og på fanget, og da hyler hun aldri. Ellers vil hun bli underholdt og kost med. Hele tiden. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre de dagene jeg MÅ på jobb (det er snakk om en times fravær).
Jeg føler meg låst og fanget og bundet og kommer meg ingen steder. Men jeg fant trøst i Dagfinn Lyngbøs stand-up om hund på YouTube. .knegg: Akkurat sånn er det!
Det er mulig hun kun trenger tid. Og kos. Men jeg ksn ikke bare sitte i sofaen. Jeg må på do og jeg trenger mat. Mannen mener dette bare er en ny situasjon hun må bli vant til. Han mannen jeg snakket med sa at dvergpudler ofte er utrygge. Det visste jeg faktisk ikke... Men å være alene littegranne må de vel klare på sikt. Og helst trives med også?
Moren til valpene er ekstremt rolig og trygg. En flott hund! Faren er mer leken og vill, men glad. De bor hos flotte folk og valpene har hatt det godt. Er det mulig vi likevel har kjøpt et nervevrak? Det er mange som har kommentert hvor trygg og rolig hun virker. Og tøff. Og det er hun på mange måter, faktisk. Men jeg ser jo også det som jeg skriver om her, og jeg så i går en valp som hylte av skrekk da hun møtte to store hunder ute.
Beklager skrivefeil. Har en pipende valp ved føttene og bruker telefonen..
Hun sover mindre enn før også. Om ettermiddagene og og kveldene sover hun masse, men da får hun være oppe i stua med oss. Om formiddagen er vi mest nede ved kjøkken og allrom. Hun finner ikke roen og sover sjeldnere og lettere enn før. Dette eskalerte også da hverdagen startet igjen, så det er jo en sammenheng. Selv om hun alltid har likt stua best.
Nå gikk hun faktisk og la seg her. :knegg: Jeg sitter og spiser frokost. Hun ligger vel der til jeg reiser meg. :knegg:
Jeg tror vi er milevis fra å være alene hjemme. :knegg:
Så søtt. HUn er jo virkelig som en lite babynurk, jo. :elsker:
Men det høres litt slitsomt ut, også.
Men atte, hvis hun er så ekstremt klengete, blir det bedre etterhvert da? Eller blir hun så knyttet til å ha folk rundt seg hele tiden senere også?? Aner ikke jeg altså.
Kanskje være obs på å la henne være bittelitt alene, men det øver du jo på ser jeg. Må vel bare ta små steg om gangen.
Hunder er vel som babyer og barn, de er forskjellige og noen er flinke til å tilpasse seg nye ting mens andre ikke er det eller bruker lang tid til å venne seg til nye ting. :)
Mulig hun kan trenge å treffe andre hunder? Gjør hun det? Dere går vel ikke så mye tur med henne foreløpig heller?
Vi kjente mange med hund da vi anskaffet vår så vårt lille nurk ble kastet inn i sosialiseringen med en gang. Venner av eldstemann kom med sine hunder og hilste på.
Men vår hårball var veldig rolig og trygg fra første stund da, utenom litt piping første natta.
Det er sikkert lurt å gå på kurs.
Jeg tror nok at hun vil vokse opp og bli en rolig og trygg hund etterhvert. Men hun høres ut som et nervevrak nå, ja.
Min mor har vært "dagmamma" for valpen vår de første ukene hvis jeg har mange tidligvakter på rad slik at valpen skulle slippe å være alene hjemme i 8 timer flere dager i uken. Da har valpen vært hos henne, og der bor jo valpens mor også så hun føler seg jo trygg der. Men likevel, min mor har fortalt at med en gang hun bare flytter på beina sine, strekker seg etter noe på bordet, går på toalettet osv, så er valpen min der og følger etter. Og da må hun jo ut også sant, hehe, du vet, etter soving, aktivitet osv... så min mor har jo nesten pådratt seg UVI fordi hun har holdt seg så lenge, og alt blir planlagt veldig nøye, hun ordner ALT på en gang sånn at hun kan sette seg ned foran tv og sitte der lenge, da blir det mer ro i huset.
Vel, sånn gjør ikke jeg det i huset her for å si det sånn. Her er vi impulsive og jeg husker nå aldri på å ta med meg alt jeg trenger. Men det er frustrerende at når jeg feks har sittet meg i sofaen og vovsen har lagt seg til rette, så kommer jeg på at jeg glemte kaffikoppen igjen ute på kjøkkenet.
Min valp er vokst opp i huset vårt, vi hadde min mor sin hund her når hun hadde valpene, pga mer stimuli og sosialisering. Likevel føler jeg at valpen får litt panikk, eller drama-anfall hvis vi feks går fra henne oppe (hun går ikke ned trappen). Ihvertfall var det sånn i begynnelsen. Og hun "prater" mye, piper, grynter, uler, småbjeffer litt. Det høres dramatisk ut men jeg har roet meg litt nå, jeg reagerer ikke like fort nå som jeg gjorde i starten.
Det kommer til å gå seg til hos dere også. Du kan jo ta en tlf til oppdretter bare for å høre om hva de tror med tanke på at hun virker engstelig og utrygg. Kanskje de kan fortelle at sånn var foreldrene også!
Men slik du beskriver din hund, Sola, ligner ganske mye på vår valp. Både jeg og mannen er ganske sikker på at hun ikke er nervevrak. Jeg håper det går seg til. Jeg bekymrer meg nok for mye, og jeg er ikke vant til å være låst til huset og ikke kunne gå noe sted. :sparke:
Jeg har snakket med oppdretterne også. De sier bare at vi bestemmer og at hun ikke må få ta kontrollen. I utgangspunktet er vi en ganske konsekvent familie. Det må vi når vi har et barn med autisme. De fleste jeg har snakket med anbefaler andre metoder enn de brutale, og der er vel vi også, selv om alt er en balansegang.
Nå er det skikkelig lenge siden vi hadde valp (5 år), men jeg tror ikke vår var like krevende, men hukommelsen min kan være selektiv altså. Nå hadde vi faktisk buret/plassen til hunden på stua det første året tror jeg, og vi har stue/kjøkken med åpen løsning, så da var vi liksom alltid i nærheten. Soverommene og badet er også like ved. Tror hunden var minst ett år, kanskje to før vi flyttet henne opp på loftet.
Jeg tror problemet sitter mest i mitt hode. Jeg har hatt en ødelagt hund før og vil ikke ha det igjen. Jeg tror hunden vår er en pingle, og jeg ble utrolig paff da en hundekjenner sa til henne "Du var jammen tøff til å være så liten!".
Dette er dag to hvor jeg er alene hjemme med henne. Hun pep litt da jeg spiste frokost, men gikk og la seg igjen, siden jeg var opptatt med telefonen. :knegg: I formiddag har hun sovet hele tiden, i starten diltet hun, men etterhvert la hun seg tilrette og sovnet godt. Hun hat sovet fra rundt 9 og sover ennå. Så blir jeg bekymret for det også. :dåne: Er hun redd? Søker hun liggeplassen fordi hun ikke fikk respons? Er hun svakelig og skral siden hun spiser så lite? :dåne: Uff, beklager. :flau: Hun har våknet innimellom, og jeg har trodd hun skulle stå opp, men hun har bare kikket på meg (med bebreidende øyne?) og etterhvert lagt seg til igjen. Og jeg har gått rundt overalt i huset. Hun har ikke sagt noe på det, men hun har jo halvsovet.
Gådd, skulle tro jeg var utrolig uerfaren med hunder. Men jeg var bare 15 sist vi hadde valp.
Det høres ut som det har begynt å gå seg til allerede! Det er positivt at hun sover mye, valper skal det. Da hviler hun, og da hviler hun også hjernen sin. Valpen vår er 5 mnd nå og det meste av dramatendensene er borte. Selvsagt må hun pipe og hyle litt fremdeles hvis hun hører at vi kler på oss yttertøy men det er bare for å minne oss på at hun har lyst å være med. Når vi har gått så er det stille i det ytterdøren smeller igjen. Jeg har stått mange ganger utenfor for å lytte.
Det er også mye gøyere å være ute i hagen alene. I begynnelsen gikk hun ikke ut på gresset engang, jeg måtte alltid ut på gresset selv og invitere til lek osv. Hun har ikke uhell inne lenger, har blitt flink og går til altandøren når hun må ut. På nyttårsaften tisset hun forresten på ene barnerommet, men mistenker at det var pga mye raketter og leven utenfor for det var i 23-tiden, så den hendelsen tar vi på valpekvoten rett og slett.
Det er først siste mnd, eller kanskje 5-6 ukene hun har likt å gå tur i bånd. I begynnelsen ville hun helst hjem igjen. Men nå er hun uredd og traver avgårde. Turer i områder der hunden kan gå løs er gull verdt synes jeg. Da blir de litt tøffere og får beveget seg mer. Ungene har ofte med seg hunden ut, feks til butikken. I begynnelsen bærte de henne inne på butikken. De var raske, og satte henne aldri fra seg på gulvet.
Var ute og gikk nettopp. Hun er ikke overbegeistret akkurat. Trives mer og mer rett utenfor og i hagen, men i dag gikk vi lenger. Hun pep litt der og. :dåne:
Og så spiser hun skrekkelig lite! Men hun bæsjer minst tre gsnger i døgnet. Kanskje fire, faktisk. Ikke så mye hver gang, da.
Jeg prøver å ha litt sporleker inne. Men det virker ikke som hun skjønner hva hun skal finne og at hun skal finne det. Tips?
Sola: Tør jeg slippe henne løs ute ennå? Jeg er så redd jeg aldri skal finne henne igjen.
Er hun i bur når dere er ute? Eller løs i huset?
Hun tisser faktisk ikke inne i det hele tatt. Kan telle på en hånd de gangene hun har gjort det. Men hun sier heller ikke fra når hun vil ut, det er vel mer det at vi tar henne ut veldig ofte.
Det er lurt å slippe henne nå - og overlate til henne å finne deg hele tiden. Du kan jo utnytte avhengigheten hennes til å begynne å øve inn innkallinger. :ja:
Ja helt enig! Si feks "kom" når hun allerede er på vei til deg. Jeg tviler på at hun vil stikke av fra deg, hun kommer nok til å fotfølge deg og bruke øynene i nakken til og med for å orientere seg om hvor du er. Hvis du synes hun går litt langt fra deg så kan du kalle henne inn igjen med fryktelig lystig baby-lys stemme.
Jeg tror jeg ville kontaktet noen andre som har hund, så kan dere gå turer sammen. Det er veldig lærerikt for valpen å ha en annen hund med seg. Men denne hunden må være helt trygg og stødig og ikke for voldsom.
Min valp pep ganske kjapt når vi gikk turer i starten, også når hun gikk løs. Hun ville stadig snu, men snudde aldri på egenhånd. Nå tror jeg ikke hun kommer engang hvis jeg roper. Som sagt, det svinger veldig. Nå er hun i en "døv" periode og er uovervinnelig...
Slipp henne ja.
Skulle hun beinfly, noe jeg ikke tror hun vil, rop på henne og løp i motsatt retning. Hun kommer til deg.
Jeg slapp vår på ett jorde her vi bor etter ca to uker, han tassanesten oppi beina mine. Nå går han lengre, men kommer når jeg roper. Gjør han ikke det så setter jeg meg på huk. Da kommer han. Han får godbit hver gang han kommer.
Høres ut som hun hadde virkelig ro i dag da. Valper sover vanligvis mye, så det at hun sover på plassen sin så lenge ville jeg sett på som et tegn på at hun var trygg.
At valper ikke vil gå tur og piper når man går langt bort fra huset er veldig vanlig.
De liker ikke å være langt fra "hiet" når de er små. Og de trenger heller ikke å gå tur på den måtn. Jeg ville bare lekt litt utenfor hos dere rett og slett. Og så tatt det derfra.
Hvor langt er det dit du kan slippe henne fritt? Det er lurt å begynne med dette tidlig ja, før hun får utforskertrang.
Vår hund på fire år stikker konsekvent aldri av, og vi har henne fint løs når vi er i skogen. Og har gjort det slik hele oppveksten hennes.
Innkalling er nesten den viktigste treningen. Og man må fortsette å trene resten av livet på det. Noe jeg ikke skal skryte av altså, for jeg er langt i fra flink nok til å trene på det, men viktig er det.
Slippe henne, ja. Vi bor i en by, riktignok litt mer landlig til enn midt i sentrum, og det er båndtvang hele året i hele kommunen. Det er et område et stykke fra oss (med bil) som er ment for å kunne slippe hundene løse. Ellers kan vi vel i prinsippet ikke slippe henne, sånn lovmessig sett ihvertfall.
Vi bor relativt bilfritt til, men det er gater rundt her, men det er også fotballbaner og litt mark. Men jeg er redd hun blir skremt av noe og i verste fall stikker i trafikken. Hun er redd andre hunder, og det er andre hunder rundt her.
I dag har hun knapt pepet overhodet, og sovet masse. Men jeg må innrømme at jeg synes det er utrolig travelt. Må følge med hele tiden, og det er stress med de to etasjene vi hele tiden bruker. Men stresset er nok mest i mitt eget hode. Jeg må lære meg å slappe av mer og ikke ha øynene på henne konstant. Vel, det må jeg forresten ha.
Og så må jeg slutte å grue meg til å gå fra henne. Men vi har mye igjen der, og jeg må jo på jobb etterhvert.
Da jeg var og kjøpte sånn bånd på 5 meter med stoppeknapp, spurte de om vi skulle ha lang line. Jeg tenkte at det var for store hunder og at tauet var for langt. Hvordan er det for en liten tass å ha det dinglende bak seg? Og hvor langt må det være?
Tenkte å kjøre til den slippe løs-plassen i morgen. Kunne tenke meg å prøve bak huset også, men det er jo strengt tatt ikke lov i det hele tatt. Da må jeg ihvertfall ha kontroll på henne.
Vi har vanlig kobbel som det heter, flexibånd - tror det er 5 meter- og lang line på 15 meter. Vi bruker valpesele fra Puppia på tur hvertfall med lina. Han kjenner at det er noe som henger der, men vi får øvd på innkalling og hvis han ikke hører når det kommer noen, så kan jeg sette foten ned på lina og få han til å ikke gå videre.
Luis gikk ikke noe tur før han var 10 uker og da gikk han rundt huset de første gangene før vi tok han lengre.
De sier ofte at det er vi mennesker som har behov for å gå tur, valpene bruker mye energi bare på å vokse. Merker på Luis nå at han liker å gå turer.
Takk for tips. Har også valpesele fra Puppia. Men den kan jo ikke brukes sammen med dekken? Det er vsnskelig, for hun fryser.
Fleksibånd var det det het, ja. Jeg kjøpte det, så hun kan snuse litt ute. Mrn hvordsn lære å gå pent i bånd da? Vi har vanlig bånd også. Hvordsn vet hun når hun skal gå fint og når hun kan dra i fleksibåndet?
Luis går ikke pent i bånd ennå. Det startet vi såvidt med på kurs før jul og fortsetter nå. Når vi øver på det så bruker vi halsbåndet noen minutter innimellom på tur. Og da bruker vi ikke flexibåndet.
Vi har fleece dekken og tar selen utenpå. Funker fint. Er det megakaldt som det har vært ar vi et annet dekken men må da bruke halsbånd.
Flexibånd anbefales ikke, om du gjerne vil ha en hund som går fint i bånd. Det skaper en gråsone. Det er bedre at hunden lærer at fri er fri, og bånd betyr at den skal gå fint ved siden av deg.
Jeg skal definitivt til Hellestø. Mannen syter litt med det, han mener at hundeeiere tar seg vel mye til rette rundt forbi.
Jeg visste at fleksibånd ikke anbefales, og jeg skjønner hvorfor, men det er så dumt at alternativet bare er kort bånd. For å gå løs er ikke et alternativ.
Det går fint an å lære hunden at forskjellig bånd betyr forskjellig type tur.
Vi har flixibånd og line til tispa vår. Flexibåndet brukes flittigst, og når jeg trenger henne i kort bånd sier jeg enkelt og greit stopp, og bikkja stopper. Jeg sier vent, og hun ventet til jeg når henne igjen, og jeg sier gå pent, og hun går pent til vi har passert bil/hund/folk eller hva det skal være.
Men hunden vil lære seg forskjellen på når du kommer med flexibåndet og et kort bånd om dere vil velge det.
Hvorfor gjøre det vanskeligere enn det trenger å være?
Jeg bruker flexibånd når vi går på ski. Jeg fester det i brystremmen på ryggsekken. Praktisk når man har hund med korte ben fordi båndet kommer høyt opp, og jeg har begge hendene fri til staking. Det er lett å korrigere henne hvis det trengs.
Vi kjøpte et langt tynt tau som vi brukte som langline. Vi brukte det ganske mye i starten for å lære han å komme tilbake til oss. Det ble ikke så tungt siden det var såpass tynt.
Det finnes mange steder det er trygt å slippe valpen altså. I en barnehage f.eks. De har jo gjerde. Uansett behøver du ikke være redd for å slippe henne, kan nesten garantere at hun ikke stikker. Det er nå dere får trent innkalling, for hun TØR ikke stikke fra dere. :)
Nei, da blir det jo anderledes. Det er ikke ofte vi gjør det, men det hender seg på sommeren om de trenger få løpt litt (nå har vi løpehunder da, så de løper altså - flyr ikke rundt og snuser).
Ja, om de flyr rundt og tisser på hver eneste stolpe (lekeapparat) så er jeg enig. Men våre gjør ikke det. De begynner å spinne allerede utenfor porten, flyr i det jeg tar av båndet og når de er ferdigløpt går vi. Da har de tisset på tur til barnehagen og på vei hjem igjen. Det har sikkert med å gjøre at de ikke får lov til å markere på tur heller. De tisser en, max to ganger på tur.
.jpg)
