Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg liker begge artiklene. Jeg synes det er på tide at noen kaller en spade for en spade og trekker fra "fritt valg"-gardinen i samfunnsdebatten.
Jeg er av dem som synes det er trist og bekymringsfullt at mange av de unge kvinnene og mødrene i dag velger å jobbe deltid. Og det bekymrer meg at det er de som allerede jobber minst som er mest borte fra jobb.
Og som sykepleier og ihuga feminist er jeg enig i at vi bør legge like mye ressurser i å få unge gutter til å velge utradisjonelt som det legges i å få jenter til å gjøre det. Og jeg er mer enn gjerne med på et storslått opplegg for å få flinke gutter til å velge å bli sykepleiere - eller barnehagepedagoger. :hyper:
Enig med du. Det ble noe ampert på Dagsnytt atten i går da Skarsbø Moen tok opp nettopp dette med at vi nå bare må være ærlige på at kvinner selv i stor grad ønsker deltid mens leder av sykepleierforbundet gjentok krav om rett til heltid og konsekvent nektet for at så er tilfelle (med at kvinner selv ønsker å jobbe deltid).
I denne debatten har det vel også kommet frem at kvinners tilknytning til arbeidssted kan være noe svakere en menns siden de i så stor grad jobber deltid. Så skal det visstnok forskes på om dette kan forklare hvorfor sykefraværet er høyere hos kvinner. Ganske interessant.
Ellers er det jo hele debatten veldig deprimerende synes jeg. Det er helt tydlig at det står mye igjen på likestillingsfronten, også i Norge.
Jeg synes det er deprimerende at det ser ut som om endl av mine kolleger velger å bli sykepleiere fordi det gir muligheter til å jobbe deltid. Jeg er utrolig spent på forskningen som gjøres på kvinners tilknytning til arbeidslivet og hvorfor deltidsarbeidende topper sykemeldingsstatistikkene.
Det er en interessant og veldig aktuell problemstilling.
Jeg skal ikke mene og synse så mye, for det har jeg ikke grunnlag for. Men det skal bli spennende å se hva de kommer frem til.
En utjevning av kjønnene i de typisk kvinnedominerte yrkene som sykepleie vil sikkert være uhyre positivt, men akkurat nå irriterer jeg meg grønn over den vannvittige favoriseringen mannlige sykepleiere ofte får.
Men velger kvinner å jobbe deltid gjennom store deler av livet, og ikke bare akkurat i småbarnsperioden altså? Jeg var virkelig ikke klar over omfanget.
Nei, for det første får de vel faste heltidsstillinger omtrent kastet etter seg, og så er det liksom ikke samme krav til arbeidsoppgaver og sånt. Jeg har hørt om tilfeller hvor avd.leder på sykehjem har lovet mannlige sykepleiere at de skal få slippe å skifte bæsjebleier, ta stell, tømme søppel osv.
Hvordan i huleste skal det fungere i praksis, og hvor kollegialt vil det oppleves i avdelingen?
Jeg er sykepleier selv,med 100% stilling. Men pga den jobben jeg har, med minst 2 ubesatte sykepleierstillinger hele tiden, så klarer jeg ikke jobbe mer enn 90%. Jeg har derfor 10% permisjon ut året. Jeg jobber på en skjermet dementavdeling.
Men poenget; sykepleiere i deltidsstillinger er ett problem! Arbeidsgivers løsning på det er å jobbe mer helg. Det er det eneste svaret vi får når vi tar dette opp, at for at folk skal få øke stillingene så må vi jobbe mer helg. Og det er ikke aktuelt! Vi jobber både helg, helligdager og kvelder nok fra før.
Jeg kjenner en som har lederansvar mht å sette opp turnuser på et sted som gjerne har større behov for dekning på ettermiddag/kveld/natt/helligdager, bla. for sykepleiere. Hun har sagt noe om at turnusreglene er så strenge, noe som gjør at dette med deltid blir ganske aktuelt. Har noe med fleksibilitet å gjøre, så vidt jeg skjønte. Noen som vet mer om dette? Pøbel?
Jeg klarer ikke helt å forholde meg til dette kjenner jeg. Jeg er ikke sykepleier, men førskolelærer. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå med tre små unger og jobb til høsten. Arbeidet som pedagogisk leder er krevende. Det er lav bemanning, ofte mye sykdom som gjør at vi går mye underbemannet og mye planlegging som man ikke får gjort i arbeidstida og ubunden tid på skarve tre timer som ikke rekker til noenting. Jeg skal se hvordan det går til høsten og hvis ikke det fungerer så kommer jeg til å søke om 20% permisjon på nyåret og jobbe redusert en periode. Dette for at familielivet skal fungere og for at jeg ikke skal bukke under av stress og overbelastning.
Nå kommer sikkert noen til å peke på at vi burde ha tenkt på dette før vi fikk en unge til, men det ganger jo samfunnet på sikt at vi får unger. Hvis vi klarer å ta vare på dem da. Det er ikke noe alternativ at mannen jobber redusert fordi han trives bedre med jobben sin, den krever ikke like mye av ham, han er mer utholdende og friskere enn meg. Kroppen min bærer preg av å ha båret fram tre unger med medfølgende bekkenløsning osv.
Dette var kanskje en liten avsporing og veldig personlig, men jeg er ikke så sikker på at vår situasjon er unik i så måte. Jeg tror det er en del problematikk knyttet til dette som man ikke nødvendigvis liker å tenke på. Jeg har ikke noe tro på at deltidsstillinger skyldes at kvinner er latere enn menn. Og heller ikke fordi menn skyr ansvar på hjemmebane. Jeg blir i hvert fall motløs når jeg leser gang på gang at de som arbeider redusert ødelegger for feminismen og ødelegger samfunnet. I en artikkel leste jeg at sykepleiere som arbeider deltid har snyltet til seg utdanning på statens bekostning og at de må ta på seg skylden for at vi ikke får god pleie når vi blir gamle. Jeg synes det er riktig så snålt og bruke en slik argumentasjon. Jeg blir sur rett og slett og tenker til pokker i vold med hele kvinnekampen for den angår ikke meg. De taler ikke min sak eller mine døtres sak for den saks skyld.
Men er det noe rart da, hvis de er på jobb hele tiden?
Min erfaring fra et nokså langt arbeidsliv (ikke i helsebransjen, riktignok) er at muligheter dukker plutselig opp og blir utdelt like hurtig - til de som er til stede der og da. Jeg kjenner ingen som får lederansvar på noe nivå mens de jobber deltid eller er i permisjon.
Meissa, det er jo et poeng i det, det er jo dyrt om samfunnet skulle måtte utdanne dobbelt så mange sykepleiere som vi trenger fordi alle bare går for halv maskin.
Jeg sier ikke at det er det riktige valget for alle, men om det er mer eller mindre normen at man jobber ganske sterkt redusert, så blir det et problem på samfunnsnivå.
Men man burde nok også se på mulighetene for å lage heltidsjobber som lar seg kombinere med familieliv for de som jobber i helsesektoren. Jeg tenker høyt: hva med noe ala Nordsjø-skift. Jobbe mye og intensivt og så ha fri lenge. Kunne det gjøre det mer gjennomførbart? (Usikker)
Det er klart den angår deg også, Meissa. Det er jo en grunn til at det for dere og tusenvis av andre familier er helt naturlig at det er mor som skal jobbe mindre. Jeg tenker at det ikke handlerom frievalg, men valg som gjøres på grun lag av de holdninger man har, både bevisste og ubevisste.
Jeg forstår at man velger å jobbe mindre i en småbanrsperode, men ofte blir det jo da sånn at barna får mindre tid med far. Jeg tror det hadde vært fint for barn, for samfunnet og ikke minst for kvinneyrker hvis det ble vanlig at begge foreldre gikk ned litt i stillingsprosent når man har omsorg for små barn.
Det er under utprøving i min kommune nå. Spent på hvordan det går.
Men vi sliter fremdeles veldig med å rekruttere sykepleiere. Få eller ingen søkere på de 100% stillingene som utlyses.
Er det noen som ikke tror at økt bemanning og kanskje noe høyere lønninger hadde gjort at flere ville jobbet mer, mindre sykemeldinger, enda flere menn? Hvis dette er så stort samfunnsproblem tenker jeg at det isåfall må være veien å gå. Kanskje også for førskolelærere og lærere i barnetrinnet.
Men det vil jo koste utrolig mye, men det er det vel verdt?
Det dere skriver om mannslige sykepleiere har jeg også bli hørt sagt om mannlige lærere i barnetrinnet. Det ooohes og aaahes, de slipper kedelige oppgaver eller det blir sett gjennom fingrene med slurv. Men det er bare noe jeg har hørt fra en litt oppgitt kvinnelig lærer altså (so for øvrig er meget flink og sjelden akker seg over jobben).
Jo, men jeg er usikker på om det faktisk er en kvinnekamp og ikke heller handler om arbeidsforhold, familie og helse. For det å være sykepleier og arbeide i turnus med unger hjemme må være usigelig tungt i lengden uansett om du er en kvinne eller mann og da er det naturlig at man velger å arbeide redusert hvis man har økonomi og mulighet til det.
Jeg tror jeg skulle ønske at familiepolitikken kunne vært litt mer framme, egentlig. For hvordan tenker man at familielivet skal gå rundt med to fulltidsarbeidene foreldre uten at det skal gå utover barna på sikt. Det er selvfølgelig mange som får det til, men like mange det ikke er så enkelt for og for de som ikke får det til så skyldes det ikke bare at man ikke ønsker det hardt nok. Det skyldes i stor grad arbeidsforholdene man har og hvilke muligheter man har til å flette arbeids- og familieliv sammen.
Jeg har også lest begge artikelene. Jeg kjente meg umiddelbart ikke igjen, men ble litt provosert av den siste artikkelen- ikke Skarsbø Moen, men den andre. Men det gikk mer på at menn ikke fikk så vondt i ryggen av all løftingen. Mulig jeg hadde vrangbrillene på. Jeg er en av mange sykepleiere i full stilling, noe annet er utenkelig for meg. Ja jeg har omsorg for små barn, dessverre opplevde jeg samlivsbrudd så jeg har stor omsorgsbyrde privat. Summert opp sammen med dårlig grunnbemanning, lite faglig påfyll men mye hardt fysisk og psykisk arbeid som setter seg i kroppen, så kommer jeg med i statistikken for høyt sykefravær, både pga. barns sykdom og skavanker i egen kropp. Jeg ønsker meg mer enn noe annet en sykepleierhverdag hvor det går an å jobbe 100 % der man ikke pisker den halvdøde hesten, for det er sånn det faktisk kjennes ut innimellom.
Mine sykepleiekollegaer har store stillinger, 80-100, ingen hos oss ønsker deltid for å stelle hjemme. Men jeg ser at det er annerledes rundt om.
Jeg tror ikke f.eks. togpersonell går turnus. Da kalles det skiftarbeid. Helt vanlig i (mannsdominert) industrijobb. De får skiftplanen til å gå opp med bare heltidsstillinger, fordi det er det som er regelen og vanen i disse bransjene. Og så får man skifttillegg som monner.
Jeg synes ofte, dessverre, at fagforeningene er i utakt med medlemsmassen. De argumenterer og fronter enkelte saker utifra sannheter som bør modifiseres. Når forskningen viser at deltidsarbeid ofte er frivillig (og ønsket) så virker det bare tøysete å argumentere videre for at det IKKE er det. Nyansering tror jeg hadde gitt et mindre ensporet inntrykk.
Kvinner har større sykefravær uansett hva slags jobb de har, selv i mannsdominerte yrker. Det høye sykefraværet blandt kvinner i Norge, har ikke nødvendigvis bare med type jobb å gjøre.
Jeg er jo snart ferdig førskolelærer, og kommer til å søke deltidsstilling.
Iallefall i den perioden til barna blir større.
Mannen jobber fullt, vi deler sykefravær på barn. Men om han skull ejobbet deltid hadde vi tapt utrolig mye penger, dermed er saken enkel for oss.
Nja. Jo. Det er jo klart både og. Selv om det er mange sykepleiere som ser på muligheten til å jobbe deltid som et gode, ihvertfall i en periode av livet, er det en realitet at det mange steder er svært vanskelig å få fulle stillinger. Jeg jobber i et større helseforetak, og det er virkelig ingen selvfølge å få 100% stilling der. Resultatet blir at mange må fylle på med ekstravakter. Oftest er det de ubekvemme vaktene som er ledige, og det er svært lite familievennlig med mange helge-, kvelds og nattevakter i måneden. I tillegg er det lite forutsigbart. Og å leve av og forsørge barn med en avkortet sykepleierlønn er vanskelig. Jeg synes det er en viktig kampsak. Det er vanskelig å rekrutterere folk til yrket hvis det ikke engang er sannsynlig at de får jobbe fullt når de er ferdige med utdannelsen.
Tursnus slik somhelsearbeidere går, er basert på at man trenger mindre bemanning på noen tidspunkt enn på andre. rent skiftarbeid er jo ofte basert på at det kjøres tre like skift på et døgn, for eksempel. I Helsetjenesten kjøres det ofte redusert bemanning på kveld helg og natt. Man har for eskempel åtte på dagvakt og fire på kveldsvakt, og for å få dette til å gå opp lager man turnuser der en typisk 14-dagersperiode kan se slik ut :
Man Tirs Ons To Fr L S M ti ons T Fre Lø Sø
Dag Dag Kveld Dag Dag fri fri Dag Kveld Dag fri Kveld Dag Kveld
det er foretak som av prinsipp ikke gir fulle stillinger. det er lettere å fylle opp ubekveme vakter med folk som ikke har full stilling og derfor jakter ekstravakter for å fylle opp stillingen sin.
Det er slett ikke uvanlig at nyutdannede blir tilbudt 50% stillinger - det er jo helt elendig rekrutteringspolitikk og dessuten en dårlig start i arbeidlivet for nyutdannede som trenger å få erfaring og bli trygge.
Jeg synes en god start hadde vært å få heltidsstillinger til de som ønsker det. Når det er lagt til rette for mest mulig heltid i helsesektoren, på en måte som gjør at det lar seg kombinere med et liv ved siden av, kan man jo se hvor mange som fortsatt ønsker deltid.
Selv jobber jeg deltid (i et helt annet yrke), fordi det var den jobben jeg fikk. Selvsagt trekker jeg fram fordelene ved å jobbe deltid når jeg vurderer jobben min, men helt frivillig var det likevel ikke. (Og de fleste stillinger som lyses ut er vikariater (med eller uten mulighet for forlengelse/ansettelse), og det er i grunnen ikke aktuelt å gå til en midlertidig jobb).
Det foregår noen spennende forsøk rundt om i forhold til turnuser og grunnbemanning. Kulturen med små stillingsbrøker er et resultat av at man skal få det til å gå rundt med lavest mulig grunnbemanning - da trenger man mange små rare brøker for å få turnusen til å gå opp. Øker man grunnbemanningen, blir det lettere, også med store brøker. Jeg vet om en kommune der de kjørte inn vikarbudsjettet i grunnbemanningen - fordi de hadde et sykefravært på næremere 10 %. resultatene foreløpig er veldig gode - sykefraværet har gått mye ned. det gjenstår å se hvovidt den trenden holder seg.
Når det gjelder forsøkene med nordsjøturnus, er jeg lit spent og litt skeptisk. De som arbeider i norsjøen jobber lange skift, men har fri fra andre pliket fordi de ikke oppholder seg i hjemmet i perioden. de behøver ikke lage mat og ta seg av familie og huarbeid når de er ute. Norsjøturnus når man bor hjemme vil jo bety lange dager og familie-/hjemmelogistikk samtidig, så det kan bli vrient, tror jeg.
Nettopp. Og sånn kan det ikke fortsette. Se for deg en tilsvarende personalpolitikk i et mannsdominert yrke - de hadde ikke hatt en ansatt igjen. :kjepphest:
Arbeidsmiljøloven setter begrensninger for hvor mange timer og dager man kan jobbe i strekk. Man kan bare jobbe annenhver søndag, for eksempel.
Jeg er litt usikker på hva jeg synes om å myke opp disse reglene - det var dette Adecco-skandalen på Ammerudhjemmet handlet om. Da kom det sykepleiere fra Sverige som jobbet doble skift i mange dager i strekk for så å reise og bli borte i noen uker før de kom tilbake. Jeg er ikke sikker på hvor lurt det er å åpne for at folk kan jobbe 12-timers skift mange dager i strekk. Det er mulig at man ville vært tjent med å forhandle frem mer fleksible ordninger, fordi noen ønsker å jobbe slik. Skrekken for noen er jo at det skal forventes at alle skal jobbbe sånn - det er jo slett ikke særlig familievennlig å jobbe så lange og mange dager i strekk.
En annen ting, er at i Helse-Bergen, som jeg har erfaring ifra, så var det svært få av de som "eide" en 100 % stilling som jobbet 100 %, de fleste jobbet 75 % eller mindre.
Så lenge en så stor andel av de som er tilsatt i 100 % stillinger ikke fyller den ut selv, så vil det nødvendigvis ikke kunne utlyses annet enn små stillingsprosenter, i vikariat.
Nå har man nesten uendelig gode permisjonsordninger, så man kan "eie" en 100 % stilling og ha ulønnet permisjon frem til det minste barnet er 10 eller 12 år.
Man kan vel, meg bekjent ikke gi den samme stillingen til to personer, så så lenge permisjonsordningene er gode for de som er fast ansatte, vil stillingsbrøkene til de nyeste alltid være ugunstige.
Jeg kan heller ikke fatte og begripe at spl-forbundet virkelig ville ha unntak fra aml på at de kan gå kveldsvakt og deretter tidligvakt. Menmen, jeg er ikke i det systemet lenger, og glad er jeg for det.
Det syntes jeg var det absolutt desidert verste med å gå turnus også. Dagvakt - kveldsvakt - dagvakt er drepen. :gal: Jeg ville heller hatt mine kveldsvakter sammenhengende.
Jeg leste en gang (men husker ikke kilden nå) at sykepleiere er en av få grupper der økt lønn ikke vil føre til flere i arbeid, fordi det i akkurat det yrket er så mange som ønsker å jobbe deltid at en lønnsøkning sporenstreks medførte at flere gikk ned i stilling, fordi de kunne gjøre det med samme innekt.
Jeg mener at det var resultat av et av de lønnsløftene som har vært? At man ble overrasket over resultatet. Men, som sagt, jeg kan ikke underbygge det skikkelig. Men tanken er interessant, også sett i lys av HI. Om sykepleiere undergraver sin egen arbeidssituasjon med å jobbe så mye frivillig deltid.
Det er veldig interessant og gjør i hvertfall meg veldig nysgjerrig. Jeg må straks og med det samme sende en mail til en forsker jeg kjenner som driver med dette.
Jeg undres meg veldig over hvordan disse undersøkelsene egentlig blir utført. Den ene uken er tema at det er funnet tendenser til at sykepleiere ønsker fulle stillingsprosenter og at det er så vanskelig å få til en full stilling når det bare tilbys bittesmå prosenter, den andre uken kommer det frem at det er frivillig at sykepleiere jobber deltid. Dette er veldig ofte tema i morgensendingene på radio og jeg blir bare ikke klok. Hvordan blir egentlig denne forskningen utført og hvorfor er resultatene så sprikende?
Det med små stillinger gjelder vel helsevesenet hele veien skulle jeg tro. En i familien har jobbet som hjemmehjelper nå i to år. Hun har nå endelig fått fast stilling. 11,7 %. :rørt: Hun ønsker virkelig å jobbe fullt på et sted, men må i stedet jobbe på tre forskjellige steder og si ja til alt hun blir tilbudt for å være øverst på ringelistene. Da hun tok 8 dager fri i høst hadde hun ikke hatt sammenhengende fri mer enn to dager på to år. Hun velger jo det litt selv, men jeg tror det er lett å tenke at man må henge i om man skal ha mulighet for å få noe som helst fast.
Det jeg tror er:
Unge i etablererfasen vil gjerne ha en fast 100 % stilling for å få lån etc.
Eldre med barn, vil gjerne jobbe deltid for å få tid med barna. (Disse har da fått 100 % faststilling som de så søker permisjon ifra.)
Nyutdannede vil gjerne ha store stillingsprosenter, voksne som har vært i gamet i noen år ønsker lavere stillingsprosent.
Jeg har vært inne i et prosjekt der det jobbes oljeturnus i kommunehelsetjenesten, ved boliger med unge funksjonshemmede. Turnusen funket bra de første månedene, men med ganske tunge brukere (ofte 2:1-bemanning), mange ufaglærte, spesielt i helgestillingene ble belastningen så stor på det faste personalet at sykefraværet skjøt i været og de måtte gå tilbake til vanlig turnus.
Jeg tror ikke oljeturnus er løsningen i helsevesenet, både på grunn av belastningen på ansatte og med tanke på faglig forsvarlighet.
Det samme er jo tilfelle andre veien sånn ift utradisjonelle valg... hvis en kvinne får en toppstilling/sjefsstilling, med en mann i deltidsstilling pga barna blir det jo oh-ing og ah-ing da også. Jeg vet ikke om det akkurat er noe "sunnere".
Jeg mener det var Trond Bjørnenakk (?) på NHH som holdt en forelesning om dette. Hvor de testet ut å øke lønnen for å få flere til å gå i full stilling, da de hadde behov for det. Og resultatet da ble at sykepleierne gikk ned i stilling tilsvarende lønnsøkningen, slik at de endte netto på samme lønn som før.
Det tror jeg er et godt poeng. Og så lenge de med 100% stillinger tviholder på disse uten å faktisk jobbe 100%, så er vi inne i en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av.
Det er vel en litt rar stige det der, hva er det som trigger folk til å jobbe mer. Tenker på sykepleier som går ned i lønn tilsvarende lønnsøkning.
Antar det er fordi de uansett er den i familien som tjener dårligst (som regel) Mens en lege tjener såpass godt at de kanskje ofte tjener mest i familien, således er det ikke den stillingen som blir redusert dersom man havner i tidsklemma.
Har en venninne hvor mannen jobber redusert, og de får litt kommentarer på det - men det er jo også i det tilfellet at det er hun som tjener vesentlig mer enn han, ergo er det han som tar ut litt ekstra fri mens ungene er småbarn. De får også en del reaksjoner på dette. Blant annet fra bank osv når de søker om lån. Dette kan jo tenkes at de hadde fått spørsmål om uansett, men det er lett å legge merke til slike reaksjoner.
Det jeg tenkte på, var at det ble sagt at turnus var vanskelig å kombinere med familieliv. jeg kan lite om turnusarbeid, og lurte på om sykepleiere har samme slags turnus som feks leger. Er deltidsproblemet det samme hos kvinnelige leger? Hvis ikke, hva er det som gjør at leger kan kombinere jobb med familie, men ikke sykepleiere?
Legene har jo ofte en mye tøffere turnus enn sykepleierne - med mye lengre vakter.
Og et veldig godt spørsmål, forresten. Jeg tror ikke det er mange leger som jobber redusert, nei, på tross av de ved siste korsvei vel var den yrkesgruppen som fikk flest barn også? www.dagbladet.no/magasinet/2002/08/29/347348.html
Det er jo en haug med kvinnelige leger. Bare 14 % av norske menn jobber redusert. Kvinner med høy utdanning er veldig ofte gift med menn med høy utdanning. You do the math.
Eller noen andre som tar støyten? Godt nettverk/besteforeldre som avlaster/au pair? Færre barn - nei det var det ikke heller. Hm. Er det småbarnsforeldrelegene som typisk jobber i turnus?
Dette her er jo et veldig interessant poeng. Er vi ved en høna og egget-problematikk? At de som velger denne typen yrker i utgangspunktet er de som uansett ser for seg en deltidsstilling som "dekker det økonomiske behovet" sånn i livsløpsperspektiv. Altså at det også er muligheten for nettopp å jobbe deltid og kunne være hjemme både med barn og uten antar jeg er drivende for yrkesvalget?
Eller er dette åpenbart og en Sannhet og bare meg som er treig og ikke har tenkt på det sånn før? :blånn:
Men vil ikke det argumentet klappe litt sammen om de ikke treffer en Mann(/Quinde)som tjener mer enn dem og/eller er villig til å jobbe mer/ta den økonomiske støyten for den reduserte stillingen ved å tjene mer/jobbe mer :gruble: :argumenterer mot meg selv:
**
Jeg har for eksempel aldri under hele min utdanning og forsåvidt sjelden i mitt yrkesaktive liv tenkt tanken på at jeg skulle jobbe deltid. Ikke er det veldig vanlig heller, med min bakgrunn og i min bransje. Er det derfor jeg (ubevisst, ift akkurat det) valgte den utdanningen jeg tok? Eller er det et resultat av utdanningen og den gjengse "tonen" der. Hm.
Det skal også sies at jeg valgte utdanning uten tanke på jobbmuligheter og lønn og framtid, men utfra hva jeg hadde lyst til å studere.
Jeg opplever atdet er en stor kulturforskjell mellomkinnelige leger og mange sykepleiere: leger bygger en karriere, sykepleiere i mye større grad har en jobb.
Man har jo også jvinnelige leger som velger almennpraksis og BUP fordi det er familievennlig og sykepleiere som videreutdanner seg til intensivsykepleiere og anestesisykepleiere så da stemmer det ikke.
Men blant sykepleierne på sengepost så har de en mye mindre nært forhold til jobben enn hva jeg har. Jeg jobber mye mer, jeg ofrer mye mer for jobben enn dem. Jeg leser faglitteratur mange timer i uka, det gjør ikke sengepostsykepleierene, jeg jobber masse ekstra gratis, det gjør ikke de. Jeg sier ikke hva som er best altså, men det er en forskjell.
Interessant, Esme.
Men føler du at ... hva skal en si, interessen i å ofre mer for jobben, gjøre noe utover det du rent formelt stivbent er betalt for, lese faglitteratur (hvilket jeg antar er nødvendig, men du er jo ikke betalt for å gjøre det på fritida), nærheten til jobben ol. er lønnsrelatert? Altså at det er lønnsforskjellen og evt stillingsprosenten alene som utgjør forskjellen mellom en lege og en sengepostsykepleier slik du beskriver?
Kanskje ansvarsrelatert? :gruble: Eller er nettopp dette, denne interessen eller viljen til å jobbe mer, lese på fritida osv, utslagsgivende for yrkesvalget? :vetikke: Og endrer ting på seg får man da kanskje som du sier sykepleiere som videreutdanner seg eller leger som toner ned arbeidspresset.
For det er jo åpenbart et valg for begge parter?
(nå blir jo sykepleier vs lege egentlig bare et eksempel her, den samme diskusjonen kunne man jo egentlig tatt i mange bransjer hvor deltid/turnus vs fulltidsstilling var vanlig)
Det stemmer. Jeg har jobbet et knapt år frivillig deltid, men nesten et skoleår jobbet jeg særdeles ufrivillig i 60 % stilling. Tok litt enkelttimer på andre skoler og "spedde på" med, men kom aldri opp i 100 % stilling det året.
Synes det er rart at sykepleierene skulle få hele oppmerksomheten. Jeg har flere kvinnelige sykepleiere i familien og forstår de godt. De har jobbet, og jobber fortsatt deltid. Det er nok av ekstravakter å få. Andre er ledere i fullstilling, alltid med beredskapstelefon i nærheten.
Ikke at ansatte i Departementene utgjør noen stor andel av yrkesaktive, men jeg undret alikevel hvorfor det er så mange som jobber deltid. Offentilge ansatte er nevnt i en annen tråd fordi flere kvinner jobber deltid. Er det tilrettelagt bedre for deltid? Her er det ingen som tilpasser stillingen min til 80%, jeg kan alltids få 80% av lønnen. www.aftenposten.no/jobb/Langt-flere-kvinner-enn-menn-jobber-deltid-i-Regjeringen-7020122.html
Hvordan definerer du det at du jobber gratis? Du har jo en ganske annen lønn og en mer fleksibel arbeidstid enn en sengepostsykepleier også, vil jeg tro. Jeg forventer virkelig ikke at en sykepleier som løper beina av seg i åtte timer i døgnet for 400.000 i året skal slenge inn en time eller to ekstra om dagen, men jeg synes det er litt unaturlig at en lege som tjener nærmere en million i året (eller mer) kaller det gratisarbeid å lese faglitteratur på hytta. Generelt, jeg har ikke detaljkunnskap om verken din eller en sengepostsykepleiers lønn. Men såpass kunnskaper om hvem som gjør hva på et sykehus har jeg (gjennom familie og venner, både leger og sykepleiere) at jeg velger å uttale meg litt likevel.
Kan det ha med eierskap til jobben å gjøre? Det å komme tilbake i jobb, bygge seg en plass og lære seg et fag er høyt prioritert hos de fleste leger. Nei, de jobber ikke deltid, de fleste jobber faktisk langt mer enn 100%.
Dette gjelder jo noen sykepleiere også i og for seg, men jeg lurer på om man må se på grunnene til at man velger en utdanning i utgangspunktet. Jeg tror det er veldig mange flere sykepleiere som har familieliv med i tankegangen når de velger utdanning enn leger. Men det er bare ut fra egne observasjoner. Det er kultur for å gå ned i stilling og jobbe halv natt mens barna er snå. Det er ikke kultur for det blant leger, faktisk ville det være et faglig selvmord å gjøre det.
De legene som gjør tilsvarende velger seg en jobb i kommunen. Og så er det endel som velger seg fag uten vakt med tanke på familien selv om de rent faglig ville valgt annerledes. Men de aller fleste leger jeg har møtt velger fag ut fra faglige interesser og håndterer familien ved siden av.
Jeg kan jo ta bilde av kasoet i huset mitt etter tre tette vakter, så kan man jo se tydelig hvor man kutter svingene. :knegg: Mange av mine kollegaer har vaskehjelp, men ingen har au pair btw.
Jeg har en arbeidstid som er angitt i en arbeidsplan. Når jeg sitter på jobb langt utover de tidspunktene uten å få betalt for det eller kommer inn for å bistå med mottak uten å skrive det opp jobber jeg definitivt gratis altså. Sykehusleger har ikke millioninntekter som hovedregel forresten. Å lese faglitteratur definerer jeg ikke som jobbing, det gjør jeg ut fra interesse og fordi jeg ønsker å bli god i det jeg driver med.
Nå skal man ikke generalisere alt for mye. Jeg kjenner definitivt sykepleiere som fungerer på samme måte, men de ender dessverre eller heldigvis i diverse undervisningsstillinger borte fra klinikken. (grov generaliseringsalarm)
jeg har gjennom hele karrieren min som sykepleier opplevd en slags oppdeling blant kollegene mine. Da jeg begynte på utdanningen var vi omtrent 50/50-fordelt mellom de som ville være noe for noen eller som var åpne på¨at de var ute etter en utdannelse til et yrke som lett lot seg kombinere med barn og familieliv. Vi andre(som også hadde familie) var mer opptatt av fag og karriere enn de andre var. Etterhvert som jeg har tatt videreutdanning i først ledelse og så en master, har jeg møtt på de andre som har ambisjoner - som spesialliserer seg, som lever for og med jobben på en helt annen måte enn mange av dem jeg har vært leder for. Det er ikke til å komme i fra - men dette er jo bare mine opplevelser - det er jo ca. 100.000 av oss der ute.
Nå som jeg driver med forskerutdanning møter jeg jo selvsagt flest av de andre som er like entusiastisk fagnerdete som meg selv.
Jeg har ikke mer fleksibel arbeidstid enn sykepleiere nei, hvor tar du det fra? Ikke har jeg en million i årslønn heller. Jeg tjenerikke mye mer enn sykepleiere pr time, jeg jobber derimot mye mer. Og jeg mente ikke gratisarbeid å lese på hytta (har du forlest deg på legeromaner, for et mer fordomsfullt innlegg er det lenge siden jeg har lest)
Det jeg mener er gratisarbeid er når jeg har hatt vakt fra klokka kvart på åtte, men kommer halv åtte fordi jeg må rekke å snakke med pasienter før de blir operert og står til klokken tolv på natten selv om jeg skulle ha slutter klokken elleve fordi ellers hadde ikke en pasient blitt operert den dagen. Selv om jeg starter til vanlig tid neste morgen.
Du som selv blir sint når folk kommer med fordommer overfor ditt yrke, burde hatt bedre vett.
OK, glem hytta, hvis det er den du hisser deg opp over. Det var ikke så fordomsfult ment som det var skrevet (mer enn betegnelse på "på fritiden")
Men-det er jo ikke noe spesielt med å jobbe slik du gjør? Jeg kan gjerne møte på jobb halv åtte (når jeg skal begynne åtte) fordi en elev må han en ekstraprøve eller sitte i telefonen med en foresatt kl. 21.00 om kvelden. Jeg har jo fast avspasering for dette om sommeren (så jeg klager ikke- for all del...) og jeg vil jo tro at leger også har mulighet for å avspasere slike ting- en eller annen gang? Har dere ikke det, synes jeg faktisk at hva man kan akseptere å gå utenfor fastsatt arbeidstid må samsvare litt med hvor høy lønn man har, jeg gjør faktisk det. Jeg er også klar over at grunnlønnen til en lege ikke er imponerende høy, men de fleste leger jeg kjenner (jobber på Haukeland + diverse andre steder )har tillegg, ekstravakter og hva_har_du og tjener rundt en mill. alle sammen. Jeg har ellers vanskelig for å tro at timelønnen til en lege er omtrent det samme som timelønnen til en sykepleier, men det må jeg se om jeg finner ut av.
Om man ikke skal sammenligne grunnlønn mellom leger og sykepleiere, så må man jo sammenligne hva en sykepleier hadde tjent om h*n hadde jobbet like mye som en lege. Man kan ikke sammenligne grunnlønnen til en sykepleier som jobber 37.5 timers uke med en lege som jobber 50 timer.
Grunnlønnssammenligning: jeg har 8 års erfaring og har med 37.5 timers uke 594 000 i årslønn. En sykepleier med 8 års erfaring har 382 000.
Begge vil øke lønna med helgedagstillegg og ekstravakter. Om en sykepleier hadde jobbet 50 timer i uken som jeg gjør så hadde de tjent godt de altså.
Poenget var likevel ikke lønna til sykepleiere, men å påpeke at leger er i mye større grad "gift med jobben" enn sykepleiere.
Jeg jobber med en gjeng godt voksne sykepleiere, med eldre tenåringsbarn, voksen barn eller uten barn. EN jobber fullt. Nå må vi søke etter en timesansatt ekstrahjelp, for ingen av de faste vil øke stillingen sin (som for øvrig ikke er turnus). Alle legene jobber fullt hos oss (dvs noen har kombinert stillingen med jobb et annet sted) - også de med små barn.
Dette er jo selvsagt ikke noe å bygge videe på sånn statistisk, men jeg ser jo det jeg ser.
Jeg tror det er veldig mange faktorer som spiller inn når det gjelder debatten kvinner og deltid. Jeg skulle ønske jeg syntes det var lett å si at "ingen bør jobbe deltid", men ute i den virkelige verdenen så er det jo ikke så enkelt.
Jeg jobber som lærer i videregående. Nesten ingen av mine kolleger jobber deltid. Vi har en fleksibel, men arbeidskrevende hverdag. Grunnen til at jeg takler arbeidskrevende er nok også den fleksibiliteten jeg har og får i jobben. Jeg kan komme litt seint eller gå litt tidlig, og da er det helt greit å jobbe noen timer om kvelden istedet. Eller jeg kan komme tidlig og gå seint i ei uke om jeg vet at neste er travel på hjemmefronten. Jeg vet at jeg jobber nok og mer til, men likevel er jeg ikke sliten. Jeg opplever det som verdifullt at jeg kan flekse, men hadde jeg ikke hatt den muligheten er jeg ikke 100% sikker på om jeg hadde stått i full stilling.
Så hvordan kan jeg uttale meg om hvordan hun i kassa på Rema eller hun som må åpne barnehagen klokka halv sju skal løse hverdagen? Ved å belære om at i et likestillingsperspektiv så burde vel strengt tatt mannen være den som jobbet redusert?
Og samtidig som jeg elsker jobben min, jeg er flink, har gode kolleger og en topp leder, så drømmer en del av meg noen ganger om lavere tempo og slow og strikking og surdeigsbrød. Men det er vel strengt tatt en annen historie.
Det er faktisk veldig viktig å huske. Jeg husker jeg leste en artikkel mens jeg studerte der de hadde regnet ut hvor mye man "tjener" på ulike utdanninger og der sto det at jeg som førskolelærer gikk i minus fordi lønna er så lav. Det vil si at en som ikke tar utdannelse i det hele tatt kommer bedre ut av det enn meg som som er utdannet som førskolelærer. Man taper arbeidsfortjeneste når man studerer og man opparbeider seg studielån. Nå er det noen år siden da så jeg håper at senere lønnsøkninger har gjort noe med det. :knegg:
Jeg tenker at det er fair at leger med lang utdanning tjener mer enn sykepleiere, men hvorfor i all verden må de jobbe mer enn andre? Må alle leger det?
Om man har lang utdannelse og har brukt mye tid og ressurser på dette vil vel også motivasjonen for å benytte denne gjerne være større? Jeg har hatt jobber der det ikke spilte noen rolle (utenom lønn) hvor stor stilling en hadde, det var uansett lite nytt og ikke noe å rykke opp til heller. Nylig fikk jeg et kort vikariat innen en nisje jeg håper å få jobb i etter hvert, og selv om det var stress, mye gratis overtid og mye måling av resultater var det også gøy. Jeg kjente i alle fall veldig på følelsen av å ha utrettet noe i løpet av dagen, og selv om det var stress og mas hadde jeg mer overskudd hjemme enn etter en dag i en monoton og lite stimulerende jobb.
Det jeg alltid lurer på i slike diskusjoner er hvorfor det er så mye 'vanskeligere' for kvinner enn for menn å jobbe fullt? Bør vi ikke, om nødvendig, stille krav til mannen om at han må bidra mer på hjemmebane dersom totalbelastningen blir for stor?
Jeg tror det er feil spørsmål egentlig. For de fleste leger klager ikke over at de jobber mye. De sier det utad ganske ofte for å forklare endel ting, men man jobber ikke mye fordi man må, man jobber mye fordi det er en del av kulturen og fordi det er nødvendig for å bli god i det man driver med. Man kan ikke jobbe halvtid med det jeg gjør i hvertfall, ikke før man har blitt såpass gammel og dreven at det er uaktuelt å skjære ned på grunn av små barn i hvertfall. Småbarn kommer ofte samtidig med denne kompetansebyggingsperioden, og den er så viktig for leger at det er veldig få som filosoferer over å trappe ned noe særlig i lengre perioder. Og når man har satt seg fast slik at det kunne vært mulig å redusere har man egentlig ikke bruk for det lenger.
Jeg jobber forresten ikke så mye. Jeg jobber mye ja, men vi snakker ikke ekstreme arbeidstider her. Jeg tviler på at jeg jobber veldig mye mer enn en lærer for eksempel, med unntak av at jeg ikke avspaserer tiden om sommeren, men tvert imot jobber enda mer om sommeren for å få klinikken til å gå rundt. Leger som kommer til oss fra utlandet synes jo vi er på ferie hele året. Tenk, vi sier høyt at vi skal ha en fridag. :eek:
Jeg syns argumentet tidligere i tråden her om at nordsjøturnus ikke ville kunne fungere for sykepleiere fordi de ville måtte ta full belastning på hjemmebane mens de hadde jobbeperiodene sine, fordi de bodde hjemme, var ganske, eh, interessant. Så det er altså mer utenkelig at en kvinne/sykepleier skal få "fri" fra hjemmepliktene i sine 2-3 ukers jobbeperioder, for så å ta det igjen i de 3-4 uker lange friperiodene, enn det er at en mannlig plattformarbeider gjør det samme?
Vel. Det er vel mer det at man uansett ikke slipper unna så lenge man bor hjemme? Jeg og mannen avlaster jo hverandre i intensive jobbperioder, men så lenge vi faktisk er hjemme begge to, må jo begge bidra. Noe annet hadde vært snodig i grunnen.
Kan noen forresten forklare meg forskjell på turnus og skift?
Noe vil jo være annerledes fordi sykepleierne da vil bo hjemme. Og mine barn ville feks ikke forholdt seg til at jeg var i "jobbemodus". Trenger de hjelp, så trenger de hjelp - og da ville de like gjerne spurt meg som pappa.
Det er godt mulig at jeg tar helt feil. Men jeg har inntrykk av at mange damer koser seg veldig med en liten en, og ser fordelene med å jobbe litt mindre og heller ta veldig mye av oppfølging og planlegging av ting rundt barnet. Og så kommer nummer to og tre, og etter hvert er det mye mer jobb å holde hjulene i gang, men både en selv, mann og barn er vant til at mamma ordner opp. Om en da har lagt opp livet rundt at mannen jobber mye er det vel ikke så lett å snu alltid. Jeg vet ikke. Jeg hadde aldri orket å ta 80% på hjemmebane, men samtidig vet jeg om mange menn i omgangskretsen som tjener mye mer enn mannen og jeg til sammen. (Ingen av oss har vært spesielt ambisiøse i så måte. :))
Jeg leste det litt annerledes enn deg, og trodde det handlet mer om at man er litt fysisk tilstede i heimen og dermed får litt av pliktene og arbeidsoppgavene uansett. De som er i Nordsjøen er fysisk borte hele denne perioden, og kan sådan ikke ta noe tak hjemme.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
