Noen som har ERFARING med å kutte snusen? Jeg snuser stort sett hele tiden, selv på jobb (barnehage). Snusen er mye mer tilgjengelig ifht f.eks de som røyker, hvor de må gå ut fra jobben og i tillegg lukter ille etterpå.
Det er denne tilgjengeligheten som gjør at jeg ikke klarer å snuse.
Noen stalltips eller gode råd?
Snuser vel i snitt en halv boks om dagen (minimum)- og det er porsjonssnus.
Har prøvd flere ganger selv, men har ikke prøvd å bevege med ut til folk på forum for å se hva de sier :)
Du må bare bestemme deg for at du vil slutte, og gjøre det.
Jeg sluttet å røyke for 5,5 år siden, så jeg vet hva jeg snakker om. Og jeg vet at det ikke bare er lett. Men motivasjon er alfa og omega.
Det er det ingen som legger merke til, også derfor det er så enkelt. Skjuler det ikke, og det er flere som både snuser selv og vet at andre gjør det.
Min samboer sluttet og røyke i fjor sommer, og hun mente at det er nettopp den tilgjengeligheten som gjør at det kan være vanskelig å venne seg av med snusen enn med røyken. Man trenger ikke lette på rumpa for å gå ut, man lukter ikke vondt etterpå, og man får ikke dårlig kondis av det.....
Men absolutt, det er helt klart at det krever selvdisiplin! :)
snusslutteapp'en som finnes er visst fin, har jeg hørt.
(dog: De jeg kjenner som har sluttet å snuse har opplevd det som mindre vanskelig enn å slutte å røyke - men hva vet jeg?)
Jeg hadde merket det om noen i bhg hadde snuser om det var sånn at de gjorde det hele tiden altså.
Og å tro at det ikke lukter av snus, det er bare feil. Jeg bor med en snuser. Man får snusånde av det. :nemlig:
Sammenlikner man med røyk, helt klart. Men allikevel. :leiavsnusbruk: :knegg:
Han min har prøvd med varierende hell. Men det fungerte ganske bra når han erstattet mer og mer snus med tyggis. Bla nicorette. Men han snuser jo enda, så helt vellykket var det jo ikke.
Hehe kjenner igjen det der:D:D
Holdt opp i halvannen måned i fjor, men så kommer den plutselige alkoholkonsumeringen (som er relativt sjelden etter man fikk barn:p), og da får man jo bare lyst på snus igjen..
Jeg har samme erfaring som Ru, og sluttet tvert da jeg først bestemte meg. Det er flere år siden, og jeg har fortsatt ofte lyst på snus, men jeg ser ikke på det som en aktuell mulighet siden jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det.
Altså, du klarte å kutte snusen helt ut i halvannen måned (og hvis det er som med røyken) til suget hadde lagt seg, men så begynner du altså igjen fordi du drakk alkohol? :skeptisk: Gjør som du gjorde sist - uten begynn-igjen-delen.
Snus synes også, til og med før man åpner munnen. Jeg har aldri møtt en eneste snuser som ikke har svarte munnviker så lenge de har snus i munnen.
Jeg hadde blitt temmelig gretten om de ansatte gikk rundt med snus i munnen på jobb, det er heldigvis ikke lov i barnehagen til poden eller barnehagen jeg jobber i.
Jeg har sluttet å snuse for et halvt år siden. Jeg har også tidligere sluttet å røyke. Begge gangene var det kun en eneste ting som hjalp. Motivasjon. Du må ha lyst til å slutte. Du må bare bestemme deg. Og ikke se deg tilbake. Det blir en tøff periode i begynnelsen, men det er overkommelig med motivasjon i lomma.
Og etterpå... fantastisk deilig å være uavhengig! :)
Ingen erfaring med snus, men eg slutta å røyke åtte gonger, før eg klarte å ikkje begynne igjen. Det er ikkje-begynne-igjen-delen som er verst. Ikkje gi opp!
Du må bare bestemme deg for å slutte og for å ikke begynne igjen.
Jeg har sluttet å både røyke og snuse. Jeg vet ikke hva som var værst jeg. Ille var det uansett. Men jeg har greid det, og er veldig fornøyd!
Svigerfar min var skikkelig avhengig av snusen, han var desperat om han ikke hadde boksen i syne. Han brukte dog snus i løsvekt, men han slutta ved å trappe ned. Når han åpnet en ny boks med snus, tok han ut ei teskje og kastet dette, resten i boksen var dosa han så måtte klare seg med, ut fra normalbruken hans. Neste snusboks han åpna, tok han ut to teskjeer osv. Nå har han vært snusfri i mange år.
Hvordan dette overføres til posesnus, veit jeg ikke, men kan hende kan du begynne med å kutte ut en pose i boksen osv?
Uansett - lykke til! :heia:
(I barnehagen hvor jeg jobber, er det totalforbud med både røyk og snus i arbeidstiden, inkludert i pausene. He he, opptil flere av de ansatte tygger nikotintyggis så det synger i pausa. :knegg: )
Har du lov å snuse mens du er på jobb som barnehageansatt? :sjokk: Det syns jeg er veldig rart. Det syns jeg ikke du bør gjøre, lov eller ikke lov.
Og det er da vel bare å la være å kjøpe, er det ikke?
Eg lurer på om folk som seier at det bare handler om viljestyrke og at det bare er å la vere å kjøpe og slikt, har røyka sjølv?
Eg slutta å røyke for seks år sidan, etter å ha prøvd og ikkje klart det, ganske mange gonger. Det var vondt og vanskeleg, eg blei sur og gretten og fekk vondt i hovudet, eg blei kvalm og låg våken om nettene og var uroleg i kroppen. Eg kjem aldri til å påstå at det var lett. For det var det ikkje. Det som gjorde at det eg ikkje klarte det dei første gongane, var at eg visste at hovudverken, kvalmen, irritasjonen, rastlausheita og søvnlausheita ville gå over viss eg bare tok ein røyk.
Eg veit ikkje korfor eg klarte det til slutt. Men det er ikkje lett. Ikkje i det heile tatt. Det er hardt arbeid.
Jada, jeg har sluttet mange ganger. De to første gangene i forbindelse med graviditet og sist for fire år siden, og etter det har jeg ikke begynt på igjen.
Selv om det er vanskelig så er det faktisk viljestyrke det går på. Motivasjon, vilje og evnen til å slutte må være til stedet, og når man lar seg selv få lov til å lage unnskyldninger vil det ikke gå. Når man i stedet for å ikke kjøpe røyk unnskylder seg med at det er så vanskelig å la være, så vil man ikke klare å slutte.
Jo flere unnskyldninger man lager for seg selv, jo vanskeligere er det å vøre viljesterk. I bunn og grunn er det faktisk så enkelt (og vanskelig) at man faktisk bare må ta seg selv i nakken, droppe å ta den neste røyken eller snusen, og holde seg sterk. Unnskyldninger fører deg ingensteds, mens vilje gjør.
Jeg har røyket (og røyker) selv, og selvfølgelig er det snakk om å bare å slutte, bare å la være å kjøpe og i det hele tatt. (Jeg har sluttet to ganger, dvs. to graviditeter med påfølgende amminger. Bare tull at jeg begynte igjen, så klart. :mumle: )
Akkurat! Det er det jeg mener. Det er ikke bare å la være å kjøpe det. Så lett som ingenting liksom. Det er hardt arbeid, og det krever en hel del av den som skal gjennomføre dette. Det er ikke bare noe som helst faktisk.
Kanskje merker ingen noe, eller kanskje gjør de som meg, at de bare lar være å si noe fordi du er en de vil ha et godt forhold til siden du passer deres barn? Men tenker at det er skikkelig uproft å bruke snus på jobb i en barnehage. Og ungene ser det garantert, de ser ALT er i alle fall min erfaring.
Jeg tror det handler om motivasjon mer enn viljestyrke, men at når den er på plass er det en fin ting å bare slutte.
Jeg røkte i ti år, sånn 20-40 for dag (fatter ikke hvordan jeg hadde tid). Så sluttet jeg på dagen da jeg fikk det for meg at jeg var ferdig. Det var litt kjipt en uke.
Selvsagt legger man merke til det. Forstår ikke at du kan tro noe annet. Det lukter kvalmende og ser ekkelt ut. Tror du virkelig, innerst inne, at det er ingen som merker det og at det ike lukter?
Trappe ned, lage plan og holde den, for meg virket det å utsette første pris til senere og senere på dagen og å gå fra pose til løs (ææææsjh) da kan man bake mindre og mindre. Plaster kan og funke, da får man dosen , men ikke kosen... Den siste støyten med å være helt nikotin fri må man bare ta til slutt, men den er ikke så jævlig om man er godt nedtrappet...Lykke til.
Det har jeg erfart er mulig. Jeg syntes det syntes godt på meg selv, men opplevde at flere kolleger ikke ante at jeg snuste.
Det er ikke alle det synes like godt på.
Jeg har aldri røyket eller snust, så jeg skal ikke si noe om hvor lett det er å slutte.
Men jeg har flyttet meg på forelesning fordi jeg ble kvalm av lukta fra han på raden bak som satt med snus, så ingen tvil om at det lukter. ikke som røyk, men det lukter, så å snuse PÅ JOBB I EN BARNEHAGE??? Og tro at ungene ikke merker noe? Og foreldrene? Jeg hadde neppe sagt noe til deg om jeg hentet ungene min og merket at du hadde snus i kjeften, men du hadde sunket LANGT ned i anseelse, det er helt sikkert.
Jeg er sjokkert over at ped.leder/styrer godtar dette.
Vil du slutte, så klarer du det. Det har du jo klart før også, du var bare dum nok til å begynne igjen. Så da vet du at du klarer å slutte, så hva som gjør at du ikke gjør det igjen, det er vel motivasjonen og viljen da?
Jeg kan naturligvis ikke vite om jeg har hatt folk rundt meg som har snuset men som jeg ikke har oppdaget. :knegg: Men egentlig tviler jeg. Kanskje kan man ikke se det på alle, men den motbydelige lukta, da?
Snus luktar ekkelt og barn får med seg meir enn du trur.
6-åringen min har hatt eit par vikarar i barnehagen som snuste. Etter det har ho og veninna begynt å leike at dei snusar i forbindelse med måltid og sånt. Puttar mat under overleppe og syns dei er superkule.
Ein del av dei faste ansatte røyker, men dei går langt utanfor barnehagen sitt område for å ta seg ein røyk slik at barna ikkje ser dei. Men barna veit jo kva dei skal når dei går, så eg syns ikkje noko om det likevel.
Eg må seie at eg blei skikkelig skuffa då eg oppdaga at den superfantastiske assistenten på 6-åringen si avdeling røyker. Etter at eg oppdaga det rykka ho ned frå 10 poeng av 10 mulige til 8 poeng for min del. Sikkert stigmatiserande og diskriminerande og you name it, men eg har rett og slett liten respekt for folk som røyker. Snus er ørlite granne betre, men ikkje mykje. Eigentlig syns eg det burde vere forbudt å selge både røyk og snus i Norge. Men det spørs om ikkje det berre ville føre til meir smugling og røyke- og snuse-mafia (digresjon).
Om du ikkje klarar å slutte å snuse i første omgang må du i alle fall slutte å snuse på jobb. Du må rett og slett slutte å ta med deg snus. Då slepp du å stole på viljestyrken.
Gubben bytta ut snus med tyggis. I tillegg inngikk han avtale med en annen snusende kompis. Dersom en av dem ripper, må denne kjøpe en skikkelig! dyr flaske med whiskey til den andre. Denne avtalen gjelder livet ut, ved hver ripping og uavhengig av om den andre har rippa først. Begge er skikkelig gjerrigknarker og er forsatt snusfri etter 7 år. :knegg:
Jeg så aldri på gubben om han hadde en pris snus i munnen og merka ikke lukt før jeg skulle nusse litt på han. Han brukte løssnus (ikke hamsterbind).
Jeg har erfaring med å kutte røyken. Det er egentlig ikke forskjell, selv om du sier noe om tilgjengeligheten. Jeg som ikke-røyker må tenke at jeg ikke skal røyke, selv om jeg sitter 3 uker alene på en sydhavsøy med 7 kartonger røyk. Det handler som andre her sier om motivasjon og vilje. Ikke viljestyrke, men vilje. Reell vilje. Vilje til å ikke være en røyker/snuser. Og det er lurt å planlegge, og det å trappe ned/erstatte med tyggis etc for å få ut en del av abstinensene.
Du må klamre deg fast til håpet og sannheten om at når du har sluttet, etter en stund så vil du faktisk ikke tenke på snus, og du vil være en ikke-snuser og ha det minst like fint, om ikke bedre enn før.
Ja, og litt belønning til seg selv og sånt er fint. Hjelper litt på motivasjonen. Du må slutte for din egen del. Det er ingen andre enn deg selv du "lurer". Så du må ha lyst... virkelig lyst. Men du klarer det!
Jeg har også et svært avslappet forhold til snus (gift med en snuser, ser ikke at han bruker snus - men det er posjonsnus som er årsaken til at det ikke vises, kanskje) Jeg synes ikke det lukter. Men nå er jeg jo trønder, så snus, tresko og skinnvest er jo hverdagskost for meg :knegg:
Men altså: jeg tror egentlig at det ikke er det verste å slutte å snuse -men det å la vær å begynne igjen.
Jeg blir litt himmelfallen over at man ikke har respekt whatsoever for folk som røyker og snuser, det er da en liten del av et menneske. Et herlig, morsomt, dyktig, snilt menneske som røyker skal du f.eks ikke ha respekt for?
Har ingen tips, men nikotintyggis vet jeg om flere som har brukt med hell, selv om man blir avhengig av det også. Ellers er det nokså forstemmende hvordan røykere og snusere omtales av enkelte her.
Er du seriøs? Har du mindre respekt for folk som røyker enn de som ikke gjør det?! Og er hun ikke en like superfantastisk assistent fordet? Er hun mindre skikket og flink til å passe på barnet ditt siden hun røyker? Det der kunne du spart deg for.
Og jeg kan selvfølgelig være så vant til det selv, at jeg tar feil ifht om andre kan se det. Men har opplevd flere ganger at folk ikke har visst at jeg har hatt snus, så det kan hende jeg har rett også :p Og kan jo hende det lukter også, bare at jeg ikke merker det selv. Samboeren snuser også, så hun har ikke nevnt noe:D
De sier at det ikke går ann å bare "kutte ut noe", du må faktisk erstatte den atferden med et annet. Og så må du være ærlig med deg selv- er du oppriktig motivert?
Jeg røyker, men er et veldig bra menneske sånn ellers. (Ikke beskjeden heller, ser du.) :nemlig:
Jeg håper de fleste har respekt for meg av den enkle grunn at jeg er et levende vesen, egentlig.
Rune: Det er nok som de fleste sier. Man må bruke viljen sin aktivt.
Aktivt velge bort den dårlige vanen. Hver dag velge om man skal være en snuser eller en ikkesnuser. Og når du har tatt valget mange nok ganger, så ligger det inne som en ny vane.
Jeg - den største skeptikeren i verden sluttet å røyke med hypnoterapi for nøyaktig 47 dager siden. Og det fullstendig uten abstinenser eller ubehag. Jeg blir nesten litt sur på meg selv fordi jeg ikke bestilte time tidligere. Jeg sluttet sammen med mannen og vi har begge røyket siden vi var 16-18. Vi har sluttet mange ganger før, men det har vært såpass kjipt at vi har begynt på igjen. Denne gangen er jeg så ferdig at jeg vet at jeg ikke kommer til å sprekke igjen. Ferdig! Ikke-røyker.
Jeg vet at de bruker samme behandlingen på snusere, så det er mitt tips i dag.
Og da mista du ALL respekt.
Vips ble du ett SÅ mye dårligere menneske.
Eller vel, nå røyker jo jeg selv, så har vel ikke uttalelsesrett. :p
Men å miste respekten for ett menneske pga en røyk, syns jeg egentlig sier mer om DEN personen enn om personen som tar seg røyken.
Om folk velger og ha 100% respekt for meg, helt frem til dagen de finner ut at jeg røyker, da mister de all respekt til meg. Vel, dems valg, men jeg er fortsatt den samme personen som før du fant ut at jeg røyka. ;) Jeg er ikke noe dårligere omsorgsperson for de eldre, selv om jeg røyker.:rolleyes:
Jepp, eg er faktisk seriøs. Ho er fremdeles ein super assistent og ikkje mindre skikka til å passe barnet mitt sjølv om ho røyker, men eg har ei litt anna oppfatning av ho som person etter at eg oppdaga at ho røyker.
Eg har veldig vanskelig for å forstå kvifor nokon velger å røyke når vi veit kor farlig det er. No er eg nok litt prega av jobben eg har (forsker på skadevirkningar av blant anna røyking), men eg meiner likevel at 99% av befolkninga må ha fått med seg at røyking dreper og gir kols. Når eg oppdagar at nokon eg trudde eg kjente røyker, tenker eg at det kanskje er litt mindre sirkulasjon i topplokket enn det som var førsteinntrykket. Dersom personen i tillegg er gravid blir eg rett og slett kvalm.
Eg vokste opp med ei mor som røykte 20-30 sigarettar om dagen. Ho har heldigvis klart å slutte no, men ikkje før ho hadde pådratt seg diverse helseproblemer. No er ho heilt einig med meg i at ho var temmelig dum som ikkje slutta tidligare. Ho har antageligvis tapt 10 leveår på grunn av røyken. Ho er heldig om ho lever til ho blir 70 år.
Jeg sluttet å røyke for 3 uker siden. :D Den første uken var tøff, mye abstinenser og brudd på etablerte vaner. Men nå går det veldig fint. Jeg var 100 % motivert og har tatt farvel med en fiende og helsetrussel, ikke en venn/trøst/kos som man lett kan se røyken/snusen som. Har lest Allen Carrs "Endelig ikke-røyker" og bruker en del av argumentene hans i forhold til å snu en del mentale prosesser. Nikotin er en sterkt vanedannende gift, man er faktisk en rusmisbruker som hungrer etter å stille nikotinsuget. For meg hjalp det å tenke at de første dagene med sug var at kroppen kvittet seg med nikotinen, renset seg fra giften. Si om og om igjen: "Jeg er fri! Jeg er ikke lenger en slave av røyken!" Omvendt hjernevasking, funker som bare juling. Når jeg kjenner suget i blant, spør jeg meg selv om jeg ønsker å bade lungene mine i skadelige gasser for å få et øyeblikks nikotintilskudd. Svaret er nei, alltid.:nemlig: Jeg har klart å slutte to ganger før, i flere år faktisk, i forbindelse med svangerskap. Dette er første gang jeg slutter kun for min egen skyld. Jeg har brukt langt tid på å komme der at jeg faktisk ikke forsaker noe.
Selvsagt har man fått med seg at det er farlig og dumt.
Jeg kan til nød gå med på at den som røyker fordi de ikke vet at det er farlig og dumt kanskje har litt mindre sirkulasjon i toppen.
Men tenker du likt om alle som gjør noe de vet at ikke er bra?
Jeg håper jo på sett og vis at det bare gjelder røyken. At du ikke går rundt og måper over overvektige eller "tenker ditt" om de som drikker alkohol. Eller at du tenker at en person som spiser for mye godterier ikke kan ha mye sirkulasjon i topplokket.
Røyk er farlig og dumt. Det er ikke noe tvil om det. Men jeg vil ikke dermed påstå at jeg er dum.
Topplokket mitt fungerer ypperlig. Og det er selvsagt ikke viktig for meg at du vet det eller tror meg.
Men det er litt viktig for meg å finne ut om du tenker nedlatende om alle som gjør noe de vet ikke er bra, eller om det bare gjelder røykere.
Eller, det er viktig for meg at du vet om du tenker nedlatende om alle, eller om det bare gjelder røykere. Vit det inni deg, liksom.
Det er jo ikkje snakk om å gå frå 100% til 0% respekt, men frå 100% til 80%, og det står eg for, altså.
Det er godt mulig at røykinga di ikkje har noko å seie for jobben din, men det seier noko om deg og korleis du tar vare på deg sjølv, ikkje minst med tanke på dine eigne barn. Det er ei lang rekke av konsekvensar av røyking som i neste instans ville gå utover barna dine dersom det rammer deg.
Besteveninna til min 6-åring har ei mor som røyker veldig mykje, spesielt etter at ho blei skilt for eit år sidan. Og eg kan jo forstå at skilsmisse kan vere ei såpass stor påkjenning at det kan vere vanskelig å slutte å røyke akkurat no. For ei stund sidan kom denne veninna og spurte meg om kvifor eg ikkje røykte og om at det var sant et ein kan dø av å røyke. Kva i all verden svarar ein på sånt? Eg vil jo ikkje at jenta skal gå rundt å vere redd for at mora skal dø heller. Det blei ei kvit løgn om at dei som røykte kanskje blei 80 år i staden for 84 og dei hosta litt meir av og til.
Men eg har sagt til mine eigne barn at røyking dreper.
Så fint du endelig kan ha respekt for moren din. :snill:
Slik jeg tolker deg, mister du respekten for et menneske om vedkommende gjør noe dumt. Det er veldig mange dumme ting man kan finne på. Røyk, dop, snop. Shoppe for mye. Jobbe for mye. Reise for mye. Lista er lang. Hvor går grenser for når du mister respekten?
Jeg håper vi ikke legger det samme i ordet respekt. Det å ha respekt for et annet menneske, er noe grunnleggende noe. Jeg mener mennesker skal bli møtt med respekt, selv om de har tatt noen mindre kloke valg.
Jeg har sett dette på nært hold, jeg var 21 da moren min døde en lang og smertefull død pga. lungekreft som med all sannsynlighet kom pga. røyking. Likevel synes jeg det du skriver er ganske fjernt. Tar du aldri noen dårlige valg du da?
Jøss. De ansatte i mine barns barnehage er trygge, flinke voksenpersoner i mine barns liv, som jeg respeketerer nettopp pga. den jobben de gjør og de menneskene de er. Jeg gir meg vel katta i hva de måtte gjøre i pausen sin eller på sin egen fritid. Og jeg håper inderlig at jeg, og også de ansatte i barnehagen, lærer mine barn å ha respekt for andre uavengig av om de gjør ting som ene og alene skader dem selv (nå snakker jeg ikke om de som røyker mens de er gravide eller damper ivei innendørs med barn tilstede).
Min fetter er lege og vi hadde en bestefar som var en skikkelig, skikkelig storrøyker. Og selv min bestefar, som hadde vært over 90 i dag om han hadde levd (han levde til han var 83), visste jo at det var farlig å røyke. Jeg husker at fetteren min prøvde å snakke forsiktig med ham om at han i alle fall måtte prøve å trappe ned på røykinga. Det hjalp ikke, men ikke en eneste gang har jeg hørt fetteren min si at han hadde mindre respekt for vår kloke, snille, omsorgsfulle bestefar kun fordi han var røyker. Så å gi yrket sitt skyld for den manglende respekten, synes jeg er rimelig fjernt. Man trenger ikke å være forsker for å vite at røyking er farlig, og jeg håper ikke at manglende respekt for røykere er gjengs for de som jobber med røykerelatert sykdom (jeg røyker ikke selv, btw).
Usunt kosthold er absolutt ikkje bra, men røyking er veldig farlig. Det er meir farlig for helsa å røyke enn å vere litt overvektig. Det står ikkje "Snop dreper" med store bokstavar over heile sjokoladen når den ligg i hylla i butikken. Så eg tenker ikkje det samme om dei som er litt overvektige eller eter for mykje snop. Dersom personen er veldig overvektig, type fedme, tenker eg at det kanskje ligg psykiske årsaker bak og ikkje at personen er dum.
Eg er litt overvektig sjølv (8-10 kg over normal-BMI), og eg innrømmer glatt at det er skikkelig teit av meg og eg veit at det er 100% mi skyld og at eg enkelt kan gjere noko med det. Har klart det før og kan klare det igjen. Og er ganske sint på meg sjølv for at eg ikkje karte å holde på det gode kostholdet eg hadde for eit par år sidan. Faktisk har eg litt lite respekt for meg sjølv på grunn av det ;). Som forelder syns eg at eg har ansvar for å prøve å holde meg sjølv frisk. Mine barn skal ikkje oppleve at pappaen eller mammaen døyr tidlig av sjukdommar som lett kunna ha vore unngått. Min pappa røykte mykje, over 20 rullings om dagen, og døydde av hjerteinfarkt då han var 37 år.
Så eg må berre ta meg sjølv i nakken! Har trent to gangar i veka siste året, men kostholdet har eg ikkje tatt skikkelig tak i endå.
Men dersom eg hadde tatt meg ein røyk etter den historikken med pappa sin tidlige død og mamma sine helseproblem delvis på grunn av røyk kunne folk fått lov til å kalle meg dum med rette.
Eg kan jo legge til at eg skiller litt mellom dei som fakisk prøve å slutte og ikkje får det til (dei får det nok til til slutt) og dei som ikkje gidd å prøve. Eg veit ikkje om det hjelper så mykje på ditt inntrykk av meg, Kirsebær ;)
Onkelen min klarte å slutte å røyke etter at eg viste han Figurane på side 14. Figuren viser blant anna at blant kvinner om røyker meir enn 20 sigaretter om dagen når dei er 40 år er 70% fremdeles i live når dei er 70 år. Blant dei som aldri har røykt er over 90% i live når dei er 70 år. Ganske stor forskjell. Tilsvarande tall for dei som har røykt tidligare, men slutta før dei blei 40 er 88%. Altså litt dårligare overlevelse enn dei som aldri har røykt, men likevel langt bedre odds enn dei som røyker! Så det er aldri for seint å slutte.
Figuren viser også at det er ganske tydelig redusert overlevelsestid for dei som berre røyker 1-9 sigaretter for dagen også.
Og dette er berre død. Helsestilstanden til røykarane som overlever til dei er 70 seier figuren ingenting om.
Jeg har, etter mange år med elendig samvittighet, og noen slutte/begynne-greier, lagt samvittigheten på hylla og bestemt meg for at jeg ikke skal slutte å røyke nå. Når en del av de andre prosjektene mine er avsluttet så kan det hende røyken står for tur.
Jeg vet ikke om det hjelper så mye på ditt inntrykk av meg, heller. :knegg:
(Noen av oss har opptil flere dårlige sider og andre store oppgaver som må løses på en gang, og må fikse en ting av gangen. :nemlig: )
Som forelder kan ein skade barna inndirekte ved å røyke sjølv om ein berre røyker utendørs. Dersom ein forelder får helseproblemer på grunn av røyken vil det gå utover barna. Røyking er for eksempel ein risikofaktor for MS, sjølv om mange som har MS aldri har røykt, og mange ulike kreftformer. Det er spesielt farlig dersom ein røyker i kombinasjon med at ein har andre risikofaktorar.
Eg kan jo gjenta at eg fremdeles syns assistenten i min barnehage gjer ein veldig god jobb sjølv om ho røyker. Men eg skulle ønske at ho ikkje gjorde det sidan ho også fungerer som ein rollemodell for barna. Dei likar ho veldig godt og eg likar ikkje tanken på at dei skal få fantasiar om at røyking ikkje er så ille sidan C gjer det.
Nei, det var vel det eg og skreiv? Skreiv eg ikkje at 99% veit at røyking er farlig? Eg er ikkje lege, og møter ingen pasientar som røyker. Eg sitt kun med bevisa i form av tallmateriale. Men eg har møtt eit par legar som jobbar på lungeavdeling og hjerteavdeling i forbindelse med mitt arbeid og ein del av dei er nok ganske oppgitt over kor vanskelig det kan vere å få ein pasient til å innsjå at han/ho MÅ slutte å røyke. Nokre av dei har nok etterkvart utvikla litt manglande respekt med åra, ja. Men dette blir sjølvsagt ikkje formidla direkte til pasienten, men meir i frustrasjon når dei kommuniserer med andre kollegaer.
Står hun foran ungene og røyker?
Jeg vet ikke om noen i mine barns barnehage røyker. Uansett om de gjør det eller ei, står de ikke akkurat på barnas lekeområde og gjør det.
Men hvorfor er det ok å ha mindre respekt for røykere? Hva med overvektige? Det er farlig å være overvektig, og farligere jo tykkere du er. Om man sier at det jo bare er å slutte å røyke, må det da være like enkelt å bare la være å spise for mye? Har de som jobber med overvektige mennesker og sykdommer relatert til overvekt, manglende respekt for pasientene sine? Sukker de oppgitt til kollegaene sine, i frustrasjon fordi de ikke skjønner hvorfor folk bare ikke kan la være å spise for mye?
Det finnes mange grunner til at folk spiser for mye og mange grunner til at folk røyker. Det er ikke min sak å dømme noen av grunnene.
Eg seier ikkje at det berre er å slutte å røyke. Det er kjempevanskelig å slutte å røyke og for mange sikkert like vanskelig å slutte å ete for mykje. Men sålenge ein er forelder syns eg ein har plikt til å virkelig prøve og søke hjelp til å få det til dersom ein ikkje klarar det på eiga hand.
Men eg syns ikkje det er riktig å sidestille røyking med kraftig overvekt,sjølv om det kan vere like farlig for helsa.
Dersom ein er 30 kg overvektig eller meir tenker eg at det i mange tilfeller ligg psykiske årsaker bak som fører til overspising. Då må ein få hjelp til å løyse dei psykiske problema før overvektsproblemet kan løysast. Sjølv om røyking også er overrepresentert blant personer med psykisk sjukdom er dei aller fleste som røyker mentalt friske.
Lett overvekt kan heller ikkje samanliknast med røyking sidan det ikkje er i nærleiken av å vere like farlig, sjølv om det sjølvsagt ikkje er bra det heller. Spesielt ikkje dersom ein både røyker og er lett overvektig.
Nei, ho står ikkje foran ungane og røyker. Men alle barna veit kor dei voksne skal når dei går ut av porten og inn i skogen ved sida av barnehagen.
6-åringen min har full oversikt over kven av dei voksne som røyker og kven som ikkje gjer det. Barn får med seg det meste. Og det er bortimot halvparten av dei voksne som røyker, dessverre. Det har eg vore klar over lenge, men eg var altså ikkje klar over at yndlingsassistenten min røykte, og blei skikkelig skuffa då det gjekk opp for meg.
Heldigvis går antallet som røyker stadig nedover her i landet, men det er ein kraftig utdanningsgradient. På min arbeidsplass, der dei aller fleste har høgare utdanning er det kun 5 av over 100 som røyker. I alle fall i arbeidstida. Dei står i offentlig gapestokk på trappa, så alle veit kven dei er :knegg:
Spørsmålet er kva som må til for at dei med lavare utdanning også skal slutte. Og korleis vi skal unngå at dei begynner å snuse i staden for.
Jeg trodde ikke at det var det sammenligningen gikk ut på.
Røyking er skadelig for deg. Og sjansen for at du blir syk øker. Det koster mye for samfunnet og det påvirker barna dine og de rundt deg om du blir syk/dør.
Det samme kan man si om sterk overvekt.
Simone nevner ikke noe om passiv røyking. Jeg regner ikke med at de barnehageansatte utsetter barna for passiv røyking på den ene eller andre måten. I såfall blir det jo en helt annen diskusjon.
Det samme kan man si om alt mulig. Kjører du bil (hahaha, bortsett fra EL-bil, da) bidrar du til forrurensing og verdens undergang, så hvorfor sammenligne/likestille i det hele tatt. Det er poengløst. Jeg synes også det er temmlig ufint å dra frem noens fysikk og sammenligne det med sigaretter!!, en stygg uvane man kan stumpe i askebegeret og så er den borte.
Her var det jo snakk om hvordan røyking går utover egne barn, og da synes jeg egentlig overvektig fint kan sammenliknes. Det er et faktum at sannsynligheten for at et barn blir overvektig øker dersom en eller begge foreldrene er det, og det er vel den "passive overvekten" her.
Jeg synes sammenligningen er idiotisk, og overvekt trenger slett ikke gå utover barna. Ikke plager du folk med overvekten på busstopp, foran sykehusinngangen eller på besøk, heller.
Jeg syns i det store og hele svært lite er sammenlignbart med noe som helst. Men når man snakker om at man mister respekten for noen fordi de tar et valg som ikke er bra, så er det jo greit å spørre om det gjelder andre dumme valg også?
Hvis jeg derimot kan sammenligne alt med alt, vil jeg påstå at el-bilkjøpet mitt selvsagt veier opp for at jeg er dum og røyker.
Selvfølgelig går det ut over barna at foreldrene er overvektige, i hvert fall i tilfeller der det er snakk om mer enn 5-10 kg over normal BMI. Det er svært få mennesker som er friske og i god form samtidig som de er svært overvektige. Jeg er 25-30 kg større enn jeg burde være selv, og har ingen problemer med å innrømme at det påvirker sønnen min. Jeg er heldig og har foreløpig ingen såkalte livsstilsykdomer, men det er klart jeg vil få det dersom jeg fortsetter å være like overvektig i 20 år til. Om jeg dør av lungekreft pga. røyking eller diabetes pga. overvekt når jeg er 70 tror jeg ærlig talt er fullstendig likegydig for sønnen min.
Jeg er fremdeles uenig, men som vanlig så har vi ikke definert noe som helst, og det er ikke så rart, for hvordan definierer man overvekt? Røykere er langt enklere å definere - det er de som røyker! :nemlig:
Tar man seg én røyk om morgenen hjemme på sin egen terrasse, skifter alle klær og dusjer før man går hjemmefra, og det er det, plager man ingen med røyken sin heller. Skal man snakke om røykere, må man snakke om de som røyker mer enn det. Skal man snakke om overvektige i samme diskusjon, må man snakke om de med betydelig overvekt.
Dessuten blir det der veldig som å dra "du kalte meg dårlig mor"-kortet. Jeg sa ikke at noen ødelegger livene deres, jeg føler på ingen måte jeg ødelegger livet til sønnen min ved å være 30 kg overvektig. Man ødelegger ikke livet til ungene sine ved å røyke heller.
Og det er dette jeg mener. Å diskutere noe noen holder mellom to fingre er noe helt annet enn å diskutere noens fysiske utseende. Og definere utifra antall kilo? Det går bare ikke og viser bare hvor lite sammenlignbart overvekt og røyk faktisk er. Røyking er ikke komplisert i det hele tatt, overvekt er gjerne det.
At du mener røyking ikke er komplisert, viser bare hvor lite kunnskap du har og hvor lite du evner å sette deg inn i andres situasjon. Jeg tenkte det samme som deg, men så gikk jeg i gruppeterapi med en dame som hadde fått KOLS og dermed måtte slutte å røyke. Da fikk jeg meg en skikkelig overraskelse, jeg som trodde det var så enkelt. Du undervurderer hvor mye følelser og identitet som er knyttet til røyking. Ironisk at det var i denne gruppeterapien jeg fikk respekt for og forståelse for at dette heller ikke er sort/hvitt, siden jeg gikk der fordi moren min lå for døden pga. lungekreft. :knegg:
Ja, at noe man gjør "går ut over" noen er alltid nøyaktig det samme som at man ødelegger livene til noen. :dåne:Med går ut over mener jeg påvirker. Blant annet påvirker det ved å øke sannsynligheten for at ungene også blir overvektige.
Selvsagt går det utover barna om foreldrene er sterkt overvektige.
jeg skjønner at jeg ikke setter meg selv i noe godt lys nå, men som både røyker og overvektig vet jeg litt hva utfordringene er.
Nå har jeg gått ned 20 kilo, men har fremdeles noen kilo til som skal av, men nå orker jeg. Jeg orker de 4 turene ekstra opp og ned trappa. Jeg kan sitte på gulvet med poden og jeg kan ta han med på fjelltur. Jeg kan sprette opp fra noe.
Selv om jeg stort sett alltid har vært ganske aktiv med ungene, vet jeg at jeg tidligere ikke orket det samme. det var for tungt. jeg fant unnskyldninger for å ikke gjøre ditt eller ikke gjøre datt.
Mye av grunnen til at jeg var/er overvektig gikk på at jeg spiste for mye og var alt for lite aktiv.
Klart det påvirker ungene og ens foreldreegenskaper.
Og jeg sier ikke at det gjelder absolutt alle. Men jeg sier at det er en ganske vanlig greie om man er sterkt overvektig. Man orker ikke alt mulig. Man finner unnskyldninger for å slippe.
Jeg må bare påpeke at jeg ikke er en av dem. :knegg:
Røyking og tjukkhet får holde herfra på én dag. De psykiske plagene får noen andre ta seg av. :nemlig:
Klart det. Det var inputs uttalelse om 5 kilo over normal BMI som fikk meg til å reagere. Det gikk ut over ungene mine i en viss grad da jeg veide 35 kilo mer enn i dag. Men ikke søren om jeg kan si ved hvilken BMI det vippet fra å påvirke dem til ikke å påvirke dem. Dessuten ville det bare være tullete å komme med en generell regel om at "ved en BMI på X slutten overvekten å påvirke familien".
Jeg tenker man kan si at om man har dårlige vaner og dårlig hverdagsrytme så påvirker det barna negativt. Om det gjelder røyk eller mat eller aktivitet eller andre saker.
De 5 - 10 kg. var en understatement. Jeg skjønner at det ble teit, men leser du dette innlegget jeg skrev etterpå, skjønner du godt hva jeg mener, om du bare gidder.
