Jeg har 9 års utdannelse og elsker yrket mitt. Allikevel må jeg si at kunne jeg valgt- dvs hvis det var mulig å få en 50% stilling i mitt yrke, ville jeg HELT klart gått ned i levestandard for å få mer tid til barna mine. Jeg kunne gjerne solgt bilen, kjøpt alt vi eier på loppemarked og kun ha ferier på hytta. Jeg kunne flyttet ut at byen for å bo billigere, jeg kunne gjerne fått mindre pensjonspoeng. Jeg måtte nok tatt en pause på karrierestigen, men det føles egentlig helt greit. Jeg ville gjerne hatt barna kun 50% i barnehagen, og jeg kunne gjerne tatt dem med meg på en lekeplass på dagtid og truffet andre mødre i samme situasjon. Men lekeplassene rundt her kan man telle på 1 hånd, de legges ned en etter en. For ALLE barn er i barnehage 100%. Og alle jobber 100%.
Hva tenker dere om dette? Hva er deres drømmesituasjon og hva hindrer dere i å gjøre drømmen til virkelighet?
Ja. Jeg ville jobbet deltid om jeg hadde hatt bedre økonomi. For meg hadde det ideelle vært at både mannen og jeg jobbet 60% og hadde både noe tid alene hjemme og noe tid hjemme sammen.
Men hvordan ordner dere ting i det daglige? Blir det ikke mye stress hit og dit? Har du muligheter for hjemmekontor eller andre tilpasninger som gjør hverdagen lettere?
Jeg ville reist litt mer (gitt at jeg hadde samme lønn med mindre jobb) og trent mer. Jeg trenger å trene mer og det er ofte den delen som blir kuttet når tiden blir knapp i hverdagen. Hjulpet ungene mer med leksene (sett over og slikt, som jeg sjelden gidder :flau: ) burde jeg også gjort mer av. Ja, og helt klart lest mer. Nettet og lett tilgjengelige serier i diverse kanaler har tatt over sikkert 50 % av lesetiden min.
Jeg er også glad i jobben min, men ville jeg hatt noe imot å hatt fri en dag i uken? Nei. Definitivt ikke. :knegg:
Vi har valgt boområde og jobb, slik at avstandene ikke er for store. Vi begrenser aktivitetene ungene (og vi voksne) er med på.
Jeg har en fantastisk mann, som tar mer enn sin del hjemme.
Nå har jeg slik at jeg må avspasere etter heftige jobbeperioder, noe som gjør at jeg får tilfredsstilt behovet mitt for fri. Men jeg er avhengig av faste rutiner. :sparke:
Jeg kunne godt tenke meg for å jobbe mindre for å gjøre andre ting, men "andre ting" ville ikke vært f.eks. å være sammen med småbarn på halvtid i stedet for at de var i barnehagen. Og sånn som hverdagen er nå, er i grunnen sønnen min stort sett på skole/AKS mens jeg er på jobb, så jeg ville ikke sett ham vesentlig mye mer dersom jeg var hjemme.
Grunnen til at jeg ikke jobber mindre for å gjøre andre ting er primært økonomisk. Jeg har jobbet som frilanser med til dels godt under 100% jobb noen år, og trivdes dårlig med å tjene såpass lite og ha såpass lite strukturerte dager og uforutsigbare forhold. Hadde jeg f.eks. vunnet masse penger i lotto, hadde jeg sikkert prøvd å finne en annen måte å legge opp hverdagslivet mitt på.
Om jeg hadde hatt den lønnen jeg har nå da jeg hadde barn i barnehagealder så hadde jeg nok redusert stillingen og heller gått ned i levestandard. (det vil si, jeg ville hatt den levestandarden jeg hadde den gangen, med full jobb. :D) Nå har jeg forholdsvis store barn og skulle jeg redusert stilling nå ville det vært fullt og helt for min egen del, og da synes jeg ikke at det er verd å ofre det levestandardnivået vi har fått. Om det var forståelig? :gruble:
Jeg har aldri syntes at det var spesielt vanskelig å kombinere barn og fulltidsjobb. Jeg er heldig nok til å ha fleksitid og vi bor slik til at vi har ganske kort reiseavstand. Da jentene var helt små kunne jeg bruke sykkel (vi brakte og hentet i sykkkelvogn) slik at jeg var uavhengig av trafikkproblemer, og det gjorde det helt greit og overkommelig.
Nå er ikke økomomien som setter stengsler for oss, vi kunne relativt greit fått ting til å gå rundt med 80 % på begge eller 100/60, men da selvsagt med lavere levestandard. Hva stopper meg da fra å redusere stillingen? :gruble:
Jeg vet egentlig ikke. Sikkert at jeg har relativt store barn ikke føler så sterkt på tidsklemma som jeg kanskje gjorde da de var yngre, og at det slett ikke er sikkert at jeg ville reist mer/lest mer/utviklet min horisont dersom jeg hadde mer fri. Lediggang er roten til mye ondt for meg, jeg fungerer best under press. :innser: I tillegg ville det å gå ned i 80 % stilling for meg betydd mye mindre arbeidsmessig enn det ville gjort for lommeboken.
Jeg har fleksitid og mulighet for hjemmekontor ja, men jobber også stort sett mer enn 100%. Vi har vaskehjelp 1 gang i uken og LøveMannen bidrar selvsagt like mye som meg på hjemmebane.
Jeg kunne gjerne jobbet litt mindre om jeg ikke var avhengig av pengene eller tenkte litt på pensjon. Men jeg kunne ikke tenke meg å ikke jobbe i det hele tatt, så lenge forutsetningene er slik de er nå (tenker helse og sånn).
Jeg jobbet noe redusert i en 2-årsperiode, men gikk opp til fullt, først og fremst pga pengene.
:nemlig:
Skilpadda gjør det så enkelt for meg å bare sitere, så da gjør jeg det sånn.
Før i verden ville jeg svart aldri i livet, jeg elsker jobben og vil slett ikke gi slipp på det den gir meg, men med noen år og litt livserfaring rikere ser jeg det noe annereledes.
Nei, det tror jeg ikke. Kanskje jeg ville gjort det akkurat fra ungene var 1-3 om det hadde vært et enkelt alternativ, men sånn ellers så syns jeg 100% er akkurat passe. Jeg jobber akkuratt 100% da, sjelden noe over det.
Kunne gjerne jobbet 60 eller 80%. Men ville ikke endret noe utover det, bare hatt en dag eller to til å ordne ting hjemme, fått slappet litt av, lagt trening på dagtid, og vært litt ovenpå. Synes ikke dagene strekker til slik det er nå. Men ser for meg at det blir annerledes allerede fra neste år (minste starter på skolen), og merker allerede endring på eldste som er mer selvstendig med lekser, ordning, kan være oppe litt lengre, et.c. Så det går seg nok til. Men for oss har det vært strevsomt fra vi fikk to på skolen, aktiviteter som skal følges opp, en mann som er hjemme 17-17.15, og alt som skal rekkes før det er sengetid for dem. Vi har ikke vaskehjelp, men hadde egentlig mer trengt rydde-/kleshjelp. Det hoper seg fort opp. Vi har heller ingen familie her. Så alt skal foregå fra 17.00-20.30 på en måte. Dvs. helst skulle vi avsluttet kvelden enda tidligere. Men ofte går det ikke.
Det som gjør at det går er at vi har fleksible arbeidstider, mulighet for hjemmekontor, og vi er begge innstilt på at det er dette som gjelder. Vi prioriterer hjem og familie. Er en av oss borte sånn som i går, så er det hårda bud for den som er igjen. Da kreves det noe av meg fram til sengetid. Men det går bra av og til. Da innstiller vi oss på det.
Da vi hadde barnehagebarn, hentet vi ham stort sett alltid halv fem. (Og leverte i åtte-/halv ni-tiden om morgenen.) I alle fall de siste par årene. Det var ytterst sjelden snakk om stress i den sammenheng.
Stort sett 08-16, ihvertfall før når vi måtte rekke barnehage/SFO. Nå blir det gjerne mer 08.30 - 16.30. Da kan vi være hjemme til LilleVenn skal gå til skolen og så dra på jobb.
Jeg jobber bare 50% nå (ikke helt frivillig), men jobbet 100% i et drøyt halvår da Ville var 3. Jeg hadde en knapp times reisevei i begge retninger. Det gikk helt fint (litt stress de gangene mannen var bortreist med jobben), og jeg savnet ikke å jobbe deltid. Det eneste jeg merket, var at jeg fikk mindre tid til å trene, men det skyldtes mest at jeg ikke liker så godt å trene på kvelden.
Vi pleier å dele slik at én leverer i barnehagen og den andre henter. De fleste dagene er Ville der fra ca 8 til 16. Hun trives så godt i barnehagen at hun nok ikke ville vært spesielt glad for å være hjemme med meg på halvtid.
Vi har begge alminnelig 7,5 timers arbeidsdag. Vi pleide å bytte slik at en av oss leverte i barnehage/på skole (og var på jobb halv ni-ni), mens den andre dro tidlig og var på jobb før åtte, og den som kom tidlig på jobb dro da omtrent klokken fire og hentet barnet, mens den andre jobbet til fem. Sånn omtrent.
Ja,absolutt.:nemlig: Helst 50%
Men jeg skal vel egentlig ikke klage.
Nå jobber jeg 4 dager i uka(fri onsdag),og har vaskehjelp som kommer hver fredag.
Lønnen min ville uansett blitt den samme(480.000,-), tar resten ut i overskudd,men da måtte vi ansatt et ekstra menneske. Nå har vi 3 ansatte i firmaet utenom min mann og meg.
Vi leverte 7.15 og hentet 16.00 (og 15.30 på fredagen...) Da var vi gjerne hjemme litt før halv fem. Stresset avhenger vel litt av hva man faktisk ønsker å gjøre i de tre timene før ungene legger seg. Skal huset være strøket? Skal man rekke å trene? Skal ungen på turn eller kor? (Jada, det er nok av barnehagebarn som driver med slikt...) Skal man lage en sunn middag fra bunnen hver dag? Skal alt dette presses inn på tre timer hver dag, sier det seg selv at det er galskap. Vi ble mindre stresset av at begge bidro, ha så lettvinte (men samtidig relativt sunne) middager som mulig og ved å aldri ha det ordentlig ryddig. Samtidig har ungene mine aldri lagt seg før tidligst 20.00, så vi fikk litt mer tid sammen om kvelden enn mange andre som måtte ha barna i seng rett etter barne-TV.
På grunn av arbeidstidene våre var det alltid meg som hentet. Jeg pleide å gå fra jobb kl. 15.30 og være i barnehagen litt over 16. Jeg hadde arbeidstid til 15.45, men flekset og kom alltid før 8.
Jeg kunne godt tenke meg å jobbe 60 eller 80 prosent, og dersom det lar seg gjøre kommer jeg til å gjøre det i løpet av et år eller to. Jeg gjør det da for å ha mer tid sammen med barna mens de er små, og få roligere hverdager.
Jeg er dog litt usikker på om jeg ville ( 80%) hatt en dag fri, eller kortere dager. Økonomisk går det nok greit, vi prioriterer levestandaren etter inntekt.
Sånn gjør vi det. Nå jobber vi nok i snitt litt mer enn full tid begge to, jeg jobber mest fra januar til mars. Vi bor sentralt og bruker lite tid på logistikk, vi ukeshandler, har vaskehjelp og begge bidrar like mye. Det går veldig fint, men jeg funker også best når jeg er travel.
(Å ha gått ut i permisjon og sitte å vente på baby derimot.. :gal: Det første som skjedde var at jeg ble syk. :avsporing: )
Jeg trives med og jobbe, og kunne ikke tenkt meg å jobbe mindre!
Både mannen og jeg jobber 100% og har et barn i bhg. og et på skole/SFO.
Jeg leverer i bhg. ca. 7:45 og henter ca. 16:00 (jeg har flexitid), bortsett fra når jeg må jobbe overtid eller er på reise. Da leveres det 7:30 og hentes 16:30
Vi har ikke vaskehjelp men tar husarbeid når det passer, og er ikke redde for litt støv.
Jeg egner meg ikke til å gå hjemme, jeg blir lat av det!
Jeg opplever ikke at jeg har stress til vanlig. Jeg har det travelt. Men jeg blir ofte syk i ferier også, spesielt i påsken. Etter å ha hatt en intensiv periode på jobben i januar-mars. Det står litt om akkurat dette her.
Jeg har alltid jobbet fullt og det er viktig for meg å gjøre det. Evt. at både mannen og jeg skulle gått ned litt i stilling hvis det var nødvendig.
Jeg er en slurvslomse når det gjelder husarbeid, det hjelper godt på stresset, selv om ikke akkurat huset ser strøkent ut til en hver tid. Eller noen gang. :sparke:
Hva er det du stresser mest med, Cumulus?
Har dere vurdert å kjøpe hjelp til ting som husvask evt. bruke Rett Hjem eller liknende for å gjøre matlagingen enklere? Det vil jo frigjøre mer tid til samvære med familien uten at det går ut over inntekten i samme grad som redusert stilling vil gjøre.
Jeg ønsket redusert før men ikke nå. Det har vært tungt med småbarn i to barnahager med mere. Redusert stilling er bare redusert lønn og samme arbeidsoppgaver der jeg jobber, og er derfor brukt i svært liten grad. Jeg har flexitid og hjemmekontor, men også litt reising.
Jeg velger permisjon uten lønn for å få syv uker ferie. Synes det får holde, selv om jeg kunne tenkt meg fritid til ferier uten barn og litt mer tid til trening i hverdagen. Det ville vært luksus. Vi deler på oppgavene og reiser mindre enn 30 min hver vei. Litt mer med levering av barn, for da må vi gå ca 1,5 km mellom hjem, barnehage og holdeplass.
Vi er godt etablerte, kanskje litt eldre, og har råd til mindre inntekt.
Mannen tjener såpass godt at vi kunne ha levd helt fint på hans lønn alene. Men jeg vil jo ikke at han skal forsørge meg, ei heller har jeg ønske om å "gå hjemme".
Jeg jobber 80%. Jeg er veldig glad i jobben min og gleder meg til å gå på jobb, men jeg er like glad for å kunne hente barna klokken 14.30 og spise middag når mannen kommer hjem klokken 16, fremfor å hente barna klokken 16 og spise middag tidligst klokken 17.
Jeg har en del helgevakter også, og avspaserer dermed ukedager innimellom. Det er også godt.
Det hadde ikke vært noe problem for meg jobbe 100%. Men så lenge jeg ikke må det, lar jeg være. Jeg kommer sikkert til å jobbe 100% når barna blir eldre, men akkurat nå synes jeg dette er den beste løsningen for oss.
Jeg synes ikke det mest plagsomme er stresset. Det som plager meg mest er tanken på at barna skal være 9 1/2 time i barnehagen. Jeg føler at det blir feil for meg å ha dem vekke så mye. Jeg vil være sammen med dem og dele hverdagen deres. Derfor hentes de halv tre og de leveres kl.9. Jeg jobber redusert, men det er fordi jeg er syk nå. Hadde jeg vært frisk ville jeg hatt barna hjemme mer da også, og jobbet 50%. Jeg vil ikke kjøpe tjenester, jeg vil ha tid.
Jeg har en veldig uavhengig jobb som jeg brenner for, og det er langt på vei jeg selv som definerer hvor mye jobb det skal bli, så spørsmålet treffer ikke så veldig bra. Men det er uaktuelt for meg å ikke jobbe fullt – når det er sagt, har jeg justert ned jobbingen min en del, men det er mer fra 200 % til 150 %, og fordi jeg så at det ble for utmattende i lengden.
Nei! For det første er det ikke aktuelt å jobbe mindre med min jobb, og for det andre synes jeg det er et tilbakesteg i forhold til likestillingen at kvinner skal jobbe deltid.
Når storesøster var 1-2 år var min mann hjemme med henne grunnet manglet på barnehageplass. Det omvendte hadde ikke vært aktuelt, og da hadde jo jeg vært hjemme med henne i permisjonen min.
Både mannen min og jeg har hele tiden etter at vi fikk barn jobbet fulltid pluss litt til, og jeg klarer ikke å se for meg at noen av oss skulle ønske å redusere arbeidstiden. Jeg har flere ganger snakket om å gjøre det, for det er ikke økonomien som stopper oss, men jeg har hele tiden innsett at jeg liker å jobbe litt for godt til å jobbe redusert.
Hvordan vi har ordnet oss? Vi har hele tiden vært konsekvente på å dele 50/50 på henting og levering. Den som leverer om morgenen jobber fra 0830 - 1630 (eller senere) og den som henter har jobbet fra 0700 (eller tidligere, mannen min er ekstrem a-menneske og kan finne på å være på jobb allerede 0530) - 1500/1530. Barna har da vært i barnehage/SFO fra ca 0800-1600 eller kortere.
I tillegg har vi jobbet 1 lang dag i uken og ellers tatt ting etter at ungene er i seng. Vi har i flere år nå hatt vaskehjelp tre timer annenhver uke.
Vi har heller ikke særlig avlastning i hverdagen, for det meste av familie bor ganske langt unna.
Mannen min ligger vel på mellom 50 og 60 timer hver uke, tror jeg. Jeg har vel rundt regnet 45 timer hver uke, med litt fleksibilitet i forhold til å ta det litt roligere i uker som jeg ikke har så mye å gjøre.
Jeg skulle gjort mye for å jobbe mer! I dag har jeg 15% fast helgestilling som sykepleier og sper på med ekstravakter på tre steder.
Som helsesøster er det temmelig håpløst å få fast jobb her vi bor.
Noen år jobbet jeg 80%, det passet både meg og familien utmerket. Full stilling er ikke noe mål for meg så lenge jeg har småbarn og reisemann. Mannen min jobber langt over 100%.
Jeg har aldri hatt noen av mine i barnehage i 9,5 timer, selv om jeg har jobbet fullt. Da eldste var liten, begynte jeg tidlig på jobb, men pappaen hennes begynte ikke før 10.00 - så da leverte han litt over 0900, også hentet jeg mellom15.30 og 15.45.
Med yngste har både pappaen og jeg hatt fleksitid, så vi har alltid sørget for at en har begynt på jobb tidlig og hentet senest 16.00 - vanligvis før, mens den andre har levert mellom 08.30 og 09.00 og heller jobbet litt lenger.
Hvorfor vil du ikke kjøpe tjenester? Det frigjør jo tid til barna?
Jeg tror forøvrig ikke at det er skadelig for barn å være borte fra foreldrene så lenge de har en bra barnehage og bra forhold hjemme. Kan du og mannen dele på reduksjon av jobbingen?
Jeg har vært altfor glad i å jobbe tidligere, til å ønske redusert arbeid. Nå når jeg har fått en svært fleksibel jobb, er behovet enda mindre, siden jeg i mer eller mindre grad styrer min egen arbeidshverdag.
Når det gjelder henting/levering, så bli minstemann levert ca. 7.15, og hentet ca. 15.30.
Akkurat nå jobber ikke jeg, men studerer, mannen har en vanlig 100% stilling, med fleksitid.
De to eldste er jo på skolen, eldste går hjem (ingen sfo) og mellomste har sfo 4 av 5 dager. Hentes senest kl 15, av og til kl 16 (maks en dag i uka). Minsten leveres i bhg 8.30 og hentes 14.30-15.00, en dag i uka kl 16.
Når jeg jobber har jeg vanlig 7,5 timers dag, så de er maks 8 timer på sfo og bhg, siden jeg jobber i bhg med vakter så deler vi på det. Begynner jeg tidlig (ca 7 eller før) så leverer mannen ca 7.30 og jen henter 14.30 ca.
Vi gjør det vi kan for å gi de korte dager.
Ang arbeidstid: for å minske stress så begrenser vi aktiviteter og ukeshandler. Vasker huset i felles dugnad en gang i uka.
år jeg begyner å jobbe neste år så er tanken at jeg skal jobbe 80% eller 100%, det kommer litt ann på min helse og økonomi.
Nei. Jeg har jo muligheten. Jeg kunne sluttet å jobbe om jeg ville, litt ned i levestandard hadde det nok blitt, men absolutt overkommelig. Steinaldermannen min drømmer i tillegg om hjemmeværende kone, stakkars.
Men jeg vil ikke. Jeg liker jobben min, jeg flekser på alle kanter og ting går helt greit rundt selvom mannen ukependler. Jeg jobber endel på kveldstid etter at ungene har lagt seg. Vasking sliter jeg litt med å prioritere, det innrømmer jeg, men jeg tviler på at jeg hadde prioritert det høyere hvis jeg ikke jobbet.
Jeg liker også best fritid, selv om jeg liker jobben min. Hvis jeg kunne jobbet mindre med samme lønn, uten at det ble mer stressende på jobb den tiden jeg var der - og UTEN at det medførte mer ansvar for hus og heim, så ja. Hvis ikke, nei.
Dersom jeg vant flerfoldige millioner i lotto, ville jeg og mannen tatt permisjon fra jobbene våre, tatt videreutdanning og reist masse sammen med ungene. Mannen skulle ta utdanning for å kunne forvalte millionene. :knegg:
Jeg ville ikke jobbet mindre. Jeg er fryktelig plaget av ambisjoner, og om jeg ikke er på jobb kan jeg jo gå glipp av noe, og det er skummelt. Jeg er i en fase i livet hvor karriere står høyt på prioriteringslisten. Jeg er dog ikke fremmed for at det kan endre seg, for slik er det jo gjerne. Plutselig blir man sliten. Eller demotivert. Eller andre ting i livet endres. Men akkurat nå handler det om å få jobbet mest mulig uten at det skal gå på bekostning av ungen min.
Jeg har også fått kjenne litt på redselen for å bli eneforsørger, og bestemte meg da for å ikke sette meg i en situasjon hvor jeg ikke kan klare meg bra alene. Det i seg selv er god nok grunn for meg til å ikke vurdere deltidsstilling. Det er skummelt å være avhengig av andre økonomisk, og det er man ofte om man ikke har full jobb.
Slik har vi det også. Et par år hadde vi også au pair, for å få det til å gå rundt. Ungen min hadde barnehagetid fra ca 9 - 15. Nå som han er på skolen hentes han 15.30. To foreldre med fleksible jobber gjør det mulig. Det hadde vært vanskelig ellers.
Jeg kunne godt jobbet en dag mindre i uka, men jeg er ikke villig til å ofre lønn eller pensjonspoeng så dermed utgår det. Vi har aldri hatt problemer med å få tiden til å strekke til i forhold til å hente/bringer unger i barnehage eller skole. Vi jobber 15-20 min unna der vi bor, med bil. Mannen har ganske fleksibel arbeidstid hvis det kniper. Som lærer synes jeg ikke at jeg har lange arbeidsdager, og liker uansett best å rette prøver m hjemme. Jeg ble faktisk veldig overrasket når jeg fant ut at rundt 80 % av de kvinnlige kollegaene mine jobber redusert.
Vi jobber begge 100%. Vi leverer ca 0815 og henter mellom 1530 og 1545. Vi står opp tidlig, jobber i "motfase" og jobber mye om kvelden, korte dager for barna er bevisst prioritert foran søvn og noe hyggeligere kvelder for oss.
Jeg liker å ha god tid og elsker ikke jobben min så veldig, så redusert stilling hadde vært fint. Er lei etter mange år i bransjen og kunne godt tenkt meg å bytte yrke/studere. Nå er ungene begynt å bli store, og jeg jobber 100% med forholdsvis kort vei til jobb. Jeg sluttet å jobbe i Oslo for 5 år siden pga reisevei. Jeg jobbet også et år 80% etter permisjon med minste med en dag fri i uka og 60% et år mens eldste begynte i 1 klasse. Både jeg og mannen har fleksitid og har kunnet gi ungene greie tider i barnehagen og SFO, men jeg syntes ofte det var masete og stressete.
Eg kunne ikkje tenkt meg å arbeida mindre. Eg liker jobben min, og for meg personleg betyr det mykje å jobbe og vera økonomisk uavhengig. Første året borna gjekk i barnehage arbeida eg 80%, men etter det har eg arbeida fullt.
Eg er ikkje ein person som trivst med å gå heime. Eg vert lat og sur, og gjer ikkje meir i huset enn eg gjer i dag i full jobb. Eg må heller ikkje ha eit strøkent hus, og frysaren full av bakst. Me er to vaksne i huset, og saman klarer me å halde det bra. Bake gjer eg når eg har overskot til det, men prioriterer å følge opp ungane. Travelt er det jo, men eg trivst med det.
Nei. Jeg jobber bare 100 % og hadde gjerne jobbet mer, men det vil jeg ikke mens ungene bor hjemme.
Vi jobber begge fullt og opplever ikke noe stress, egentlig. I alle fall bare periodevis. Vi bor nært jobb og skole, og begge har fleksitid (og betalt lunsj). Ungene var mellom 7-8 timer i barnehagen da de gikk der. Nå er minsta på skolen/SFO fra skolestart 8:15 og til 16:15 eller maks 16:30.
Jeg kunne tenkt meg å jobbe 80% - hatt en dag fri til å gjøre unna ærend og ting som hoper seg opp.
Min verden er ikke ideell - jeg prøvde jobbe 60%, det gikk ikke. Jeg gikk ned til 50%, det skar seg totalt. Det siste året har jeg klort meg fast i 14 timer i uka...
Nå er sjefen og jeg enige i at det rett og slett ikke nytter. Selv med 14 timer i uka, har jeg altfor høyt fravær til at det kan forsvares. Så nå blir jeg hjemmeværende en stund.
En gang i framtiden, blir det nok jobbing på meg igjen, jeg har tross alt en utdannelse, men så lenge vi har Lillemann, får det være han somer jobben min.
Fra FrkLarsen var 8 måneder til hun var omkring 8 år jobbet jeg 110% og vel så det, jeg prioriterte jobben så mye at hvis hun var syk en dag ringte jeg mamma og svigermor først for å høre om en av dem kunne ha henne(HrLarsen jobber i utlandet halve året) før jeg bestemte meg for å være hjemme selv. Vendepunktet kom da en god venninne mistet sin halvvoksne sønn i en bilulykke. Med ett skjønte jeg at det eneste jeg hadde igjen for å jobbe så mye var penger, og at livet er så mye mer enn jobb og penger. Så da trappet jeg ned til 80-85%, kjøpte hest, som er vi to jentenes felles interesse hvor vi har vår kvalitetstid hver eneste dag.
Har per i dag det perfekte liv for meg selv og min familie, og håper bare det ikke var for sent at jeg innså hva som gjør livet mitt verdt å leve! :)
Det er en utrolig viktig jobb du har, du må ikke glemme det. Synd at du ikke får til de 14 timene i uka, men går det ikke så går det ikke, det er jo ikke noe gøy å kjenne på at man ikke strekker til.
Jeg er kommer ditt at jeg ønsker meg en jobb som er så kjekk og spennende at jeg ikke ønsker å jobbe redusert. Da vil jeg heller ha en jobb som er fleksibel til om man jobber mer eller mindre i perioder.
Jeg har vært hjemmeværende/student i 4,5 år nå. Jeg trives IKKE med det. Det kommer ikke an på pengene, men hva jeg synes er givende.
Jeg jobber 50% fordelt på 5 dager. Det vil si at minsten har fem halve dager i barnehagen og at jeg alltid henter eldste på skolen. Det gir oss rolige ettermiddager og jeg nyter det.
Vi solgte en bil da jeg begynte i 50% men bortsett fra det lever vi nok som tidligere.
Her (Amsterdam) er det mange som jobber deltid/er hjemmeværende så det er alltid barn å være med om man vil det.
Da måtte det ha vært en annen og helt sikkert mye dårligere betalt jobb. Jeg antar at om jeg skulle jobbe 50%, så måtte jeg gå ned til 30% lønn, og det er ikke noe tema for å si det forsiktig.
Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid hjemme også, sånn at ettermiddager med treninger ikke bare ble stress. Men det går greit.
Tja.jeg har jobbet 70 og 80% i noen år mens de to eldste var mindre. Ungene var lite i bhg. Men det var ikke noe særlig for noen av oss. Jeg trives med å jobbe fullt. Mannen ønsker nok å gå ned litt i stilling. Og jeg drømmer om å komme hjem til ferdiglagd middag, blide unger og rent hjem....
I dag er ungene i bhg fra ca 7.30 til ca 15-16.
Jeg jobber 100 % i barnehage, men har sønnen min i samme barnehage som jeg jobber i, samt at barnehagen (og eldste sin skole) ligger ca. 200 meter fra hjemmet vårt, så det gjør jo ting uhyre enkelt. Jeg jobbet 80 % før jeg begynte i denne jobben, da måtte jeg kjøre et stykke så jeg ville helst ikke jobbe fullt. Jeg føler nesten ikke at jeg jobber fullt engang nå, siden jeg ikke bruker noe tid på reisevei og sønnen min ikke må hentes og leveres et annet sted. Veldig greit. Jeg må nok kanskje jobbet lenger unna om en stund, men da blir det nok ikke 100 %. Kanskje 80.
Jeg jobbet redusert de årene poden gikk i barnehagen, det hadde jeg gjort igjen. Jeg gikk ned i stilling da jeg ble alene og det var i grunn ikke noe problem selv om jeg jobbet i lavtlønnsyrke. Vi klarte oss veldig godt.
For meg har det vært uaktuelt å ha poden i barnehagen i 8-9 t hver eneste dag, så derfor valgte jeg å jobbe redusert.
Jeg valgte forøvrig å skifte yrke fordi det jeg hadde ikke var kompatibilitet med det jeg ønsket ift barn og familie. Hvis barna måtte vært 9,5 t i barnehagen hver dag, hadde jeg gjort nesten hva jeg kunne for å redusere eller endre jobbsituasjonen min, det hadde ikke fungert hos oss.
Det er nok mye fordi barnehage er så dyrt og det er mer tradisjon for deltidsarbeid. Mannen min kunne tenkt seg å jobbe deltid (ha fri en dag i uken) og jeg hadde gjerne jobbet mer for at han skulle fått det, men det er helt utenkelig i hans bransje.
Vi har to barnehagebarn. Vi har hatt forlenga permijonen med ulønna perm og utsatt barnehagestart til de nærmer seg to (begge er høstbarn og har ikke rett på barnehageplass), og vet at det går helt fint å leve på litt mindre. Så fra høsten går vi ned i 80 % begge to, planen er å ha en fridag i uka sammen alle 4, husarbeid og ærend strengt forbudt! :)
Forresten, jeg trodde at man fikk pensjonspoeng i inntil 3 år ved ulønna omsorgspermisjon?
Jeg jobber redusert i dag, mest fordi jeg er alene med to barn og ønsker en grei hverdag for dem. Har ikke familie her. Yngste leveres i bhg halv ni og hentes tre.
Nå flytter vi snart, til mer familie rundt oss. Jeg må nok da jobbe fullt, gruer meg litt til det, men regner med at familie vil stille opp slik at yngste skal slippe lange bhg dager og eldste slippe SFO hver dag osv.
Svaret mitt er preget av at jeg ikke har det granne dårlig samvittighet for å ha barna i barnehage fra 8-16.15. De har hatt og har det fantastisk i barnehagen, og jeg er ingen god hjemmemamma.
Leverer ca 7.45 og henter en gang i tidsrommet 15.15-16.30. Vi er ferdige med å spise middag og rydde kjøkkenet før 17.00 stort sett hver eneste dag, og legger ungene kl 20.00, så da har vi tre timer kos/familiesamvær/sløving på sofaen hver ettermiddag. Ikke noe å stresse etter, hos oss. :vetikke:
Jeg kom bare så langt, følte at jeg måtte svare på det i tillegg til hovedinnlegget.
Så til HI; jeg ønsker å jobbe 100 %, og det fungerer bra for meg. Om jeg hadde ønsket å jobbe redusert hadde jeg fått det uten problemer. Jeg skulle ønske at mannen kunne jobbet 80 % og kunne hatt fri en dag i uka, til husarbeid/vasking/rydding og storhandel. Det hadde aldri funket om jeg hadde hatt fri en dag i uka, jeg hadde blitt sittende i sofaen med tv-serier. :sparke: Men på jobben til mannen henger de igjen i en tidsalder hvor det er konemødrene som jobber redusert (eller ikke i det hele tatt) og mannfolka som jobber, jobber gjerne mye overtid, og skal forsørge de hjemme. :himle:
En mellomløsning er kanskje å skaffe noen som kan vaske her. To stk i 100 % jobb, et barnehagebarn og en skoleunge, det er ikke oppskriften på et ryddig og rent hjem her i huset, iallfall.
Når jeg leser innlegget mitt ser jeg jo at det kommer tydelig frem at det ikke er TID det står på når det gjelder å få unna husarbeidet, altså. Det er latskap og sånn. :hehehe:
Det er økonomien som setter begrensninger for min del.
Joda, det er mulig å gå ned i levestandard, men vi har kjøpt et hus med tilhørende lån (og et visst behov for litt oppgradering, f.eks badet) og vi velger å prioritere den levestandard vi har lagt opp til (som ikke er råflott akkurat, men vi har det vi trenger) og da passer det ikke å ofre såpass med penger hver mnd.
Jeg tenkte på det senest i dag, når en kollega som har fri hver torsdag sa "god helg og pinse" når vi gikk fra jobb i dag. Ja, tenk å ha fri en dag i uka, til å få unna klesvasken som hoper seg opp, ta helgehandelen på dagtid uten unger og middagssulten mage, ta helgevasken av huset, i det hele tatt, disse tingene som nedprioriteres og havner på etterskudd.
Men nei, jeg fikk også lønnslippen min, og regnet for ut at 20% mindre lønn blir en del tusenlapper, og rett og slett ikke verd det, synes jeg.
Nå har både jeg og mannen mulighet for hjemmekontor og fleksitid, og ettersom ungene ikke er på noen aktiviteter etter bhg, og jeg heller egentlig ikke bedriver slikt er det bare mannens to fotballtreninger i uka som krever sitt, og det betyr bare at de dagene legger jeg ungene. Derved lar det seg gjennomføre, jeg ser at det fort blir mer stress når Knerten blir et par år eldre, og sikkert begynner på fotball eller noe sånn, og hun følger etter...Det får vi vurdere når den tid kommer.
Jeg har det slett ikke sånn at "jeg har det best når jeg jobber 100%" men jeg har valgt et liv som gjerne forutsetter at jeg får min lønn. Mulig også grunnet at denne ikke er sååååååå høy, så den trengs liksom hele...
Hadde jeg hatt økonomi til det lurer jeg på om jeg hadde sluttet å jobbe? Vanskelig å si, per nå er det jo bare en fantasi. Men jeg kunne godt ha tenkt meg å starte egen bedrift, gått mer på skole etc
Våre leveres til frokost, som serveres klokken åtte. Ja, de leveres helst kvart på, sånn at vi kommer oss ut på veien igjen før fergekøa som kommer klokka åtte... (Ideelt sett skulle vi gjerne vært før den køa klokken halv åtte, men så fort kommer vi oss merkelig nok bare ikke ut av huset...) og hentes som de siste sånn mellom halv fem og fem. (Vel, HUN er siste på sin avdeling, om ikke min svigerinne jobber senvakt på naboavdelingen, da er hennes to de aller siste, han er ikke siste på sin avdeling, der er de en liten håndfull igjen når vi kommer.) Bhg er åpen 0645-1700
Det er kort tid fra middag til kveldsmat, og skal vi noe som helst annet enn "hjem, lage middag, leke litt, spise kveldsmat og legge", så blir det fort stress (det løser vi ved fleksitid så vi går tidligere fra jobb) men så er jo da altså 95% av dagene våre helt standard, middag, lek, kveldsstell. Det er nok mye det at vi har et så lite aktivt liv, som gjør det gjennomførbart.
Jeg kunne ha jobbet mindre, men gjør det ikke. Jeg elsker jobben min, og jeg liker pengene mine. :knegg: Og jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for at ungene er i barnehage 08:00 til 15:30/16:00, for at sjuåringen er først hjemme om dagen, for at hagen vår er et sjuskereir og for at vi vasker vinduer med 200årsintervaller.
Jeg lurer ikke egentlig, annet enn på hvordan jeg noen gang skal kunne slutte. Jeg klarte å si opp min forrige jobb med argumentet "vi skal flytte 45 mil unna!", men "nei, jeg gidder ikke jobbe sammen med dere når jeg ikke trenger lønnen" sliter jeg mer med å se at jeg kunne klare. trofast ansatt
Men å jobbe er noe jeg gjør for å få lønn så jeg kan betale mine forplikelser. Ja, jeg har trivelige kolleger, og en veldig grei jobb, muligheter for utfordringer også, og trives godt. Men om det var oss som hadde vunnet de 120 millionene eller hva det var mannen sa en eldre mann som "ikke skulle endre på noen ting" vant.... ja da hadde jeg nok endret på en god del ting i livet mitt, og det ¨gå på jobb 8 timer for dagen fem dager i uka hadde nok ikke vært prioritert nei.
Ja, og det har jeg gjort også. Mannen pendler hele tida i jobben, og da er jeg alene om alt hjemme. Derfor har jeg jobbet redusert for å få kabalen til å gå opp. I tillegg har jeg ønsket å ha barna hjemme lenger enn ett år, og det har vi også stort sett fått til.
Nå velger jeg både utdanning og jobb fremover, og ser for meg å jobbe full tid når jeg er ferdig utdannet, da er også det minste barnet seks år.
Vi har også hatt våre hjemme i ulønnet perm i hhv 1 or og 1/2 år (basert på når de ble født) og det har gått fint økonomisk det, men da har vi brukt av oppsparte midler. Altså, vi visste det ville komme slike tider med mindre inntekt, og innrettet oss deretter i forkant.
Vi har hatt to 100 %-stillinger med to barnehagebarn. Det gikk greit takket være at jeg hadde fleksitid. Vi jobber også kun 100 %.
Nå har jeg kun en redusert stilling fast, men håper å øke opp til 100 på sikt. Mest på grunn av økonomi (lavtlønnsbransje), men også fordi jeg liker å jobbe skikkelig. Ideelt sett ville jeg hatt 6 timers arbeidsdag med god lønn så klart.
Om jeg hadde gått ned i redusert stilling, hadde jeg forøvrig gjort det for å slippe å jobbe så mye om kvelden. Ulempen er at reduksjonen ikke blir reelt det man faktisk går ned i lønn, så det er ikke så aktuelt.
Så lenge vi "bare" har 37.5 times arbeidsuke i Norge kunne det ikke falle meg inn å jobbe mindre.
Når det er sagt, jeg har tatt veldig bevisste valg og gjort prioriteringer både i forhold til bosted og yrke for at jeg skal ha masse fleksibilitet i hverdagen. Og dette var særlig viktig da vesla gikk i barnehagen, hun var der fra ca 9-16 og jeg gjorde de ekstra timene (og litt til!) hjemme på kvelden.
Jeg må jo si at jeg har full forståelse for at jeg muligens ville ha tenkt annerledes om jeg hadde et yrke uten fleksitid og mulighet til hjemmekontor.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
