Er det slik at verv og frivillighet i lokale organisasjoner og barns aktiviteter er jevnt fordelt utover mange eller er det en tendens til at de samme menneskene går igjen mange steder? Jeg liker å tenke at alle bidrar og at de fleste engasjerer seg i det ene eller det andre, men medfører dette riktighet? Eller er det slik at noen trekker store deler av lasset?
Hvordan er der dere bor? Deltar noen få, de fleste eller alle? Har du ett eller flere verv i ulike organisasjoner, det være seg som FAU-representant, styremedlem i borettslaget, styremedlem i korpset, fotballtrener eller annet? Eller om du ikke har verv? Hvorfor/hvorfor ikke?
Nå har jeg et pauseår fra absolutt alle verv, for det toppet seg litt i fjor hvor jeg var klassekontakt for 3. trinn, satt i fau for 5. trinn og var nestleder der, var vara for 1.trinn, satt i skolemiljøutvalget og samarbeidsutvalget på skolen og var leder i velforeningen lokalt og var foreldrekontakt i barnekoret. Det startet i det små også bare ballet det på seg etterhvert som årene gikk. Det er dumt det skal være så vanskelig å få tak i folk som vil stille på de forskjellige tingene. Så jeg bare satte stopp for alt en liten stund nå, men jeg kommer nok sterker tilbake igjen, men da ikke så mye på en gang. Prøver å fordele meg litt sånn at jeg stiller opp litt for alle ungene mine.
Hos oss treffer jeg mange av de samme foreldrene, og flere av disse foreldrene har flere verv, inkl. meg selv. Jeg liker å være med i ungenes fritidsaktiviteter, selv om jeg vet at jeg til tider klager over at det er travelt. Det er vel det man kan si er "selvvalgt" travelhet.
Ingenting pr nå, men det eneste jeg kunne vært er vel foreldrekontakt i bhg, og det er jeg ikke. Ingen avungene deltar på noe, og de er alts å barnehageunger enda. Jeg ser for meg at det blir både klassekontakt og verd i fritidsaktiviterer etterhvert som de blir eldre, jerg vil jo gjerne delta i det de gjør, ha et lite innsyn, og mannen er antakelig selvskreven deltaker på fotballtreningene om noen av ungene går den veien. Han er også typen som alltid får og tar diverse verv i alle mulige sammenhenger, vi har hatt vår runde i borettslaget begge to, men han også på jobb.
Jeg sitter i FAU. I likhet med Malama har jeg så små barn at det ikke er noe mer jeg kunne vært involvert i når det gjelder dem. Jeg ser ikke bort i fra at jeg kan finne på å engasjere meg i ting de begynner med seinere, jeg har en tendens til å rote på meg verv. :humre:
Våre er så små at det ikke er noe å delta i der. Ingen FAU i barnepark, og hverken svømmingen til de to yngste eller turn til eldstemann krever dugnader eller frivillighet av annet slag. Vi kommer absolutt til å delta når det blir aktuelt.
Selv treffer jeg mange av de samme foreldrene rundt omkring. Flere av disse foreldrene har flere verv, samtidig treffer jeg de som ikke har noen verv.
Jeg liker å bidra og synes det er viktig. Jeg har flere verv og bidrar med glede.
Men med flere verv samt krevende jobb med overtid og utenlandsoppdrag har jeg rett og slett ikke kapasitet til mer. Det er ikke ok å bli utbrent i 30-40 års alder heller. Jeg har derfor takket nei til et verv. Resultatet er at en fritidsaktivitet kanskje legges ned fordi det ikke er noen som vil ta på seg ansvaret. Samtidig er det nok en god del som ikke har verv. Slites mellom å ta hensyn til meg selv og å stille opp selvom jeg vet at det blir en belastning mer enn glede.
Mine to er også så små at de ikke har fritidsaktiviteter enda. Men jeg sitter i FAU.
Jeg er en slik person som liker å ha et ord med i laget, og da må man også stille opp. Jeg kommer nok (som min mor var) til å være med på det meste som gjelder ungene oppover.
Jeg og min mann dekker opp for ganske mange andre fraværende foreldre når det gjelder å engasjere seg i ungenes skole og aktiviteter. :nemlig:
Det er de samme folkene som dukker opp på foreldremøtene i barnehagen, skolen, fotballen og korpset. Og de samme foreldrene som følger og er med på treninger og kamper på håndball og fotball. Og det er de samme foreldrene man aldri ser, og som man fortsatt ikke aner hvem er snart halvveis i fjerde klasse. :værsågod:
Jeg er foreldrekontakt på håndballen. Mannen er på fotballen, og der er han også hjelpetrener. Han er et-eller-annet i loppemarkedkomiteen til korpset, og FAU-repr. for klassen til Knotten. Og der klarte han, tross advarsler før han gikk på første møte, å bli nestleder i FAU. :gal:
Tidligere har vi dekket klassekontakt, FAU-rep. i både skole og barnehage, SU-medlem i barnehage osv. :gal:
Jeg er med i fau det var jeg i bhg og er nå på skolen
Speideren krever lite foreldreaktivitet foreløbig, i fjor da poden var med på fotball var mannen hjelpetrener.
Mitt inntrykk er at det er de samme som stiller opp
Jeg er foreløpig den eneste som har svart at jeg ikke har og aldri har hatt verv. Det er for vår familie som helhet en sannhet med modifikasjoner. Mannen er med i SU. Jeg stiller opp på alt av dugnader så sant jeg er hjemme. Men jeg har noen helseissues som gjør at jeg ikke kan eller vil forplikte meg til å stille opp. Det handler om å sette grenser for meg selv i forhold til dagsform/periodeform.
Kanskje leser jeg noen av dere feil eller med vrangbrillene på, men jeg synes jeg merker en småsur undertone rundt "fraværende foreldre" og å "engasjere seg" kontra å "ikke engasjere seg". Det kan være plausible grunner til at man ikke påtar seg verv, altså. Det betyr ikke at man driter i hva ungene driver med, eller tar som en selvfølge at andre skal gjøre jobben for en. Det er mange måter å bidra på. En av mødrene i klassen bidrar på absolutt alt. Men sist hennes barn måtte hentes på skolen fordi barnet var sykt var det jeg som tok fri fra min jobb og gjorde det mens hun var på jobb. Det at noen bidrar etter evne i bakgrunnen betyr ikke at man er fraværende rundt å engasjere seg i barnas hverdag.
Jeg har ledet Samarbeidsutvalget i barnehagen og FAU på skolen og jeg har vært klassekontakt. Mannen er frivillig fotballtrener.
Akkurat nå har jeg ingen formelle verv, men jeg er engasjert i støtteapparatet rundt en av jentenes fritidsaktiviteter. Jeg har også vært med på en del spontanorganisering av klasseaktiviteter. Og jeg prøver å si ja når klassekontakter eller FAU ber om hjelp. Jeg tar vel min del og kanskje delen til en til, :rolleyes: men jeg prøver å være bevisst på å ikke la det ta helt overhånd. Jeg vil ikke være vekke fra jentene hver kveld, fordi jeg skal på møter, selv om møtene er der for deres skyld. Nå nærmer vi oss ungdomsskolen og da regner jeg med å ta en ny runde med verv der.
Og ja, jeg kjenner meg igjen i at det er de samme foreldrene man treffer igjen og igjen. Samtidig så kan det bli en selvoppfyllende profeti. Jeg har opplevd noen organisasjoner der det var de samme som hadde drevet det lenge og der tonen var så intern at det var nesten umulig for andre å få hjelpe til, selv om de kanskje ønsket å gjøre en innsats.
Banana, jeg tror nok alle skjønner at det ikke er alle som kan ta på seg verv. Men det er forskjell på ikke å ha verv og ikke å stille opp på noe som helst. Hvis alle som ikke hadde verv hadde bidratt på det de kunne av dugnader og lignende, hadde det nok vært enklere å få folk til å ta verv også.
Det er nok mange som går igjen i ulike verv og komiteer. Jeg kan huske pappa kommenterte en gang at de nesten ikke husket hvilket styremøte de var på, for det var stort sett de samme som satt i styret i både kor og speider.
Hos oss er mannen FAU-representant, og har sittet i SU i barnehagen. Jeg har ingen verv i egenskap av forelder, men har hatt en del andre verv som politiker.
Det varierer light hvor mange verv jeg har, men har de siste årene hatt minst ett. Det varierer jo hvor mye jobb det er da. Akkurat nå er jeg kasserer for klassen, økonomiansvarlig for fotballaget og leder av 17. Mai- komitéen. Den siste er jo betydelig mer arbeid enn de to første.
Jeg sitter i FAU og i foreldregruppa i sporten eldstejenta driver med.
FAU er ikke så forferdelig mye arbeid i grunnen. Å være i foreldregruppa i denne sportsgrenen derimot, er masse arbeid. Det går mange mange timer i uka. Det er stort sett greitt, og til tider gøy, noen ganger frustrerende.
Jevn fordeling?? Et lite øyeblikk, skal bare skru på lattermaskinen.... :lol: Nei du, ikke mye jevnt der, det er alltid de samme som sier ja.
Jeg svarte før jeg leste. Har ikke verv i fritidsaktiviteter nå. Men vi er med på alt av dugnader. Jeg og mannen har til enhver tid vært foreldrekontakt for en eller flere klasser på skolen, og i forrige barnehage var jeg FAU og SU representant i 7 år, de siste 3 som SU-leder. Når minsten starter i skolekorpset neste år, går vi nok inn med verv der også, regner jeg med.
Jeg sitter i skolens FAU på ørtende året siden ingen andre vil, jeg sitter også i skolens SU. Var i SU på ungenes barnehager også i sin tid. Mannen min er sponsoransvarlig i idrettslaget til ungene og formann i velforeningen. For egen del er jeg med i min fagforenings lokale kretsstyre og sitter i foreningens sentralstyre som leder for medlemmer med samme rolle som jeg har. Da måtte jeg si fra meg mitt mangeårige verv i valgkomiteen. I tillegg kommer selvsagt dugnader og annen felles innsats.
Jeg liker å være engasjert, være der jeg kan påvirke og å ta ledelse på ting. Samtidig er det fint for ungene å se at foreldre engasjerer seg på deres vegne.
Det er de samme jeg treffer på kunstgressdugnad og FAU, utdeling av reflekskampanjen på skolen og som lagledere for håndballen. At ikke alle har mental eller fysisk helse til å ta på seg verv eller bidra på andre måter er nå en ting, men jeg tipper at en del nok kunne bidratt noe mer og at deres barn egentlig er prisgitt innsatsen fra andre foreldre.
Nå har vi kun ett barn enda. I bhg-alder. Men mannen sitter i SU der. Jeg har sittet i SU i bhg hvor jeg jobber, og syns det var veldig interessant siden det var enn veldig aktiv periode i barnehagene i kommunen her.
På møtet der mannen meldte seg frivillig var det 17 oppmøtte av over 100 foreldre. Det sier litt om hvor redde folk er for å ta på seg ting. De visste jo hvilke valg som skulle taes på møtet.
Vi kommer nok til å engasjere oss barnas aktiviteter. Men håper å unngå verv som tar mange timer i uka. I alle fall før barna er relativt store.
Min erfaring er at veldig mange stiller opp, mange nok til at det går rundt uten at det føles som om noen få bærer alt. Det er selvsagt forskjell på hvor mye de ulike gjør, noen har masse kapasitet, andre mindre. Men det går veldig fint rundt.
For eldste har jeg hatt verv i SU i barnehagen i flere år, men har fortsatt ikke tatt min runde med FAU. Jeg har vært foreldrekontakt for fotballaget i snart to år, men har bedt om at noen andre tar over nå. For mellomste har jeg ikke hatt noen verv ennå. Der har mannen tatt "vår del" med deltagelse på barneidrett. Jeg tar gjerne på meg noe, men med eldste har det tidvis blitt litt mye, egentlig. Sikkert litt fordi pappaen hennes ikke tar på seg noe der.
Det er helt klart de samme foreldrene som stiller opp på flere ting. Jeg møter de samme i FAU og i ulike verv i korpset, natteravner og 17.mai-kommitteen, for eksempel.
Selvsagt er det ikke alle som kan stille opp, men det er søren meg mange som ikke vil også. Det er ganske trått å dra et FAU hvor kun en liten brøkdel av dem som sitter der faktisk er interessert. Jeg syns det egentlig er ganske utrolig hvor mange foreldre som ikke bryr seg om å ha noe innflytelse på barnas skolehverdag. Eller som mener at hvertfall ikke de har noe ansvar for å bidra.
På "vegne av" barna er jeg bare i dugnadsstyret i barnehagen. Men jeg har ett verv som gjelder barn i en annen aldersgruppe, og ett i styret i en faglig interesseorganisasjon i tillegg. Nesten litt for mye i forhold til tiden jeg har...
Akkurat nå har jeg bare ett verv som FAU-nestleder, men når man legger til alle dugnadene på ungenes aktiviteter er det visst jammen nok. :)
Det er stort sett de samme som stiller opp hver gang, både på dugnader og til verv. Jeg har for eksempel sittet i FAU i fem av de åtte årene jeg har hatt barn i skolen.
Hos oss er det hard kamp om FAU-vervene, det er rene kampvoteringen. Jeg har vært i SU i barnehagen, men har ingenting nå. Jeg stiller opp på alle kamper og de fleste av treningene, baker og gjør ellers det vi blir bedt om.
Jeg kan godt tenke meg at noen av de mest aktive FAU-foreldrene mener at de drar hovedlasset, men jeg håper de har selvinnsikt til å se at det er by choice i vårt tilfelle.
Satt i FAU i barnehagen i flere år. Har sittet i styret i borettslaget i 3 år nå, og tidligere i 4 år. Er oppmann på barns idrettsaktivitet på andre året.
Hvorfor? Greit å kunne være med å påvirke i større eller mindre grad, samt ha medbestemmelsesrett. Slipper også å irritere seg over sene/manglende beskjeder fra andre når man har vervet selv (oppmann). Foreldredrevet idrettslag krever en innsats, rett og slett.
Jeg er en traver. Akkurat nå sitter jeg i FAU på skolen, men har hatt flere verv i ulike komiteer, barnehagen og andre ting. Jeg har lang og bred organisasjonserfaring og er en folk gjerne tenker på når de sitter og kukkelurer i valgkomiteene.
Jeg prøver å bare ha ett verv om gangen, ellers blir det for mye.
Jeg har inntrykk av at det er noen som går igjen og drar lasset.
Jeg har vært med i arbeidsgruppen i barnehagen to år (det samme har mannen vært i 2-3 år), jeg har vært oppmann for allidrett (1 kl.). Akkurat nå har jeg ingen verv (i forbindelse med barna).
Jeg har sittet som leder i SU og FAU i bhg. FAU på skolen, vært korpsleder, dugnadsansvarlig på 3 av ungenes fritidsaktiviteter. I år kjører jeg egotripp og er kun nestleder i husfliden, turansvarlig for klassen til Frøkna, korpsassistent og turleder i korpset.
Jeg liker å være i miljøene rundt ungene og få med meg det som skjer. Frøkna er lei av at jeg alltid skal være med så jeg har tonet ned rundt henne, jeg deltar, men jeg er ikke så synlig for henne. Man blir utrolig godt kjente med nærmiljø, barnas venner og deres foreldre. Man kan vel si at jeg er godt kjent i nærmiljøet, men jeg trives med det, samtidig som jeg kjente at det ble litt mye i fjor da det gikk på helsa løs, da takket jeg nei til flere verv. Mange foreldre stiller opp hvis de blir spurt, noen stiller ikke opp og det er mange årsaker til det, årsaker man får innblikk i når man selv har vært med noen år.
Jeg sitter i styret i FAU og i SU på skolen til de to i midten har vært med der i 8 år. Jeg er med valgkomiteen i svømmeklubben hvor de to eldste trener.
Jeg er også politisk aktiv i perioder, og sitter i fylkesnemda for barnevernet og i lagmannsretten.
Mitt svar kan kanskje oppfattes som at jeg irriterer meg over alle de som aldri er med, ser jeg. :gruble: Det er ikke tilfellet, jeg har full forståelse for at det ikke alltid passer, og at ikke alle har kapasitet og tusen andre grunner.
En del av det skyldes at denne tråden kom dumpende ned midt i en RL-diskusjon om akkurat det samme, der noen foreldre var møkklei av å kjøre rundt på andres unger på bortkamper, et foreldrepar hadde til og med opplevd å måtte kjøre to biler for å få med ungene. Som altså ikke var deres egne. I tillegg da en historie om en som møtte opp med lillesøster på slep, som måtte passes mens storesøsken spilte kamp. :tullerdu:
Og jeg tuller ikke når jeg sier at det er noen foreldre jeg ikke aner hvem er. Det er helt greit at jeg ikke vet hvem mor og far til alle 50-ungene på trinnet er, altså, men det er nå litt snodig når man ikke har sett snurten av noen av dem.
Kanskje er det en kultur-ting? Det er mye pappa på fotball og mamma på foreldremøter. :gruble:
Vi bor et sted med mange nasjonaliteter og kulturer, det ville vært rart om det ikke fikk en eller annen form for innvirkning.
Jeg har inen verv. Jeg har ikke kapasitet til det, da måtte jeg evt jobbet (enda) mindre. Til gjengjeld har mannen min fryktelig mange verv, så han veier opp for det, ihvertfall for vår familie. I grunnen burde mannen bremset litt, men han liker det godt.
Eller kanskje det rett og slett handler om interesser? Jeg synes fotball er drepende kjedelig og jeg ser ikke problemet med å fordele deltagelsen ut fra hva man har mest/minst lyst til å være med på.
Joda, det også, selvsagt.
Men jeg aner et mønster, jo mer jeg tenker meg om. :gruble:
Jeg er for øvrig på fotballkamper selv om jeg ikke kan fordra det. Fordi det er viktig å støtte opp om barnets aktiviteter. Og selv om jeg ikke burde; han scorer kun mål når jeg ikke er der. :knegg:
Jeg er lagleder for fotballaget til snuppa (svært nylig) og så er jeg vararepresentant til FAU for snuppas klasse (sistnevnte er knapt jobb i det hele tatt).
Tidligere har jeg sittet i SU i barnehagen.
Mannen min trener fotballaget til Knerten.
Vervene fordeler seg på ingen måte jevnt i omgangskretsen vår. Noen har mange og mange har ingen.
Jeg har litt samme erfaring som Polyanna, det går veldig fint rundt. Ressursterkt område med engasjerte foreldre der mange kjenner hverandre og omgås privat er en nøkkel til flere om vervene. Da er det dessuten hyggelig å gå på møtene, for det er folk man kjenner, folk som er flinke og som står litt på. Vi har noen formidable ressurser i FAU nå, det er rett og slett litt stilig! Samme i idrettslaget, der det sitter folk med skikkelig kompetanse på ulike områder.
Jeg har også inntrykk av at det stort sett er de samme som går igjen i ulike verv og som frivillige. Jeg har, dessverre, en mann som ikke interesserer seg for sånt:(, men heldigvis har jeg lyst og anledning til å bidra selv. Jeg har hatt mange ulike verv opp gjennom tidene, stort sett relatert til idrett. Nå er jeg lagleder for fotballaget til LilleVenn. Foreldrene der er stort sett flinke til å stille opp, men det er et evig pes å få dem til å stille på dugnader:(
Her er det også stort sett meget ressurssterke familier, noe som gjør det veldig mye enklere å få frivillige til ulike verv.
Jeg kunne forresten godt tenkt meg å sitte i FAU, men i klassene til begge ungene har det vært fedre som har hatt veldig lyst på vervene. Og siden jeg mener det er bra med noen mannlige innslag (det er klart flest kvinner), så har jeg villig latt de få plassen.
Jeg har ikke verv nå. De eneste aktuelle er SU i barnehagen og borettslagsstyre. Borettslaget har ingen problemer med å få engasjerte folk, barnehagen har vi bare nedprioritert (det er en typisk sånn "pinlig taushet før noen til slutt melder seg"-setting på foreldremøtet hvert år).
Bortprioriteringen akkurat nå handler om helsen min, men jeg kommer selvsagt til å ta noen verv etter som det blir flere aktuelle. Jeg liker å kjenne dem ungen omgås. Det er absolutt slik at få mennesker har mange verv og mange har ingen verv over tid. Enn så lenge trøster jeg meg med at veilederen vi bruker på jobb insisterer på at ingen fra min bransje bør påta seg frivillige verv relatert til barn "for dere bare ser alle de som ikke har det greit og så tenker dere jobb 24/7 og blir utbrente. Overlat det til elektrikere og økonomer!" :p
Jeg er oppmann for håndballaget til minstejenta. Både jeg og mannen har gitt beskjed til ungenes håndballag og fotballag at vi kan bidra på trenersiden med løpetrening/kondisjonstrening om de ønsker det. Håndball og fotball kan ingen av oss godt nok til å kunne fungere som trenere.
Jeg har tidligere vært foreldrerepresentant i bhg. et par år, klassekontakt for alle barnas klasser hvert sitt år, kasserer for klassekassa til en av ungene en stund, sittet i FAU i 4 år samt vært skolens foreldrerepresentant i PALS-teamet i 3 år.
Stiller ellers på de dugnader der vi har mulighet til å komme og kjører rundt på all verdens unger rundt om på kamper og cuper. Senest i går måtte jeg løpe hele veien hjem fra jobb (i kjole og med høye hæler, lekkert!) for å rekke kjøring til håndballkamp i innerste gokk med avgang kl 16.
Mannen har ørten verv ifm jobben sin, men for øyeblikket ikke noen ungerelaterte.
Det er nok mange av de samme som går igjen i ulike verv, men vi bor i et ressurssterkt område der mange er villige til å bidra så jeg tror nok de fleste som har mange verv har det frivillig.
Jeg har ingen verv nå men var klassekontakt i fjor. Har også sittet i FAU. Hos oss er det heldigvis flere som seg melder slik at klassen endte opp med Fau-rep og vara-rep i tillegg til to klassekontakter. Slik er det i bhg også heldigvis, og det er alltid stort oppmøte på foreldremøter etc.
Opplever at det er et veldig stor engasjement hos foreldrene på skolen og vi har et FAU som har fått til veldig mye bra!
Jeg er klassekontakt i lillesøster sin klasse og vara i FAU.
Så er jeg foreldrekontakt i storesøster sin ene fritidsaktivitet.
Alt er mer morsomt når man er direkte involvert. Også kan man ikke klage dersom man ikke engasjerer seg.
Jeg er klassekontakt og sitter i FAU for ett av barna nå, og har gjort det to ganger før. Mannen har hatt ett verv tidligere. Ingen av oss er i øvre sjikt av deltagere i styrer osv, men vi tar "vår tur", og er alltid med i dugnadsgjenger og tar vakter og den slags.
Jeg har vært instruktør for to av de eldste i tre år. Jeg har pause. Lang pause. Men vi stiller alltid på dugnad og ellers. Men vi er ikke iniativtagere. Og det har jeg ikke tenkt å melde meg som på lenge. Men blir det beit for noen så utelukker vi det ikke. Men etter tre år hver uke så er jeg litt trøtt av det.
Jeg ser det er mange av de samme som går igjen. Jeg har sitter i SU i barnehagen og har gjort det også i barnehagen eldste gikk i + har vært klassekontakt flere år. Mannen er trener for fotballaget til eldste.
Akkurat nå er jeg bare klassekontakt og FAU representant i klassen til pompen. Og avtroppende leder for 17.mai komiteen. Trenervervet sa jeg fra meg til sommeren. Det ble bare for mye med de helseutfordringene jeg har.
Hos oss virker det som om det stort sett er de samme ja. Både på oppmøte på møter, kamper, treninger og ellers.
Dette er ikke ment som kritikk, men et lite obs!
For det er fantastisk at ressurssterke familier engasjerer seg og at disse blir gode venner og nære er flott, men alle ovennevnte punkter kan også være medvirkende årsak til at andre ikke engasjerer seg. Evnen og viljen er kanskje der, men man føler ikke at man får innpass og det er vanskelig å bli inkludert. Dette kan føre til at "Gutteklubben Grei" styrer hele showet i mange år hvilket kan være med på å ødelegge rekruttering av f.eks. nye medlemmer.
Dette er sikkert ikke tilfelle hos mange, men vi har dessverre sett miljøer bli ødelagt over mange år pga dette. Friskt blod inn er viktig, vennskap og godt miljø er viktig, men ikke vennskap som ikke tåler litt kritiske/nye øyne.
Viktig innspill dette syns jeg. Jeg har kjent en del på dette selv også, og har gått fra å være en aktiv forelder som engasjerte meg i mye, til å bli en forelder som møter opp der jeg skal - hovedsaklig fordi det er sterke klikkdannelser i foreldregruppene, og de kjører showet. Jeg var ikke vant til dette fra der vi bodde før, og har fortsatt ikke vent meg til det. Mye av agget jeg har mot fotballforeldre ligger begravet her - for de styrer ikke bare på fotballen, men på barnehage- og skolearenaen også. Min første opplevelse med dette stedet var da det skulle bygges ballbinge på skolen like etter vi flyttet hit. Det hadde jeg vært med på før, og jeg er generelt sett ganske glad i dugnader. Jeg møtte opp, med mann og barn, sånn som jeg var vant med - men opplevde at vi ble fullstendig oversett. Da jeg leste i avisen at de toneangivende 3-4 mennene skrøyt over hvor flinke de hadde vært - og kritiserte at ingen mødre møtte opp - da skjønte jeg kjapt at her var det jammen annerledes enn jeg var vant med...
Akkurat nå har jeg bare tre verv og kun ett av dem er lederverv.
Og bare ett verv som angår barna.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er dritalei av folk som ALDRI stiller opp på noe.
Det er utrolig tungt å få folk til å være med i styrer når ALT faller på dem.
Også klager gjerne folk litt i tillegg.
Men det er også veldig moro når folk stiller opp og man får en positiv flyt!
Jeg startet med FAU i barnehagen for 15 år siden og har hatt verv hele tiden siden da. Nå er jeg kasserer i idretten til gutta og det blir nok mange år til der.
Akkurat nå er jeg vara til samarbeidsutvalget i barnehagen. Jeg valgte å si ja i år fordi jeg har styrt unna de årene jeg har vært ansatt, i år er jeg ikke det så da kunne jeg si ja.
Jeg har vært klassekontakt og med i fau på skolen.
Det er kun storebror som er med på noen fritidsaktivitet, og der er broren min familiens representant, han trener nemlig laget til storebror. Og mye av grunnen til det er nok at storebror spiller der.
I tillegg er jeg nestleder i lokallaget til fagforeningen min, og barnehagenes kontaktperson i styret.
Her er det de samme foreldrene som bærer byrden, det er de samme foreldrene som leder FAU, idrettslag, skolekorps, turn og svømmingen. Nå kjenner jeg foreldregruppene ganske godt, og noen ønsker og delta men har ikke helse/kapasitet, mens andre ikke "gidder" og flyter på andres engasjement.
I år er det mannen som har vervene i vår familie, han er klassekontakt og oppmann på fotball-laget. Jeg gikk av som klassekontakt nå i vår og har tidligere vært i styret i både fotballen og korpset.
Jeg har et verv i en av aktivitetene mitt barn har gått på. Nå har hun sluttet og det skal velges nytt styre i høst, så da går jeg ut av dette. Og da har jeg vel ingen verv etterpå. Må vel innrømme at jeg er sånn som sier ja dersom jeg blir spurt, men ikke akkurat rekker opp hånda dersom de etterlyser folk til store greier. Men jeg kan gjerne melde meg frivillig til småjobber dersom jeg uansett bare er der for å vente på at ungene skal bli ferdig.
Tja. Det er ofte de samme som går igjen, ja. Jeg har sittet i FAU og SU i barnehagen, tre år i FAU på skolen, jeg er med i loppekomiteen i korpset og var med i styre i rideklubben da eldste drev med hest. Noen ganger ergrer jeg meg over free-loaderne, men prøver å la være.
Jeg har ikke hatt og tar ikke verv. Jeg er alene med barna og har ganske enkelt ikke kapasitet. Når de blir eldre og mer selvgående kommer jeg til å gjøre mitt.
Har vært i fau, er su-leder på jobb.
Mannen er vara i styret i borettslaget her.
Et ganske tragisk styre hvor han sikkert aldri får muligheter til å bidra i.
Litt sånn "gutteklubben grei" som Fløyel beskrev over her. :himle:
Det er vel som regel grunner til at folk gjør det på den måten. Noen ganger føler jeg at det er litt damn if you do osv. Det første rådet man får i en tråd om sykepenger er å redusere på alt som stjeler krefter utenfor arbeidslivet, og justerer man på denne måten blir det feil i andre tråder. (Snakker om en generell tendens nå, altså.) Jeg vet jo at de fleste ikke mener det sånn, men det er lett å ha såre tær i en sånn situasjon.
Jeg har hatt flere år med FAU og styret i borettslaget de siste årene. Akkurat nå er jeg jo gravid så greit å slippe. Pappaen til guttene er fotballtrener.
Har vært leder i SU og FAU i barnehagen, men bare ett år. Mannen har vært hjelpetrener på fotballen denne sesongen. Blir nok mer etter hvert som ungene blir større. De fleste må vel være klassekontakt en eller annen gang hvis man har flere barn. Må innrømme at jeg allerede gruer meg, da jeg ikke klarer å snakke i forsamlinger (fikk delegert det da jeg var leder i SU, det var forutsetningen for at jeg tok det på meg). Bare tanken på å måtte overrekke blomst og fine ord til lærere på juleavslutningen er nok til å få angst.
Men ja, jeg ser også her at det er de samme som bidrar. Det er de samme som er klassekontakter og trenere for håndballen og fotballen.
Trenerverv er forresten ganske vanskelig for mange. Kamper/treninger begynner ofte så tidlig at mange ikke er hjemme fra jobb. I alle fall ikke hvis man har en del reisevei og ikke har flexitid.
De jeg irriterer meg grenseløst over, jeg innrømmer det glatt. Er de som sender deg 115 mail om ting som bør endres, har en masse meninger om hvordan ting burde organiseres, de som går i gangene og skaper dårlig stemning, som har en mening om alt og alle. Har meninger om hvordan ting BURDE drives, men som ALDRI sier ett kløyva ord på møter, men som raskt er ute av møterommet og fortsetter diskusjonen på parkeringsplassen om hvor idiotisk ting drives- DE er de verste å hanskes med syntes jeg. De som snakker nedlatende om andre foreldre som prøver og gjøre en jobb på fritiden for barn og unge med sine egne barn, men når styre og verv skal utdeles sitter de med blikket ned og vrir hendene. DE foreldrene har jeg j...... lite tilovers for og da kommer evil-Fløyel frem.
Har ikke tid tilbå lese tråden nå og svarer med noen generelle tanker rundt dette.
Jeg har hatt mange frivillighetsverv gjennom livet og kommer sikkert til å fortsette med det. Jeg synes dog ikke at det bør være noe ideal at alle bidrar like mye og jeg er lei av at foreldre som engasjerer seg i alt mulig bruker tid på å gå i martyrrollen og snakker nedsettende om de som ikke bidrar. For det første er det slett ikke sånn at storparten av de som har ulike verv eller trener idrettslag gjør dette kun for å bidra med sitt. Mange finner det meningsfullt og utviklende og gjør det også for egendel. Da blir det meningsløst å ikle seg en martyrrolle. Og for det andre er det selvfølgelig slik at folk har ulik kapasitet og er i ulike livssituasjoner. Vi tror vi kan anta noe om hvem som burde kunne klare å påta seg mer, men i realiteten vet vi forsvinnende lite om andres liv.
De frivillige vervene jeg har hatt, har alle vært meningsfulle for meg i tillegg til at det er en glede i seg selv å bidra.
Her er der også stort sett de samme foreldrene vi ser igjen overalt. Jeg har ingen verv, men bidrar på dugnaden, baker boller og kaker osv. Mannen har vært med i velforeningen, er nå vara i FAU etter å ha vært der i 4 år fra før (i fjor både som representant for en klasse og vara for en annen), går natteravn og er med som leder for allidretten.
Jeg synes selvsagt også det er en glede å delta, det er derfor jeg gjør det. Jeg vil likevel presisere min lille kommentar om free-loadere; jeg ergrer meg over dem som har en masse meninger om hvordan ting heller burde vært gjort men som ikke melder seg til tjeneste. Sist jeg traff på en slik foreslo jeg i fullt alvor for henne at hun burde delta i styre og stell. Jeg synes forøvrig at det bør være et ideal at alle tar sin tørn og deltar på dugnadsdrevne aktiviteter, enten det er på den ene eller den andre måten. Det er jo liksom det som er hele prinsippet med dugnad. :nemlig:
Men altså, er det ikke ofte de samme som går igjen fordi det er de som blir valgt eller spurt da? F.eks. i forhold til FAU har jeg aldri opplevd at det har blitt spurt først om noen kunne tenke seg å bli dette. Og da er det vel naturlig at det er de som de fleste kjenner og som gjerne er utadvendt som blir valgt? Samme er det vel når det gjelder andre styrer og verv, at man gjerne spør de man oppfatter som engasjerte og kompetente. Det vil vel medføre at en god del aldri blir spurt eller valgt. Jeg føler at det blir noe annet enn å ikke møte opp på dugnad, bidra med å stå kioskvakt eller ta sin del av kjøringen til fotballkamper.
På skolen der poden går, spør man på foreldremøte , som regel er det ingen som melder seg ,å dette fører da til at de som satt året før blir sittende litt til.
I den ene klassen i år, ble de sittende i 20 min før noen meldte seg til å være med i fau, de fikk ikke gå før de hadde hadde fått noen men likevel tok det så lang tid. Min venninne meldte seg til slutt, da ble det takk fra alle andre foreldre for at hun stilte opp.
Det samme var med trener på fotballlaget, den som meldte seg tilslutt var den som hadde minst tid i grunn.
Vi har styrt ungene inn i fritidsaktiviteter med lite foreldreinnsats, men vi gjør vår del. Mer har vi ikke kapasitet til. Jeg har vært med i fau i bhg, på skolen har andre hoppet på det før meg. I år var det vanskelig å få noen til bhg, jeg måtte likevel si nei, denne høsten går det ikke. Foreldrekontakt har jeg vært to år så langt, regner med å ta en. Tørn med de to yngste også.
Ok. Kanskje det er forskjellig fra sted til sted. Her er det sånn i både barnehage og skole at vi bare får utdelt en liste med navnene til alle foreldrene og blir bedt om å krysse av noen.
Jeg er også alene med ungene, og syns det er vanskelig å balansere på det å engasjere seg og det å ikke bidra. Så for min del har jeg valgt å si ja til noe, men nei til det meste. Jeg tror også at jeg kommer til å engasjere meg mer den dagen jeg slipper å styre med barnevakt hver gang det er møter og denslags.
Eg stemte på fleire verv, men i år er eg berre leiar for arbeidsstova her.
Vi har så liten skule at klassekontakten set i FAU. Eg har sete i to år for klassen til storesøster, det siste året (i fjor) som kasserer. Samboaren min er leiar for velforeninga (dekkjer heile skulekretsen) og speidarleiar for storesøster. Tidlegare sat han også i styret for karateklubben.
Her vi bur er det dei same som går igjen, noko som fekk meg til å fresa for forrige foreldremøte. Eg stod på val og det skulle velgast ny klassekontakt. I same sekund vart alle foreldre akutt døve/ forstod ikkje lenger norsk/ trudde dei var usynlege.
Eg ynskjer egentlig å gje meg som leiar for arbeidsstova, men eg veit at den vert lagt ned i så fall. Samboar vart speidarleiar i haust, for ellers vart speidargruppa lagt ned. Eg veit om i alle fall ein fotballtrenar som ynskjer å gje seg, men som ikkje får nokon til å ta over. Turngruppa til storesøster er lagt ned pga. trenermangel, og danseundervisninga til lillesøster er delvis oppe og går til jul.
Alle ynskjer at ungane skal gå på aktivitetar, men få vil hjelpa til for å gje dei eit tilbod.
Mannen er trener for gutta i karate. Jeg har ikke noen verv akkurat nå, men har tenkt å melde meg til FAU for de neste to årene når det blir valg igjen til våren. Har vært i FAU tidligere. Vi er nok sånn midt på treeet med på ting og tang. (Bortsett fra dugnader og sånt, da er vi alltid med.)
Jeg har ikke lest hele tråden, men har noen tanker om dette.
Jeg er klassekontakt på jentenes skole, og jeg kjenner at et verv holder for meg. Spesielt når det jeg mener jobben vår er, altså sikre foreldremedvirkningen i skolen, utelukkende handler om kakebaking. ALT det er snakk om og alt det handler om, er kakebaking. Finne folk til å bake kake, slik at man kan holde en eller annen aktivitet som koster noe, eller haste på tur i nærmiljøet umiddelbart etter skoleslutt, så man kan snakke med de man ellers snakker og har kontakt med, og så er det klassetur og enda mer KAKEBAKING!! Hvis jeg hører det ordet en gang til, blir jeg sprø!
Og det er ikke fordi jeg ikke er engasjert eller fordi jeg har for mange unger. Jeg fordyper meg i skolearbeid og ungene hverdag, og skolen er så viktig i livene våre og dette formidler jeg gjennom så mange ting. Som ved å glede meg til å gå på foreldremøte så jeg kan ta del og høre om alt som er nytt (feks PALS som høres ut som et helt fantastisk opplegg) Men foredragsholdere må rushe gjennom stoffet sitt så vi får presset inn kakebakingen. Det som skjer ser ut til å handle om helt andre ting enn tanken opprinnelig var med FAU? Eller handler Fau om å presse inn mange nok kakebakinger i løpet av året, slik at det blir bakt nok kaker og meieriene skal få det til å gå rundt? Gratis skole, anyone?
Nå har vi bra økonomi, men hårene bak i nakken reiste seg over alt snakket om kakebakingen og alt som koster. Dette kan neppe være inkluderende eller ha fokus på skole og miljø.
FAU her hos oss er ikke om kakebaking i det hele tatt. På skolen til gutta melder man seg enten til festkomiteen eller FAU. Så FAU er bare om skoleting.
Kakebaking i FAU? :gruble:
Slik er det ikke hos oss i hvertfall. FAU arrangerer riktignok 17.mai, men det er det tredje og femte som tar seg av og alt om kakebaking og sånn omtales i 17. Mai-komitemøtene. I vårt FAU handler det om trafikk, skolemiljø og de siste årene om ombygging og flytting og sånt.
På mittt sise FAU var det informasjon fra rektor, leder på SFO og skolens representant i et opplegg som handler om at skolen (foreldre og barn) arrangerer en kveld til inntekt for vennskapsskoler i Kongo. På den kvelden skal vi ha cafe, MED kaker :knegg:, men også andre aktitiviteter som gir inntekt.
Dessuten, når kommunene struper pengesekken ut til skolene, og det IKKE skal være foreldrebetaling, MÅ man finne alternative måter å finansiere sosiale ting på. Jeg tenker også, at å bake en kake er et lavterskelbidrag som de aller, aller fleste kan klare. Er ikke det fint da, at alle kan bidra på sitt vis?
FAU hos oss finansierer en hel rekke aktiviteter for ungene som ikke skolen har penger til ellers. Vi kjøper lusekammer, refleksvester, premierer gå-kampanjer og sponser prisutdeling i skolens lokale sangkonkurranse. Dette er penger som MÅ komme fra et sted, og siden ikke de daler ned fra himmelen, så blir det kakesalg, cafedrift, lotteri og andre "enkle" aktiviteter. Sånn er det bare.
Free-loadere er noe jeg også irriterer meg over, men tror vi bare må innse at de finnes overalt. Til syvende og sist så fokuserer jeg heller på at det er fint at andre, engasjerte foreldre, i det minste, tar ansvar også utover egen ungeflokk. Det er kanskje ikke egentlig så mye å hente for meg generelt, hos folk som ikke gidder å transportere til kamp eller leirskole, heie på sidelinjen, stille på foreldremøter, stille på avslutninger, selge kalendere eller eller bake en kake på vegne av egne og andres barn.
Hvordan vet dere hvem som er "freeloadere"? Jeg tror mange lever under en illusjon om at de virkelig vet det meste av det som er verdt å vite om andres liv. Men det gjør vi jo ikke, noen av oss.
Man kan ikke vite alt om enkeltmennesker, men å tenke tanken på gruppenivå er slettes ikke rart.
Noen ting vet man noe om og noe vet man ikke noe om.
Jeg har vært på et veldig viktig foreldremøte en gang og ble etterpå utspørret masse av et foreldrepar som heller hadde hatt lyst til å kjøre firehjuling med ungene enn å gå på møte. Resultatet fra foreldremøter ville de ha av meg. De har flere ganger uttrykket at de ikke prioriterer slike møter.
Det kan hende de har godt skjulte store problemer som gjør at de ikke kan gå og at det ligger tragedier og vanskeligheter til grunn, men da er det innmari dumt å si at man har mer lyst til noe annet enn å gå på møte.
Det er en god del foreldre som ikke engasjerer seg og det handler ikke bare om dårlig helse, vanskelig arbeidstid osv.
Jeg ble sjokkert en gang for en del år siden da veldig få kom på et foreldremøte i en sammenheng jeg var i. En ting var at få kom, men de som ikke kom hadde heller ikke meldt forfall slik det ble bedt om i innkallingen. Er man i stand til å ha omsorg for barn er man også i stand til å melde forfall.
Jeg tenker også at enkelte superengasjerte foreldre godt kan la andre slippe til også og forsøke å utfordre dem som ikke er så mye med. Det kan være høy terskel og det kan jeg forstå.
Jeg vet ikke hvem som er freeloadere, men det er jo noen som alltid stiller opp og andre som ikke gjør det. Jeg vet om noen som har små barn/er syke/hvahardu og tenker at det er greit at ikke alle kan være med på alt, og jeg vet heller ikke alt om alle og tror ikke jeg vet det heller. Men jeg synes likevel at alle foreldre som har barn med på aktiviteter som fordrer dugnadsinnsats bør bidra på en eller annen måte.
Jeg snakker forøvrig på generelt grunnlag og har ingen spesifik freeloader-familie i tankene.
Nå nyter jeg mitt otium etter tja, 17-18 år med ulike verv knyttet til det å ha barn.
Jeg har virkelig bidratt med alle mine ressurser både i råd og utvalg i både barnehage, skole og fritidsaktiviteter.
Jeg har ledet ulike dugnadsgrupper der det som her er mange som irriterer seg over de som tilsynelatende ikke bidrar.
Av egen erfaring vet jeg veldig godt hvordan det er å sitte der og ikke ha mulighet til å bidra over en periode, og kjenne på de andres skulende blikk og irritasjon. Det er en lite hyggelig følelse, og jeg tror oppriktig at de aller fleste bidrar om/hvis/på den måten de kan.
Kan de ikke regner jeg med at de har grunner til det, og finner det unaturlig at andre skal spekulere og irritere seg over det.
Jeg jobber med frivillighet på andre områder nå, og jeg tror virkelig vi er i en særstilling i dette landet når det gjelder å stille opp å jobbe frivillig på ulike områder innenfor kultur, idrett o.l.
Det er så mage flotte folk der ute :hjerter:
Jeg og mannen har tre going on fire verv i forbindelse med ungene. Mannen er vara fau i bhg, vara klassekontakt på skolen og så driver vi som en av tre kiosken i fotballlaget, samt at mannen er dugnadsansvarlig i bhg.
Det går helt fint. Det er mindre arbeid med verv enn man skulle tro, og det gir en god følelse å bidra.
Jeg er enig i at dersom man har barn i dugnadsbasert fritidsaktivitet bør man kunne bidra litt. Ta den kioskvakten eller skaff stedfortreder, ikke bare unnlat å møte opp. :mumle: og bak den kaken osv. Det skaper et fint fellesskap. Edit: jeg skjønner at noen ikke har mulighet. Mine uttalelser er vel litt farget av at noen sender epost dagen før kioskvakt og sier de ikke kan for de er på ferie. Enda det står spesifikt at man skal bytte internt og de har visst om denne vakten i flere mnd. Nuff said!!
Jeg synes sosiale ting (vel og merke den type sosiale ting som arrangeres pr. nå) er oppskrytt, rett og slett, og skulle ønske billigere, Rema 1000-løsninger var i fokus i tillegg til det faglige og selvsagt skolearbeidet. Leke sammen etter skolen? Skøytekvelder uten fuzz og ting som må kjøpes? Å være sammen for å skape bedre miljø trenger ikke å koste noe og det trenger ikke å involvere kaker.
Det som fascinerer meg innmari med innlegget ditt er at du/dere har oversikt over hvem som er freeloadere.
Men nå snakker dere om både verv og dugnadsoppgaver under ett. For meg er dette to ulike ting. Jeg bidrar selvfølgelig på dugnad selv om jeg ikke tar verv akkurat nå. Jeg stiller både med kake og premier til årets juletrefest, jeg tar kiosktidene jeg blir satt opp på og de oppgavene jeg blir gitt når jeg er tilstede på aktiviteter der barna er. Det er planlegging i forkant jeg ikke kan være med på, fordi det innebærer møter på kveldstid.
Mine uttalelser om free-lading er også basert på nøyaktig samme erfaring som daisy's. :nemlig:
Jeg synes det er en uting å melde forfall i absolutt siste liten og la andre stå igjen med dobbelt arbeid.
[quote=Skremmern;3813389]Jeg synes sosiale ting (vel og merke den type sosiale ting som arrangeres pr. nå) er oppskrytt, rett og slett, og skulle ønske billigere, Rema 1000-løsninger var i fokus i tillegg til det faglige og selvsagt skolearbeidet. Leke sammen etter skolen? Skøytekvelder uten fuzz og ting som må kjøpes? Å være sammen for å skape bedre miljø trenger ikke å koste noe og det trenger ikke å involvere kaker.
Det som fascinerer meg innmari med innlegget ditt er at du/dere har oversikt over hvem som er freeloadere.[/QUOTE ]
Jeg snakket om free-loadere som et begrep. Jeg klarer ikke for mitt bare liv, å forstå at alle foreldrene til en halv fotballgruppe, ikke har sertifikat, ikke har helse, eier en bil eller har tid/mulighet til å kjøre/heie på NOEN av årets kamper. Så grusom og kynisk er jeg, at jeg tror det handler om latskap og uengasjement. Kanskje foreldrene deres heller ikke engasjerte seg, så de tror det skal være slik?
Noen sosiale ting er tradisjon, noe barna vil savne hvis det ikke gjentas hvert år. Juleavslutninger, sommeravslutninger osv. For å kunne dra i gang skøytekvelder kreves det at noen tar initiativ, setter en dato, sender ut informasjon. Hvem skal gjøre det? NOEN MÅ TA ANSVAR, med eller uten kake. Det er lov å ha flere ting i hodet samtidig, og i FAU går det an å mene noe om faglige ting, samtidig som man tar et ansvar for skolemiljø, sikkerhet på skolevei og aktivitetsmuligheter i skolegården.
Arrangere leking etter skoletid? Ja, det er REMA 1000.... Hvem skal gjøre det? FAU? Da må jo noen sitte i FAU først. Familiegrupper er forresten et slikt tiltak, ment til å være enkelt og lavterskel. Ikke noe fuss, normal mat og normale aktiviteter. Alle gruppene (3-4 elever) drar hjem til alle i gruppa, 1 gang i løpet av året. Enkelt? Her også er det en rekke innsisgelser fra foreldre. Manglende plass, dårlig helse, liten tid, påtvunget andres barn, eget barn har nok venner...
Jeg er ikke imot foreldregrupper, jeg er "imot" det det dreier seg om nå. Grunnen til at jeg bitcher over alle kakene er ikke fordi jeg ikke liker kaker, men fordi alt skal koste noe. Fordi alt vi skal gjøre sammen må koste noe. Og det er faktisk ikke særlig inkluderende selv om tanken er det. Hvor mange ganger hører vi ikke foreldrekontakter stå å si "ja, nei, vi kan jo ikke tvinge noen til å gi penger, men..." i løpet av et møte?
Jeg trodde ikke du var i mot foreldregrupper heller, men det er de som aldri på noe plan er med på å strekke seg litt lenger for egne og andres barn. Fordi det ikke passer dem.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
