rine sa for siden:
Er en firebarnsfamilie med én hjemmeværende og én i jobb fattig når den ene tjener 685.000 kroner? spør Anniken Huitfeldt. Ifølge EUs fattigdomsdefinisjon er svaret ja.
Er du enig med EUs fattigdomsdefinisjon?
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
rine sa for siden:
Er en firebarnsfamilie med én hjemmeværende og én i jobb fattig når den ene tjener 685.000 kroner? spør Anniken Huitfeldt. Ifølge EUs fattigdomsdefinisjon er svaret ja.
Er du enig med EUs fattigdomsdefinisjon?
Nenne sa for siden:
Det høres veldig rart ut. En familie på fire med den inntekten bor sikkert ikke i et digert palass, men at de kan bo helt greit, bli mette hver dag og dra på ferie av og til, det tror jeg absolutt. Da er man ikke fattig.
rine sa for siden:
Vi har bare to barn, men har levd mange år på omtrent den inntekten uten å føle oss fattige på noen måte.
007 sa for siden:
Det kommer helt an på hvor man bor og boutgifter, tenker jeg. Man kan selvfølgelig flytte til billigere områder, og når økonomi tvinger en bort fra bo- og oppvekstmiljø er en kanskje fattig? :vetikke:
Joika sa for siden:
Ha ha, nei!
Lavender sa for siden:
Tja. De bør ikke ha 2 mill i gjeld, eller gammel moro å betale på.
685' er kanskje 35' utbetalt pr mnd.
Med to mill i gjeld er det 14.000,- pr mnd.
Mat mm er fort 8.000,- pr mnd.
Barnehage/SFO er 5.000,- pr mnd. Barnet er sikkert hjemme med forelder.
Oppvarming og forsikringer fort 4.000,- pr mnd.
Bil koster 1000,- i mnd uten renter og avdrag.
I dette tilfellet 3000,- igjen, 36.000,- pr år til vedlikehold, interiør, klær, aktiviteter, månedskort og ferier. Og 36' er ca det en chartertur for fire koster i juli. Selvsagt luksus, ikke nødvendig. Men jeg vil tro at en familie med 685' må være svært forsiktig. Billigere bolig på landet, men kanskje økte transportutgifter.
Cuyahoga sa for siden:
Det står firebarnsfamilie, ikke familie på fire. :nemlig:
emm sa for siden:
Men er i alle fall ikke rik med den inntekten og fire barn.
Myria sa for siden:
Utgangspunktet var jo at den ene var hjemmeværende og den andre i arbeid, altså trenger de ikke barnehage og det er ganske mange tusenlapper spart.
007 sa for siden:
2 mill med 25 års nedbetaling er ca 11000,- pr mnd med dagens rente. Og med 4 barn kan mat, bleier og husholdningsartikler fort komme over 8000,-Lavender sa for siden:
Takk, det leste jeg ikke. Da må kanskje barnehage, SFO, aktiviteter og ferier utgå. Men igjen det avhenger av den største utgiften, bolig. Jeg vil neppe si folk er fattige om de velger å ha en inntekt. Sett i EU øyne er kanskje en inntekt normalen for småbarnsforeldre.
Input sa for siden:
Jeg har ikke lest artikkelen, men jeg tenker at det du sier kommer helt anpå hvorfor den ene parten er hjemmeværende. Og personlig ser jeg på barnehage som så viktig for barn at jeg villig til å sette det på nødvendig-listen uavhengig av hvor mange voksne som er hjemme.
Maverick sa for siden:
Ikke "fattig" som i faktisk fattig, da har det begrepet blitt svært utvannet her i luksusNorge, men må nok snu en del mer på kronen enn det man kan få inntrykk av at gjennomsnittet må nutildags.
Nenne sa for siden:
Hvorfor i all verden skal man være hjemmeværende på fulltid og ha barna i barnehage? De som velger å være hjemmeværende gjør jo det fordi de ønsker å passe pårna sine selv. Det må være helt naturlig å anta at denne familien ikke har barnehage og SFO-utgifter.
Lavender sa for siden:
Fattige barn skal hjelpes. Årsakene til lav inntekt og eller høye utgifter kan være mange. Foreldre bør stimuleres til å hjelpe seg selv, særlig nå som både rente og arbeidsledighet er historisk lav. Syke foreldre bør få bedre økonomi og flere aktiviteter for barn kunne vært gratis.
mamaria sa for siden:
Vi har vel hatt omtrent den inntekten et par år nå, to i jobb (jeg ikke fulltid, og i et lavtlønte yrke), med fem barn og mye gjeld og utgifter. Det går greit, og jeg tenker vel ikke akkurat at vi er fattige. Men det er lite rom for opplevelser som koster noe, og ferier drar vi ikke på.
Fløyel sa for siden:
Nei, jeg er ikke enig i EU's fattigdomsdefinisjon.
Jeg mener man ikke er fattig med rundt 35.000 utbetalt hver måned. Man har også 4.000 i barnetrygd. Så ca 40.000 pr måned bør en familie på 6 klare seg. Man kan ikke "sløse" eller tilegne seg dyre vaner, men fattig? Nei. Hvis man da tenker A4 norsk familie uten særskilte behov.
oslo78 sa for siden:
Nei.
Guava sa for siden:
Hvis den hjemmeværende er arbeidsfør og er selvvalgt hjemme mener jeg at det ikke faller inn under det jeg kaller fattig.
I en situasjon med begge i full jobb og at inntekt også inkluderer barnetrygd så tenker jeg at det er lite å klare seg på om man må ha barnehage og kanskje dyr SFO (SFO kan variere med neste 2000 fra billigste til dyreste kommune) , om begge foreldre må ha bil for å komme seg på jobb og boligprisene er høye. Da blir det lite igjen av 6850000.
Nasse sa for siden:
Normalt vil jeg si at denne familien ikke er fattig. Det er selvsagt avhengig av hvor en bor, gjeld osv.
I denne artikkelen, www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Nar-Norge-har-hoyere-fattigdomstall-enn-Bulgaria_-er-det-opplagt-at-noe-ikke-stemmer-7337913.html, sier Lars Fredrik H. Svendsen fra Civita at definisjonene i EU og i OECD ikke klarer å skille mellom de som virkelig er fattige og de som er fattige på papiret slik at nordmenn blir fattigere enn bulgarere. Det er litt merkelig i mine øyne å regne slik at de virkelig fattig blir rikere enn nordmenn.
Jeg er for øvrig enig med Anniken Huitfeldt at man trenger en fattigdomsdefinisjon. Det vil være enklere å både diskutere hvem som er fattige, hva fattigdom er og hva en kan gjøre for å motvirke fattigdom.
Danskene har en definisjon blant annet. Hentet fra artikkelen lenket til tidligere i innlegget mitt:
Susse sa for siden:
Langt fra fattig i mine øyne!
Den inntekten har vi seks her levd helt greit på de siste 2,5 årene. Ikke rom for sprell og reiser (at det ble vår første sydentur i fjor kom av uventet aksjeutbytte for mannen min) Vi har 1 i barnehage og har hatt 1 på sfo i samme periode. Vi har også en elitesvømmer i huset som er en heftig utgift. Jeg har studert, mannen jobbet. Vi har mye gjeld både på hus, bil og studier. Må si at det er godt nå som vi er to i vanlig jobb igjen og vi kan legge på 250.000 på det vi har hatt de siste årene.
Vianne Rocher sa for siden:
Det tenker jeg også.
Husprisene i mange av de større byene er jo av en sånn art at mange i realiteten har lite og rutte med selv om inntekten på papiret er ok. Og da snakker jeg ikke om folk som kjøper luksusvillaer men om i utgangspunktet ganske beskjedne hus/leiligheter. Og man kan ikke bare velge å flytte til et rimeligere sted i alle tilfeller.
mkj sa for siden:
Det kommer jo ikke bare an på inntekt heller. Om man har vært inne i boligmarkedet en stund/har arvet penger osv. Med andre ord hvor mye gjeld man har.
Men jeg vil nok tro at det finnes familier med to lave lønninger og større utgifter som har det trangere enn dette.
Tallulah sa for siden:
Det er så mye det kommer an på, men jeg syns det virker trangt. Jeg syns heller ikke det er sammenlignbart med familier der en studerer, det er forskjell på å leve trangt i en periode, og ikke ha noen utsikter for at det skal bli bedre.
Fadese sa for siden:
Jeg er enig i at man ikke kan se på inntekten alene. For veldig mange av oss er boutgiftene en relativ høy månedlig utgiftspost. Bor man et sted med lave boligpriser, man har arvet eller man har kommet tidlig inn på boligmarkedet, kjøpt rimelig og betalt ned mye gjeld, så stiller det seg ganske annerldes enn om man er nyetablert eller leier på et sted med der det er utleiers marked.
Når det gjelder SFO- og barnehageutgifter, så tenker jeg ikke at man umiddelbart kan slutte at barna er hjemme selv om en av foreldrene er hjemmeværende. Barnehage og SFO kan være en viktig sosial arena for barn, og sånn sett ser jeg for meg at mange barnefamilier kan strekke seg langt for at barna i det minste skal få en deltidsplass i barnehage/på SFO.
For øvrig er jeg enig med Guava i at det også er relevant hvorvidt dette er en selvvalgt løsning eller ei. Og da tenker jeg også at det kan være andre forhold enn sykdom som kan ligge til grunn. Dersom den ene av foreldrene ikke får jobb på hjemstedet, for eksempel, så kan jeg forstå at pendling ikke er en holdbar løsning for en familie med så mange barn. Så selv om det er "selvvalgt" så kan det jo likevel hende at man har et sterkt ønske om at begge skal kunne være i inntektsgivende arbeid.
Einhyrningur sa for siden:
Men jeg forstår ikke hvorfor man bruker en familie der kun en jobber som et eksempel. Det vil jo i de fleste tilfeller være frivillig fattigdom.
Hjertensfryd sa for siden:
Dersom eg samanliknar med oss sjølv, så vil eg sei at det er langt frå fattig. Me har berre tre ungar, men dei har dobbelt så masse som oss i inntekt.
celebelen sa for siden:
Det var vel ment som et eksempel på at definisjonen fikk noen utslag som virker feil.
Snippa sa for siden:
Nei, jeg er ikke enig i definisjonen.
De standariserte måtene å regne ut relativ fattigdom på, er rett og slett ikke tilpasset det rike overflodssamfunnet Norge.
Katta sa for siden:
Det kommer an på om de har nedbetalt bolig eller ikke. En familie på seks må ha sjuseter bil og ganske stor bolig. Og hvis man ikke har råd til fritidsaktiviteter og normalt yttertøy til ungene er man vel per definisjon fattig. Det fjerde barnet øker utgiftene mer enn man skulle tro, det går ikke an å doble utgiftene til to barn.
Det er definisjonen. Så er det om man bør gjøre noe for å kompensere for dette. Hvis situasjonen er selvvalgt synes jeg ikke det.
rine sa for siden:
Hva mener du med selvvalgt? De aller fleste har jo mulighet til å velge hvor mange barn de vil ha, f.eks.
Katta sa for siden:
Ja og nei. Jeg er ikke villig til å akseptere det premisset selv om det til en viss grad stemmer. For barn som er her er i like stor grad mennesker og en del av samfunnet som sine foreldre. Man "har" ikke barn på samme måte som man har hund eller katt, barn er del av en familie som er del av et lokalsamfunn. Jeg synes vi har et fellesansvar for barna i samfunnet selv om noen måtte mene at de ideelt sett ikke burde vært unnfanget, sekundært abortert bort på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon. Det man kan diskutere er hvor bunnivået ligger, hvor lite midler det er greit at unger har.
Det jeg mener med selvvalgt er om det er noen reell mulighet til å bedre situasjonen. En arbeidsfør hjemmeværende forelder tenker jeg er et luksusgode de har valgt på bekostning av utstyr og fritidsaktiviteter, mens lave inntekter eller et multihandicappet barn som binder opp all arbeidskapasitet i familien blir noe annet.
rine sa for siden:
Katta: Jeg sa ikke noe om at vi ikke må hjelpe barna til fattige foreldre fordi foreldrene selv har valgt å få mange barn, hvis det var slik du tolket meg?
Og selvsagt finnes det mennesker som helt uforskyldt kommer i en vanskelig øk.situasjon og da er det jo litt vanskelig å velge bort barn man allerede har fått. At man velger å få mange barn når man verken har sikker jobb eller OK økonomi, synes jeg er litt vanskelig å forstå, for i 2013 er jo barn noe man stort sett kan velge (å ikke bli gravid, jeg snakker ikke om abort) nesten på lik linje med bil eller båt.
m^2 sa for siden:
Siden det står "den ene tjener 685000" i artikkelen betyr jo det at ytelser som barnetrygd heller ikke er tatt med. Det er 8000 (-ish) skattefritt i året.
Og så kommer vel også kontantstøtten i tillegg, hvis barna ikke behøver gå i barnehage. (men så får de vel ikke skattefradrag uten tilsynsutgifter så det går kanskje opp i opp)
nokon sa for siden:
Med boligprisar i ein del regionar skjønner eg at ein i dette tilfellet må prioritere korleis ein skal bruke pengar, men det å velje å ikkje jobbe er og ei prioritering. Kan hende det å ikkje delta i arbeidslivet er eit val foreldra gjer som går utover ferie og fornøyelsesparkar, fritidsaktivitetar med meir. Men folk som gjer dette valet, ser jo på det å vere heime som ein verdi i seg sjølv.
Eg kjøper ikkje at ein familie med heimeverande foreldre (som ikkje skuldest sjukdom riktignok) skal ha store utgifter til barnehageplass/SFO "fordi det er bra for barnet". Viss ein av foreldra er frivillig heime, vil ikkje den familien trenge barnehageplass/SFO, då kan vi fjerne det som utgift.
Eg synest familier kor ein av foreldra er sjølvvald utanfor arbeidslivet (altså ikkje heime på grunn av sjukdom eller andre ting ein ikkje har kontroll over) er samanliknbart med familiar kor ein studerer, fordi det er sjølvvald.
Katta sa for siden:
Rine: mulig jeg dro det du skrev litt langt, jeg reagerer ganske kraftig på at barn regnes som noe foreldrene burde visst bedre enn å skaffe seg, og når de har valgt det selv kan de takke seg selv og vi andre trenger ikke bry oss. Jeg ser at du kanskje ikke mente det. Når det gjelder planlegging kjenner jeg flere mislykkede forsøk på det, deriblant ganske mange tredjebarn som har vist seg å være nr 3 og 4.
Det er også et spørsmål hva man skal kalle fattigdom. Jeg synes kanskje den fattigdomsdefinisjonen er et hån mot de som virkelig er fattige, det burde være en annen definisjon for dårlig råd.
millact sa for siden:
Enig i det!
Jeg synes forresten at barn bør gå i barnehage i alle fall siste år før skolen.
rine sa for siden:
Helt enig i dette.
Skremmern sa for siden:
Men tolket hun deg feil, rine, eller mener du at folk med "mange" barn bare har seg selv å takke?
mkj sa for siden:
Jeg synes kanskje det, men det er jo irrelevant. Ungeneerfødt og kan ikke'takke seg sjøl'. Som samfunn må vi passe på at de har det OK. (Altså ikke nødvendigvis eksempelfamilien, men reelt fattige familier med mange barn.)
Skremmern sa for siden:
Du synes kanskje det? Jeg overraskes over menneskesynet ...
Esme sa for siden:
Det er vel ikke noe galt i å tenke at det er en fordel å tenke etter om man har ressurser (være seg tid, plass, økonomi, mat) til å ha flere barn vel? Det er da en av de grunnleggende vurderingene som menneskeheten har hatt i hele historien.
Og så samtidig være glad for at vi lever i en velferdsstat som skal sørge for at barna har det greit åkke som.
Katta sa for siden:
Det er jo innlysende at foreldre med mange barn har satt seg i den situasjonen selv, men for meg blir det så feil som det kan få blitt å tenke på barn som noe man "har" og at man da kan takke seg seg selv fordi familieøkonomien halter. Idet det kommer barn inn i en familie skifter mitt fokus, barnet er en samfunnsborger som ikke har noen som helst mulighet til å ivareta seg selv.
Som samfunn trenger vi at folk får barn, og vi trenger at det skjer før man har hus og to biler og hund på plass i og med at biologi og økonomi ikke spiller på lag. Og vi må ha et bevisst forhold rundt hva vi mener er akseptabel levestandard for barna og hva vi definerer som fattigdom, ikke minst fordi en definisjon av fattigdom som innebærer at man må ha råd til dyre dunjakker og sydenturer vil få veldig mange til å føle seg fattige. Eksemplet i artikkelen var selvfølgelig tabloidisert og vridd på for å få frem et poeng, leser man grunnlaget for beregningene ser man blant annet at en slik familie ikke vil regnes som fattig hvis de har rimelig mulighet til å komme seg ut av situasjonen, dvs hvis den ene som har valgt å være hjemme kan jobbe. Men det at barn, og spesielt barn nr 4 innebærer utfordringer økonomisk tror jeg det er bra at det snakkes om, fordi det er ganske sterke krefter som vil redusere og fjerne de utjevningstiltakene som er der.
Polyanna sa for siden:
Trangt, ikke fattig.
I Norge er det jo veldig fjernt at noen skal ta økonomi med i betraktning når vi planlegger om og når og antall barn. Ellers i verden er det en selvfølge.
Det er klart man får det adskillig trangere med middels/lav inntekt med fire barn enn med to? Det vet man jo når man planlegger de ungene? Men barna har selvsagt ikke valgt det.
Men jeg syns det er rart når folk uttrykker forundring over at det å få mange barn er en stor økonomisk belastning. Det minner meg om den novellen av Alexander Kielland, om det unge paret som danser inn i ekteskapet uten en veldig sunn økonomi i bunnen, med alles støtte, fordi det er så romantisk og vakkert, og de får den ene gullhårede lille engelen etter den andre og der alle forundres og ergrer seg over at det ender med nød og fattigdom.
Anne C sa for siden:
Det er et veldig bevisst valg at vi bare har to barn, økonomi er selvfølg en del av det valget.
Guava sa for siden:
Det stemmer ikke helt. I veldig mange kulturer planlegges ikke barn ut i fra kjernefamiliens økonomi selv om tilgangen til prevensjon er god. Barn som blir født blir mange steder ansett som et fellesskapsansvar, kanskje ikke offentlig fellesskapsansvar, men som et felles ansvar i storfamilien, innenfor geografisk eller kulturelle enheter.
Her til lands blir ikke nabounger sett på som ens ansvar, ei heller unger i slekta (utenfor den engere krets).
Vi er vant til å tenke at det er statens ansvar.
Jeg har inntrykk av at vi nettopp i vår kultur er ekstra opptatt med å betrakte barn som et timet og tilrettelagt prosjekt.
rine sa for siden:
Det blir jo helt umulig å svare på i og med at det er så mange nyanser her.
Jeg er selvsagt klar over at det kan gå hull på et kondom, eller at man kan få trillinger når man bare hadde tenkt å få ett barn, men stort sett kan man planlegge, og da mener jeg at barn er noe man må se om man har råd til, på samme måte som f.eks en hund eller en bil. Jeg synes ikke det er noe særlig å skaffe seg barn som man vet man ikke har sjanse til å forsørge selv, selv om jeg synes det er bra at samfunnet tar seg av barn som ikke har foreldre som klarer den jobben.
Katta sa for siden:
Jeg tror det er vanskelig å vite hva et barn koster før man står oppi det. Fordi det er endel utgifter til spesielt skolebarn som er ganske miljøavhengige. Selv om man bør tenke over økonomisituasjonen sin mener jeg at vi som samfunn bør legge til rette for at folk skal ha råd til å ha barn selv om de ikke tjener mer enn snittet.
Guava sa for siden:
Enig!
Det er uansett veldig begrenset hva man kan beregne økonomisk i forhold til det å sette barn til verden. De færreste kalkulerer inn skilsmisse i regnestykket. Alt kan være kalkulert inn for å klare å brødfø og følge opp to barn, men det legges ikke inn at man ikke kan sitte med boligen sin alene. Overgangsstønader er helt nødvendig for mange og kalkuleres inn i om man for eksempel har mulighet til å beholde bolig.
Det som legges inn i beregningen i mange kulturer er tanken på alderdom. Det er noe vi ikke er vant til å reflektere så mye over. Har man spesielt ansvar for nær familie som blir gamle og syke? Jeg tenker ikke økonomisk, men også relasjonelt?
Ressursberegning og økonomi i forhold til mennesker som settes til verden er ikke enkelt å beregne. Å vente med å få barn til man er 40 og 60 fordi man da er stinn av penger er kanskje ikke det mest gunstige ut fra andre parametre.
Skilpadda sa for siden:
:nikker: Jeg synes ikke det er riktig å si at man er fattig hvis familien har et OK sted å bo, alle får nok og ordentlig mat og har nok klær, og ungene har det de trenger til skolegang og det vi kan kalle "enkel fritid". Jeg er helt med på at det høres slitsomt ut å måtte snu på hver krone, at det må være kjipt å aldri kunne reise på ferie eller gå på kafé, og at det må være leit å måtte si nei til fritidsaktiviteter for barn og voksne som koster penger, men jeg synes dette må kunne kalles å ha dårlig råd og ikke å være fattig. (Og i et rikt velferdssamfunn som vårt kan det godt være ordninger for å hjelpe familier med dårlig råd også, men det bør likevel gå an å skille disse fra fattige familier.)
Cuyahoga sa for siden:
Vi har fire unger, og ja, vi kan i teorien fø oss på en av inntektene våre. Det er et poeng for meg, og noe jeg er bevisst på, det at jeg skal kunne fø meg og mine selv. Jeg synes likevel det er noe veldig elitisk og snerpete over "man må jo ikke få flere barn enn man kan forsørge/følge opp/rekke over", akkurat som om alt kan regnes på og alle har oversikt over alle faktorer til en hver tid. Jeg synes det er bra at ikke alle tenker at de må ha mastergrad, rekkehus, stasjonsvogn og ha fylt trettifem før de kan få barn.
annemede sa for siden:
Jeg synes det er ett viktig poeng, det som står i den danske definisjonen, og som jeg ikke kan se i den som Norge bruker, om det er villet eller ikke.
annemede sa for siden:
Og en helt annen ting med antall barn, det er forskjell på barn, noen er friske og andre er ikke, det kan man ikke vite eller bestille på forhånd.
Nasse sa for siden:
Nemlig! Det er litt merkelig at i følge den fattigdomsdefinisjonen er det flere fattige i Norge enn i Bulgaria.
Den danske definisjonen er som følger:
Poenget her er at mangelen på ressurser vedvarer, og ikke er noe selvvalgt som f.eks. det å studere for en periode. Da vil mangelen på ressurser opphøre etter en liten periode.
Har man valgt å leve på kun en inntekt, så må en kanskje tenke over hva en skal bruke pengene på, hvor en skal bo, m.m. Det handler om å prioritere bort det en ikke har råd til. Derfor er man ikke fattig med en inntekt på 685 000,- selvom man er 6 personer som skal leve av den. En har dårlig råd, ja, men ikke fattig.
Bokormen sa for siden:
Jeg synes ikke det er snerpete å tenke over dette før man setter flere barn til verden. At ting kan endres senere blir noe annet.
annemede sa for siden:
Ja, Nasse, jeg ordla meg litt krøkkete, men om en firebarnsfamilie, i en fireårsperiode, velger å leve på kun en lønn, for å for eks. Hjelpe på hverdagslogistikk eller andre ting, så bør man ikke defineres som fattig. Tenker jeg.
Cuyahoga sa for siden:
Å tenke på det selv, nei. Men å tenke sånn ovenfor andre som kanskje har opplevd at ting ikke ble som de trodde eller som kanskje ikke i det hele tatt har tenkt på de tingene man selv synes det er opplagt at man skal ha full kontroll på, det synes jeg fort blir ganske ovenfra og ned.
Skremmern sa for siden:
Men dette henger gjerne sammen. "Å ja, fattige, ja, da skulle de ikke hatt så mange barn, da!"
Skremmern sa for siden:
Før, ja! Det blir noe annet.
Cuyahoga sa for siden:
Men altså. Jeg har fire unger. Jeg har regnet på det, jeg kan forsørge de alene. Med rom for iPad, Nøstebarn og økologiske tomater.
Om jeg ikke hadde kunnet det, hva skulle jeg ha tenkt, rine? Burde jeg ha skammet meg? Unnskyldt meg offentlig? Fortalt ungene at de ikke kan bli med i skiklubben fordi jeg ikke har råd til ski fordi jeg "fikk for mange av dere?"
Bør folk med lav inntekt la være skille seg? Folk med kroniske sykdommer "tenke seg om" og gifte seg med ingeniører og ikke hjelpepleiere for å øke sannsynligheten for ikke å havne i en økonomisk knipe femten år fram i tid? :snill:
Jeg er veldig pro-planning, men folk er folk.
Skremmern sa for siden:
Jeg er veldig enig med tankene dine rundt dette. Og så er det gjerne sånn at folk kan ha 2 barn uten at de trenger å skamme seg, men mer enn 2 barn?! :sjokk: Da har man seg selv å takke, og all "det skulle du tenkt gjennom på forhånd" hjelper ikke, det bidrar bare til skamfølelsen.
Bokormen sa for siden:
Det er et temmelig komplekst tema egentlig. Det er jo familier man ser som ikke greier å følge opp barna mht lekser, fritidsaktiviteter og slikt, og som likevel velger å få flere og følge samme mønster. Men jeg har hørt i flere varianter at nettopp det å ha små barn da kan være noe man mestrer, og at om man står utenfor arbeidslivet føler man at man har en mer legitim grunn (for omverdenen) for å være hjemme.
Skremmern sa for siden:
Men hva hjelper det denne gruppen at man akker og oier seg over barna de har fått? Det er det jeg ikke forstår.
Bokormen sa for siden:
Hvor går for øvrig grensen mellom uheldige omstendigheter/livet går ikke alltid på skinner til å havne over i "jeg gjør som jeg vil, og noen andre får pent ordne opp for meg"? :gruble:
allium sa for siden:
Utgangspunktet for "ufrivillig" må vel være dagens situasjon. Er den ene hjemmeværende kan man velge at begge skal jobbe. Antallet barn er det vanskelig å gjøre noe med i ettertid, med mindre man skal gå for Monty Python-løsningen.
Skremmern sa for siden:
Å forvente at samfunnet skal ordne opp, er jo et holdningsproblem som ikke akkurat er unikt for mangebarnsforeldre. Utfordringene blir jo da å få begge foreldre i jobb i de tilfellene en eller begge er hjemmeværende, og hjelp i form av ikke bare å åpne pengeboken er jo noe man bør yte til alle som er i den samme hjelpesløse situasjonen. At man skal bli nektet eller at det skal være verre eller mer skam over hjelpen fordi man har flere barn enn gjennomsnittet, skjønner jeg ikke. :gruble: Skal man tvangssterilisere slubberter? Eller inndra et par av barna deres? Blir det mer riktig på den måten?
Nasse sa for siden:
Det er ingen skam å ha flere barn? Jeg syns ikke det i hvert fall. Jeg har tre yngre søsken selv, som ikke nødvendigvis var en berikelse da jeg var liten. I dag er det en berikelse å ha 3 søsken. Altså misforstå meg rett: Det kan være slitsomt med yngre søsken når en vil være i fred og de lar en aldri vre i fred. Det er dog en annen diskusjon.
Det jeg snakker om er at en må prioritere hvordan en skal bruke pengene sine uansett om en har 1, 2, 3 eller 100 barn, særlig hvis en velger selv at den ene skal være hjemmeværende. En er ikke fattig i mine øyne, men en har selvsagt dårlig råd. En vil kanskje ikke ha råd til det siste innen skiutstyr, mote, eller feriereiser, for den sak sin skyld. Når en velger for en periode å leve på en lønning så må en jo prioritere bort noe?
Esme sa for siden:
Kanonbra debatteknikk! :jupp:
Guava sa for siden:
Samfunnet må også til en viss grad ordne opp for dem som ikke får barn og dem som velger å leve alene. Den delen er vanskeligere å beregne siden også mennesker med barn og mennesker med partner kan havne i samme situasjon som dem uten barn om relasjonene ikke er gode.
Det er heller ikke like enkelt å påpeke som det er overfor et par med dårlig råd og en skokk unger.
Skremmern sa for siden:
Jeg snakker ikke om uhell. Jeg snakker om familier som den hovedinnlegget tar for seg, hvor ungene er satt til verden allerede. Hva hjelper det å belære i ettertid om valgene man skulle tatt før man i det hele tatt hoppet til køys? Å ikke synes noe om å skaffe seg barn før fremtiden er tryggere, er helt og fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Barna er jo som sagt her! Og det er det jeg synes blir snerpete i denne sammenhengen.
De samme følelsene kommer gjerne til uttrykk hvis foreldre med fire barn sier de er slitne. Man har vel seg selv å takke, da også. Har man ett barn har man mer
"lov" til å gi utrykk for slitenfølelsen, virker det som.
mkj sa for siden:
Det var det som var mitt poeng også altså, at ungene har havnet helt ufoskyldt i situasjonen og at vi som samfunn har et ansvar for at alle barna har det bra.
rine sa for siden:
Er det bare de to ytterpunktene som gjelder? Vi fikk barn før vi ble 30, og hadde verken eget hus, bil eller fast jobb. :undrer:
Nå er jeg forvirret. Får man ikke overgangsstønad, barnebidrag og hva_har_du når man skiller seg?
Men siden du spør, jeg synes alle bør ha i bakhodet at de kan bli alene en gang i framtiden og regne ut om de har mulighet til å klare seg da, det synes jeg bare er sunn fornuft. Er det ikke det?
Er det noen som har akket og oiet seg her?
Man har vel sånn sett seg selv å takke uavhengig av om man blir sliten av to eller fem barn og så kan man velge om man vil klage over det eller ikke. Jeg har ikke inntrykk av at tobarnsforeldre har mer "rett" til å klage enn fembarnsforeldre iallfall. Når det er sagt, så undrer jeg meg over alle med flere enn to barn som okker så mye over hvor mye ekstra det koster med bil og ferie og hva_har_du. Visste de ikke det før de fikk barn, liksom, og kan de ikke bare velge å ikke reise på Chartertur hvis det ekstra rommet og flysetet tar nattesøvnen fra dem?
Skremmern sa for siden:
Jeg vet ikke, jeg har litt problemer med problemstillingen. Noe med "nå som dere har havna i uløkka med så mange barn, må dere få hjelp" gir meg litt dårlig smak i munnen.
Stundom fatter vi valg som krysser av punkter på dette er lurt-siden, men som kanskje går på tvers av de helt gjennomtenkte punktene. Som økonomi.
Skremmern sa for siden:
Men dere fikk bare to, da er det greit. :knegg:
Ja, jeg synes det. Jeg er helt enig i at det smarteste for alle er å fatte de riktige valgene hele tiden. Hvilken jobb skal jeg ha, hvor skal jeg bo, hvem skal jeg gifte meg med, når skal jeg få barn, hvor mange skal vi få osv. Hva har man av avlastning som besteforeldre i nærheten, fleksitid på jobb, lar egen jobb seg kombinere med partnerens jobb, er partneren fysisk eller psykisk utargerende, holder man seg frisk, kan man forsørge seg alene skulle livet dele ut noen kort man ikke var forberedt på osv.
Jeg oppfatter innleggene som stort sett forfattes i en "dette skulle du planlagt bedre"-tone , som akkende, bedrevitende og belærende. Fordi det funker ikke sånn, derfor mine flotte forslag til konkrete løsninger på problemet. Men det går ikke! Det finnes ikke noe løsning utover forebygging (prevensjon aller avhold) som hovedsakelig skjer gjennom kunnskap og informasjon. Og der har vi helt klart et forbedringspotensiale på skolene.
Men det hjelper ikke i det hele tatt å vekke skamfølelser i folk som har satt seg i den situasjonen at de har flere barn enn de kan forsørge, at dette burde de ha tenkt på, og unngått. Og ved å belære og "ikke synes noe om å få så mange barn" når disse barna er satt til verden allerede, er det nettopp det man gjør.
Jeg er imot syting uansett, altså, om det kommer fra folk med 1 eller 10 barn. Men jeg opplever at jeg som har 4 barn har mer å bevise, på en måte. Jeg tror alle skjønner at man kan bli sliten fra tid til annen, men jeg holder alltid tett de gangene det verker litt her og der, og noen av de følelsene er nok i meg fra før av, men det er også holdninger jeg senser når jeg sonderer "terrenget".
-ea- sa for siden:
Nei, man får ikke det. Bare hvis man har langt under middels fp-inntekt. Derimot får man doblet boutgiftene sine, og økte leveutgifter ellers.
Det er ihvertfall hva som har hendt meg begge gangene. :datapunkt:
Teofelia sa for siden:
Jeg kan aldri tenke meg at du, som fulltarbeidende lektor (hvis jeg husker rett) får noen overgangsstønad, nei. Det er det vel bare forholdsvis lavtlønnede som får? Man får vel ekstra barnetrygd for ett ekstra barn, noe som utgjør rundt 11 000 i året, det er alt, og de pengene må man jo dele på, hvis man har delt omsorg.polarjenta sa for siden:
Man må være ganske så lavtlønnet for å få overgangsstønad ja. Vet ikke hva grensa er, men jeg tjente vel ca 380000 når jeg ble alene, og jeg fikk ikke. Man får en ekstra barnetrygd ja, også får man stønad til barnetilsyn om man ikke har 50/50. Barnebidrag får man jo dersom samværsforelder gidder å betale. Det er iallefall ikke penger jeg regner med.
rine sa for siden:
Ikke vet jeg, men da er det jo ekstra viktig å tenke gjennom om man kan klare seg med barna hvis man blir alene? Jeg har ikke finregnet på slike ting, men selvsagt tar jeg også med i betraktningen at jeg kan bli skilt, enke, få en ufør mann og vet at jeg kan klare meg hvis vi kjøper billigere hus og billigere bil. Huset vi bor i nå, tror jeg ikke jeg hadde klart å beholde alene.
Input sa for siden:
OS blir ikke kuttet helt før man har en inntekt på mer enn 442.000 (se tabell), noe jeg ikke akkurat synes kvalifiserer til lavtlønnet.
polarjenta sa for siden:
Men det er vel kanskje sånn at man ikke får dersom man jobber 100%? Jeg får iallefall ikke, og jeg tjener mindre enn det 442000.
Input sa for siden:
Nei, jeg tror man får uansett, så lenge man jobber minst 50% eller studere (eller er under arbeidsavklaring). Det er vel kanskje en stund siden du ble alene, og jeg antar grensen er økt en litt de siste årene. Det er jo også noe med at de fleste betaler skatt, sånn at de vil sitte igjen med omtrent 0,- OS etter skattetrekk, og da får man det ikke innvilget, så vidt jeg forstår.
polarjenta sa for siden:
Men da er jo ikke det tallet reelt da.
Input sa for siden:
Jo, for skatteprosenten kommer jo anpå så mange faktorer. Som aleneforsørger med mye gjeld, foreldrefradrag osv. kan man jo fint komme ut av det som nullskatteyter, og da vil man jo få OS dersom inntekten er 442.000,- eller lavere.
Joika sa for siden:
Jeg fikk et barn før jeg hadde utdannelse, hus og bil og når jeg da til slutt skulle velge meg utdannelse så valgte jeg ikke utelukkende med "hjertet", men også med tanke på at jeg og poden skulle klare oss fint (har vært alene med han siden han var 1 år). Har faktisk valgt å ta abort en gang fordi jeg var veldig usikker på om det kom til å gå økonomisk.....blant annet. var alene da og. Skjønner at ikke alle tenker sånn.
Men hadde jeg valgt et yrke som ga meg lavere lønn og hadde jeg fått barn nummer to, så hadde jeg faktisk tenkt at jeg hadde meg selv å skylde på om ting gikk skikkelig til dundas, ettersom utdannelse og antall barn er i høyeste grad noe jeg kan påvirke selv. Hvem andre skulle jeg skylde på?
Har tatt en del tøffe valg, men jeg sitter i alle fall igjen med et liv som ikke er altfor komplisert og jeg er fornøyd med hvordan ting har blitt. Det er det viktigste.
Folk må få velge som de vil, de er de som skal leve sitt eget liv.
Katta sa for siden:
Hvis man ser bort fra dette med om man har skylda selv eller ikke, vil vi ha et samfunn der barn i en familie kan være det som velter lasset fullstendig økonomisk hvis ikke alt annet går på skinner slik man har planlagt? Jeg reagerer litt på det jeg ikke helt vet om egentlig står mellom linjene i flere innlegg her, at hvis noen har satt barn til verden og så ikke har greid å ta tilstrekkelig høyde for utgiftsnivå og inntekt slik at man ender med en elendig familieøkonomi, så kan resten av oss som er smarte og flinke og Har Tenkt og Gjort Riktig slå oss på brystet og se en annen vei?
Jeg reagerer på synet på barna, at de hovedsaklig er en utgiftspost og noe man har. Jeg ser på barna som like viktige samfunnsborgere som de voksne og som fremtiden vår. Kanskje burde de som ikke får minst to barn (med vilje selvfølgelig, de som er syke kan jo ikke noe for det) få avkortet pensjonen sin fordi de ikke har bidratt nok? For meg er den tankegangen like nærliggende som at fellesskapet ikke skal ha noe ansvar for økonomien til barnefamilier.
mkj sa for siden:
Det er jo ikke helt sånn da, men dette er ment å være et sikkerhetsnett. Ungene kan ikke noe for at de har foreldre som tar dårlige valg. Men jeg synes det er bra med tiltak som gratis barnehage, lån av skiutstyr osv osv i stedet for å pøse på med penger som i noen tilfeller ikke vil nå så langt som til barna. (Og som fører til at det blir enda vanskeligere å komme ut i arbeidslivet)
Maverick sa for siden:
Det går fint an å skille seg uten å få noen stønader (eller barnebidrag, om da ikke eksen velger å betale) utenom barnetrygden (som ikke er behovsprøvd), og det er ikke sånn ekstremt mye man tjener da, ikke sånn at man uten problemer får lån til en treroms i Oslo, i hvert fall.
Har jeg hørt. :knegg:
Men dette er en avsporing.
Myria sa for siden:
Vil det med andre ord si at du mener at de som har lavtlønnsyrker må eller bør velge å få færre barn enn de som tjener godt? Hjelpepleiere og kassadamer får ikke lov å ha mer enn ett barn?
Teofelia sa for siden:
Hvordan tolker du det inn i det som skrives her? Hun sier vel bare ganske enkelt at økonomisk omsorgsevne er fornuftig å kalkulere inn ved valg av yrke. Og det er det jo udiskutabelt.-ea- sa for siden:
Mhm. Akkurat som jeg pleier å si til ungjenter i familien: Hvis du f.eks. liker ting som koster penger, så sørg for å få en utdanning og jobb som gjør at du har råd til det. Nå har jeg begynt å prente den tankegangen inn i tiåringen min også.
Myria sa for siden:
Det synes jeg ikke var en spesielt merkelig tolkning av innlegget. Jeg er enig i at man bør ta hensyn til økonomi, men i ytterste konsekvens betyr jo det at ingen i lavtlønnsyrker kan få særlig mange barn, og er det virkelig dette vi ønsker? Alle kan ikke være leger og ingeniører, noen må ta lavtlønnsyrkene også.
Billa sa for siden:
Selvvalgt trang økonomi blir ikke fattigdom i mine øyne. Hvis du kan påvirke din egen situasjon ved å gjøre noen (om mulig ukomfortable) grep, klarer jeg ikke se at fattigdomsstempelet skal være riktig. Hvis jeg velger å si opp jobben, vil vi ha omtrent denne inntekten. Er vi da plutselig fattige? Neppe.
Når vi valgte å stifte familie, var økonomi en del av det vi diskuterte i forkant. Akkurat som ved alle andre store og omfattende avgjørelser vi tar som koster penger og som krever at vi har tid. Jeg synes det er helt naturlig å gjøre det fordi jeg er en person som liker å ta/ha kontroll og å ta vare på meg og mine. Andre gjør selvsagt som de selv synes passer for dem, men jeg er ganske sikker på at det er tid/plass, mer enn økonomi som er utfordringen hvis nummer 2 viser seg å være 2 OG 3 osv, det var ikke DER det gikk helt galt, liksom.
Billa sa for siden:
Men hvem sier at ikke to med lavtlønnsyrker kan få barn? Det det står og faller på er vel at de evner å SE egne økonomiske begrensninger (bolig, bil, ferier, fritid osv), og prioriterere deretter. Det er dessuten utrolig mye som er sponset av det offentlige! Å måtte prioritere i hverdagen er jo strengt tatt noe alle må gjøre, og det er nå engang slik, at ikke alle kan ha råd til ALT, alltid. Økonomisk handlingsrom handler om valg som tas og jobber man er kvalifisert til.
amor sa for siden:
Hvis man skal ta høyde for alt som kan skje her i livet så er det antakelig ikke spesielt smart å velge å få flere enn kun et eller to barn for de aller fleste. De med gode garantier kan driste seg til et par til om de skulle våge å stole på at ulykken ikke kan inntreffe akkurat dem.
Selv ble jeg alene med ansvaret for fem barn i en periode jeg selv var student. Hvordan jeg kunne være så dum at jeg hadde fått disse fem barna med en mann (som jeg elsket over alt på denne jord), aner jeg ikke. Han endte nemlig opp med å ikke betale barnebidrag og ikke ta ansvar i noen retning.
Jeg burde sikkert ha sett det, men nei. Det gjorde jeg ikke. Og nei. Jeg er ikke spesielt dum eller korttenkt heller.
Jeg kjenner at jeg reagerer på innlegg som jeg tolker, ja jeg vet at det er å tolke det rett inn i min modell av verden, som bedrevitende og som kastende ut fra en høy hest.
Når alt dette er sagt, så er jeg absolutt ikke enig i at man er fattig med en inntekt på 685 000/år selv med fire barn. Da får man sette tæring etter næring. Det måtte jeg i sin tid og det går jammen helt fint selv i dette storforlangende og pengekrevende samfunnet vil lever i.
m^2 sa for siden:
Det går jo f.eks an å velge utdanning og jobb med hjertet og ikke med lommeboka. Har jeg hørt. Da må man jo også innrette seg økonomisk deretter...
Veldig mye er jo valg man tar, egentlig, og prioriteringer man velger å gjøre.
Cuyahoga sa for siden:
Leste du innlegget mitt? :gruble:
Det er jo ikke sånn at alle har samme horisont og syn på hva som faller inn under sunn fornuft. Vi kommer jo aldri dit (heldigvis) at alle alltid tar optimale og rasjonelle valg.
Av og til gir FP meg følelsen av å være en polert middelklasseboble der alle tilsynelatende bare møter og omgås folk som er like godt utdannet, lønnet og møblert som seg selv. Og at De Andre kan takke seg selv.
Guava sa for siden:
Selv om man har klart seg godt i livet beror det ikke utelukkende på gode valg. Det er alltid elementer av flaks og uflaks.
Man skal ikke lenger tilbake enn til åttitallet da det å få barn som ingeniørstudent virket som en god idé. Fremtiden så lys ut. Økonomien gikk så det suste. Plutselig kom krakk og det var virkelig vanskelig å få endene til å møtes med stort studielån og en utdannelse som ikke gav den lukrative jobben man håpet.
Det var situasjonen til noen gode bekjente på åttitallet. Nå har de klart seg bra på grunn av senere oppgangstider, men det av temmelig vanskelig en periode.
Når det gjelder økonomi her til lands tenker jeg at velstanden til de aller fleste av oss handler mer om at vi har ressurser her til lands som vi er griseheldige å ha enn at den enkelte av oss gjør så fortreffelige valg.
Det skal ikke så veldig store politiske hendelser til før en del av de med solid økonomi går dukken.
Fadese sa for siden:
Og valg er en ting. Muligheter er et annet. Det er rett og slett ikke alle som har de ferdighetene som kreves for å ta høyere utdanning eller på annet vis komme seg inn i et godt betalt yrke. Milde måne, hvor mange er det ikke som ville ha slitt økonomisk som enslige forsørgere? Ansatte i handelsbransjen, renholdere, veldig mange offentlige ansatte med mindre de har lederansvar og/eller høyere universitetsutdanning.
Yrker vi trenger folk i. Kvaliteter vi ønsker. Folk som får barn, som samfunnet trenger. Herrejemini, jeg får inntrykk av at folk med inntekt under 500 K burde tenke seg om både to og tre ganger, og tar høyde for alle eventualiteter, før de setter barn til verden.
Guava sa for siden:
:nemlig:
Billa sa for siden:
Men, er det ikke en viss forskjell på å velge å få 4 barn når situasjonen er sånn at det går rundt allikevel, og å få 4 barn når utgangspunktet er at man knapt klarte å fø på eller ha tid til de to første.... Valg som tas i forhold til økonomi og fremtid bør jo strengt tatt være realistiske.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.