Jeg er en av de mange som tenker at "Hagelangs" er min låt, (jeg ha´kke flytta herfra, jeg har rømt"), og ja, 007, det er ganske kjipt. Ikke fordi jeg egentlig ville bli, (tror neppe de som rømmer fra fengsel egentlig vil bli heller, jeg skjønner ikke helt hvor du fikk den definisjonen din fra?), men fordi bygda jeg vokste opp i står for meg som et forferdelig sted, (svært vakkert, da), med et fryktelig uheldig miljø og hvor det ikke var mulig å skille seg ut uten å bli et mobbeoffer, ikke bare mobbet av medelever, men også av lærere. Det betyr ikke at alle bygder er slik, men det betyr at bygda jeg vokste opp i er/var slik, for meg er Oslo definitivt et fristed. Og den bittelille bygda hvor vi har kjøpt landsted er et fristed.
For å svare på poll: Popcorn. Mine foreldre bor delvis i min barndoms bygd, delvis i Oslo, og familien har alltid hatt sterke bånd til den bydelen jeg bor i i Oslo, mine besteforeldre har alltid bodd her.
Jeg bor i mitt barndomshjem, med min mor fem minutter unna. I klassen til storesøster er det fire barn med en forelder oppvokst i strøket, to av dem bor i foreldrenes barndomshjem.
Jeg har faktisk ikke noen forening om hvor de minst sjarmerende menneskene jeg har møtt er vokst opp eller har flyttet til. :gruble: Jeg burde laget meg et excelark.
Hvorfor mener du at det ligger i definisjonen på å rømme at man helst ville bli, 007? :gruble: Også når man rømmer fra fengsel, da? Nå er jeg semantisk nysgjerrig, altså, selv om du antagelig hadde et annet poeng.
Jeg syns forøvrig sladder og hjembrent høres koselig ut. :nemlig: Det skal jeg begyne med. Tror faktisk jeg har et hjemmebrentsapperat på loftet fra pappas studentdager i Trondhjem.
Da vi traff hverandre, bodde vi begge i Oslo. Da vi begynte tenke på å få barn, trengte vi større sted å bo, og valgte da flytte ut av Oslo, men trengte pendleavstand, da Ernie jobber i byen.
Ernie sin familie bodde litt for langt unna Oslo til at det var naturlig å flytte den veien. Kyniske som vi er, tenkte vi potensielle barnevakter, så vi flytta i nærheten av min familie. :knegg: Det er ingen av oss som bor der jeg vokste opp lenger. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18, rett etter solgte mor og far huset og fikk liten og praktisk leilighet i Drammen. Min bror og hans familie valgte å flytte til solsiden av dalen, og det er på denne siden vi og har slått oss ned. Det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å flytte over på andre siden igjen.
He he, barndomshjemmet mitt lå ute til salgs igjen for litt siden. Jeg foreslo, på spøk, for mannen min at vi kunne jo kjøpe det. Åh, det paniske blikket han hadde en stund, før det gikk opp for ham at jeg bare tøysa. :moahaha:
Nei, vi valgte å flytte fra byen vi vokste opp da vi begynte å studere - og ikke flytte tilbake ever :knegg: Vi ønsket å gi barna våre andre muligheter, selv om det resulterte i legre avstand fra familie. Vi bor i Oslo. Familien 2 timer + unna.
Én ting er i hvert fall sikkert; det er helt meningsløst å diskutere noe på Internettet. :knegg: Det er ingen som rikker seg en millimeter, og tilsynelatende ingen som har fått mer innsikt eller toleranse noen av veiene, siden vi disktuterte dette heftig for 1, 2, 3, 4, 5 og 6 år siden.
Den eneste fordelen er at man kan dra "noen-pleier-å-si"-kortet i tillegg.
Vi bor 10 min gange fra mine svigerforeldre (hvor min mann trådde sine barneben) og 10 min kjøring fra min mor (hvor jeg vokste opp) så vi er både på 'gamle tomter' og i nærheten av begges foreldre. Vi stortrives med det.
Vi flytta til min hjemkommune da vi fikk barn -bevisst valg. Nå bor vi enda nærmere enn bare i samme kommune -har flytta inn i samme gate som foreldrene mine.
Svigers bor heldigvis en lang flytur unna.
Tja. Jo. Jeg har gått fra å påstå at jeg får eksem av å befinne meg utenfor Oslos bygrenser, til å tilbringe masse tid i et gammelt hus lengst inne på landet. Og drømmer om å bo der. :knegg:
Bor ikke på samme postnummer, men i samme kommune og nabokommune, og ikke lenger enn at noen av dem naturlig kan hente i barnehage. Tar vel ca 30 min å gå hjem til mine foreldre. Jeg skulle gjerne bodd enda litt nærmere dem, men har ikke råd. Bor ikke på beste vestkant, men tilsynelatende slik for en del folk fra andre deler av landet.
Me bur ein halv time fra svigers. Greitt nok, men det var på ingen måte ein avgjerande faktor for at me slo oss ned her. Mamma og pappa flytta til same bygd som oss for tre år sidan. Det var eit svært bevist og modig val av dei, omgå har hatt stor glede av kvarandre. No bur berre mamma her, sidan pappa døydde i vår.
Jeg vil på det sterkeste dementere at jeg på noe tidspunkt har sagt at folk som bor på bygda er trangsynte eller hva det nå er det andre dere sier at folk har sagt. På bygda jeg kommer fra bor det smarte, teite, rike, fattige, trangsynte, hva-som-nå-er-motsatt-av-trangsynt, glade og sure folk. Omtrent som her, med andre ord. Og, som i den "by-bygda" jeg bor i nå, så er det en del som er ganske "hjemmekjære" av seg. Og de liker ofte et roligere liv enn det jeg hadde satt pris på.
Vi bor 300 meter fra mine foreldre, 6 km fra mannens, og handler i de samme butikkene og treffer stadig på hverandre helt tilfeldig. I tillegg jobber jeg samme sted som mora mi, men ser henne ikke nødvendigvis hver dag likevel. Vi treffer både min og mannens familie nokså ofte, mer eller mindre hver uke, men uanmeldte besøk er sjeldne. Jeg tror vi trives godt med det alle sammen, hvis vi ikke har sett noen av dem på to uker, så begynner det å føles lenge...
Jeg har aldri sagt at jeg flyttet fra hjembyen min fordi alle som bor der er så teite, trangsynte eller noe som helst. Jeg flyttet fordi jeg ikke passet inn.
Det er sånn jeg ser det også. Folk er ikke så forskjellige, om de bor her eller der.
For meg var det hardt å flytte fra Oslo for jeg var veldig glad i byen, leiligheten min, området jeg bodde i, venner og kollegaer. Heldigvis kom jeg til en småby der jeg raskt fikk mange nye venner, en jobb der jeg får arbeide sammen med kloke, flinke folk, der fritids-/kulturtilbudet er utrolig variert og naturen rundt er fantastisk. Heldig er jeg! :jupp:
Jeg tenker at det er lettere å bry seg både om og med andre i mindre samfunn. Uten at det betyr at alle på bygda er bygdedyr eller at alle i byen er harde og kalde. Jeg vil tro at hvor du bor antagelig forsterker de personlige egenskapene dine i tråd med slike forskjeller, og at man også naturlig tiltrekkes til de miljøene som favoriserer dem.
Jeg, f.eks., trives bedre med at ingen bryr seg om meg i nabolaget, selv om det også medfører at jeg går glipp av omsorg og omtanke.
Jeg funderer litt på hvorfor Poly og jeg ofte vikler oss litt inn i sånne diskusjoner. Jeg tror vi begge er glad i å se på store linjer og grove penselstrøk og det er en interessant trend at osv. Også blir vi veldig forbauset når folk mener det handler om enkeltpersoner og ikke populasjoner, og skjønner at vi har fornærmet noen.
Jeg blir litt oppgitt over det du og andre på FP skriver noen ganger, fordi jeg mener det du kaller store linjer, grove penselsstrøk og trender ikke stemmer. Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Og jeg snakker også om populasjoner mer enn enkeltpersoner (selv om jeg har brukt enkeltpersoner som eksempler).
F.eks. i innlegget ditt over der du snakker om mindre samfunn og by og bygd. Jeg mener man like gjerne kan finne "små bygdemiljøer" - med de fordeler og ulemper det medfører - i Oslo som rundt på bygdene i nærheten av der jeg bor. (Her har jeg inntrykk av at Poly mener det samme, men mulig jeg tar feil?) I småbyen der jeg bor har jeg foreløpig til gode å møte "jantelovmennesker", mens jeg er så heldig å bli kjent med mange støttende, innovative, kreative, herlige folk som oppriktig gleder seg over og bidrar til andres framgang og suksess.
Jeg får innimellom inntrykk av at du og en del andre mener Oslo er så annerledes enn andre byer i Norge, men jeg klarer rett og slett ikke se de store forskjellene fra Oslo til her jeg bor nå. Noen finnes selvfølgelig, men de er ikke noe jeg oppfatter som viktige og markante i forhold til hvordan folk tenker, oppfører seg og forholder seg til folk rundt seg.
Vi bor i samme by som mine foreldre. Vi bodde flere år i Oslo, men flyttet til min hjemby da eldstemann var nyfødt. Da så vi at vi ønsket å ha familie i nærheten, men det var aldri aktuelt å flytte til mannens hjemsted (bygd med ca. 1000 innbyggere).
Hadde vi vært barnløse hadde vi nok bodd i Oslo fremdeles. Men vi trives godt her og jeg er glad for at vi bor nært, ca. 10 minutters kjøring, foreldrene mine. Enkel tilgang på barnevakt og ungene forguder besteforeldrene sine (og omvendt).
Jeg tror at hvis man leser dere med et overlegent, arrogant westkanttonefall, så kan dere høres fryktelig nedlatende ut. Når man har bodd på samme forum så lenge som vi har, ( :knegg: ), så leser jeg dere med sprudling og fnising og med selvinnsikt på at alle tanker dere kaster ut ikke nødvendigvis er like gjennomreflektert, og da føles innleggene deres virkelig helt annerledes.
Jeg for min del har veldig vanskelig for å klare å ta inn over meg at noen kan høre for seg meg med westkanttonefall. :vestlandsk, grovrøsta, høytleende og rotete på håret:
Mens jeg mener du leser noe helt annet enn det jeg skriver, noen. Jeg har ikke nevnt Oslo spesielt når jeg snakker om bygd og by - jeg skriver helt konsekvent storby og småby, f.eks. Og når jeg skriver mindre samfunn, så bruker jeg det begrepet bevisst, og ikke bygd eller by - nettopp fordi jeg vet at det finnes små samfunn både i bygd og by. Det er som du kjører find and replace på alt jeg skriver.
Jeg kan sikkert ha bommet noen steder, men jeg prøver å være bevisst på hvilke ord jeg velger.
For min del er det nok ikke det det dreier seg om. Du er også en av dem jeg flere ganger har oppfattet som relativt generaliserende om hvordan Bygda er ut fra egne negative erfaringer, og du bor på en helt annen kant av byen.
Tja, det er ganske festlig, siden jeg er svært påpasselig med å spesifisere at jeg snakker om den spesifikke bygda jeg vokste opp i.
Derimot har jeg uttalt meg mer generelt om at de uheldige virkningene som kan komme av for små forhold, som når læreren er kommunepolitiker og gift med fastlegen som er moren til mobberen i klassen. Det var i en tråd som omhandlet Øygard-saken, så vidt jeg husker.
Det tror jeg ingen er uenig i. Hvertfall ikke jeg, og jeg har vært en av de mest kategoriske urbanistene her på forumet, tror jeg.
I areal er ikke området jeg beveger meg daglig på i Oslo veldig mye større enn det tettstedet der min mor bor. Men det bor sikkert 100 ganger så mange mennesker her, og det gjør at jeg lettere kan unngå dem jeg ikke har lyst til å snakke med og henge med. Selvsagt finnes det jantlov, Frp-ere, uutdannede surpomper, sladrehanker her også, men det er litt lettere for meg å unngå dem, enn det er der min mor bor. Akkurat som det finnes akademikere, SVere, økotilhengere og hipstere på andre steder enn Oslo også.
Det kan hende det gjør meg til et mindre inkluderende og aksepterende menneske, hva vet jeg. Jeg forstår at mine anekdoter fra to småsteder i innlandsnorge ikke er annet enn det, men det gjør at jeg personlig, ikke vil bo der.
Og hvis jeg har skrevet noe uspesifisert og drittalt mot bygder generelt som jeg ikke husker akkurat nå, så er det fordi jeg var i opposisjon. :nemlig:
Det er sånn der jeg vokste opp også. Betongjungel og sånn, kalte de det. Bare jug, alt sammen. :ja: Gjødselbingen til nærmeste gård lå rett utenfor gjerdet til skolegården, det tok meg to minutter fra jeg gikk hjemmefra til jeg var i stallen, vi hadde utsikt over svære jorder fra soveromsvinduet (og hele byen og fjorden fra stuevinduet), og alle stoppene på T-banen opp dit slutter på -rud. :knegg:
Nå måtte jeg rett og slett søke litt for å se om jeg husket helt feil, og da kom f.eks. denne opp:
Det andre avsnittet ditt her passer godt på en bynær bygd ved der jeg bor - og veldig godt på den lille byen jeg har flyttet til. Bygder er forskjellige, byer er forskjellige. Å generalisere kan fort gjøre at du blir oppfattet som mer negativ enn det som kanskje var meningen.
Nå synes jeg forsåvidt ikke det er et uttrykk for bygdehat å fortelle hvorfor jeg mener at Oslo er det beste stedet å være, eller å fortelle at jeg ikke liker bygder, men elsker Oslo. Spesielt ikke når jeg poengterer at jeg er subjektiv? :gruble:
Men noen, det ER jo forskjeller på by og bygd, ut over det som bare går på hvor tett folk bor eller husprisene.
Folk i byene skiller seg oftere. I snitt.
Folk i mindre tettbygde strøk har mer tradisjonelle kjønnsrollemøntre. I snitt.
Folk i byene jobber ofte mer og lengre dager, trur eg (mindre deltid).
Folk i byene trener mer.
Folk (i hvert fall barn) i bygdene er mer overvektige.
Folk i bygdene er mer tilbøyelige til å være "mann av huse" når det er noe, som dødsfall eller krise
Men jeg har tenkt litt på det noen sa oppi tråden her om at en av grunnen til at i hvert fall jeg kan være fordomsfull mot "bygda mi" er at der treffer jeg jo alle. Både folk jeg selv ville valgt å omgås, og de "bæl-harry". Her treffer jeg sjelden de siste, fordi jeg har valgt dem bort. Så utvalget som ligger til grunn for inntrykket mitt er jo helt skjevt.
Angående hårsårhet: Jeg blir hårsår av påstander som den i VG+ (eller hvor det var) eller rines(?) påstand i tråden om husarbeid om at "ja, på Oslo vest så satser man jo så på karriere at man sender au pairen på foreldremøter!" eller de evige dryppene om at her på vår kant av byen så er det merkerklær og statussymboler som teller over barna og tid til dem. Dønn irriterende, når man lever i en virkelighet med veldig positivt engasjerte foreldre, aktive FAU, dugnadsånd, hjelpsomhet, folk som er "på" når det er noe de trenger å ta tak i, at jeg aldri, neonsinne, ever, har opplevd noe som minner om merkepress, osv. Kontrasten mellom fordommene og det jeg opplever blir så ekstremt stor.
Og jeg forstår at andre kan bli hårsåre på småbyens eller bygdas vegne også, altså, men fra mitt ståsted syns jeg påstandene mot vestkanten er langt mer kategoriske enn de mot bygda.
Jeg er litt usikker på hvilke fordommer mot østkanten som florerer her på FP, for de har visst gått meg litt hus forbi.
Det jeg prøvde å få fram er at de tingene som du ramset opp som positivt med Oslo - og byer - kan også finnes i bygdesamfunn. Altså dette: "Det er litt fordi at samme hvem man er, har man plass og mulighet til å være seg. Skoleflinkefolka får plass, idrettsfolka får plass, musikkfolka får plass, småbarnsfamilier, eldre, yngre, det er rett og slett rom for alt. (Og nå snakker jeg ikke "rom" som i areal, men som i, øh, overført betydning.)"
Ting er ikke svart/hvitt og enten/eller. Og jeg er helt sikker på at det finnes folk som har vokst opp i Oslo som har opplevd at de ikke var greit å være den skoleflinke. For eksempel.
Altså, det var en tråd hvor man ble bedt om å svare på hvor i Norge man mente det var best å vokse opp. Var det jeg mente å huske. Skal man bare la være å svare på slikt, da? Ikke ha noen meninger? Ikke stole på eget referansegrunnlag i det hele tatt?
Ja, det er jeg helt enig i, men det er viktig å huske på at noen bygder har mer til felles med f.eks. en skolekrets på Grefsen enn en annen bygd på en helt annen kant av landet. Jeg tipper at en bygd i Østerdalen kan være veldig forskjellig fra en bygd som ligger en times kjøring fra Stavanger hvis man begynner å se på de faktorene du ramser opp som likestilling, helse osv. Og forskjellene mellom øst og vest i Oslo er jo også veldig store hvis man ser på levekår, økonomi, helse osv. Men det betyr ikke at (folk i) øst er sånn og (folk i) vest er sånn.
Jeg ser ikke meg selv som hårsår (for det impliserer i mine øyne at jeg overreagerer, noe jeg selvfølgelig ikke gjør :nemlig: ) men jeg irriteres over det jeg oppfatter som fordommer, generaliseringer (gjerne ut fra egne erfaring) og overanalysering av statistikk.
Vi blir pendlere i hans hjemby, og jeg har en stilling og type jobb som ikke finnes i min hjemby. Så enkelt er det, vi blir nok der vi er.
Hans familie stiller på sommeravslutninger og feringer for barna. Min far og samboer inviterer på bondegårdsferie ved Trondheim.
Det eneste som ikke fungerer er hjelp til henting og levering. Fra hans hjemby er det for mye kø på den tiden. Vi har derimot gode pålitelige naboer som hjelper til.
Altså. Folkens. Det er Norge vi snakker om. Alle har et jorde rett i nærheten, og ingen bor i en verdensmetropol. Det er fint på bygda, og det er fint i byen.
Ja, mine foreldre. Bor nær der jeg vokste opp. Kan møte dem på butikken og de blir med på avslutninger. Ungene kan gå dit selv. Men dette er i en by, da, jeg hadde nok ikke bodd på mitt oppvekststed dersom det var i et mindre samfunn.
Mine svigerforeldre har flyttet etter oss. (Dvs ikke pga oss, tror jeg.) Vi ser dem riktignok temmelig sjelden. Det er mulig å gå til dem, altså til fots, men sjansen for å treffe på dem er minimal, så nært bor de ikke.
Du skrev at du ville poengtere hvorfor Oslo var det beste stedet. Jeg er uenig i at det du ramset opp bare gjelder Oslo. Eller byer.
Og da jeg søkte opp innlegg fra deg med søkeord "bygda" var ikke dette eneste eksemplet der jeg oppfatter deg som temmlig generaliserende om forskjellen på by og bygd altså og hvor mye verre ting er på bygda. Og det er det jo helt greit å mene, så kan jeg si at jeg er uenig i argumentasjonen din.
Men det du kaller å generalisere syns jeg er å se på interessante forskjeller i trender. Hvorfor er for eksempel forskjellene så store når det gjelder overvekt hos barn?
At noen ting er verre på bygda enn i byen? Så klart. Det betyr fortsatt ikke "hvor mye verre ting er på bygda" generelt.
Jeg forundrer meg over at jeg, etter å ha bodd halve livet på bygda, vokst opp på bygda, gått nesten alle mine skoleår på bygda, fått mitt første barn på bygda og hatt mine første jobber på bygda ikke kan uttale meg negativt om bygdefenomener fordi jeg har flyttet til Oslo, for slik er det din kritikk oppleves, noen. Som at det at jeg nå bor i Oslo gjør at min mening ikke lenger er gyldig, fordi den bare er den vanlige arrogante Oslomeningen, og jeg ikke har peiling på hva jeg snakker om.
Det er litt utmattende å ikke kunne snakke om, for eksempel, forskjellene i levekår og livsstil mellom øst og vest, uten å understreke det åpenbare - at det innenfor grupper selvsagt finner større forskjeller mellom gruppene, at det selvsagt finnes spreke 95-åringer som går i marka hver dag på østkanten også, at det selvsagt finnes slitere som jobber og røyker seg i hjelp på vestkanten også, untzuweiter.
Vi bor to kilometer fra der jeg vokste opp, i mannens barndomshjem mens foreldrene bor på gravlunden. Min mor bor tre km fra oss og fire fra der vi bodde da jeg var liten. Vi møtes av og til i nærmiljøet og syntes avstanden er perfekt, særlig den gang barnevakt og skoleavslutninger var tema. Nå skal vi gå dit og spise.
Dette er en blanding av småsted og større sted. Har av og til følelsen av at alle kjenner meg. Vi har bode på et veldig småsted også og trivdes godt med det, savnet mamma da.
Det er interessant å se på slike forskjeller, det er jeg helt enig i, men jeg synes det er lite interessant i en diskusjon og si at "barn på bygda er mer overvektige enn barn i byen", fordi det er så store forskjeller mellom bygder og mellom ulike deler av byen. Forøvrig en interessant artikkel om dette på forskning.no:
Det er helt greit å snakke om de generelle forskjellene mellom øst/vest, by/bygd osv, men jeg opplever slike diskusjoner her på FP som veldig unyanserte. Det er sjelden det trekkes fram positive sider av å bo på bygda for å si det sånn.
Jeg opplever diskusjonene ofte som svart-hvitt og at vi i Norge har én by (Oslo) og resten er bygd. Noen ganger er Bergen og Trondheim også byer og hvis vi er riktig rause har Stavanger og Tromsø fått bystatus. Resten av Norge er distrikt og bygd. (Jada, jeg generaliserer, men det er vi jo enige om at må være lov. Er vi ikke? :))
Som innbygger i en småby kjenner jeg meg derfor ikke igjen i generaliseringene. Ikke er vi by, og jeg mener oppriktig at vi ikke er bygd heller. (Og ja, CD jeg vet du skriver småby her og sikkert har gjort det andre steder og at det sikkert er mange andre som har skrevet det også, men nå er vi ute etter de store linjene.) Derfor hopper jeg ofte ut av by vs. bygd diskusjonene her på FP. De blir så grovmasket at jeg mister interessen. Jeg tror ikke jeg er så veldig vrang når jeg leser det slik, men jeg innrømmer at det sikkert har mye å si hvilke briller man har på. På samme måte som Polyanna trigger på vestkant-harselering. Jeg ser den, men absolutt ikke i det omfanget hun beskriver. (Og jeg kunne svart i au-pair tråden, men var geografisk diskvalifisert. :knegg:)
Når det er sagt, jeg opplever småby/lokalsamfunnet jeg bor i på samme måte som lokalsamfunnet jeg bodde i i Bærum. Den største forskjellen er avstanden til Oslo, og ofte savner jeg nærheten til Oslo fordi jeg liker byen (og alle vennene jeg har der).
Hva er det som er er verre i stort sett alle bygder i forhold til stort sett alle byer? Det lurer jeg veldig på.
Det du har peiling på er hvordan det var å vokse opp i din bygd i en viss tidsperiode. Hvis du er i hjembygda ofte nok og snakker med folk som bor der, vet du kanskje noe om hvordan det er der nå også. Men du kan ikke gjøre dine negative opplevelser til "bygdefenomener".
Jeg har vokst opp i en liten bygd selv, og har mange negative opplevelser fra oppveksten der. Jeg ser at ting har forandret seg veldig. Og at en del av de tingene som jeg har opplevd som negative ved den bygda er spesielt for den (av bl.a. historiske årsaker).
Ja, men for meg virker det som mange byfolk ikke nøyer seg med å si at de liker seg i byen og hvorfor de gjør de, de må også skape tydelig avstand til bygda. Bare her i tråden føler flere behov for å understreke at de rømte fra bygda eller at de aldri kunne tenke seg å flytte tilbake. Det er sjelden omvendt.
Utstrakt laging og bruk av hjemmebrent. Svært unge jenter i åpenlyse forhold med eldre menn. Fenomenet "uvitende hverdagsrasisme".
Nyhetsbildet har fortsatt med et par saker fra mer rurale områder enn Oslo sentrum, og jeg ser at ting gjentar seg på bygda som jeg opplevde i min tidsperiode som negative, og som jeg sjelden ser det rapporteres om fra by.
Om noen blir utsatt for veskenapping i Oslo sentrum eller opplever å bli truet av en person påvirket av narkotika, blir jeg ikke snurt over at det karakteriseres som byfenomen. Det er jo ofte det.
Argh. Nå faller jeg tilbake til opposisjonen, det var ikke meningen. :mumle: Det blir sårt å føle at alt drittet fra oppveksten som definitivt bunnet i små forhold og fremmedfrykt, blir blåst av.
Jeg bor i Norges nest største by, og handler på samme Rema-1000 som min bror,mine foreldre og min farmor. Sønnen min er fjerde generasjon Ru som går på skolen han går på. Han går i klasse med barn som har foreldre jeg gikk i klasse med/over/under. Noen av disse foreldrene har vært på vift rundt i inn- og utland, andre har blitt i byen hele tiden. Den største forskjellen er at de som ble værende, også har beholdt den samme klikken og folk å være med. De av oss som har vært på rangel, har gjerne importert en partner og funnet nye venner og utvidet horisonten et par hakk mer enn de som ble igjen.
Vi bodde 3 km unna for noen år siden. Jeg trives langt bedre nå som jeg er midt i barndommens dal, enn da jeg bodde like bortenfor. Det er forskjell på folk. Jeg liker å treffer kjente på butikken, selv om det er min mor. De bor uansett langt nok unna til at de ikke kommer på besøk sånn helt uten videre. (Dessuten har mine foreldre bygget hus i hagen til min fars foreldre. De hadde et godt forhold, mye fordi det ikke var noe reking og innblanding, og det har de videreført.)
Det gjør det da ikke? Jeg betviler ikke at dette har skjedd deg i din bygd. Eller at det har vært veldig kjipt. Men jeg er ikke med på premisset om at dette er "typisk bygda".
Jeg flyttet hjem da jeg ble alene for litt over 3 år siden. Jeg bodde i en by, og trivdes veldig godt der, men jeg hadde ikke noe nettverk der som var barna sitt. Derfor valgte jeg å flytte hjem til et lite tettsted der foreldrene mine og broren min bor. Jeg hadde nok ikke flyttet hjem dersom jeg ikke hadde barn.
Jeg flyttet hit jeg bor nå (rømte) i 1995 og det er ca 50 mil fra der jeg vokste opp. Foreldrene mine og min bror bor der fremdeles, så vi ses ganske sjeldent.
Min samboer er herfra, og hans slekt bor her i samme by, småby med 25000 innbyggere.
Jeg har en annen definisjon av nærområde enn CD, men vi bor 90 mil unna min mor, 70 mil unna svigerforeldrene mine, 70 mil unna svigersøstrene mine, 50 mil unna den ene søsteren min og ca 1400 mil til den andre søsteren min. Jeg hadde opplevd det som virkelig nært om vi bodde i samme by, men i forskjellig bydel. :humre: Selv om sosiografien var forskjellig.
Jeg opplever at jeg faktisk oppfatter det som eksotisk med de som er vokst opp her (vi bor på en plass hvor det er mange "lokale" om jeg kan bruke den termen). Livene deres er ganske anderledes enn våre, det er detaljer som gjør at ting blir anderledes. Helger, fritidsinteresser, ferier, oppussing, bilkjøp (jeg ønsker meg virkelig en raff bil! Og har et vrak, men vi greier ikke å bestemme oss for hva vi skal kjøpe). Jeg tenker at disse forskjellene betyr ikke noe i den "store sammenhengen", men i hverdagen blir ting anderledes. Feks Da ungene var små var bestandig en av oss voksne hjemme på kvelden eller vi hadde barnevakt, da var det litt rart å oppdage at andre folk leverte ungene til besteforeldrene og dro på jobbreise - når jeg sto utenfor og skulle levere noe. Ikke fordi det er feil, eller galt, men bare en tanke jeg aldri hadde tenkt. At det faktisk var mulig at de ikke var hjemme.
Jeg har vokst opp i en bygd på Østlandet, mannen min i en by på Sunnmøre. Vi bor i Bergen.
Vi har tidligere snakket om å flytte østover, men for hvert år som går blir vi mer og mer "fast" her. Hadde vi flyttet ville det ikke blitt til min hjembygd. Grunnen til det er at jeg ikke ønsker å jobbe på samme sted som jeg bor. Og ingen av oss er interessert i en times pendling. Ingen av oss kunne tenke oss å flytte til min manns hjemsted. Vi ville ha hatt familie i nærheten og barna vill ha lært seg å skille mellom kj-lyd og skj-lyd pga dialekten, men de argumentene veier ikke tungt nok
Vel. :humre: Jeg klarer utmerket godt skjønne forskjellen på individ og populasjon, og vet hva en trend er. Det er en del nyanser mellom å beskrive trender på populasjonsnivå og å komme med blomstrende beskrivelser av bygdeboerne, som det har vært en del av i disse diskusjonene.
Nei, jeg kan ikke si at du har det. Jeg siterte deg fordi du omtalte deg og Polyanna, og Polyanna synes jeg har vært ganske fargerik og generell i flere innlegg.
Vi bor 30 mil i fra hjemstedet mitt, men bygda jeg bor i nå er forbausende lik hjembygda mi. Svigers bor vanligvis 8 mil unna, men nå gikk det et ras på vei dit for nøyaktig en måned siden så nå må vi kjøre rundt halve verden for å komme dit. Vi har mange gode naboer som vi hjelper og får hjelp av i hverdagen, så det savner jeg ikke fra foreldre. Jeg savner foreldrene mine da, det å kunne dratt på besøk uten å måtte overnatte hadde vært gull..
Jeg lurer på om jeg skal gå tilbake og lese innleggene mine en gang til, jeg antar det er dem med charterfeber og charterturer det henvises til, og jeg mener da at jeg der understreket ganske tydelig at jeg ikke snakket om bygd spesielt?
Java: Det med at enkelte folk som alltid har bodd i Oslo snakker om alt som er utenfor Oslo som "distrikt" eller "bygd" er helt utrolig irriterende. Særlig når det kobles til subsidier og de får det til å høres ut som om Oslo subsidierer alle de andre. :gal:
Jeg syns det er mindre av det her enn ellers, men har kanskje mistet følsomheten på temaet noe i forhold til før.
Samme nabolag, slett ikke. Men likevel, nært. Hver sin kommune, men i forhold til at vi bodde en dagsreise unna inntil i fjor sommer, nært. Meget nært min bror, vi har barn i samme bhg, og passe nært mine foreldre. Vi møter dem ikke på nærbutikken, men når vi drar på kjøpesenteret på lørdager, ja så kan vi treffe dem der. Det er nært nok til at de naturlig deltar i sommeravslutnign i bhg, kan være barnevakt, dra på søndagsmiddag (og siden jeg jobber i mitt barndoms nabolag, har omtrent samme utsikt fra kontorvinduet som fra mammas kjøkkenvindu, så føles det som om vi på et vis "flyttet hjem")
Vi bor likevel en dagsreise (eller altså, sånn noen og førti mil) fra mine svigerforeldre.
Og forholdet til Oslo som BYEN og resten som "provinsense", ja, det har jeg egentlig ikke helt noe forhold til.
Jeg vokste opp i en bykommune, men vi snakker tross alt ikke en stor by akkurat, og vi bodde ikke i byen heller, ikke i sentrum. Og bor nå på bygda, definitivt, absolutt, veldig. Men dette oppleves på et vis ikke som så mye mer bygda enn den "bygda" jeg vokste opp i, bare at skolen der hadde i det minst to klasser pr trinn, mens her er det bare en, mest fordi her er det uforholdsmessig mange skoler på lite folketall i kommunen.
Vi bor i barndomshjemmet til mannen, men svigers døde for 20 år siden.
I samme by som vi begge er født og vokst opp. For min del er det på feil side av byen(feil side av fjorden :knegg:), men ikke lenger unna enn at det var noen kjekkingen her oppe da jeg gikk på ungdomsskolen.
Foreldrene mine har flyttet, men bor nå i nabobyen, 20 minutters kjøring unna.
Jeg trives i byen min, en passe stor småby som gjerne vil være stor. Kulturlivet blomstrer og det tar meg en time og ti minutter så har jeg parkert og står på Operaen, om det er det jeg vil.
Jeg har alle muligheter.
Vi bor i mitt barndomshjem. Bor i Bergen men helt ytterst av kommunen og bydelen. Da jeg var liten så var dette "nesten" på landet men området har forandret seg veldig siden den gang pga utbygging.
Da vi flyttet "hjem" igjen så flyttet mine foreldre i en leilighet 10 min unna med bil og skiftet bydel. Nå bor de helt på grensen mot vår bydel så vi kan treffe de helt tilfeldig på det lokale senteret. Alle i vår familie bor i Bergen eller en av nabokommunene. Søsteren til mannen flyttet fra Oslo og hjem da de ventet nr 2. Veldig praktisk ifht barnevakter.
Snuppa går derfor på den samme skolen som jeg gikk på og det er ganske mange av foreldrene som også har gått på denne skolen. Dette er et typisk område med mange folk som har vokst opp her eller andre steder i bydelen.
Fant ikke helt et alternativ som passer. Jeg bor nå i samme by som foreldrene mine, men ikke der jeg vokste opp. Vi bor et stykke fra hverandre, men ikke så veldig langt. Mannens foreldre bor vestpå.
Nei, jeg er fra Bergen og bor i Trondheim. Mannen er fra Trondheim, men vi bor ikke i samme bydel som svigers (der han vokste opp). Jeg kunne ikke tenke meg å bo der de bor, av flere årsaker.Men mannens søster har bosatt seg i naboblokken til sine foreldre.
Vi bor i huset som mannen min vokste opp i, med mine svigerforeldre i leilighet i kjelleren.
Pga jobb har foreldra mine flyttet hitover, de bor nå ca 5 mil herfra. Jeg vokste opp ca 50 mil herfra.
Vi bor i samme kommune som mine foreldre og i nabokommunen til svigers. 15 og 5 min med bil til hver. Vi er veldig glade for at vi har dem såpass nærme. Det er likevel slik avstand at de må ha på sko og yttertøy for å komme på besøk. :knegg: Det blir sagt at avstanden da ikke er for kort.
Jeg bor nær pappa og svigers. Mamma har flyttet et par timer unna. Jeg har vokst opp hos bestemoren min og hun bor i gangavstand til alle barn og barnebarn, så vi er mange som hjelper til.
Grunnen til at jeg kanskje ofte leser deg og Poly feil i sånne diskusjoner er sammensatt: mange år sammen på forum, mange diskusjoner med samme tema og mange sammensatte tolkninger ut fra mange diskusjoner. Når det gjelder bygd-by tenker jeg ofte at dere burde vite, dere bør ha et større perspektiv, dere har tross alt erfart! Jeg er oppvokst på samme sted som deg, ikke ulikt samme sted som som Poly, og jeg tenker at dere har jo erfaring; dere burde jo vite hvordan det er.
Men gang på gang blir jeg overrasket over hvor forskjellig vi opplever det. Gang på gang blir jeg overrasket over at dere bare ser det negative ( for jeg leser dere slik) og ikke ser alt det positive. Og gang på gang føler jeg at dere mener at det er rett å dra (eller rømme, som noen kaller det), og at de som valgte å bli valgte feil.
Jeg presiserer at jeg snakker ut fra 6 år på FP og summen av mange tråder.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
