Vet du, dette var interessant. For jeg har jo lest de samme trådene som deg, i seks år, og jeg har ikke skjønt før nå at det finnes folk som leser "jeg mistrivdes, flyttet vekk, og trives mye bedre nå" - som er sånn jeg alltid har lest Candys "jeg har ikke flyttet, jeg har rømt"-utsagn - som "jeg hadde vett til å komme meg unna, og de som ble igjen, de valgte feil" - som du tydeligvis leser det som. Det gjør det jo mye klarere for meg hvorfor det alltid blir så mye sårere følelser i disse diskusjonene.
Og jeg mener ikke å kritisere deg eller være spydig i det hele tatt nå, altså - det var faktisk veldig oppklarende. :nikker: På samme måte som at det var oppklarende når du tidligere i dag/går sa at du tolket "rømt" som noe man var tvunget motvillig til, ikke som noe man valgte selv fordi man mistrivdes der man var.
Selv har jeg hverken rømt eller flyktet, og siden jeg er vokst opp i noe som i og for seg er en forholdsvis heterogen by samtidig som den er "distriktet" (siden det er Nord-Norge), føler jeg ikke at jeg hører hjemme i noen av skyttergravene i disse trådene. Jeg har aldri bodd i annet enn by (av varierende størrelse), men tar det så langt ytterst sjelden personlig likevel dersom noen erklærer hvor flott det er for dem og barna å bo på landet.
Jeg har ett meget bevisst forhold til hvorfor jeg ikke flytter tilbake. Jeg passer ikke inn, det er ikke plassen det er noe galt med, men jeg trivdes ikke. Jeg ser at flesteparten av barndomsvennene mine ikke flytter på seg.
Jeg nyter å være meg slik jeg er nå, uten alles forutinntatthet pga bakgrunnen min, og jeg synes det er slitsomt å leve slik at folk blir skuffet over meg og det jeg gjør, og måtte face det hver dag.
Jeg bor i samme by som min far, 10 km fra hverandre. Det er praktiskt når jeg trenger hjelp.
Min mor bor vekselvis i Sverige 165 mil unna meg og i Kina som er atskillig lengre unna. :knegg.
007: Jeg er ikke enig i at det ligger noe moraliserende i det å si at man har "rømt". Jeg har rømt. Den dalen jeg flyttet til som trettenåring, var et mareritt for meg. Jeg var byjenta som like gjerne kunne ha vært fra Mars. Men jeg tilbragte alle feriene mine i andre bygder, der besteforeldrene mine bodde. Dette var en annen kant av fylket, og mentaliteten var en helt annen. Der trivdes jeg, og følte meg mer hjemme. Så det går på personlighet. At jeg ikke trivdes, betyr jo ikke at folk som følte seg hjemme der, var idioter. De har bare rett og slett andre preferanser enn meg.
Takk. Begge to. Jeg har følt meg ganske urettferdig misforstått i hele dag. :dramaqueen:
Agenten: jeg synes du tillegger meg meninger jeg aldri har hatt, selvsagt gjør jeg det. Jeg ville jo vært et ganske dårlig menneske hvis jeg hadde syntes alle som ble igjen var tapere? Og det mener du vel ikke at jeg er?
Samtidig så skjønner jeg jo at lovprisning av eget valg kan høres ut som kritikk av andres. Det er vel derfor det lugger når andre bitcher om bloggebimbos på vestkanten også, selv om jeg vet at det sikkert finnes og jeg uansett ikke er en av dem.
(Og det har ikke noe med at jeg har drukket masse morobrus at jeg nå er hæppi og kumbayah, så klart.) :lykkelig:
Også må jeg bare si at jeg er utrolig forelsket i Oslo etter å ha sett Karpe i dag. Ikke fordi de ikke kunne ha oppstått andre steder, det kunne de sikkert. Men bare fordi de elsker byen sin og gjør sitt for å få den til å bli litt varmere, litt morsommere, litt mer inkluderende. Respekt, ass. :love:
Men når man sier at man har rømt og maler ut om hva man har rømt fra, ligger det ikke i dette at de som er igjen er endel av det som det er verd å rømme fra?
(Og man får vel litt reaksjoner her dersom man sier at man rømte fra det utrygge, ustabile, kalde miljøet i byen der folk ikke kjenner naboen engang og flyttet til bygda der barna får vokse opp med frisk luft, natur og dyr og hjertevarme).
Vi bor i samme by som mine foreldre. Jeg har bestandig hatt et nært forhold til min familie, og klarte etter hver å overtale mannen til å flytte tilbake til min hjemby. Vi er på tur sammen med foreldrene mine nesten hver søndag. Vi ser dem sjelden ellers i uka på grunn av travle dager for alle parter.
Katta, det må jo være lov å si at man har hatt en kjip opplevelse, og beskrive hva man mener hva problemet, og likevel skjønne at det er en subjektiv sak. Og igjen tenker jeg at man også kan velge litt hva man leser inn i det andre sier.
På samme måte som jeg jo bare må velge at når agenten sier at de verste menneskene hun kjenner er noen som har flyttet hjemmefra til Oslo Vest og snakker nedsettende om de som har blitt igjen, så kjenner hun flere enn meg. Jeg må jo velge å tro at jeg ikke er blant dem, liksom. Noe annet hadde jo bare vært trist.
Jo, men det er ikke veldig langt utenfor boksen å føle seg som en del av det opplevde problemet når man er en del av det miljøet som beskrives i mindre fordelaktige ordelag?
Jeg har faktisk rømt fra min bygd. Bygdetrollet var ikke veldig snill med Nextlife da hun var 18 år og enslig mor, og det har gitt varige sår.
Uansett hva som skjer i livet mitt er det et sted jeg aldri vil flytte tilbake til.
Jeg håper og tror at dette ikke er et veldig vanlig bygdefenomen, og at det er mange fine, uensartede bygder med fine folk der ute.
Er det ikke relasjoner og mennesker folk gjerne rømmer fra, ikke bygda/byen som sådan?
Veldig få av dem som flytter fra bygd til by ender opp som fullstendig isolerte byboere og bynabolag er ikke så anonyme over alt som jeg har inntrykk av at enkelte hevder. Bygdeflyktninger kan i en setning snakke om det anonyme og i neste bli irritert hvis bygdefolk hevder at man ikke tar vare på hverandre i bynabolag.
Jeg har bodd i narvestad-blokk i en relativt stor by og jeg tror ikke det er veldig uvanlig at nabolag slike steder heller ikke funker så veldig godt. Skulle man flykte derfra (noe vi ikke hadde behov for) kunne man flykte til en annen bydel. Flykter man bygda si må man gjerne flykte geografisk litt lengre, men mennesker er merkelig like om de bor i bygd eller by er min erfaring.
Så er det også noe med barne og ungdomstida og hvordan årene der har satt spor. For min del er det først nå jeg begynner å tenke tanken på at det kan gå an å bo i byen jeg kommer fra. Byen har endret seg mye, men det har også livet mitt.
Jeg bor strengt tatt i samme lokalsamfunn som mamma og pappa, samtidig som jeg ikke gjør det.
Jeg bor i nabokommunen, og nabotettstedet. (Jeg NEKTER plent å kalle disse to stedene for by, selv om de har bystatus. Dette er IKKE by, det er bygd. Bastabom!)
Det er ca 15 minutter å kjøre mellom, men sjansen for å møtes på butikken er ikke stor. Untatt om sommeren, for da bor de på hytta som er 5 minutters kjøretur fra meg. Vi bruker en liten time på å gå utover dit, langs sjøen.
Det er nære nok til at folk jeg møter vel hvem jeg er, og "hvor jeg hører til", og til at de kan sitte barnevakt, være med på avslutninger og sånt.
Jeg tenker at folk er såpass forskjellige at de trives med forskjellige ting. For eksempel er agenten og jeg forskjellige når det gjelder mange ting - hva vi liker å spise, hva vi liker å lese, hva vi vil jobbe med, hvilken musikk og hvilke filmer vi liker, sikkert mye annet - at ingen av oss umiddelbart kan overføre det på seg selv hvis den andre uttaler seg om noe hun liker eller misliker. Jeg synes ikke det er noe overraskende om vi også er forskjellige når det gjelder hva slags nabolag eller nærmiljø vi trives i.
Og dessuten tenker jeg at selv om Candy (eller Maverick, eller andre) har hatt kjipe opplevelser med folk og miljøer rundt seg, så er det jo ingen grunn til å tro at det er snakk om akkurat de samme folkene som agenten (eller andre) kjenner, langt mindre at hun var en del av problemet. Litt som at noen kan ha mistrivdes voldsomt på skolen, blitt mobbet eller utestengt og hatt et problematisk klassemiljø selv om de fleste i parallellklassen hadde det kjempefint. Jeg ville også syntes det var merkelig om noen tok det personlig å høre at en annen person hadde dårlige erfaringer med skolen sin og til slutt valgte å bytte skole, bare fordi de selv trivdes på den samme skolen. (For ikke å snakke om dersom de trivdes på en helt annen skole!)
Jeg tar det ellers slett ikke personlig om noen sier at de mistrives i byen fordi det er så upersonlig og ustabilt der. Jeg synes også det er ganske upersonlig her (og kjenner fint få naboer, selv etter sytten år), det er klart det er ustabilt sammenlignet med et bygdemiljø der alle har kjent alle i generasjoner, og personlig foretrekker jeg det her, men det er jo tydelig at mange liker seg bedre i et mindre miljø - og hvorfor skulle det plage meg?
Næsj, hvis noen bytter skole fordi de føler seg utestengt og dårlig behandlet og får det helt strålende på den nye skolen burde kanskje de som var igjen på skolen føle at de var en del av problemet. :knegg: Men ja, jeg ser hvor du vil hen. Det har vel noe med måten ting blir beskrevet på å gjøre også. "Jeg trivdes ikke/passet ikke inn og rømte" = helt uproblematisk. Generaliseringer rundt hvordan bygder fungerer i relativt negative ordelag er ikke fullt så enkelt å forholde seg til.
Jeg har også flyttet fra bygda jeg vokste opp i og kunne ikke tenke meg å flytte tilbake. Dvs nå har jeg fått avstand nok til at jeg kunne bodd der, stedet har endret seg ganske mye og jeg er blitt voksen nok og trygg nok til at jeg kan komme tilbake som meg selv og ikke som datter av mine foreldre i samme grad. Hvis jeg vil.
Vi bor en time unna svigermor, men de andre foreldrene våre bor på vestlandet. Vi kunne fint ha bodd der mine bor, not so much der svigerfar bor, tenker jeg. Det har vel mest med hva vi har blitt vant til og trives med etter mange år i / i nærheten av Oslo. For min del var det bortimot skrekken å tenke på å flytte tilbake til der jeg er fra da jeg var 19, men nå kunne jeg godt ha gjort det. Det er imidlertid ikke så aktuelt, siden vi er godt etablerte på alle vis her vi bor.
Vi bor langt unna alle, bosatte oss i byen hvor vi studerte og møtt hverandre. Jeg kunne nok ha tenkt meg å flytte hjem på tross av en nokså trist oppvekst, av hensyn til foreldrene mine, å kunne leve mer landlig og å tilby barna mer besteforeldrekontakt. Men nå er det toget gått av ulike grunner og vi har det fint her.
Vi er begge vokst opp i Oslo og har nå flyttet litt utenfor byen. Nærme nok til at bygdedyret er et ukjent fenomen (for meg i hvert fall) og vi kan bruke byens fasiliteter en hverdagsettermiddag, men langt nok unna til at landsbyen vår er en fredelig oase, hvor det bor en deilig blanding av engasjerte, kreative folk som får til. :hjerter:
Foreldrene mine har blitt så begeistret at de skal flytte ut hit. Så da blir svaret på spørsmålet i overskriften ja. :knegg:
Det skulle likevel ikke forundre meg om vi fyker inn til byen igjen når barna våre er ungdommer, hvis vi alle sammen har lyst til det da. Oslo er byen vår.
Hverken jeg eller mannen min bor nærme foreldrene/svigerforeldrene våre. Vi bor ca midt i mellom. Vi begge har altså flyttet ut av vår barndomsby/-sted.
Jeg har vokst opp i en liten bygd ikke så langt fra Bergen. Dvs. det var lengre før, da jeg bodde der. Bodde hjemme ganske lenge. Mannen min er fra en bygdeby 6-7 mil fra Oslo. Begge foreldreparene våre bor i våre respektive barndomshjem fortsatt. Etter studiene, der vi møttes, flyttet vi til Oslo, og etter hvert til en nabokommune. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo verken på mitt eller mannens hjemsted. Da ville en av oss forblitt evig innflytter, pluss mange andre årsaker. Her vi bor nå er det en fin blanding av innflyttere fra store deler av landet og verden for øvrig, passe kombinasjon av stort og nært, bygd og by. Det er fint å komme "hjem" på ferie, deilig å komme tilbake til det som nå er hjemstedet vårt, vårt felles hjemsted.
Ja, Karpe er fantastiske til å formidle kjærligheten til byen. Å rope "Syng Oslo!" i Spektrum i mars var magisk. Spektrum har aldri før føltes så hjemme. :hjerter:
Eg har vore frykteleg lei av alle diskusjonar om bygd vs. by. Eg likar bygda mi og eg likar byar og eg likar Oslo. Eg likar Karpe, og eg likar Karpe synge om bygda mi og om Oslo, i bygda mi. Og eg har slått meg til ro med at det må vere heilt ok.
Vi bor i samme kommune som både mine og mannens foreldre. Vi bor fire minutter utenfor sentrumskjernen, og ti og femten minutter unna foreldrene våre.
Møter dem sjelden tilfeldig, men treffer foreldrene mine ca en gang i uka sånn planlagt sett. Mannens foreldre er ikke så interessert, men vi treffer dem jo oftere enn om vi bodde langt unna.
Det er vel ca 22 000 som bor her, så ikke noen storby, men med nærhet til en storby i norsk skala.
For meg blir det helt feil å si at Norge ikke har noen storbyer. For vi må jo se størrelsen på byene våre i forhold til størrelsen på landet og folketallet. Så for meg har Norge helt klart store byer, selv om de bare blir et tettsted sammenliknet med byer som New York feks.
Og når det kommer til by versus land er det vel like individuelt hvor man trives, som det er individuelt hvilke andre ting man liker i livet.
Selv tenker jeg hver gang jeg er i byen at jeg savner byen og kunne tenkt meg å bo i sentrum. S kommer jeg hjem og kjenner skuldrene slippes ned og jeg kjenner jeg elsker å bo slik at jeg ikke har noen som ser inn til meg. Ingen naboer klin inntil, og god plass rundt meg. Epletrær i hagen, og god gammeldags idyll vinner over kaffebarer på hvert hjørne og gode bussforbindelser for min del. I hverdagen min. Men jeg forstår godt de som kjenner det motsatt.
Jeg tror forøvrig det er sunt å se andre samfunn enn det man er vokst opp i, uansett om det er by eller bygd, før man slår seg til ro. Det handler vel for meg om det å åpne øynene litt for at allslags folk finnes overalt, og det å bli tolerant og få litt vidsyn om det er noe som heter det.
Ja, det gjør vi. Foreldrene mine bor nærmest oss, ca 15 minutter å gå, men i en annen bydel. Svigerfar bor 20 minutter å gå fra oss, i samme bydel som oss. Svigermor bor i en helt annen bydel, ca 15 minutter å kjøre.
Alle er nært nok til at vi kan treffe på dem på butikken og de kan være med på sommeravslutning i barnehagen.
Og nå leste jeg tråden, og ser at vi er en del av typisk-trekk, men jeg flyttet ut av Nittedal for snart 20 år siden, og har nå rømt fra Oslo og tilbake for å se om det funker bedre nå.
Vi bor veldig nærme der vi begge er oppvokst.
Mine foreldre bor ti minutters gange unna, men vi tråkker ikke ned dørene hos hverandre. Her vi bor er det mange som har oppvokst her eller i nærområdet.
Vi bor sånn at vi kan se både mamma og pappa sitt hus fra vårt. Tidligere bodde vi nærmere svigers men det ble for langt fra alt for min del. Også fra jobbene våre. Nå bor vi midt i mellom jobbene våre og i fin avstand til det vi trenger. Annet enn vennene våre som forsatt er 45km unna i svigers sitt område.
Nå ser vi på tomter i området her og kommer nok ikke til å flytye langt vekk. Det er ingen fra min damilie som renner ned dørene så familie i nærheten har storr sett bare vert praktisk og når det passer oss.
Vi bor 4 mil fra mannens hjemby, 25 mil fra der jeg vokste opp og der mamma fortsatt bor, pappa har flyttet 15 mil unna oss. Det er langt i km, men vi er så heldige at de gjerne kommer til ungenes avslutninger og begivenheter allikevel. :hjerter:
Nei. Mine foreldre bor hhv i en annen landsdel og på andre sida av ælva. Svigerforeldrene bor i en annen kommune. Men både min mor og svigers bor nær nok til at de er en del av ungenes og vårt hverdagsliv. Hadde ikke hatt noe som helst imot gangavstand til noen av dem, tror jeg. Men da må de flytte, jeg blir hvor jeg er. :knegg:
Ja, vi bor nært både min mor og mine svigerforeldre. Svigerforeldrene våre bor vel 500 meter unna oss. Og vi bor på samme sted som vi begge vokste opp.
