Jeg snakket med min mann om det i dag, og han er enig med meg og kommer til å snakke med foreldrene sine.
Han var klar på at vi skulle spise kl 18. "Skal de få det som de vil, blir det middag kl 14!" sa han sarkastisk. Han var også klar på å fortelle sin mor at gaveutdelingen skulle hun ikke legge seg opp i. Han var så bestemt at jeg måtte roe han ned og fortelle han at vi kan godt gi oss slik at vi åpner deres gaver rett etter middag, så kan de evnt dra hjem om de ønsker.
Men som han sa "Jeg inviterer dem og sier det du sier nå, men jeg vedder på at de IKKE kommer. Det er bare sutring og surring med dem uansett!"
Godt å være på samme linje som mannen i alle fall. :knegg:
Og denne tråden er en, blant mange, her på FP som gjør meg takknemlig, langt inn i sjel og beinmarg over den fine, fine familien min, på begge sider, og for svigermor som jeg er så inderlig glad i. :hjerter:
Men med hjelp av tålmodighet og mange og lange samtaler, og vilje til å se saken fra begge sider, er det altså mulig å bli inderlig oppriktig glad i en svigermor som i utgangspunktet var "håpløs". Helt sant, jeg vet det. :jupp:
Og så bra at mannen ordner opp, Taien, orienter oss om hvordan det går, da. :)
Men kanskje du hektet deg oppi småting i utgangspunktet da?
Altså, jeg skjønner at du bare snakker om deg selv, men det kan virke normativt, som at dette er mulig for alle, og det er det ikke.
Problemet med sånne diskusjoner er at folk diskuterer ut fra forskjellige ståpunkt. En har problemer på den måten at svigerforeldrene skjemmer bort barna, andre at de får oppringinger på natten og uskjelling fordi de velger feil navn på barna. Eller at svigerforeldre er voldelige eller møter opp fulle på skolen.Andre kan være hatsk og ikke interessert i å bli venner.
Derfor bør en være litt forsiktig med å si hva som bør være mulig å gjøre.
Man kan bli glad i noen som ikke bidrar med noe positivt også. :knegg: Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis synes det er så lurt alltid, men det er mulig.
Min svigermor er jeg kanskje glad i på et vis, men venner på det planet hun kunne tenke seg blir vi aldri. Det må holdes på et overfladisk plan, da fungerer det på et vis. Men der er det ikke bare småting for å si det sånn, småting overser jeg glatt eller freser litt.
Synes du dette var så uforsiktig av meg? Jeg synes at såpass må man tåle å lese og få lov til å skrive her inne. Jeg synes jeg er veldig tydelig på at jeg snakker ut fra egne opplevelser. Og det å si at noe er mulig, betyr ikke at det er mulig for alle, eller at alle har det samme utgangspunktet for å lykkes. Selvsagt (!), og jeg opplever da ikke at jeg er belærende? Tvert imot, så innrømmer jeg jo at også jeg har hatt et tidvis vanskelig svigermorforhold.
Og så synes jeg det er litt frekt å nærmest insinuere at jeg er en kjiping som henger meg opp i småting. Jeg er virkelig ikke nøye på ting, selv ikke når det kommer til svigermødre, men jeg er nøye med å ikke koste under teppet, og helst ta opp ting før de blir uoverkommelige problemer. Jeg er heldig som er skapt sånn, synes jeg, selv om jeg pålegger meg selv en del tøffe fighter.
Her hadde jeg ikke sagt eller gjort noe som helst med mindre mannen din hadde tatt initiativ selv.
Jeg har på min side vært "vrang" i endel andres øyne fra dag 1 og insistert på å feire jul hjemme i eget hus, på tross av liten plass. Her har jeg regien og sånn er det. Her blir også okking og stønning, særlig over antallet gaver som er alt for mange og tar for lang tid. Vel, det preller av, for jeg bestemmer.
Som sagt, så skrev jeg at jeg skjønte du bare skrev om deg selv.
Poenget mitt (beklager det ikke kom bedre frem) er at slike diskusjoner blir så farget av at folk snakker ut fra sin situasjon og dermed blir både råd og forståelse helt feil noen ganger.
Jeg skjønner at råd kan misforstås. Helt greit, det. Men jeg synes ikke man skal la være å forsøke å gi råd og komme med historier om at det kan gå fint til tross for et (i mitt tilfelle) veldig dårlig utgangspunkt, selv om det, naturlig nok, kan befinne seg både lange og såre tær i en diskusjon som denne. Mine tær er nok også litt såre ennå etter mange tøffe svigermor-runder. Jeg oppfatter dessuten folk her inne som såpass realitetsorienterte at de makter å la være å ta til seg mer eller mindre gode råd dersom de føler at de slett ikke befinner seg i riktig målgruppe for rådene.
Joda, jeg er enig i det. Og jeg er helt enig i at man skal kunne komme med råd.
Men det er likevel viktig å huske (og da mener jeg ikke deg, men med tanke på ørti tråder her og i blogger hvor feks folk kommer med råd ala "Prøv å overse det! :jupp:" som er på sin plass når problemene koker ned til kun mismatch av personkjemi og ikke respektløshet og ondskap) at det er en risiko for at det blir skivebom. Feks så er det ofte sånn at samtaler faktisk ikke er gjennomførbart. Om det er mulig å snakke med noen så er man ikke så langt inne i kokoland som andre kanske befinner seg i.
Man kan fint overse småkonflikter, og jeg tror mange (særlig damer) kan være for sære når det gjelder egne tradisjoner på høytidsdager som julaften. Uenighet om middagstidspunkt, matvalg og hva man pynter bordet med er i den gata. Heldigvis er det flest hjem med denne type småkonflikter, så jeg skjønner hva Madicken mener.
Vi ga opp svigermor og jul i fjor (håper jeg), men der er det snakk om utstrakt fyll, utskjelling, snørr og tårer i stor skala. Min forrige svigermor hadde jeg småkonflikter med. Kjempeirriterende der og da, og gjerne noe jeg kunne frese over hjemme overfor mannen, men ikke noe det ikke var mulig å leve med de få dagene det gjaldt.
Men folk flest er vel sånn på det jevne personlighetsmessig, både svigermødre og svigerdøtre, det er det jeg tar utgangspunkt i, ikke at jeg har en strålende kjemi med mine svigerforeldre, for det har jeg ikke.
Jeg skjønner hva du mener, men i denne tråden (og i livet ellers) tar jeg ofte sjansen på at det kan være hensiktsmessig å si at "hei, det gikk faktisk bra for meg, oddsene til tross". Men når mennesker helt tydelig ligger nede for telling, ville jeg aldri sagt noe sånt.
Jeg tror ikke jeg er veldig uenig med deg altså, Esme.
Jeg tenker at man ikke skal, eller bør for den saks skyld, la være å komme med råd og egen erfaringer, men kanskje heller være ekstra bevisst på formuleringen, og passe på at den blir udiskutabelt personlig og subjektiv så ikke det man skriver så lett oppfattes noe som passer for alle, og som noe som kan være Løsningen for alle hvis man bare er villig til å legge inn innsatsen. For det er jo stort sett ikke det man mener, men i tråder som lett blir preget av personlige konflikthistorier, som f.eks. tråder om vanskelige svigermødre, eller andre tråder om vanskelige eller personlige tema, så er ofte tærne litt såre fra før. Hvis man føler at man har prøvd alt, virkelig strukket seg til enden av verden og tilbake igjen for å få en situasjon til å funke, og så tripper noen inn på lette danseføtter og sier at "Det er ikke vanskelig: Du må bare gjøre sånn her!"
Absolutt ikke sånn jeg oppfattet innleggene dine, altså, men bare for å forklare hvorfor jeg tenker at det å være ekstra bevisst formuleringen når man skriver i denne typen tråder kan være lurt.
Og så vil det jo alltid finnes noen som klarer å ta alt personlig uansett, og de kan man ikke gjøre stort annet med enn å telle til ti og forklare en gang til.
