Nextlife sa for 10år siden:

Det du sier om ønske om å være frisk og om drømmer som brast er så utrolig riktig.
Det å komme til legen for å få beskjed om at jeg ikke kunne fortsette i yrket jeg var utdannet til, levde og åndet for er en av de største krisene jeg har hatt.
Jeg mistet både meg selv og mye av min identitet da, og det var virkelig vanskelig å skulle brette opp ermene og tenke annerledes og på en ny tilværelse.

Røverdatter sa for 10år siden:

Nei, der ligger vel svaret skulle jeg tro.

Debatten er styrt av følelser i alle retninger og jeg syns i grunnen det er litt skummelt at debatten rundt sykelønnsordningen er så følelsesstyrt. For det er ikke bare her inne at man ser den tendensen.

Jeg hører til gruppen med fem-dagers-forkjølelse selv, men jeg syns det er temmelig markant at grasrotmeningen er at sykelønnsordningen utnyttes by default. Det er nok en veldig nyttig folkemening for de som ønsker at arbeidstaker skal ta større del av byrden ved sykdom, men jeg tror ikke det er spesielt heldig for "folk flest" og slett ikke heldig for velferdssamfunnet.

Guava sa for 10år siden:

Skamproblematikk må jobbes med,men på et plan tenker jeg. Der kan det gjøres veldig mye med ganske enkle midler.

Dersom man tabuiserer all debatt rundt utnyttelse av systemet vil de som trenger ordningene mest bli de mest skadelidende.

Fakta er at veldig mange arbeidsgivere taper vanvittige summer på at folk for eksempel er borte fra jobb fordi de drikker for mye i helgene. Hvordan kan dette angripes?
Jo man kan innføre karensdag. Hva om man innfører karensdag? De som kan skjerpe seg skjerper seg for å unngå å tape penger. De som ikke kan skjerpe seg er de som er reellt syke. De må være med å betale for tiltak som vil føre til at drikkfeldige slubberter skjerper seg.
Det beste hadde vært om disse slubbertene hadde skjerpet seg uten slike tiltak, men hvordan får man det til?
Det er ikke veldig ok å snakke om at Per som er syk hver mandag skulker jobb,selv ikke om han tydeligvis i følge facebook har festet både lørdag og langt ut på søndagen. Nei stakkars Per kan jo ha andre tilstander som medfører mandagsplagene.
Individnivå er et vanskelig nivå, men samtidig er det der man ser tendenser og ser holdninger i praksis.

Hva med bedrifter med høyt konfliktnivå og deretter høyt sykefravær? Hva gjøres med det?

rine sa for 10år siden:

Nå vet du jo ikke om jeg f.eks. bare har vært borte fra jobb pga. forkjølelse. Mest sannsynlig ikke, jeg har tross alt vært i arbeidslivet siden en gang på nittitallet. Poenget er vel at det ikke er logisk å føle skam dersom det er fysisk komplett umulig å klare den jobben man har. Jeg vet at skamfølelse og andre følelser ikke er styrt av logikk, men ideelt sett burde man ikke føle skam dersom man har God Grunn til å ikke jobbe. Har man utdannet seg til en jobb man ikke passer til, men nekter å ta det innover seg, har man tatt på seg for mye utenom jobben og derfor må sykemeldes "fra det man kan sykmeldes fra" som det visstnok heter, eller er man sykmeldt p.g.a man er sur på sjefen, vel da bør man vel kanskje kjenne på litt skam, da? :vetikke:

Karensdager vil ikke løse så mye, Guava. Det er langtidssykmeldingene av psyko-somatiske årsaker/lettere psykiske lidelser som er hovedproblemet, tror jeg.

emm sa for 10år siden:

Men jeg snakket jo ikke nødvendigvis til deg, Rine? Jeg sa vi, og tenkte på meg selv og de jeg kjenner.

Guava sa for 10år siden:

Rine.. Alkohol utgjør i følge akan omtrent 30 prosent av korttidsfraværet og 15 prosent av langtidsfraværet og kostnadsberegnes til 4,1 mrd kroner. Det er et kjempeproblem som det er lettere å gjøre noe med enn influensa og beinbrudd.
Jeg tok det fram som eksempel på at konsekvenser av tiltak overfor en gruppe som lett kan gjøre noe med sykefraværet sitt veldig kjapt kan gå ut over dem som ikke har samme muligheter. (Og da tenker jeg på korttidsfraværet)

rine sa for 10år siden:

emm: OK, jeg tolket det slik. Ikke at du bare snakket til meg, men meg også, sorry.

Guava: Så mye alkoholfravær? Det var mye. :sjokk:

Guava sa for 10år siden:

mobil.aftenposten.no/jobb/n-av-tre-sykedager-skyldes-fyll-5589328.html#.UzrUAu0ayc0

Her står det andre tall på kostnadene. Et høyere tall.

nokon sa for 10år siden:

Hadde skam vore rasjonelt, hadde vi nok fått ned talla på ganske mange lettare psykiske lidelser ganske kjapt.

Pelle sa for 10år siden:

Skam er jo ikke rasjonelt. Selv var jeg skamfull fordi jeg fødte prematurt pga morkakeløsning, dustekropp, liksom. Men irrasjonell skam tilsier på INGEN måte at man ikke skal kunne diskutere reelle problemstillinger som faktisk har stor betydning.

Med rettigheter følger plikter, og en slik plikt i denne sammenheng er jo at man til en viss grad må tåle kontroll og oppfølging. Mulig jeg "tar så lett på dette" fordi jeg selv jobber i en kontrolletat der folk jevnlig lyver så det renner av dem og de nesten tror det selv.

Nextlife sa for 10år siden:

I slike diskusjoner vil jeg tro at man lett tar følelsene sine med seg, jeg mine litt såre tær pga sårbarhet i arbeidslivet og du din mistenksomhet pga av jobben din.
Å skulle diskutere en generell problemstilling uten å ta med seg emosjonelle erfaringer tror jeg er fryktelig vanskelig.

Pelle sa for 10år siden:

...men jeg klarer ikke helt å forestille meg at langtidssykemeldte flest ikke mener dette skal kunne kontrolleres på noe som helst vis? Eller at man ikke skal kunne diskutere at pengekassen til AS Norge ikke er uendelig stor? Når realiteten er at NAV Kontroll avdekker stadig mer svindel på stønadsområder.

Man må jo kunne diskutere slikt på en saklig måte, uten å skulle knebles fordi noen føler irrasjonell skam.

Realiteten er at en del mennesker blir avslørt pga ting de legger ut på sosiale medier og som arbeidsgiver finner ut. Jeg vet selv om to slike tilfeller i min nære omgangskrets. Selv har jeg førstehåndskjennskap til andre løgner som legges ut innenfor feltet jeg jobber med. Selvsagt skal både arbeidsgiver og NAV kunne benytte offentlig tilgjengelig informasjon i sitt arbeid.

Nextlife sa for 10år siden:

Deter vel ingen her om har sagt at dette ikke skal kunne kontrolleres? Himmel, det er jo opplest og nedfelt hva man skal og ikke skal ifht oppfølging ved sykemelding og ingen krangler på det.
Og er det noen som er usaklig og knebler andre?
Det er bare så utrolig lett å føre over andres bastante meninger (som kan føles veldig polariserte og bastante) til sin egen sårbarhet.
Du nevner morkakeløsning lenger opp her, om det var temaet, tror ikke du at du ville hatt din erfaring i følelsene om du diskuterte økonomiske rammer rundt dette?

nokon sa for 10år siden:

Mine innlegg er eit svar til dei som har sagt at denne typen diskusjonar fører til irrasjonell skam hos seg. Eg trur det er både og. Eg trur vi må diskutere dette, men eg trur samtidig det er viktig å ha i bakhovudet at folk har såre kjensler knytta til problematikken og ta hensyn til dette i måten ein ordlegg seg på.

gajamor sa for 10år siden:

En av de viktigste verdiene i det norske samfunnet, og en av hovedgrunnene til at vi gjør det godt økonomisk, er at vi stoler på hverandre. Jeg jobber med et EU-finansiert prosjekt nå, og kontrollbyråkratiet er vanvittig. De regner med at for hver person som jobber må man ha en person i 60 % stilling for å administrere, føre timer, sjekke timelister, kontrollere at timelistene er riktig sjekket, telle timer, og kontrollsjekke bilag. :eek:

Pelle sa for 10år siden:

Nei, jeg tror ikke det, egentlig. Og jeg tro ihvertfall ikke at jeg ville frarådet folk å diskutere det, fordi jeg selv synes det var leit. Men det blir jo veldig hypotetisk.

Selvsagt skal samfunnsøkonomiske problemer kunne diskuteres, uten at debatten burde avspores av "men hva med meg da?". Og det synes jeg er blitt gjort på en sakelig og grei måte i denne saken. Cumulus synes tydeligvis ikke det.

Pelle sa for 10år siden:

Nei, men Cumulus virket noe snurt over at det offentlige i enkelte tilfeller kan ha interesse av bilder på sosiale medier.

Strå sa for 10år siden:

Jeg vet at mange Tenker Sitt når noen sykemeldte eller uføretrygdede gjør noe, det behøver ikke være spesielt en gang. Onkelen min som ble trakkassert å P-plassen for uføre, høye, sterke karen lissom. En kjenning som ble mistenkt for trygdesvindel av naboene (han sleit psykisk, et under at han klarte seg), og en god del mistenksomhet i saker jeg hadde kjennskap til årsaken til sykemelding/trygd og visste at alle spekulasjoner ikke stemte med virkeligheten. Ut fra dette og annet prat mellom folk jeg nok ikke ville valgt til venner, har jeg trukket den slutning at Folk Flest tror det er juks dersom en sykemeldt/trygdet ikke murer seg inne 24/7.

Jeg er neppe den eneste i Kongeriket Norge som har hørt andre øse ut om mistenksomheten sin, når jeg selv har visst eller skjønt at jobbfraværet var vel begrunnet. Det er derfra jeg tror manges såre skamfølelse kommer fra.

Pelle sa for 10år siden:

Interessant. Mener du dette betyr at vi bør ha mindre kontroll i forhold til trygdeytelser?

Strå sa for 10år siden:

Jeez, nå har jeg sett gjennom alle Cumulus innlegg en gang til. Hvorda klarte du (Pelle) å trekke den slutning om Cumulus sin snurthet?

Perhonen sa for 10år siden:

Men hva er det greit at arbeidsgiver/leder skaffer seg innsyn i? Kanskje man kunne spurt? Min leder syter over at jeg har alt for høyt sykefravær. 40 dager tilsammen på 4 år. Med et beinbrudd, med påfølgende operasjon etter et år, diabetes, høyt blodtrykk, migrene, kronisk bihulebetennelse, fibromyalgi, astma, brudd i skulder, brudd i håndledd, isjias, allergi...

Jeg forbauses over at jeg fikk innvilget søknaden om at arbeidsgiver skulle fritas for arbeidsgiveransvar i forhold til sykemelding. Men det handler kanskje mer om diagnoser enn antall fraværsdager . Og for leder var det naturligvis enormt viktig at jeg søkte om dette...det ville jo spare bedriften for enorme utgifter. Jada.

Pelle sa for 10år siden:

Nei, det ble kanskje feil å trekke den slutningen, har lest innleggene på nytt nå. (Jeg har jo ikke akkurat lest debatten i ett strekk, jeg gjor jo en del ting innimellom i løpet av dagen, så det blir litt stykkevis og delt)

Jeg reagerte vel på at hun brukte ord som "heksejakt på sykemeldte" og at en saklig debatt som handler om et enormt samfunnsøkonomisk problem, i større grad burde ta hensyn til syke menneskers følelser og at det er plagsomt med de som forsøker å avdekke trygdesnylting. Og at man på generelt grunnlag i en slik debatt heller ikke burde nevne at pengene er fra fellesskapets pengekasse som vi alle spleiser på, fordi det er lite sensitivt.

Kombinert med andres kronisk syke (?) uttalelser om at de følte at de ikke kunne legge ut bilder av fine ting i livet fordi de da kanskje kunne bli kontrollert og mistenkeliggjort.

Pelle sa for 10år siden:

Vet ikke. Men offentlige bilder tenker jeg er godt innenfor. Det samme med bilder som innleveres av andre (som i en situasjon jeg vet om der en ansatt var venn med en influensasyk som plutselig var på intensiv heisatur med dertil posting på Facebook. Dette ble vist til arbeidsgiver).

Nextlife sa for 10år siden:

Hvor mange diskusjoner har vi ikke hatt her på FP om dette emnet og det snakkes om folk som pusser opp i sykemeldingsperiode og hugger trær og er på ferie?

Jeg er helt for at man selvfølgelig skal kontrolleres, og at man skal ha dialog med arbeidsgiver og at fastlegene også må ta et større ansvar, det er tross alt de som sykemelder.
Det stilles store krav til den sykemeldte om trening og rehabilitering og kartleging og tilrettelegging og hva det når er alt, og jeg kan ikke forstå annet enn at de fleste gjennomfører dette, det er jo soleklare krav som ligger der?
Jeg er også helt sikker på at for å si noe om den andres vei må du ha gått i dennes sko, så å mene noe om en man er venn med på FB sin sykemelding og helsetilstand ut fra statusoppdateringer og bilder der føler jeg blir vel naivt.
Jeg legger ikke ut bilde av ambulanseturen, oppkastet eller det kræsja ansiktet mitt etter en heftig runde allergi, men jeg kan godt legge ut bilde av bollene jeg baker etter hjemkomst, middagen jeg lagde eller kosen med ungen eller konserten jeg ser på natta siden jeg har kaos i kroppen pga medikamenter.
På samme måte tror jeg kanskje at hun som er sterkt bevegelseshhemmet av smerter eller dårlig pust eller betennelser i kroppen kan legge ut bilde fra stranda, mens krykkene og rullestolen står med henne bak kamera.

Vi vet ikke hva som skjuler seg bak fasaden og sykemeldingen, og da synes jeg man skal være forsiktig med å synse eller fordømme, det er faktisk en enorm tilleggsbelastning selv om man er trygg på egen situasjon og en hardhaus.

Cumulus sa for 10år siden:

Vi ferdes nok i veldig ulike miljøer Pelle. Jeg kjenner ingen trygdesnyltere, og jeg prøver ikke å lete etter noen heller. I den bransjen jeg jobber i er alle veldig glade i jobben sin, og jobber heller for mye enn for lite. Folk går på jobb og strekker seg laangt for arbeidsgiveren. Jeg ser heller at folk sliter seg ut. Det er kanskje derfor jeg synes hele jakten på snylterne blir så feil.

Perhonen sa for 10år siden:

Men når er bilder offentlige? Når de er åpne for alle, eller når man går via andre og skaffer seg tilgang? Min leder kunne faktisk bare spurt, så hadde hun kunnet fått tilgang til min facebook side selv. Den er ikke særlig spennende. Sist jeg var på fest var i 2006.

Tror det er måten det gjøres på som irriterer meg. Og at leder mener å ha rett til å vite hva jeg bruker feriedagene mine til, om det er sofaligging, eller shopping. Trening derimot er populært, det bidrar til færre sykefraværsdager.

nokon sa for 10år siden:

Slik eg har forstått det arbeidsgivar har rett på innsyn i funksjonsnivå, men ikkje diagnoser. Det betyr at viss eg, med min sjukdom, fungerer best etter klokka 13.00 og treng to kviledagar etter ein arbeidsdag, har eg plikt til å informere arbeidsgivar om dette. Om dette skuldest tunge psykiatriske diagnoser eller beinbrot, har ikkje arbeidsgivar rett på innsyn i. Men eg må likevel opplyse om kor stor kapasitet eg har og kor stor arbeidsevne eg har.

Pelle sa for 10år siden:

Ville du ikke stusset over at en frisk og sporty fyr i 20-årene er syk pga influensa, og deretter blir avbildet på skikkelig fylletur til Aya Napa, i albumet "Guttetur til Aya Napa 2013"? Hele uken igjennom, med masse festebilder av den involverte og andre.

Hans kolleger stusset, og viste det til sjefen. Sjefen kalte ham inn til samtale da han kom hjem, han benektet alt. Brunheten ble forklart med selvbruningskrem i sykeuken. Han fikk likevel sparken.

Å ikke sjekke opp slike ting mener jeg er naivt.

Nextlife sa for 10år siden:

Jeg tror vi diskuterer vidt forskjellige caser her, Pelle. De fleste drar inn langtidssykemeldinger, kartlegginger i forbindelse med slikt, funksjonsnivår osv. det er ikke noe som kommer i forbindelse med en ukes influensafravær.

Pelle sa for 10år siden:

Det er ikke sikkert. De trygdesnylterne jeg kjenner til konkret er kolleger av folk jeg kjenner godt, ergo ingen jeg vanker med. Øvrige der jeg har stor mistanke er naboer (som de jeg fortalte om i annen tråd som pusser opp mens de tar ut sykt barn dager, eller der langtidsryggpasienten bygget ut huset).

Men det spiller jo ingen rolle hva jeg eller andre opplever, det som har noe å si er jo hva NAV Kontroll selv sier.

www.nettavisen.no/na24/--1-av-20-svindler-pa-trygden/3750202.html

Pelle sa for 10år siden:

Ok, det var du som skrev at det var naivt å knytte sosiale medier opp mot andres sykdom. Det skjer i liten skala, selvsagt skjer det også i stor skala. Tror jeg.

safran sa for 10år siden:

Er du kronisk syk?

Perhonen sa for 10år siden:

Nettopp. Uten at du til minste detalj må redegjøre for hva du gjør på fritiden. Eller hva du legger ut på sosiale medier. Det er nemelig ikke så artig å legge ut sytehistorier. Selv om man får lyst til det og. Det hjelper med en vennlig hilsen på en dårlig dag.

Jeg tenker at så lenge jeg er på jobb, hver dag, trenger ikke min arbeidsgiver informeres om at jeg i perioder tilbringer hele kvelden på sofaen for å hente meg inn igjen. Ikke før det blir nødvendig å fortelle det. For det er ingen ting som kan gjøres for å forebygge dette. Alternativet er uføretrygd, og det vil jeg ikke ha. Ennå. og at jeg får virusinfeksjoner, og beinbrudd er sånt som kan skje, også for en kroniker.

rine sa for 10år siden:

Nei, ikke det jeg vet. Er det utelukkende kronisk sykdom vi diskuterer, altså?

Pelle sa for 10år siden:

Mulig det finnes en formell definisjon på dette. Men etter mitt skjønn er bildene offentlige når jeg kan gå inn på noens profil og se på bildene, uten at vi er venner. Noe mer kan vel ikke en arbeidsgiver forlange. Det blir jo som å be deg legge frem fotoalbumene dine (det kan jo i seg selv være nyttig i enkelte saker, men det er en annen diskusjon).

Men det sekundet andre kommer til arbeidsgiver og viser bilder de har tilgang på, så blir jo dette å betrakte som et tips. Og tips kan jo selvsagt arbeigdsgiver også bruke, hvis de finner det nyttig. På lik linje med at jeg forteller arbeidsgiver at jeg så Petter stjele fra kassa i går, eller at Guri får noen til å stemple ut for seg, mens hun selv går kl 13 hver dag.

Perhonen sa for 10år siden:

Hva da når arbeidsgiver spør vedkommendes kollegaer om å få se andres sider? Og man ikke får seg til å si nei? Jeg hadde for min del avslått det.

rine sa for 10år siden:

Jeg tror ikke problemet i Norge er at vi har for lite tillitt til både den sykmeldte og legers evne til vurdere hvor arbeidsudyktige folk egentlig er. Det er vel heller snakk om en godtroenhet som går over alle grenser og derav et velferdssystem på bristepunktet. Når folk får en sykmelding pga. at de er slitne, nedstemte, mistrives på jobben eller har mistet hunden (selvsagt i kombo med søvnvansker, tårer og hva_har_du) har vi et problem, og det må være fullt lovlig for arbeidsgiver å bruke bilder fra FB eller hva det måtte være som "bevis" hvis man står oppe i en vanskelig sak med en arbeidstaker.

Pelle sa for 10år siden:

Etter mitt skjønn kan selvsagt slike bilder brukes, men om det er rett vet jeg ikke. Så får den uetiske oppførselen til arbeidsgiver være et kapittel for seg, som selvsagt bør gjøres noe med.

safran sa for 10år siden:

Nei, men det forklarer din manglende forståelse som kommer til syne i innlegget jeg quotet.

nokon sa for 10år siden:

Eg meiner at internett er internett og eg tenker at eit bilete lagt ut i M2 her, kan bli sett av arbeidsgjevar. Facebook og instagram er ikkje privat per definisjon, sjølv om ein kan regulere kven som kan sjå kva. Så den argumentasjonen kjøper eg ikkje i det heile tatt.

Viss eg hadde sagt til arbeidsgivar at eg måtte ha tilrettelegging fordi eg ikkje kunne sitte oppreist i meir enn eit kvarter på facebook, og deretter la ut bilete av meg sjølv som tok Den Transsibirske jernbane med sitteplass, ville det ikkje vore samsvar mellom den historia eg hadde levert arbeidsgivar og det eg presenterte på sosiale medier. Og då meiner eg at arbeidsgivar har noko med korleis ein bruker ferie og fridagar. Viss det er samsvar mellom kva ein gjer på fritida og kva ein presenterer i samtale med arbeidsigvar, er det jo ikkje eit problem.

Strå sa for 10år siden:

Bilder man legger ut på nettet, særlig om det er FB (sjekk hvem som har retten til bildene du legger der) er pr. def. offentlige. Mange vet ikke eller forstår ikke det. Arbeidsgiver kan vel ikke anklages om hen bruker slikt, det kan neppe kalles "skaffe seg innsyn i" med tanke på hvor enkelt det er å se for hvem som helst.

Det er ikke gøy å legge ut sytebilder og sytestatuser, for min del er jeg ikke i stand til å legge ut noe som helst når jeg har grunn til å syte. Etterpå er jeg bare lettet.

Helgeturen min avklarer jeg med lege, og har heldigvis så god dialog med arbeidsgiver at det er greit. Derfor vil de neppe reagere om jeg legger ut en kosestatus. Tilfellet som startet denne tråden hadde vel ikke "god dialog" med arbeidsgiver, men turen var avklart med NAV.

Cumulus sa for 10år siden:

Pelle: jeg er litt nysgjerrig på hva du jober med, siden du forteller at du jobber med å avsløre at folk lyver.

nokon sa for 10år siden:

Problemet er jo at vi har eit system som er basert på tillit. Det er ein del folk som er tilliten verdig. Og så er det ein del folk som ikkje er det. Og dei øydelegg tilliten til dei som faktisk fortener å bli vist denne tilliten. Problemet er vel heller at dei som er pliktoppfyllande og fortener tilliten går inn i ei "Oi, gjeld dette meg, burde eg føle meg truffen?"-tenking, medan dei som ikkje er tilliten verdig ikkje bryr seg om desse debattane i det heile tatt. (Ergo vi treng meir kontroll).

Pelle sa for 10år siden:

Jeg jobber ikke med ting som er i relasjonen arbeidstaker - arbeidsgiver, så det er helt korrekt at jeg ikke vet så mye om akkurat det. Og jeg jobber i liten grad med syke. Hvis jeg jobber med syke, så er det fordi de mest sannsynlig lyver og bedriver trygdesnylting (eller økonomisk kriminalitet om du vil).

Løgnbiten er ikke hoveddelen av jobben min, men den dukker opp fra tid til annen i kompliserte saker. Dog i annen sammenheng enn det som her diskuteres. Mange har jobber i det offentlige hvor løgner avdekkes etter nitidig kontrollarbeid. Mattilsynet, kemner, tollvesenet, skatteetaten, NAV, Arbeidstilsynet er eksempler.

Perhonen sa for 10år siden:

Men må man avklare helgeturer med arbeidsgiver?? I min bedrift er vi en plass mellom 50-60 arbeidstakere, det blir ganske travelt å være sjef hvis hun/han skal holde seg oppdatert på alle.

Jeg hadde ferie i november. Ferien var søkt om og innvilget i mai. Nå har jeg søkt om to feriedager i mai, men jeg har ikke informert om hva jeg skal bruke de til. Må jeg det? Fordi jeg har flere kroniske sykdommer?

Og hva med min kollega som brakk en fot i slalombakken? Hva slags oppfølging kan hun forvente? Skal man som arbeidstaker tenke at man bør holde seg hjemme slik at man ikke utsetter seg selv for fare og for skader og langtidssykemelding. Sykkeltur....farlig. Båttur....farlig. Joggetur....farlig.... osv

Olympia sa for 10år siden:

Men hva med de/oss som ikke er på jobb, uansett om det er grunnet langtidssykemelding eller uføre- plikter vi å redegjøre for hva vi gjør i løpet av dagene? Eller å være ekstra påpasselig med hva vi legger ut på sosiale medier?

nokon sa for 10år siden:

Perhonen, det er ingen som har snakka om at alle skal rapportere alt dei gjer i ferien sin til arbeidsgivar. Dette handler om å ta ut ferie medan ein samtidig er sjukemeld. Når ein tar ut ferie og går på jobb før og etter er det jo noko heilt anna.

Pelle sa for 10år siden:

Det er vel ingen som sier at noensomhelst må være ekstra påpasselig? Men at det man legger ut kan brukes mot deg om det er mye som trekker i samme retning. Det stod jo feks i media om en mann som var ufør fordi han knapt kunne gå, og så dukket han opp i diverse maratonløp og gjorde masse aktiviteter på sosiale medier. Han mistet uføretrygden.

Eller som i min jobb: "Nei, han kjenner jeg ikke", og så er det bilde av at akkurat de to holder rundt hverandre på en fest og kommenterer masse hos hverandre på Facebook. Eller "Nei, der har jeg aldri vært, aner ikke hva du snakker om", og så har samme person lagt ut bilder fra akkurat det stedet.

Perhonen sa for 10år siden:

Du kan jo ha jukset til deg uføretrygd? Og da mener mange at man må holde seg innendør, eller i det minste se syk ut. Og i allefall ikke gjøre hagearbeid, eller slå inn en spiker.

Det er forskjell på å være på jobb 8 timer hver dag, og å jobbe en time daglig. For mange kronikere er 1 times husarbeid det meste de overkommer. Likedan med snekkering, hagearbeid, handling, shopping, sosiale sammenkomster. Det å være sosial med andre, en tur på kafe kan for mange være enormt krevende. Men man kan da ikke være nødt til å holde det hemmelig som om man stjal for det.

Olympia sa for 10år siden:

Joda, jeg ser selvsagt denne. Det jeg sliter med i den opprinnelige saken her er at (hvis vi tar det avisdama sier for god fisk) NAV og lege hadde godkjent ferier og aktiviteter. Og likevel er det oppsigelsesgrunn. Det bunner vel kanskje i mistillit mot legestanden?

Perhonen sa for 10år siden:

Hvis man er på "ferie" mens man er sykemeldt, må det avklares med nav, for å beholde sykepengene. For noen kan en ferietur være helbredende i forhold til det man sliter med. Sykmelder man seg derimot for å dra på ferietur, fordi man ellers ikke har ferie til gode er sjansen stor for at man mister sykepengene. Uansett er det en løgn man selv må stå til ansvar for på en eller annen måte.

Min arbeidsforgiver kjeftet på meg fordi jeg tok ut mine planlagte feriedager etter at jeg hadde vært delvis sykmeldt i en periode. Og det burde jeg i allfall ikke ha gledet meg over på facebook. Og jeg burde ha informert om hva jeg skulle gjøre på de to feriedagene. Og bedt om tillatelse til å dra hjemmefra. I to dager. Jeg ringte henne på forhånd for å høre hvordan jeg skulle håndtere dette så hun var informert. Bare ikke om hvor jeg skulle.

nokon sa for 10år siden:

Ah, eg fekk ikkje med meg at du diskuterte din arbeidsgivar spesielt, eg trudde du snakka generelt om det å ta ut ferie i sjukemdelding. Då skjønner eg litt meir. Eg skjønte ikkje heilt kva det var du argumenterte for eller mot.

Eg kjenner regelverket rundt sjukemelding og ferie, ja. Og eg trudde det var dette du snakka om.

Pelle sa for 10år siden:

Det er jo ikke sikkert de har sitt på det tørre mht oppsigelse. Saken er jo ikke avklart, så vidt jeg forstod.

Pelle sa for 10år siden:

Noen arbeidsgivere er jo duster. En småbarnsfar i min familie lå i koma i tre måneder, og hadde deretter opptrening. Da han var arbeidsfør igjen etter ca ett års fravær, tok han ut ferie med barna sine. Arbeidsgiver ble sur, og skjønte ikke hva han skulle med ferie, nå som han hadde ligget i en seng store deler av året uansett.

vixen sa for 10år siden:

Noen arbeidsigivere er jo urimelig. Og man har rett på å ta ut ferie uansett om man har vært sykmeldt eller ikke. Det er jo en opptjent rettighet. Men da jeg jobbet med sykmeldte så møtte jeg veldig mange som ble skikkelig sure fordi de måtte bruke feriedager når de skulle til syden og ikke bare kunne dra på sykepenger. Det er ikke noe problem å ta ut ferie i en sykemeldingsperiode, men da får man ikke sykepenger for denne perioden. Og ferieavviklingen må jo godkjennes av arbeidsgiver på lik linje som ellers.

Om man ikke vil møte sammen med lege, arbeidsgiver og nav så bryter man plikten sin og da bør sykepengene stanses. Det er imidlertid svært tidkrevende og vanskelig å kontrollere sykepenger og dagpenger. I praksis så lar man ting gå fordi det krever så mye å gjøre noe med det selv om man vet at det nok er ugler i mosen. Legene er vanskelig å få tak i og saksbehandlere er vanskelig å få tak i. Oppfølgingsarbeidet krever mye og derfor er det viktig å jobbe med holdninger fordi systemet nettopp er basert på mye tillit. Har opplevd mange ganger at legene sier til NAV at de tror at problemet ikke ligger i det som står i legeerklæringen og at de kjenner bare en liten del av saken. Derfor er dialog viktig sånn at man får mer opplysninger på bordet. Har møtt leger som sier at bruker bare kommer til å bytte lege om de kommer med motforestillinger og har møtt leger som bare sier at de aldri har nektet noen sykmelding selv de gangene de bestemt mener at det ikke er rett. Dette er veldig vanskelig. Og et stort og dyrt problem. Nettopp av hensyn til at vi skal ha det sikkerhetsnettet når vi trenger det.

rine sa for 10år siden:

Helt klart, men jeg lurer fremdeles på hvorfor folk lurer på om de er "verdt" sykmeldingen eller ikke. Hvis man er 100 % borte fra jobb, regner jeg med at det er åpenbart for alle parter at man er 100 % ute av stand til å klare jobben. Da skal ikke en avisartikkel få en til å tenke at "Hm, er jeg en snylter? Er det meg de snakker om?"
Kommer disse tankene fordi man befinner seg i en gråsone der man er usikker på hvor mye man klarer å jobbe, hva som egentlig er grunnen til at man ikke klarer, om man er borte fra jobb med pga issues som mange andre takler samtidig som de går på jobb? Jeg tror kanskje det er der skamfølelsen kommer inn, og at, om ikke skam (det er en uheldig følelse) men en eller annen følelse som gjør at man ikke kan slå seg helt til ro med situasjonen er på sin plass.
Men, absolutt enig med deg i det at de som kanskje burde skamme seg mest, gjør det minst og hopper glatt bukk over hele debatten.

nokon sa for 10år siden:

Her tenker eg at fastlegeordninga og legane sitt ansvar kjem inn. Det burde ikkje vere slik at ein bare bytter fastlege og det burde vere medisinfaglege vurderingar som låg til grunn for sjukemeldinga. Men det er kanskje dette NAV Kontroll har tatt tak i, dei siste åra?

Nextlife sa for 10år siden:

[QUOTE=rine;3957821]Helt klart, men jeg lurer fremdeles på hvorfor folk lurer på om de er "verdt" sykmeldingen eller ikke. Hvis man er 100 % borte fra jobb, regner jeg med at det er åpenbart for alle parter at man er 100 % ute av stand til å klare jobben. Da skal ikke en avisartikkel få en til å tenke at "Hm, er jeg en snylter? Er det meg de snakker om?"
Kommer disse tankene fordi man befinner seg i en gråsone der man er usikker på hvor mye man klarer å jobbe, hva som egentlig er grunnen til at man ikke klarer, om man er borte fra jobb med pga issues som mange andre takler samtidig som de går på jobb? Jeg tror kanskje det er der skamfølelsen kommer inn, og at, om ikke skam (det er en uheldig følelse) men en eller annen følelse som gjør at man ikke kan slå seg helt til ro med situasjonen er på sin plass.
Men, absolutt enig med deg i det at de som kanskje burde skamme seg mest, gjør det minst og hopper glatt bukk over hele debatten.[/QUOTE]
Jeg tror kanskje man er trygg på egen sykemelding, men føler skam/usikkerhet eller andre negative følelser rundt andres tanker.
Tror alle i hele verden at dette gjelder meg? Tror de at jeg snylter?

rine sa for 10år siden:

Vel, drit i alle andre, tenker jeg da. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men folk flest burde bli flinkere til det.

Nextlife sa for 10år siden:

Det er jeg helt enig i.

nokon sa for 10år siden:

Eg trur det er mykje som kan utløyse slike kjensler. Nokre gonger er det begrunna i verkelegheita, andre gonger er det ikkje det. Ein kan vere ganske trygg på si eiga arbeidsevne, men stille spørsmål ved om eigne erfaringar, eigen smerteterskel, eigne kroppslige opplevingar er reelle. Og det trur eg særleg mange med litt diffuse diagnoser eller folk som er under langvarig utredning og ikkje får svar, kjenner på. Eller ein kan kjenne skuld- og skamkjensle på grunn av årsaken til sjukdommen.

Men eg kjenner eg har lyst å trekke meg tilbake frå debatten om skam, fordi det blir vanskeleg for meg å ikkje bli meir personleg enn eg ønsker i åpent forum. Kan hende eg kjem tilbake til det i eit meir lukka rom, seinare.

nokon sa for 10år siden:

:nemlig:

Det er både lettare sagt enn gjort, og mange burde bli flinkare til det.

rine sa for 10år siden:

Jeg lurte litt på om jeg skulle skrive noe om hvorfor jeg ikke helt forsto at du skammet deg, nokon, (i tilfelle du trodde mitt forrige innlegg var myntet på deg-det var det ikke) men jeg turte ikke siden jeg er usikker på hva du har skrevet hvor og hva som var greit å skrive og ikke.

nokon sa for 10år siden:

Eg kan svare deg på det litt seinare, men eg ønsker ikkje å ta det her i denne tråden.

Men eg ser at det er eit irrasjonelt aspekt her.

Cumulus sa for 10år siden:

Angående skam, er jo ikke dette en følelse som oppstår i den enkelte ut fra ingenting. Følelsen er et samspill mellom ulike faktorer, deriblant hvordan samfunnet ser på sykdom. Mennesker lever jo ikke i et vakum der eget følelsesliv lever separat fra omverdenens tilbakemeldinger. Dermed blir det også helt meningsløst å si at skamfølelse ifm sykdom kun er eget ansvar. Vi har vel et felles ansvar i samfunnet for å bygge det samfunnet vi ønsker oss? Og da kan man spørre seg om man ønsker et samfunn bygget på mistenksomhet eller et samfunn bygget på tillit.

Et viktig poeng ift det avisisinlegget H:I viser til, synes jeg er å se på den mistenksomheten arbeidsgiver utviste i den saken. De bildene kvinnen hadde lagt ut på Face var faktisk fra FØR sykdomsperioden hennes, ergo tok faktisk arbeidsgiveren hennes feil ift hennes sykdom. Det er hva mistenksomhet kan føre til. Jeg sier ikke at denne damen ikke har eget opplysningsansvar. Men hva med arbeidsgiverens undersøkelsesplikt? Det blir vel søkt å sende avgårde bilder til Nav uten å være sikker i sin sak. Hadde arbeidgsgiver fortsatt å vise tillit i stedet kunne saken vært løst uten Nav.

Billa sa for 10år siden:

Jeg har stusset litt over film av CanCan-dansende sykmeldt ansatt. På FB. Det var ryggen, og helt umulig å jobbe. Ingen tilrettelegging funket i henhold til lege og ansatt. Hverken stå, gå, sitte eller bevege seg innenfor arbeidsplassens vegger overhodet. Nærmest invalidisert. Vi kom aldri til Diamøte 2, og jeg ble gjort oppmerksom på aktiviteten av (oppgitte kollegaer). I Diamøte med NAV ville jeg typisk luftet forslag om vi kunne tilrettelegge f.eks med ringdans i resepturen eller litt Halling i selvvalget, siden DET så ut til å gjøre ryggen godt :nemlig:

Perhonen sa for 10år siden:

Jeg og har gamle bilder hvor jeg er på fjelltur. Ute og ror. På fisketur. Hopper på trampoline osv. Og det kan faktisk være artig å dele slike bilder og. Men spørs om jeg må legge ut før/nå bilder slik at jeg får synliggjort at det er en forskjell på før og nå.

Jeg klarer meg godt på jobb, i lange perioder. Med hjelp av ibux, paracet, metformin, atacand, centyl, imigran, sarotex osv osv. Og så hender det at jeg blir sykemeldt. Og MIN arbeidsgiver og mange andre med samme arbeidsgiver, vi opplever at vi skal skamme oss, og angre oss og gud vet hva, fordi vi ødelegger firmaets økonomi, det blir ingen penger igjen til vikarer på grunn av våre sykemeldinger, og generelle sykefravær, og vi bør skamme oss som ikke tar bedre vare på helsen vår og sørger for at vi ikke blir syke. I klare forståelige ord. Dårlig økonomi, de sykes skyld.

Er det da rart man skammer seg? Jeg gruer meg som en hund hver gang jeg må ringe og fortelle at jeg er syk. Det er rett og slett vanskelig. Og jeg får så dårlig samvittighet.

m^2 sa for 10år siden:

Jeg pleier å si at "gudskjelov" er det hjertet det er noe galt med, med ståk og ståhei og oppstuss med blålys og sirener og operasjon liksom.
Noe "skikkelig" for folk å forholde seg til, sykdom det "står respekt av" og som folk "skjønner er på ordentlig". Hjertet er noe reelt, og det er noe reelt galt med det. Ferdig snakka lsm.

Jeg er "glad" det ikke er noe skjult, psykisk, mer psykosomatisk eller slitasjerelatert på en måte. Noe man kan synse om eller Tenke Sitt om TM, og som det legges prestasjon og ytre press i å mestre mer kortsiktig på bekostning av langsiktig helse. Jeg merker folk forholder seg helt annerledes til det, bla med venninner jeg har som faller i denne kategorien og måten vi oppfatter å bli møtt forskjellig på. Det er helt påfallende faktisk.

Jeg skjønner godt at folk ender med å føle skam. Hører man ord som i praksis betyr liksomsyk eller svak eller "burde/kunne/skulle bare ha" nok ganger skal det en god del til for at ikke litt av det siver inn hvertfall. Forventningen om å kunne sette hele privatlivet på hold for å prestere 100% på jobb, f.eks, når totalpakka ikke er fysisk (eller psykisk) gjennomførbar. Den forventningen hører man ofte om.

Jeg føler ikke skam, men så blir jo jeg heller ikke møtt med de ordene i forhold til/på grunn av min sykdom.

Jeg har tilogmed tenkt på om det kan være litt forskjell på "mannesyk" (hjertet) og "damesyk" (slitasje, psykosomatisk, osv) i samfunnet, for å sette det VOLDSOMT på spissen.

-ea- sa for 10år siden:

Klart det kan, tenker jeg.

Katta sa for 10år siden:

m^2, det ER jo forskjell på det, det er gjort haugevis med forskning på denslags.

m^2 sa for 10år siden:

Jeg tenkte ikke på sykdommene som sådan altså, men hvordan det blir mottatt.
Jeg tenker altså at jeg med min "mannesykdom" blir møtt på en helt annen måte enn de med "kvinnesykdom".

Eller det er sikkert forsket masse på det og :gruble:
Isåfall kan jeg jo bare legge til en +1 på erfaringsgrunnlaget :humre:

Katta sa for 10år siden:

Ja, det er forsket mye på det. Det er høystatus- og lavstatussykdommer. Gjenspeiler seg også i hva leger velger og hvem som tjener best og hvor det er lettest å få forskningsmidler. Selv om det har snudd noe. Det er ikke mange år siden man måtte ha en skikkelig mannesykdom for å i det hele tatt ha rett på sykepenger. For å sette det litt på spissen, men ikke så mye.

m^2 sa for 10år siden:

Men det merker man også utenfor legestanden da, for å si det sånn. Hvordan "folk flest" møter en, arbeidsgivere og sånt også.

Egentlig så visste jeg jo at det fantes høystatus og lavstatussykdommer, men jeg tror ikke helt jeg forsto rekkevidden av hva det innebar før jeg står midt oppi det selv.

Marla Singer sa for 10år siden:

Jeg skjønner godt at mange som er mye sykmeldt på grunn av ulike psykiske eller diffuse fysiske plager føler skam, og at noen synes det er ubehagelig når man snakker om de som er sykmeldt men ikke skulle vært det. Dette er jo plager som mange kan tro at de kan kjenne seg igjen i. Jeg husker bare da jeg hadde skikkelig problemer med ryggen, og at noen ikke forstod at det finnes grader av plager, at mine plager var slik at jeg ikke klarte å fungere, mens deres var slik alle (inkludert meg) har fra tid til annen. På samme måte tenker vel noen at de også er litt deppa iblant, de også kan være slitne og sånn. Det er jo veldig uklokt å tenke slik uten å klare å sette seg inn i at andre kan ha det annerledes, så det beste hadde jo vært om man hadde klart å drite i de folka, slik rine skriver. Men vi er jo skrudd sammen slik at sosiale tilbakemeldinger betyr noe for egen selvfølelse. Det å være i arbeid er jo også en höydare sosialt sett, det har en sosial verdi. Klart det å være uten arbeid i seg selv også kan påvirke selvfølelsen.

Og sånn sett bør man jo tenke seg om et par ganger før man fyrer av ting som urettferdig går utover de som er syke. Men da sikter jeg til det å snakke nyansert om temaet, være saklig, ikke generalisere. Jeg synes du bommer i denne diskusjonen, Cumulus, og jeg er enig i mye av det Pelle skriver. For det første så vet jeg ikke om alle kronikere vil sette pris på at du skriver på vegne av "oss kronikere". Men det er nå så. Viktigere er det at jeg synes du legger alt ansvar over på andre for følelsene du selv sitter med, du skriver at det er noen andre som gir deg skamfølelse. Og da har du jo ikke noe ansvar, eller mulighet, for å gjøre noe med den følelsen selv. Det tror jeg ikke er riktig. Jeg tror den skamfølelsen i tilfelle må handle om noe annet enn at du hører at sykepenger er "fellesskapets midler", for det er jo en realitet som ikke betyr noe annet enn det man eventuelt tillegger det selv. Og jeg synes det er litt ugreit å forsøke å stoppe en diskusjon (jeg opplever på en måte at det er det du ønsker) om en helt saklig ting som hvordan man bruker velferdsordningene, ved å si at hvis man fortsetter å snakke om det så påfører man deg skam.

Er det det at du er så lei av mistenkeliggjøring, grunnet egne erfaringer, at du ikke orker å høre om temaet lenger, eller mener du faktisk at man ikke skal diskutere misbruk av sykeordningene? Eller er det noe med måten dette temaet blir diskutert på, som du synes er ugreit, og som burde vært annerledes?

Skremmern sa for 10år siden:

Jeg tror det er utsagn av denne typen som får langtidssykemeldte til å føle skam:

Litt sånn du er er liksom-syk-antagelser fra de rundt/familie/debattanter på samme nettfora.

GydaG sa for 10år siden:

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Guava sa for 10år siden:

Gyda.. Man er ikke pliktig til å oppgi diagnose, men det som sies i dialogmøter skal være sant og man er pliktig som arbeidstaker til fokusere sterkt på restarbeidsevne. Om denne er helt fraværende fordi ryggen ikke tåler å sortere varer eller å betjene kunder er det ikke veldig rart om man reagerer på at samme arbeidstaker deltar på dansekurs.

Det er slikt som er med å gjøre det vanskelig for alle som har ryggproblemer, migreneproblemer osv.
Jeg blir ganske oppgitt over at all hodepine kalles migrene av enkelte eller at hver lille filleforkjølelse kalles influensa.

Generelt krever det mer nå av syk arbeidstaker enn det gjorde tidligere og ærlighet må til. Er man sykmeldt på grunn av konflikt og psyke er det ganske umulig å ikke la dette komme fram på noe vis i dialogen. Man kan ikke sitte og si at man har kreft eller hjertesvikt når konflikten er årsak. Da må man heller si at man ikke vil snakke om det og beskrive hvordan sykdommen innvirker på arbeidsevnen. Det siste har man plikt til å opplyse om. Det kan være temmelig pyton, men regelverket har blitt slik.

Cumulus sa for 10år siden:

Jeg har prøvd å legge ut oppdateringer fra sykehuset og såkalte klagemeldinger når jeg har vært skikkelig nede. Det slo IKKE ann. Når jeg derimot la ut et skrytebilde av meg selv, brun og fin med familien min på helsetur, fikk jeg masse likes. Så det kan virke som det eksisterer noen kodekser for hva folk ønsker å se. Dermed legger jeg ikke ut klagemeldinger lenger. Men så vet også min arbeidsgiver alt om situasjonen min, så jeg blir ikke stressa av å legge ut fine bilder fra dager jeg er frisk. Men jeg kunne faktisk godt tenkt meg å delt det mindre hyggelige også, om folk klarte å "ta" det.

Cumulus sa for 10år siden:

Jeg snakker ikke på vegne alle alle kronikere. Men jeg snakker ut fra at jeg har deltatt på utrolig mange tiltak for kronikere ifa kurs, helsereiser, innleggelser, treninger etc. Og der er ofte et gjennomgangstema at mange snakker om skam og skyld. Jeg har også deltatt på kurs for å jobbe med den type følelser, og jeg mener IKKE at det ikke er eget ansvar å jobbe med det. Jeg er bare sååå utrolig lei av folk som tror de ikke deltar selv i dette samspillet med fra samfunnet mener og forventer. Og jeg mener da at det blir helt feil å komme med utsgn som "jammen det er jo et faktum det går av penger VI har skap". Ergo "du skaper ingenting, vær meg takknemmelig som betaler for deg". Det er dette jeg vil til livs. Jeg mener på ett plan at man skal diskutere misbruk, jeg bare merker meg hvor mye mer interesserte folk er i DET temaet, kontra å fokusere på tilrettelegging, tillit, oppmuntring osv. Og det er her utsagnene som "jeg hadde en nabo en gang med vondt i ryggen som pussa opp" kommer inn i bildet. De historiene er jeg veldig lei av. Det virker nesten som de utsagnene bunner i misunnelse på sykdom. Jeg har selv fått høre " Jeg kunne ønske jeg var litt oftere syk selv, jeg", som om det er noe å trakte etter. Merkelig....

nokon sa for 10år siden:

Eg er framleis under utredning, men nærmer meg ei kronisk diagnose. Og eg kjenner på mange av desse kjenslene du beskriv, Cumulus, men eg klarer ikkje å identifisere meg med "oss kronikere" slik du bruker det gruppebeteiknelse. Eg vil snarare styre unna den typen språkbruk, fordi eg tenker at viss eg skal sjå på meg sjølv om ein kronikar, knytter eg meir av identiteten min til sjukdom enn eg ønsker. Og det er lite gunstig. Eg trur og denne retorikken er med på å skape større stigma, heller enn mindre.

Eg meiner framleis at dette med kjensler knytta til å akseptere eigen situasjon, er eit individ-problem, ikkje eit samfunnsproblem. Vi kan ikkje la vere å snakke om korleis eit system basert på tillit er i ferd med å bryte saman fordi det er så enkelt å misbruke denne tilliten. Vi må kunne snakke om den sjukemelde sitt ansvar, arbeidsgivar sitt ansvar og fastlegane sitt ansvar. Ikkje fordi alle som er langtidssjukemelde eigentleg pusser opp hytta og går på dansekurs, men fordi ein del gjer det. Og ein del "tar seg ein tredagers" nå og då. Mange viser seg ikkje tilliten verdig. Og det må leggast inn betre kontroll- og oppfølgingsrutinar som tar tak i dette problemet.

Sjølv trur eg at fastlegeordninga har mykje å seie. Det kan hende at ei ordning kor ein som sjukemeldt skulle gjennom ein sjekk hos ein annan lege på eit eller anna tidspunkt eller noko slikt.

Eg meiner og at ein som langtidssjuk må tåle litt kontroll og oppfølging. Eg ser jo korleis det er ramaskrik når slemme-NAV nå driv med arbeidsevneutprøving av folk som har vore på AAP i fire år og som har søkt om varig ufør. Eg overhøyrer folk på venterommet til fysioterapeuten som snakker om det at dei faktisk må dokumentere at dei ikkje kan jobbe, før dei får ufør. Ei sa til og med at denne arbeidsevneutprøvinga var så slitsom at ho måtte kutte ned på sosiale aktiviteter og frivillig arbeid i kyrkja. Eg tenker at det bare skulle mangle. Og eg trur faktisk at viss folk flest hadde hatt meir tillit til at det er tilstrekkeleg kontroll av langtidssjukdom, ville mistenkeleggjeringa av dei som faktisk er sjuke blitt mindre.

Katta sa for 10år siden:

Leger har ikke lov til å sykmelde for "ryggen", de må skrive en riktig diagnose. Lege og NAV skal vite hva som skjer, arbeidsplassen skal bare vite funksjonsnivå. Hvis man trenger en dekkhistorie og driver med endel fysisk aktivitet utenom jobb er det litt korttenkt å bruke ryggplager som forklaring overfor arbeidsgiver. Da må man nesten regne med at de før eller siden reagerer.

GydaG sa for 10år siden:

Ja, selvsagt, men hvis arbeidsgiver blir informert om funksjonsnivå og hva som er opplegget for å bli frisk igjen kan de ikke kreve diagnosen. Og igjen handler det jo om tillit. Det er vel ikke noe som er så opplest og vedtatt som at det kreves fysisk aktivitet for å fikse "ryggplager" heller, sånn sett.

Det jeg vil frem til er at det er enklte diagnoser det er vanskelig å ha, og å være åpen om. Og at det kanskje er enklere å bli frisk dersom man unngår å informere hele arbeidsplassen om hvorfor man er borte hvis det faktisk er årsaken.

Pebbles sa for 10år siden:

Ja.

Å snakke på en ubevisst og/eller nedvurderende måte om psykosomatiske og psykiske sykdommer for i neste sekund si at "folk må ikke bry seg om hva andre mener", vitner om liten grad av bevissthet.

"Man kan si alt til alle så lenge man sier det på riktig måte" hørte jeg av en psykolog på kurs en gang. Det er min erfaring også. Så selvfølgelig skal dette kunne diskuteres. Men det betyr ikke at man er fritatt fra den jobben det er å gå noen runder i eget hode mtp formen man velger.

rine sa for 10år siden:

:nemlig: Jeg tar herved det hele og fulle ansvar for skamfølelsen til de langtidssykemeldte. Søren heller, jeg tar like godt ansvar for all dårlig behandling av barnevernsbarn og homofile i samme slengen.

Du fornekter deg jaggu ikke, Skremmern. :snill:

Og ikke du heller, Zoe. :så den etterpå:

Marla Singer sa for 10år siden:

Litt av poenget mitt er at det ikke nødvendigvis er det det betyr, men at dette er din tolkning. Du trenger jo ikke være mer eller mindre takknemlig enn alle oss andre som har vært, er eller kan bli syke. Men det er jo slik at de som jobber gjør det mulig å ha et slikt system, og derfor er det viktig at de som kan jobbe, gjør det. Ikke for å "betale på deg", men fordi de fleste av oss ønsker å ha et slikt system nettopp fordi man ønsker at det skal gå an å være syk.

Jeg skjønner at du er drittlei av lite gjennomtenkte kommentarer, og å si at man skulle ønske man var litt oftere syk selv, til en som faktisk er syk, har jeg bare ingen ord for. :wacko: Men jeg synes likevel det er litt urettferdig av deg å mene bastant at "folk" er mye mer interesserte i misbruk av sykeordninger enn av tillit. Det kjenner jeg meg ikke igjen i i det hele tatt. Hvor hører du forresten alt dette? Er det i virkeligheten eller på nett?

Cumulus sa for 10år siden:

Det er mest på nett, marla. I min bransje er det ingen som skulker eller jobber mindre enn man må, kollegaene mine er veldig interesserte i jobben sin og jobber heller mer enn de må. Det er ingen mistenksomhet der. Sjefen min er også helt inneforstått med situasjonen min, og alle venner og naboer vet godt hvordan helsen min fungerer. Det er mediene, politikerne og nettbrukere som provoserer meg. Og en slengbemerkning innimellom fra mennesker rundt meg, men det er sjeldent.

Marla Singer sa for 10år siden:

Internett er jo vilt. Jeg klarte å føle meg som en mislykket og ubrukelig hundeeier av å lese for mye på nett (jeg var en helt vanlig en). Det er noe helt eget med hva som skjer når mer eller mindre normale folk blir sluppet løs i en anonym verden som tilsynelatende foregår på en skjerm, altså. Jeg har fortsatt tro på at de fleste av disse folka tenker og ter seg annerledes når de forholder seg til folk i virkeligheten.

Perhonen sa for 10år siden:

Kutte ned på sosiale aktiviteter og frivillig arbeid i kirka ja. Det er jo trist. Og man burde jo mestre begge deler. Men de fleste som er så dårlige at de søker om varig ufør har vel mer enn nok med å ta vare på seg selv og eget hjem, og kan vel mest bare drømme om utstrakt sosial aktivitet og frivillig arbeid. Men man burde kunne søkt om uføretrygd før man er så dårlig og utslitt at rest av livskvalitet er borte. Jeg tenker det er viktig å klare å bevare den også. Som jeg har det selv om dagen så er jeg så sliten etter en dag på jobb at det å være sosial funker overhodet ikke. Mitt sosiale liv er et innlegg eller to på facebook for tiden. Og det er faktisk greit nok! :)

Billa sa for 10år siden:

Jeg har respekt nok for folk til å anta at det de forteller meg ansikt til ansikt er tilfelle. Når jeg får beskjed om at ryggproblemer gjør det umulig å jobbe noe som helst, så er det det jeg forholder meg til. Jeg kan ikke da anta at ryggen er en egentlig sekkediagnose for noe annet. Særlig meningsløst blir det når jeg bruker tid på å sjekke ut behandlingsmuligheter via NAV, avlastningsmatter, bedriftshelsetjenesten, nye sko, egen stol, "raskere tilbake, fysioterapi osv for å tilrettelegge og holde folk i gang. Akkurat som jeg ikke har annet å bruke tiden på, eller andre å bry meg om.

Faktum er at vi ikke lever i et vakuum, og en viss grad av åpenhet MÅ det være, for at jeg som arbeidsgiver skal kunne møte sykmeldte på en OK måte og tilby riktig tilrettelegging. At det ikke alltid er ønsket, og til en viss grad overproblematisert, er en annen ting. Motivasjonen er høyst ulik når det gjelder å holde fraværet så lite og kort som mulig. Jeg har opplevd å måtte bremse enkelte som vil så altfor mye for fort, og atter andre har blitt sure når jeg har benyttet de verktøyene jeg har, og fått fortgang i behandlingsmulighetene slik at de kan komme raskere tilbake. Vi er ulike.

Isprinsessen sa for 10år siden:

Jeg ønsker meg Billa som sjef

Perhonen sa for 10år siden:

Vi er ulike ja. Da jeg brakk beinet og var på oppfølgingssamtale var tiltaket for å komme fortere tilbake i jobb at "jeg skulle jobbe mer med å rose mine medarbeidere". Da har man skjønt det. Med gips og krykker, mistenkt for psykiske problemer kanskje.

Billa sa for 10år siden:

Bare å sende en åpen søknad :)

Billa sa for 10år siden:

Hvordan skulle DIN ros av andre få DEG raskere på beina? Flott tiltak, for all del, men jeg ser ikke helt at det skal hjelpe på et benbrudd? Du er rimelig desperat hvis du brekker beinet fremfor å være ærlig på at det er noen mer psykiske utfordringer du sliter med på arbeidsplassen ;)

Perhonen sa for 10år siden:

Jeg tror jeg har en leder som trekker noen rare tolkninger innimellom...og som snakker til og ikke med sine medarbeidere. Jeg er heldigvis veldig heldig, jeg har sluppet unna psykiske problemer, jeg har mer enn nok fysiske. Og de forsøker jeg å late som ikke fins. Det funker ikke alltid. Og med en leder som gir meg følelsen av å være en juksemaker som prøver å lure meg vekk fra jobb så er det enda verre å være borte fra jobb, selv om jeg nok burde mange ganger. Når hun attpåtil går gjennom mine kollegaer for å følge med på facebook om jeg gjør noe spennende på fritiden...så syns jeg det er drøyt. Attpåtil får hun dekt alt fravær gjennom nav fordi jeg selv søkte om det. Dette fordi jeg ikke vil hun skal kjenne til alle diagnosene jeg har da jeg tenker hun vil bruke dette i mot meg. Hver gang jeg er forkjølet så er det fordi jeg har diabetes og dårlig immunforsvar mener hun, ikke fordi jeg jobber i barnehage, og med 40 barn fra ett til to år som skal ha minst en klem og en kos hver dag, med eller uten snørr.

Skremmern sa for 10år siden:

Jeg fikk litt pes tidligere i tråden pga en kommentar om skam. Jeg har tenkt litt på dette i etterkant av svaret, og selv om jeg siterte rine, mener jeg å ta dette opp i så generelle vendinger jeg bare får til.

Jeg tror at man sår vonde følelser når man kommer med uttalelser om andres lidelser. Lidelser som er diffuse for oss som ikke har dem. Det jeg sliter med når jeg skal gjøre meg opp en mening om dette, er hvor man skal sette streken. Hvor grensen skal gå. Er det i orden at enken er borte fra jobb i 4 måneder når mannen hennes gjennom 30 er gått bort, og hun er i sorg? Er det i orden at forelderen hvis barn har forsøkt å ta livet av et av de andre barna, sykemelder seg? Er der i orden at mennesker med kronisk-ikke-målbar hodepine (som plutselig bare dukket opp, og som nå, 14 år etter, er like gjeldende) mottar trygd?

Jeg forstår bare ikke hvordan man kan uttalse seg så bastant når det gjelder dette. Jeg er ikke uenig i grepet som må tas, jeg er tydeligvis bare like usikker som de som bestemmer, på hva som må gjøres. Å angripe lideleser man ikke forstår seg på tror jeg ikke er løsningen, å avsløre snyltere og pengesluket der, er målet, men utover å være enig i at det som ble gjort i artikkelen er greit, er jeg tom for ideér. :p

rine sa for 10år siden:

Jeg ser den, Skremmern, men jeg tror tiden er inne for å faktisk være litt mer bastant. Å toe sine hender, (noe må gjøres, men hva?) IA og fokus på nærvær, ikke fravær, det funker jo rett og slett ikke. Da må man tørre å sette spørsmålstegn ved om alle sykdommer er like verdige, om man skal ha rett på full lønn gjennom hele sykmeldingsperioden, om det er riktig å innføre karendsdager osv. Jeg ser også at noen vil bli skadelidende og at alt ikke er svart-hvitt når det gjelder f.eks psyko-somatiske lidelser, men slik velferdssystemet er i dag, er det jo verken rettferdig eller bærekraftig. Noe må altså gjøres, og jeg har troen på at vi må gjøre litt mer enn å "snakke om det."

Nextlife sa for 10år siden:

Jeg synes denne kronikken i dagens VG er relevant til diskusjonen, selv om han snakker om helt uføre, mens vi vel diskuterer sykemeldte i forskjellig grad og kanskje litt uføre, jeg husker ikke helt. :knegg:
Vi er flere, bl. a jeg og nokon som har vært inne på dette med selvfølelse knyttet til utfordringer i yrkeslivet, og her synes jeg kronikkforfatteren har en fin formulering:

De faktiske forholdene er at uføre er fratatt drømmen om et normalt liv, sammen med helsen, jobben, økonomien, arbeidskameratene og fjellturene. Alt kjent er borte. Uføre føler ofte en tung sorg for alt de har mistet. De er redde, for fremtiden er usikker og fylt med tomme dager. De er skamfulle, og bebreider seg selv. Uføre er også langt oftere enn andre deprimerte. Enten er det grunnen til at de ble uføre, eller så blir de det av uvirksomhet, fattigdom og meningsløshet som følge av å ikke kunne bidra.

www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-hvorfor-vi-misunner-de-ufoere/a/10147317/

rine sa for 10år siden:

Mye sant i det han sier, Nextlife, men jeg reagerer på at han skriver "De faktiske forholdene er..." som om han sitter mer på fasiten enn andre. Jeg misunner ingen å være utenfor arbeidslivet, å ikke ha venner og et sosialt liv, og jeg er veldig klar over at livet ikke er rettferdig. Likevel er det vel ingen tvil om at uføretrygd kan framstå som en enkel løsning for mennesker som likevel ikke har de store utsiktene til en godt betalt jobb, eller som har en omgangskrets som også består av folk utenfor arbeidslivet og der man derfor ikke føler seg stigmatisert i så stor grad. Det er like skummelt å synes synd på alle uføre som å se ned på dem, mener jeg.

Einhyrningur sa for 10år siden:

En fin kronikk, men så har du de (som mine søskenebarn) som faktisk reellt ødelegger. De som sier høyt og tydelig at Nav er en gjeng masere som alltid vil sende dem på all slags mulige tiltak i stedet for å gi dem penger, kan ikke Nav bare holde kjeft og cashe ut? Det er kanskje en grunn til at man er blitt så kynisk at man tar høyde for snyltere når man sier at man setter pris på velferdsordningene.

rine sa for 10år siden:

Miley: Jeg kjenner også en del slike. Og jeg tror at man i uførstatistikkene finner mange mennesker av typen artikkelforfatteren omtaler: Mennesker som er triste over å stå utenfor, som ville gjort alt for å kunne bidra om de kunne og som skammer seg hver gang de ser en avisforsiden om "trygdesnyltere" selv om de helt sikkert ikke burde gjøre det. Dessverre finnes det et annet ytterpunkt, og det er menneskene som er "født" inn i uføretrygd og der NAV framstår som den eneste logiske veien å gå etter ungdomsskolen. Jeg har ikke inntrykk av at skamfølelsen er spesielt stor blant mange av disse, dessverre. Men selvsagt, her kommer ofte livets urettferdighet inn i bildet. Hvis ingen har lært deg verdien av å få en utdanning, hvis du har lært at det fint går an å få mat på bordet og klær på kroppen uten å jobbe en eneste dag, er det ikke så rart om man ikke velger en annen retning på livet sitt, selv om man, i teorien, har muligheten til å gjøre det.