Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dette er vel en typisk ting vi kunne diskutert her, er det ikke? Mener at vi har hatt en del diskusjoner hvor folk mener ditt og datt om at folk sykmelder seg. Jeg syntes denne artikkelen er et glanseksempel på at man faktisk ikke vet hva man ikke vet og derfor bør trå veldig varsomt....
Jeg tenker som så at ja, folk har ikke noe med hvorfor du er sykemeldt å gjøre og aktiviteter som er i samråd med lege og NAV er greit. Men, som sykemeldt kan det være greit å tenke litt på hvilke signaler man sender ut med å være veldig aktiv på sosiale medier og legge ut slike bilder, med tanke på at de kan feiltolkes. Jeg sier ikke at de bør feiltolkes, men at de definitivt kan det. Generelt bør man vel tenke litt mer over hva man deler på sosiale medier, men det er en annen diskusjon. :knegg:
Arbeidsgiveren har gjort en brøler her synes jeg, iom at lege og NAV har vært klare på at hun er sykemeldt og bør være i aktivitet, og noen av bildene var vel også fra før sykemeldingsperioden.
Tja. I denne situasjonen så tenker jeg at det hadde vært helt ok om arbeidsgiver hadde stilt disse spm med lege og NAV tilstede. Med noen som er så aktiv så hadde det kanskje vært mulig med tilrettelegging i jobb. Er det konflikt med arbeidsgiver som gjør at hun er sykmeldt så bør man kanskje tenke at vedkommende burde vært i annen jobb. Kan på et vis skjønne arbeidsgiver også om det nå er sånn at den sykmeldte ikke ville møte på samtaler og slikt med arbeidsgiver. Og jeg tenker at det er ikke sånn at legen sitter på all informasjon og legen er ikke den eneste som har noe å si i en sånn sak. Dessuten så kan man i utgangspunktet ikke dra til utlandet mens man mottar sykepenger. Synes dog det er litt merkelig at hun tar det til media.
Sånn helt generelt så synes jeg det er alt for mye fokus på folk som mottar sosialhjelp og at de skal stilles krav til og kontrolleres. Det utbetales enorme summer i sykepenger og dagpenger og det er mye lettere å utnytte egentlig.
Jeg synes at arbeidsgiver i lang større grad enn i dag bør stille spørsmålstegn ved sykmelding og kanskje også ha rett til å si opp folk som er mer sykmeldte (av ulne årsaker) enn de er på jobb. Selvsagt er det ikke OK å ta folks private bilder og sende rundt omkring, men det er vel for så vidt rarere å ha en profil på sosiale medier der hvemsomhelst kan se bildene dine og bruke dem til hva de vil.
Jeg mener denne damen har vært litt smådum når hun postet disse bildene. Men, når det er sagt... bildene kunne vært fem år gamle. De trenger ikke nødvendigvis å si noe særlig om henne. En annen ting er at et sykdomsforløp kan være noe som går veldig opp og ned. Og det kan hende at man ikke velger å være veldig åpen ovenfor arbeidsplassen av forskjellige årsaker (frykt for å ikke bli forstått?). Syntes arbeidsgiver skal være veldig forsiktig med å stille seg til doms å ta slike avgjørelser som de gjorde her. At de lurer og kunne tenkt seg å ta en prat om dette er helt ok. Å si opp er ikke ok.
Syntes det er litt fjernt at dama ber om erstatning utover å få dekket lønn i 3 måneder da....
Som sykemeldt, og spesielt med en del diagnoser, så blir man jo som regel sterkt oppfordret både av lege og NAV om å være mest mulig aktiv. Trene, gå turer osv, nettopp mange av de tingene som personen her har delt bilder fra (enten de nå var før eller under sykemelding). Så i prinsippet så hadde jo mesteparten her vist en eksemplarisk aktivitet i sykemeldingsperioden. Men kanskje hun ser for glad ut? Kanskje man ikke skal forsøke å være glad og positiv når man er syk, ihvertfall så passer det seg kanskje ikke å være det på bilder? Det er i så fall en litt utdatert og kunnskapsløs holdning ut fra hva jeg vet om helse, men samtidig har jeg den selv, og når jeg var sykemeldt måtte jeg ha diverse peptalker fra både lege og arbeidsgiver for å tørre å vise meg ute i det hele tatt. Man skal jo gå på jobb hvis man kan gå, liksom Så at det fremdeles sitter slike holdninger i hodene hos de fleste tviler jeg ikke på, og særlig smart synes jeg ikke det er å legge ut denne type bilder i denne konteksten. Men grunnlag for oppsigelse?
Arbeidsgiver har oppført seg helt horribelt her synes jeg, og det kan jo ikke være tvil om at dette er usaklig. Arbeidstaker er ikke pliktig til å gi helseopplysninger til arbeidsgiver, men det bør være en god dialog. Den dialogen har arbeidsgiver et sterkt ansvar for å sikre, og ikke minst, dersom de reagerte på Instagrambildene kunne de ta dette opp med arbeidstakeren og be om at det ble tatt et møte om dette med lege og eventuelt NAV til stede.
Som arbeidstaker synes jeg også at det påligger meg et ansvar om å sikre en god dialog i sykdomsperioden, og i en lignende situasjon valgte jeg å selv initiere et møte med NAV og lege til stede, for å sikre at arbeidsgiver forsto nok til å kunne forholde seg ryddig til situasjonen.
Jeg har selv en jobb der jeg tidvis henter ut ting fra sosiale medier, og bruker mot folk for å vise at de lyver. Dette er da selvsagt åpne profiler som hvem som helst kan gå inn på, så dumt av dem å legge det ut hvis de ikke vil jeg skal bruke det.
Når det er sagt, så har de selvsagt mulighet til å komme med motsvar før vi konkluderer.
Har man ferier med velsignelse fra nav er jo alt ok, men det er jo kanskje greit å opplyse om til arbeidsgiver? Vet ikke helt hvordan slikt praktiseres? Møter er jo kjekt å dukke opp på. Og skyldes fraværet jobben i seg selv kan man jo forsøke å bytte jobb.
Jobben min er for øvrig også i stor grad avhengig av tips, som vi sjekker ut. Folk lyver og nylter og unndrar seg mange plikter, det er ikke til å komme unna. Jeg synes godt flere kunne tipse litt rundtomkring, det er til økonomisk beste for fellesskapet. NAV kontroll avslører stadig mer trygdemisbruk, og godt er det. Imidlertid synes jeg det er naturlig at arbeidsgiver kontakter den det gjelder før nav bringes på banen med mistanke om juks? En bekjent av meg hadde en "influensasyk" kollega, som plutselig dukket opp på masse bilder fra "årets guttetur til Aya Napa" via venner på Facebook. Den andre kollegaen viste bildene til leder, som innkalte til møte og ga personen sparken. Det er ikke alltid rett å passe sine egne saker, synes jeg.
Jeg synes det er helt greit av arbeidsgiver å ta kontakt med NAV for å melde ifra om at de mistenker at arbeidsgiver feilaktig mottar sykepenger. Da kan NAV sjekke det med lege og den sykmeldte. Er alt ok så kan man oppfordre til bedre dialog med arbeidsgiver der man, uten å måtte si noe om sykdommen i seg selv, beskriver litt hvordan veien tilbake er og tidsperspektiv på rehabilitering. Møter man ikke opp hos arbeidsgiver så virker det ikke som målet er å komme tilbake i den jobben og det er greit for NAV å vite også.
Interessant. Man kan tenke på hvordan man fremstår i sosiale media. Det skal veldig lite til for å tolke slike bilder som at "hun er frisk nok til å jobbe", og det kan være lurt å tenke på hvis man er sykemeldt. Jeg sier ikke dermed at arbeidsgiver har rett til å si opp folk på dette grunnlaget.
Og så sier hun:
Vel, de ligger jo der, og er Instagram sin eiendom. Det man legger ut på nett er ikke "bare privat".
Jeg synes ikke måten dette ble gjort på er noe bra. Men forstår godt at arbeidsgiver reagerer når den ansatte er sykemeldt og tydelig aktiv på ferier o.l. Men dialog kunne jo ha avklart forholdet her. Sende bilder til NAV og si opp det er jo helt bak mål.
Jeg tror egentlig folk kan vinne en del på å snakke med arbeidsgiveren sin. Særlig i slike tilfeller der både lege og NAV er kjent med at fysisk aktivitet og til og med en ferietur er en bra ting for den syke i sykemeldingsperioden, bør også arbeidsgiver kunne få den informasjonen. Så greit at arbeidsgiver er informert hvis du møter en kollega når du er ute og løper med hunden for eksempel. Det er jo ikke nødvendig å vrenge sjela, men å fortelle arbeidsgiver at du skal være mye i fysisk aktivitet for eksempel, kunne jo være en bra ting.
Nå skjønner jeg i grunnen ikke hvorfor man skal være så veldig på å holde kortene til brystet alltid heller. Det er greit at arbeidsgiver ikke har krav på å få vite diagnoser, men det aller meste er vel ikke så forskrekkelig flaut/vondt/leit å fortelle om at det gjør noe. Jeg har i hvert fall diskutert både psykologbesøkene jeg hadde i en periode og livmoroperasjoner og what not med HR og sjefen min, sånn at hvis noen som virkelig ikke har noe med det kommer stikkende med nesa si og mener mye, kan sjefen min si at dette er avklart og alt er i orden og så legges spekulasjoner døde med én gang fordi det kommer ledelsen. Nå sier jeg ikke at min måte er fasiten for alle, men litt mer åpenhet hadde sikkert ikke skadet damen i artikkelen akkurat.
På bildene ser hun veldig frisk ut, og jeg synes arbeidsgiver har rett til å stille spørsmål ved dette da vi vet at mange forsøker å lure systemet, så lenge de ikke anklager. Dersom man er i dialog med jobben bør det ikke være et problem å si at ferien var avklart med Nav og at fastlegen anbefaler fysisk trening, og på den måten kan jobben inkluderes og samarbeidet styrkes. Jeg tror at ved større åpenhet, i enkelte situasjoner, så unngår man nettopp dette. Bilder man legger ut på sosiale media er ikke private, og det er ikke til å komme unna at noen kan reagere i en slik situasjon.
Het stod det noe om at dialogen med arbeidsgiver og det bildene viste ikke harmonerte. Akkurat det forstår jeg at en arbeidsgiver kan reagere på. Dersom bildet av sykdommen (og her var det snakk om 100%) arbeidstaker selv presenterer ikke harmonerer med andre signaler som blir sendt ut offentlig tilgjengelig forstår jeg at arbeidsgiver blir mistenksom. Når det er sagt er det ikke ok når det er snakk om bilder fra før-sykmelding.
Det behøver ikke være snakk om bilder heller. Det kan være andre ting. Svindel og utnyttelse av systemet skal man være obs på og selv om man skal være veldig forsiktig med å spekulere i sykmeldinger tenker jeg at arbeidsgiver har rett til å stille spørsmål om noe kan lukte uærlig.
Satt på spissen tenker jeg at en sykmeldt arbeidstaker som i dialogmøter og eller overfor arbeidsgiver forteller at årsak til sykmelding er betennelse og store smerter i et kne så har arbeidsgiver sin fulle rett til å betvile dersom de oppdager i avisa at vedkommende har gjennomført halvmaraton.
Det blir noe annet å spekulere når man ikke vet noe om sykmeldingsårsak. Det skal man være veldig forsiktig med.
Eg har forsøkt å svare i denne tråden fleire gonger, men eg slit med å formulere meg klart. Eg synest det er vanskeleg å meine om denne konkrete saken. Vi får ikkje vite kva ho er sjukemeld for, kva ho jobba med eller andre ting som kan vere relevante.
Generelt trur eg det burde vore strengare kontroll med sjukemelding. Som Vixen seier, er nok dette eit langt større problem, enn sosialklientar. Samtidig er det vanskeleg å gå på einskildsaker. Eg har sjølv reagert på bekjente, som har vore sjukemeldte frå stillesittande arbeid og lagt ut oppussingsbilete på facebook. Men i ettertid har eg tenkt "Kva veit vel eg?" For det kan jo hende at den fysiske sjukdommen denne personen snakker om, bare er eit dekke for psykisk sjukdom, som gjer det vanskeleg å gå på jobb, men som faktisk blir betre av ein del aktivitetar. Sjølv er eg langtidssjukemeldt og framleis under utredning. Og eg blir innimellom litt oppgitt over kor mykje folk skal synse og meine og tenke om mi helse. Eg har møtt einskildpersonar som har sagt "Du kan umogleg vere så dårleg", og det er ikkje eit utgangspunkt som inviterer til åpenhet.
Derfor synest eg det blir håplaust å skulle diskutere denne saken. Å vri diskusjonen over på noko meir generelt, som kontroll og fastlegeordninga, oppfølgingsansvar til både sjukemeldt og arbeidsgivar er meir hensiktsmessig. Og der trur eg samfunnet kunne tent på å stramme inn. Men det må vere folk som kan sette seg inn i heile situasjonen, ikkje bare ei side.
Det viktigste med denne saken tenker jeg er at man må tenke seg om hvordan man fremstår i sosiale medier. Kanskje var sykmeldingen helt ok, kanskje ikke, men det er ikke rart at arbeidsgiver (og andre) stiller spørsmål.
Nei synsing er ikke greit, men jeg tenker at man skal være ganske bevisst som sykmeldt å ikke lage seg dekkhistorier og løgner om egen helse. Skal man si noe om egen helsetilstand bør det være sant. Hvis man ikke vil dele hva problematikken består i bør man si akkurat det. Folk har ikke rett på å få servert diagnoser, men om man serverer diagnoser overfor arbeidsgiver og resten av verden er det ikke rart om det spekuleres om noe overhodet ikke harmonerer.
Det er veldig sant. Og samtidig kjenner eg til fleire tilfelle av folk som viser fram veldig mykje i sosiale medier, når det som er bak fasaden er noko heilt anna, nettopp for å få positiv feedback når dei elles er i ein kjip fase i livet. Men ja, eg er einig i at biletet utad og biletet ein presenterer for arbeidsgivar bør harmonere og det gjer det absolutt ikkje i dette tilfellet.
Det er sant, men det er framleis lettare sagt enn gjort. Viss ein har eit synleg fysisk handicap, verker det som om veldig mange mister veldig mange sperrer med tanke på kva det er greit å spørje om og ikkje. Men det bør jo vere eit snev av sanning i det ein presenterer, for all del. Og det høyrest jo ut som om det er dette som er problemet i dette tilfellet.
Men igjen, eg synest det er for lite informasjon i avisoppslaget, til å meine noko om dette tilfellet.
I dette tilfellet tenker jeg det ville vært langt mer hensiktsmessig om arbeidsgiver luftet begkymringene sine i et møte med arbeidstaker, NAV og fastlegen.
Jeg lurer på hva folk tenker med, jeg, når de legger ut slike bilder av seg selv uten å informere arbeidsgiver om at dette er en del av rehabiliteringsopplegget? Eier ikke folk sans for hva som passer seg, eller?
Misforstå meg rett: jeg synes jo ikke det er galt å trene i sykemeldingsperioden, hvis det er i tråd med legens anbefalinger. Jeg synes heller ikke det er galt å ikke informere arbeidsgiver om at man trener/drar på ferie/whatever, men når man informerer resten av verden om det, så ligger det jo i kortene at noen på jobb vil finne det ut også, og da skjønner jeg ikke at ikke folk i egeninteresse er mer opptatt av sitt gode navn og rykte og forklarer ståa på jobb? Jeg fatter det bare ikke.
Og særlig ikke når man åpenbart er ansatt i et firma som ikke akkurat er knallgode på personalpolitikk. For å si det mildt. :gal:
Hadde hun inne vært på kickboksingsleir i Thailand?
Blir jo veldig spesielt om hun er sykemeldt.
En ting er at det er bra åvære aktiv å trene når maner sykemeldt, men må jo se det opp mot jobben man gjør.
Jeg tror mange som blir opprørt over hva arbeidsgivere får seg til å gjøre ikke hel har forståttt sykmeldingsordningene i Norge. Du er ikke sykmeldt for å slippe å dra på jobben din, du er sykmeldt fra oppgaver du ikke greier å gjøre. Det betyr ikke at du har rett til å sitte hjemme og gjøre akkurat det du vil, eller dra på ferie, eller eller. Om arbeidsgiver kan finne noen oppgaver til arbeidstakeren som h*n kan mestre å gjøre så kan man forvente at arbeidstakeren er på jobb. Mange forstår ikke dette, de tror at så lenge legen har skrevet sykemeldt på sykmeldingsblanketten så er det slik. Det er jo ikke slik, og det er derfor NAV forventer at det avholdes møter mellom ansatt/arbeidsgiver, og gjerne også lege, ansatt, arbeidsgiver.
Ta for eksempel en person med brukket ben. Det går kanskje fint med en kontorjobb med litt tilrettelegging, og hjelp til å komme til/fra jobb.
Derfor syns jeg reaksjonen til denne dama her er litt rar. Her har tydeligvis ikke kommunikasjonen vært av den beste, og arbeidsgiver reagerer på hva den ansatte orker å gjøre tross sykmelding. Det er ikke så rart, og ihvertfall ikke dersom det stemmer at hun ikke har ønsket å møte på møter på jobb heller.
Jeg kan ikke se at noen har sagt at det er urimelig av arbeidsgiver å reagere i denne saken. Det som vel sies er at arbeidsgiver reagerer på en urimelig måte: oppsigelse i stedet for kommunikasjon.
Det kan jeg være enig i, men det står også i artikkelen at de hevder hun ikke vil møte på møter, men at hun nektet. Denne saken her har nok også 2 sider. Men det er klart - arbeidsgiveren har det største ansvaret for å få en dialog i gang med en arbeidstaker, og da gjør man jo ikke slik.
Jeg kan forstå begge sider i denne saken, men det er ikke til å komme vekk i fra at jeg (med kronisk og alvorlig hjertesvikt) ser veldig frisk ut på både Facebook og Instagram. Jeg tar lite bilder når jeg ligger strøken i sengen, hvilket er mesteparten av tiden, og heller nokså mange bilder når jeg ikke gjør det. Ikke for å bygge fasade, men fordi det å ta bilder og poste ikke er noe jeg prioriterer krefter til når jeg ikke orker å løfte armene omtrent.
Eg framstiller meg nok og som friskare enn eg er, i sosiale medier. Og det er faktisk til ein visa grad for å "bygge fasade", eller i alle fall sortere kva eg vil dele med kven.
Men er det ikke da også naturlig å informere arbeidsgiver om sin tilstand, slik at de vet at man ikke er superduperfrisk bare fordi man vinker smilende til kamera fra en utekafé? Nå vet jeg jo ikke så mye om din arbeidssituasjon, men det er vel kanskje ikke slik at du har en sjef et sted som tror at du bare er hjemme med en litt langdryg influensa?
De fleste av oss viser vel frem litt glansbildesiden på sosiale medier. Ikke bare for fasaden, men det er jo de hyggelige øyeblikkene det er morsomt å dele. Men det blir en ikke helt liten nyanseforskjell på å vise frem familien på terrassen hvor alle smiler når man egentlig ikke greier å gå spesielt langt og ligger i sengen store deler av dagen, og så vise frem at man reiser verden rundt og driver med relativt ekstrem idrett. Spesielt hvis jobben er av fysisk art. Hvis man har en grei dialog med arbeidsgiver er dette neppe noe problem, da vet man hvor man har hverandre. Men det er ikke rart at man reagerer da synes jeg.
Nå er jeg ufør, så jeg forholder meg ikke lenger til en arbeidsgiver. Og sist jeg gjorde det eksisterte ikke Instagram. :knegg:
Problemet i denne saken var vel ikke at arbeidsgiver ikke var informert om tilstanden, men at de ikke synes det de fikk av informasjon stemte overens med inntrykket fra Instagram og Facebook. Jeg kunne nok lett blitt rammet av det, for jeg har ikke til hensikt å fremstå som alvorlig syk på sosiale medier.
Og det skal sies at det ofte hjelper meg lite at folk er informert om at jeg er hjertesyk, siden det folk flest kan om hjertesykdom er lite relevant for min situasjon.
Jeg er jo sykemeldt nå på grunn av bekkenløsning, men det kan man ikke se på sosiale medier. Jeg tar ikke bilder av krykkene, men av sol, grilling og glede. Fordi psyken min trenger å fokusere på det positive. For min del går dette greit da jeg har dialog med jobben, de vet ståa og de synes det er hyggelig at fokuset er på rett plass.
Hadde jeg derimot gjemt meg unna jobben, ikke snakket med sjefen og ikke møtt på møter så kan jeg forstå at sjefen ville reagert.
De fleste legger ut hyggelig bilder på sosiale medier. Men har man ingen dialog med arbeidsgiver, evt gir uttrykk for at man ikke kan gjøre fysiske ting, for så å legge ut bilder fra utlandet der man er veldig fysisk, så er det jo helt på sin plass at arbeidsgiver spør.
Men om jeg legger ut bilde av joggeskoene mine og skriver at jeg skal ut på tur, så vet mine nærmeste at i mitt tilfelle det dreier seg om å gå en runde rundt i nabolaget her, mens resten gjerne får inntrykk av at jeg faktisk går noe folk hadde kalt en tur. :knegg:
Men for all del, om jeg hadde en arbeidsgiver jeg ikke følte jeg kommuniserte greit med, så hadde jeg nok vært varsom med formuleringene i en åpen Instagramprofil.
Hvis man for eksempel er sykemeldt på grunn av prolaps eller noe i den gaten, er det klart at arbeidsgiver reagerer hvis man legger ut bilder fra kickboksecamp på sin åpne instagramkonto. :nemlig:
Jeg skal ærlig innrømme at jeg Tenkte MittTM da jeg oppdaget at en jeg kjenner, som var under NAV-betalt omskolering fra snekker til ingeniør pga. vond rygg pusset opp hele huset til foreldrene ved siden av studiene. AS in total renovering og ombygging.
Det betyr ikke at jeg mener han aldri kunne holde i en hammer igjen.
Men er ein ikkje forplikta til å møte til desse samtalene med arbeidsgivar/NAV/fastlege? Eg trudde det var ein del av sjukemeldingsreformen frå 2011? Eg fekk beskjed om at arbeidsgivar kunne ileggast bøter og arbeidstakar kunne få sanksjonar og i verste fall bli sagt opp, ved å ikkje møte til oppfølgingssamtalene.
Men psykosomatisk betyr vel at det manifisterer seg kroppslig, så når arbeidsgiver da tydeligvis har fått inntrykk av henne at hun ikke kunne gjøre de tingene hun gjorde på bildene - så er det jo på sin plass å sjekke det.
Vi har sinnssykt gode sykeordninger her i landet, så vi må tåle at det sjekkes - særlig ved langtidssykemelding, mener jeg. Det er våre felles penger som deles ut.
Eg er absolutt for auka kontroll, altså. Samtidig har eg sjølv kjend på kroppen at eg er redd for å ta ein luftetur ut av huset på ein god dag, fordi eg blir konfrontert med det eg ikkje klarer på ein dårleg dag viss eg gjer det. Og det trur eg det er mange langtidssjuke som slit med. Eg meiner ikkje at det å dra på ein ekstremsportferie til Thailand er ein liten luftetur og eg er einig i at det er grunn til å Tenke Sitt, når ein ser på saken slik han er framstild (derfor lurer eg og på korfor denne dama gjekk til media). Men det er for lite opplysningar på bordet i denne saken, til at det går an å gjere seg opp ei meining.
Arbeidsgivere trenger vel ikke akkurat å snoke i folks facebooksider eller instagramsider heller. Jeg har en stor familie, og deler ofte gamle bilder for å nå de jeg ikke ser så ofte. Eller jeg deler andres bilder hvis jeg tenker det kan være av interesse. Og fikk kjeft så det holdt av min arbeidsgiver i forhold til hva jeg gjorde på to feriedager ( planlagt et halvt år i forveien) i en periode hvor jeg var delvis sykemeldt. Frisk nok til å jobbe 50%, men ikke frisk nok til å sitte i en bil... Ferie/sykemelding sitt på sofaen. Har jeg sjefen på facebook, nei. Men jeg har kollegaer der......
Jeg føler at er jeg sykemeldt så må jeg sitte hjemme, på sofaen. Eller ligge i sengen. Å muntre meg selv opp med å dele gamle bilder på facebook, fra bedre tider kan man ikke gjøre. Ei heller dra på butikken for å handle mat. Og man bør vel neppe ha kollegaer som venner på facebook heller. Den enes død er den andres brød.
Det er jo ikke nødvendigvis slik at "arbeidsgiver snoker". Mange har jo kollegaer eller kollegaers venner på Facebook, og da dukker jo ofte bilder opp helt av seg selv.
Og hvis man da finner bilder av en kollega som i liten grad harmonerer med at kollegaen er sykemeldt, så kan det jo fort hende at arbeidsgiver blir varslet om dette. Og i slike situasjoner er det jo veldig greit om arbeidsgiver da vet at for eksempel reiser til varme strøk er en del av behandlingen, slik at det ikke blir noen sak i utgangspunktet.
Helt ærlig: det hadde ikke falt meg inn i måneskinn å reise på ferie, om så bare i to dager, i løpet av en sykemeldingsperiode, uten å nevne det for sjefen min før jeg dro. Helt greit at man reiser, hvis det er i tråd med legens anbefaling, men også en helt opplagt ting å klarere med arbeidsgiver, i mitt hode. Ikke nødvendigvis som i "be om lov", men "Til info: dette skal jeg gjøre".
Jeg synes det er helt opplagt at man orienterer arbeidsgiver om ting som er greit, men som kan se snodig ut fra sidelinjen. Det er jo rett og slett et spørsmål om å ivareta sitt eget gode rykte.
Men kjefting synes jeg selvsagt arbeidsgiver kan holde seg for god til uansett.
Dersom ein skal reise på ferie ut av landet, medan ein er sjukemeldt/på AAP, skal ein varsle arbeidsgivar og nav om dette. I den delen du fyller ut og signerer på skjemaet om sjukemelding (heiter det eigenerklæring?) må du krysse av for dette. Dette skal sendast til nav, via arbeidsgivar. Så arbeidsgivar har i aller høgste grad noko med om ein drar på ferie i sjukemeldingsperioden. Og viss ein ikkje gir beskjed, har ein nødvendigvis med viten og vilje kryssa avgårde "nei" der ein skal krysse "ja". Det er likevel opp til nav å vurdere om einfårsjukeprngar i ferien, eller om ein får opphold i sjukepengeutbetalinga, fordi ein tar ut ferie. Det avheng, slik eg har skjønt det, av kor vidt ein har utbytte av ferie eller ikkje. Men det er ikkje ein privatsak om ein tari mot sjukepengar og drar på ferie.
I akkurat denne saken virker det som om hverken arbeidstaker eller arbeidsgiver har fulgt boka slik den skal følges. Dialogen kan ikke ha funket.
Det er ikke så uvanlig å si at arbeidsgiver ikke har noe med "hvorfor man er sykmeldt". Jeg har hørt og lest det mange ganger. Det stemmer selvsagt. Arbeidsgiver har ikke noe med å spekulere i diagnose eller avkreve intime helseopplysninger. Det en del synes å misforstå er at selv om arbeidsgiver ikke har noe med "hvorfor man er sykmeldt" så har arbeidsgiver ansvar for oppfølging og det ansvaret innebærer også plikter for arbeidstaker slik nokon linket til. Det skal fokuseres sterkt på arbeidsevne (og ikke hvor syk man er). Finnes restarbeidsevne skal denne utnyttes og sykmeldingen skal graderes. Dette skal nedfelles i oppfølgingsplanen.
Å bruke tid som sykmeldt (snakket ikke om uføre her, men sykmeldte) på å oppdatere med lykkelige treningsbilder på Facebook, særlig om man ikke ønsker å være åpen om sykmeldingsårsak tenker jeg er svært dumt. En sykmelding er ikke hemmelig. Den har konsekvenser både for arbeidsgiver, kolleger og samfunn. Vil man holde årsaken til sykmeldingen helt hemmelig er det veldig lurt å holde litt lav profil i sosiale medier parallellt.
Er det derimot snakk om at man er åpen om årsak til sykmelding er det lettere å forklare og forstå det som evt blir lagt ut i sosiale medier.
Jeg er enig med Teofelia. Jeg ville ikke tatt meg en langweekend en gang, uten å snakke med arbeidsgiver, jeg ville holdt min sti ytterst ren og vært i konstant dialog om hva jeg gjorde, ikke gjorde og hvorfor.
Jeg har gudskjelov en arbeidsgiver som ikke henger seg opp i hva jeg gjør med helgene mine, om jeg er sykemeldt eller ikke. Eller når jeg (tilsyelatende, hvis vi tar med facebook) trener, dingler i tretoppene, eller er ute og står på ski . De bryr seg ikke så voldsomt med når jeg ligger under dyna heller. Men de bryr seg om hvordan de best kan tilrettelegge på arbeidsplassen, og at dette skal funke for dem og meg i det lange løp.
Nå er ikke jeg sykemeldt lengre, men i perioden da jeg var langtidssykemeldt var dette fulgt opp ift de lovbestemte samtalene mellom fastlege, meg, og arbeidsgiver samt oppfølgingsplan på arbeidsplanen. Og samtaler med tillitsvalgt. Ergo ingen grunn til micromanagement ift småturer og mine gjøren og laden. Men da fulgte vi jo et opplegg, hvor leder, personalavd og lege var inneforstått med hva som var langtidsplanen. Og hvor lege og jeg var samstemte ift hvor mye av sykemeldingsårsaken arbeidsplassen hadde behov for å være informert om ift tilrettelegging og langsiktig planlegging. (og hvor lege og jeg var samstemt ift graden av trening, dingling fra tretopper og skiturer).
Det er jo også hele poenget med den oppfølgingen som er lovbestemt. Sykdommen min som sådan snakket jeg alene med lederen om relativt sjelden faktisk, siden det var ivaretatt. Vi snakket fag, vi.
Eller vær og vind.
Skulle jeg gått og og måttet sagt ifra på døra til sjefen hver gang jeg skulle noe litt utenom normen (eller innafor normen, siden en langhelg ut av huset er helt vanlig) - der det vanlige er å gjøre det uten å si ifra - tror jeg både de og jeg hadde blitt rimelig lei. Så jeg mener ikke det er noen god løsning heller.
Bruk de systemene for oppfølging som er der, så blir alle fornøyd :nemlig: Da er man også ryddig.
Om man reiser utenlands i sykemelding, og ikke tar ut ferie i perioden, da er det regler for hvordan man håndterer det også.
Også er det forskjell på kortids- og langtidssykemelding, full eller delvis sykemelding, om man er sykemeldt pga prolaps eller lungebetennelse eller en psykisk lidelse. Veldig stor forskjell.
Hvis du er i sykemelding, og drar avgårde utenlands (ikke innenlands) mens du krever lønn fra arbeidsgiver - er du forpliktet til å få legegodkjennelse og informere arbeidsgiver.
Tar du ferie har du ferie og gjør som du vil (som alle andre som har ferie) og gjør som du vil.
Jeg var ikke akkurat i utlandet.....men bare et lite stykke hjemmefra på familiebesøk. En dag sykemeldt, to dager på jobb, og to dager ferie. Fy skamme! Og arbeidsgiver var orientert på forhånd ja. Og hadde regnet med at jeg skulle ligge hjemme på sofaen. At jeg var 100% tilbake på jobb mandagen etter var glemt. Også at hun ikke er venn med meg på facebook.
Jeg har en kronisk sykdom. Og er til tider VELDIG syk. Til tider fungerer jeg veldig bra. Hvike bilder bør jeg legge ut? Ingen kanskje? Er det forbeholdt friske personer å legge ut fine bilder av seg selv?
Er man kronisk syk er det ganske vanlig at arbeidsgiver kjenner situasjonen og vet at helsa kan variere veldig. Da er det heller ikke noe problem å publisere fine friske bilder på face.
Hvor mye må man kommunisere om arbeidsgiver om? Jeg har en stabel kroniske sykdommer, arbeidsgiver har fritak fra arbeidsgiverperioden ved sykdom. I de fleste tilfeller kommer jeg meg på jobb, og fra a-b selv. Andre ganger som da jeg var på to dagers ferie ble jeg kjørt. Jeg går på jobb, kommer hjem, spiser og legger meg. To dager i uka fungerer jeg tilnærmet ok. Og, det hender jeg legger ut hyggelige bilder på facebook. Fra en tur i marka, eller i fjæra...på kafe, eller fra shopping. Til og med fra en lang, sakte bilferie med hotell opphold i sommer. Hvor mye informasjon skal arbeidsgiver ha om min fritid? Alt?
Det er jo ikke dette det handler om. Arbeidsgiver vet jo at de fritatt for arbeidsgiverperioden så de vet jo at du er kronisk syk. Skjønner at det er fort gjort å ta en sånn debatt personlig, men det handler jo om at man må være så åpen med arbeidsgiver at de vet at formen varierer og at det er viktig at man forsøker å få en så god balanse som mulig mellom jobb og det å fungere i en normal hverdag. Går man ikke i dialog om å forsøke tilrettelegging eller prate om hva som skal til for å komme tilbake så synes jeg ikke det er rart om arbeidsgiver reagerer på slike ting som kommer frem i reportasjen.
Jeg tenker at de må vite nok til å ikke stusse, altså at de foreksempel vet at man har en kronisk sykdom, men at enkelte dager er gode. Ingen detaljer eller slikt, men bare det grunnleggende slik at de kan danne et bilde bygd på sannhet, ikke spekulasjoner.
I tillegg tenker jeg at det er forskjell på en kort sykemelding og en lang/flere korte grunnet kronisk lidelse. Dersom man er sykemeldt en uke uten pålagt kommunikasjon og det legges ut sjue bilder av fjellturer kan jeg se for meg at både kollegaer og arbeidsgiver stusser om de ikke vet hvorfor man er sykemeldt. Dersom maner sykemeldt over lengre tid har man som oftest allerede en dialog der arbeidstaker og arbeidsgiver har gått igjennom restarbeidsevne mm, og da vil jeg tro og håpe at de fleste arbeidsgivere føler seg så trygge på den ansatte at de anser det som hyggelig med litt koselige bilder.
Jeg tenker et interessant spørsmål som er litt i samme gate er dette:
Hvor tror dere den skammen og skylden vi kronikere føler på kroppen kommer fra? Hvorfor føler vi at vi ikke skal ha rett til å smile, være glade løpe, være lett på foten, trene så vi svetter og dra til varmere strøk og ligge på en strand og slikke sol? Hvor i all verden kommer skammen og skylden fra? Den som gjør at vi i stedet for å gå med hevet hode, går med bøyd hode når vi går en tur på formiddagen? Ser bort når vi ser noen kjente på gaten?
Tror dere skammen og skylden er helt uberettiget? Hvem er det som gir oss den skammen?
Hvor tror du en dels mistenksomhet kommer fra i forhold til fravær? Kan det være fra noen som har tatt ut noen egenmeldingsdager pga influensa, og så møter man dem på stranda og Mac Donalds med hele familien? Kan det være fra naboen som er langtidssykemeldt pga vondt rygg, men som samtidig bygger ut huset - helt egenhendig?
Åpenhet og dialog er nok løsningen på mye. Det er fellesskapets midler som i stor grad brukes til syekfravær, og selvsagt skal arbeidsgiver ha en viss oversikt.
Pelle, du snur det hele på hodet. Jeg spør hvor den skammen vi kronisk syke føler kommer fra? Du mener vel ikke at den kommer fra folk som skulker jobben?
Det er denne typen setninger som gir oss kronikere følelsen av å være en belastning og som bidrar til følelsen av skam og skyld. Den stadige påminnelsen om at vi bruker av fellesskapets midler.
Jeg sliter daglig med store smerter. Til tider klarer jeg ikke engang levere ungene mine i barnehagen. Jeg har årlige sykehusopphold, og også årlige rehabiliteringsopphold til syden for å orke tilværelsen.
De smertene holder for meg. Jeg vil gjerne slippe smerten av å høre at mine sykepenger er fellesskkapets midler. De er faktisk en lovpålagt rettighet. Om noen snyter for å få dem er sikkert sant. Men den stadige heksejakten på disse menneskene går STERKT utover oss. Det er faktisk en viktig del av den debatten, som veldig ofte blir glemt.
Nå er jeg ikke kronisk syk, så det er vanskelig å svare på for meg. Likevel, som gravid å sykemeldt kjenner jeg på skammen, fordi en del sykemelder seg bare fordi i svangerskapet, og dette stempler også oss som reellt er nede for telling. Alle kjenner noen gravide sykemeldte som var i så fin form at de pusset opp barnerom osv, og dette får jeg stadig høre. Dette fører til at jeg skjemmes når jeg sier at jeg er sykemeldt og jeg er redd for å få dette lat og gravid - stemplet.
Cumulus: All sympati for din situasjon. Svaret ditt synes jeg likevel var helt bak mål. Man må kunne forholde seg til fakta, og denne tråden handlet ikke om deg. Hadde du startet tråden om din situasjon hadde det vært utidig å komme trekkende med "fellesskapets midler" ut av det blå. I en helt vanlig tråd - not so much. Det er en realitet, selv om det er en rettighet. Men for mye snylting risikerer man at rettigheten forsvinner, og da er det de med mest sykdom som kanskje får lide mest.
Nei, men utalelsene dine er med i en helhet. Og denne helheten handler om hva det gjør med oss syke at enkelte mennesker er såå opptatt av å TA de som IKKE er syke. For å ta de som IKKE er syke, er man også nødt til å vurdere hvem som egentlig er syke. Og for å vurdere det ser man henn til alle som er syke. Dermed går det også ut over de som faktisk ER syke. Det er VIKTIG å ha dette i mente.
Men det er jo et faktum? Det er jo sånn velferdssamfunnet skal fungere. De som jobber og betaler skatt "forsørger" jo indirekte de som ikke kan jobbe. De fleste har rett på den stønaden/sykepengene, mens noen kanskje ikke har det.
Du har helt rett, jeg synes det er veldig viktig å slå ned på de som ikke er syke. Faktisk viktigere enn å skjerme dine tær. Ellers sitter du og andre syke plutselig uten penger, og det ville væt leit.
Jeg tenker litt motsatt, jeg: Om man får "tatt" de som ikke er syke, men som utnytter systemet, vil det vel heller føre til mindre stigmatisering av dem som faktisk er syke, fordi man kan være sikker på at hjelp tilfaller dem som trenger det mest, ikke dem som snor seg.
Hvordan det kan gjøres i praksis er jeg derimot usikker på.
Problemet er jo at den eneste måten å få tatt de som snylter er å mistenkeliggjøre alle som er sykmeldte.
Jeg har gjort mye annet enn å ligge i senga når jeg har vært syk. Dvs har jeg hatt bronkitt så har jeg ikke det, men har jeg hatt migrene hele natten og er hjemme for å sove ut, så kan jeg det når jeg tør opp utover dagen. Og arbeidsgiver stoler nok på meg til at de har troen på at jeg kan ta den vurderingen. Jeg tror problemene oppstår først og fremst når man mister tillitt, og noen ganger er det nok berettiget fra arb.giv sted, andre ganger ikke.
Nei, jeg tror ikke man må mistenkeliggjøre alle som er sykemeldt.
Jeg tror det er viktig å ha god dialog mellom arbeidsgiver, Nav, lege og en selv. Og ikke gå rundt å tro at når man er sykemeldt så gjør man som man vil og trenger ikke møte opp på disse pålagte møtene som Nav setter opp.
Jeg tror man må ta litt ansvar for sine egne følelser også. Det er i grunnen ingen andre enn en selv som kan gjøre noe med den skamfølelsen. Det går ikke an at hele samfunnet skal late som om det ikke er noe problem at det er for mange som er "syke", det har vi rett og slett ikke råd til. Så når noen sier at det er et poeng å kommunisere med arbeidsgiver er det jo nettopp fordi man skal kunne være ute og gjøre fornuftige og glade ting selv om man er syk uten at de reagerer, uten at man føler på skam.
Jeg synes du skal kommunisere til arbeidsgiver såpass mye at arbeidsgiver vet at du har dager hvor du fungerer bra og at du har dager som ikke fungerer i det hele tatt.
Da kan heller ikke arbeidsgiver "ta" deg på at du legger ut hyggelige bilder.
Problematikken vi har diskutert her handler primært om sviktende kommunikasjon mellom arbeidsgiver og den sykmeldte. Hvis den sykmeldte det refereres til i HI hadde hatt en god dialog med arbeidsgiver hadde kanskje ikke dette blitt noen sak.
Har man null restarbeidsevne er man syk og for å kunne opprettholde de gode sykelønnsordningene vi har er vi totalt avhengige av at folk bruker restarbeidsevnen på jobb og ikke til oppussing og treningsleirer (med mindre det er anbefalt "terapi" for sykdommen å bedrive akkurat dette).
Å holde på med oppussing av hus og å dra på treningsleir er noe jeg ikke hadde våget å ikke opplyse arbeidsgiver om dersom jeg var sykmeldt.Jeg ville vært hundre prosent sikker på at arbeidsgiver var inneforstått med at helsetilstanden min var forenlig med dette og ikke med arbeidet mitt.
Å føle seg mistenkeliggjort er en følelse man planter hos seg selv. Det er jo ikke nødvendigvis et problem at man blir kontrollert i gitte situasjoner. Jeg må legimitere meg når jeg skal ha pass, man må kaste vannflaska om man skal gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen, en faktura på jobben må godkjennes i fire ledd internt før den går til betaling, gjennom et fakturasystem som sikkert har kostet millioner å implementere, jeg må levere selvangivelse. Listen er egentlig uendelig, men det betyr jo ikke at alle går rundt å tror jeg er en selvmordsbomber, en som gjør underslag eller ikke betaler skatt. Selv barna mine ble kroppsvisitert på Gardermoen sist vi var på tur. Og jeg har pengene mine i banken om jeg har større beløp, for sikkerhetsskyld. Ikke fordi jeg tror alle rundt meg er ranere.
Vi må ha sikkerhetsmekanismer for å hindre at lovbrudd skjer der hvor man vet det er muligheter for det, og hvor vi faktisk som samfunn ikke har råd til at det skjer.
Vi må i det minste forsøke å hindre, så vi hegner om de verdiene som er ment å hjelpe oss alle når vi trenger det og ikke ellers.
Det må jo kunne gå an å ha to tankar i hovudet på ein gong.
Eg kjenner sjølv på mange av dei stigmaa som er knytta til langtidssjuke og eg kjenner det vrenger seg inni meg når folk snakker om naving. Eg veit at eg har folk rundt meg som ser på meg som ein navar og eg veit at eg har folk rundt meg som snakker om at eg nok bare er ein av dei som er opptatt av å karre til meg goder som sjukelønn og HC-parkeringskort, når eg eigentleg bare burde pelle meg på jobb. Sjølvsagt skammer eg meg, når eg høyrer at folk tenker slike tanker om meg. Men det er min skam, mine kjensler og det er det eg som må jobbe med. Eg må vekentleg seie til meg sjølv at når eg blir liggjande i timesvis i senga utan å klare å stå opp, bør eg slutte å skamme meg for at eg ikkje er i jobb. Og den dagen eg ikkje lenger kan seie det til meg sjølv, kan eg heller ikkje vere sjukemeld med godt samvit. Men alt dette er mitt personlege problem. Det er ikkje eit samfunnsproblem at eg slit med skamkjensle fordi eg er sjuk.
Samtidig har vi eit velferdssystem som er basert på tillit. Og når folk og fastlegar ikkje viser seg den tilliten verdig, må ein gjere noko med kontrollinstansene. NAV må ettergå fastlegane sine vurderinger. Og dette er eit samfunnsproblem. Dette er og eit problem som må løftast opp og diskuterast.
Eg trur at ein som kronisk sjuk veit om ein bruker heile kapasiteten sin eller ikkje. Og viss ein kan sjå seg sjølv i speilet og seie at eg bruker det eg har av kapasitet, skal ein heller ikkje kjenne på skam over at andre snylter. Men det går ikkje an å ikkje ta denne debatten, fordi folk kan bli såra. Det er ein for viktig debatt til det. Og noko må gjerast for at ikkje velferdssystemet vårt skal kollapse. Og skjer det, er det kronisk sjuke som står igjen som taparane.
Jeg skjønner ikke det med skamfølelse fordi man er syk og ikke kan gå på jobb. Jeg har vært syk og borte fra jobben mange ganger i løpet av min tid i arbeidslivet, men jeg har virkelig aldri skammet meg av den grunn. :skeptisk:
Eg kjenner ein del på det og eg veit at det er irrasjonelt. Sjølv om eg på ein god dag klarer å rydde kjøkkenet, betyr ikkje det at eg hadde klart å gjennomføre ein åtte timars arbeidsdag. Eg klarer ikkje sette fingeren på kva det er som trigger denne skamkjensla, men det er kanskje ein veldig sterk lengsel etter å vere frisk eller ein mangel på aksept rundt eigen situasjon, som slår ut i negative kjensler. Eg er ikkje sikker. Men eg er sikker på at dette ikkje er eit samfunnsproblem, dette er mitt problem. Og eg meiner at det blir feil å bruke individuelle problem for å kvele ein debatt som på samfunnsnivå er viktig.
Det er vel ikke snakk om å være flau over å være syk. Man er flau dersom man gjør noe som ikke passer inn med det samfunnet forventer hvordan en syk person har å oppføre seg. Som at man f.eks "blir tatt på fersken" mens man tar en tur i skogen, sitter på cafe eller legger ut bilder fra en fest på FB. Kronisk syke er ofte bort i akkurat dette dilemmaet, i motsetning til "vanlig" syke som holder senga når de er syke og går tilbake på jobb når de er blitt friske.
Jeg har forøvrig ikke såre tær i forhold til dette, og synes åpenhet og dialog er veien å gå. Jeg synes også det er riktig at dama i hovedinnlegget har blitt "meldt" til NAV. De har undersøkt og hun har åpenbart ikke gjort noe galt. Skal vi beholde velferdsgodene må vi tåle såpass, mener jeg.
Det er nok sikker noe som er avhengig av både personlighet, årsak til sykemelding, hvordan man fremstår utad (usynlig diagnose) og lengde på sykemelding.
Jeg har null problemer med å være sykemeldt når jeg har knekt armen, er nyoperert eller har punktert lungen, da ser jeg syk ut eller har noe jeg kan "vise frem" som bevis på at eg faktisk er syk.
Når jeg er sykemeldt for at de interne ruinene rundt tilrettelegging ikke funker eller jeg prøver å komme meg etter allergirunde vol.2897 ser jeg jo både frisk og kvikk ut (jeg mener, har du vært høy på steroider noen gang? :knegg: ) og jeg føler (og jeg sier ikke at det er reelt) at folk rundt meg lurer på hvorfor jeg ikke er på jobb.
Ellers må jeg få applaudere nokon sitt innlegg, det synes jeg var veldig bra.
Skamfølelse er vel kanskje ikke rett ord alltid, men følelsen av å ikke få brukt seg, bidratt på lik linje med andre. Ønsket om å være frisk, drømmer som brast, det ser jeg absolutt kan være ei enormt tung tilleggsbør når man er langtidssykemeldt eller ufør. Men det er jo for disse situasjonen vi har sikkerhetsnettet.
Jeg tror ikke vi som har vært borte fem dager pga forkjølelse har følt på helt samme greie.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.