Marla Singer sa for siden:
Jeg skjønner ikke denne helt, mener du at man bør la noen sykdommer gi rett på støtte og andre ikke? Hvilke sykdommer mener du ikke bør kvalifisere til å få hjelp når man ikke har arbeidsevne?
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Marla Singer sa for siden:
Jeg skjønner ikke denne helt, mener du at man bør la noen sykdommer gi rett på støtte og andre ikke? Hvilke sykdommer mener du ikke bør kvalifisere til å få hjelp når man ikke har arbeidsevne?
Nextlife sa for siden:
Som tidligere sagt, jeg er selvfølgelig klar over at mange snylter og at arbeidsmoral hos endel er mangelvare, jeg forstår bare ikke hvordan man skal løse problemet med med å gå til angrep på alle som står utenfor arbeidslivet som en ensartet gruppe latsabber og snyltere.
Jeg ser at det stadig henvises til at det "er bare" å gå til lege og NAV og få det man vil når man er sliten eller ikke gidder jobbe.
Jeg kan ikke forstå at det er slik, det er jo disse etatenes ansvar å forvalte myndigheten de har, og de har da både retningslinjer og veiledere å følge.
Klart at noen pasienter er utfordrende og vil noe annet enn legen, men slik er det da i de fleste jobber, jeg må utvise min beslutningsrett og myndighet hver eneste uke, og det må da legen og NAV også gjøre.
Cumulus sa for siden:
Er du klar over at vilkåret for å få uføretrygd er "varig ute av stand til" å arbeide av "medisinske årsaker"? Kan du fortelle meg hvordan man får uføretrygd på det grunnlaget du nevner ved å ikke gidde å jobbe?
rine sa for siden:
Det har jeg ikke tenkt å si noe om-igjen. : vil ha kvelden fri:
Nei, det kan jeg ikke. :vil ha kvelden fri:
Pelle sa for siden:
Jeg kjenner ihvertfall en direktør, osm jobbet ekstremt mye hver eneste uke. Typisk stilling med mye stress og meget godt betalt. Han fikk en hjertelidelse, og en operasjon som følge av denne. Han måtte legge om livsstilen en del, bli litt sunnere og fikk beskjed om at han ikke kunne jobbe så mye. Jobben hans var da selvsagt ikke lenger aktuell. Han kunne ha jobbet vanlig, men ville jo da fått mindre betalt enn som uføretrygdet med direktørtrygd. Han var liiivredd for at NAV skulle be han om å jobbe vanlig jobb, og anket de avslagene han fikk, og endte opp med uføretrygd. Så nå lever han det glade liv med matkurs, fjellturer, bilturer gjennom Eurpopa, sommerhus i utlandet, hundepass og båtferie i Norge.
Vi som kjenner ham synes jo det er litt synd at samfunnet liksom ikke kan bruke noe som helst av tiden hans til arbeidsinnsats, men han er jo ufør, så da går det ikke.
Cumulus sa for siden:
Du kjenner utrolig mange snyltere Pelle. :)
Pelle sa for siden:
Hva i all verden mener du med slike utsagn? Nå er det andre gang du påpeker at jeg har mange snyltere i omgangskretsen min (hvilket jeg ikke har, for dette er heller ikke en person jeg omgås og de andre har heller ikke vært omgangsvenner - noe jeg også har forklart deg)? Hva mener du det tilfører debatten?
Du stilte et spørsmål, jeg svarer på spørsmålet ditt mht manglende arbeidslyst. Han har har jo ikke lyvd til NAV så vidt jeg vet, han har ærlig og redelig fått uføretrygden sin. Og han har et meget koselig liv, og det er fint for ham. Men kanskje reglene burde vært litt annerledes? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at hvis han hadde hatt skikkelig lyst til å jobbe, så kunne han ha jobbet, i henhold til hva nAV opprinnelig mente og den aktive fritiden han har. Men ikke med samme jobben som før, og heller ikke samme lønn. Og særlig det siste blir jo raskt et dilemma, for hvem ønsker å gå ned masse når man er vant til en viss livsstil?
Cumulus sa for siden:
Vel, jeg jobber med uføre, og vet hvor syk man må være for å få en uførepensjon innvilget. Jeg blir provosert over at det virker som du uttaler deg så skråsikkert om mennesker og ting jeg ikke synes du har nok kunnskap til å uttale deg om. Jeg blir provosert over mennesker som kommer med det jeg kaller slengbemerkninger om andre menneskers helse/privatliv/arbeidsevne og tiltaktslyst. Det er bakgrunnen for at jeg har kommentert uttalelsene dine om "snyltere".
Katta sa for siden:
Det å få uførhetsstatus har nok blitt vesentlig vanskeligere. Men man vet jo at det har en sammenheng med bosted og tilgang på jobber. Og så vet man også at dette med utprøving av arbeidsevne ikke er helt enkelt å få til skikkelig. Og hva når man har en restarbeidsevne, men ikke får noen jobb å bruke den i?
Og det er jo mye her som er subjektive vurderinger, spesielt for typiske kvinnelidelser der det er få klare markører. Jeg mener det er naivt å tro at det ikke går an å lure systemet hvis man ønsker det.
Cumulus sa for siden:
Man får altså IKKE uføretrygd hvis man har restarbeidsevne men ikke tilgang på arbeid . Da må man søke arbeidsledighetstrygd eller sosial stønad. Vilkåret er som jeg har nevnt tidligere "varig ute av stand" til å arbeide på bakgrunn av "helsetilstand". Det å ikke ha tilgang på relevant arbeid faller IKKE innunder dette vilkåret.
Hvorvidt en lidelse faller innunder begrepet er opp til legestanden å avgjøre, ikke oss.
Jeg har ikke sagt at det ikke er MULIG å lure systemet. Jeg blir bare provosert over utalelser om enkeltpersoners uførestønad, bakgrunnsforhold, arbeidslyst og arbeidsevne. Sånt synes jeg man skal holde seg for god til.
Katta sa for siden:
Men man vet jo at dette med tilgang på jobber påvirker hvordan helsetilstand og arbeidsmulighet vurderes. Det skal ikke påvirke, men det er sånn likevel. Det hadde vært veldig fint om man kunne ha eksakte tester for uførhetsgrad, men det er veldig vanskelig å få til. Kanskje burde alle vurderes på et eller annet senter et helt annet sted enn de bor.
Pelle sa for siden:
Selvsagt får en hel del folk det. Det er store lokale forskjeller mht uførhetsgrad, og tilgang på arbeid er nok noe av årsaken til dette. Jeg synes det er patetisk at du slenger om deg med vittige betraktninger om min "omgangskrets", når realiteten er at du ikke liker min måte å debattere på. Det fordummer debatten, fremfor å bruke argumentasjon.
Pelle sa for siden:
Og her er litt dokumentasjon:
www.nav.no/Forsiden/_attachment/805349307?=true&_ts=1131b0e89c0
007 sa for siden:
Jeg synes det er utrolig rart at vi har 300 000 uføre i dette landet, som pga helsetilstand er varig ute av stand til å jobbe med noe som helst.
nokon sa for siden:
Eg bruker ganske mykje tid (på grunn av sjukdom) på å trene i varmtvatnsbasseng på dagtid. Dermed bruker eg ganske mykje tid i garderobar og badstu, saman med folk som har ulike muskel- og skjelettplager. Utifrå det eg forstår, av det dei seier er at det har vore ei innstramming i NAV-systemet. Dette gjeld både vurdering av restarbeidsevne og gradering av uførheit. Eg veit ikkje når denne endringa skjedde, men utifrå det folk seier, er det forskjell på dei som har fått innvilga varig ufør ei stund tilbake og dei som har søkt om det dei siste åra. Det stemmer og med det tilsette i NAV og helsevesenet seier.
Eg er veldig overraska over kor lite krav NAV stiller til meg, som er på arbeidsavklaringspenger. Eg har ei restarbeidsevne, men eg treng ein jobb i ein meir fleksibel bransje enn den eg har erfaring frå. Eg har utdanning frå ein sektor kor det er vanskeleg å få jobb, viss ein ikkje har riktig erfaring, men kor det er lett å tilrettelegge for mine behov. Likevel har ikkje NAV tatt kontakt med meg ein einaste gong for å foreslå tiltak som kan gjere det mogleg for meg å bruke restarbeidsevna mi. Eg søker sjølvsagt på jobbar eg trur eg kan fungere i, men det er det ingen som har kontrollert at eg gjer. Og eg er overraska over kor lite oppfølging eg får. Det er ingen i systemet som har etterprøvd legeerklæringane mine og det er ingen som har sjekka at eg faktisk gjer ein innsats for å forsøke å få brukt restarbeidsevna mi. Det er ingen som har tatt kontakt med meg i det heile tatt, sidan ein samtale eg var på før eg fekk innvilga stønaden. Dette er sjølvsagt bare min individuelle historie, men eg trur ikkje det er vanskeleg å utnytte eit system med så lite oppfølging.
Pelle sa for siden:
Jeg har også hørt det har vært en endring, men analyser og grundige drøftelser vil jo nødvendigvis alltid være på litt eldre tall (?). Takk til nokon for nyanserte og fine innlegg (får ike prikket).
nokon sa for siden:
Takk. Og ja, eg trur dei tala frå 2005 og 2007 er ganske utdaterte i så måte, for eg trur desse endringane er nyare. Og når eg overhøyrer folk som har vore uføre lenge og folk som er under vurdering for uførheit, er det åpenbart at det er ein ganske stor skilnad.
Pelle sa for siden:
Formelt sett var det ikke greit å differansiere uførhetsgrad ut fra geografi før heller, altså. Selv ikke for 15 år siden.
Cumulus sa for siden:
Nokon: du må selv ta kontakt med Nav og be om oppfølging. Det vil lønne seg veldig at du gjør det, for etter 4 år når du ikke lenger har krav på arbeidsavklaringspenger, vil det være en stor fordel at Nav har fulgt deg i prosessen med utprøvningen av arbeidsevnen din. Dt burde ikke vært slik, men slik er det dessverre mange steder. Spesielt i Oslo.
nokon sa for siden:
Nå skjønte eg ikkje heilt kva du meinte?
Poenget mitt var at viss det stemmer at krava til uførheit er strengare nå enn dei var for nokre år sidan, slik NAV-tilsette og brukarar av systemet gir inntrykk av, vil vel faktorar som arbeidsmarknad spele mindre inn.
Ja, altså, eg passer på å dokumentere alt eg gjer og eg har planer om å kontakte NAV og snakke med dei om dette. Men eg er overraska over kor lite oppfølging det er. Og det du seier understreker jo eigentleg dette, viss det betyr at folk kan bli gåande i fire år utan tettare oppfølging.
Eg har verkeleg ikkje planer om å bruke opp retten til arbeidsavklaringspenger utan å ha funne meg ein jobb. Bare så det er sagt.
Cumulus sa for siden:
Nokon: du kan be om å få kontakt med en jobbkonsulent under tiltaket "arbeid med bistand", dersom du klarer å jobbe mer enn 50%. Da vil disse hjelpe deg i prosessen. Det er en rettighet du har.
Pelle sa for siden:
Det jeg mente var at før har det ikke vært adgang til å vektlegge geografi, men undersøkelser viser at det likevel blir gjort. Bare tiden vil vise hva som skjer i den tiden vi nå er inne i. Det er vanskelig å endre slik atferd fra en dag til en annen, feks ved å kreve at noen flytter fra bygda de har bodd i i hele sitt liv og inne til storbyen med flere arbeidsmuligheter. Jeg har ikke stor tro på at de geografiske forskjellene vil forsvinne, i all den grad reglene på dette området ikke er endret. Men det hadde jo vært fint om det ble noe utflating.
nokon sa for siden:
Då forstår eg kva du meinte. Alle mine tankar er jo bare synsing og føling, basert på laust snakk, men det vil jo vere interessant å sjå om det blir gjort nokre studier på endringane som er gjort og om antal nye uføre vil endre seg. Ryktene som går i varmtvannsbassenget og hos fysioterapeuten, går i alle fall på at det er strengare kontroll. Og det blei sagt noko over i tråden om over 1000 tilfelle av juks som var avslørt i fjor.
Cumulus, takk. Eg ønsker ikkje å gå vidare inn på meg og mitt tilfelle her, eg kjem til å kontakte veilederen min, før eg søker om eit år til. Men mi arbeidsevne (som dessverre er under 50%) er ikkje relevant for denne diskusjonen. Poenget mitt - som det du seier understreker - er at når eg kan motta full lønn frå NAV og SPK i til nå 10 månadar, utan at det blir stild spørsmål ved verken min innsats eller legen si vurdering, er det for lett å motta trygd. Eg generaliserer og antar at eg ikkje er aleine om dette. Men eg sakner litt kontroll, eg sakner at dei som gir meg av fellesskapet sine pengar, sjekker at eg faktisk fortener det. Og sjølv om eg veit at eg ikkje ville fungert i den gamle jobben min, sakner eg at det blir etterprøve. Eg brukte meg sjølv som eksempel. Og når du svarer at eg må ta kontakt med NAV for å få veiledning på ordningar som finst og som eg har rett på, understreker det bare poenget mitt. NAV-systemet og regelverket er eit system basert på tillit til brukarar og legar. Det er eit system basert på at folk er sjuke og helst vil jobbe. Og fleirtalet er sjuke folk som helst vil jobbe, som sjølv melder frå om kva dei kan, når dei blir friske nok og så vidare. Men det er ingen som sjekker dette. Og derfor er det lett for eit fåtal friske folk som ikkje vil jobbe, å slippe unna. For så lenge verken legeerklæringa eller den individuelle oppfølgingsavtalen blir kontrollert, med mindre trygdemottakarane sjølvbtsr kontakt og ber om det, er det heller ikkje tilstrekkeleg godt system for å fange opp dei som ikkje viser seg tilliten verdig.
Marla Singer sa for siden:
Ja, har du skrevet om det i denne tråden?
annemede sa for siden:
En i den ytterste kretsen, som jeg vet om, var uføretrygded, til han fikk tilbud om en direktørstilling, hvor vedkommende begynte i 100% på dagen mer eller mindre. Vedkommende var ikke blitt mirakuløst bedre, men var blitt tilbudt en stilling som fenget.
Nextlife sa for siden:
Jeg var sykemeldt i 100 % stilling med beskjed om å skifte yrke. Fikk tilbud om et 4 mnds vikariat et annet sted, samme jobb, og tilrettelagt.
Selvfølgelig tok jeg vikariatet.
Det sier ikke noe om at jeg var en lat faen som gikk hjemme og hevet trygd, men at jeg kunne gjøre denne jobben ettersom den ikke skapte en fare for meg, men ble tilrettelagt slik at jeg kunne ta den.
(det skal sies at dette er lenge sidden, før AAP. På den tiden var man sykemeldt til man gikk over i annet tiltak).
Jeg synes bl. a Pelle og Annemede kommer med enkelstående eksempler her med en litt fordomdfull undertone, men for sikkert 1000 gang, ting er ikke alltid som de ser ut på utsiden, og det fins garantert opplysninger her som dere ikke sitter på.
Pelle sa for siden:
Det ble spurt om eksempler, jeg kom med eksempel jeg kjenner til.. Nei, jeg har ikke alle fakta om andres helse men ønsket om å ikke gå ned i lønn har jo blitt drøftet utførlig i mitt nærvær, over et lengre tidsromr. Og jeg har jo relativt god oversikt over aktivitetsnivået siden folk jeg kjenner god er med på alt dette. Og var på besøk på sykehuset etter operasjonen som utløste dette. Jeg forstår utmerket godt at personen ikke kunne fortsette i sin jobb. Men at det heller ikke er mulug å gjøre noe som helst en ørliten prosent synes jeg er både leit for samfunnet og rart. Så får jeg heller fremstå fordomsfull.
Nextlife sa for siden:
Jeg tror det er noe med denne eksemplisfiseringen som trigger noe hos meg. :o Antakeligvis på grunn av at jeg var En Som Ble Snakket om av både arbeidsgiver, kollegaer og omgivelser uten at de satt med opplysninger som var veldig relevante, og heller trodde sitt.
Å bli behandlet slik gjorde i alle fall noe med meg, noe uopprrettelig som gjør at jeg den dag i dag veldig sjelden orker å snakke med andre enn de aller nærmeste om det om gjør at jeg ikke kan funke overalt og alltid.
Det gjør at jeg i diskusjoner som denne ser det gjennom mine øyne, altså den som ble urettmessig mistrodd og synes at det som egentlig er et systemproblem lett havner på et individnivå med eksempler jeg lett relaterer meg til.
Bare sånn i fall dere lurte. :knegg:
Pelle sa for siden:
Skjønner det. Men her ble det jo spurt etter eksempel. Det betyr ikke at det jeg kjenner til er fasiten. De tilfellene jeg har nevt er dog tilfeller jeg kjenner godt til. Ikke vill synsing om en mor i barnehagen, læreren eller andre perifere folk. Hvis folk ønsker å lyve om sin situasjon er det ihvertfall ikke lurt å være ekstremt detaljert og prate mye om seg selv og egen helse. For folk tror på slikt.
nokon sa for siden:
Det som er problemet er jo at ein kan ha nedsett funksjonsevne i eit yrke og fungere fint i eit anna, litt avhengig av kva sjukdom ein har (og eg seier bevisst sjukdom, ikkje diagnoser).
Strå sa for siden:
Jeg synes ikke det er et problem at man kan funke i et annet yrke, tvert i mot, det gir håp om å komme tilbake i arbeid igjen. :)
nokon sa for siden:
Sant nok, dårleg formulering frå mi side. Eg tenkte då på desse eksempla over, om folk som "blir 100% sjukemelde og så går dei rett ut i full jobb i ein meir attraktiv stilling". Eg er sjølv i ein situasjon der eg ikkje fungerer som lærar, fordi eg ofte ikkje klarer å vere på faste stader til fast tid. Derfor har eg 100% AAP. Dersom eg får ein jobb som eg mogleg å tilrettelegge i form av fleksibel arbeidstid og heimekontor, ein jobb eg kan gjere liggjande frå senga med macen i fanget, på dei dårlegaste dagane, kan eg nok komme opp i ein ganske stor prosentstilling, utan at eg har prøvd dette ferdig ut. Og eg trur det er mange slike tilfeller, folk som er sjukemelde frå ein stilling, fordi denne er for belastande på feil måte i ein eller annan retning, men som fungerer godt i ei heilt annan stilling som er meir stillesittande, mindre fysisk krevande, mindre eksponering for uheldige stoffer, meir fleksibel, mindre what not. Og så sitt naboen og Tenker Sitt om denne som går frå 100% sjukemelding til 100% jobb.
vixen sa for siden:
Attføring finnes jo nettopp fordi mange kan fungere i jobb, men bare ikke i jobben de har i dag. Problemet er at veldig mange ønsker at NAV skal betale for utdanning og ingen vil gå "ned" i status. Takler man ikke å jobbe som forsker pga stress og psykosomatiske plager så er det uaktuelt å jobbe i butikk. Da mottar mange heller trygd. Samme med folk på dagpenger. Bedre å gå på dagpenger enn å ta en jobb som ikke er relevant for utdanningen. Jeg vet at dette ikke er så lett i praksis fordi mange arbeidsgivere vil heller ikke ha ansatte som de vet kommer til å forsvinne så for de har sjansen. Skam og følelsen av nederlag er enorm for mange om man ikke kan stå i jobben sin og jeg synes at det er trist at det anses som mer lavstatus å jobbe som assistent i bhg enn å motta dagpenger dersom man er litteraturviter f.eks.
Jeg har møtt utrolig mange, både ung og gammel, som er veldig veldig opptatt av hvilken jobb som er bra nok for dem. Alt fra forskere på femti til ungdommer uten vgs som har klare formeninger om status og jobb.
Teofelia sa for siden:
Mye av poenget med dagpenger er jo å ha råd til å gå arbeidsledig mens man søker nye jobber. Hvis jeg mistet jobben jeg har i dag, ville jeg med all mulig sansynlighet få en ny, relevant jobb innen et år. Selvsagt tar jeg ikke da en hvilken som helst jobb som faller i min vei da: jeg venter på en jobb jeg vet jeg kan gjøre bra og gjøre nytte for meg i. Ikke nødvendigvis drømmejobben, men ikke hva som helst heller.Jeg synes det er tull å hevde at fullt arbeidsføre, dyktige mennesker, som med høy grad av sannsynlighet vil få en relevant jobb i overskuelig fremtid, skal ta en assistentjobb i en barnehage, for å bruke ditt eget eksempel. Fordi med en gang man tar en annen jobb, begrenser man muligheten for å få en relevant jobb markant, siden det tar tid og ressurser å finne en relevant jobb.
Jeg synes det blir veldig merkelig å sette likhetstegn mellom uføre og midlertidig arbeidsledige på dagpenger. Det er opplagt til samfunnets og individets beste at folk bruker restarbeidsevnen sin på en arbeidsoppgave og en arbeidsplass de behersker, men det er jammen ikke spesielt gunstig verken for samfunnet eller individet hvis en forsker mellom to oppdrag skal passe barn i barnehage fremfor å jobbe for å finne nye prosjekter og forskningsmidler.
Og jeg tror det er all mulig grunn til å skille mellom midlertidig arbeidsløshet (har mistet jobben, men kommer ganske sikkert til å finne en ny snart) og langtids arbeidsløshet (har mistet jobben, vært arbeidsledig lenge og har dårlige utsikter til å finne en ny) her.
vixen sa for siden:
Både enig og uenig. Det har med tidsaspektet å gjøre. I periode helt klart ok, men man kan fint søke jobber mens man jobber. Jeg mener at to år på dagpenger er for lenge når man faktisk kan jobbe (selv om jobben man da får ikke er relevant).
Jeg vet at dagpenger ikke kan sammenlignes med sykepenger, men min erfaring er at med langtidsledige så kan mange av mekanismene sammenlignes i praksis.
Teofelia sa for siden:
Jeg trodde ikke man fikk dagpenger lenger enn et år? :undrer:Og jeg er for øvrig helt enig med deg: har man ikke fått en relevant jobb etter to år, så bør man selvsagt (for lenge siden) takke ja til hva som helst som gir inntekt, men da er man for lengst over i langtids arbeidsledighet etter mitt syn. Jeg snakker mer om hva som er greit det første halvåret eller året.
annemede sa for siden:
Man får dagpenger i 104 uker.
rine sa for siden:
Jeg er enig i at det er forskjell på folk som har reelle muligheter til å finne seg en jobb selv hvis de bare får litt tid på seg og folk som har små muligheter, og at det ikke nødvendigvis er lurt at første gruppe tvinges til å ta første og beste jobb på Rema. Jeg synes likevel et år er fryktelig lenge for et friskt og raskt menneske å gå på dagpenger, og tenker at man, dersom man ikke har funnet noe i løpet av seks måneder- max. ikke burde hatt rett på mer dagpenger, men da altså fortsette å søke jobb på egen hånd mens man f.eks. jobbet på Rema eller i barnehage.
GydaG sa for siden:
Det er noe jeg ikke har skjønt, og det er hvordan det kan "lønne seg" å heller være ufør enn å ta en annen jobb dersom man har helse til det?
Men ved ufør får man kanskje uansett ca 60% av tidligere lønn, ikke begrenset oppad til 6G?
Selv ble jeg sjuk på et innmari teit og feil tidspunkt og hadde et dårlig utgangspunkt uten ekstra forsikring eller jobb i staten, så jeg blir helt uvel av å tenke på hvor lite penger jeg liksom skal leve av om jeg hadde vært alene. Det hadde rett og slett ikke vært mulig.
Så derfor blir jeg alltid litt forundret over påstanden om at det finnes folk som er uføre fordi det ikke lønner seg å jobbe med noe annet.
rine sa for siden:
Nå er det jo en del jobber som bare er marginalt bedre betalt enn uføretrygd, og hvis man i tillegg synes de aktuelle jobbene er kjedelige, tunge eller under den standarden man har satt i sitt eget hode, er det ikke sikkert veien er så lang til en eller annen form for NAV-støndad, tenker jeg.
Hvis jeg bare kunne få lærerjobber, men hatet både læreryrket og elever over alt på jorden, og det eneste som skilte utbetalingen fra lærerjobben og utbetalingen fra NAV var noen tusenlapper, skal jeg ikke skryte på meg at jeg nødvendigvis ville valgt det moralsk riktige alternativet...
-ea- sa for siden:
Jeg har vært arbeidsledig på max dagpengesats, og tok vikaroppdrag. Det var et oppdrag jeg ikke tok fordi jeg faktisk ville tape penger på det fordi betalingen var under det jeg fikk fra han stat. Nå var det et oppdrag utenfor min interesse, det skal sies, hadde det vært relevant og gitt meg muligheter videre så ville jeg selvsagt tatt sjansen og sugd på labben en stund.
nokon sa for siden:
Eg trur Vixen har rett i at det kan vere ein del av dei same mekanismene som slår inn, for folk som trivst med å vere utanfor arbeidslivet. Men eg trur dette gjeld eit fåtal av både arbeidsledige, langtidssjukemeldte og uføre. Eg kjenner ganske mange som er eller har vore i desse kategoriane (ja, "ganske mange" er skjempevitenskapeleg argumentasjon)
Som lærar syntest eg alltid det var deilig med sommarferie. Åtte veker kor ein kan sove lenge, lese bøker, senke skuldrene og sjå gode filmar, kanskje reise litt. Men innan 15. august var eg rimeleg klar for å komme tilbake til kvardagen igjen.
Nå har eg hatt moglegheit til å sove lenge, lese bøker, sjå gode filmar og lene meg tilbake, i snart to år. Og eg er lei. Lei av at det ikkje er forskjell på kvardag og helg. Lei av at ingen forventer noko av meg. Lei av å ikkje ha folk å spise lunsj med mellom 11.25 og 12.15. Lei av å ikkje ha rutiner. Lei av tv- seriar, filmar og bøker. Lei av å ligge på sofaen og strikke. Lei av å ikkje ha lønningspils og julebord å gå til. Og ikkje minst er eg lei av å ikkje få sjansen til å gjere ting eg er flink til, ting som gir meg meistring og ting som gir meg ei kjensle av å bidra med noko til eit fellesskap. Og ikkje minst er eg lei av å aldri klare å bruke tiltakslysten eg har, fordi det går vekk så mykje tid og krefter på å ha ein kropp som ikkje fungerer.
Dei aller fleste eg har snakka med, som av ulike grunner er utanfor arbeidslivet, opplever ikkje det som ein ferie! Eg kjenner ein person som ville vore tilfreds med å få betalt av staten for å sjå film og strikke over lengre tid. Men dei aller fleste eg kjenner som er arbeidsledige, uføre eller av andre grunner heime på dagtid, lengter etter arbeidslivet og sakner det fellesskapet og dei utfordringane dei får der. Bare tenk på korleis det er å komme tilbake i jobb etter foreldrepermisjon, kjensla av å endeleg få litt rutine igjen. Eg trur ikkje fleirtalet av dei arbeidsledige og uføre trivst med å vere heime. Men eg trur veldig mange som er uføre og som har vore det lenge, gjer det beste utav situasjonen med dei forutsetningane dei har.
Dette med at ein høyrer at det ikkje lønner seg å jobbe er avhengig av lønn på sjukemeldingstidspunkt, pensjonsordningar og liknande. Men for dei aller fleste tilsvarer trekket i trygd det dei får utbetalt i lønn, så dei aller fleste går i null. Utbetalingene frå NAV er 66% av lønn på sjukemeldingstidspunkt (etter 52 veker). Dagpenger er 60%. Men ein del vil ikkje få meir ved å jobbe, enn ved å vere sjuk/ufør/arbeidsledig. Men det er vel ikkje meininga heller?
vixen sa for siden:
For eksempel så har jeg møtt ganske mange damer i lavtlønnsyrke som ønsker seg en uførepensjon. Dette er damer som har vært hjemmeværende en del år, jobber deltid, fysisk tunge jobber til ugunstige tidspunkt. Gevinsten er ikke all verden for å stå i jobb sånn rent økonomisk. Jeg forstår dem jo samtidig som jeg tenker at det ikke er rett sånt rent samfunnsøkonomisk.
Niobe sa for siden:
Hvilke da? Selv ufaglærte assisstenter i barnehage tjener vesentlig bedre enn jeg har utbetalt, og jeg er attpåtil beregnet som ung ufør.
nokon sa for siden:
Det kjem jo an på lønna som er utgangspunkt for berekningsgrunnlaget og på forsikringar, pensjonsordningar og liknande.
Niobe sa for siden:
Joda, men jeg lurer virkelig på hvilke "en del" jobber som tjener så dårlig nå? Men det skal sies at barnehageansatte her i området tjener en god del bedre enn tarifflønn.
Katta sa for siden:
Det kommer an på hva man har av ordninger. Er man ufør med støtte fra Statens pensjonskasse vil det lønne seg fremfor å begynne som ufaglært arbeidskraft i varehandel for eksempel.
nokon sa for siden:
Dette viste seg å vere heilt feil.
Guava sa for siden:
Ja ditt område er nok litt spesielt i så måte.
Jobber som tjener dårlig finner man både i det offentlige og i det private, men det er nok færre av dem i din region enn en del andre steder i landet.
En barnehagelærer i ditt område kan ha begynnerlønn som er bedre enn begynnerlønnen til en nyutdannet lege et annet sted i landet.
Hotell og restaurantansatte ligger lavt. Det samme gjør også en del industriansatte.
Niobe sa for siden:
Kjipt område å være ung ufør i, med andre ord... :himle: :knegg: :sukk:
Guava sa for siden:
Ja absolutt. Det er absolutt mer lønnsomt å være ufør i andre deler av landet. Det tror jeg også kan innvirke på tallene og regionale skillet.
nokon sa for siden:
Det er ganske kjipt å vere ung ufør her på denne kanten av landet og, til tross for at det ikkje lønner seg å jobbe.
Niobe sa for siden:
Jeg tviler faktisk på det er noen steder i landet hvor normalt oppegående mennesker trives med å være unge uføre...
halaisa sa for siden:
Ja det er jo stor forskjell på å ville være uføretrygdet, enn å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen.
Guava sa for siden:
Jeg tror ikke det er noe folk trives med, men jeg kan forstå at det å miste inntekt kan være tøft og tas med i regnestykket.
Å bli ufør er vel ikke enkelt nå til dags heller og unge uføre kan jobbe litt om de er i stand til det. Jeg ser på prosessene det er for folk å få uføretrygd og jeg tenker at man skal være et geni om man faker seg gjennom mølla.
nokon sa for siden:
Det er det som er mitt poeng og! Enten det lønner seg eller ikkje, altså.
Niobe sa for siden:
Normalt oppegående mennesker (les: de fleste) vil ikke være uføretrygdet. De andre spørs det uansett om man får gjort noe med, samme hva de foretar seg.
Katta sa for siden:
Sosial arv kommer også inn. Hvis man lever i et miljø der alle går på trygd og sosialt liv er bygget opp rundt at alle er hjemme så blir det ikke det samme sosiale tapet som det er når alle andre jobber. Det finnes endel slike miljøer. Da er det de som jobber som faller utenfor sosialt, og når det da heller ikke er en givende jobb eller den gir spesielt mye ekstra penger i kassen er det ikke vanskelig å se at trygd kan virke som en helt grei løsning.
Niobe sa for siden:
Vet du om noen slike miljøer her på sørvestlandet? Bill.mrk Trenger hjemmeværende venner. :knegg:
annemede sa for siden:
Sjekk prikk og søk på Facebook. :knegg:
Niobe sa for siden:
:riktig: Jøss, vi hadde faktisk felles kjente på FB..!
m^2 sa for siden:
Nei, man får ikke tilsvarende årslønn utbetalt fra NAV og SPK. Det er feil. (eller dvs det er litt avhengig av hva du mener med "utbetalt" kanskje, du mener kanskje etter skatt? men selv da)
Man får fylt opp "i bånn" av NAV til oppad begrenset av 65% av 6G eller noe i den duren, også topper SPK opp til 66% av full lønn (gitt visse kriterier), og så får man et tillegg per barn som er litt forskjellig mellom SPK og NAV og hvilken ordning man er på (i SPK er den på 10% av utbetalt uførepensjon som det heter per barn). Dette da før skatt.
Og dette er jo ikke full lønn.
Men det er skattefordeler ved å være uføretrygdet som gjør at forskjellen netto ikke er så stor, for noen kan den bli ganske liten - spes hvis man har flere barn. Avhengig av hvilken skattesats man har. Avhengig av hvor man treffer ift toppskatt. Og vel å merke til å begynne med.
Uføretrygd følger ikke endringer i lønnstrinn som gjøres hvert år (lengre, det gjorde det før)- kun den "vanlige" indeksjusteringen, så en uførepensjon vil være mindre og mindre verdt ift det lønnstrinnet man var på i utgangspunktet etterhvert som tiden går.
Og bare så det er sagt - jeg tviler ikke på at eksemplet ditt er reelt. Men det vil ikke falle sånn for alle.
Eksempel:
Jeg har nettopp gått ned røft regnet 90 000,- i brutto inntekt på å være 40% uførepensjon (som det heter når man har SPK), 60% jobb, 1 barn. Det utgjør ca. - 3000 etter skatt i måneden. Niks full lønn her, nei. Nå er kanskje ikke det så voldsomme summer, men det sekundet lønnstrinnet mitt går opp en, tja, 12000 per år? Ved lønnsforhandlingene her nå i vår så tar uførepensjonen ikke hensyn til den endringen. Den forblir basert på det lønna var da uførepensjonen ble innvilget. Og det samme neste år, og neste år... så den blir relativt sett mindre og mindre verdt ift de andre som var i tilsvarende stilling da jeg ble syk. (bortsett fra at jeg bare har midlertidig uføre da, men det har lite med poenget å gjøre)
Skulle jeg hatt 100% uførepensjon ville jeg gått ned rett over 100 000 i lønn, etter skatt. Oppunder 10 000,- per måned i reduksjon i netto lønn. Samme problematikk ift "mindre og mindre verdt hvert år".
nokon sa for siden:
Eg har møtt nokre slike miljø i forbindelse med treninga mi og eg må seie at eg opplever ikkje at det er rom for folk som håper å bli friske nok til å fungere i ein jobb i løpet av eit år eller to, der. Eg passer i alle fall ikkje inn.
nokon sa for siden:
Eg må sjå over papira mine ein gong til då, for slik det ser ut hos meg, er deg som i eksempelet mitt. Men det kan hende det er skattefordelar som gjer at nettolønna er den same. Det har eg ikkje undersøkt.
Men då eg fekk innvilga frå SPK, var i alle fall beløpet som stod på vedtaket 100% lønn + forsørgartillegg. Men eg er på AAP, ikkje ufør. Kanskje det er ein forskjell?
Det med lønnsvekst er eg klar over, ja. Så der vil jo gapet vekse.
m^2 sa for siden:
Grunnlaget er 100% lønn/stilling, (brutto) utbetalingen er 66% :nemlig: maksgrensa er det samme uansett i SPK uavhengi av om det er uføre eller AAP i NAV.
nokon sa for siden:
Eg ha sett gjennom papira mine og ser at det stemmer det du M^2 seier. Det var godt å bli gjort merksam på det.
Eg redigerer innlegget over.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.