Ikke sant? Jeg fikk høre noe av det samme i ettermiddag. Yngste var i Dyreparken med bhg i dag og hadde fått boller og is der. Eldste syntes ikke det var greit, men hun glemte at hun hadde fått kake på avslutning med turn, også i dag.
Høyst gjenkjennelig, men jeg håper vi har fått sånn noenlunde has på det, for sånn "negativ misunnelse" er noe av det mest usympatiske jeg vet om. En ting er "hun har fått..., da vil jeg også ha", men "da skal ikke hun få!!!", det er liksom det kjipeste av det kjipe!
Jeg svarte raskt et eller annet til henne, det ble ikke noe mer av saken. De har i grunnen lagt vekk denne negative misunnelsen. Den ene pleier å kunne gå i i bursdag og få godtepose uten at den andre sier noe på det og omvendt.
Inspirert av tråden spurte jeg vår eldste om når hun trodde hun ville føle seg komfortabel med å være alene hjemme en helg mens vi var på hytta. Respons: Åååå, når da, får jeg lov, kan J og S bo her den helgen?!!? :hyper: Hun fyller snart 12, jeg måtte skuffe henne med at nei, dette skjer nok ikke på en stund. :humre:
Det gjorde foreldrene mine da jeg begynte å ymte frampå som 16 åring at nå var det slutt med min tilstedeværelse på familieferier, jeg ble med på ferie til jeg fylte 18 :knegg:
Vi synes faktisk ikke vi kan drive og ha med venninner overalt. Det koster ganske mye penger fra de er 12 med fullpris på en del flybilletter, at de regnes som voksne på hotell, oppgradering på bosted og en god del mat. En langhelg, ja, men å spandere på 2 uker på en venninne er ikke nødvendigvis aktuelt.
Det er jo ikke slik at det er UMULIG å hygge seg med småsøsken eller oss eller trives i eget selskap når man er fjortis. Og er det umulig, så er det besteforeldre, familie forøvrig og venner av familien som mer enn gjerne vil ha henne på besøk.
Man er vel ikke nødt til å spandere, venninnens familie kan jo bidra de også?
Vår niåring er enebarn og har foreløpig ikke klaget på å tilbringe de fleste feriene alene med mamma og pappa, men jeg ser jo at den dagen vil komme. Min tanke er at vi får prøve å få med oss en kompis etter hvert, men jeg har aldri sett for meg at vi skulle fullfinansiere kompisens ferie. Hvis poden blir invitert med noen andre et sted hadde jeg heller ikke forventet at “vertsfamilien” skulle betale både fly og hotell.
Jeg vet ikke helt om jeg synes noe om å legge byrder til andres budsjetter fordi mitt barn trenger en kompis? Samtidig ville jeg selvsagt ha betalt for mitt barn, dersom hun ble invitert med.
Vil jo tro at det er win-win situasjoner i de tilfellene man har med seg andres sine barn på ferier? :) Så jeg ville ikke ha definert det som "mitt barn trenger en kompis". Kan selvfølgelig være unntak, men vil ikke tro det er så vanlig.
Jeg har heldigvis et så avslappet forhold til foreldrene til podens kompiser at vi nok skulle blitt enige uten at de følte at de måtte betale for at poden skulle ha selskap. Mange av kompisene er også enebarn og har samme problematikk, dessuten bruker vi ofte egne feriehus og ville ikke nødvendigvis lagt voldsomme byrder på disse familiene.
Om eldstemann en dag ikke lenger er med oss på ferie, og yngste vil ha med en kompis, så koster jo ikke det mer enn ferier har gjort så langt. Foreløpig har vi bare hatt med vennebarn på hytteturer, men om vi hadde invitert med på dyrere ferier hadde vi vært forberedt på å betale. Men foreldrene til de aktuelle barna hadde nok tilbudt seg å betale en del uansett. Enige hadde vi nok blitt.
Jeg tror det vanlige her har vært at medbrakte barn betaler flybillett og evt. merkostnader ved opphold selv (men vanligvis er de med fordi det er plass), og litt lommepenger. Vertsfamilien betaler mat og annet forefallende.
Jeg ser ikke for meg at vi velger den løsningen på en stund, men på Øen inviterer vi villig vekk.
Vi kommer nok til å ta med kompiser på ferie etterhvert, siden Hiawata bare er en. Enn så lenge prøver vi å legge opp noe i felleskap med andre barnefamilier vi kjenner, men det er ikke alltid så lett det heller.
Om vi skal ha med kompis er det selvsagt med utgangspunkt i at vedkommendes familie betaler reise og opphold og noe lommepenger.
Ikke jeg heller. Det ene barnet mitt har et par ganger (tidlig i tenårene) vært med en kamerat (enebarn) og familien på utenlandsturer. Han hadde jo veldig lyst, så det var vanskelig å si nei, men jeg syns ærlig talt det var kjedelig å betale masse penger for at barnet mitt skulle på ferie med noen andre.
Kunne selvfølgelig sagt nei, men det opplevdes ikke så enkelt. Jeg ville ikke invitert kamerater med hvis ikke jeg hadde råd til å spandere turen. Og det har jeg egentlig ikke, eller jeg prioriterer ihvertfall egne familiemedlemmer. :)
Jeg synes heller ikke at det er aktuelt å ha med venner overalt, men om lillesøster er 16 år og det som skal til for å få henne med er at hun får med en venninne, tror jeg nok det kan bli løsningen i et par år. Men det er jo nettopp fordi jeg ikke synes en 16-åring kan være alene hjemme OG fordi jeg synes det kan være hyggelig å ha henne med OG fordi jeg mener det har en verdi å dra på ferie sammen etter at barnet har passert 15. Da kan det kanskje være verdt det.
Så lenge storebror er med, og sikkert en stund til, må hun reise med oss alene.
Jeg syns livet blir veldig vanskelig om man hele tiden skal vurdere om de som blir spurt om noe er i stand til å ikke føle et imaginært press. Søsknene mine har ofte hatt med venner på tur, og det er ikke mitt inntrykk av at foreldrene har hatt noe i mot det, eller å bli spurt i det hele tatt.
Man må jo selvsagt være taktfull i hvordan man spør, hva man spør om, og hvem man spør, og kanskje ta det opp med foreldrene før barnet, men om man ikke skal kunne spørre om slike ting blir livet fryktelig vanskelig, syns jeg.
Hadde noen spurt oss om Hiawata kunne være med en hel sommer hadde vi sagt nei, helt uten problem, Ikke basert på økonomi, men på at vi kun har ett barn, og vil gjerne tilbringe ferien med ham. Det hadde ikke vært vanskelig i det hele tatt.
Jeg hadde også hatt problemer med det. Men samtidig så hadde jeg godt kunne vurdert å ta med kompis til minstejenta dersom storebror ikke skulle vært med, eller om jeg hadde enebarn. Og da hadde jeg jo invitert og tenkt å betale alt uten at jeg synes det hadde vært kleint å ta imot for de andre.
Opp gjennom tidene så har jeg vært asynkron i forhold til venner når det gjelder økonomi og har fått en god del turer og billetter påspandert av venner som gjerne ville ha meg med, men jeg hadde overhodet ikke råd, og så har jeg spandert fulle feriereiser også på venner da jeg ble ferdig på studiet, jobbet hele tiden og hadde masse pæng å bruke på meg selv. Og det er jo egentlig uproblematisk så, tja, kanskje jeg hadde syntes det var greit om en av ungene var med og fikk betalt billetter og slikt. Kommer an på økonomien til de som reiser kanskje? Jeg hadde nok tilbudt meg å betale hans eller hennes del uansett.
Det er jo vanskelig å spørre om noe sånt uten at det innebærer et visst press? Jeg pleier ikke syns det er vanskelig å si fra vanligvis, men akkurat den syns jeg var litt ubehagelig.
Det hadde ikke falt meg inn å la en vennefamilie betale flyreise og hotell for mitt barn på tur. Virkelig ikke. Og jeg hadde ikke syntes det var kleint om foreldrene til venner av mine barn betalte for sitt barn, som ev. skulle være med oss. Det ville jeg tatt som en selvfølge.
Selvsagt går det an å spørre på en pressede måte. Men jeg mener at om man tar hensyn til om man tror familien har råd og kan ha lyst, ikke har lovt barna noe på forhånd og presiserer at det kun er er spørsmål og man forstår om det ikke går, så får mottaker stå ansvarlig selv for evt. press-følelse. Det har virkelig ikke falt meg inn at man kan mene at man helst ikke bør spørre om sånt.
Jeg mener ikke på generelt grunnlag at en aldri kan spørre om det, jeg forteller bare hvordan jeg opplevde det og hva jeg tenker om det. Tipper ikke jeg er den eneste som ikke syns det er helt supergøy å sende barnet på ferie med noen andre. De som spurte følte sikkert ikke at de spurte på en pressende måte.
Det skjønner jeg. Men det blir en ganske anderledes ferie uten barn, enn med ett mindre. Jeg hadde allikevel vurdert det om det f.eks var en type ferie vi ikke kunne tilby. Ellers er det jo bare å si nei.
Jeg har bare ett barn og hadde blitt veldig glad dersom han ble invitert med på ferie av noen vi kjenner godt og er fortrolige med (når han blir eldre) dersom det foregikk på et tidspunkt jeg ikke kunne ta ham med på ferie selv. Ikke som i stedet for vår ferie. Og hadde jeg ikke hatt råd eller lyst til å sende ham med, hadde jeg bare sagt nei takk til tilbudet.
Ville dere satt foten ned for en reise barna deres hadde lyst til basert på at dere vil være sammen med dem hele ferien? Jeg vet det ikke er det som er skrevet her altså, men jeg ser jo at vår eldste blir mindre og mindre avhengig av oss, og hun er av typen som gladelig hadde blitt med venner på ferie en måned om det falt seg slik.
Vi har jo på en måte "ett barn" vi også nå, siden tre av dem er voksne. Jeg ser ikke for meg at vi kommer til å spørre om å ha med kamerater på ferie. Hvis vi gjør det, kommer det til å være med utgangspunkt i at vi spanderer turen. Kommer jo an på hva man skal, det kan jo være enkelte ferier der det ikke koster allverdens ekstra å ha med en til.
"Vi skal en uke på hytta i sommer, vil Tina være med, tror du?" = vi betaler alle kostnader.
"Hvordan er planene for sommeren? Vi vurderer å reise til Kos, men disse fjortisene vil jo helst reise sammen. Kunne det vært aktuelt for Tina å reise sammen med oss, tror du?" = foreldrene betaler reise selv.
Jepp, sånn tenker jeg også. Siden det er så ulike meninger om temaet så tenker jeg at her må mottaker bare ta ansvar for å si nei om det ikke er aktuelt, enten det er nei fordi man ikke vil, ikke har råd, ikke vil at andre skal betale eller hva det nå er.
Jeg synes ikke det er åpenbart at foreldrene skal betale fordi turen er dyr og fin. Men når det blir spurt på den måten trigger det for de fleste av oss en forespørsel om pris. Og en mulighet til å kjenne på press og til å måtte være kjip, men det kan man ikke unngå hvis man ikke skal bure seg inne.
Vi har hatt venner med på ferie to ganger, begge gangene til varmere strøk. Dette har vært to forskjellige barn, men felles for dem har vært at de er minstebarn i familien og der familiene ikke hadde egne sommerferieplaner. OG der begge familiene var overlykkelig for at vi ville ta med en ekstra og der foreldrene betalte fly + oppgradering av leiebil + lommepenger. Jeg tror faktisk ikke de hadde fått love å bli med om vi hadde insistert på å betale. :gruble:
Når minste her blir eneste barn med på ferie tar jeg gjerne med en venninne. Og det er godt mulig vi da tilbyr å betale alt, da økonomien har forandret seg.
Jeg sliter med å se for meg at det er vanskelig å si "Nei, vi har allerede lagt planer for sommeren som Tina skal være med på, dessverre" eller noe i den duren. :gruble:
Det er sant. Mens "Hva blir prisen"? "10000 kr for fly og opphold, og så trenger hun vel noe lommepenger" "Nei, det blir dessverre i overkant for oss" kan være en litt ekkel samtale for noen. Men innenfor det man må regne med av ubehag hvis man ikke vil bure seg og familien inn.
Jeg kan tenke meg mange situasjoner der det kan være litt vanskelig. F.eks.: Man har ikke like spennende planer selv for sommeren. Tina har mer lyst til å dra til Korsika med venninnen enn å dra til Sverige med familien. Man har egentlig ikke råd eller lyst til å bruke 5000 på å sende det ene barnet med andre på ferie, men barna har allerede hørt om ideen og legger press for at dette skal gjennomføres.
Som sagt så har jeg opplevd en sånn forespørsel 2-3 ganger og ikke sagt nei. Men jeg syns det var ubehagelig, og hadde foretrukket at de ikke spurte.
Der er vi i år. Vi har ikke råd til en skikkelig ferie, men det ene barnet er blitt invitert av en venn. Vips, så har det ene barnet fått mer av feriepengepotten enn vi andre bruker tilsammen. Kjipt. Selvom jeg unner det ene barnet den ferien, og jeg håper at de andre kan få litt ekstra ved en senere anledning.
Jeg hadde foretrukket å ikke blitt spurt.
Jeg hadde også regnet med å betale for evt ekstra barn, men jeg ville nok ha betalt for mitt eget barn om det skulle være med andre. Poenget er å ikke komme med en regning andre potensielt ikke har lyst på. At mange likevel vil respondere med at de selvfølgelig tar utgiftene for eget barn blir noe annet.
I mine øyne hadde det å invitere med et barn på ferie, enten betalt eller ikke, vært en hyggelig gest og jeg synes det er ordentlig kjipt dersom dette skal være noe negativt fordi folk ikke klrer å si nei til egne tenåringer.
Jeg syns det kan ha flere negative aspekter ved seg, som tidligere beskrevet, og det har ikke noe med hvorvidt jeg klarer å si nei til egne tenåringer å gjøre.
Jeg sier selvfølgelig ikke at det alltid er negativt, men har i tidligere innlegg beskrevet noen eventuelle problemer folk kan oppleve med å få servert denne problemstillingen. På hyttetur og kortere turer: Helt greit. Langvarige turer som koster mange tusen: Ikke nødvendigvis helt greit.
Vi har ganske mange ganger hatt med oss danske venner av stesønnen på skiferier og venninner av pøbelprinsessen på diverse greier, sist en helgetur til Legoland/Lalandia. Jeg har aldri tenkt over at foreldrene har syntes at det har vært noe annet enn hyggelig. :sukk:
Men når dere tar med et barn på helgetur til Legoland, betaler foreldrene en andel av huset og bilpakka osv.? Eller inviterer dere og tar med en ekstra uten å kreve inn penger? :)
Jeg ville ikke heller opplevd det som negativt å bli spurt om en sånn tur. Men 1-2 uker til Spania/Italia/Japan/USA/whatever med utgifter på mange mange tusen syns jeg ikke er så veldig gøy.
Hvis det ikke bød på særlige ekstrautgifter å ta med et ekstra barn hadde vi selvsagt ikke foreslått å spleise. Jeg ville f.eks ikke bedt noen bidra med bensin eller sommerhusutgifter. Matutgifter hadde vi også dekket. Men nok ikke ekstra flybillett.
Når våre barn er blitt bedt med på turer med andre har de, etter fylte 15, måttet betale det meste selv. Nå har de spart av lommepengene sine i årevis, så det har gått greit. Vi har ikke hatt budsjett til å sende en eller flere på turer vi ikke har planlagt.
Når det gjelder barn og ferie ville jeg nok ikke dratt med en 16-åring på cuper og slikt som ikke fenget. Med "riktig" 16-åring, rett sted/miljø og sikkerhetsopplegg rundt kunne hen blitt etterlatt alene hjemme. Noe vi da også har gjort - flere ganger. :tøff:
Yngste er snart atten, om noen blir med oss på ferie og turer nå avhenger av alle tenkelige variable.
Vi takket nei til en invitasjon i mai om å la eldste bli med en venninne til utlandet i juli. Vi har for tiden PLENTY å bruke penger på, og hun skulle i såfall hatt penger til tog fra mine foreldre til OSL, fly til BGO, fly til utlandet med ganske dyre siste-liten-billetter og lommepenger. Det falt meg ikke inn å la dem betale, selvsagt ikke. Min datter skulle ikke være med som en tjeneste til dem, det ville vært for å være grei mot henne. Jeg syntes ikke det var flaut å si at jeg ikke gadd å bruke like mye på hennes lille ukestur som hele bolig-budsjettet vårt på familieferien.
Det er kanskje der forskjellen er, kanskje? Barn man inviterer med som selskapsdamer/selskapsherrer skal man betale for, barn som er så heldige at de får være med bør betale selv? Man betaler i såfall fly og lommepenger selv, men ikke noe annet?
Er vel den praksisen vi har hatt også, men det er lenge siden nå. Denne "man" som betaler selv har hos oss vært barnet selv. Medsendt litt extra til mat og ferielommepenger fra oss.
Siste familieferien for min del var det året eg fylte 12 år. Då hadde eg fått nok av campinglivets gleder, og var heime aleine med bestemor i nabohuset når familien reiste på tur. Fungerte heilt fint. Storkoste meg med å handle og lage mat sjølv. Fekk 500,- som skulle vare heile veka, og det var virkelig veldig stas å disponere pengar og planlegge måltida heilt aleine.
Vi hadde med Frøknas venninne 4 uker i fjor til USA. Vi inviterte ikke, de to frøknene fant ut at det hadde vært morsomt. Av litt ulike årsaker sa vi selvfølgelig, hun var mao ikke med som underholdning. Hun måtte betale fly og lommepenger selv (også parkpasset som gjaldt i 14 dager). Foreldrene sendte også med noe "kost-penger" utover shoppepengene. Nei, jeg skammet meg ikke over å at vi ikke sponset hele gildet. Hun var selvfølgelig som en av våre barn, ingen forskjeller. Kinobilletter, restaurant, is, mini-golf, drikke, dagligvarer, spa, o.l. utgifter betalte vi og selvfølgelig våre faste utgifter som vi har okkesom.
Jeg ser absolutt at det er ikke bare å ta med en venn, denne blir nok med oss flere ganger (har hørt rykter om at det spares...) men jeg tror ikke dette passer for andre enn denne jenta av ungenes venner.
Jeg ville luftet ideen med foreldrene før barna ble informert. Da unngår man jo å sette dem (det andre foreldreparet) i en kjip klemme mellom barn skuffede/masende barn og ønsket om å ikke la barna bli med andre på tur.
Jeg er ikke enig i at man, fordi det finnes foreldre som alltid synes slike forespørsler er kjipe, skal la være å spørre. Det finnes helt sikkert foreldre i andre enden av skalaen som ville blitt kjempeglad over at barnet ble spurt.
Vi hadde ikke hatt råd til å spandere lange flyturer og hotellopphold (f.eks. til USA) på ungenes venner, og ville ikke spurt noen som ikke kunne/ville betale deler av gildet selv.
Det har jeg da heller aldri sagt. Jeg har bare fortalt hvordan jeg opplevde det, for å nyansere bittelitt hvor greit det er å bare ta med et ekstra barn på sommerferie som selskap for enebarnet. Det er jo også andre her som forteller at de har opplevd det som litt vrient.
For meg vil det alltid legge en viss demper på ferien om jeg må ha et ekstra ansvar for at andre barn har det bra og koser seg. Jeg klarer ikke å være helt meg selv da og ville nok styrt og ordnet hele tiden for at vedkommende skulle trives ekstra godt. Det er noe helt annet ¨å reise med en annen familie syns jeg. Og for meg blir det ikke så fin ferie som når vi er alene. Rett og slett. Det handler nok mest om personlighet og jeg er ikke sånn som syns det er så fryktelig stas å ha ansvar for andres barn.
Jeg har det også sånn, og ser ikke akkurat nå for meg å ha med et ekstra barn på ferie, nettopp av den grunn. Men det kan jo være ting er annerledes dersom lillesøster er 16 år og har en bestevenninne som familien kjenner godt og der jeg vet at de to sammen er selvdrevne. Det er ingen av storebrors kompiser nå jeg hadde tatt med meg på en særlig lang tur. Det holder lenge med overnatting hjemme.
Dersom jeg skulle bedt med meg en ekstra, ville det vært et barn jeg kjente godt, der jeg også kjente foreldrene godt. Tanken skulle vært forelagt foreldrene før barna hørte om tanken, og jeg tenker dette måtte vært foreldre jeg hadde et så godt forhold til at vi åpent kunne diskutere og bli enige om det økonomiske.
Jeg syns det er veldig greit å få vite at noen kan føle en slik forespørsel som et press, men joeg kommer ikke til å la være å spørre av den grunn. Jeg kommer nok til å presisere tydelig at det er helt i orden å si nei.
I likhet med Apan ser jeg for meg at det er noen jeg kjenner godt slik at man diskuterer det økonomiske og kommer frem til en felles løsning.
Jeg syns heller ikke man skal la være å spørre, men man kan nok tenke seg om en gang eller to før man spør. Både når det gjelder hvem man spør, og hvordan man spør (snakke med foreldre før barn f.eks.). Særlig når det gjelder litt dyrere reiser.
Jeg er ganske sikker på at det er enklere å si nei når det ikke er økonomiske grunner til at man sier nei. Det er jo greit å ha det i bakhodet, særlig hvis man selv har god råd og syns det er enkelt å si nei.
Jeg kan altså ikke for mitt bare liv komme på når jeg sluttet å være med foreldrene mine på ferie? :gruble: Det kan være hva som helst mellom 13 og 18, jeg aner ikke!
Og så har jeg tenkt meg frem til at løsningen her, om eldste ikke vil være med mer, kanskje blir å ta med fetteren hans som bor i en annen by. Det er fremdeles familieferie, for han er familiemedlem på en annen måte. De kan være hvorsomhelst, bare de får være sammen. :hjerter:
Vi vil ikke slutte! Det er gull å få en ferie sammen selv om noen begynner å bli store og selvstendige og kule og sånn. Vi reiser til syden hele hurven i år, det vil alle være med på, selv 19-åringen som hater syden. Besteforeldrene inviterer og spanderer nemlig og han er myk som smør når de ber så pent, han elsker vel dem mer enn han hater pakketur og skandinaviske medturister.
Neste sommer har vi en 6-åring, en 8-åring, en 16-åring og en 20-åring. Vi har så vidt begynt å planlegge ferien, togreise i Europa med hele gjengen. Eldste blir gjerne med så lenge han får en del av sine ønsker oppfyllt(historiske minnesmerker, kule spisesteder, sove lenge og få rusle rundt litt på egenhånd), Storesøster blir fornøyd med shopping, en danseforestilling eller to og mulighet for å ta danseklasser/privattimer, de to yngste synes en sekk med playmo og barbie, en park, en is og tid med oss voksne er toppen av ferielykke, jeg vil se kunst og drikke kaffe i storbystøv, Drømmemannen vil besøke universiteter og bibliotek.Det går an, vi har gjort det før og det blir fine familieminner av slikt!
Samme her. Ville nok følt jeg måtte legge bånd på meg. Jeg har opplevd at barn som har vært hos oss tolker alt som skjer i familien og alt som blir sagt og forteller det hjemme. Ikke nødvendigvis negativt, men jeg opplever at familielivet vært blir litt analysert. Nå er dette barnet og foreldrene nokså annerledes enn de fleste jeg kjenner, da, men det er litt ubehagelig.
Gutten vår blir 17, og de to siste vintrene har han ikke villet være med til syden, ei heller sommerferie. Han blir med en helg til besteforeldre/tanter el men ikke noe mer. Vi allierer oss med naboen som har nøkkel og anledning til å gå inn i vårt hus 24/7 når vi er borte. Funger supert, og ikke en da har han forsovet seg eller ikke møtt på skolen når vi har vært i syden. Men du må føle på det selv, noen er modne nok til å være hjemme alene, andre ikke. (Jeg flyttet også på hybel for å gå på videregående før jeg var fyllt 16).
Enig. Nå er det stadig vekk slik at ett barn i familien drar mer på feriebudsjettet enn andre hos oss, det synes jeg ikke er negativt - vi skal da ikke dele likt?!? I år skal 11-åringen på leir i utlandet som fort drar seg på 15000 med alt som følger med av reise, leiravgift osv., og så har vi andre billigferie for resten av budsjettet.
Hadde et barn blitt invitert med av en venn hadde det
vært kjempehyggelig å bli spurt
vi hadde prøvd å få det til innen rimelighetens grenser
ifht billetter osv. hadde jeg da virkelig forutsatt at vi skulle spytte i selv
hvis det er vanskelig å få til pga tid, økonomi eller annet, er det helt uproblematisk å si at det ikke passer, men takk for at du spurte. Gjerne en annen gang.
ifht å spørre barn om å være med oss på ferie er det ikke så veldig aktuelt ennå, ut over en og annen overnatting. Men kjenner at det er nok noen jeg kunne bedt, og noen absolutt ikke. Skillet går for meg primært på de barna som ikke har noen sperrer på hva de meddeler og kommenterer, som jeg bare orker i små porsjoner.
Vi tar tidvis med oss ekstra unger på hytta, og ser for meg at vi kan gjøre det samme også til utlandet hvis snuppa ønsker det. Hovedårsaken er at vårt eget barn trives bedre når det er med noen ekstra. (Jeg er ganske sikker på at det bare er snuppa som kan finne på å etterspørre dette.)
I så fall betaler vi både reise, mat og opphold, men ungen tar med lommepenger selv.
Ja, det må være en forutsetning at å ta venner med på ferie mest sannsynlig blir hyggelig for alle involverte i begge familier!
Jeg har blitt spurt om å ta med en kompis av poden på ferie, men avslo. Det er et barn med nokså spesiell atferd, og som jeg kommuniserer vanvittig dårlig med. Det hadde garantert ikke blitt en hyggelig ferie for meg, og derfor sannsynligvis ikke for barnet heller. Det var vanskelig å si nei, særlig ettersom moren som spurte har vært veldig raus med barnepass andre veien, men jeg fikk meg ikke til å si ja heller. Hadde det vært et av søsknene til dette barnet som skulle være med, hadde det vært helt uproblematisk.
Mammaen det er snakk om er usedvanlig uredd på den màten, men også veldig raus selv og veldig uproblematisk å si nei til. Så situasjonen var ikke så sær som det kanskje kan høres ut som. Som sagt, hadde det vært et av de andre barna i familien som skulle være med hadde jeg glatt sagt ja. Uflaks for oss alle at det barnet som er mest kompis med poden også er det jeg selv takler dårligst.
Oppfattet det som at denne mammaen hadde vært mye barnevakt for barna til de hun spurte, da ser jeg ikke helt hvorfor det er så merkelig. Det må vel være lov å be om gjentjenester?
Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at jeg aldri kommer til å ta med meg en ekstra unge på en ferie. Det være seg helg eller annet. Unntaket er nevøer og nieser. Jeg vet jeg er sær, og fikser knapt overnatting her hjemme.
Joda. Men jeg synes det skal rimelig mye til å be andre om å ta med ungen din på ferie. Jeg kan personlig ikke komme på ett eksempel på noe tilfelle jeg hadde sagt ja til det. Jeg synes ikke at å ta med et barn på ferie er en gjentjeneste for barnevakt.
Samle diskusjon er tema disse dager nå.
Neste års ferie bestilles straks. Han vil ikke. Har fylt 18 da, og bor hjemme. Jeg kjenner jeg sliter selv med å bestille ferie for 4 og ikke 5. Så vemodig...
Vi fikk med han (og en venn) til Praha i høstferien, må nok leve lenge på den. :)
Vi har en 98-årgang hjemme og skjønner hva du føler.
Jeg tror at han vil være med oss neste år, selv om han aller helst vil være hjemme (men med oss). 7-10 dager hjemme alene tror han blir litt for ensomt.
Da jeg var 18 hadde jeg sommerjobb, og bodde på jobben (turisthytte i fjellet) hele sommeren, festet eller gikk fjellturer med venninner når jeg hadde fri.
Tror ikke det falt foreldrene mine inn å tvinge meg med på ferie sammen med dem. De var nyskilt og hadde vel sitt eget opplegg. La han prøve å få seg en sommerjobb, og være hjemme og jobbe og tjene seg litt penger, og få litt arbeidserfaring da vel.
Ferie med foreldre var virkelig ikke førstevalg når jeg var 18 år, venner er jo gjerne mye mer stas.
Vi hadde med en kamerat av 13-åringen i sommer på Lofotentur, eller dvs de dro sammen besteforeldre og så kom mannen min oppover etter en halv uke. Han betalte sin egen flybillett og lommepenger.
Jeg tenker også at det blir litt rart når vår eldste (16 til sommeren) ikke vil bli med på ferie. I sommer skal vi til varmere strøk og han har lyst til å bli med. Han vet at "hjemme alene" ikke er et alternativ, og når "bestemor bor her" eller "du bor hos bestemor" er alternativene, er ikke "Syden" så verst likevel. :knegg:
Jeg jobbet hele sommeren fra jeg var 16, og tanken på å reise på ferie med foreldrene mine var helt fremmed for meg. Samtidig skjønner jeg godt at det er vemodig; selv har jeg to 14-åringer og kjenner jeg er opptatt av å få reist litt nå, mens de fortsatt vil være med meg.
Vi har 17-åring til sommeren og vi er alle veldig klare over at destinasjon er cluet for å få henne med. :knegg: Hun godtar en åpen dialog heldigvis. Vil hun ikke være med så er hun fornuftig nok til å være alene, dessuten bor bestemødrene nært hvis det skulle oppstå noe.
Han som blir 15 til sommeren blir nok med en stund til hvis formen tilsier det. Hans sykdom begrenser utferdstrangen mye.
Han blir med den ene uka!!! :rørt: SÅ GODT!!
Så nå bestilte vi fly i full fart! Han dkal reise uten oss begge veier, men blir der ei uke mens vi er der. Veldig godt for mammahjertet!!:hjerter:
Vet ikke om jeg har fortalt det før, men jeg FIKK altså ikke være med på ferie mer den sommeren jeg ble 17. Jeg måtte være hjemme to uker og passe hunden. Er fremdeles litt snurt for det. De dro på kul ferie. :snurt:
Ikke jeg heller, Hyacinth. Kan ha hatt noe med at jeg var en skikkelig ufordragelig tenåring i ferien året før. :humre:. Jeg fikk bli med igjen etter at jeg flyttet hjemmefra.
I år var 98-årgangen vår med på bobilferie i Norge i 14 dager. :knegg:
Det gjentas ikke fra hennes side for å si det sånn. Hun hadde det fint, men hun gjør det ikke igjen neste år. Og det forstår jeg altså.
Vi får se hva vi finner på til sommeren. Men må nok ta en dialog med snuppa om destinasjon ja. Også får vi se an evt jobbing for hennes del. Hun skal en uke på treningsleir i Kroatia tidlig på sommeren, så det er ikke sikkert behov for den feteste ferien er helt tilstede heller. :vetikke:
Hun kom så kjekt her og sa hun hadde blitt invitert med til "syden" til sommeren da. :humre: Jeg trodde kanskje det var med familien til kjæresten eller til ei venninne.
Neida, de var 13 jenter som skulle avgårde. :grineler: Yeah right! Sorry frøken. DET kan du faktisk bare glemme. Så får det ikke hjelpe at hun (iflg frøkna selv) er den eneste som ikke får lov. Men hun har da altså ikke fylt 18 år enda. Faktisk fyller hun ikke før helt på slutten av året. Så det kommer ikke på tale. :streng:
96-årgangen min forbereder seg allerede på å bli snurt for ikke å få bli med på ferie til sommeren :knegg: (hun har flytta hjemmefra). Hun var med oss nå i år, og ville blitt dødelig fornærma om hun ikke fikk.
99-årgangen fikk tilbudet om å ikke bli med i sommer. Han så bare uforstående på oss, og proklamerte at vi ikke var SÅ ille å være sammen med at han ikke ville på ferie.