Jeg synes hun ser rimelig mye kulere ut enn dette, i hvert fall:
(Selv om jeg elsker Julianne Moore med hele mitt hjerte, egentlig.)
Og så er jeg ikke så ekstremt opptatt av hva som er fint og ikke fint, og mener at vakkert kommer i svært mange variasjoner. Det er når alle blir like det er kjedelig.
Synes for øvrig ikke det er ok å si at man "hadde blitt skremt av å se seg selv i speilet" hvis man hadde sett ut som en fullstendig normal kvinne på et bilde.
Men det handler jo egentlig ikke om grått hår, det handler om å gå fra å farge det i en sterk kontrastfarge til å la være. Det hadde jo ikke sett noe bedre ut om damen hadde sort hår nederst, og rødt eller blondt hår øverst.
Det er jeg enig i. Men så har du sånne som meg da, som farger håret og bruker masse sminke og push-up-bh og hele pakka ikke for å se YNGRE ut, men i et desperat håp om å ikke bli tatt for å være mye ELDRE enn det man er. Jeg er 45 og ser GJERNE 45 ut, men jeg er fullstendig klar over at jeg nok blir tatt for å være eldre, og det føles veldig feil på så mange måter. (Jf. "Nei, jeg skal ikke ha honnørbillett", "Ja, jeg har faktisk barn i barneskolealder", osv.)
Det uthevede beskriver veldig godt hvorfor jeg de siste par årene har gått fra å farge håret mest for moro skyld til å synes det er en absolutt nødvendighet. :knegg:/:hylgrine: Hadde jeg hatt jevnt sølvgrått hår hadde jeg muligens revurdert, i hvert fall om noen år (er 40 nå), men ikke snakk om at jeg går rundt med den fargen der, altså. :niks:
Ikke bare har jeg på relativt kort tid fått masse grått hår, resten av håret er gått fra mellomblondt til tja..., en slags mørk kommunefarge, som gjør at det grå vises veldig godt. Absolutt ingen heldig kombinasjon, så her farges det.
Jeg synes det er synd at fokuset så ofte settes på hvor ung/gammel man ser ut. Jeg er enig med f.eks. Toffskij i at det er, tja, rimelig og uproblematisk å prøve å se bra ut, og så er det jo gjerne sånn at mange av de pene trekkene man ser hos seg selv er ting som ofte endres/svekkes med økende alder (håret blir tørrere og sprøere, huden mindre glatt, kroppen mindre fast), sånn at det å prøve å se fin ut ofte faller sammen med at man ser litt yngre ut enn man ville gjort uten innsats. Men jeg tror ikke nødvendigvis poenget er at man vil se yngre ut likevel, bare at man vil se penere ut. Så er det en sånn litt trist tanke som gjennomsyrer samfunnet om at folk - særlig damer - må være unge for å være vakre, og dermed setter man mentalt likhetstegn mellom å "prøve å se bra ut" og "prøve å se ung ut".
Når man har bikket førti, bruker folk gjerne "jøss, er du såpass gammel, du ser da mye yngre ut" som synonym for "du ser bra ut". Og det er jo egentlig en tanke jeg er uenig i. Hvis folk ikke synes jeg ser ut som om jeg er midt i førtiårene, så er det fordi de har et forvrengt mentalt bilde av hvordan "damer midt i førtiårene" ser ut. For damer midt i førtiårene, de ser ut som meg og mine jevnaldrende, og sammenligner man med faktiske, ekte damer, så er det faktisk ikke sant at jeg ser yngre ut enn jeg er.
Det var muligens et sidespor. Men jeg er altså litt enig med Maverick i at det er synd, og ofte ikke helt flatterende, dersom noen desperat prøver å se yngre ut enn de er. Jeg er derimot ikke helt enig i at alle forsøk på å farge vekk grå hår (eller jevne ut forskjellen mellom det brune og det grå) trenger å være forsøk på å se yngre ut enn man er. Det kan fint bare være at man ønsker seg en jevnere og/eller mer flatterende farge på håret enn man har fra naturens side, og det synes jeg er like greit å gjøre nå som jeg syntes da jeg var 25.
Jeg er nettopp blitt førti og farger håret mitt, jeg har noen grå strå, men ikke mange enda. Jeg farger ikke fordi jeg har noen små grå, men fordi jeg har gjort det de siste 20 årene. nAkkurat nå har jeg en mørkere farge innerst og lysere uover og det tror jeg ikke jeg skal fortsette med. Jeg har egentlig en fin hårfarge, så jeg vurderer å gå naturelle en stund og se hva som skjer.Jeg tipper jeg kommer til å stripe litt etterhvert om det blir mer grått snarlig.
Jeg er ikke 40 enda, men har blitt skikkelig kjipt kommunegrå. Har alltid vært gylden lysblond, så den mørke, nitriste gråfargen er jeg ikke klar for enda. Farger og kan ha endel ettervekst uten at det synes veldig heldigvis.
Jeg bare skjønner ikke hvordan du kan vite om folk farger håret for å se yngre ut eller for å se finere ut. :gruble:
Det er jo derfor jeg kverulerer; jeg synes det er litt urettferdig å mene at alle førtiser som farger er despo ungdomsjagere fordi de fortsetter å farge håret. Jeg skulle også ønske at grått ble så kult at jeg gjerne ville ha det, og dermed sparte de tusenlappene - men jeg hadde helt sikkert ikke vært fin med det, uansett. :trasser:
For meg ville det nesten vært rarere å tenke "nei, nå er du førr! Du kan ikke farge håret lenger, tilfelle det blir oppfattet som forsøk på å se yngre ut". Jeg har farget håret fra jeg var 16 år. Leverposteifarget hår kler meg verken nå eller den gangen.
Jeg har forresten farget håret én gang i mitt liv, som ledd i en gave(!) fra ektemannen. Det å sitte der i frisørstolen og vente er noe av det kjedeligste jeg har vært med på. :knegg: Jeg er forfengelig på mye, men akkurat håret gir jeg en god dag i - derfor tror jeg ikke jeg noen gang kommer til å farge det jevnlig.
Jeg lurer litt på om jeg noen gang har sett noen med leverposteifarget hår. :gruble:
Hvilken leverpostei?
Jeg synes det er flott når jeg ser folk med grått hår som ikke farger det, men jeg synes vel ikke det er noe veldig galt i å farge det. Foreløpig vil jeg ikke begynne å farge mitt. Det høres dyrt og kjedelig ut, men det er jo lett å si så lenge det ikke vises så godt. Kanskje jeg en dag føler for å farge det. :vetikke:
Jeg vurderer ikke Botox el. for det føles litt for skummelt, men jeg hadde ikke blitt lei meg om antirynkekremer faktisk hadde fungert, så jeg er tydeligvis ikke fremmed for tanken om å pynte på fasaden. Jeg bruker jo mascara på mine lyse vipper, så hvorfor ikke farge håret? Altså rent bort sett fra at det høres tidkrevende og dyrt ut.
Jeg har noen grå hår og de er fremme i luggen. Men jeg er ganske lyst hår, så det er ikke så veldig synlig. Har drevet å farge håret (ikke pga de grå), men nå er det over 1 år siden sist. Jeg tror jeg kommer til å la det bli helt grått etterhvert. Men lett å si nå som de grå ikke plager meg ;)
Blir ikke kvinne med grått hår synonymt med gammel dame når det ikke er damer under 70 år med grått hår, samtidig som menn i 40 årene med grått over ørene bare er kjekke?
Jeg synes jeg har mye grått hår, mannen min bare fnyser av meg når jeg sier det. Men han er helgrå, så i forhold til han er jeg ikke grå. Jeg farger ikke håret, men er ikke spesielt glad i de gråe hårene heller. Men egentlig kan jeg nok ikke si har jeg har grått hår, tror jeg.
Jeg sluttet å farge i mars i fjor, etter å ha farget håret en årrekke - da var jeg 42. Jeg var så lei både kostnad på farging og å måtte drive med det hele tiden, og håret mitt ble veldig tørt og slitt av hjemmefarging - og jeg har så tjukt hår at det koster en formue hos frisør. Fargingen begynte egentlig med at jeg hadde lyst på litt variasjon i fargen bare, men ettersom det grå kom til måtte jeg jo farge for å dekke over den grå etterveksten liksom.
Sånn så det ut nå for etpar måneder siden, IRL ser det mer ut som lyse striper enn grått. Og jeg liker fargen faktisk, og det er jo det viktigste :jupp:
Men underveis har det vært ganske fælt, når jeg syntes jeg hadde en lysende hvit stripe mot det mørke håret jeg hadde fra før. "skunk phase" som de kaller det på engelsk - stadium 2 på bildet over her. :humre: For meg var det jo et poeng å rett og slett få slutt med fargingen, derfor valgte jeg "cold turkey"-metoden, og som damen på bildet - jobbet jeg heller med å dempe fargen i resten av håret over en lengre periode.
Jeg er i grunnen helt enig, og liker det på mange måter ikke selv. Alle mulighetene for "forskjønnelse", som man selvsagt kan velge om man vil benytte seg av selv, men som endrer synet på hva som er normalt/pent etter hvert som "alle" gjør det ene og/eller andre. Og hvor skal grensen gå? For min egen del går den visst ved nål og kniv. Og spiler og hold-in forresten. Jeg liker komfort best.
Jeg bruker maskara fordi det har jeg vært vant til siden fjortisalderen, og jeg synes jeg ser så blass ut uten. Jeg blir ikke pen av å ha det på, men det er liksom blitt en del av ansiktet mitt. Hvis jeg hadde farget håret siden jeg var ung så ville det nok føles tilsvarende merkelig å slutte med det nå. Og så får vi se da, etter hvert som mine grå hår kommer mer og mer, om jeg synes det er helt greit. Jeg håper det og prøver å like de jeg allerede har fått.
Hun på bildet har valgt å gjøre det sånn fordi hun og "de fleste" som er på samme forum som henne, mener at når man farger og striper i overgangsperioden, vil dette gjøre det grå håret gult/oransje i lengden, fordi fargen sitter så veldig igjen i grått hår. Og at dette faktisk er enda styggere, og gjør overgangen mer langvarig. Derfor cold turkey, også heller bruke remedier til å få dempet innfargingen i håret - slik dere ser i stadium 3 (jeg er på samme spare-til-grått-hår-forum som henne :humre: )
Jeg har foresten ikke sett snurten av min naturlige farge siden jeg var 15 år. Den er kjedelig og jeg ville ikke ha den da og heller ikke nå som jeg er 42.
Jeg har såvidt startet med noen få grå og innrømmer at tanken " Hva f... gjør jeg nå?" har streifet meg. Jeg har i alle år sagt jeg skal eldes med stil, har knapt farget håret de siste 25 årene og jeg er mørkmørk brun. De hårene jeg har sett dukker opp fra intet og er sølvfarget, jeg har nappet dem ut, men på ett eller annet tidspunkt må jeg slutte å nappe - valget er farget, skallet eller grå. Jeg lurer på hvor mye eldre jeg vil bli seendes ut som grå, for med mine 42 år har jeg faktisk ikke noe ønske om å se ut som ei på 62, men ei heller som ei på 32.. Jeg har faktisk ikke tatt stilling til om jeg skal farge eller la det bli grått, men å nappe ut grå hår må jeg ihvertfall slutte med. Rynker har jeg ikke fått - enda.
Jeg skjønner ikke hvordan dere ser at folk har farget håret i det hele tatt? :gruble:
Ja, bortsett fra de som kommer med knallfarger da.
Jeg farger mitt i vanlige kjedelige brunfarger stort sett, men innimellom har jeg frisørrunder som gir mere utagerende resultat. Typisk til julebordet, da er det mørketid og man kan slå til med litt. Om sommeren har frisøren sagt at vi skal ikke bruke farge med rødt i, og jeg adlyder.
Jeg begynte å få grått hår allerede i 30-årsalder. Nå er jeg halvveis i 40-årene og er mer grå enn mørk, og jeg gidder ikke styre med å farge det lenger. Og skulle jeg finne på å farge håret en gang i framtiden, så er det fordi jeg syns det er moro med forandring og ikke for å skjule gråfargen.
Dette er litt den sveisen eg har no, men mitt er kanskje litt kulere :knegg: det eg er redd for, er at strukturen i håret mitt skal bli heilt annleis, at det skal bli stritt. Det vil eg ikkje, for krøllene er ein viktig del av identiteten min.
Samme her. Jeg er blond, og har ikke fått noe grått hår ennå, selv om jeg nærmer meg femti. Flaks for meg nå, men medaljens bakside er antagelig en blass tunfiskfarge når jeg blir 70, hvis vi skal holde oss innen hermetikken. Det aner meg at min farge ikke er blant dem som ender opp som vakkert sølvgrå.
Om jeg skulle bli plutselig veldig grå i løpet av de nærmeste årene, tror jeg nok at jeg vil ha noen år med farging før jeg lar alt fare. Jeg føler meg rett og slett ikke som en gråhåret dame ennå. Sånn inni meg. :)
Jeg har undret meg over hva slags hårfarge jeg kommer til å ende opp med. Jeg har fått noen hår her og der som ikke er lik min opprinnelige hårfarge. Håret som kommer ut er ikke grått, men helt hvitt. Begge foreldrene mine begynner å få grått hår, besteforeldrene mine hadde samme nyanse. Bortsett fra ene bestefaren min, jeg mener å huske at hans hår var mer hvitt enn grått. Jeg undrer meg over om jeg er på vei samme vei. Jeg har i utgangspunktet noe lysere hår enn min mor, det kan kanskje ha betydning? Jeg er ikke blond, mer brunt.
Har ikke faret håret mitt en eneste gang enda, er 35 og har ikke egentlgi merket noe grått, men jeg har hår i en ubestemmelig farge i mange nyanser, så kanskje sluttet det på et tidspunkt å komme noen svarte i det, og gikk over til å komme noen grå? Jeg har ikke merket det, og har ingen umiddelbare planer om å begynne å farge.
Mamma farger seg helt bort fra det grå, hun er 60 nå. Og har farget håret pga grått hår i alle fall i 25 år, det kom tidlig pga en b-vitaminmangel eller noe sånn, irreveribelt selv om hun via noen heftige sprøyter fikk vitaminenivåene på plass igjen. Jeg har bare aldri begynt.
Jeg er snart 39, og begynner å grånes godt i mye av håret. Jeg har tykt brunblondt hår, der det grå ikke egentlig synes godt, om man ikke ser nøye etter (liker jeg å tro). Foreløpig får det bare være sånn, for jeg gidder ikke det trælet med farging. Mulig jeg farger etter hvert. De to gangene i året jeg er hos frisøren, pleier jeg å spørre om det snart er på tide å slenge litt farge i, men til nå har hun sagt nei til det.
Jeg har vurdert opptil flere ganger å la være å farge håret, for å sjekke hvor mye grått jeg egentlig har. Men jeg backer ut hver eneste gang. Herlighet - jeg er ikke klar for å bli gråhåret! :what: Jeg er da bare 20 år! :mentalt: :lalala:
Jeg vil egentlig bare be om unnskyldning hvis jeg i min litt i overkant svarthvitte argumentasjon har tråkket på noen tær.
Dementi: Jeg mener ikke at alle med farget hår ser rare ut.
Begrunnelse for mitt engasjement som slo litt feil ut: Jeg synes det er fryktelig trist og foruroligende at vi er der at det nærmest sees på som et krav for kvinner å farge bort grå hår. At man er sær om man ikke gjør det. Og jeg synes dette ekstreme behovet for å se ung ut er kjipt.
... og så skal jeg øve på å ikke være så bastant. Jeg synes det er synd at budskapet mitt, "fuck skjønnhetskravene!", forsvinner i dårlig argumentasjon.
Jeg har svart hår og farger det enten svart eller blåsvart. Jeg får et nytt hvitt hår hver gang barna krangler (:gal:) så det blir flere og flere av dem og de lyser jo opp lang vei siden håret mitt er så mørkt. (Jeg vet jeg hadde et veldig ønske om å være blond da jeg var liten, men det var ikke dette jeg ville ha. :mumle:)
Jeg blir sikkert helt hvit når jeg er i begynnelsen av 40-årene. Fordelen er at jeg da sikkert kan farge det f.eks. rødt uten at jeg må bruke flere timer på hårbleking først.
Jeg trodde ikke du mente det, altså. Bare lurte på hvordan man ser at folk har farget håret. Enkelte ser man jo, når de har valgt farger som ikke er i nærheten av naturlig.
Akkurat som med alderslangsynthet og ordentlig tilpassede progressive briller, i motsetning til de som kjører nillebriller i en snor rundt halsen. :cool:
Det er ikke alt jeg gjør jeg føler som et krav altså. :niks: Den gangen, som 16 år eller hva jeg var, hadde jeg lyst på rødt hår. Og farget det rødt. Så ble det klippet kort og farget i forskjellige nyanser. Deretter ble det blondt, så langt, har også vært innom sort osv osv. Jeg klipper og farger håret kun for eget velvære, fordi jeg liker forandring og syns det er gøy! At det skjuler grå hår (nå som jeg er voksen), er egentlig bare en bivirkning liksom.
Du formulerer veldig godt min mening om saken. Og jeg er enig i at ikke alle med farget hår ser rare ut, de fleste ser helt fine ut, noen får veldig vakkert hår, men noen ser virkelig rare ut. Kullsvart hår ser ofte veldig rart og kunstig ut på nordisk utseende mennesker, synes jeg, kanskje er det fordi det ikke blir noe naturlig spill i fargen. Og rarere jo eldre personen er.
Jeg har hatt alt fra lyse striper (som egentlig bare ble gråaktig, så da så jeg eldre ut selv om jeg kun var 16 år), til køllsvart via diverse brun- og rødfarger. Jeg har farget håret jevnt og trutt siden jeg var tenåring fordi jeg syntes det var moro. Er mørk blond normalt sett, og farget altså håret lenge før jeg begynte å bli grå.
Platinablond derimot har ingen frisør villet farge håret mitt i, til det er jeg for mørk til at det ville bli pent, og jeg hadde neppe kledd å være blondine heller. Men jeg tror jeg vil kle å være sølvgrå, for jeg har kalde farger ellers. Så jeg kommer neppe til å farge håret mørkebrunt til jeg blir 70. Men føler ikke for å bli naturlig grå før jeg er 50.
Det er en utfordring å skulle si "fuck skjønnhetskravene" samtidig som man skal fullt ut akseptere at folk velger å prøve å se bra ut hvis de har lyst til det. Men det er flott å prøve å gjøre det likevel, og så tåler vi at vi av og til ender opp med å være litt for ubalansert den ene eller andre veien.
Det er det der som bekymrer meg, at eg skal miste all farge i huden, eg passar jo ikkje i lysegråe klede, då ser eg sjuk ut. Mamma har nydelig grått hår, men ho har andre fargar enn meg.
Jeg nærmer meg 50, har langt hår som er naturlig brunt. Jeg har noen få grå som jeg holder unna ved å nappe de vekk så jeg er heldig - enn så lenge. Men når det øker på vil jeg farge hos frisøren, så nær min naturlige farge som mulig.
Det styggeste jeg vet er damer som farger håret i en "gøyal" farge hvor utveksten dukker opp etter to uker og ikke blir gjort noe med. For frisør er jo dyrt.
Kunne ikke tenke meg å la mitt eget hår bli naturlig grått - ville følt meg gammel med en gang. Syns de fleste andre med grått hår ser eldre ut.
Jeg begynte å bli grå da jeg var 28, nå er jeg 33. Jeg har jaktet på en tilnærmet, kjølig hårfarge til hele håret siden for ikke å få så stor kontrast når det vokser ut. Problemet er jo at det meste av håret mitt ikke er grått enda. Men jeg har MYE grått i front og tinninger. Det gjør meg som sådan ingenting, men leter fortsatt etter den ultimate, kjølige blonde fargen som gjør at jeg ikke ser helt corny ut, ettersom jeg har for lite grått og/eller grått på steder som umulig gjør det fint hvis alt fikk være helt som det er.
Ahahahaha natulig grå moi :grineler:....41, farger har ingen intensjon om å eldes med verdighet. Når den tid kommer da det er coolere å være ordentlig grå/hvit. Så farger jeg det hvitt og går for Gandalf looken men ikke før det er helt grått.
Jeg husker mamma valgte en stripeløsning i mellomfasen da hun begynte å bli grå. Hun var ganske ung, og jeg husker jeg syns det var pent. Nå har hun nydelig sølvfarget hår, og hvis det skulle dukket opp et svart et så napper hun det ut i ren forskrekkelse. :knegg:
Frisøren min sier ellers at jeg IKKE MÅ nappe. Han sier at "når du napper ut ett, så kommer det tre i begravelsen". Noen som vet om det stemmer?
Jeg er grå - eller egentlig hvit i framkanten av pannehårene. Men siden jeg er blond og har pannelugg, synes det ikke. Jeg liker det faktisk. :jupp: Gratis striping!
Jeg er mørkhåret opprinnelig og sluttet å farge håret da jeg hadde måttet skifte til en betydelig lysere farge på håret for å ikke se tåpelig ut. Da valgte jeg å skifte til spettet i steden. Jeg ser smashing ut!
Det som er rart er at menn som har gråstenk i håret er distingvert, dersom han farger håret har han en form for krise, type 40 års-krise. Kvinner - de blir automatisk gamle kjerringer.. :urettferdig - skikkelig urettferdig!: Jeg velger å bli distingvert!
Vel, ikke alle gråhårede menn som er distingverte da. Også på dem så forutsetter det at de klipper seg ganske ofte, og ikke minst; holder styr på håret i nakken. Nakkehår som brer seg og gjerne kruser seg er ikke pent, og blir enda verre når det blir grått synes jeg.
Jeg synes uansett ikke langt grått hår er noe pent.
En mamma i klassen til eldstemann ble tidlig grå og lot det være sånn. Hun har i alle år hatt en stilig kort-kort frisyre.Nå har hun bleket det veldig hvitt så synes faktisk at det var mye stiligere før.
Uansett har jeg bestemt meg for å bestille frisørtime og å klippe meg sånn pixie-kort. :eek:
Ja, men det er jo fordi det er pene damer. Jeg syns ingen av dem har blitt "airbrushet til å ha en hud som en 20-åring." Det er jo ikke hudkvaliteten som sier noe om de kler grått hår eller ikke. Jeg syns dere er litt kranglevorne. Først har man funnet bilder av for gamle damer, så er de airbrushet for mye.
Alle bilder av kvinner over alt er jo airbrushet. Jeg og en kollega (en sånn som kjenner alle i bransjen) satt i går og prøvde å finne noen folk på et selskaps nettsider. Min kollega satt sånn "ja, der var Kalle, ja, og der ser jeg Tom, og skal vi se, å er det HENNE, jeg kjente henne igjen på bildet, gitt, og der er HUN, ja, nei, henne kjente jeg heller ikke igjen." Damer er påfallende lite like selv selv på "offisielle" bilder. :knegg:
Jeg kjenner sterkt at JEG ikke hadde trivdes med grått hår. Det hadde krevd enormt mye av resten av utseendet, klær, hud, sminke, hårklipp/-lengde/-styling. En litt sliten mandag er det jaggu meg ille nok å se seg i speilet om man ikke skal være grå i topplokket i tillegg! For meg!
Jeg har en mor som ble veldig tidlig grå og etterhvert helt hvit, har aldri gjort noe med fargen. Jeg var litt flau over det som barn og ungdom, men nå er det selvsagt helt ok. Hun er da også snart sytti år.
Mange av bildene av flotte, eldre damer med grått/hvitt hår er nettopp av eldre damer, 65+, som i tillegg garantert har hyppige frisørbesøk og farger inn nyanser og striper slik at grå-/hvitfargen skal se fresh ut. Usikker på om det er en løsning som er bedre enn dagens for min del.
Godt poeng. Det er forskjell på å være grå som 35-åring og grå som 70-åring. Et visst sminke-, kles- og fotografbudsjett må nok også påregnes for å bli som disse damene.
Nei, det er ikke det. Og det er skikkelig, skikkelig, skikkelig teit.
Men det betyr ikke at vanlige kvinner under 55 ikke kler grått hår, eller at det er en abomination å ikke farge håret, selv om det jaggu kan se litt sånn ut. :sukk:
Er 42, og har fått noen grå hår i løpet av de siste årene. Jeg har "alltid" farget/tonet håret, så for meg er det en del av vedlikeholdet.
Jeg er så mørk at de grå hårene vises veldig godt, så intervallene mellom hver farging har nok blitt litt kortere. Hadde jeg vært blond/lys blond hadde jeg nok ikke stresset like mye med den farginga.
Ja, alle andre bilder av henne er med farget hår. Og - hun ser virkelig mye yngre ut med farget enn med grått, må jeg jo si. Men finest med grått, egentlig. :gruble:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Hun her er muligens eldre, men fy søren så nydelig!
