~TM~ sa for 10år siden:

Facebookfeeden min domineres i dag av VG sin reportasje om Odin, gutten som bare ble tretten år pga. mobbing. VG fokuserer på skolene som sviktet, og sviktet gjorde de til gangs, men hva med mobbernes foreldre? Har ikke de et ansvar? Er ikke de medskyldige i at en ung gutt ikke orket mer?

Vet du at ditt barn ikke mobber andre? Er du sikker på at ditt barn ikke bidrar til mobbing ved å stilltiende se på at et annet barn plages?

Einhyrningur sa for 10år siden:

Man kan aldri være sikker på at egne barn ikke mobber, men vi har fokus på det. Jeg ble mobbet nærmest ihjel på ungdomskolen og passer så godt jeg kan på at mine barn ikke gjør det mot noen andre barn.

Vi har heldigvis en skole som ringer når barna mobber, det opplevde vi. Det synes jeg var flott for da fikk vi tatt tak i det med en gang.

polarjenta sa for 10år siden:

Jeg er rimelig sikker på at ingen av mine to mobber pr nå. Han eldste hadde et par episoder i første/andre klasse der han plaget noen. Dette fikk jeg beskjed om og jeg tok det opp med han og fulgte det opp. Han ene er i dag den aller beste kompisen til sønnen min.

Om jeg får beskjed om at en av mine mobber så kan jeg garantere at jeg kommer til å følge det opp. Jeg har nulltoleranse når det gjelder mobbing.

Lisa sa for 10år siden:

Kan man noen gang være 100% sikker da? Jeg tror ikke det.

Jeg snakker veldig mye om mobbing med datteren min og jeg føler i alle fall at vi har en veldig god dialog på det. Hva som er mobbing, hva som er utestenging av andre - bevisst eller ikke, hva rasisme er osv.

Jeg kjenner jeg blir ganske så matt av å lese denne saken. Særlig fordi jeg kjenner flere som er så storfornøyde med "flotte" Lambertseter skole. Det er jo totalt svikt fra skolen side, jeg kjenner jeg blir så opprørt over at det går an å "slippe unna" ansvaret sitt på den måten at jeg blir helt målløs. Jeg kunne virkelig ønske skoleledere måtte ta konsekvenser som andre ledere og bare gå når systemet de er ansvarlig for svikter totalt, og får katastrofale utfall som dette.

celebelen sa for 10år siden:

Den saken har gått ordentlig inn på meg, og sikkert litt ekstra fordi jeg kjente mamma'n til Odin da vi gikk på ungdomsskolen.

Jeg har sett fler som trekker fram ansvaret til foreldrene til de som mobber. Men hvis ikke skolen har tatt det alvorlig - hvor mye har foreldrene visst? Hvor mye vet vi egentlig om det som skjer på skolen og skoleveien, hvis ikke skolen fanger det opp? Barn ser ikke alltid alvorlighetsgraden i det som skjer, og de fleste forteller vel bare en brøkdel av alt som foregår i løpet av en skoledag.

Pelle sa for 10år siden:

Det er mye foreldre ikke vet, på lik linje med at mange ikke vet at sitt eget barn blir mobbet. På min feed er artikkelen delt av en av foreldrene til et av de mest ekskluderende barna jeg vet om i nærmiljøet vårt.

Apple sa for 10år siden:

Jeg vet ikke, det mener jeg ingen gjør. Og det kan være mange grader av mobbing og ekskludering også. Det er ikke sikkert barnet mitt er klar over at det er med og bidrar heller dersom andre er "verre".

Men jeg spør og graver mye. Jeg spør også andre foreldre, men kan selvsagt inne ha oversikt over alt.

Albertine sa for 10år siden:

Mobbing er en styggedom, enten det er barn eller voksne som mobber. Jeg må med hånda på hjertet si at jeg ikke vet om barna mine er med på å mobbe andre, men jeg håper at vi foreldre har gitt dem nok emosjonell ballast til å kunne ta avstand for slik oppførsel.

Jeg må også innrømme at min aller største skrekk som lærer er at det foregår mobbing uten at jeg vet om det eller at jeg ikke tar tak i saker som burde ha vært undersøkt. Ledelsen på vår skole er heldigvis raske til å ta affære dersom det skulle forekomme mobbesaker og er proaktive i forhold til forebygging. Derfor er jeg rystet over mangelen på reaksjoner på disse to skolene. Hvordan kan de la være å svare på henvendelser? Uforståelig.
Forøvrig mener jeg at ungdomsskoleelever utmerket godt vet hva de gjør når de mobber, de kan være utspekulerte og manipulerende og rett og slett infame til tider.

Bomull sa for 10år siden:

100 % sikker kan man jo ikke være, det er mye både vi foreldre og skolen ikke får med seg, men for å svare på spm. i HI; ja - jeg tør å stille meg disse ubehagelige spørsmålene.

Jeg er veldig veldig opptatt av inkludering og er allergisk mot mobbing. Dvs. at jeg snakker mye med begge barna mine om dette; at jeg vil de skal si fra hvis de ikke har det noe bra, eller jeg spør dem om hvordan de oppfører seg og vi snakker om at det ikke er greit å plage andre; si stygge ting, være fysisk osv. Og at jeg gjerne vil vite det hvis de har sett noen plage andre. I tillegg er jeg ganske aktiv rundt skolen; jeg er gjerne en av de som tar opp mobbing og viktigheten av at vi foreldre bidrar til at alle blir inkludert etc. på foreldremøter, og som ny leder i FAU planlegger jeg å ha et løpende fokus på mobbing også der. Jeg tror dessverre ikke at det kan snakkes om nok.

Det er et ganske stort fokus på dette på skolen vår generelt forøvrig, og akkurat nå er det ekstra fokus på det i klassen til min eldste etter en rekke uheldige hendelser i miljøet blant jentene. Jeg har vært "på som en hauk" siden ganske tidlig i 1. klasse i den klassen pga. problemer som startet allerede da (den gang i guttegruppa), og har siden da snakket mye med kontaktlærere, sosiallærer, rektor etc. og bedt om at vi får tilbakemelding dersom de opplever at mitt/mine barn enten bidrar til dårlig miljø eller at de blir plaget. Jeg er opptatt av å ha en god dialog med skolen og er rask på labben hvis jeg oppfatter at noe er i ferd med å utvikle seg i uheldig retning.

I lys av dialogen jeg har hatt med skolen de årene jeg har hatt skolebarn og den gode kontakten jeg har med flere andre foresatte i klassene til mine barn er jeg per nå relativt sikker på at mine barn ikke har bidratt/bidrar til mobbing, ei heller at de selv blir mobbet. Så selv om jeg ikke kan vite med 100 % sikkerhet føler jeg om ikke annet at jeg gjør så godt jeg kan for å holde meg orientert om skolehverdagen deres, på godt og vondt, og håper at jeg klarer å fange det opp hvis ting skulle endre seg. Jeg synes det er utrolig utfordrende å ikke kunne være flue på veggen altså, det må jeg innrømme - jeg tror dessverre det er mye man ikke klarer å fange opp før det har gått mye lenger enn det bør.

Saken om Odin og lignende saker er bare ufattelig, ufattelig vonde.

Che sa for 10år siden:

Jeg tror ikke mine barn er med på noen form for mobbing. Storebror sier at han tror noen blir mobbet, men han vet ikke hvem. (De er 50 på trinnet) han er inkluderende.

Jeg leste jo og historien om Odin idag og tenker veldig på hva jeg har kommet til å gjort om det har vært mitt barn.

Teofelia sa for 10år siden:

Jeg er mammaen til det barnet som blir mobbet.

Jeg syns ikke automatisk at foreldrene har noen skyld når barnet deres mobber, selv om årsaken opplagt også kan ligge hos foreldrene. Jeg kjenner foreldre til barn som er mobbere, som jobber aktivt med problemstillingen, som er dypt ulykkelige og ikke vet sine arme råd, og jeg vet om foreldre som tilsynelatende lever i en ignorance is bliss-boble.

Det er også verdt å huske på at en del barn som er mobbere har store problemer selv.

Milfrid sa for 10år siden:

Ja. Det siste Teo sier er viktig. Det er mange som mobber som selv har problemer. Jeg ser helt klart det på skolen til minstemann. Og jeg ser også at det er foreldre som overhode ikke har snøring på egne barn, og hvordan se oppleves av andre. Og der barna lurer dem trill rundt og foreldrene er der hvor "mitt barn kunne aldri funnet på noe sånn". Jeg kjenner flotte foreldre. Med utspekulerte unger. Dessverre.

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt. :sukk:

Jeg snakker med ungene mine om mobbing. Senest i dag.

Bomull sa for 10år siden:

Jeg har sendt bekymringsmelding til BV jeg, på et sånt vanskelig barn som utagerte overfor andre barn, både fysisk og verbalt. Helt tydelig at det barnet ikke hadde/har det noe godt, og når man heller ikke nådd foreldrene i noen grad som helst, var veien kort til å melde den gang. Jeg vet ikke hva som er blitt gjort i etterkant, men jeg ser fortsatt et barn som sliter. Og som bidrar til å gjøre hverdagen ganske vanskelig for andre barn.

Det verste jeg ser er foreldre med barn som tenderer til å mobbe, som i alle fall fort kan bli mobbere, ikke bry seg eller uttale at "nei, deres barn gjør aldri noe galt". Det er ikke til å forholde seg til overhode. Heldigvis er det ikke alltid sånn, for jeg har også sett foreldre til mobbere som ikke vet sin arme råd for hvordan de skal klare å håndtere det og få barnet til å slutte.

Bomull sa for 10år siden:

Jeg satt og strigråt stille i sofaen her tidligere i dag.

Dronningen sa for 10år siden:

Jeg tror at de ikke gjør noe slemt mot andre. Eldste jobber vi dog med å bli mer bevisst hva hun ser, for i hennes øyne er alle venner i klassen, og alle er greie, og jeg vet andre foreldre opplever det annerledes. Men hun har til dags dato ikke sagt et eneste negativt ord om noen i klassen. Jeg håper og tror dog at hun ville sagt fra om hun oppfattet hva som skjedde, og jeg vet lærer jobber med å eksemplifisere mer hva som faktisk er ugrei adferd. Jeg vet derimot at poden griper inn jevnt, og får tyn for dette fra andre. Han tåler nada tull, og forsvarer både gutter og jenter i klassen. Minstemor går i 1., og foreløpig tror jeg at det går bra. Vi spør både om henne og om andre i klassen, og så får vi se litt etter hvert hvordan det går.

Kanina sa for 10år siden:

Ja, alle foreldre har ansvar for å jobbe med holdninger og atferd hos sine egne barn, og til å inkludere i sammenhenger som har med skole og fritid å gjøre! Helt klart! Likevel skal man ikke undervurdere den sterke kraften som ligger i den kulturen barna lever i i skolemiljøet, og som er skolens ansvar. Det er tungt å snu en slik kultur, men det MÅ gjøres en systematisk og dedikert innsats fra skolen (som inkluderer det å involvere foreldrene). Skoler som har et anti-mobbeprogram, men som IKKE BRUKER DET AKTIVT, har ikke et antimobbeprogram. Når skolen heller ikke har et fungerende system for å fange opp mobbingen når den skjer, og ikke fatter enkeltvedtak, er det helt klart en stor svikt.
Jeg stiller de vanskelige spørsmålene, og prøver å jobbe med mine egne barn. Jeg så kunnskapsministeren hadde uttalt seg, og tenkt på hvor fælt det hadde vært om hans egen datter blir utsatt for mobbing når hun blir større. Det alle foreldre også bør tenke på med er gru, er hva om barnet mitt blir en mobber! Det er ikke på langt nær så fryktelig som at barnet blir mobbet, men det er det nest verste. Men: man må også ha som perspektiv at barna kan mobbe, uten at de er mobbere. Skolen må hindre at barn som mobber blir til mobbere, og at mobbekultur blir en struktur som er vanskelig å bryte.

GydaG sa for 10år siden:

Jeg er også mammaen til et barn som blir mobbet. Og som har mobbet andre.
Det er tøft, og det er vanskelig, og det er helt jævlig.
Mitt barn har altså mobbet andre. Enda hun selv vet utmerket godt hvor grusomt det er når andre ikke er greie med henne. Forhåpentligvis fanger vi opp det meste, men den aller viktigste innsatsen vi som foreldre gjør er å snakke om igjen og om igjen og om igjen om hvordan man skal behandle andre, og at det å være mot andre slik man vil at andre skal være mot oss er grunnmuren i sosial omgang.
Og så kan jeg bare håpe at vi gjør det rette, det som gjør at hun er rustet til å takle motgang og bli sterkere. Men egen erfaring med mobbingens senvirkninger gjør at jeg er livredd for å trå feil.

Det er egentlig helt ubegripelig hvor mye makt unger har, at opplevelser i den tross alt korte tiden som barn kan ødelegge så mange liv. Og når jeg tenker på det blir jeg livredd. Fordi det kjennes ut som en uoverkommelig oppgave å guide tre barn gjennom disse viktige årene, uten å lage arr i sin egen eller andres sjel.

Martis sa for 10år siden:

Det er vondt å lese om Odin! Og det er vondt å vite at det er mange andre som han rundt om i Norge. Jeg er bekymret for min yngste, selv om han er en empatisk fyr så er han veldig lettpåvirkelig og liker å være populær og det har vært et par episoder etter at han begynte i 1. klasse som jeg liker ikke. Vi snakker mye om det å være grei, og ta med andre i leken og at noen ganger sier og gjør andre unger rare ting og at det da ikke er lov å erte. Og at hvis noen han er sammen med begynner å erte så skal han 1) si at dette ikke er greit, 2) (om han ikke tørr det) hente en voksen.

Jeg har vært det barnet som ble ertet og/eller. Ikke helt inkludert. Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg hele tiden var det nye eleven. Og jeg er redd at mine kan komme i skade med å utnytte makten sin som populære unger, til å erte andre. Så vi snakker mye om inkludering og det å være grei og si hei til folk, og slike enkle ting som når de er innarbeidede så slenger man ikke kommentarer til andre.

noen sa for 10år siden:

Jeg er så imponert over foreldrene som orker å fortelle historien, for det er så viktig å vise hvor alvorlig mobbing faktisk er. Mobbing ødelegger små mennesker.

Jeg tror alle barn kan være med på mobbing og utestenging, kanskje uten at de selv merker det. Men jeg tror også at holdninger hjemmefra og diskusjon rundt konkrete hendelser og saker i media kan hjelpe barna å se sin rolle i et klasse- og skolemiljø. I følge lærerne har vi to inkluderende barn som leker med alle og er lite konfliktsøkende, og jeg håper de fortsetter sånn. De har begge opplevd enkelthendelser med utestenging og jeg har lav terskel for å ta kontakt med andre foreldre eller skolen om noe skjer.

Det jeg er mest redd for er at jeg ikke klarer å fange opp at noe skjer, enten de er slemme mot andre eller at andre er slemme mot dem.

noen sa for 10år siden:

Da er det jo veldig viktig at man får snakket med foreldrene om dette. Selv om det kan være vanskelig.

Che sa for 10år siden:

Jeg håper jeg reagerer som du har gjort i deres situasjon om jeg har havnet i den, kjenner jeg.

Det med at mobberen ikke har det fint er veldig viktig. Vi har hatt foreldremøter hvor jeg nesten opplevde lynsjestemning fordi det har vært problemer i klassemiljøet hos storebror. De har jobbet veldig aktivt og systematisk med det. På dette møtet reiste en gråtkvalt far seg og fortalte om at det var hans sønn som var mye av problemet - og at gutten selv hadde det ille. De har gjort innmari mye for at gutten skal finne sin plass.

Blånn sa for 10år siden:

Jeg kan ikke vite med 100 % sikkerhet at mine barn ikke plager andre barn. Men det blir tatt opp to ganger i året på utviklingssamtalene til alle tre (skolen har stort fokus på det). To av barna mine har i perioder vært utsatt for mobbeepisoder og hver gang vi har tatt opp dette med skolen har det blitt satt i gang tiltak som har virket.

Malama sa for 10år siden:

Jeg kan ikke vite at mine ikke mobber, selvsagt kan jeg ikke det, men jeg snakker mye, mye med skolegutten om det. Jentungen er bare 3 og har begrenset forståelse utover at "vi må være snille med hverandre".

Men storebror, han har jo vært utsatt for systematisk småplaging over tid gjennom bhg og går nå i klasse med den gutten, og jeg er obs og lærer er obs og sfo er obs. Jeg snakker mye med ham om at han selvsagt også ikke skal være med på noe mot andre.

zinatara sa for 10år siden:

Dette er jo vanskelig å vite, men jeg har iallefall ikke fått noen tilbakemeldinger om at noen av barna mine mobber. Og jeg håper jeg hadde fått det dersom det hadde vært tilfelle.

Jeg har vært utsatt for mobbing selv i mange år og dermed er det noe som opptar meg. Og jeg har vært nøye på å korrigere atferd hos mine barn som er ekskluderende eller når de snakker stygt om andre. Jeg prøver også å passe godt på hvordan jeg snakker om andre.

Mobbere kommer i mange varianter og jeg tror det er viktig at vi som voksne forstår at også den skoleflinke eleven som alltid er høflig mot læreren også kan ha en helt annen oppførsel når voksne ikke ser på.

Harriet Vane sa for 10år siden:

Så langt jeg vet, og jeg er ganske på, så er ingen av mine mobbere. Som Teo er jeg mor til en som i perioder de siste månedene er blitt plaget pga kronisk sykdom og noe vanskeligere enn å gå på jobb og vite at ungen din kanskje skal ha en jævlig dag vet jeg knapt. Men i motsetning til Odins skole så er vår skole stort sett på banen og prøver å gjøre så godt de kan. Det kan være klønete og ikke så voksent og skikkelig som jeg skulle ønske alltid, men de fatter vedtak og de samarbeider og prøver.

Det som slår meg stadig vekk er at lederskap, godt og tydelig lederskap, ikke er blant de egenskapene som alle lærere krever av seg selv og hverandre. Gode ledere prøver å gjøre folka sine best mulig gjennom at de har det best mulig, gjennom at de har en arbeidsplass som er gjennomsyret av respekt og omtanke, fellesskap og gode verdier. Fordi det er slik man blir mest effektiv og samarbeider best.

Konfliktskye folk uten forståelse for situasjonsbestemt ledelse har ingenting i skolen å gjøre.

Odelia sa for 10år siden:

Jeg gråt meg også gjennom Odin-historien i dag, og synes det er utrolig viktige ting som kommer frem i den saken. At det å mobbe ikke bare nødvendigvis innebærer å dytte/slå/stenge ute, men også alle de små stikkene, å le/peke eller andre "småting" som man gjerne ikke ser på som mobbing selv, men som kan oppleves som vonde for mottakeren som gjerne mottar en stor sum fra flere kanter i løpet av en dag.

Nå er ikke barna mine så store, men vi har like fullt fokus på dette. Jeg har opplevd at de eldste har blitt mobbet, men der fikk vi heldigvis tatt raskt tak i det. Og så opplever jeg at Lillebror ikke har det greit i barnehagen fordi det er en gjeng der som er stygge med ham (altså mobber ham). Han er en aktiv gutt som kan finne på å gjøre utenksomme ting mot andre barn også så vi har ekstra stort fokus der for å stoppe det i begge retninger. Begge deler føles vonde - både for oss og gutten, så her er det nulltoleranse og stor vekt på hva det vil si å være gode mot hverandre.

Fikk vanvittig vondt av foreldrene til denne gutten, og ikke minst moren som fant ham. Det knyter seg i magen bare ved tanken - ingen skulle måtte oppleve noe slikt. Også på grunn av at andre unger ikke greier å la være å plage. Helt vanvittig.

Tangerine sa for 10år siden:

Jeg kjenner også noen sånne.

Jeg snakker med ungene om både mobbing og ekskludering. Ofte.

Pebbles sa for 10år siden:

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke. Vi har hatt en tråd her inne nylig som het "Er du empatisk" eller noe i den duren, og jeg ble grinete av å lese den - jeg fikk inntrykk av at å være empatisk er en tåredryppende, sentimental affære og at det er ganske kult å ikke være mer enn sånn passe empatisk.

Det er ingenting som er viktigere for meg enn å være empatisk og å stadig bli mer empatisk (og nei, du kan ikke være for empatisk, selv om det også ble hevdet med tilhørende eksempler fra virkelghetens verden i den tråden jeg nevner over her). Og det er ingenting jeg er mer opptatt av å sende barna mine ut i verden med enn empati.

Empati mellom mennesker er grunnmuren i et godt samfunn.

Og så til spørsmålet - jeg følger godt med på hvordan barna mine oppfører seg mot andre. De viser at de er generelt empatiske og inkluderende - men det betyr ikke at jeg lener meg tilbake og tar for gitt at de ikke er istand til å krenke andre. Fram til nå får vi tilbakemeldinger på at de er hensynsfulle mot andre barn av andre voksne og lærerne på skolen. Skulle vi plutselig få tilbakemelding om noe annet, ville jeg tatt det på alvor og på ingen måte avvist det som usannsynlig.

Acino sa for 10år siden:

Mine er 4 år nå. Skulle ikke tro ting startet så tidlig men vi har alt vært vitne til en ganske ekkel fysisk sak i barnehagen med eldre barn involvert sammen mot min gutt. Dette tok vi selvsagt opp og barnehagen tok det alvorlig med en gang; mobbing og vennskap har blitt ett stort tema for høsten der. Jeg har selv også opplevd en del mobbing opp igjennom. Jeg vet ikke om slikt er bakgrunnen eller hva men jeg har stro tro på å starte tidlig med ungene, snakke med dem om oppførsel og hva som virkelig betyr noe. Men man kan vel aldri garantere seg den ene eller andre veien. Skal iallfall gjøre mitt beste og huske på å følge opp også.

Det er forresten ikke så lett å skjønne alt med en gang som liten: Etter en prat med Snuppa om det med hva som virkelig betyr noe, at ikke klær og utseende er så viktig, at det viktigste er at man er snill og grei med andre osv så kom dette noen dager senere(da 3,5år): "mamma, jeg synes du er fin...inni!" :hjerter:

Olifant sa for 10år siden:

Man kan jo aldri vite helt sikkert, men eldstemann er en fyr med mye omsorg i seg og tilbakemeldingene fra skolen tyder på at han fungerer fint sosialt. Læreren hans er en tydelig og god klasseleder og har gjort en kjempejobb. Rektor er og en tydelig og dyktig fyr. De har fått påfyll underveis av elever som ikke har fungert i paralellklassen eller på andre skoler og i klassen til junior så virker det som om de fleste finner sin plass. Allikevel ser jeg at vi må fokusere enda mer på dette med inkludering fremover. Junior har mange å spille på og er nok grei med alle, men derfra til å skjønne hva det vil si å virkelig inkludere kan det nok hende vi har et stykke å gå. Han betrygget lillebror som skal begynne på skolen neste år med at "på skolen er det en regel om at alle får bli med å leke hvis de spør" og lever nok etter det. Det jeg derimot vet er at ihvertfall en av de andre i klassen (hvis mor jeg kjenner) føler veldig på at han alltid må ta initiativ for å få bli med i leken og at han aldri blir invitert med. Jeg har prøvd å snakke med junior om dette, men det er nok ikke så lett for ham å virkelig skjønne forskjellen. Da tenker jeg vi fortsatt har en jobb å gjøre.

De to yngste går fortsatt i barnehagen og der er vi også heldige med en dyktig pedagogisk leder og ikke minst en fagleder som er lagd av gull og dekket med edelstener. De har hatt store endringer i barnegruppa nå i høst og jeg ser at begge mine opplever dette som negativt. Det er mange tøffe førskolegutter som kjemper om plass og girer hverandre opp og har blitt et mye hardere miljø som er helt nytt. Jeg tror allikevel ikke dette dreier seg om mobbing da jeg ikke tror det er noen spesielle som får gjennomgå.

Det er uansett vanskelig å vite hva som skjer og også hvordan man går frem når noe er på ferde. Jeg tror veldig på viktigheten av dialog både med egne og andres barn, andre foreldre og ikke minst lærere og barnehagepersonale. Empati kan læres og jeg tenker at det er min absolutt viktigste jobb som forelder.

Esme sa for 10år siden:

Jeg tror ikke at sønnen min mobber noen, for jeg har ikke hørt noe om noe annet, og vi snakker mye om sosialt ansvar, og at man skal si ifra om man ser andre være slemme også.

Men jeg hadde trodd lærer dersom jeg hadde fått tilbakemelding om noe annet, det hadde blitt tatt dønn på alvor. Jeg hadde ikke gått i fortrenging på det.

Gaia sa for 10år siden:

Jeg er mer en middels opptatt av inkludering. Jeg har også i en periode blitt mobbet som barn, så jeg vet hvor vondt det er å havne helt utenfor. Selv om jeg som voksen ser at de som mobbet nok var de som hadde det aller verst i klassen, og at det var lett å plukke på meg fordi jeg var både minst og annerledes.

Jeg tror ikke barna mine mobber eller blir mobbet, men jeg følger likevel med, fordi jeg vet at barn er flinke til å skjule seg. Og historien om Odin er hjerteskjærende, spesielt når man vet at det er mange barn som har det som ham.

vixen sa for 10år siden:

Det er en hjerteskjærende historie og vi snakker mye om dette hjemme. Mannen ble mye mobbet på barneskolen og den ensomheten har satt store spor. Selv som voksen. Det samme ser jeg hos min bror som selv som trygg voksen nå holder gamle mobbere på en armlengdes avstand. Min eldste går bare i første, men vi prater mye om klassemiljø og hvordan vi er mot hverandre. Jeg vet om to på trinnet som sliter litt og vi snakker litt om det. Han ene er veldig utagerende og oppfattes nok som ' slem'. Han er lett å terge og vi snakker om at selv om han ikke alltid får til å oppføre seg fint så betyr ikke det at det er greit å terge. Og at junior må si ifra til voksne. Den andre vil jeg tippe hører inn under autismespekteret et sted og skjønner ikke sosiale koder. Han henger mye i armene på ansatte og har vansker med å komme inn i lek. Vi snakker om dette også. Om lærer hadde tatt kontakt med oss angående at jr gjør det vanskelig for andre eller er med på retning/mobbing hadde vi tatt dette på alvor. Når der er sagt så tenker jeg noen ganger på at vi kanskje burde gjøre noe ovenfor de to som vi vet sliter litt, men det er ikke gutter jr leker med og han ene plaget jr ganske mye i bhg så det sitter litt langt inne. Noen av de barna som sliter kan jo være krevende barn og det er ikke lett å gjøre det ekstra for dem heller. Det ser vi jo på tråder her inne med enkeltbarn som ' ødelegger' bursdager sånn at man vil gå bort fra å invitere alle. Der det krever mest er kanskje der det trengs mest, men tror at mange ikke gjør så mye ekstra fordi man er redd det går utover eget barn og det er krevende å ha de i hus.

Avatar sa for 10år siden:

Og der er ikke alle. I vår klasse har vi et bedritent jentemiljø. Det foregår ikke mobbing, men det er mange sterke jenter som styrer og ordner og vil ha ting på sin måte. Vi er veldig oppmerksom når det kommer til vår datter og støtter lærer og sier hun må snakke med henne så mye hun vil - med vår fulle velsignelse! Tilbakemeldingene vi får da er at "det er det ikke alle foreldre som sier". Endel er i fornektelse. "Vårt barn gjør aldri noe galt". :blinke:

Imma sa for 10år siden:

Uttalelser som denne og oppfattelsen at det er barn som selv har problemer som mobber, tror jeg er en hump på veien i arbeidet mot mobbing.
Selvfølgelig kan det være slik. Men det er oftere veltilpassede, høflige, skoleflinke og populære barn som driver mobbing. Usynlig mobbing.www.mamma.no/sm%C3%A5barntween/jentemobbing-foreg%C3%A5r-i-det-skjulte

Nessie sa for 10år siden:

:nikker: Og denne mobbingen er like skummel, mye fordi det nettopp er så vanskelig å «bevise», og blir veldig ord mot ord. Da er det enda vanskeligere å si ifra tror jeg, enn når man kommer hjem med et blåøye.

Jeg prater med barna mine om dette jeg også. Jeg er ganske sikker på at snuppa ikke mobber, men jeg er redd for at hun kan bli mobbet. Hun har på en måte litt den personligheten, der hun lett blir sår og lei seg, hun er litt lite «typisk jente», og har alltid slitt litt med å finne plassen sin i gruppa. Pjokken er veldig sosial og utadvent, en liten bajas, men tilbakemeldinger fra skolen er at han er veldig empatisk, og griper inn når noen slår seg eller har problemer. Det er jeg glad for. Men han trenger likevel veiledning på hva som er ok og ikke, og den praten har vi jevnt og trutt ut i fra hendelser vi hører om osv.

Imma sa for 10år siden:

Det er kjempevanskelig. For hver for seg er episodene tilsynelatende bagateller. Det at Anne himler med øynene, eller at Elsa løp bort når hun ropte, eller at Silja ikke svarte når hun ble spurt om å leke. Det er en mye vanskeligere oppgave å ringe foreldrene til disse barna, enn å ringe foreldrene til Siri som gav en blåveis. Det som er viktig er at det er noen voksne der med øynene oppe som ser mønsteret og dynamikken i gruppen og som snakker med barna om dette. For jeg tror ikke barna alltid helt skjønner at de med dette er med på grov mobbing.

Bokormen sa for 10år siden:

På håndballtreningene til poden har det blitt mye himling med øynene, at man ikke vil stå ved siden av den og den osv. Guttegruppa er roligere enn i fjor, men det betyr ikke nødvendigvis at miljøet er bedre. Og da foreldre sitter og ser på at eget avkom gjør slike ting blir jeg litt matt.

Jeg kjenner for øvrig flere barn som er skoleflinke, oppfører seg pent, følger regler som gjør mye rart da de tror voksne ikke ser det. Og hvem er det man tror på om det da blir en konflikt mot noen som er mindre talefør, mer synlig "utilpasset", har dårlig impulskontroll og så videre?

Apple sa for 10år siden:

Altså, jeg mener Imma er inne på noe viktig her. Jeg tror en av fallgruvene vi ofte går når vi ikke fanger opp er å bare se disse klassiske mobbeeksemplene. De der det er barn som selv har vansker, som bruker vold og der mobbingen er tydelig. Egentlig er jo de ekstreme sakene enklest, da de er mye tydeligere enn mange andre.

Jeg tror veldig mange, kanskje alle, innimellom bidrar til mobbing og ekskluderung. Derfor kan jeg ikke si at barnet mitt er en mobber, eller ikke en mobber. Jeg tror han stort sett er grei og jeg har aldri fått tilbakemelding om annet. Men jeg kan ikke garantere at ikke han er blant de syv som fniser sammen med de andre når noen blir gjort narr av, at han ikke følger dn som ekskluderer når man inviterer hjem, at han backer den som får stygge bemerkninger at han ikke selv også velger Per som sistemann på laget osv.

Det er det vi må være klar over! At det ikke er statisk, enten mobber eller ikke mobber. Men at det også går på enkeltsituasjoner. Derfor er det ikke bare å spørre om noen er slemme. For barna er ofte ikke klar over hva de bidrar til selv engang.

skyfri sa for 10år siden:

Det var godt sagt, og jeg er veldig enig med deg, Apple!

Input sa for 10år siden:

Jeg tror også mye mobbing kan foregå på en sånn måte at også empatiske barn ikke forstår at det er mobbing som skjer. F.eks. krever det en del modenhet og digital kompetanse å forstå at ord på skjerm også er mobbing. Selv empatiske barn kan gå i fella å oppleve at mottaker ikke er et "reellt menneske" når mobbingen foregår via sms, chat, forum osv.

Lisa sa for 10år siden:

Jeg er også enig. Barn kan være svært så empatiske og "modne" men har ofte ikke selvinnsikt nok til å forstå at de faktisk er med på å ekskludere andre barn eller si ting som kan oppleves sårende for andre.

I bunn og grunn tror jeg aldri vi kan ta for gitt av hverken vi som voksene eller barn kan ta for gitt at vi ikke ekskluderer, det å være inkluderende ovenfor andre kreves bevissthet hele tiden synes jeg.

Apple sa for 10år siden:

Jeg er helt uenig med deg. Hadde det bare vært så enkelt. Jeg tror alle har vært i situasjoner der de har gjort noe som har bidratt til opplevd mobbing og jeg tror endel av problemet er at vi voksne ser så sort- hvitt på det.

Pøblis sa for 10år siden:

Jeg er enig med Apple. Dette er ikke så enkelt som ja eller nei eller av eller på. Snille, ressurssterke oppegående barn kan stenge ute. Jeg har skrevet dette her inne før, men vi voksne må innse at mobbing ikke bare er slemme barns hakking på en liten stakkar. Det kan likegodt være tilsynelatende greie barn som stenger ute det barnet som ikke har skjønt sosiale koder og som de andre derfor ikke vil være sammen med, det barnet som utagerer og som ingen orker å be hjem, det barnet som "ødelegger" bursdager" eller fotballtreninger med å ikke delta på samme måte som de andre.

Imma sa for 10år siden:

Det er ikke slik at barn som mobbes har en spesiell lyte eller egenskap eller utfordring som gjør at de blir mobbet. Selv om noen er mer sårbare enn andre, så er det i de fleste tilfeller ganske vilkårlig hvem som blir mobbeoffer.
Det er ikke slik at barnet som blir mobbet alltid er sosialt klønete, men en effekt av mobbing er jo at det blir nettopp det, eller at toleransegrensen for barnet blir lavere så de blir utagerende, usikker, klønete, tilbaketrukket, stille, bråkete.
Dette er også det som irriterer meg med mobbing. Ansvaret legges over på offferet. Det er de som er klønete, usikker, ikke skjønner sosiale koder, ikke er tøff nok, er for stille, er for fysisk.

Pøblis sa for 10år siden:

Jeg mente ikke å legge skylden på barnet, altså, jeg mente bare å vise at det OGSÅ kan være barn som vi voksne synes er vanskelige og rare som blir mobbet, og at vi voksne dermed også kan bli med på både utestenging og indirekte mobbing.

Milfrid sa for 10år siden:

Jeg synes det er kjempevanskelig. Jeg vet om en liten gutt som klager over at han blir ertet. Og om en liten gutt som var den som fikk skylden for å erte. Så var disse to og en tredje gutt på hyttetur sammen, og han som ble ertet klaget på han andre - konstant. Han som ble beskyldt, protesterte. Da tok faren til tredjemann en stor omvei opp der guttene lekte, og stod i skjul og lyttet. Og så viste det seg at det var han som klaget over å bli plaget, som plaget han som ble beskyldt for å plage. I alle fall denne gangen.

Noen barn er ekstremt hårsåre, min sønn er en av dem. Da har jeg en liten jobb å gjøre med å lære ham at man ikke kan ta absolutt alt som blir sagt opp i verste mening. Man må noen ganger bare lukke ørene. Det betyr ikke at man skal la seg erte, men man skal ikke ta alt som erting heller.

Men dette med foreldre som lukker øyne og ører og som rett og slett bare ikke ser at Mors lille Ole kan være en utspekulert liten jævel er fryktelig dumt. Jeg kjenner som sagt en mor som ikke tror noe vondt om sønnen sin (og dama er verdens snilleste, mest empatiske dame selv). Men sønnen har en litt vrang side, som moren ikke ser. Og med holdningen "min sønn lyver aldri til meg", så blir det unektelig litt vanskelig.

Jeg fikk en gang datteren min gikk i tredjeklasse en telefon fra en mor som syntes min datter hadde vært med på å erte hennes datter. Jeg takket for telefonen og tok tak i det umiddelbart. Og datteren min, som ikke forstod hun hadde ertet, fikk en lengre samtale om at det i grunnen var underordnet all den tid det satt ei jente et sted og gråt fordi hun følte at hun hadde blitt ertet. Og så ringte jeg moren tilbake igjen og fortalte hva jeg hadde snakket med datteren min om.

Tilsvarende tok jeg sønnen min en stripe en gang han ikke hadde vært grei med den kompis (der denne kompisen faktisk hadde sagt at han synes at sønnen min og noen andre gutter ertet noen jenter). Vi hadde en alvorlig samtale, før vi gikk sammen og ringte på døren til gutten det gjaldt, og min sønn måtte be om unnskyldning. Foran kompisen og foreldrene hans (disse gutta er for øvrig veldig gode venner i dag).

Jeg tror at dette med erting/mobbing er veldig komplisert. Og det handler mye om utestengelse også. Skolen minstemann går på har en flott ordning som er ganske effektiv mht å fange opp de som bare går alene, men jeg tror heller ikke det systemet er helt vanntett, dessverre. Men jeg håper inderlig at skolen griper fatt i konkrete mobbesituasjoner, og at vi aldri opplever å få en Odin-sak her (eller noen andre steder, for den saks skyld. :sukk: )

Imma sa for 10år siden:

Ja.
Mitt poeng er at de barna som mobbes i de fleste tilfeller ikke er rare eller vanskelige eller annerledes. Gruppedynamikk og tilfeldigheter er det som gjør at det ene barnet blir mobbet, men ikke det andre.
Barnet vil ikke være lenge i et sånt utrygt miljø før det begynner å bli "rar", vanskelig, stille, bråkete, you name it....Alt etter hvilke forsvarsmekanismer som faller seg for disse barna. Og mobberne vil få vann på mølla.

Odelia sa for 10år siden:

Dette er så viktig! Selv om det kanskje ikke oppleves så alvorlig for avsender kan denne summen være nok til å ødelegge mye for mottaker. Her prater vi mye om hvordan man hadde opplevd situasjonen dersom man hadde byttet plass (for eksempel om Lillebror terger Storesøster med en lei kommentar spør vi ham om han syns det er greit når hun sier slikt til ham, og hvor lei seg han blir da). Synes dette er et greit utgangspunkt i ha i mente når man hiver seg med på "lått og løye" hvor det kan oppleves som at man ler av vedkommende og ikke med. Ser at Storesøster gjerne kan være litt nærtagen på slike ting, og tolke ting på en annen måte enn jeg hadde gjort så dette er en god vekker på at man bør ha antennene ute.

vixen sa for 10år siden:

Dette var de to eksemplene jeg kom med på juniors trinn og jeg synes det er litt vanskelig. Junior kjenner de to ganske godt, men leker ikke med de. Han tok ordet for han ene første dagen da han ikke turte og har fått tilbakemeldinger om at junior behandler andre folk bra generelt.På andre siden så kan jeg ikke tenke meg at han aktivt inkluderer heller. Og dette kan jo kanskje også ses på som ekskludering for de som står utenfor.

Katta sa for 10år siden:

Jeg har et barn med litt korte antenner. Han har blitt endel plaget selv også, men likevel kan han nok være med på å plage andre barn hvis det faller seg sånn. Han vil nok aldri være den som starter eller driver mobbing fremover, men han kan fint være en av de som bidrar i negativ retning fordi han ikke forstår at den som mobbes blir oppriktig lei seg og fordi han ikke greier å se hele bildet av hva som foregår. Jeg har ikke hørt om at han har hatt en sånn rolle så langt, men jeg er helt sikker på at det er et mulig scenario.

him sa for 10år siden:

Mye av den "avanserte" mobbingen krever empati. Folk som svindler andre er ofte ematiske, de vet hvilke "knapper" de skal trykke på. Empati er en egenskap som gir en muligheten til å lettere forstå andre - det er en kjempefordel å være empatisk, men du er ikke et bedre menneske av den grunn.

oslo78 sa for 10år siden:

Ja, jeg tør å stille de ubehagelige spørsmålene om egne barn - jeg har lært på jobb at det ikke er lett å se på utsiden av elevene hvem som er troende til å mobbe.

Det er svært mange foreldre som er "advokater" for barna sine - noe som gjør det særdeles vanskelig å få slutt på en del mobbing.

Katta sa for 10år siden:

Denne er bra: tjomlid.com/2014/11/08/bekjennelse-fra-en-mobber-og-mobbeoffer/ og beskriver det jeg sier om at man ikke nødvnedigvis føler seg slem når man mobber.

isola sa for 10år siden:

Jeg skulle til å linke til denne nå. Jeg har, som Gunnar, også vært på begge sider, definitivt uten å skjønne hvor bedritent det er, selv med egen bagasje. Det er dessverre så mye enklere å bli med.

Harriet Vane sa for 10år siden:

Verden er ikke så enkel som du skal ha det til, Zoë. Det er ikke gode og empatiske stillinger, uskyldige ofre og onde mobbere. Barn og voksne kan gå inn og ut av rollene, alt etter omgivelsene og situasjonene. Empati er ikke en statisk eller utelukkende egenskap.

Jeg er selv mor til en dronning som befinner seg langt opp i klassehierarkiet. Hun er svært empatisk og ømhjertet, men siden hun styrer sammen med et par andre dronninger må hun holdes i sjakk og lære seg å styre med klokskap. Heldigvis har det vært veldig lett å samarbeide med de andre foreldrene og lærerne. Ingen av foreldrene har vært av typen som påstår at deres barn er feilfritt, eller så empatisk at det er umulig at de også kan ordne flokken hierarkisk. Jeg opplever at skolen i hennes klasse har vært "på" og i stor grad anerkjent at disse jentene også har gode lederegenskaper og brukt kreftene deres til noe godt. Problemene vi har opplevd har vært nettopp når lærere har fått det for seg at roller er statiske, og når noen de har utropt som en det er veldig synd på oppfører seg dårlig mot andre. Da blir de hjelpeløse og klønete og det blir en regel for noen, en annen for andre.

Jeg tror det er veldig viktig å diskutere ulike situasjoner og hendelser mye rundt kjøkkenbordet, til tross for at man kan bli helt gal av de lange utlegninger om hvem som sa hva, og hva de kan ha tenkt og jeg bare, "-Hallo?", og hun bare "Snakk til hånden!", men det er vesentlig allikevel.

Min nummer to er på et ganske annet sted i hierarkiet, så hun trenger hjelp til å føle seg trygg og finne hvem hun skal stole på og hvem hun skal holde seg litt unna.

Både min mann og jeg kommer fra håpløst kategoriske svart-hvite familier some mener at folk er sånn eller slik og for bestandig, så det er ikke mye å hente på egen opplæring eller erfaring.

Pasta sa for 10år siden:

Jeg føler meg 100% sikker på at lillesøster ikke er en mobber.
Storesøster er jeg mer usikker på, hun kan være ganske utfrysende mot farens nye familie og det hun viser frem av seg selv i den situasjonen skremmer meg.
Vi har ofte respekt, mobbing og omsorg oppe som tema i familien.
Jeg kan bare håpe på to ting; at hun har fått noen gode grunnleggende verdier og at eventuelle ofre eller foreldre melder fra ved problemer.

Sonar sa for 10år siden:

Ja, jeg tør stille meg de ubehagelige spørsmålene når det gjelder mobbing.

Så vidt jeg vet så er ingen av mine barn mobbere nå og ingen av dem blir mobbet. Men jeg kan jo aldri vite dette med sikkerhet. Avhengig at skolen gir beskjed og andre foreldre. Vi har hatt saker hvor mitt barn har vært den som har mobbet eller vært med på noe som kan ha vært starten på mobbing.
Heldigvis har vi opplevd en skole som har tatt ting på alvor med en gang og vi har ryddet mye av veien før det har utviklet seg.

Polyanna sa for 10år siden:

Jeg har unger vi foreløpig får veldig konkrete tilbakemeldinger på at er hensynsfulle, greie med andre og omsorgsfulle med de som er mindre og trenger hjelp. Men jeg er helt klar over at roller skifter, og at de alle har personlighetstrekk som kan gjøre at de havner på "feil side". Eldste er brutalt ærlig, for eksempel, og i tillegg veldig kompetitiv, så det er lett å se for seg at han kan bli utidig mot svake spillere på eget lag. Foreløpig er fair-play-drillingen dominerende, men det kommer jo ikke av seg selv. De to minste er hjertegode, men konfliktunngående meelopers. Må håndteres.

Katta sa for 10år siden:

Jeg har ganske nylig meldt inn til skolen at et konkret barn plager mitt barn ganske mye. Både jeg og barnet er 100% sikker på at det ikke er vondt ment fra det andre barnet, det finnes ikke noe vondt i han, det er humor på avveie om man kan si det sånn. Men dette håndterer ikke ungene selv og trenger hjelp. Jeg tror ikke antallet som opplever seg plaget og antallet som opplever at de plager andre er det samme, jeg vil tro at ganske mange barn opplever det som humor/noe som alle er med på/uskyldig moro/adferd for å befeste sin plass i hierarkiet og rett og slett ikke forstår hva slags effekt det har.

Stine-mor sa for 10år siden:

Vår gutt blir mobbet, og vi er på kalenderårets andre enkeltvedtak. Jeg kjenner han så godt igjen i Odin-reportasjen at det gjør vondt.
Å sende han på skolen i dag, etter en uke hjemme med hjernerystelse (påført av en medelev) føltes ikke godt.

Jeg vet at jentene mine ikke mobber. Eldste står ikke veldig høyt i hierarkiet, dog blir hun ikke mobbet.
De to yngste jentene snakker jeg mye med om inkludering. De er populære, har venner på hvert hjørne og har alltid mange å leke med. De ser jo hva vi sliter med når det gjelder broren, så jeg håper at det bidrar til at de tør å stå trygge i sitt valg av hva som er rett og galt.

Polyanna sa for 10år siden:

Eksempel, for øvrig, om ikke-akseptert adferd jeg fikk rapportert om min 12-åring (en gutt jeg fikk følgende skriftlige tilbakemelding om fra skolen nå: "Grei gutt" "snill mot alle" "omsorgsfull" "passer godt på de små" "har skjønt fair play og bringer med seg gode verdier derfra inn i gymmen på skolen" "oppfører seg alltid ordentlig", etc.):

De satt 3 fra laget i baksetet i en bil på vei til en kamp de var veldig, veldig spente på. De er et lite og sårbart lag, med ganske stort spenn i laget. De er stort sett greie og inkluderende mot hverandre, og aksepterer at ikke alle er like flinke. Spilletiden blir godt fordelt, det har aldri vært snakk om topping. Men da de fikk høre i bilen at den enkeltspilleren som skiller seg veldig ut som spesielt dårlig ikke kunne bli med, så brøt det ut et stille, men samstemt "Yes!" fra de tre i baksetet. Og det er jo uttrykk for holdninger som ikke er akseptable, og hvis det får bre om seg så kan det bli veldig ubehagelig for han det gjelder. Så det må vi ta tak i, ganske enkelt. Så selv en med overveiende "god adferd og gode holdninger" kan oppføre seg kjipt.

Tuddelu sa for 10år siden:

Man kan aldri vite med hundre prosent sikkerhet, men jeg snakker mye med ungene om hvordan de har det på skolen, om hvordan det er i klassen og om hvem som leker med hvem. Og jeg spør også om hvordan konkrete medelever, som jeg vet har noen ekstra utfordringer, har det.

Storesøster er svært empatisk og omsorgsfull også ovenfor de som faller litt utenfor. Det inntrykket bekreftes av skolen og av andre foreldre. De har en diva i klassen, som fort kan lire av seg sårende ting. Storesøster er sjelden den det går ut over, hun tør si fra og hun trøster dem som rammes. Hun troner ikke på toppen blant jentene, men hun er godt likt og er en som mange vil være sammen med.

Lillemann er ikke like smart sosialt. Han er en veldig følsom liten fyr og han blir lett såret selv, uten at det dermed er sagt at han mobbes. Han kan være ubetenksom og kan nok fint lire av seg ting som sårer andre innimellom også. Men han er veldig lite utspekulert og jeg tror ikke han har evnen til den systematikken som kreves for å være drivkraften i mobbingen. Samtidig kan jeg godt se for meg at han kan dras med av andre og at han ikke er den som sier tydeligst i fra, når det ikke gjelder han selv. Dette er sikkert noe vi med fordel kan snakke mer om.

Bomull sa for 10år siden:

Det er så rystende inn i margen å lese om det gutten din gjennomgår også, Stine-mor. Jeg håper inderlig det blir tatt tak i. Jeg oppfatter det som at dere har møtt mange problemer i dialog med skolen, og hva hjelper enkeltvedtak når det ikke blir noe bedre ... Jeg håper at medeleven som forårsaket hjernerystelsen ikke slipper helt lett unna en så alvorlig sak, både som enkelthendelse og evt. i rekken av alt annet. Åh, jeg blir så sint så sint og fryktelig lei meg.

Albertine sa for 10år siden:

Jeg tok opp Odinsaken i niendeklassen min i dag. Vi snakket om fysisk og psykisk mobbing og om hva gutten hadde opplevd, men da vi kom til at det var moren hans som fant ham knakk læreren sammen, gitt, så vi kom aldri videre. Jeg fikk i alle fall oppfordret alle til å lese artikkelen.

Tuddelu sa for 10år siden:

Det er bra at denne ufattelig triste saken brukes aktivt til å drøfte hvordan mobbing ødelegger mennesker og til å reflektere rundt egen atferd, både hos foresatte, elever og lærere. Det gjør sterkt inntrykk når mobbingen tar form av en konkret historie, med et ansikt og et navn.

Tuddelu sa for 10år siden:

Det er så trist å høre at dere ikke kommer noen veg med situasjonen til gutten din, Stinemor :klem: Hvor er det det svikter?

Katta sa for 10år siden:

Det jeg synes er litt vanskelig er hva man kan forvente av andre barn, foreldre og av skolen. Fravær av plaging - den er udiskutabel, men det er vel ofte like mye det å ikke være inkludert, ikke oppleve at man er verdsatt, ikke ha noen venner som er vanskelig og skader selvfølelsen langt oppi voksen alder. Hvor mye kan man kreve av barn når det gjelder inkludering og vennskap? Og hvordan hjelper man barn med å se og gjøre det som skal til for at alle har det bra? Jeg har unger i begge ender av hierarkiet og synes ikke dette er enkelt.

Dronningen sa for 10år siden:

Redigert

Apple sa for 10år siden:

Jeg fikk meg liten vekker under reunion med grunnskolen der en av jentene forteller om hvor tøft det var å komme som ny i klassen vår og hvor ufine mange av oss var. Jeg ble sittende som et spørsmålstegn for min opplevelse av henne var som en av de mest dominerende i klassen, den som i stor grad hadde definisjonsmakten ifht hvem som var kul, og hvem som ikke var det.

Poenget er ikke hvem som har rett, men at opplevelsen vår er så ulik og at vi husker og legger vekt på ulike ting og følelser. Det sier noe om hvor komplisert dette er og at det er vanskelig å se dette sort- hvitt.

Maverick sa for 10år siden:

Så klart jeg gjør det, og er obs på hvordan mine barn oppfører seg mot andre. Begge mine barn har blitt mobbet - og har kommet ut av det noenlunde greit. Det kan føre til at de får høyere terskel for å plage andre, eller det kan føre til at de "endelig" kan hevde seg med å "endelig" ikke være den som blir plaget, men som kan være kjip med andre.

Sånn funker gjerne folk. Det er en hel drøss voksne mennesker som ikke har vært in-crowd som ungdom, som kaster seg over muligheten for å endelig være "hipp og kul" og stenge ut andre voksne på for eksempel arbeidsplasser eller forum, for den del.

Min eldste kom hjem med en av gutta i klassen han ikke hadde hatt med hjem før, og fortalte meg at "alle i klassen har plaget ham. Jeg også. Så nå vil jeg gjøre opp for meg." Ergo - både en som har plaget - og superempatisk.

Harriet Vane sa for 10år siden:

Det er nettopp det, Dronningen. Hvem ville akseptert at noen behandlet oss slik i nabolaget eller på jobben? Når min datter for en tid tilbake fikk seg en rett på trynet og det skulle håndteres med en unnskyldning og litt prat? :dåne:

Det er en tommelfingerregel, altså. Hvis du ikke hadde tålt det av en kollega når du er 40, så skal det ikke tåles fra en medelev når du er 10.

noen sa for 10år siden:

Dette har jeg tenkt en del på etter at tråden kom opp - hvordan jeg selv er. Jeg har kommet fram til at:

• På jobb er jeg nøye med å sørge for at folk inkluderes. Jeg prater med "alle", har hjulpet enkelte som har havnet på utsiden inn igjen og tror jeg kan si at jeg er en ok kollega generelt.
• Samtidig kan jeg være veldig tydelig i diskusjoner på hva jeg mener. Dette kan av enkelte oppfattes som at jeg er noe skarp. Jeg er ikke særlig glad i fredagskaffe, lønningspils og andre sosial opplegg, men det er mest fordi jeg ikke har tid/overskudd.
• Jeg prøver å stoppe andres sladder og nedsnakking av kollegaer, men det betyr ikke at jeg aldri snakker med folk jeg stoler på om andre kollegaer. Her er jeg noen ganger i en gråsone, men jeg jobber med saken.
• Privat vet jeg ikke hvor inkluderende jeg er i forhold til andre voksne. Jeg er introvert, liker å ha mye alenetid og har veldig få nære venner (som jeg ikke ser så ofte). Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å utvide vennekretsen, og det er jo på en måte ekskluderende.
• Samtidig har jeg brukt mye tid på å plalegge og gjennomføre aktivitetstilbud for barnefamlier og andre som er gratis og lavterskel. Å bruke tid på frivillig arbeid som kommer andre til gode tror jeg at jeg kommer til å holde på med hele livet.
• Når det gjelder barn, er jeg nøye på at vi varierer hvem vi inviterer av klassevenner, vi inviterer alle til bursdager og sier aldri nei til besøk hvis vi er hjemme.
• Jeg kommenterer aldri andres utseende eller oppførsel på en negativ måte så ungene hører det. (På tomannshånd med en voksen er jeg nok ikke like flink, men jeg jobber med saken. :flau: ) Vi unngår TV-programmer som er basert på intriger og sladder som f.eks. Farmen.
  Så alt i alt? Jeg kan leve med hvordan jeg selv er, jeg tror jeg er et ok forbilde for ungene, men jeg har forbedringspotensiale. Og jeg er åpen for at andre kan oppfatte meg som ekskluderende o.l., men håper folk tør si ifra hvis de synes jeg oppfører meg dårlig. :nemlig:

Skilpadda sa for 10år siden:

Nå sporer jeg litt av, men jeg ble så overrasket over dette utsagnet at jeg måtte gå tilbake og gjenlese den tråden du nevner, for det var ikke sånn jeg husket den i det hele tatt. Og jeg kan fremdeles ikke se at det er dette som er innholdet i tråden. Jeg blir faktisk litt grinete selv av å se diskusjonen avfeid på denne måten - jeg synes ikke det var noen i den tråden som sa noe negativt om empati, selv om en del av brukerne ikke definerte seg selv som spesielt empatiske.

Jeg tror også det er en alvorlig forenkling å slå fast at folk med selvtillit og empati ikke mobber. Det varierer hvilke utslag det gir å ha empati (og ikke minst varierer det hvem man har empati med!), og jeg tror det er sørgelig mange som kan være en del av et mobbeproblem uten å være det bevisst selv. Dessuten tror jeg en sterk rettferdighetsfølelse kan være en like god forsikring mot å mobbe som empati.

Maverick sa for 10år siden:

... og nettopp den idéen om at "barn som står stødige i seg selv og er empatiske mobber ikke " er nettopp det som gjør at de "sterke" mobberne, de som har mange venner, som fungerer godt på skolen, som er "teachers pet" - de blir ikke "tatt". Fordi det er så himla utenkelig. Fordi de er så snille og gode. (Mot noen? Ja, definitivt.)

Sa hun, bitter og traumatisert.

Angelique sa for 10år siden:

Jeg har lest artikkelen, og det er grusomt vondt.

Min gutt på nå 20 år gikk gjennom barneskolen med vedvarende mobbing i alle år.

Det ble aldri tatt skikkelig tak i fra skolens side. Jeg engasjerte meg kraftig, samtidig ble gutten også utredet for ADHD og Dysleksi.

Jeg satt i skolens Driftsstyre siste året hans på barneskolen, og da ble det utarbeidet en handlingsplan mot mobbing som fungerer.
Et tiltak som fungerer er å kalle inn mobber med foreldre og mobbeoffer med foreldre samme dag, helst. Dette ble også gjort da sønnen min begynte på ungdomsskolen, og det ga veldig gode resultater.

Jeg er veldig observant på tendenser til mobbing, om min yngste skulle blitt offer eller om han hadde vært den som mobber.

Apple sa for 10år siden:

Ja.

Serafin sa for 10år siden:

Oh yes.

Teofelia sa for 10år siden:

Da Minsta ble banket opp på skolen i vår, ble det umiddelbart slått fast at hun skulle skjermes, og ikke skulle måtte være med på noen form for oppskværing. Mobberen ble holdt unna, og hun skulle få gå i fred. At han skulle be om unnskyldning var aldri på planen; han skulle bare rett og slett holdes helt borte. Hun ønsket ikke noen unnskyldning heller; hun ville bare være i fred.

Hvis jeg hadde blitt banket opp på jobb skulle jeg hatt meg frabedt en unnskyldning, jeg også. Det er bare enkelte ting som ikke kan leges med ord. Men så klart: hadde jeg blitt banket opp på jobb, hadde jeg jo anmeldt vedkommende. Og han hadde mistet jobben. Minsta må gå på samme skole som sin voldsmann i syv år til. :sukk:

Stine-mor sa for 10år siden:

Jeg skal svare deg i den andre tråden. :klemme:

Det har gått galt på så mange plan. Skolen, hyppig lærerskifte, kommunikasjon ansatte imellom, kompetanse i hvordan man bør handle i slike saker.

Tangerine sa for 10år siden:

Sa hun også.

mkj sa for 10år siden:

Jeg kan ikke forestille meg at min datter gjør dette. Hun er i 6. klasse, og står på randen av utsida av klassen selv. Jeg spør og sjekker med henne om alle har venner, og det påstår hun. Selv er det kun en venninne som er med her hjemme. ALDRI noen andre, og det synes jeg er trist. Men sjeleglad for bestevenninna. Med bakgrunn i den situasjonen hun er i så tror jeg ikke det.

Når det gjelder sønnen min i første klasse, kommer jeg til å følge så godt med som jeg kan. Han er et naturlig midtpunkt som gjerne vil regissere leken. Med en sånn rolle følger det litt ansvar, at alle får være med. Han kan det i teorien, men ser ikke bort fra at han ubevisst kan komme til å holde noen utenfor, da han er så oppslukt i det han driver med.

Kreps-77 sa for 10år siden:

Det er så viktig at dette blir påpekt!
Prøver å være bevisst dette i jobben min, at jeg ikke tillegger noen elever egenskaper som ekskluderer dem fra å bli medregnet i ulike handlinger. Dessverre ser jeg innimellom at det er for mye vi ikke klarer å fange opp. Uansett hvor gode hensikter vi har. Men man må aldri gi opp, aldri la være å ta plaging/mobbing på alvor.

Ang. egne unger så håper man selvfølgelig at de ikke er ekle med andre mennesker. Dessverre så tror jeg mine unger, like ofte som andres unger, kan være med på å terge og også å utestenge i lek. Vi snakker mye om dette hjemme, og spesielt om kroppsspråk og det å svare ufint - da vi har sett dette i enkelte situasjoner her hjemme. Vi har ikke fått tilbakemeldinger fra skole eller andre foreldre om at våre unger er med på å mobbe, men skulle vi få det ville vi ta det alvorlig og selvfølgelig jobbe med det.
Vi har hatt et enkelttilfelle med et av barna våre, som vi tok med oss til den aktuelle ungen, der vår jente måtte be om unnskyldning, vi foreldre beklaga og ba om at de ga oss beskjed dersom det skjedde igjen.

mkj sa for 10år siden:

Det behøver ikke en gang å være "mobbing", men noen er så sterke og trygge i seg selv og har såpass mye makt over alle de andre i klassen, at de rett og slett bestemmer whats hot and whats not. Og det å være usynlig på utsida er vondt det også. Selv om man egentlig ikke gjør noe "galt". Skjønner godt at dette kan være vanskelig å oppdage.

Kreps-77 sa for 10år siden:

Ja, og ofte klarer denne makta å si tydelig hva den mener kun med et blikk. Gjerne et blikk som kun mottager får med seg, ev. mottager og Maktas "nærmeste."

~TM~ sa for 10år siden:

Amen!

Simone sa for 10år siden:

Eg er bortimot 100% sikker på at eldstejenta aldri har mobba nokon.
Mellomste som går i andreklasse er eg litt meir usikker på. Ho er minst i klassen av vekst og har ein tendens til å vere tøff i kjeften for å kompensere. Vi har snakka mykje om kva som er greit å seie til andre, men eg hadde likevel ikkje hatt problem med å tru på det dersom eg hadde fått beskjed frå andre foreldre om at ho hadde sagt noko som ikkje er greit. På foreldresamtalen i forrige veke fekk eg tilbakemelding på at ho er grei og inkluderande og leikar med alle jentene i klassen, men at ho av og til viser veldig tydelig med kroppspråk og grimasar at ho ikkje er fornøgd med gruppeinndeling når læraren deler dei inn i mindre grupper. Det må ho slutte med! Dei sitt to og to i klasserommet og i dag skal dei visstnok bytte plassar. Det er læraren som bestemmer kven som skal sitte saman, så i det ho gjekk ut døra i dag minte eg ho på at ho ikkje skal lage grimasar eller seie noko som helst dersom ho havnar saman med nokon ho ikkje har så lyst til å sitte med. Eg håpar ho hugsar det.

Av og til syns eg det er veldig vanskelig å vite kven som er mobberen og kven som faktisk blir mobba. På ein mammakveld i klassen til mellomste for ei stund sidan var det ei mor som tok opp at hennas gutt blir ekskludert av dei andre guttane i klassen og føler seg mobba. Eg blei veldig overraska over å høyre dette. Dette er ein gutt som var ei skikkelig bølle i barnehagen. Han slo og plagde andre barn og jenta mi var redd han. Eg observerte fleire gangar ved henting/levering at han kunne dytte til mindre barn heilt uprovosert. Det blei tatt opp med pedagogisk leder og ho sa at dei jobba med det. Eg såg også at dette fortsatte i førsteklasse og jenta mi fortalte om episodar der andre guttar satt og grein i skjul i klasserommet fordi dei hadde blitt slått av denne gutten. Eg har derfor tenkt på han som mobbaren. No i andre klasse har altså dette snudd til at han har blitt ekskludert frå fellesskapet av dei andre guttane i klassen. Ingen har lyst til å vere med han. Det har etterkvart komt fram at han høyrer veldig dårlig og har konsentrasjonsvanskar (muligens ADHD). I tillegg er han ganske umoden for alderen og har problem med å forstå sosiale spillereglar, delvis på grunn av at han ikkje høyrer alt som blir sagt. Så oppførselen i barnehagen og i førsteklasse har kanskje ei forklaring. Men det hjelp liksom så lite, for no er han stempla som den "slemme", og det er vanskelig å snu. Men vi må jo berre prøve! Eg tenker at dette kunne vore unngått dersom dei andre foreldra hadde blitt informert i førsteklasse om at gutten hadde utfordringar og at oppførselen hadde ei forklaring. Då kunne vi tatt tak i problema på ein skikkelig måte før det fekk satt seg skikkelig. Det som antageligvis har skjedd no er at då dei andre guttane kom heim og fortalte at dei hadde blitt slått har dei fått beskjed om å holde seg unna han og heller leike med nokon andre. Eg veit i alle fall at mammaen til ein av dei som blei slått valgte den strategien. Og dermed blei han etterkvart heilt ekskludert utan at nokon eigentlig prøvde å gjere noko med problema undervegs.

Skilpadda sa for 10år siden:

Dette er kjempeviktig. Hvem som mobber og hvem som blir mobbet kan variere over tid, og i noen tilfeller dessuten være helt avhengig av hvilken side man ser det fra. Uakseptabel oppførsel kan skyldes at man føler seg dårlig behandlet, og kan også føre til at man blir dårlig behandlet. Det er mange måter man kan falle utenfor sosialt på.

GinaK sa for 10år siden:

Eldstemann her har begynt på ungdomsskolen i år og han er ute og flakser nesten hver kveld og har fått så mange nye venner.
Nå når det ble så fort mørkt så har de begynt å henge på sentre i området her. Der treffes de nå. Gutter og jenter.

Vi snakker masse om det å oppføre seg og å ikke være så kjepphøy og rakke ned på andre.
Vi har også snakket med han om Odin og han sier at han ikke plager, erter eller ler av andre. Han sier at de andre i gjengen heller ikke gjør det så jeg håper det er sånn.

Polyanna sa for 10år siden:

Å, Simone, for en trist historie, og så veldig illustrerende også!!

Og så rører du også ved et annet emne angående mellomste jenta di. Jeg tenkte litt på dette i går, at vi kanskje ikke er flinke nok til å lære ungene å håndtere at de av og til rett og slett misliker noen. Unger er ganske selvsentrerte, og det at noen ER SKIKKELIG TEITE!!! blir for dem en objektive sannhet, og noe det er viktig for dem å gi uttrykk for. Det virker helt urimelig for dem at de ikke skal kunne fortelle hun som alltid snakker for høyt og hvor mye hvor teit det er, at de ikke skal kunne sette på plass hun som aldri slutter å gnåle om hester, at hun som ler så høyt og på dumme plasser at det skjærer i ørene ikke skal bli fortalt at det er plagsomt. De sier det jo bare som det er!! Og den andre er jo teit!! Det er ikke DERES skyld at hun er så plagsom!

Det er nesten som det er litt tabu å akseptere at også unger vil ha antipatier mot enkelte, og heller lære dem å håndtere det noenlunde høflig. Vi henger oss litt opp i "alle skal være venenr og snille med hverandre", kanskje.

Dronningen sa for 10år siden:

Å holde seg unna er jo første bud tenker jeg. Det er helt naturlig, og handler om å overleve. Man kan ikke forvente at barn skal ville være sammen med noen som slår og bøller, og foreldre kan ikke gjøre så mye annet hjemmefra. Jeg har sagt det selv. Hold deg unna de som provoserer og de som vil sloss. Det handler ikke om at de er 'teite'. Det handler om at noen gjør deg vondt. Noen du må møte hver dag. Jeg mener dette er vesentlig annerledes enn de som bestemmer seg for ikke å like noen, bare ut fra hvilke klær de har, hårfarge eller noe annet de bare finner ut. Det er helt logisk at noen ikke vil være sammen med noen som overreagerer og tyr til vold, barn som voksne.

Så må skole og foreldre ta tak i det andre. Både å erkjenne hva problemet er, og kunne følge det opp med strategier for å mestre, positiv forsterkning og falkeblikk i situasjoner som krever korreksjon. Men det krever jo mye av både skole og foreldre, og tilfeldigheter gjør jo av og til at ikke alle kommer så langt.

Tjorven sa for 10år siden:

Dette er noe vi snakker mye om hjemme.

Jeg føler ikke på noen måte at jeg har noen garanti for at mine unger ikke mobber. Jeg tror ikke at de gjør det, men slikt kan man vel aldri vite?

Min minstemann kan sikkert oppfattes som avvisende for mange unger. Han står godt i seg selv og har noen få venner. Han ønsker ikke å kjenne så mange, selv om jeg har forstått at mange vil være sammen med ham. Det mener han ikke noe vondt med, men for ungen som blir ustengt, igjen, så gjør det sikkert mer enn vondt nok. Som et eksempel på det Simone skrev om for et par innlegg siden.

Apple sa for 10år siden:

Ja dette er svært vanskelig. Det har flere av dere beskrevet med eksempler i tråden. For hva er ikke mer naturlig enn at man holder seg unna den som plager? Jeg gidder jo heller ikke ha en voldelig eller nedlatende, slem kjæreste fordi de sikkert har hatt det vondt selv og de må jo også få ha kjærester og gode relasjoner og sånt.

Man må jo få beskytte seg selv. Men det er derfor det er så viktig å være tett på. Ikke bare spørre om noen er slemme. Men la dem fortelle. Hva sa hun da, hva svarte de, hvordan tenker du om det, hvorfor liker du ikke Simon så godt osv

Polyanna sa for 10år siden:

Det med å håndtere folk man ikke liker var en helt annen problemstilling enn å ligge unna dem som slår, altså, bare for å presisere.

Det var en tanke jeg gjorde meg etter å ha vært og observert på skolen, der jeg ser at en del konflikter ser ut til å bunne i unger som genuint har 1) rett og slett veldig dårlig kjemi og 2) sterkt behov for å gi uttrykk for hva de mener og tenker. Om det meste. Også sine medmennesker.

Apple sa for 10år siden:

Åja, var ikke til deg altså. Var mer en tanke generelt rundt det at det ligger instinktivt i oss å beskytte oss, spesielt mot vold. Det med å omgås folk man ikke liker var vi innom senest i går. Er enig med deg.

Nessie sa for 10år siden:

Da jeg hentet barna forrige fredag fortalte snuppa at en 1.klassing hadde blitt slått av en litt eldre gutt. Ut i fra noen i barn i 1.klasse hadde det kommet frem et navn fra en gutt i 4.klasse, som var skyld i dette.

Men så viste det seg at vedkommende faktisk ikke var på skolen en gang den dagen. :dåne: Han var hjemme pga sykdom. Og da to jeg en prat med begge barna, hvor skummelt det er å skylde på en person fordi han er kjent som en "slemming", og som ofte blir en syndebukk.

Tallulah sa for 10år siden:

Jeg har tenkt litt på det der med "empati og trygg i seg selv". For det første tror jeg ikke noe på at det er så enkelt som at hvis de to tingene er på plass så mobber man ikke. Grunnen til det er jo at det er jo ikke konstanter. De avhenger av kontekst, omgivelser, dagsform og en hel del annet. Jeg mobbet aldri noen på skolen, men jeg var ikke grei mot alle alltid. Og det kan godt hende at noen av de jeg ikke var greie mot oppfattet det som noe større enn meg, kanskje fordi for dem så ble det en dråpe i mobbehavet, mens for meg så var det bare en enkelt kommentar fra meg, helt løsrevet fra alt annet.

noen sa for 10år siden:

Dette pratet vi om ved middagsbordet i går. Eldste vår har opplevd å bli "valgt sist" flere ganger når de skal dele lag på SFO. (Skolen tror jeg ikke bruker denne måten å dele lag på, så dette er det altså ungene som organiserer selv.) Hun synes det er veldig kjipt, og har grått hjemme pga. det. Samtidig har det vært enkelthendelser i en kort periode, og hun er ikke utenfor ellers. Det vi snakket om er at for noen barn er det å bli valgt sist bare én av mange dumme ting på skolen. Kanskje de blir ignorert/ikke får svar hvis de snakker til en gruppe, får kommentarer fra andre osv. og summen av dette blir alvorlig mobbing. Det virket som om det gikk opp et lys for ungene i forhold til det å ikke selv være klar over at man er med og stenger ute/mobber andre.

Imma sa for 10år siden:

Polyanna, du har rett, man kan ikke tvinge barn til å like hverandre.
De fleste skjønner dette, og i mobbesaker som handler om avvisning og eksludering så er dette det som gjør det så vanskelig å ta opp med foreldrene. Fordi disse ungene ikke gjør noe annet galt enn nettopp å overse en de ikke liker. Noe som kan virke som en lur strategi, i stedet for å stadig være i verbal eller fysisk konfrrontasjon med den man misliker.
Likevel er det kjempeødeleggende for den det gjelder og viktig å få bukt med, fordi barn ikke tar beslutninger om hvem de liker eller ikke ut fra kun egne vurderinger, men ofte henger seg på og er enig med den som er "populær".Det er ofte en eller en gruppe som bestemmer over andres plassering i hierarkiet.
Et hvilket som helst barn klarer å talke en avvisning fra et annet barn og klarer å leve med at en eller annen ikke liker en selv. Men når tre stykker i klassen "bestemmer" at ingen skal like deg. Så blir det vanskelig. I mange tilfeller er ikke disse ungene klar over at de er "ledere", at de setter standaren for hvordan man opptrer mot det barnet som har falt i unåde. Så når det utvikler seg til en mobbesak er de ofte helt uforstående til at de har hatt noe med det å gjøre. Disse barna trenger hjelp til å se sin posisjon, og sin innvirkning.

him sa for 10år siden: