Dette er ikke et "erru helt teit, eller?"-spørsmål, men derimot et genuint spørsmål til dere som har en tro. Jeg tror selv på Gud, eller rettere sagt en gud. Jeg kan/vil ikke kalle meg selv kristen, har ikke hatt noen som helst form for religiøs opplevelse og har ofte fundert på hva troen min er basert på. Jeg tror det er barnetroen jeg på et eller annet hvis ikke har klart å gi slipp på. Jeg var mye sammen mormor i barndommen, og hun var frelst og veldig aktiv i pinsemenigheten. Jeg beundret henne masse, og hun påvirket meg i stor grad. Men samtidig husker jeg at jeg fra veldig ung alder stilte meg undrende til og var negativ overfor mange av de tingene hun trodde på. Så jeg var egentlig veldig flink til å "tenke sjæl" fra tidlig av.
Så jeg vet ikke. Jeg prøvde i mange år å rasjonalisere bort gud, men jeg klarte det aldri. Så til slutt måtte jeg bare innse at "javel, Divine, så tror du på Gud, da. Ja ja. Nei nei."
Så hvordan er DERES tro? Hva bygger den på?
Jeg vil anta at de fleste her inne IKKE tror på en gud, så dere trenger ikke spamme tråden med hvor teit dere synes konseptet er. Da blir det så mye støy.
Godt spørsmål. :) Det er veldig vanskelig å svare på.
Jeg vet ikke helt hva jeg tror. Jeg har landet på at jeg passer i kategorien agnostiker tror jeg. På den ene siden ser jeg at i den store, vide verden så er religionene jammen meg mer en svøpe enn noe positivt. Jeg tenker at John Lennons "Imagine" blir mer og mer virkelig for meg. Jeg tror i grunnen verden samlet sett ville vært et bedre sted uten religion i det hele tatt, men så er det den lille tanken som henger seg opp bakerst i hodet som sier "Jammen, hva hvis...?" og så vet jeg ikke da.
Det er nok som du sier, Divine, noe av barnetroen som henger igjen. For jeg er ikke en person som trenger en gud for å forklare verden rundt meg eller for å finne meningen med ting. De store østlige religionene synes jeg er det reneste dillball. Gjenfødelse basert på hvor godt du levde ditt forrige liv for eksempel er virkelig ikke noe jeg greier å ta på alvor.
Jeg synes det hadde vært fint om det var en gud, men jeg ville ha brukt første anledning til å stille vedkommende spørsmålet hvor i all verden h*n var alle de gangene da gudommelig inngripen hadde vært på sin plass.
Er jeg egentlig så lite troende at jeg ikke burde ha vært her? :gruble:
Jeg skal ikke spamme tråden altså - Jeg sier at jeg har forsøkt å tro på Gud - men at jeg ikke helt får det til - MEN i samme åndedrag kan jeg si at jeg ikke tør å innrømme at jeg ikke tror på Gud, fordi jeg er redd for at den guden jeg ikke tror på skal straffe meg - eller noe sånn.
(når jeg sier jeg har forsøkt å tro på Gud, så gikk jeg i noen år fast i menighet - Det var sikkert i søken på meg selv vel så mye som i min søken etter Gud altså - jeg fant meg selv om ikke annet.)
:fnis: Jeg tror for eksempel ikke på bønn. Ikke i det hele tatt. Men likevel ber jeg til Gud når jeg blir skikkelig redd. Helt sikkert barnetroen som kicker inn igjen.
Ja, det gjør jeg også - og om jeg tenker meg scenarioet "Che mister kontroll på bilen og er redd for å krasje", så ser jeg for meg at det vil være "naturlig" for meg å rope "Guuuuud, hjelp meg!" - Om jeg så evt kommer til å rope på Gud vet jeg ikke altså, men jeg ser for meg at jeg potensielt kunne ha gjort det i alle fall.
Det blir som den allegorien med at din mor/far står nederst i mørk trapp og sier "Hopp, jeg tar i mot deg!", og så gjør du det - selv om du ikke kan se at det står noen der.
Jeg tror jeg må si fordi jeg ikke kan la være. Jeg vil ikke si jeg har en sterk tro, jeg har også mye tvil (dog ikke på om Gud eksisterer), men jeg har opplevd mye som gjør det vanskeligere for meg å ikke tro. Jeg er troende, men veldig lite religiøs av meg. Forøvrig ble jeg kristen i 20-årsalderen, etter å ha definert meg som ateist og vokst opp i et ateisthjem.
Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver, Divine. Jeg tror jeg kan kalle meg sterk i tvilen. Den rasjonelle skeptikeren i meg mener tro og religion er veldig vanskelig å forholde seg til. Likevel tror jeg det finnes en gud. Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. :nemlig: )
Eg er agnostikar av den ekle grunn at eg har ei viss form for tru som eg ikkje klarer å rasjonalisere. Analytisk anlagt som eg er så har eg store problem med å tru systematisk når alle religionar har så store logiske bristar.
Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.
Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg syns alt i naturen og rundt oss henger så bra sammen, at en gudeskikkelse rett og slett ikke passer inn i sammenhengen.
Her er vel jeg også. Jeg tror mer på the big bang alt i alt og kjemi/fysikk, men jeg er også der at jeg ikke tør påstå hverken det ene eller det andre fordi det er så mye mellom himmel og jord vi ikke vet hva er eller kan identifisere med sikkerhet.
Jeg har ingen Gud, men jeg tror jo på at det er noe der, en kraft av noe slag. Det har nok blitt ekstra viktig for meg å tro at det finnes noe der selv om vi ikke ser det, etter at min far gikk bort.
Jeg har desverre rasjonalisert bort troen min, og jeg savner den. Jeg savner den tryggheten jeg følte at den gav, og jeg savner særlig troen på et liv etter døden.
Jeg vil gjerne tro, men jeg klarer det ikke.
Jeg, som er utdannet evolusjonsbiolog, ser helt andre ting enn deg når jeg ser mangfoldet i naturen. Jeg ser arter som over millioner av år har utviklet seg for å best tilpasse seg et miljø i endring. Jeg kjenner til hvilke evolusjonære mekanismer som beviselig har ført arter mot forandring eller utslettelse. Jeg har studert etologi og fylogeni, jeg vet hvordan slektskap mellom alt liv på jorda henger sammen, og jeg kan ikke skjønne at med all den vitenskapen som finnes rundt temaet evolusjon, så finnes det fremdeles kreasjonister.
Ja, også er "survival of the fittest" et gammeldags begrep, og verre er begrepet "den sterkestes rett" på norsk. Innen evolusjonsbiologien snakker vi om "survival of the best adapted".
Ikke meninga å bråke i tråden, men siden du trådte rett inn på mitt interesseområde, kunne jeg ikke la det stå ukommentert :)
Jeg har nok en lik bakgrunn som deg Divine, på dette. Barnetro, frelste besteforeldre, osv. En opplevelse fra barndommen var veldig sterk, og den er noe av fundamentet mitt for litt av det jeg tror på i dag. Min mormor døde da jeg var 7-8 år gammel, og jeg var veldig lei meg og savnet henne. En dag, det var på sensommeren, ruslet jeg og farmor nedover jordene hjemme og vi snakket om dette. Da sa hun til meg at mormor var i himmelen, hadde det bra og at jeg en dag skulle få treffe henne igjen. På barnlig vis trodde jeg på det, slik var det, jeg skulle få treffe henne igjen. Hun var ikke borte for alltid. Det var som en tung bør ble løftet fra meg i det øyeblikket, sorgen forsvant og i stedet begynte jeg å se fram til å treffe henne igjen en gang i framtiden.
Som voksen er jeg langt mer rasjonell og kritisk til alt som har med tro å gjøre, men barnetroen min var nok såpass sterk, og denne opplevelsen gjorde såpass inntrykk at jeg har valgt å fortsette å tro på et liv etter døden. Det høres kanskje rart ut å si at man har valgt å tro på noe, men slik er det faktisk.
Jeg tror fortsatt på gud også. Dette er vel en skapende gud av noe slag. Denne guden er i en dimensjon over oss, som vi menneseker i dag ikke har evne og kunnskap til å vite noe om. All religion er dermed bare et forsøk fra menneskene på å forklare noe vi ikke har forutsetning for å forklare, det er et gudsbilde skapt av menneskene. Jeg mener til og med at det å forklare og tolke gud og fortelle andre hva som er er "riktig" tro, er å sette seg i guds sted, all den tid jeg tror at vi ikke forutsetninger til å vite noe om hva gud er. Gud er for meg noe som ikke kan forklares eller tokes eller analyseres, det kan bare føles og oppleves. Og det kan man gjøre hvor som helst. Religion er menneskets forsøk på å forklare noe vi ikke forstår, all religion er derfor et menneskeskapt bilde som bygger på kultur og tradisjon og hva som er formålet med religionen. Religion er derfor kultur, et "språk", og ingen religion er mer riktig eller feil enn andre. Siden jeg er oppvokst i den kristne kulturen er det helt greit for meg å forholde meg til den. Det er som sagt kulturelt, ikke religiøst. Det er også greit å gå i kirka, selv om jeg mener at forkynnelse er meningsløst i mitt gudsbilde. I min kultur og tradisjon er kirka det stedet der man søker kontakt med gud og kjenner på det guddommelige. Det får jeg gjennom å kjenne på stemningen i kirka.
Ja, og så slår jo min barndomstro inn. Den kristne guden er jo tilgivende, og han vet at mennesket ikke er ufeilbart, så hvis det skulle ha seg slik at jeg tar feil, satser jeg på å bli tilgitt ...
Jeg er overhodet ikke religiøs, men jeg kan fint se for meg mange former for gudstro som er utmerket forenlig med moderne vitenskap. (Og jeg kjenner da også flere dypt religiøse, men glimrende forskere.) Det er jo stort sett ortodoks skrifttrohet som kommer i veien der, ikke egentlig den religiøse holdningen.
Ja, og eg vert nokre gongar djupt sjokkert over kor fordumsfulle enkelte "liberale" ateistar kan vere mot folk som har ei eller anna form for tru. ALLE religiøse personar eg kjenner er kloke og reflekterte folk som fortjener respekt istadenfor hån og latterleggjering.
At det fins sneversynte fundamentalistar er sjølvsagt ei anna sak...
Jeg mener det ikke veldig bokstavlig altså. :knegg: Min tro på vitenskapen er minst like sterk som troen på en gud. Men jeg ser det guddommelige i verden rundt meg samtidig som jeg er helt med på det du snakker om. (Jeg går altså ikke rundt og tror at Gud skapte surikatene på dag 6 liksom. Med eller uten limpistol.)
Jeg synes det er interessant å lese denne diskusjonen, for jeg har flere ganger virkelig prøvd å få til en tro. Mest for feige løsninger som å kunne ha noe å lene seg på når livet er tøft selvsagt, men også fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på fenomenet. Jeg ser jo at det gir mange mennesker mye. Det er likevel ikke så lett å tvinge seg til å tro, skal det vise seg, jeg dør nok som ateist.
Jeg synes for øvrig ikke at det å tro er en lettvint løsning i det hele tatt. Jeg hadde en periode da jeg var yngre, da troen var litt sterkere. Og det var virkelig ikke en sovepute eller trøst eller hva mange velger å kalle det. Særlig i en periode hvor jeg slet en del med psyken, lurte jeg veldig på hva Guds mening med dette var, og om det var mitt lite avklarte forhold til Gud som var avgjørende. Jeg husker jeg tenkte at det hadde vært veldig mye enklere å IKKE tro.
Jeg er ikke der nå, altså. Jeg tror at en ev. gud virkelig har annet å ta seg til med enn å dille med oss enkeltpersonene på jorda.
Jeg husker at da jeg var barn var jeg veldig opptatt av å finne BEVISER for gudstro. Et helt uslåelig syns jeg var "ja, men SE på Bibelen, da! DEN enormt tykke boken! Ingen ville vel funnet på å skrive den bare for GØY heller??" :knegg: Jeg byge "bevis" etter "bevis" og da de ble plukket fra hverande så var det ikke noen gudstro igjen heller.
Men de øyeblikkene jeg føler at det rasjonelle ikke holder er når hodet mitt går i ball over ting som "uendelighet" eller "ja, men FØR Big bang, da??".
Og jeg har sett folk finne både støtte i tro når livet er jævlig, og at folk opplever at troen er nærmest belastende i sorgen. Det blir mye baling med "hvordan kunne Gud gjøre dette? Hva er meningen med det?" og det er tøffe tanker uten hale eller hode.
Akkurat det å lete etter meningen med ting som skjer tror jeg er nokså likt for folk både med og uten tro, og mer en del av sorgreaksjonen i seg selv? Jeg vil si at i sorg så opplever jeg begge deler, både at troen gir meg styrke og ro, men også at den utfordrer måten jeg tenker på. Gjerne ca annenhver time i løpet av døgnet. :knegg:
Jeg tror på Gud og har gjort det en del år. Det var en tid jeg ikke trodde på Gud, men det var nesten mer på trass. Jeg var såpass anti at jeg i grunnen tror at jeg trodde da også.
Jeg klarer ikke å velge bort troen. Troen handler om hvem jeg er og om at den har grepet meg.
Jeg er også rasjonelt anlagt og har aldri sett noen motsetningsforhold mellom tro og moderne naturvitenskap. Jeg tror på Gud som skaper, befrier og livgiver, men ikke i motsetning til evolusjon og naturlover, men i evolusjon og naturlover.
Det hender jeg tviler og det hender at jeg ikke synes det å tro er særlig stas. Enkelte ganger opplever jeg at folk omtaler troende som dumme mennesker og jeg synes ikke det er spesielt kult. Jeg kjenner likevel ikke at jeg kan velge troen bort. Den er der. Den betyr mye for meg.
Noe av det som er viktig i min tro er paradoksene. Inkarnasjonens paradoks, at det hellige møter det alminnelige er noe av det som griper meg.
Jeg har også hatt sterke opplevelser av gudsnærvær, men også opplevelser av at Gud ikke er nær.
Til og med paven har vel nå sagt at han absolutt tror på evolusjonen, har han ikke? (Kilde: NPR's Wait, wait don't tell me (news quiz) - så ta det med en klype salt. :knegg: )
Dette kjente jeg mye på da det gikk opp for meg at jeg faktisk var troende. For jeg ville si "Ja, jeg tror på Gud, MEN jeg er fremdeles et tenkende, oppegående og reflektert menneske, altså!" Jeg følte det måtte være enten det ene eller det andre.
Jeg har et traumatisk forhold til tro, og skulle egentlig gjerne trodd, men det gjør jeg altså ikke. Selv om jeg ser at gudstro kan gjøre gode ting for mennesker, ser jeg altfor mange uheldige konsekvenser av det. (Og da ikke bare i min barndoms sekt.)
Jeg tror det er viktig for mennesker å finne noe "høyerestående" man kan være forent om å tilbe/undre seg over/glede seg over, den sakrale følelsen om du vil, og jeg tror fellesskapsfølelsen kan være veldig sunn for mange.
Selv har jeg funnet det jeg trenger i naturen, og er mer troendes ( :knegg: ) til å omfavne naturreligioner som dyrker sol/moder jord/vind/havet. Jeg liker følelsen av å være en del av en helhet som jeg ikke kan rå over, av å være ubetydelig, men allikevel kjenne at jeg er meg.
I min oppvekst har håpet om evig liv i en ny verden vært altomfattende, og trøsten ved at døden ikke er ugjenkallelig er svært viktig for mange. For meg var det en stor lettelse da jeg endelig klarte å slå meg til ro med at døden ER ugjenkallelig, at det er en del av naturen, fra jord har du kommet, til jord skal du bli, og at det i det er en udødelighet av et større format.
Der er jeg og. Jeg er vokst opp i et kristent (statskirkelig) hjem, hvor troen var en naturlig del av livet og hverdagen, om ikke noe som ble annonsert utad. Tro var en sak mellom deg sjøl og Gud og rakte ingen andre.
Fram til jeg var rundt 15, hadde jeg barnetroen, uten å tenke mer over det. Fra jeg var 15, til jeg var ung voksen (et sted oppi 20-årene) bekjente jeg meg som kristen og var til tider aktiv i menigheter og arbeidet i kristen regi.
Jeg husker troen som en trygghet, noe som var en kilde til glede og ro. Jeg så (ser fremdeles) slett ikke noe problem med å kunne ha en tro basert på vitenskap. Ja, Gud skapte verden - ved å sette i gang evolusjonsprosessen, kort forklart. Jeg så en logikk i at så komplisert og vidunderlig naturen er, måtte det stå en skaperkraft bak, og ikke tilfeldigheter. Jeg trodde på bønn, og på bønnens kraft, og har selv, ved mange anledninger, opplevd hva jeg definerte som klare bønnesvar.
Jeg tror ikke lenger. Som 007 sier - et eller annet sted på veien ble troen min rasjonalisert bort. Men - jeg savner den. Jeg savner fellesskapet og gleden ved en menighet, jeg savner vissheten og tryggheten om at jeg var elsket, uansett. Og nå, når begge mine foreldre er borte (de gikk døden i møte med et lett sinn, ønsket den velkommen, fordi begge døde i visshet om at de nå skulle Hjem og treffe igjen sine kjære - de som hadde reist før dem.) - ja, så kjenner jeg at jeg gjerne skulle delt denne vissheten med dem. Jeg skulle ønske jeg kjente troa på at jeg en dag skal se mor og far igen, og at jeg får møte jentungen vi mista og som jeg aldri har kjent... Og det er så mye jeg skulle ha spurt om og fått klarhet i.
Men nei - jeg klarer ikke tro lenger, men ja, jeg savner det.
Jeg har også troen om liv etter døden og at vi skal møtes igjen. Det har jeg vel hatt hele livet. Jeg er vokst opp i et kristent hjem, men foreldrene mine var ikke aktivt religiøse. Vi gikk ikke i kirken eller i noen meninghet, men hvis vi snakket om religion var ikke min far i tvil om at Gud finnes. Jeg hadde dessuten ofte fornemmelsen av at noen gikk bak meg da jeg var liten, jeg har fornemmelsen fortsatt, og ble skremt av det. Helt til den dagen da mamma så fint forklarte det som at det er bestemor osv. som passer på meg selv om de ikke er her med oss. Så det har jeg alltid tenkt siden, og da MÅ de jo finne her en plass med oss. Eller som den gangen jeg lå og sov, og min far kom inn for å se at alt var ok før han la seg, og jeg snakket til han om damen i døren, i lyset. Bekrev henne ganske detaljert og jeg beskrev i følge pappa hans egen mor, hvis jeg aldri har møtt ettersom hun døde før jeg ble født. Jeg husker det også, silhouetten av damen som står der i et ganske sterkt lys. Jeg har nok som sådan en barnetro i meg fortsatt.
Min mann, som kommer fra en svært religiøs familie på begge sider, mistet all tro den dagen faren hans døde. Da var han 9 år. Ferdig.
Ja, det er nok veldig glidende overganger, samt mye et definisjonsspørsmål.
Jeg vil understreke at jeg på ingen måte syns troende på generell basis er dumme, mindre intelligente eller noe i den duren. Jeg syns jo det er snålt at andre har kommet frem til en annen konklusjon enn meg, men det ligger ingen fordømmelse (eller fordummelse) eller vurdering i den tankerekken.
Jeg tenker at dersom jeg måtte ha svart et klart ja eller nei uten noen form for nyansering, så ville jeg ha svart "ja" på spørsmålet om jeg tror på Gud, men "nei" på om jeg tror på et liv etter døden.
Jeg synes det er veldig interessant når reflekterte mennesker diskuterer slike tema. Det blir så ordentlig, på en måte. Selv er jeg ikke religiøs og kan vel kalle meg selv ateist, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle ha hatt tryggheten religionen gir, følelsen av at noen passer på meg. Det må også være deilig å ha håpet om å få møte igjen familiemedlemmer og andre kjære som er døde, og at døden ikke er siste reis. Men, for meg er det vanskelig å skulle tro på en gud.
Jeg er ikke et troende menneske, men jeg er et veldig takknemlig menneske som lett lar meg begeistre og føle ærefrykt av alt det vidunderlige i naturen, fra de minste blomster til menneskekroppen og ikke minst det finmaskede samspillet mellom alt som lever. Jeg kan godt forstå at folk har brukt naturen til å bekrefte at det finnes en Gud. Det er jo så utrolig flott alt sammen.
Jeg tror ikke på Gud, men jeg har behov for litt solide markeringer av ritualer og overganger, så jeg liker å bruke kirken til den slags. Jeg er oppvokst et sted der prester var rause og lite fordømmende og Gud er en grei kar, så denne mystiske pubertale trassen mot kirken som jeg særlig merker her på vestlandet blant innbitte HEF'ere er veldig fremmed for meg. Ingen er spesielt uttalt religiøse der jeg kommer fra og ingen er spesielt trassigsinte antireligiøse heller. Jeg tror egentlig ikke jeg har møtt noen som er mer religiøse enn HEF'ere fra bedehusbygder. :knegg:
Jeg er gift med en som er troende. Han er allikevel dypt forankret i vitenskapelig tradisjon. Han bruker troen som et kompass for oppførsel (respekt for andre og for skaperverket), ikke som fordømmelse eller selvgodhet.
Det gjør jeg også, og jeg snakker også om- og tror på "survival of the best adapted". I tillegg tror jeg på Gud, eller på en guddommelig makt. Det byr ikke på problemer i det hele tatt for meg å kombinere disse. :)
Og hvorfor jeg tror på en guddommelig makt? Dette er vanskelig, men det er nok både fordi jeg har behov for å tro på mer enn det jeg kan fatte og begripe - jeg har nok et slags behov for å holde mulighetene åpne for at det er "noe mer" etter døden, og fordi universets eksistens er så ufattelig fantastisk at jeg ikke kan forklare det ved hjelp av andre begrep enn guddommelig.
Jeg tror (!) nøkkelen til en stor del av min tro ligger i akkurat det at jeg tilbrakte ungdomsårene i TenSing i en menighet som er en av de rauseste jeg vet om.
At troen min overlevde kristen privatskole på videregående var bare så vidt, mye fordi det var et så mye større fokus på djevelen og fandenskap og alt som var farlig og skjærsild og fordømmelse enn det å være snill og grei og WWJD.
Jeg har vel egentlig ikke noe her å gjøre, siden jeg ikke tror på gud. Men jeg tok et fag når jeg studerte, "philosophy of religion" som var veldig interessant. Der tok man filosofien og prøvde sette opp bevis for om gud kan eksistere etc. :)
Jeg er veldig uinteressert i religion, og jeg kan heller ikke fordra når f.eks HEF bruker masse energi på å klage og bære seg over kristne i stedet for å fremme sin egen gode sak.
Jeg trodde som ungdom. Jeg er vokst opp i et "semi-kristen" hjem. Farmor og farfar var veldig religiøse/er religiøse, og deler av familien. Hjemme hos oss var det mer "så der". Men har "alltid" gått på søndagsskole og barneklubb. (Korvett), dratt på kristne påskeleirer, og begynte å synge i kristen ungdomsskor som 13 åring. Jeg var aktiv i flere meningheter, og i det hele tatt. Og jeg trodde.
Så dro jeg på kristen folkehøgskole, og i løpet av det året fikk jeg et helt annet syn. Jeg vet ikke helt hva som skjedde.
Så kom år med mye psykisk sykdom, jeg balet fælt med dette en stund, også møtte jeg xen og fant ut at jeg var lesbisk (bifil) og ja. På veien mistet jeg troen.
Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde den.
Jeg kunne egentlig skrevet dette, selv om jeg ikke er oppvokst i en sekt, men en kristen menighet, og at jeg valgte det selv, det kom ikke fra foreldrene mine. Det er likevel temmelig følelsesladet, og jeg klarer vel fremdeles ikke å diskutere det på en seriøs måte.
Dette er jeg litt enig i. Jeg er nok til tider utøvende ateist om en kan si det sånn, og jeg er litt undrende til hvorfor ikke alle er det, da det sett med mine briller er et helt opplagt livssyn. Men jeg prøver å passe meg for å ikke falle i denne fella. Jeg er ikke medlem av HEF, nettopp derfor. Jeg tror ikke på noen religion, men har ikke spesielt mye annet til felles med andre i HEF enn at vi ikke tror, så jeg føler ingen trang til dette fellesskapet.
Jeg har gode venner som tror, og også noen som er veldig alternative. For disse er det en viktig del av livet, og vi omgås hverandre med respekt. Jeg ser for en god venn av oss så har det spirituelle blitt en nøkkel for mestring i hverdagen. Innimellom tenker jeg at det har klikka litt for han, men det er jo ingen tvil om at han har det bedre i livet sitt nå enn før - det står respekt av den jobben han har gjort med sitt eget liv, og da bør jeg vel også respektere middelet han har brukt for å komme dit.
(det jeg ikke synes er greit er all svindel og kvakksalveri som foregår i religioners og alternativbehandleres navn. Men det er veldig på siden av denne tråden)
Jeg kan strengt tatt ikke kalle meg en kristen all den tid jeg tror at Jesus hadde en annen rolle enn det som blir fremstilt i Bibelen. Da tenker jeg mer i retning av en filosof med ulike teorier, og at han ikke hadde noe tilknytning til en religiøs skikkelse.
Når det er sagt liker jeg å tro at Gud finnes som en del av tankene våre for dem som har behov for dette. At det er en fantastisk ting å ha "noen" man kan dele de innerste tankene med, få "drøftet" litt med og ikke minst behovet noen får for å be om hjelp når man ikke lenger kan gjøre noe mer selv, og noen å lene seg på når man trenger ekstra støtte. Jeg liker i alle fall å tro at det finnes en liten del av oss som kan fungere som dette når den andre delen av oss trenger det - for de som vil. Tror ikke dette ble forståelig for andre enn meg, men det får så være.
Jeg liker godt en del av grunnverdiene i kristendommen (og diverse andre religioner, men all den tid vi har tradisjon for kristendom er det dette som blir mest naturlig for min del), og ønsker at barna skal bli litt kjent med religionen og kirkesamfunnet på grunnleggende nivå da jeg synes dette er en fin arena å tilegne seg en viss kunnskap på (da tenker jeg i baner som vanlig folkeskikk og høflighet - selv om det også finnes andre gode arenaer å lære seg dette). Mest på grunn av tradisjon, men også fordi jeg tror de kan utbytte av det siden.
Vi bruker kirken i hovedsak til aktiviteter (babysang, knøttesang, kor), og går vel egentlig aldri på gudstjeneste utenom ved spesielle anledninger, men merker at jeg trives bedre og bedre på gudstjeneste (har egentlig aldri vært overvettes begeistret for det) selv om det nok i hovedsak skyldes at salmene bringer tilbake gamle, gode minner fra en svunnen tid og jeg er svak for bassrøstene til herrene og den gamle måten som eldre damer synger på. Og så er det noe med samholdet som oppstår når mange mennesker møtes og synger og prater om noe som, for meg, er ganske privat, og det synes jeg det er fint at ungene i alle fall kjenner til selv om det nok ikke blir noe "tittgjengde" kirkegjengere av oss med det første.
Jeg tror på Gud, det har jeg gjort siden jeg var liten. Oldemoren min pleide å fortelle bibelhistorier til meg, og ta meg med i kirken. Det er vel barnetroen min jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg tror fordi det gir meg en trygghet, en trygghet jeg setter stor pris på.
Jeg har mange ganger vært i tvil, og det er mye av kristendommen jeg ikke tror på. Men jeg havner alltid på at det fins en Gud.
Jeg synes det er vanskelig å svare på om jeg tror på Gud. Fordi jeg ikke vet premissene for spørsmålet. Den som spør har gjerne en oppfatning om hva Gud er og spør gjerne ut fra det, og da kan svaret mitt lett bli misvisende. Men ja, jeg tror på Gud, men er ikke religiøs.
Hm. Jeg tror det riktigste svaret kanskje er at jeg ikke kan la være? Det ligger der som en forutsetning i meg på samme måte som aksiomer og grunnsteiner i naturvitenskap. Det er vel ikke rasjonelt utover det nivået at jeg synes liv er litt for utrolig til at det ikke er noen hjerne bak, men jeg er jo av de som har klokketro på vitenskapen og ikke ser noe som helst motsetning der.
Jeg vokste opp i et temmelig kristent hjem, og hadde en gudstro på grunn av det, en følelse av at noe eller noen holdt øye på et vis.
På et eller annet tidspunkt så slo det bare ned i meg med enorm følelse av klarhet: det er ingen gud! Da stemmer jo absolutt alt!
Jeg vet jeg ikke har noe sånn sett i tråden å gjøre, men flere skriver at de savner troen, og jeg ville kommentere at for meg var det en enorm lettelse. Jeg har hatt svært sykt barn og jeg har vært i skikkelig fare, og det er godt å kjenne at jeg står fjellstøtt i livssynet mitt.
Jeg vet faktisk ikke. Jeg bare tror og har alltid gjort det. Jeg er ikke oppvokst i en kristen familie. Jeg har fra jeg var lita vært et søkende barn (Mulig det var pga en litt ustabil barndom), og et par ganger jeg stakk av så fant de meg i kirka. Der satt jeg og gaulet med:D
Det er ikke så ofte jeg er i kirken nå enda vi nå bor 2 min unna.
Jeg er ikke så konservativ, og jeg mener at det ikke er bare en retning/religion som er den eneste rette.
Jeg skrev noe ala "jeg skulle gjerne trodd", tror jeg, og det er mest fordi det i flere situasjoner er en enkel løsning. "This is out of my hands". Og noen ganger hadde det vært behagelig å kunne lene seg på enkle løsninger. Insh Allah. Om gud vil. Eller "det var guds vilje at det ble sånn".
Jeg er vel agnostiker. Jeg tror ikke, men jeg innser at jeg ikke nødvendigvis har rett i mine antagelser om at det ikke finnes noen gud. Jeg har ikke noe behov for å ha rett heller egentlig, eller å tro for den saks skyld. Jeg tenker mer på relgion som en praktisk greie. Kjekt for de som "trenger det". Men også dumt fordi det skaper så mye splid i verden. Jeg velger ikke mene så mye om det.
Jeg tror på gud og jesus, men jeg skal ærlig innrømme at det siste året har fått meg til å tvile innimellom. Det har vært tragiske dødsfall og sykdom nær meg. Og jeg lurer litt på hva gud tenker når en 15åring dør, og når en 9åring blir skikkelig syk. Men jeg ber likevel jeg, og jeg tror likevel. Troen er en del av meg på en måte som jeg ikke helt klarer å forklare.
Nei, jeg kan jo ikke snakke for alle, kun hvordan jeg oppfatter hvordan mine omgivelser (ikke kun sekten) har fremstilt sitt livssyn gjennom min oppvekst og i nåtid.
Jeg tror at jeg tror fordi jeg vil det. Jeg har barnetroen og tror paa historiene om Jesus, ber naar jeg föler for det, tror at det er noe etter döden. Det föles godt. Jeg ser ikke hva som ville blitt bedre for meg om jeg satt i gang med aa stille spörsmaal ift. dette.
Men hvorfor er det vanskelig da? Jeg mener, jeg som ikketroende står jo overfor akkurat de samme moralske dilemmaene som en som tror, og det gjør jo ingen forskjell om man tror eller ikke. Jeg spør ikke for å være frekk, altså, jeg bare lurer.
Jeg er nok som Esme, jeg savner rett og slett ingen tro. Jeg har null behov for det. Det eneste trosaktige jeg noen gang har følt meg tiltrukket av, er samholdet i endel av kirkene i USA og noen av ritualene i ulike naturreligioner. Også mye religiøs kunst da. Jeg har jo både digre Madonnastatuer, flere kitschy Jesusbilder, hindusistiske livshjul og katolsk/voodo-lys.
For meg er denne tankegangen helt fjern. Og det tror jeg gjelder for mange kristne. Komme drassende med at "det var vel slik Gud ville det da" til noen som står opp i noe veldig vanskelig, ville jeg aldri, aldri har sagt, tross min gudstro.
Det er nok flere grunner, men en ting som gjør det vanskelig er at den innbitte skeptikern i meg synes jeg er småsprø som tror. :knegg:
Jeg ser ikke gode eller vonde ting som skjer som Guds vilje. Og som troende er det i hvert fall for meg vanskelig å forholde seg til at små barn dør, ungdom skytes og sprenges i luften, mennesker man er glad i bli alvorlig syke osv. Men samtidig finner jeg en trøst i det å tro når ting er vanskelig.
Veldig kort og banalt, men det er alt jeg rekker nå.
Men dette er jo noe det er vanskelig å forholde seg til for absolutt alle mennesker. Siden du sier at du ikke tror det Guds vilje, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er noe som er spesielt vanskelig, eller anderledes vanskelig for en som tror. Igjen, det er ikke for å kverulere, men fordi jeg forsøker å fortså.
Nå er ikke jeg teolog eller "Bibellærd" og har en enkel, personlig tro, men for en kristen er det vel det som opp igjennom har blitt kalt "det ondes problem". Jeg tror det finnes en god kraft, så hvor kommer det onde og vonde fra? Igjen: Dette er ikke noe som kan oppsummeres eller forklares i noen få setninger. Og som jeg vel egentlig ikke kan forklare helt for meg selv.
Dette er nok en slik tro jeg har. Jeg har ingen tro på en skikkelse, skapning, eller intelligens som sådan, men jeg har sterk overbevisning om at det går bra til slutt. At ting gjerne vil ordne seg til det beste (gitt utgangspunktet).
Og om ting ikke skulle ordne seg til det jeg kanskje hadde ansett å være det beste, så har jeg sterk tro på det å akseptere at det ikke ble slik jeg hadde tenkt, og gå videre i den nye retningen - igjen med tro om at det vil gjerne ordne seg til det beste.
Dette gjør at jeg er redd veldig lite, har en sterk trygghet innafor, og bekymrer meg for lite.
Jeg forbinder det med en slags gudetro, selv om den ikke er personifisert eller passer inn i noen "definisjon" av religion. Bønn er ingen del av dette for meg.
Jeg tror på det gode i mennesket, at folk vil hverandre vel (og det er nok en naivitet jeg har fått "lide" for av og til).
Og jeg har en tanke om at felles tro på noe gir en slags felles "energi", det har jeg merket både på reise hos svært religiøse mennesker, jeg har flere familiemedlemmer som er prest/misjonær/religiøse ledere/svært troende og har opplevd det med dem, og jeg har merket det i kirka på f.eks allehelgensmesse; en helt spesiell stemning og energi i rommet som er helt umulig å ikke merke.
Og som erkerealist er selvsagt evolusjonsteori grunnpilaren for meg. Jeg mener - de landet nettopp på en komet for å finne kimen til liv på jorda i form av organisk materiale, how great is that! (:hyper: )
Jeg var alene med mormor da hun døde, og med familien med pappa da han døde, og begge opplevelsene har gitt meg forsterket tro på at det er noe med livet (og døden, forsåvidt) som er mer enn vi kan se og tenke oss.
Men som sagt, ikke noen personifisert tro.
(også er det litt slik som jeg tenker ift alvorlig sykdom og slikt, jeg har hatt noen snublefeller de siste årene... "jeg er jo ikke død, så da går det bra. Og hadde jeg vært død hadde det gått bra det og, for meg. Det er de som er igjen det er trist og vondt for". Et temmelig forenklet syn på ting, men det gjør at jeg ikke grubler på døden hvertfall)
Oki. :) Jeg tror jeg bare ikke helt greier å skjønne hvorfor det at ondskap og vondskap er vanskelig blir knyttet til en tro, og den troen gjør det vanskeligere.
Det har vel noe å gjøre med at ut fra en kristen lære tenker man at Gud er god, og han vil det gode, men likevel skjer det vonde. Har ikke Gud all makt? Kan han ikke forhindre slikt? Det er noen av de spørsmålene man stiller seg da, som ofte gjør det vanskelig å tro på en god Gud, og det faktum som det er i følge kristendommen at når Jesus stod opp fra de døde så beseiret han det onde.
Jeg er litt slik M2 beskriver, jeg tror på at det skal gå bra, jeg tror det er noe iboende godt i det fleste, og jeg elsker følelsen av tilhørighet og mange som vil det samme og jeg synes mye ved religiøsitet er rørende og dessuten veldig estetisk, jeg liker prosesjoner og liturgiske sang og vakre religiøse bygninger. Jeg digger religiøs kunst, og religiøs musikk.
Jeg liker ideen om at vi mennesker samles om at det finnes ting som er større enn oss selv.
Jeg liker ikke kristendom som snakker nestekjærlighet i det ene øyeblikket og om alle som ikke har tatt imot det kristne budskap og derfor skal havne i skjærsilden. Jeg har en venninne som tilhørte et kristent samfunn som snakket om oss og dem, og hun var dypt ulykkelig på grunn av alle de folka hun likte i livet sitt, som ikke skulle bli med henne til himmelen når enden kom. Jeg liker ikke at folk dreper i religionens navn.
Jeg synes det er veldig vanskelig å tro på en Gud hvor man på den ene siden hevder at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, samtidig som menneskelivet er så fullt av sorg, smerte, dumme valg og fæle ting. Jeg klarer ikke å se hvordan det kan finnes en god og allmektig Gud, når barn blir drept i Syria, liksom.
Men jeg er ofte full av respekt for livet og mangfoldet og skjønnheten i naturen og surikatter og babyer og sånn.
For min del har Gud ingen inngripen i det vonde som skjer i verden. Med så mange ulike arter, personligheter, sykdommer og hvahardu skal det, i mitt hode, godt gjøres å unngå at det skjer vonde ting og sånn er det selv om det suger aldri så mye. Noe kan forebygges av oss selv, og her tenker jeg at gode, moralske grunnverdier kommer godt med og at religion dermed kan være en fordel, men mesteparten rår vi ikke over - og uheldigvis kan religion også brukes til å forårsake mer vondt.
Til tross for dette har jeg fått en stor trang til å takke Gud når det har skjedd gode ting i livet. For eksempel at vi endelig opplevde å bli foreldre etter mange års prøvelser. Det falt meg aldri inn å blande inn Gud da vi strevde med å bli gravide, men da vi endelig lyktes følte jeg en så vanvittig stor takknemlighet at jeg har takket omtrent hver dag siden. Det å få oppleve enda en dag som mamma med alt det fine det byr på trumfer alt det vonde som skjer, for mitt vedkommende, og det har jeg et stort behov for å både dele og ikke minst takke noen for. Mannen min er blitt noe blasert på området etter alt tytet mitt ("Ja, jeg fatter og begriper at disse barna er våre" :autopilotsvar: :knegg: ) så da må det deles med andre, og av frykt for å oppfattes som en happy clappy camper som driter regnbuer og kun fronter glansbildene har jeg lagt begrensninger for hvor mange ganger jeg kan putte det i Facebookstatusen min, og dermed må det deles med min private kontainer.
Når det gjelder liv etter døden har jeg en forestilling om at tankene drar et sted hvor alle tanker samles slik at man kan være sammen med dem man er glad i igjen, og at livet egentlig bare er forsmaken på det som venter. Jeg blåser i om det stemmer eller ei, men jeg liker å tro det og det gjør at døden ikke blir så vond som den hadde vært, for meg, dersom det skulle være punktum finale. Jeg har så mange gode minner og opplevelser at jeg må ha minst tre livsløp til for å fordøye det hele.
Akkurat det har jeg ingen problemer med å forstå, for det står vel (vagt etter hukommelsen) i Bibelen at Gud har gitt oss fri vilje i gave og lovet oss å aldri "overstyre" oss. At barn blir drept i Syria er valg mennesker tar.
Jeg er helt uenig i at religion kan være en fordel når det kommer til gode moralske grunnverdier. Det er noe ikketroende har i like stor grad, og som mange troende ikke har, ref. alle religionskrigene som alltid har funnet sted.
Jeg syns vi kan bli flinkere til å takke oss selv, jeg, og de rundt oss, når fine ting skjer. Jeg skjønner at en etterlengtet graviditet føles mer "magisk" enn noe som man "forårsaker" selv, altså. :)
Jeg har også opplevd å få barn til tross for særdeles dårlige odds, og de som fortjener takk for det er jo alle forskere og medisinere og hvemdetnåer som har funnet behandlingsmetoder for infertilitet. Det samme tenker jeg om alt annet som fikses, det er ingenting som skjer bare sånn mirakuløst, alt vi kan fikse i dag kan vi fikse fordi mennesker før oss har lagt ned stor innsats i å finne ut hvordan det kan fikses. Og derfor er jeg helt enig med deg i at vi bør bli flinkere til å takke oss selv og de rundt oss.
Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.
Jeg skjønner at det er vondt. På samme måte som for en ikketroende som også bare ønsker alt godt. Jeg ser bare ikke at det er noen forskjell der. At kjipe ting skjer er vondt for alle, uansett tro eller mangel på den.
Men det er vel aldri påstått at ALT som skjer er Guds vilje? Jeg er tidligere religiøs, og jeg har i hvert fall aldri noensinne hørt noen påstå det. Tvert i mot får vel Gud æren for alt som er bra, og mennesker og/eller Satan æren for det som er dårlig.
"Ikke en av dem faller til jorden uten at deres Far er der" er det som står i Matteus 10. For meg er det et bilde på Guds nærvær i smerten og fortvilelsen, ikke en beskrivelse av fatalisme.
Det er nok der min tro befinner seg mest. Gudstroen tar ikke bort smerte, men jeg opplever at Gud er der midt i smerten. Ikke så lett å beskrive kort.
Ja, nå var det ikke ment som at det var Gud som stod bak suksessen da vi endelig ble gravide altså. Fertilitetslegene og alle øvrige involverte har fått mange takk, og jammen har vi ikke gitt oss selv en klapp på skulderen for å stå løpet ut :blunke: , men allikevel føles det riktig å takke for at vi har vært så priviligerte å få komme dit. Hadde vi vært født for et par generasjoner siden hadde vi nok ikke blitt gravid, og jeg hadde strøket med i begge de første svangerskapene. Det gjelder for øvrig også om vi hadde bodd i en annen del av verden. Misforstå meg ikke; jeg har ingen tro på at det er Guds vilje at jeg ble plassert i Norge og født en gang på 1980-tallet og i den medisinske generasjonen vi har nå, men jeg er okke som veldig takknemlig for det og da rettes takken til den som vil ta i mot. Og det er den delen av meg som jeg forestiller meg har litt større takhøyde enn den rasjonelle delen av meg, altså Gud (ikke at jeg er Gud, men Gud er meg på en måte :stuart: ).
Og jeg er for øvrig enig i at man i like stor grad lærer om viktige moralske grunnverdier på andre arenaer enn innenfor religionen. Det finnes jo veldig mange eventyr som er brukt som en fin måte å illustrere rett og galt og konsekvensene av de handlingene vi foretar oss. Når det er sagt syns jeg religion kan være en fin arena å sette fokus på disse tingene, og da gjerne de litt mer "ømme" temaene som det kanskje ikke føles like naturlig å ta opp på en del andre arenaer. Altså at religion på ingen måte er en forutsetning for videreformidling av disse grunnverdiene, men at det kan være en fin kanal (som til sammenligning også kan ha totalt motsatt effekt alt etter hvordan det brukes og det er jo paradokset).
Det er helt sikkert ikke verre, men jeg tror nok det er litt annerledes. Hvis man tror at det finnes noen som kan gripe inn hvis man vil og så velger å la være kan det være litt vanskelig å forholde seg til. For å forsøke meg på en enkel forklaring.
Jeg har et nært forhold til en som tror, så jeg forstår det å være i noe med Gud som du beskriver, Guava. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til det paradokset med allmektigheg på den ene siden og elendighet på den andre.
Noen jeg kjenner, mistet et barn rett etter fødselen. Begge to var dypt kristne. Den ene mistet troen sin da de mistet barnet, den andre ikke. Den ene fant trøst, den andre var rasende på at Gud kunne la det skje med dem.
