Du vil aldri få igjen verdien av et gull/diamantsmykke som er kjøpt i butikk, bare så det er sagt. Selger du det på auksjon ligger prisene jevnt over på ca halvparten av innkjøpsverdien. Og gull til omsmelting får man også en mye lavere pris pr vektenhet enn på nye smykker. Just saying. (Men trekker man moteaspektet inn, så justerer det seg. Feks vil et populært Ole Lyngaard-smykke generelt selge mye nærmere innkjøpspris enn klassiske smykker på auksjon. Tilbud og etterspørsel, enkelt og greit.)
Det som jeg synes er interessant i disse diskusjonene, og som jeg jo selv fikk erfare da jeg måtte gå veldig mange runder i tenkeboksen da 11 åringen kun ønsket seg MK-veske i bursdag, - er hvordan folk uten å tenke over det ser ut til å eie en slags sannhet over hva som er innafor og utenfor av "ok" ting å bruke penger på. Jeg ble ganske oppgitt etter hvert når folk som i det ene øyeblikket kjøper en North Face reisebag til 3000 kr til poden som skal avgårde på fotballturnering, eller når folk som bruker ufattelige mange tusen på meningsløse sydenturer (ja, sydenturer er i mine øyne totalt bortkastet) opptil flere ganger i året, - stiller seg til doms over at jenter bruker noen tusen på ei veske?
Skal vi alle komme med samme oppgulpet hver gang folk velger ting vi mener er unødvendig? Hva med å sette ting sammen i et perspektiv? Så har noen kanskje et reisebudsjett på 20-30 000 i året mens andre kjøper vesker for 10 000 per år? Reise er en opplevelse på noen dager, ei veske til mange tusen er en gjenstand man bruker hver dag i x antall år. Hva er mest "nyttig" og mest miljøvennlig? Eller hvilke indikatorer skal vi bruke for å måle om greit eller ikke?
Ja, det blir ganske så idiotisk å sammenligne disse tingene men hvis det var en ting jeg lærte fra runden vi gikk med folk som mente sitt, så var det jammen at folk burde feie for egen dør OG se litt nærmere på eget forbruk før de kommenterte hva jeg bruker mine penger på.
Det er så ufattelig snobbete og typisk meningselite å heve seg over andre med sitt ovenfra-og-ned moralske kompass over hva som er greit og ikke. Eksklusive vesker, hvis man kan kalle MK-veskene det, har nå blitt ganske så mainstream i Norge. Luksusvarer som tidligere var forbeholdt en elite, er nå ofte tilgjengelig for "folk flest". Slik har det blitt med veldig mange andre ting også, ikke minst av de mer eksklusive drikkevarene og ikke minst mat som er et veldig interessant fenomen i Norge. Innenfor "mat" har det jo blitt helt legitimt å oute sin "snobbethet", om det er dyre restaurantbesøk eller sin egen fortreffelige smak som ofte formidles via FB, mat er jo stas - uansett som man kan få tilsvarende til 1/7 av prisen. De samme folkene som ofte himlet over dyr veske var de samme som lett kunne bruke samme beløp på dyr mat og vin på ei helg. Og om en konfirmant får en håpløs gullklokke, iPad, Xbox eler MK-veske i konfirmasjonsgave - hva er egentlig forskjellen? At vi har bestemt i Norge at "merkevesker" ikke er lov fordi det moralsk forkastelig at unge jenter går med det? Hva er mer moralsk forkastelig med ei veske eller en iPad hvis vi måler dette i verdien og nytten av gjenstanden til den som eier den?
Ja, dette handler mye om samfunnet vi lever i og hvordan stå er her oppe på oljeberget. Hvis vi skal gå foran som gode eksempler og lage en liste over unødvendig forbruk tror jeg det er veldig ting som er betraktelig mer bekymringsverdig en MK-vesker til fjortisjenter.
Og ja, hvis jeg virker irritert så er jeg det. Fordi jeg startet med utgangspunktet om at det var helt totalt IKKE engang noe å snakke om at det ble aktuelt og det var "#¤% meg litt av en runde jeg gikk med meg selv og andre. Og den største læringen som kom ut av det var at de som var mest imot veske var i alle fall ikke folk jeg føler jeg har mye å lære av når det kommer til fornuftig innkjøp eller forbruk. Det blir bare tragikomisk når folk som bruker ufattelig mengder av tusen i året på det JEG anser som verdiløst skal fortelle meg hva som er innafor eller utenfor hierarkiet av "godt og dårlig" forbruk.
Feilen er at tenåringer ned i 14 år som neppe har tjent en krone forventer 10' veske, 7' parkas, 2XU tights og Acne skjerf fordi alle andre har det. Og det innrømmes glatt at de uten blir sett på som fattige og stakkarslige. Hadde det enda vært slik at ok, du har råd til det, men ikke jeg og det er greit. Det er uhørt at eneste alternativ skal være luksusvarer.
Vi har satt av penger til konfirmasjon og tannregulering, men ikke parkaser og luksusvesker.
Nettopp. I mine øyne er det der problemet ligger, ikke i om det i seg selv er (u)fornuftig å bruke mange tusen på veske/fotballsko/hvasomhelst. Når ungdommene i en av disse sakene sa rett ut noe sånt om at "du blir behandlet bedre dess flere merkeprodukter du har" er det noe som skurrer veldig i mine ører.
Dette er stjerneeksempler som kan brukes i skolefag - få i gang diskusjoner blant veskejenter og GC gutter; hvorfor tar vi de valgene vi tar?
Hvorfor gjør vi som alle andre?
Hvorfor er vi som sauer i en flokk?
Still spørsmål - få verdivalg opp i pannebrasken på kidsa.
Ja er så enig i de siste innleggene. Og det minner meg om ei jente i Luksusfellen som jobbet i butikk før hun fikk barn og ville ikke fortsette pga hente-leveretider etter endt permisjon, så hun gikk hjemme uten lønn. Fordi samboeren kunne tydeligvis ikke ta ansvar for sånt. Alikevel kunne hun bare bruke dyre merkeklær til seg selv og barnet på 1,5 år. Jakke til 2000 til barnet for ellers ville han fryse på vei til barnehagen. Lekre, dyre sett til seg selv. Hun kunne absolutt ikke kjøpe klær på H&M eller Lindex. Da hun ble tatt med til en bruktbutikk for merkeklær rynket hun på nesa, hun ville ikke ha brukte klær.
Sånt kan fort bli resultatet hvis fjortiser tror man bare må ha sånt og ikke ender opp med fin utdannelse og jobb som virkelig kaster av seg pengemessig.
Lisa: Det er da like "ille" uansett hva det dreier seg om som 1) er unødvendig dyrt, 2) er med på å drive det økonomiske presset i ungdomsgjenger opp og 3) er en del av en bruk-og-kast-kultur? Nå vil sånne vesker for de fleste av oss som ikke bor i et område der de er vanlige se ufattelig dumme og overdrevne ut på unge jenter også i tillegg, men det er jeg enig i at er underordnet.
Men: som eier av 5 north-face-bagger føler jeg behov for å presisere at de kostet 400 kr stykket. Men det finnes kanskje noen svindyre noen også som brukes som ikoner? I såfall stiller de i samme kategori som silke vesker og dunjakker og iphoner og perleøredobber. Sydenturer i betydningen solpåfyll og familietur ser jeg ikke helt at er i samme kategori, vil man vise at man har råd til å reise er det dubai som er greia har jeg skjønt.
Jeg er imidlertid enig med deg. Dersom det hadde vært slik at noen prioriterte veske, noen prioriterte et dyrt musikkinstrument, noen prioriterte en sydentur og noen prioirterte sportsutstyr hadde alt vært såre vel. Problemet er at for mange prioriterer sydentur, iphone, dyrt sportsutstyr OG veske og de som ikke kan følge med på dette blir utenfor. Og foreldregruppen greier av en eller annen grunn ikke å ta dette ansvaret.
Jeg kan ikke tenke meg at jeg noengang har kjøpt en veske som er dyrere enn 2-300 kroner. Når det gjelder alle disse merkeveskene dere snakker om så tror jeg ikke at jeg vet hvordan de ser ut en gang, og jeg er så lite interessert at jeg ikke gidder å google dem.:knegg:
Jeg bruker forøvrig lite vesker, så hver gang jeg skal ut er det en evig leting på å finne en jeg kan bruke. Heldigvis har jeg en veskeinteressert mor så når det er krise kan jeg låne hos henne.:)
Ja, det er jo nettopp det som er poenget. Det er like ille uansett hva det er som er dyrt, men det er jo ikke det. Det er jo ikke tilsvarende mediedebatt eller lange tråder på FP om hvor ille alle disse andre tingene er? Poenget mitt er at det blir jo helt subjektivt hva som har verdi for den enkelte, og når man sitter oppe på sin høye hest og snakker om hvor idiotisk og teit det er å bruke flere tusen kroner på ei veske så bør man kanskje se litt nærmere på sitt eget forbruk først og sørge for at det i det minste kan forsvares ut fra de samme prinsippene?
Jeg spør igjen - om en konfirmant får en iPad, Xbox eller veske i gave. Hvorfor er det veskene som blir latterliggjort og gjort ut til store oppslag i media? For det er jo i konfirmasjonsgave mange får disse veskene etter det jeg forstår.
Og mange sier veskene er moralsk forkastelig - hvorfor er de det? Er det i forhold til produksjon? Er ikke epleprodukter like ille? Så dere BBC reportasjen forrige uke om produksjonsforhold på eplefabrikker i Kina? Jeg har MYE mer dårlig samvittighet ovenfor iPhoner og iPader i hus en jeg noensinne vil ha for ei av veskene mine. Igjen, hvorfor blir samfunnsdebatten så mye om disse veskene - og ikke alt det andre skitet som er MINST like ille, om ikke verre?
Det er denne selektive vinklingen og dette totale fraværet av å se ting i perspektiv som irriterer meg noe vanvittig grensensløst.
Og jo - North Face duffel- et eller annet bag med hjul kostet flere tusen kroner.
Ikke alle dyre ting får samme funksjon som identitetsmarkører på skolen. Om to av kompisene til sønnen min hadde snowboards til 15000 hadde vi sannsynligvis ikke visst noe om det. Hvem som har hvilke spillemaskiner aner vi heller ikke så mye om.
Om Trude i 7 klasse kjøper seg en håndsydd elgskinnsveske til noen tusenlapper på jakt og fiskedagene så er sannsynligheten for påvirkning mindre.
Designvesker, ass. Det er visst noe av det mest provoserende som finnes. I 2015. Jeg kjenner igjen den offentlige debatten fra min egen oppvekst på 70-/80-tallet. Samme bekymringen fra de fornuftige voksne; hvordan skal det gå med de unge som vokser opp med all denne unødvendige luksusen? Det var ikke veskene som var greia den gangen, men fy flate så mye annet det var å bli indignert og opprørt over! Dunjakker! Gensere med krokodiller på! Levisbukser!
Jeg elsker for øvrig vesker, jeg er en veskenerd. Jeg leser om vesker, kan historien, ser på utallige bilder, oppsøker butikkene når jeg er ute og reiser og studerer sømmene, detaljene og det nydelige arbeidet. De aller fineste veskene gir meg hjertebank. De aller fleste forblir en uoppnåelig drøm, noen får en plass i vitrineskapet mitt på soverommet. Jeg krysset av for 15000 kroner.
Men det er jo egentlig ikke prisen på veskene som er problemet. Det er at folk kritiserer andres smak og ikke lager rom for å skille seg ut, f.eks. ved å ha en billig veske av feil merke. Det irriterer meg her på FP. For mange er det ikke nok å fortelle hva man liker selv, man må helst poengtere hvor teit andres smak er. Enten det gjelder vesker (logovesker liksom :himle: ), ferier ("meningsløse sydenturer"), sko, klær, musikk eller hva det nå er. Er det en ting jeg har blitt mer og mer bevisst på, så er det at jeg ikke skal snakke negativt om eller le av andres smak. Andres forbruk kan jeg ha meninger om, men at det er mangfold når det gjelder det vi ser og hører rundt oss, er jeg veldig veldig glad for. Og her har jeg virkelig skjerpet meg i forhold til tidligere. Man kan fort la seg rive med og bli smakspoliti, men det er utrolig usympatisk egentlig. Jeg diskuterer gjerne hva jeg liker og ikke liker, men det går an å gjøre det uten å disse andre. Det tror jeg jammen veskebarna og noen av foreldrene deres burde tenke litt på også. Da ville kanskje merkepresset dabbe av etter hvert?
Men veskebarna blir jo disset og offentlig ledd av i media, FB og overalt? Har du ikke tenkt over hvordan disse jentene omtales i media? Og hva mener du med at prisen ikke er vesentlig? Hvorfor den store debatten og latterliggjøringen da? Er det ikke nettopp det at de koster mye som er grunnlaget for denne uthengingen?
Hele poenget mitt er at folk er jo smakspoliti. De samme folkene som følte det som det mest naturlige i hele verden og mene noe om min datters veske er de samme folkene som kjøper ting som i mitt hode er absurd. Men føler jeg det naturlig å "preke" eller moralisere over deres valg? Nei, jeg gjør jo ikke det. Men når det gjelder akkurat disse veskene så er det helt legitimt å både le, himle med øynene og mene alt man vil selv om man selv antageligvis burde gå litt etter i sømmene.
:fjernet para med spesifikke eksempler fra RL siden debatten ikke er på medlemsområde:
For det jeg virkelig unders over er hvorfor nettopp vesker trigger så mye følelser hos folk og hvorfor det er så legitimt å rakke ned på? Når jeg ser på FB veggen til folk og hva de får seg til å skrive om disse jentene så lurer jeg på hva ER det med folk egentlig? Har det blitt helt legitimt å stuereint å si alt mulig skit om jenter som går med dyre vesker også? Jeg er helt sjokkert over hva folk får seg til å skrive.
Her høres det jo ut som om du mener at barn bør få lov til å ha samme forbruk som voksne? :undre: Jeg stusser over høyt forbruk i kategoriene sko/klær/sportsutstyr også jeg, men i alle fall her vi bor er det en klar sammenheng mellom interesse og pris stort sett.
Det gjelder ikke bare penger og forbruk, men generelt, med en 02-modell i hus, under jeg også over hva en del 11/12/13 åringer skal glede seg over å få/få lov til da de har forbruk og medbestemmelsesrett som langt eldre ungdom allerede.
En av grunnene til at jeg synes en slik veske til et barn er tåpelig er at jeg tror at i mange tilfeller vil ikke gleden og bruken stå i stil med prisen, all den tid smaken skifter fort i den alderen - med noen unntak, selvfølgelig. :) Datteren min gremmes over den "barnslige" sekken og gymbagen hun valgte ut for to år siden, jeg kjøper virkelig ikke nytt hver gang hun endrer smak.
Jeg orker ikke gjenta mer. Det var snakk om egne penger. Det er snakk om smak og hva andre folk mener er ok og ikke. En person kan fint kjøpe en iPhone i gave til eget barn men fordømme på det sterkeste at et annet barn kjøper ei veske til 2500 kr. Det er vesker, disse fordømte veskene, som jo må stå i en særstilling her i Norge. Jeg ser ikke denne type mobbing og unisone fordømming av barn som kjøper seg andre dyre ting på Facebook som jeg gjør av jentene som kjøper eller får dyre vesker.
Det er ikke bare veskene. Veskene har jeg kun hørt om på FP. For meg IRL er det en ukjent problemstilling. Utfordringen her er mer det med dyre mobiler og jeg har like sterke meninger om at unger går på skolen med mobiler til nærmere 10K. Det er spinnvillt.
Og ja.. Man skulle tro at "alle" unger med iphone arver av foreldre, men arvegodset er sannelig ikke veldig gammelt og kjipt bestandig.
Og ja, unger kjøper sikkert iphonene sine selv for sårt oppsparte midler og gaming PC og x-box og forbruket av hårvoks, ballkjoler til juleball, oppsetting av hår og sminke til ball osv.
Det er ikke bare enkeltting som er problemet. Enkeltting kan bli problematiske når det blir vanskelig å være den som faller utenfor eller når man føler at man MÅ ha denne gjenstanden for å bli akseptert. Da er det et problem. Ingen skal få meg til å tro at femten fjortiser bare ELSKER 2XU sånn plutselig fordi tightsen er så fin eller at akkurat DEN veska har det designet som 20 unger liker samtidig. Det har med mer enn smak å gjøre.
Det er også et kjempeproblem med det generelle forbruket og der synes jeg det er veldig mye forsvar blant foreldre. Det er lite populært å snakke om at det er et problem.
Jeg synes det er et problem. Ikke fordi vi ikke kan ha råd til å henge med på noe, men jeg liker ikke hva sånt gjør med ungene og oss voksne og samfunnet vårt.
Men tror du ikke det er fordi det er nettopp vi, foreldregenerasjonen, som er dårlige forbilder? Hvordan kan vi snakke om uforsvarlig forbruk blant barna våre når "vi" er skyldige selv? Som du sier, vi forsvarer iPhoner til barna med at de er arvet. Fordi vi selvfølgelig må ha den nyeste modellen selv.
Jeg skrev på en annen tråd her inne for ikke så mange dager siden at hvis det er en ting våre barns generasjon vil holde mot oss så må det bli det absurde forbruket vi har tilrettelagt for og lager som en slags "mal" for barna våre. Litt forenklet forklart i denne bloggen men vi kan jo erstatte sykkel og pupper med ferier og iPhoner. side2.blogg.no/1422972732_nr_pappa_har_ny_sykke.html
Jeg tror den dyreste kostet opp mot 2000 kroner for ti år siden. En stor (passer en liten perm) og i kraftig skinn, en litt modernisert og svart variant av de 70-tallsveskene. Den erstattet en lignende veske jeg hadde som student. Bortsett fra de to, har jeg neppe betalt mer enn 4-500 for en veske.
Statistikken viser vel en horribel økning i inkassosaker mot unge voksne? Det kommer jo av noe. Forbruksmønsteret er uhåndterlig, både for klimaet og personlig økonomi. Klart merkepress og foreldre som validerer det kunstige behovet ved å sponse luksusvarer er en stor del av problematikken, i tillegg til at vårt voksne forbruksnivå generelt er et pinlig dårlig forbilde.
Jeg tror den dyreste jeg har kostet ca 450 kroner. Jeg stemte 600 kroner.
Jeg synes 450 var råflott den gangen, og kan fremdeles ikke drømme om å bruke 1000.
Jeg har tenkt litt på det at mange foreldre er redde for at barnet skal havne utenfor fordi "alle andre har", og det gjør at man spiser en del store kameler. Er denne bekymringen reell? For noen barn som strever med å finne plassen sin sosialt kan jeg skjønne at man passer på at barnet ikke skal havne utenfor fordi det ikke har mobil eller veske eller hva det nå er, men hva med de 75 % (?) som stort sett klarer seg greit?
Vår snart 10-åring har ikke fått mobiltelefon enda. Jeg tror tror de aller fleste i klassen har smarttelefon, men vi har altså ikke sett behovet enda. Hun har nevnt at hun ønsker seg egen telefon et par ganger, men det har ikke vært masing, og det ser ut til at dette er helt greit for henne. Hun har venner og er med. Kanskje det ville dempe presset hvis vi klarte å ikke dras inn i "alle andre har"-karusellen. Den er jo utrolig selvforsterkende.
Nå blir det kanskje mobiltelefon i bursdagsgave, men da blir det en enkel, rimelig en. Vi bruker opp mobilene våre, så det er ikke noe å arve fra oss.
Jeg tipper at presset vil bli større når hun blir eldre, så jeg innser at det kan bli kamelkjøtt å spise her etter hvert også. Men hun ser i hvert fall nå at det går an å være en del av gjengen uten at hun må ha alt.
Jeg mener at vi er skyldige selv, men også at vi har lov å snakke om problemet med at barn og ungdom får et skjevt forbruksmønster selv om vi er skyldige selv.
Det er vanskelig å stå i mot. Det er utrolig vanskelig å bremse trenden, men det hjelper i alle fall ikke å gå i forsvar hverken på egne eller ungenes vegne.
Jeg tenker at det kan være sunt at jeg får bismak av tanken på egen forbruk. For det det får jeg og særlig når det blir konfrontert med hvordan verden ser ut.
Jeg er en mester i å rettferdiggjøre egne valg, men det er ikke bra. Det blir en måte å stikke hodet i sanden på.
Nei det er ikke ungdommer som bruker mest, men jeg tror samtidig man skal være forsiktige med å sammenligne for mye siden det lett kan bli en sovepute. Vi bruker alle alt for mye og med tanke på ungdommene så har vi i bunn og grunn ansvaret der også. Selv om jeg velger å bruke lite penger på klær, telefoner og vesker så har jeg også ansvaret dersom ungen min får et forbruksmønster som tar helt av.
Det er vanskelig å stå i mot og kanskje får vi ikke til å redusere uten å oppleve en kraftig økonomisk smell?
Haha, jeg tror ikke jeg har veske til 300 engang, så jeg kunne ikke svare her. For rundt 17 år siden, da jeg begynte å jobbe, kjøpte jeg en skinnveske med plass til ringperm og rettebunker. Den kostet et par tusen, tror jeg, og gikk i stykker etter altfor kort tid. Billigrælet mitt fra HM og Lindex funker vel så bra.
Dette er jo to ulike debatter. Det ene er "luksusvarer-til-fjortiser"-debatten og det andre er den som går på generelt forbruk. Jeg får litt pigger ute når disse to sauses sammen og blir presentert som to sider av samme sak :hårsår:.
Det er klart at mange av de som har råd til "alt" også har et voldsomt bruk-og-kast-forbruk, men dette forekommer jo minst like mye blant de som benytter seg av IKEA/H&M. Han som eier IKEA må jo være hjernen bak bruk-og-kast. De baserer seg jo på at møblene er så billige at hvem som helst kan bytte ut hele interiøret når de er lei det. Og det er det mange som gjør.
Når det kommer til luksusvarer til fjortiser føler jeg det er den samme debatten som har vart siden lenge før jeg var fjortis selv. Jakker, sko, bukser, gensre (da jeg var fjårtis skulle man ha riktig sokker og pologenser under den dyre genseren også :knegg: ) og nå også vesker i de riktige merkene har alltid vært en del av ungdomskulturen. Og ja, en identitetsmarkør mtp. tilhørighet. Det har aldri vært lett for de som ikke kan dekke dette "behovet" hos sitt barn, men det er ikke noe nytt. At veskene koster mer enn den obligatorisk Adidassekken i 1995, viser egentlig bare at foreldre generelt sett har bedre råd enn f.eks. mine hadde back then. Men mekanismene og signalene er jo de samme, egentlig. Det handler om hvem som har og ikke har, hvem som har foreldre som kan kjøpe og ikke. Og være de som holder igjen tenker jeg er mye enklere sagt enn gjort. Det er fint å tenke at man skal utruste sine unger til å stå imot presset og tenke sjæl, men jeg husker hvordan det var å være fjortis, og jeg hadde heller dødd enn å gå med noe annet enn Levis 501 (i dag hadde jeg dødd litt om jeg hadde måttet gå med en slik :knegg:).
Jeg prøver å være bevisst med tanke på bruk og kast (selv om jeg har både sko, jakker og vesker andre synes er både harry, latterlig dyre og prangende). For meg er det mye viktigere å legge penger i noe jeg liker lenge, ta godt vare på det og dermed også bruke det i mange år, fremfor å handle billig og ofte. Det gjelder både for møbler og klær, og det gjelder for barna mine. De har også en del dyre klær, og jeg vet at mange synes tanken på dyre klær til ungene er latterlige (og kvalmt), men det er kjøpt med tanke på gjenbruk og jeg vektlegger ting av god kvalitet og tidløshet nettopp av den grunn. Og helt ærlig finner jeg ikke tilsvarende klær hos kjedene fordi klærne der i det store og hele preges (for mye) av motebildet der og da.
Fjortiser kjøper sjelden dyre ting for å ha dem lenge fordi de har funnet en stil, det er skiftende trender og det man kjøper er inngangsbilletten for å være innafor. Det at den inngangsbilletten blir for dyr synes jeg er et stort problem, for det ER ikke lett å stå imot presset hvis man ikke absolutt må. Det at de fleste har mulighet til å få det synes jeg ikke er noe god grunn til at man ikke skal prøve å bremse opp så godt man kan. Og i den prosessen er det nok at det blir endel kritikk av fjortisforbruksmønster.
Det er en økning av inkassosaker blant ungdom og unge voksne. Slett ikke alle skjønner at regningene må betales først og at dyre vesker og andre tilsvarende ting ikke sorterer under nødvendig livsopphold. Det er ikke normalt for en tenåring å ha inntekt som forsvarer et sånt forbruk. At de bruker gavepenger på det skjønner jeg godt i og for seg, det blir sammenlignbart med at man kjøper seg en mobil eller nye høyttalere selv om det for meg er komplett uforståelig. (Og så skjønner jeg fortsatt ikke at de får lov til å bruke disse veskene på skolen, for de må være fantastisk dårlig egnet til formålet, men det blir en helt annen sak).
Men dette er jo på et vis også en "unnskyldning"? En prioritering man gjør? For vi er faktisk mange som kjøper billig, tar godt vare på det og bruker det i veldig mange år.
Veska til 450 kroner kjøpte jeg i 2011. Jeg kjøpte meg en ny til 250 kroner ifjor, til et litt annet bruksområde, men totalt sett tar jo ikke dette akkurat av selv om det er billige ting.
Jeg synes ikke at 450-kroners veska er ideell lenger på noe vis, men jeg synes ikke man trenger noe nytt bare fordi jeg ikke liker det så godt lenger. Den funker jo. Det er også noe jeg er opptatt av ift å være et eksempel for barna. Jeg trenger ikke noe rådyrt for å unngå å bytte det ut hvert år. Man kan fint være bevisst på bruk og kast selv om man ikke kjøper spesielt dyre ting.
Jeg tenker at for voksne er miljøperspektivet viktigst og det må være greit å tenke at man skal kjøpe noe man liker og ta godt vare på det. Finner man det billig så er man heldig, ellers må det være greit å prioritere dyrere ting om man har råd til det og det er det man liker. Hovedpoenget er at man velger noe man ikke bytter for ofte og at man ikke kjøper for mange ting. Man kan få billige ting med bra kvalitet, men det hjelper på et vis ikke hvis man ikke liker det. Hvis man følger dette prinsippet vil man heller ikke alltid ha det siste nye. Å kjøpe (eller arve) ting til tenåringer som bidrar til merke- og uniformspresset blir en annen diskusjon, det må man også ha et bevisst forhold til.
Jeg er enig i det, men jeg synes det blir for enkelt å argumentere for et generelt høyt personlig forbruk med at man er opptatt av bruk og kast. Da snakker jeg generelt høyt, ikke dyre enkeltgjenstander.
Det er jo ikke sånn at alle med et lavere forbruk ikke er opptatt av dette (det høres nesten sånn ut av og til). Veldig mange får til arv av klær mellom barn uten å kjøpe merkeklær i omfattende grad også. Det er mulig. Så får man jo gjøre som man vil, men hvis diskusjonen til en viss grad går på hvilket eksempel man er forbruksmessig, synes jeg ikke alt kan forsvares bare fordi man ønsker å bruke ting i flere år. Signalet man sender vil være noe delt uansett.
:knegg: Nei, det siste er i hvertfall sant. Det er svært liten sammenheng mellom dyre merkeklær og kvalitet. Selv om enkelte merker holder bedre kvalitet enn røkla.
Helt enig i dette. Jeg har da også til gode å oppleve den kvalitetsforskjellen det skrytes sånn av mellom rimelige og dyre produkter, og har et lass med IKEA-møbler som nærmer seg 20 år og en rekke HM- og tilsvarende plagg som er godt over 10 år og fortsatt i bruk.
Det er jeg helt enig med deg i! Yngste her arver mye klær etter en venninnes sønn. Det er ikke snakk om merketøy, det er helt ordinært tøy kjøpt på Lindex, Cubus, KappAhl osv. Det brukes lenge av ham all den tid han ikke har vokst så raskt og kan likevel gå i arv til et tredje barn. Det er svært, svært sjeldent jeg trenger å kaste klær som er utslitte. I så fall er det sokker med hull i.
Min erfaring er dessverre at jeg må kaste billigklær og kan arve videre det som er dyrere. Faktisk ganske konsekvent. Jeg er ikke så firkantet at jeg absolutt ikke handler hos billigkjedene om jeg finner noe fint, men bortsett fra klær som blir brukt frem til toårsalder, har faktisk de billigere klærne ikke vært arvbare på grunn av at de er utslitt (hullete). Det samme erfarerer jeg f.eks. med dongeribukser fra billigkjeder (der jeg har måttet kaste buksene etter mindre enn et halvt års bruk fordi de revner) v.s. Levis til meg selv. Men det er jo mulig at både jeg og barna sliter ekstra på tøyet. Når det er sagt betyr ikke dyrere nødvendigvis Ralph Lauren og Bonpoint. Jeg har f.eks. veldig god erfaring med kvaliteten hos P.O.P., og dette tøyet er jo en del dyrere enn Lindex, men alikvel fullt oppnåelig for mange og ikke akkurat noe jeg anser som snobbete.
Dessuten innrømmer jeg glatt at jeg ikke er så begeistret for en del av tøyet hos billigkjedene sånn rent estetisk. Jeg finner sjelden noe jeg liker og jeg liker enda sjeldnere stoffene plaggene er laget i (mye blandinger). Men det igjen handler jo om smak og behag.
Om det var slik at de som kjøper dyre trendy klær hadde brukt dem i årevis til de ble hullete og stygge og ikke bytta ut når trenden skifter hadde det ikke vært noe problem med tanke på press.
Nå tror jeg ikke det er en sammenheng mellom hvor ofte folk bytter ut klær og pris på plaggene som kjøpes.
Jeg har fem dyre (etter mitt budsjett) vesker, og to dyre lommebøker/ vesker. Fem av de kommer fra Adax, og to fra Ilse Jacobsen. Den ene fra Ilse Jacobsen har jeg drosset med meg daglig i tre år nå, den ser nesten ubrukt ut. Nå har jeg kjøpt en større veske fra Adax, denne skal jeg bruke som jobbveske. Koster nesten tre tusen i butikk og jeg fant den på nett for litt over tusen lappen. Kommer også til å vare i årevis. Så har jeg en sort, en rød, og en turkis liten veske. Den ene fra Ilse Jacobsen. Den var julegave fra min mann. Resten fra Adax, kjøpt på salg. Tidløse. Varer lenge. Og blir tatt vare på.
Jeg kjøpte meg en veske til 700 i fjor og fikk magevondt over å bruke så mye penger på ei veske.
Jeg har jenter på tretten og atten som heldigvis ikke har ytret ønske om dyre vesker. Ikke dyre jakker heller, for den saks skyld. Jeg har betalingsevne men ingen betalingsvilje når det gjelder slike ting. Både til meg og barna.
Jeg er skyldig når det kommer til vesker. Jeg har kjøpt flere vesker de siste årene som jeg er veldig fornøyd med, og de brukes hver dag.
Når det gjelder klær stil meg selv å er det blanding av kjedebutikker og litt dyrere, kvaliteten er ikke den samme synes jeg, spesielt gensere synes jeg det er en stor forskjell på billig og dyrt.
Til ungene er det en salig blanding, mest midt på treet prismessig, også handler jeg på salg.
Og jeg husker hvordan det var å vokse opp i en familie som aldri hadde råd til å gi meg en 501, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå med noe annet. Det gikk faktisk greit det også, uten de enorme traumene. Isba kjøpte jeg på loppemarked, Nevicajakke fikk jeg aldri. Ikke Ball-genser heller. Jeg hadde fake seilersko fra billigbutikken. Jeg jeg hadde da både venner og kjæreste og hadde et helt fint liv uten motetraumer - på vgs hadde jeg tilogmed en kjæreste som hadde alt av dyrt stash jeg ikke fikk.
For øvrig kan man ikke fullt ut sammenlikne med prisene på 80-tallet og i dag. 900 1987-kroner tilsvarer ca 1700 2014-kroner, dvs atskillig mindre enn hva Parachute, Canada goose og MK-vesker koster.
Jeg gruer meg til jeg selv får tenåringer. Jeg kjøper selv lite og billig tøy, og skjønner ikke hvordan jeg skal kunne tillate dem et forbruk som om de var en singel aksjemegler på 35 år.
Den dyreste jeg har, som jeg definitivt har brukt mest, kostet 400 på H&M, og jeg syntes det var i overkant av hva jeg vil bruke på en veske. Jeg er kresen på vesker og har heller ikke økonomi til å kjøpe dyre vesker.
Jeg husker også snakket om 501, og jeg fikk en Levisbukse en gang, men det var unntaket. Mine foreldre kunne sikkert hatt råd til det, men det var ikke en prioritet. Og det plaget meg ikke så veldig mye. Jeg kjøpte mye av klærne mine selv, da jeg hadde småjobber ved siden av ungdomskole og videregående, og da kunne jeg ikke bruke alt på en ting skulle pengene vare.
Mine foreldre stilte krav til meg, og la opp til at jeg selv måtte ta ansvar for ting. Jeg begynte med sommerjobb før jeg startet vgs, og betalte i hovedsak bøkene min selv hvert år. Jeg satte av penger til skoletur, og jeg betalte mye av utstyret til russetida selv. De betalte dog sertifikat til meg, som de mente var viktig at jeg fikk med meg i livet. Men jeg opplevde aldri at deres valg handlet om dårlig råd på noe måte. De mente bare at jeg måtte ta ansvar for deler av livet mitt selv. Jeg håper jeg klarer å bringe noe av den tankegangen videre. Det er noe annet når du har tjent pengene over lengre tid, enn når du bare får det i handa.
Jeg kan godt pese deg for diamantene. :p Ikke nødvendigvis prisen, men at de som har hugget dem ut for deg har hat helt kriminelt kjipe arbeidsforhold.
Jeg mener at det er to sider av samme sak. Barn og unge bytter smak oftere enn voksne. De vokser også ut av klær. Dermed er det ingenting som tilsier at 16-åringer med Mulberry kommer til å bruke den samme veska når de er 25, eller at 14-åringen med Canada Goose ikke kommer til å trenge en ny jakke to år senere. Begge deler handler om forbruksmønster.
Jeg husker også åttitallet. Helt uten 501, med fake Docksides, og aldri Isba og de derre jakkene. Ja, det var til tider kjipt. Men om flere foreldre hadde holdt igjen så hadde det ikke vært så kjipt. Så ved å utstyre ungen med tøy som er uoppnåelig for en hel del andre er man med på å drive forbruket opp, man er med på å drive presset opp og det bør man i det minste innrømme for seg selv, altså. Er det en og annen med noe dyrt, en og annen med noe fra kjedene, en og annen som syr alt sjæl og en sunn fordeling er det selvsagt ikke noe problem. Se f.eks. på denne artikkelen om Foss videregående; helt grei fordeling. Men det er et problem når et barn som har fått ny jakke blir møtt med "Hva slags jakke har du fått?" og når man ikke er helt sikker, så bare går de andre. Eksempel fra virkeligheten på en Osloskole i dag.
Men det trenger du da heller ikke. Vi lever på min inntekt, og det er ikke rom for noe sånt. Fjortenåringen min har kjøpt seg veske for penger hun selv har tjent, men ellers har hun verken Parajumpers, Svea eller Canada Goose. Flere av vennene hennes har ikke bare én, men flere slike jakker. Jeg merker ikke noe til at det plager henne, eller at hun blir plaget for det.
(Og sånn som kommunikasjonen vår er for tiden, er jeg rimelig sikker på at hun ville fortalt meg det.)
Jeg kommer helt sikkert til å la mine barn få en dyr bukse eller kanskje en ganske dyr jakke en gang også, om det er det største ønsket. Gjerne med spleis. Jeg er ikke så naiv at jeg tenker jeg kommer til å si nei til alt så lenge vi faktisk har mulighet til å sponse noe. Men det er forskjell på å spleise på en mellomdyr jakke som er et stort ønske og å sponse og støtte alt mulig av ønsker rundt rådyre jakker, vesker, bukser og alt av merkeklær generelt. Det trenger ikke være alt eller ingenting.
Jeg fikk 1 Ball-genser da jeg var 13. Det var julegave. Jeg husker jeg var dødelig misunnelig på henne i klassen som hadde 4 slike gensere, men man lever jo med det likevel.
Jeg hadde aleneforsørgende mor som igjen hadde lav inntekt og for høye boutgifter. Jeg tjente penger og kjøpte mine egne Levis fra jeg var 15 år. Betalte alt selv, og i perioder også husleie til mamma. Førerkort betalte jeg selv. Jeg ble ikke mobbet, men heller ikke inkludert. Aktiviteter og ferier var null, det samme var venner og sosialt, jeg jobbet etter skoletid.
Det sitter langt inne å kjøpe luksusvarer selv om jeg har råd. Jeg ønsker ikke at mine barn skal bruke ungdomstiden sin på å jobbe for å få råd til luksusvarer.
Det behøver ikke bli et problem i det hele tatt. Femtenåringen min bruker ransel til skolen, har vinterjakke fra Cubus, men foretrekker H&M-olabuksene fremfor dem fra Cubus, så der har du "merkejaget" hos oss. Hun har klare formeninger om hva hun liker og ikke liker og velger etter fasong og farge og alt med seg ut fra smak og ikke fra merke.
Vår 12-åring er opptatt av merker, men det betyr jo ikke at vi styrter ut og kjøper alt mulig innen Uggs, Svea og hva-det-nå-er til henne. Hun vet godt at hun må spare selv om hun skal ha noe utenom.
Jeg tenker at det er greit å få noe av det kule, men at man godt kan unngå spinnvilt dyre jakker og vesker, og at det er fint å få føle litt på både å spare til noe skikkelig fint over lang tid og ikke minst å ønske seg lenge.
Å føle seg utenfor pga. Cubus-jakke er på en måte noe man bare må lære seg å leve med. Det vil alltid være noe som oppleves ugreit. Life's a bitch.
Stilig! Er det mye av den slags i klassen din? Kunne vært fint å fått et aldri så lite referat på synspunkter og argumenter.
Nå har jeg ikke barn på ungdomskolen - vi bor på bygda,litt utenfor Oslo. Men jeg har tilgode å se utstyrsjunkiene her hvor vi bor.
Noen kilometer vest for bygda mi derimot er det ille. Det var her jeg også vokste opp på 70 og 80 tallet og husker utstyrsjaget etter Levis,isba,Moncler/Millet,Ball og you name it.
Det virker som om det er store forskjeller rundt omkring på skolene, men som sagt så virker det enn sålenge som om vi er forskånet for det verste utstyrspresset.
Nei, jeg ingen planer om det. Men vi bor midt i dyrt-forbruk-land, så at det kan bli en reell problemstilling er nok ganske sikkert. Tilsvarnede vil det bli en problemstilling at mange rundt lever økonomisk som single aksjemeglere i en alder av 16 (jeg ser jo hva naboteensa har på seg, for å si det sånn). Noen er greit, blir det mangel blir det selvsagt hardere. Alle monner drar mht tilbakehold.
Men du verden så mye greiere det er å ikke være alene om den cubusjakka.
I tillegg tenker jeg at det også kulturell kapital og andre sosiale forhold spiller inn. Føler man seg underlegen på alle områder og ikke har en ballast hjemmefra som gir slitestyrke for sånt så kan nok mangelen på jakka oppleves tøffere enn om man er en person som "klarer seg" på andre områder.
Jeg fikk ikke merkeklær og syntes det var kjipt, men jeg klarte meg greit fordi jeg på en måte kompenserte på annet vis. Jeg tror mitt politiske engasjement og protest ble min kompensasjon. Jeg hadde fått med meg mye sånt hjemmefra og klarte meg i tillegg bra på skolen. Ikke alle hadde sånt å kompensere med.
At foreldre med mulighet til å holde igjen holder igjen er en støtte til dem som ikke har råd.
Når det er sagt så har vi gitt ungene ett og annet merkeplagg som de bruker sammen med arvetøy.
Det er ikke mye av det i klassen min, men jeg tror det er fordi min skole får elever fra utkantstrøkene, "bøgda" om du vil. Det er mye tydeligere på naboskolen, som har elever fra selve byen. Luksusvesker er ikke veldig vanlig her, de som har det bruker dem ikke som skoleveske. Likevel er det veldig tydelig hva som er in når det kommer til jakker, Canada Goose og lang Parajumper er ofte å se her. Elevene argumenterer for at jakkene er varmere og bedre enn billigere jakker, og bærer dem med stolthet hvis de har spart til jakka selv. Det er ikke så stor stas å ha fått dem, tydeligvis.
De hevder at det ikke fører til baksnakking å ha dyre ting, med mindre du er upopulær og prøver å hevde deg ved å ha de riktige merkene. Det er en dødssynd og skal altså unngås for en hver pris (!). Vi tok diskusjonen om skoleuniformer også og der er de unisont enige om at det er totalt uaktuelt.
Som et lite eksperiment skrev jeg opp et par ting på tavla som jeg ikke hadde da jeg var på samme alder, herunder smarttelefon, egen PC, TV på rommet, spillkonsoll og sydenturer, og ba dem om å legge sammen verdien av disse tingene. Enkelte av elevene har altså verdier for over 50 000,-, og det var overraskende. (Så fikk jeg sneket inn regning som grunnleggende ferdighet også, en liten bonus.) Vi avsluttet med sammenheng mellom levestandarden deres nå og hvordan det vil bli når de skal bli mer selvstendige, og tankene de har rundt den kommende konfirmasjonen og hva de skal gjøre med gavepengene. Veldig interessant time.
Utifra det jeg har skjønt og hørt så er det svært fokus på merker på Uskolen her.
Vi har hatt noen runder med eldstemann med jakker men han har falt til ro med at det ikke blir CG på han. Han er uansett svært varm av seg så ville nok ikke orket å bruke jakken noe særlig..
Han fikk Uggs til jul men ble svært skuffet for han synes de er alt for vide/slaskete oppover leggen. Da gikk det en kule varmt her så han bruker de nå. Spør om morgenen om det er tørt vær så han kan bruke de, men det er ikke favorittskoen.
Vi andre har ikke Uggs så vi er ikke kjent med modellen men regner vel med at de skal være litt vide oppover...
Det snakkes om at om man ikke har et eneste Ralph Lauren-plagg eller til nød andre merker så er man fattig. :eek:
Vi skjønner jo at de vil ha noe klær med merke men enkelte teller antall RL-klær.
Vi har ikke veskediskusjon med gutt men han var fast bestemt på å kun ville ha sekk fra Napapijri når han begynte på Uskolen så han har det selv om den noen dager er svært stappende full.
Jeg var ungdom på 80-tallet og husker dette med Ballgenser og ekte seilersko og riktige sorte "ridestøvler", det var mest fordi vi bodde der hvor besteforeldrene til bygutta hadde hytter så gutta kom i sommerferien og vi fikk innblikk i moten fra Oslo. For de som er litt kjent i området så fikk vi aldri ekte Levisbuke men dro på Ørn (fabrikkutsalget) på Fagerstrand og kjøpte feilvare. Det var stas det også. Vi så etter bukse med mest mulig av den røde Levislappen bevart. :) Husker ikke hva de kostet der.
Ja det vil jeg tro - det er akkurat slike timer som setter seg mellom ørene ofte. Fint å høre at de er opptatt av at man ikke baksnakkes om den rette uniformen er på plass - høres ut som en bra klasse:) Og du som en bra lærer som tar klassen med på diskusjon om disse tingene!
Fint å høre at de er opptatt av at man ikke baksnakkes om den rette uniformen IKKE er på plass - høres ut som en bra klasse:) Og du som en bra lærer som tar klassen med på diskusjon om disse tingene![/QUOTE]
Det er jo foreldre som synes det er ok å spandere jakke til 6000 eller veske til 9000 som virkelig bidrar til merkepress. Fordi de har råd, fordi ingen skal fortelle dem hva de bruker penger på, fordi andre bruker jo mye penger på noe annet, fordi vi kan ikke ta ansvar for de som ikke har råd osv...Det er ansvarsfraskrivelse. Så fort en eller to begynner, så sprer det seg. Jeg husker det fra min egen barndom.
Jeg er foreløpig velsignet med en snart 13-åring gutt som driter langt i merker, vil bare ha joggebukse og hettegenser som er komfortabelt, blåser i merke. Håper det varer en stund til, han begynner på ungdomskolen til høsten og da kan det selvfølgelig bli andre boller. Han går faktisk med hettegensere fra Moods og noe annet, men det er fordi jeg fikk kjøpt 12 hettegensere brukt fra en salg-bytte-kjøpegruppe på FB til 700 kr samlet. Men min minste som er jente på snart 10 år merker jeg allerede at kommer til å bli en annen type.
Samme her. Jeg har aldri brydd meg om vesker, og designervesker ville jeg ikke hatt om noen slengte det etter meg engang, hadde jo ikke turt å bruke den. Nei, 2-300 kr+ er mer enn godt nok for meg, jeg kjøpte en kjempekul sort veske med ei glitter-ugle på i Praha i november, tror den kostet rundt 300 kr, og jeg elsker den.
Jeg bestilte meg nettopp en skinnveske som mest sannsynlig ikke er ekte skinn på ebay til den nette summen av 200,- Tilsvarende i ekte skinn ligger på over 2000,- Jeg får meg ikke til å bruke så mye penger på vesker. Har andre ting å prioritere.
Jeg jobber i videregående, en stor yrkesskole, en byskole. Det er mulig at problemet er mye mindre hos oss enn i Oslo eller på studiespes., men jeg vil ikke si at det er vanlig å ha dyre vesker og klær. Jeg jobber ikke på en typisk yrkesfag-avdeling, så forskjellen mellom mine elever og studieforberedende er ikke så stor. Jeg ser dyre designervesker i klassene mine også, men det er langt fra flertallet som har slike vesker. Da alle hadde uggs for noen år siden var det minst like vanlig med "billig-uggs" fra Eurosko som de dyre.
Hvis jeg skal kategorisere mine elever, så vil jeg si at det er ganske vanlig å ha en ekstrajobb, forbausende mange jobber. Jeg har inntrykk av at de a) sparer penger til å reise, b) sparer penger til russetiden og c) sparer penger til studietiden. Mange av dem "forsørger" også seg selv med det de trenger utenom mat og husly (klær, busskort, treningsavgift etc.)
Nå skal det sies at jeg er så lite merkeopptatt at jeg nok ikke ser merkeklær så godt, men jeg legger i alle fall merke til vesker og til dels sko.
I Dagbladet i går så jeg at fire ungdommer hadde tatt kontakt med avisen for å fortelle at de hadde skolevesker til 60 kroner, og at de dagene de hadde mye å bære så brukte de sekk. En av dem hadde vel fjällräven. Det er mest av denne typen ungdom. Den store majoriteten av våre elever bruker den sekken de fikk sammen med PC'en. Klart det er merkepress i ungdomsskolen og videregående, men det er flest av de "vanlige" ungdommene, de som kommer fra hjem som ikke har økonomi, eller vilje, til å kjøpe statusklær/vesker/mac/etc.
I jentungen sin klasse (ungdomsskole) er det en "klikk" med "designerjenter". Resten av jentene, som jo utgjør flertallet, har vesker fra H&M, jakker fra Vero Moda, etc. Det er kanskje viktigere enn noensinne å bevisstgjøre jentene og guttene våre på hvem de velger som forbilder, få dem til å se seg rundt - virkelig se seg rundt.
Jeg blir litt trist når jeg ser at ungdom blir hengt ut som gruppe sånn som VG og Dagbladet gjør. Sammenlignet med sånn som vi var da jeg var på samme alder, så går de oss en høy gang!
Jeg har langt på vei samme erfaring som Darth når det gjelder ungdom, ser jeg. Joda, "designerjentene" finnes, (også i voksen-verdenen, det går f.eks. tydelig fram av denne tråden) men gruppen som ikke svinser rundt med vesker til en sum som kunne mettet en middels stor afrikansk landsby er ofte mindre enn gruppen som ikke har så dyre ting. Det finnes sikkert skoler der merkeungdommene er i flertall, men ikke så fryktelig mange, tror jeg. Og joda, ungdommen jobber ofte ved siden av skolen for å få råd til merkeplaggene sine, men jeg er usikker på om jeg synes at det er greit. Jeg ser jo at skolearbeidet ofte blir nedprioritert, og jeg har mer enn en gang sett elever på jobb på det lokale kjøpesenteret når de skulle ha vært på skolen, elever som ikke har fått lest på prøven fordi de måtte jobbe i går osv. I tillegg vet vi jo at flere og flere ungdommer er stresset og deprimerte. Ikke så rart i grunn, når de har full skoleplass og minst en deltidsjobb i tillegg. Det er sikkert sunt å tjene sine egne penger, men for noen koster det nok mer enn det smaker, på sikt. Og når vi vet at brorparten av pengene blir brukt til mer eller mindre nyttige statussymboler, synes jeg det er trist. Trist er det også når foreldrene gjemmer seg bak "han må bruke sine egne penger, altså" i stedet for å ta samtalen om fornuftig pengebruk og tidsbruk (jobb-skole) med den håpefulle.
:jupp:
Jeg er helt sikker på at mange jobber for å få råd til disse tingene, men det synes jeg nesten er enda verre. Jeg sier det vel hver gang dette diskuteres, det er veldig mange som overhode ikke takler å kombinere jobben med skolearbeid, jobben tar helt overhånd.
Disse gikk på østkantskolen Foss, da - en skole som har en mer miljøvennlig/halvfrikete og sympatisk profil enn veldig mange andre sentrumsnære videregående skoler i Oslo. Tror ikke de er helt representative, og jeg tror bildet hadde vært et helt annet på Oslo handelsgym. fordomsfull (Forresten er jeg ikke sikker på at de hadde tatt kontakt med avisen - tror heller det var avisen som hadde reist på befaring ..? Det var mange typer vesker som var avbildet.)
Hva mener du med at dagens ungdommer går oss gamle "en høy gang"? Fikk ikke helt det til å rime.
Og mine barn på Oslo vest ville ikke kjent igjen en merkeveske om de så den (7, 10 og 12 år). Jeg tror ikke helt de forstår konseptet "merke", en gang. Det er lommer av ulike interesser overalt.
Jeg har samme erfaring som Darth og rine, jeg jobber på en mellomstor videregående skole en times tid fra Oslo. Det er mindre uniformert klesstil og sannsynligvis langt mindre merkepress enn da jeg gikk der for 15 år siden.
Og jeg skulle også ønske at en del ungdommer jobba mindre og gjorde mer skolearbeid i stedet. Bedre og billigere å ofre litt moro nå og komme inn på det studiet man vil... Det er frustrerende å se hvor liten innsats som kunne gjort forskjellen på greie og virkelig bra karakterer, og så går de heller på jobb enn å jobbe med innleveringer. De aller fleste er uansett bra folk, og langt fra slik ungdom framstilles i mediene.
Ja det er absolutt verre.
Jeg gikk jo på skole i oldtiden og kjente ei som jobbet masse for å kunne ha råd til å fullføre gymnaset. Hun måtte ta opp fullt lån og fikk stipend,men hadde ikke noe å hente fra foreldre. Hun klarte seg gjennom og fikk utdannelse, men det kostet. Hun hadde aldri råd til dyre klær, utagerende festing og dyre reiser.
Andre jobbet for å kunne få råd til enda litt mer øl og krokodillegensere og fancy parfymer og dyre reiser. Det gikk også på bekostning av skolearbeid.
En østkantskole med en mer sympatisk profil, du. Du verden.
Min lille jente arvet en masse klær i går, noen av dem med merker mor kjente igjen. Hun var overlykkelig, men helt oblivious på merkene. Poden aner heller virkelig ikke. Jeg tror ikke merkejag er vanlig i en tilfeldig Oslo Vest-2.-klasse.
Jeg har en veske til 1500 kroner som jeg kjøpte på salg! Altså jeg betalte 1500 kr. Den bruker jeg hver dag, og har brukte den hver dag i to år, så den har vært verdt pengene den!
Nabojenta på syv år har UGG, Moncler, dyre duskeluer, Polo og mye annet dyrt. Selv kunne hun ikke brydd seg mindre, og er begeistret for mine jenters klær, som hun omtaler som morsomme.
Foss videregående har siden jeg gikk på skolen hatt en litt annerledes profil enn andre. Mer frikete ja, mer miljøbevisste, mer samfunnsengasjerte. Det er ofte en spesiell type elever som søker seg dit. Så det var vel ikke ment som at type østkantskole er mer sympatisk, men denne spesielt.
Ellers tror jeg merkejag er utbredt overalt, jeg vokste opp nordøst i Oslo, altså verste østkant, og det var stort press på Milet, Isba og diverse der også. Helt fra 4 klasse på barneskolen.
Foss er en radikal, samfunnsengasjert og populær skole (og ligger vel knappe ti meter øst for ælva, og kanskje 300 meter øst for Uelandsgate) med ganske anderledes profil enn de aller fleste andre videregående skoler, øst eller vest. Og elevmassen er svært sympatisk, ja. Jeg hadde blitt veldig glad om min sønn ønsket å gå der.
Og nå skrev faktisk ikke Bluen "... enn vestkantskolene", men "...enn veldig mange andre sentrumsnære videregående skoler i Oslo".
Jeg ser Foss eleven nesten daglig og det er et stort antall jentegjenger med Michael Kors der også for ikke å snakke om gutter med dyre skinnvesker (de står på holdeplassen i Birkelunden). Jeg synes ikke de bildene var så typiske for dagens Foss elever faktisk. (Minnet mer om elever på Oslo Katedralskole).
Jeg synes elevene på vgs. rundt omkring blir likere og likere dessverre. Om stilen ikke er blå skjorte og Ralph Lauren som på Handelsgym så er presset til å passe inn i andre miljøer på andre skoler like sterkt, bare at det er ofte andre identitetsmarkører.
Har du lest artikkelen? Der står det både om dyre vesker, hos jenter og gutter, og om nett og fjellrävensekker. Jeg møter Fosselever hver eneste dag, og syns det ser ut som en ganske grei normalfordeling av utstyr. Jeg syns for øvrig det er helt tåpelig om vi skal gå løs på hver eneste skole og nitpicke om de muligens har fler eller færre stoffnett, eller fler eller færre MK enn en annen skole i samme krets. Det interessante er vel det store bildet, er det ikke?
Jeg datt innom en blogg i går som kommenterte rundt dette. Han hadde fått en kommentar i kommentarfeltet sitt, som han tok tak i. En sånn holdning er kanskje det jeg er mest redd for/skeptisk til. Når verdiene har havnet på avveie:
"Penger er måleenheten for meg, og med klærene vi går i viser man hvilken klasse man tilhører :-) h&m, Cubas,Dressmann osv da tilhører man arbeiderklassen, gjerne tunge yrker! Eller nav! Jeg personlig omgåes ikke slike! Og liker ikke at disse skal svette ved siden av meg! Man kan prøve å ta seg litt bra ut når man er i det offentlige. For å sette ting på spissen, man drar ikke på besøk til folk stygt kledd!? Men noen eier senteret så hvorfor dra der med stygge klær???"
Dette er jo det litt ekstreme, men samtidig - ferdes du i et miljø der det er en del slike som tror du definerer din egen verdi - din plass i verden - ut fra hva du bærer, så forstår jeg at presset oppstår. Samtidig er det så snodig og merkelig at vi har bevegd oss i motsatt retning igjen. En slik 'klassetenkning' er egentlig noe jeg forbinder med gamledager, selv om jeg er klar over at andre land i verden fortsatt tildels opererer slik. Mens jeg selv vokste opp med 'kunnskap og kompetanse' som nesten det eneste saliggjørende, så er vi nå kommet til at kropp, utseende, klær og utstyr skal definere deg. Hva noen andre måtte finne på å tenke.
Kort sagt: har du lykkes som ung kvinne i dag så vil alle gutter ligge med deg, og alle jenter ha kroppen/klærne/veskene dine. :gal:
Men så da? Hva når man har fått kroppen, kommentarene, jakken og veska? Hva da? Når brister egentlig denne illusjonen?
Og apropos det store bilde - er det ikke slik at vgs. i sentrum alltid har vært og vil være annerledes en skolene lenger ut i bydelene siden de rekrutterer mye bredere?
Nåja, det tror jeg helt ærlig jeg vet litt bedre enn deg, som har bodd nærme skolen i 25 år. Sånn siden vi nitpicker her. Men jo, sentrumsskoler har nok ofte en ganske anderledes profil. Selv om jeg tror det er i ferd med å endre seg, med flere skoler med spesialiserte linjer også ute i bydelene.
Jøss, forbinder du slik tenking med gamledager? Jeg har aldri sluttet å forbause meg over hvordan vi fortsatt ikke snakker om KLASSE i Norge. Vi bruker ordet harry i hytt og pine, men vi snakker ikke om at det vi egentlig gjør er å se ned og latterliggjøre mennesker som har andre verdier eller smak (i ordens vide forstand) en oss selv. Jeg synes dette fenomenet er svært sterkt i Norge, og bare har blitt forsterket de siste årene. Det som på engelsk heter the "chattering classes" nå, de som sitter med all definisjonsmakt over hva som er innenfor og utenfor, begrepet "Chavs" - folk som muligens har penger men veldig dårlig smak (i følge smakspolitiet). Vi har jo akkurat det samme i Norge selv om vi aldri snakker så mye om det (utenom sosiologene).
Dette er jo ren Bordieu og handler i stor grad om kulturell kapital fremfor øknomisk fordeling av midlene. Jeg synes det er mye mer relevant en de gamle modellene og høyst relevant i Norge i dag. Mer en noensinne ettersom vi blir rikere og rikere.
Å, herlighet. Ja for det man vet om noe kommer jo an på om man bor i umiddelbar nærhet.
:rolleyes:
Jeg gidder ikke engang forklare hva slags tilhørighet jeg har til skolen, men jeg lover deg at det gir meg et meget god grunnlag for å mene noe om elevmassen der. Sorry, men dette blir for dumt.
Javel, hvor startet jeg det? Antydet jeg noen sted at jeg var "ekspert" på dette og ut fra hvilke kriterier? Jeg kommenterte at denne profilen dere beskrev for Foss vgs. nok ikke er så "satt" lenger. Fortell gjerne hva som er nitpicking med det. (Om det er det du mener).
Nå er det jeg som nitpicker her, men siden du tidligere har skrevet hvor dine nieser bor så vet jeg hvor du mener. (Jeg er ingen stalker, men bor i samme nabolag, så da husker man sånt :p ) Jeg har samme opplevelse som Polyanna og Candy - barneskolebarna her i vest er ikke vanligvis opptatt av merkeklær. Et og annet barn er det sikkert, men det er ikke gjengs. De begynner tidlig med UGGs, men det gjør de pinadø i vestlandsbygda jeg kommer fra også, så det er ikke utpreget her. Jeg tror det er litt gøy å gjøre vestkantskolene så ekstreme, mens det i realiteten er ganske langt fra virkeligheten. At det er mer heterogent sosioøkonomisk er jeg med på. Men barna er ikke mer jålete eller merkebevisste når de er så små. De aner ikke om de har jakke fra PoP eller Parajumpers. De vet bare om den er grønn eller blå. Stort sett.
Ja 'klassetenkning' som i ikke å ønske å omgås noen ut fra deres stand, er noe jeg forbinder det med gamledager.
Hvis jeg ikke ønsker å omgås noen, er det fordi deres 'sinn' ikke harmonerer med meg. Jeg kan sikkert tenke og mene noe om det ytre, men det betyr jo ikke noe for relasjonen.
Men nå voksne jeg opp i et miljø med relativt lite variasjoner, og der 'de kule' egentlig ikke var kule ut fra økonomi, men ut fra holdninger og stil, og de ukule gjerne kunne komme fra hjem med bedre økonomi, men der skole og utdanning ble frontet mer enn fasade.
Jeg kjenner ikke til miljøer i Oslo, men ser jo det som skrives i media, og synes det er interessant å høre om erfaringene dere deler.
Men selv om det ikke er så eksplisitt i dag som tidligere så blir jo samfunnet mer og mer segregert etter sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Mange har jo holdninger av samme "karakter" som det sitatet, bare at de selvfølgelig vet bedre en å si det så eksplisitt. Det er jo ikke noe nytt at vi mennesker som oftest omgås "folk som oss selv", men i dag synes jeg dette ofte er litt annerledes med at folk er mer bevisste på å velge omgangskrets, både for seg selv og barna sine. Det kan man gjøre med hvor man bosetter seg, hvilke skole man velger for barna sine osv. Selvfølgelig er ikke alle bevisste på dette, men jeg tror flere og flere er det.
For øvrig synes jeg den offentlige debatten og ordskifte i Norge er gode eksempler på en legitimering og nærmest "forakt" ovenfor mange grupper mennesker som står utenfor det "gode fellesskap". Om det så er tiggere eller andre svake grupper i samfunnet. Jeg tror dette er med på å forsterke disse forskjellene som jo også øker i Norge, og dermed skaper denne type holdninger hos noen grupper mennesker. Jeg synes det er helt sjokkerende å se hva som er blitt greit å si og ikke om folk som allerede ligger nede, uten at noen ser ut til å bry seg. Jeg ser på dette fenomenet som direkte sammenlignbart med den forakt vedkommende i sitatet hadde for "ordinære mennesker".
Jeg håper og tror du har rett, men jeg vet at mine to nieser nok har mye mindre merketøy enn sine jevnaldrende i klassene fordi foreldrene bevisst holder igjen. Men jeg tror vel og at det sikkert kan variere voldsomt fra en skole til en annen, også i samme nabolag.
.jpg)
