rine sa for 9år siden:

For min del er det stor forskjell på at noen kan slumpe til å se deler av en melding som popper opp på låst skjerm, og å ha tilgang til andres fb-chatter og mailer.

Tallulah sa for 9år siden:

Privat økonomi, private dingser og kontoer. Vi har dog snakket om å legge søke innloggingsdetaljer i hver vår konvolutt og legge ett eller annet sted, tilfelle det skjer noe med en av oss. Høvdingen har dog min innloggingsinfo fordi han ofte hjelper meg mer å sette opp telefonen og sånt, men han hadde ALDRI lest meldinger eller mail.

Sånn rent hypotetisk, så kan man både filme og ta bilder uten å låse opp i-dingser. :humre:

Miss Norway sa for 9år siden:

Jeg skulle ØNSKE vi hadde det sånn. Vi har felles økonomi (en felleskonto) med nettbank der alt betales. Men jeg skulle mye heller ønsket å bare hatt en felles regningskonto (for alle felles utgifter, inkl mat og ferier) og hatt muligheten til å sløse litt med helt egne penger uten skråblikk (eller spare på egen hånd og se det vokse). Nå blir det så ullent, og for mange diskusjoner.

Og så er det for sent å gjøre om på det nå egentlig.

-ea- sa for 9år siden:

Det er jo reelt, ikke bare hypotetisk.

Finner stadig fjørti selfies av ungen på iphonen min.

Billa sa for 9år siden:

Felles økonomi og tilgang til hverandres konti. Jeg har kort på begge lønnskontoene siden jeg er den som er administrerende direktør i Hverdagen AS. Vi hadde sikkert kunnet klart oss med bare èn lønnskonto også, men det gikk en kule varmt for meg, når en slik løsning innebar at at eier av kontoen (min mann) måtte godkjenne at jeg fikk lov til å "få" MasterCard, og også stå som ansvarlig for mitt eventuelle misbruk... Jeg, som er den som faktisk har høyest lønn, følte meg helt, helt hensatt til 50-tallet.

Vi har noen løsninger som ikke er felles tilgjengelig i nettbanken (type venninne/kompisferiesparekonto, hyttekonto (jeg har arvet sammen med min bror og hytta trenger vedlikehold), men innskuddene går ut fra våre felles kontoer hver måned og er således synlige.

Jeg vet med meg selv at jeg nok ikke er veldig raus i forhold til å skille mitt og ditt i et forhold som har passert kjærestestadiet, og er imponert og litt misunnelig på de som har så separat økonomi som blir beskrevet i tråden.
Jeg hadde særlig likt dårlig at vi hadde egne sparekontoer, kjenner jeg. Kanskje fordi jeg egentlig synes at det er litt urettferdig at man ikke bidrar etter evne og får etter behov? Selv om jeg tjener mer enn min mann, har det aldri falt meg inn at jeg skulle spare MER til meg selv enn det han har mulighet til.

Akkurat nå har jeg ikke koder eller passord til mannens dingser i hodet, og det er helt greit. Vi leser ikke hverandres mail etc, og jeg er enig i at man skal ha et privatliv også innad i et forhold. Jeg hadde dog reagert med vantro og sinne hvis det var slik, at han nektet å gi dem til meg av prinsipp hvis jeg spurte. Fordi jeg ville låne en dings av en eller annen grunn. DET hadde jeg synes hadde vært rart og sært. Tillit og resepekt går begge veier. Jeg har tillit til at han ikke driver med lyssky virksomhet. Jeg har tillit til at han ikke leser mine mail/meldinger hvis han spør etter passord eller kode, han (bør ha) tillit til at jeg ikke gjør det heller.

Tallulah sa for 9år siden:

Jeg vet jo det, det var et svar til 007s "hypotetiske" problemstilling. :knegg:

Elise sa for 9år siden:

Jeg hadde det slik på min forrige Sony, hadde lastet ned et annet meldingsprogram som jeg brukte i stedet for standarden. :jupp: Husker ikke hva det het.

007 sa for 9år siden:

Nei, det gikk ikke an på mannens HTC, han kunne det i alle fall ikke. Mulig det går på den nye Samsungen, men jeg kan ikke med hans mobil. Jeg finner frem til å ta bilder, men vet ikke hvordan man surfer eller åpner fotoalbumet. Jeg kan kun med iPhone, som jeg har hatt de siste 6 årene. Mannen har aldri hatt iphone.

Tallulah sa for 9år siden:

Ah, det var derfor jeg skrev i-dingser. Androidtelefoner har jeg ikke koll på. :)

007 sa for 9år siden:

Ikke jeg heller. Men jeg har skjønt at man kan ta bilder om man låser opp skjermen og trykker på fotoapparatikonet. :knegg:

Magica sa for 9år siden:

Det er veldig deilig at man gjør hva man vil med pengene etter at alle faste regninger er betalt, og penger satt av til mat og "alt annet felles". Jeg kan kjøpe dyre ting uten å vurdere om "vi" har råd til det, og det samme kan min samboer. Tror jeg hadde syntes det var vanskelig å kjøpe f.eks skiutstyr til 4000 til bare meg selv fra felles penger, og kanskje vi ikke hadde råd til begge etc.

Jeg syns ikke det er merkelig at jeg har en egen sparekonto heller. Da kan jeg "hive meg med" en jentetur til London f.eks. Og for meg så er det helt selvsagt at hvis noe kniper i familien, så bruker jeg av mine sparepenger til oss! Nå skal vi til syden, for mine sparepenger. Fordi jeg har lyst. :D

rine sa for 9år siden:

Tenker og gjør akkurat som Magica. Kunne overhodet ikke vært sammen med en mann som, i mine øyne, var kjip og holdt telling på hva jeg kjøpte og ikke kjøpte. Turn off.

Gerbera sa for 9år siden:

Separat økonomi, vi betaler inn til fellesutgifter etter hvor mye vi tjener. Siden han tjener 5 ganger mer enn meg, vil jeg aldri ha noe i nærheten av hva han har til privat forbruk, men jeg klarer meg, og har et av hans kort som jeg kan bruke på ting til jentene, om jeg kommer over noe de trenger. Kan sikkert bruke det på ting til meg også om jeg vil, men velger å kun bruke mine egne penger på ting til meg.

Vi har separat mailadresse, kun jeg som har FB av oss, og etter at jeg oppdaget at han hadde vært på telefonen min og sjekket diverse, har jeg fått på tastelås. Da satte han på tastelås på sin også, men jeg ville ikke drømme om å sjekke telefonen hans, og er vel enda i tenkeboksen på om det er greit at han snoket på min.

Magica sa for 9år siden:

Godt beskrevet, og vi er litt forskjellige der jeg og min samboer. Han har en ganske dyr hobby som man kan bruke ganske mye penger på, og JEG kunne funnet på å "holdt telling". Mens jeg er mer sparegris som syns det er kjekt å kjøpe dyre ting i ny og ne.

Nextlife sa for 9år siden:

Akkurat. Senitiv og personlig kommunikasjon kan være ganske forskjellig, altså.

Jeg har et veldig godt eksempel på hva som er personlig, men ikke nødvendigvis sensitivt.
For noen år siden var min beste venninne alvorlig syk, og mye kommunikasjon mellom oss gikk på sms.
Hun fortalte hvordan hun hadde det både fysisk og mentalt, og etterhvert når hun var døende kom det endel meldinger med hennes tanker rundt det.
Jeg kunne aldri i verden ha latt andre ha mulighet til å lese dette, og jeg er helt sikker på at hun ville opplevd det som ufattelig kjipt.

Input sa for 9år siden:

Du har fortsatt ikke skjønt poenget med at det at man kan er ikke det samme som at man gjør.

Nextlife sa for 9år siden:

For å en måte å snakke på. :rolleyes:

Jo, jeg har skjønt forskjellen her, jeg er jo ikke dum.
For meg føles likevel det at andre i teorien har tilgang på min personlige kommunikasjon ugreit. det fins en del snokere.

Input sa for 9år siden:

Det er jo helt åpenbart at du ikke klarer å ta inn over deg at vi ikke leser hverandres sms selv om vi har en teoretisk mulighet, ellers hadde du jo ikke trengt å fortsette å argumentere for å hindre partneren tilgang.

Nextlife sa for 9år siden:

Jeg tror ett hundre prosent sikkert at en del av de som har tilgang til sin ektefelles personlige kommunikasjon finner på å lese den, ja,- selv om det muligens ikke gjelder deg.

Katta sa for 9år siden:

I såfall tenker jeg at det er mye du har problemer med, deriblant gammeldags brevpost. Det har også andre i teorien tilgang til.

rine sa for 9år siden:

Tenker du på å dampe opp konvolutten? :undrer:

Katta sa for 9år siden:

Nei, man kan da bare åpne en konvolutt? Det er ikke sikkert at ektefelle har noe imot det heller. og konvolutter som allerede er åpnet er jo easy access. Jeg mener ikke man skal begynne å lese den andres post på den ene eller den andre måten altså, men det er ikke akkurat sånn at de fleste av oss låser inn posten. Grunnen til at man ikke åpner det er ikke at man ikke kan, men at det ikke er riktig. Det samme vil jo gjelde elektronisk post, det at man har tilgang gjør ikke at man faktisk benytter seg av det.

Floksa sa for 9år siden:

I en slik situasjon ville jeg endre kode på telefonen slik at barna ikke hadde tilgang. I forhold til mannen har det ingen betydning. Han er en voksen mann med respekt for andre og ville uansett ikke lest slik kommunikasjon.

Nextlife sa for 9år siden:

Det var i alle fall godt å høre.

Det er interessant å diskutere slike ting, og å se hvor forskjellig man tenker og gjør ting.
Jeg forstår at andre ser det på en annen måte enn meg og har selvfølgelig respekt for det.

For min del rygger tusler jeg ut av diskusjonen nå, for når den når nivået Input er på så er det ikke en interessant diskusjon lenger, men nedlatende argumentskyting, og i en slik diskusjon som dette er det meningsløst for meg.

Floksa sa for 9år siden:

Helt ærlig synes jeg ikke du oppfører deg så veldig respektfullt selv heller.
At andre står i et helt annet liv enn ditt virker vanskelig å forstå.
Jeg har ingen problemer med å skjønne at tilgang må begrenses når man bruker sms/epost til personlige greier. Fint om det forståelsen gikk andre veien også.
Her er det mest personlige som deles på togtider nivå.
Jeg gidder ikke bruke en eneste kalori på å begrense noens tilgang til å lese det.

Teofelia sa for 9år siden:

Folk som har problemer med at andre enn tiltenkt mottaker har fysisk tilgang til å lese det man skriver, kan jo ikke bruke digital kommunikasjon i det hele tatt, tenker jeg. Dere vet at det alltid finnes noen som i teorien kan lese det dere skriver, ja? Og at det alltid er et spørsmål om tillit og ikke begrensninger som gjør at eposten eller meldingene dine ikke blir lest av andre?

Anne C sa for 9år siden:

Jeg skriver sjeldent noe som er så hemmelig at jeg "dør" hvis noen ser det. Men jeg synes likevel det er greit at jeg kan stole på at ikke hele familien til venninnene mine leser alt jeg skriver. Og det samme fra min side selvfølgelig.

rine sa for 9år siden:

Hæ? Elektronisk post kan leses uten å etterlate spor, en åpnet konvolutt vitner om at noen har lest.

Input sa for 9år siden:

Akkurat det tenke jeg også.

Katta sa for 9år siden:

Jo, men vi snakket om en situasjon hvor ektefelle syntes det var greit? Den som sender brevet har jo ingen kontroll.

Apple sa for 9år siden:

Joda. Men slik jeg leser NeXtlife så er ikke poenget at det er 100% safe, men at mottager har gjort det h*n kan for at det ikke skal komme i uvedkommedes hender. At det er unødvendig å la andre få muligheten til å lese når man Kan sette på innstillinger som hindrer dette.

Jeg er ellers enig med det NeXtlife og Filifjonka skriver. Selv om det ikke er katastrofe om andre leser det, så er det endel som er privat og som jeg ikke hadde likt om andre enn mottager hadde lest. Og hadde jeg visst at sikkerheten ikke var tilstede så hadde jeg nok ikke sendt det. Og det hadde igjen gjort noe med relasjonen til denne personen. For meg.

LaBanga sa for 9år siden:

Man kan selvsagt aldri forsikre seg om at det man verken skriver i elektronisk post, eller skriver for hånd i et brev man sender i lukket post ikke kan leses av andre. Men det jeg synes det er merkelig å ikke skulle kunne stole på at når jeg sender en melding til en venninne, så er det ikke nødvendigvis henne som leser den.

Jeg hadde en venninne som hadde en sykelig sjalu kjæreste, og hun slet med at han ikke skjønte at han ikke skulle snoke i hennes Facebook-meldinger. Han var selvsagt ute etter samtaler med mannlige venner. Men jeg synes det var ubehagelig å vite at han også kunne lese mine meldinger, både de jeg sendte nå, og bakover. Det var jo ikke akkurat statshemmeligheter vi delte, men tanken på at han kunne lese dem var ikke noe behagelig.

Pebbles sa for 9år siden:

Man kan jo aldri føle seg helt sikker på at andre enn mottaker leser - men det er nå i alle tilfeller ordentlig fint når folk utviser hensyn og respekt nok til ikke å gjøre det. Det er hele poenget mitt.

Teofelia sa for 9år siden:

Jeg syns det er merkelig å ta utgangspunkt i at delt passord=delt innhold. Mine venninners skriftlige betroelser er like trygge om mannen min har tilgang til telefonen min eller ikke. Og hadde han ønsket å lese min private korrespondanse, så hadde i alle fall ikke koden på mobiltelefonen min hindret ham. Jeg aner ikke hvor lang tid han ville brukt på å skaffe seg urettmessig tilgang til ting som ligger på min mobil, men det ville overraske meg om det tok mer enn et døgn. Den eneste grunnen til at korrespondansen min er trygg for mannen min, er at han ikke ville drømme om å lese den. Tekniske sperrer hadde aldri kunnet holde ham unna.

Lenam sa for 9år siden:

Dette hadde sporet litt av da. Men vi har felles økonomi og felles lån. Vi har separate lønningskontoer, men med tilgang til hverandres vi netbanken. Vi har separate fond. Vi har aldri kranglet noe særlig over økonomi. Har aldri stusset noe over hverandres forbruk.

Det har selvsagt masse å si at vi har en god, stabil økonomi. Om man har en trang økonomi hadde det nok føltes verre om partneren var en større "sløser" en man selv er.

Vi har selvsagt egne passord osv på mail, telefoner og pc. Det er mest for at mine barn ikke skal kunne lese ting som ikke er for deres øyner, men for meg er det helt naturlig.

nokon sa for 9år siden:

Eg synest og heile passorddiskusjonen blir absurd og minner meir om mistillit til folk enn om noko anna. Eg kan låse opp telefonen til mannen min og eg kan nettbankpassordet hans slik at eg kan bruke hans kort til å betale med. Men eg bruker ikkje telefonen hans til anna enn å (ein sjeldan gong) ringe min eigen for å finne ut kor eg har gjort av han, eller her om dagen, ringe legevakta med då eg ikkje fann min. Og det synest eg faktisk er ein fin ting.

Å lese hans mail, sms og liknande ville vore eit stort tillitsbrot og eg veit at vi tenker rimeleg likt om dette. Men det er praktisk at eg kan komme inn på hans pc og at han kan komme inn på min mac, i ein del tilfelle. Og skriftleg kommunikasjon kan alltid komme på avveie. Det er det avsendaren sitt ansvar å vere obs på.

nokon sa for 9år siden:

Men eg har eit spørsmål til dykk som skriv om heilt separat økonomi: Korleis gjer ein det, i situasjonar kor ein ikkje er jamnbyrdige? Vi har hatt periodar kor den eine har forsørga den andre, begge vegar. Ein av oss har vore mellom jobbar eller fullført studier og liknande. Ein av oss har venta på vedtak frå nav eller vore i oppstartsperiode i ny jobb og venta halvannan månad på første lønning og så vidare ... Kor rigide er ein, når ein snakker om separat økonomi? Eg har vansker med å sjå føre meg noko anna enn ei "etter evne og behov"-tenking i eit forhold med felles bolig og felles barn. Så eg blir rett og slett litt nysgjerrig på kor separat økonomi folk har, når dei snakker om separat økonomi.

Dixie Diner sa for 9år siden:

Så enig!

Jeg kjenner forresten et ektepar med helt separat økonomi, der mannen måtte be kona om et LÅN til tannlegeregningen sin. Hun sa nei, han måtte låne i banken. Og låner han en femtilapp av henne, må han betale den tilbake snarest. Jeg fatter ikke at noen kan ha det sånn.

Myria sa for 9år siden:

Det er nettopp det jeg også tenker. Man kan ikke stole mye på partneren sin hvis man har behov for å vite den andres passord. Selvsagt, skulle det skje at mannen min har behov for å bruke min telefon/PC så er ikke det et problem (dog har det aldri på våre 16 år sammen oppstått en situasjon hvor vi har hatt behov for å bruke hverandres telefoner, men vi har lånt hverandres PCer ved noen få anledninger), men om han spurte om og forventet å få vite passordene uten noen grunn, bare for å ha en teoretisk mulighet til å bruke dem, så hadde jeg reagert.

Strå sa for 9år siden:

Jeg kunne ikke hatt det sånn, hadde neppe kommet til klinestadiet en gang. :eek:

nokon sa for 9år siden:

Då er du sannsynlegvis mykje meir ordentleg enn eg og mannen min, for vi er stadig i situasjonar kor ein av oss er utan mobil, lommebok, nøkler eller bankkort og må bruke den andre sitt. Og når mannen køyrer avgårde med min telefon i bilen og hans ligg igjen på stellebordet, er eg glad for at eg teknisk sett har moglegheit til å ringe noko anna enn nødnummeret den dagen.

Det ville ikkje falt meg inn å brukt mobilen hans til å lese Mail eller sms, likevel.

Input sa for 9år siden:

Jeg tenker vel heller at man ikke kan stole mye på partneren sin dersom man har behov for å holde låsekode til mobilskjermen hemmelig.

oslo78 sa for 9år siden:

Der har du mannen min og meg også. Vi hadde felles mobil helt til for fire år siden (som erstatning for hustelefon rett og slett) og bruker i dag mobilene fullstendig om hverandre. Den som ligger nærmest bruker vi når vi skal ringe folk vi kjenner begge to for eksempel. Meldinger sender vi fortrinnsvis fra egen telefon, og vi leser ikke meldingene til hverandre med mindre det er informasjon om ting angående barna som vi trenger å sjekke.

Vi er ville og gale og åpner brevene til hverandre også vi da - det er jo bare regninger og tannlegetimer som kommer i posten likevel + julekort til jul.

Malama sa for 9år siden:

Grunnet stor tillit kjenner jeg passordet på mannens mobil. (Og har ikke passord på min egen. Det var så irriterende, jeg bomma og havna på nødnummer stadig vekk)

Jepp, så kan han svare for meg når min bror ringer og jeg står lettere stressa og "jada, vi er snart klare til avreise, vi møter deg der" og jeg kan svare for ham når han kjører bil. Vi har alltid praktisert "den som ikke kjører, er telefonvakt" Og den som ringer hører helt klart forskjell på ham som sier "Hei, det er Malamamannen, Malama kjører nå" og meg som sier "hei, mamma". Nemlig. Jeg har ikke passordet for å teoretisk kunne sjekke, men fordi jeg har et hode for tall, og han har bedt meg om å ta telefonen hans og gjøre noe for ham mens han kjørte noen ganger. Og etter å ha gjort det to ganger, så sitter det. Akkruat som jeg, irriterende nok den dag i dag kan det min bror gjorde mot meg bare for å terge/teste meg en gang for 25 år siden. Strekkkoden til havregryn. Baklengs. Det er bare sånn jeg er. Han kan selvsagt endre koden om han vil. Så er det hemmelig der igjen, til neste gang vi er på langtur, og han trenger at jeg svarer hans mor på sms, eller ringer oppigjen til hans far på bloetooth-høytaker i bilen, etter at det ble brutt.

Jeg åpnet slett ikke brevet hans da det kom et brev fra Politiet, jeg bare fortalte ham "det kom et brev til det fra Politiet". "Det er nok politiattesten min, flott, den må jeg få gitt til Hovedtreneren på guttungens fotballlag, legg den i fotballbaggen" Sånn siden han er hjelpetrener måtte han ha attest på at han ikke er skummel mot småbarn, eller i alle fall ikke dømt for det.

Men jeg åpner brev som det står "Til Malamamannen med familie" på. Nemlig, for vi er familien. Og han kommer jo ikke hjem før leggetid for tiden, så sansynligehten for at han svarer på invitasjonen til en konfirmasjon er større om jeg sier "Hvem er Adriana egentlig? (som i, hvem sin datter er det?) Eller, hvor bor hun egentlig, vi er invitert i konfirmasjon, kan du ta seg av å svare?" enn om jeg lar konvolutten ligge der til han finner på å åpne den. Men som sagt, brev med bare hans navn på legger jeg bare frem og sier "Det er brev til deg (fra ..., om det står utenpå)"

Vi har ikke hver vår ipad, den deler hele familien, men så er det ingen som får mailen sin inn der da. Jeg kan mailpassordet hans også, det har da vært en gang eller tre han ringer "kan du logge inn på mailen min og søke opp den og den mailen og gjøre slik og sånn" Men jeg leser jo ikke alt ANNET på mailen hans når jeg først er logget inn, liksom.

Det handler om tillit. Til at vi vet at vi ikke har hemmeligheter for hverandre, og at vi likevel respekterer hverandres private kommunikasjon. Selv om vi teoretisk har tilgang, fordi det har vært praktisk av og til.

Men jeg ser absolutt ikke hva dette har å gjøre med at vi har felles økonomi, og det klarer vi ha helt uten at noen av oss teller på hva den andre bruker penger på. Det er våre penger. Innkjøp av normal karakter bedriver vi begge uten å spørre. Innkjøp av større betydning snakker vi om, fordi det påvirker vårt felles liv. Men det har ikke hittil skjedd at noen har lagt ned veto av den grunn.

løve70 sa for 9år siden:

Nå har det foreløpig ikke vært et problem for oss. Hvordan vi hadde håndtert hadde kommet helt an på hvorfor vi ikke var jevnbyrdige. Jeg kan absolutt se for meg situasjoner der det hadde vært aktuelt for den ene å forsørge den andre -eksempelvis dersom en av oss fikk tilbud om å jobbe i et annet land for en periode (og ta med familien).

Apple sa for 9år siden:

Jeg vet ikke helt... Men det er bare ikke naturlig for meg å si: jeg må låne tlf din, hva er koden?" Da ville jeg spurt om å låne den, så hadde han låst den opp og gitt den til meg. Jeg kjenner at det byr meg i mot å be om koden.

Ang økonomi, så har vi alltid hatt dette separat. Vi har dog noenlunde lik inntekt, så jeg ser at det forenkler. Har aldri vært mellom jobber, uten jobb etc og hadde jeg feks vært en måned uten lønn pga studie eller noe, så hadde jeg belaget meg på å dekke dette selv. Jeg er bare så vant med å ordne opp for meg selv og liker å ha det sånn.

Hadde en av oss blitt ufør eller noe, hadde vi sikkert tatt en prat om hvordan vi gjør det økonomisk fremover.

rine sa for 9år siden:

Det at man ikke har passordet til ektefellens mobil, er virkelig ikke det samme som at man ikke har tillit til hverandre. Det har med respekt for hverandre å gjøre, og kanskje også med et ønske om å fortsette å være to selvstendige individer, også etter at man er gift. Jeg har pinkoden til mobilen min liggende i en skuff, mannens ligger sikkert også et sted, så i nøden skulle vi sikkert klart å komme inn på den andres "områder" begge to. Jeg stoler også på at mannen min ikke leser mine mailer om jeg skulle gå fra laptopen åpen, men jeg synes likevel det er veldig praktisk og greit at det i praksis bare er jeg har tilgang til min private kommunikasjon med jobb og venner.

Teofelia sa for 9år siden:

Jeg tror forøvrig ikke at folk som gjør ting på en annen måte enn vi gjør har problemer med tillit i forholdet eller lever i en dårligere form for forhold enn det vi gjør. Jeg bare antar at de bruker telefon og datamaskin på en litt annen måte.

nokon sa for 9år siden:

Eg tenker heller ikkje at det nødvendigvis handler om mistillit. Men eg stusser litt over reaksjonane på noko eg opplever som praktisk og uproblematisk. Eg er sikker på at privat kommunikasjon ikkje blir overvåka, sjølv om eg ber mannen om å slå opp GPS-anvisningar i Google Maps på min telefon, medan eg køyrer.

nokon sa for 9år siden:

(For øvrig var Ungen (2,5) eit siffer i frå å slå rett kode på mobilen min i dag, etter å ha observert kva eg gjer når eg skrur på telefonen).

rine sa for 9år siden:

Det er jeg også, men han bruker sin egen mobil til denslags, evt.min, låst opp av meg. :nemlig:

Teofelia sa for 9år siden:

Jeg er egentlig mest fascinert over at folk har meninger om hvorvidt det er greit at mannen min får lov til å bruke mobiltelefonen min.

rine sa for 9år siden:

Hvem har det? Jeg har bare meninger om hva min mann får lov til. Han får som sagt også lov til å bruke min.

Teofelia sa for 9år siden:

Anne C sa for 9år siden:

Det er ytterst sjeldent at det skjer, men det er ikke noe problem å låne hverandres dingser hvis en av oss ikke har med sin. Det er ikke det samme som at vi bruker hverandres dingser når den andre ikke er der eller noe i den duren.

Katta sa for 9år siden:

Men det er vel ikke helt uvanlig å dele en ipad?

Anne C sa for 9år siden:

Mannen min bruker ikke iPad. Men han låner av meg eller gutta hvis han har behov. Han kan ikke koden på iPaden min heller, men den er ikke hemmelig. Jeg har Mac, han har PC, det bruker vi ikke om hverandre. Han fikser ikke Macen, og jeg har ikke behov for å bruke jobbPCn hans.

Katta sa for 9år siden:

Men det er jo endel familier som ikke har en pc/mac til hver. Og som ikke har skjønt hvordan man setter opp en bruker til hver. Jeg tror man må regne med at det er en viss mulighet for at man kjenner noen sånne folk også.

nokon sa for 9år siden:

Vi har ein iPad som blir brukt på deling, men der er det ikkje installert messenger og eg har skrudd av iMessage, slik at ikkje tekstmeldingar skal forvirre seg inn på iPaden eller slik at folk skal slippe å få Facetime-anrop frå toåringen når vi prøver å snooze han med litt netflix på morgonkvisten. Mail går heller ikkje inn på iPaden. Så det er ein mykje mindre privat allbruksdings.

LaBanga sa for 9år siden:

Ja, man må nok bare det. Mange familier deler dingser og datamaskiner, så man kan rett og slett ikke regne med at meldinger man sender ikke blir lest av flere. Det er vel konklusjonen jeg har gjort meg.

Katta sa for 9år siden:

Jeg tror man kan regne med at folk stort sett ikke leser hverandres mail, men å sende noe som virkelig ikke skal ses av noen andre er risikosport tenker jeg. Med mindre man vet at folk har hver sin dings.

Anne C sa for 9år siden:

Vi har vel kanskje i overkant mange dingser, og alle epleting er forbundet med min iTunes. Men jeg har slått av alt som er personlig på alt unntatt iPhonen min. iMessage og alt sånt er av, gutta sine dingser er låst for alt som er personlig for meg.

Katta sa for 9år siden:

Før det gikk inflasjon av dingser hjemme hos oss hadde vi bare en datamaskin. Vi brukte samme mailprogram, og mailen vår kom inn i hver sin innboks. Vi leste ikke hverandres mail den gangen heller. Men tilgang, absolutt.

Anne C sa for 9år siden:

Jeg tok over mannens emailadresse som jeg hadde i mange år før jeg gadd å lage min egen. Han hadde full tilgang hvis han ville det.

nokon sa for 9år siden:

Eg liker å skrive med penn og papir og skriv "dagbok" i gammeldagse notatbøker. Å låne bort telefonen min til mannen og stole på at han ikkje les sms og mail, blir som å be han hente ein paracet i nattbordskuffa og stole på at han ikkje les dagboka mi. Begge deler handler om gjensidig tillit og respekt.

Teofelia sa for 9år siden:

Jeg tenker at folks kommunikasjon er like trygg som den alltid har vært, uavhengig av digitalisering. Da jeg var tenåring, hadde jeg alle brevene mine i en skoeske. Den eneste grunnen til at min mor ikke leste dem, var fordi det var utenkelig å gjøre slikt. Nå bruker mannen og jeg hverandres iPader om hverandre, avhengig av hvem av dem som er ledig, og den eneste grunnen til at vi ikke leser hveranders epost, er fordi det er utenkelig å gjøre noe slikt. Det har alltid vært tillit og ikke fysiske sperrer som har holdt kommunikasjonen trygg.

Pebbles sa for 9år siden:

Sånn tenker jeg også.

Input sa for 9år siden:

Helt enig. Dersom jeg skulle fulgt tankegangen til enkelte her, kunne jeg ikke latt mannen min være alene hjemme. Og jeg kunne vel ikke vært alene hjemme heller. Det et ingenting som hindrer ham i å lete gjennom alle papirer jeg har ifm med arv etter foreldrene mine. Og det er godt mulig det finnes noe sensitiv i hans papirbunke også, men det vet jeg ikke fordi jeg er til å stole på. Men det et kun min egen moral som hindrer meg i å finne det ut.

Dixie Diner sa for 9år siden:

Enig. Synes enkelte er vel naive om de sender sensitiv informasjon rundt på nett og i sms og stoler på at det aldri vil bli lest av andre. Man kan egentlig aldri gardere seg 100 % mot sånt, det bør man jo vite når man sender meldinger. Og om man ikke kan stole på sin partner så lever vi i hvert fall på hver vår planet når det kommer til hva som betyr noe i et forhold.

Anne C sa for 9år siden:

Det å stole på partneren sin, og det å ikke ha tilgang på hverandres dingser har jo ikke noe med hverandre å gjøre. Ikke hos oss i alle fall.

Filifjonka sa for 9år siden:

Ikke her heller. Absolutt ikke.

rine sa for 9år siden:

Ja, selvfølgelig handler det om tillit. Hvis jeg virkelig måtte lese mannens mail, skulle jeg selvsagt klart det på en eller annen måte, nesten uansett hvor mange passord og låser han hadde. Jeg synes likevel det er en mellomting mellom "alt mitt er ditt og vi har ingen hemmeligheter for hverandre"-parene med felles mobiltelefon og mailadresse og å skifte passord to ganger i uka i frykt for at ektefellen skal SMS-ene sine.

LaBanga sa for 9år siden:

Poenget er jo ikke at man ikke skal ha tillit til partneren sin. Det jeg har reagert litt på i disse diskusjonene er at noen ser ut til å ikke respektere at selv om en ikke har noen hemmeligheter for mannen sin, så er det ikke dermed sagt at andre regner med at meldinger man sender til en person, også automatisk blir delt med dennes ektefelle/partner. Uavhengig av hvor sensitiv informasjonen er. Jeg foretrekker å vite at meldinger jeg sender til en person faktisk blir lest av den personen og ikke noen andre, uansett hva jeg skriver.

Så par som har felles Facebookprofil f.eks får ikke personlige meldinger fra meg. Men de er i det minste ryddige og forteller at de har en felles profil, slik at man vet at begge disponerer den.

rine sa for 9år siden:

Signerer alt. :ja:

Teofelia sa for 9år siden:

Candy Darling sa for 9år siden:

Igjen er det veldig pest eller kolera her, da. Min mann vil aldri med vilje sjekke min mail eller telefon eller chat. Likevel har jeg ikke slått av SMS-varsler, og gmail sender varsel med de to første linjene av mailen som pop-up på Macen som står på kjøkkenet. Mannen har sin FB oppe stort sett hele tiden på samme Mac, så chatten ligger der jo.

Jeg tror, slik som dingsene nå har blitt, at de fleste må forutsette at andre kan få glimt av deres kommunikasjon med andre. Det er det som er default, og man kan ikke pålegge folk å endre deres innstillinger for at man selv skal få ivaretatt sin privacy. Jeg sender aldri sensitive meldinger på SMS lenger, jeg forutsetter at de kan bli uforvarende lest - selv om ingen rundt meg er hverken invaderende eller snokete.

nokon sa for 9år siden:

Eg synest bare det blir veldig rart å tenke at å ha påloggingsmoglegheit til mobil/laptop er synonymt med å lese all privat kommunikasjon. For det er det på ingen måte. Og grunnen til at mannen min veit koden, slik at han kan bruke min telefon for å ringe sin telefon når telefonen hans har hamna i skittentøyskurven eller inni ovnen på leikekjøkkenet til toåringen, er jo nettopp at han ikkje bruker ein kvar hypotetisk sjanse til å invadere mitt privatliv.

LaBanga sa for 9år siden:

Det trenger jo ikke bety at det er en automatikk, men muligheten er der både ubevisst og bevisst. Men det er jo like viktig for de som sender meldinger som for de som mottar de at man vet.

Jobben min betaler min mobiltelefon og forbruket mitt der, og vi kan lese jobbmail på mobilen, og da krever min arbeidsgiver at jeg ikke oppgir koden på min mobil til andre, og at jeg har kode med passord (sånn er det jo på alle mobiler nå til dag). Det samme gjelder jobb-pc-en.

Teofelia sa for 9år siden:

rine sa for 9år siden:

Jeg lurer litt på hvordan dere tenker rundt disse problemstillingene når dere sender SMS om barns sykdom til f.eks. lærere. Tar dere det for gitt at læreren har sikret seg best mulig mot at ektefeller og barn ikke, bevisst eller ubevisst, ser meldingen? Lærere flest har jo ikke egen jobbtelefon, men bruker sin private. Og er det i så fall OK om de ser at "Kari er syk i dag også" ? Hvis ja, er det også OK om de ser en SMS av denne typen: "Kari har ikke blitt bedre, vi har time hos BUP i dag." :vetikke:

Dixie Diner sa for 9år siden:

Har aldri sendt sms til noen lærer, men vi sender ofte mailer til hverandre. De går jeg jo egentlig ut fra at kun læreren leser, men vi har aldri sendt noe sensitivt der heller så jeg har ikke tenkt så mye over det. Tror jeg hadde bedt om en samtale face to face enn å skrive masse sensitive greier i en mail. Men uansett så synes jeg vi kan skille litt på jobbgreier og personlige greier. Hvis jeg hadde en jobb der jeg fikk "sensitiv" info på sms og mail, hadde jeg sikret meg deretter. Men det har jeg ikke, og det har ikke mannen min heller.

Candy Darling sa for 9år siden:

Jeg ville aldri sendt den typen informasjon på SMS, rine. Vi blir også oppfordret om ikke å sende sensitiv informasjon på mail, men heller avtale tid for å ringe.

Filifjonka sa for 9år siden:

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om sms i jobbsammenheng og direkte taushetsbelagt informasjon, men privat er min erfaring er ihvertfall at noen ting kan være lettere å snakke om på sms enn på telefon. For eksempel kan tenåringer åpne seg mye mer i den kanalen enn de kan muntlig noen ganger.

rine sa for 9år siden:

Jeg kjenner absolutt tenåringer som heller vil skrive en mail/SMS om noe de opplever som vanskelig enn å ta en telefonsamtale/eller en samtale ansikt til ansikt.

Teofelia sa for 9år siden:

Hadde jeg hatt en jobb der jeg av og til fikk senitive meldinger på SMS, hadde jeg kuttet ut visning av SMS-innhold tvert, men det kan man altså ikke forvente at andre gjør.

Anne C sa for 9år siden:

Nei.

Anne C sa for 9år siden:

Jeg har en mor som sender veldig mye personlig på SMS til meg, det være seg om barnet sin sykdom eller hennes egen.

Floksa sa for 9år siden:

Jeg sender ikke sensitiv info på sms eller mail.
Det kunne ikke falt meg inn.
Sender sms om at ungen er syk. Er det noe utover det blir det pr telefonsamtale eller oppmøte.
Tanken på å skulle sende en sms med innhold som ikke kunne vært pupblisert i lokalavisa til noen er for meg helt fjern. Det er ikke et alternativ på noen plan.

Floksa sa for 9år siden:

Og så forskjellig er man altså.
Vi deler telefoner også innad i storfamilien. Jeg svarer om det ringer på mammas telefon, eller på søsters.
Jeg kan koden men leser selvfølgelig ikke sms, med mindre jeg blir bedt om det.
Hvilket skjer ganske jevnlig.

LaBanga sa for 9år siden:

Nå ble jeg bare litt nysgjerrig på hvorfor du er så streng her? Er det fordi du har mobiltelefonen så tilgjengelig at mange kan lese meldingene dine? Eller fordi du tenker at andre har det? Eller tror du at det er lett for andre, for eksempel lokalavisa siden du nevner det, å få tak i sms-ene? Sms-er lagres jo kun på telefonen, ingen andre steder.

Innhold i sms-er er, med mindre man faktisk har telefonen pil åpen, mer trygg enn mange e-postinnbokser tenker jeg. Hvertfall Hotmail, gmail osv. Det er jo lettere for hackere å logge seg inn på en e-postkonto enn å klare å lese sms-er med mindre man har tilgang på enheten.

nokon sa for 9år siden:

Skular og legekontor og liknande pleier då advare mot å sende sensitiv informasjon på e-post. Ein må jo vere klar over at så lenge ein ikkje bruker spesielle program med kryptering av sensitiv informasjon, er ikkje epost sikrere enn eit postkort. Google-annonser og Facebook-reklame henter ofte stikkord frå chat, messenger, g-talk-samtaler eller epost. Det er ikkje mykje privat over vanleg epost.

Viss ein som lærar får ein epost med sensitiv informasjon er det brot på taushetsplikt å svare på epost. Ein skal svare pr. brev eller telefon/kalle inn til samtale.

Chablis sa for 9år siden:

Kontaktlæreren til poden har sendt flere mail med sensitiv info, jeg har reagert flere ganger men ikke blitt hørt på det.
Kanskje jeg får ta det opp igjen da, selv om det er lenge siden sist.

rine sa for 9år siden:

Filifjonka sa for 9år siden:

Vi har også kommunisert med skolen om diverse på mail, ikke veldig sensitivt men helt klart ikke noe som vi ville trykket i lokalavisa. Jeg foretrekker helt klart å kommunisere på mail fremfor å snakke i telefonen eller skulle møte opp til samtaler for den minste ting.

Fjols sa for 9år siden:

Vi har felles økonomi, hatt i mange år.
Og vi har fri tilgang på hverandres telefoner og e-post.

Null problem, vi er begge enige at slik vil vi ha det.

Får sjelden eller aldri sms/e-post med sensitiv informasjon.

Floksa sa for 9år siden:

Det stjeles mobiltelefoner hver eneste dag.
E-poster blir borte, de overvåkes og lastes ned andre steder. Laptopper stjeles og skolenettverk hackes.
Jeg har nok ikke all verdens tillit til digitale medier nei.

Generellt liker jeg dårlig å legge igjen skriftlige spor.
:paranoid:

rine sa for 9år siden:

Uff, det burde du sagt før jeg hadde tatt copy paste på bloggen din. Usikker på hva jeg skal bruke det til, men kjekt å ha.:nemlig:

rine sa for 9år siden:

Det det var selvsagt tull. :knegg:

Floksa sa for 9år siden:

Det skjønte jeg.
Men det inneholder jo heller ikke spesielt mye sensitiv info.

Pebbles sa for 9år siden:

Jeg synes ikke det er rart at vi har ulik praksis og jeg er også enig i at man som avsender må ta høyde for at sms og mail kan være mer tilgjengelig for andre enn mottaker enn et brev gjerne er.

Likevel er det naturlig for meg å lære opp egne barn til at sms og mail er personlig og ikke noe de skal lese om det ikke er deres eget og det er like mye av hensyn til den som eier dingsen som av hensyn til de som har sendt meldinger til eieren. Jeg anser det som helt greie kjøreregler som ikke er vanskleig å følge og som viser at en tar hensyn og viser respekt for andres både eiendom og privatliv. Jeg opplever det foresten motsatt av hva flere her sier skjer når det piper og blinker i en mobil som ligger på bordet - jeg flytter automatisk blikket bort fra telefonen fordi jeg vet at det vil poppe opp en melding som ikke er ment for mine øyne. (Akkurat som jeg ikke ville gått bort og lest på et åpnet brev liggende på en benk når jeg er på besøk hos svigerforeldre, f.eks.)