Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Paret som blir intervjuet sier at det å ha egne penger til eget forbruk handler om frihet og identitet.
Jeg ser poenget. Men selv har vi 100% felles økonomi og har hatt det siden vi ble samboere tidlig i tjueårene (dvs vi har i mange år hatt hver våre kontoer før vi fikk en felles - men vi betraktet alle pengene som våre, og lånte hverandres kort etter behov).
Jeg ser jo at dette fungerer så godt hos oss kun fordi vi har et helt likt syn på økonomi og forbruk. Vi har et fonuftig men avslappet syn på penger, tror jeg vi godt kan oppsummere det med. Jeg liker veldig godt at ingen av oss "passer på" den andres forbruk og vi kommenterer aldri negativt at den andre har kjøpt noe vi selv strengt tatt ikke ser nytten eller behovet av. Men det er selvfølgelig osgå fordi vi stoler på at den andre ikke tar helt ville beslutninger. Dyre ting (over et par tusen) diskuterer vi alltid sammen først.
I lys av intervjuet ble jeg nysgjerrig på hva som er vanligst - felles eller delt økonomi? Og er dere fornøyd med den ordningen dere har, eller skulle dere ønske noe var annerledes?
Har det nøyaktig som dere og har også helt likt syn på penger - vi er begge nøysomme, men kan bruke mer penger på noe som gir oss virkelig glede (les reiser og opplevelser).
Vi har også ganske felles økonomi, men slett ikke likt syn på pengebruk. Men noe skal vi jo ha å snakke om. Jevnt over er vi dog ganske enige, og jeg opplever at vi begge tenker 'oss'.
Vi har hver vår lønnskonto, men felles budsjettkonto til lån, forsikringer og andre faste utgifter, og betaler begge inn på et par andre kontoer fast. Så betales alt av mat, klær og diverse annet ut fra den som har.
Nå har vi vært sammen siden vi var 19, og skapt alt vi har sammen, så det var egentlig aldri noe 'hvert vårt'. Vi kjenner ikke til den type liv, men jeg ser helt klart at om jeg var i en annen livssituasjon så ville jeg gardert meg mer.
Vi har helt felles økonomi, og det har funket for oss i alle år (vi har vært sammen i 18 år). Vi har selvsagt hver vår lønnskonto, men bruker av dem som det måtte passe, har ingen oversikt på "mitt og ditt", alt er "vårt", samme hvem som tjener hva. Jeg fikk over 100.000 i forskudd på arv for noen år siden, det ble våre penger, ikke mine. Kunne ikke falt meg inn å ha separat økonomi nå. Hadde jeg blitt skilt og funnet en ny mann, hadde jeg hatt separat økonomi eventuelt frem til jeg det føltes naturlig med noe annet, men siden jeg og min mann har vært sammen siden vi var små barnerumper så stoler vi 100 % på hverandre og det har alltid føltes naturlig å ha alt felles. Alt står også i begges navn.
Situasjonen hadde nok vært en annen om vi var godt voksne og etablerte da vi ble sammen, men alt vi har har vi skaffet oss sammen.
Vi har i utgangspunktet 100% felles økonomi, sånn ser vi på det selv ihvertfall, og det fungerer helt supert. Sjelden eller aldri krangling om penger.
Vi har en felles regningskonto som fylles med en prosentvis andel av lønningen, og en felle sparekonto. Alle faste utgifter trekkes fra regningskontoen, og vi sparer likt hver mnd til sparekonto. Vi dytter begge innpå ekstra der, om det dukker opp ekstra penger (bonuser ol).
Vi handler mat fra hver vår lønningskonto, og bytter på å handle mat. Det jevner seg stort sett ut greit.
Resten av pengene bruker vi litt som det passer oss. Vil mannen ha seg nye klær feks, så legger ikke jeg meg bort i det.
Vi har vel en felles økonomi, uten å ha felles konto der lønn kommer inn. Lager budsjett over hva som skal inn og ut hver mnd, fordelingen er at de som blir igjen etter faste utgifter og sparing skal deles likt på oss. Så i praksis har vi autotrekk fra lønningskontoene våre til regningskontoen på en bestemt sum og vi sitter igjen med lik sum som skal dekke forbruk og mat. Vi handler litt sånn annenhver, men i snitt handler nok mannen det meste av maten og jeg det meste av klærne, i sum er det nokså likt.
Vi har fellesøkonomi, men pga at mannen har dyr hobby så har vi valgt å ta ut like mye i "lommepenger" som vi overfører til hver vår konto hver måned. Det fungerer utmerket for oss og har spart oss for mange, mange diskusjoner.
Vi har felles økonomi for faste utgifter og mat, men separat økonomi for eget forbruk.
Slik har vi hatt det i alle de 20 årene vi har vært sammen, og det funker så det suser. Jeg har forsvart denne ordningen for egen del ørti ganger her inne opp gjennom åra, så jeg tror ikke jeg orker å ta det igjen, men for meg er det helt uvurderlig å
a) ha "egne" penger som jeg kan disponere akkurat som jeg vil, og
b) slippe å ergre meg over hva mannen måtte finne på å bruke penger på.
Vi har samme grunnsyn på økonomi, og lever begge nokså nøysomt, så det er ikke der det ligger.
Jeg kunne ha skrevet dette selv. For oss er felles økonomi det enkleste. Jeg har ingen grunn til å "egne penger" så lenge jeg kan bruke penger fra fellesen akkurat slik jeg vil. Vi er veldig enige om hva det er verdt å bruke penger på, og jeg kan knapt huske at vi har hatt noen krangler/diskusjoner rundt dette temaet i det hele tatt.
Ingen av alternativene i pollen passet for oss. Vi har ingen felles kontoer, men fordeler regningene som kommer nokså broderlig.
Han har større personlig forbruk enn meg, men ikke verre enn at jeg lever helt greit med det. For vi har aldri akutt pengemangel. Vi tjener relativt likt.
Vi har det omtrent som dere, Zoe, og slik har vi hatt det siden vi flyttet sammen når jeg var 18-19. Det fungerte da og det fungerer nå; både når den ene studerte og den ene var arbeidsledig osv har vi fått dette til å fungere. Vi er som dere enige i synet på penger og ingen diskuterer om man kan kjøpe ett blad osv, vi snakker heller om litt dyrere ting den ene har lyst til å bruke penger på. Det er sjeldent man da har hatt bruk for, om noen gang, å si at nei, det tror jeg ikke vi kan få til at du kan bruke penger på akkurat nå - nettopp for at begge er like fornuftige så begge ser det an når det kan være greit å bruke penger og ikke.
Vi har helt felles økonomi, men vi har ikke delt konto. Vi betaler omtrent det samme hver mnd på utgifter. Hvis den ene har litt lite penger en mndr pga hva det måtte være, så overfører vi til hverandre. Mannen min har alltid tjent ganske mye mer enn meg, men nå er han desverre arbeidsledig, så da er han avhengig av mine penger på en helt annen måte enn han har vært før. Rollene er litt snudd for å si det sånn.
Vi testet ut det med felles konto en gang for en evighet siden, men det var liksom ikke noe for oss. Vi har aldri kranglet om penger, og vi har ikke oversikt over hva den andre bruker pengene sine på. Eller vi kontrollerer det ikke da.
Ja, blir som jeg beskrev det. Jeg synes også det er digg å kunne disponere mine egne penger som er ment til eget forbruk helt fritt. Vi pleier å koordinere handling av klær og utstyr til ungene, så ikke den ene ender opp med å betale alt, men ellers legger vi oss ikke så mye opp i hva den ene kjøper til seg selv.
MEN, jeg må si at jeg legger meg opp i hva mannen vil kjøpe av hifi-utstyr til hjemmet vårt, selv om han bruker aldri så mye sine egne penger. :knegg: Og han legger seg opp i mine interiørsprell... :mumle:
Jeg kan skrive under på hvert ord. Alt er felles og vi blir enige om disponering av større utgifter. Sånn har vi hatt det siden vi avviklet to av tre husholdninger og reduserte til bare en, ca. tre kvart år etter at vi giftet oss.
Vi har felles økonomi, med egne lønnskontoer som begge kan disponere på nettbanken. Vi har hatt det slik siden vi flyttet sammen da vi var 19, og det fungerer veldig bra da vi har et veldig likt syn på penger og forbruk. Vi har vært sammen i snart 25 år og jeg tror aldri vi har kranglet om økonomi.
Vi har helt felles økonomi og synes at det fungerer godt. Vi har, som flere andre her sier, et ganske likt syn på hva vi bruker penger på og driver aldri og sjekker opp hva den andre kjøper.
Nå kan jeg ikke huske tidligere diskusjoner om dette, men jeg synes det høres rart ut at du har måttet forsvare deres ordning, bluen? Jeg trodde det var den aller vanligste ordningen og at vi var de "rare" som bare har alt felles.
Vi har felles økonomi. Separate kontoer, bortsett fra en sparekonto, men ellers går det meste i samme dragsug. Mannen er nok litt mer nøysom enn meg (og godt er det, ellers hadde vi vært blakke), men vi krangler ikke om økonomi.
Jeg syns felles økonomi og felles eie av alt er genialt og enkelt.
Jeg orker ikke så mye pes og styr, og mener oppriktig at ting og penger ikke er så viktig.
Vi deler alt når vi er sammen, deler alt om vi går i fra hverandre. Jeg/vi bryr meg ikke om at jeg har arvet ting som kan skjevfordeles, eller at han hadde med seg egenkapital, eller bla, bla, bla. Del likt.
Kan signere dette. Har fungert utmerket i snart 27 år.
Jeg kan ikke huske vi noengang har kranglet om økonomi enda vi virkelig har opplevd trange tider.
Vi har selvsagt hver våre lønnsskontoer samt at vi har hver for oss egne kontoer hvor vi selv sparer opp til ulike ting. Vi har også en konto hvor vi sparer til uforutsette utgifter.
Vi har ikke felles økonomi. Hver vår lønnskonto, men felles regningskonto og sparkonto. Det hjelper lite, siden det bare er jeg som sparer og det er mine sparpenger som blir brukt dersom det mangler noe her og der...
Vi har også skjev eierbrøk på huset, etter hva vi bragte inn i forholdet for 9 år siden.
Vi har mange konflikter rundt økonomi, og ville nok hatt det uansett hvordan vi hadde løst det, men synes det er vanskelig skrive så mye mer om det på åpent forum uten å utlevere så mye. :(
Jeg har absolutt inntrykk av at det er vanligst å ha alt felles, ja. Jeg har (her inne) følt meg som en mistroisk (og sikkert også uromantisk :knegg: ) gjerrigknark som sitter og gnurer på en konto som bare er min.
Ser for meg en spinnoff nå, på linje med etternavntråden: Er du feminist, og har dere felles økonomi? :humre: (Det må vel egentlig være mest feministisk å tviholde på noen kroner for seg sjøl, må det ikke? :hyper: )
Vi har felles økonomi, men hver vår lønnskonto der vi disponerer overskudd etter regninger og mat etc selv. Vi fører over fast beløp begge to på en regningskonto som står på min nettbank, samme til en felles sparekonto. Dersom vi er i minus på regninger blir vi enige om hvem eller begge som fører over ekstra, samme med alt annet av ferier osv. Mannen min tjener mye mer enn meg så ofte er det han som betaler større summer .
Om du ser på pollen så langt, så ser du at oss med felles økonomi er i mindretall. :nemlig:
I forbindelse med det siste du sier - det var forøvrig også noe jeg syntes var interessant med intervjuet: det blir sagt at separate kontoer til eget forbruk er viktig for frihet og identitet. Jeg opplever at for meg er det ikke slik - er jeg med det en feminist som går mot strømmen? :humre: Vi opplever begge full frihet og egen identitet intakt med alt felles - men det er helt sikkert fordi vi ikke kritiserer og blander oss opp i hverandres innkjøp og at dette kan vi ha lave skuldre på fordi vi begge vet at større innkjøp vil bli diskutert i forkant.
Hvor mye vi har til eget forbruk varierer litt etter hvordan den økonomiske situasjonen er. Nå er vi i en fase der vi ønsker å betale ned på lån mest mulig, så vi har ikke spesielt mye til eget forbruk. Jeg har litt mer enn mannen til siden jeg er dyrere i drift. :sparke: Men om en av oss trenger (eller "trenger") noe til seg selv som det ikke er dekning for gjennom det beløpet vi har hver for oss hver måned går det stort sett fint å ta det fra felleskontoen så fremt vi har råd til det.
Den tiden vi bodde rimelig og likevel tjente bra hadde vi omtrent 3-4 ganger så mye som nå til eget forbruk. Og vi brukte opp pengene. Ikke spør meg hva de gikk til, jeg blir gal av å tenke på at vi gjorde det sånn og ikke heller betalte mer ned på lån eller sparte mer penger. :gal:
Ja, jeg tenkte kanskje på prosenten som har valgt "min" løsning (som jo er overraskende mange her) kontra resten. F.eks. har jeg både venner og kollegaer der samboerne har hver sin konto, men helt mangler system på hvem som betaler hva. De handler mat og betaler regninger i vilden sky (og har gjerne bunnskrapte konti før lønningsdagen også). Det hadde jeg ikke takla, kjenner jeg - da hadde felles økonomi vært å foretrekke. Såpass mye av den trassige "urettferdig!"-fireåringen har jeg nok fortsatt i meg. :sparke:
Fullstendig separat økonomi på 18. året. Deler felles kostnader etter regnskap, og det har jo blitt så enkelt med dagens nettbank. Gjerrigknark og feminist. ;).
Akkurat slik som her, bortsett fra at vi ikke lever så nøysomt. Vi reiser mye, spiser en del ute og bruker endel penger på opplevelser, men det er slik vi begge ønsker å bruke pengene våre.
Vi har alt felles men egne kontoer. Ikke noe mitt, bare vårt. For oss funker det supert.
Vi tjener ulikt og mannen ville absolutt kommet best ut av det med separat økonomi, derfor har jeg latt det være opp til han. Men det ville begrenset mye om vi skulle forholdt oss til hver vår økonomi siden han ville hatt råd til mye mer enn meg.
Vi har felles økonomi og ei "Etter evne og behov"-tenking som og er felles. Det fungerer for oss, fordi vi har nokonlunde likt syn på kva vi bruker penger på. Innkjøp som er på over eit par tusenlapper diskuterer vi. Vi har lik eigarbrøk på bolig og lik brøk på lånet.
For meg er dette ei god løysing, fordi vi begge har hatt periodar med ustabil inntekt. I perioden då mannen var i etableringsfasen med eige firma, hadde eg jobb i det offentlege og sikra forutsigbarhet. Då eg fullførte masteren min, var det omvendt. Eg tenker ikkje at andre løysingar er utomantiske og tenker eigentleg at ein må vere litt i balanse med tanke på kva ein bruker penger på, for at dette skal fungere. Er det sånn at ein har ein dyr hobby eller er veldig opptatt av merker og trender, medan den andre er meir sparsommelig, vil ikkje ein slik ordning som vi har fungere.
Du sa det. Alltid hatt det sånn, og kunne virkelig ikke tenkt oss det annerledes.
På grunn av sykdom så har jeg også blitt økonomisk avhengig av min mann (ja, for dagens uføreordninger gjør det slik at hele husholdningens inntekt legges til grunn, ikke bare din egen), og jeg må si at jeg er veldig glad for den økonomiske historikken vår er som den er.
Vi har fellesøkonomi. Det går fint, antakeligvis fordi vi ikke legger oss oppi hva vi bruker penger på. Egen samvittighet styrer. Det betyr at jeg ikke har sperrer på å kjøpe meg støvletter til 4000 kr hvis jeg vil det, og han ville aldri sagt noe annet enn "så fine!". Men jeg ville ikke kjøpt om jeg mente vi ikke hadde råd akkurat da. Hadde han hatt meninger rundt mitt pengebruk, eller jeg om hans, så måtte vi splittet økonomien, jeg kunne aldri levd med følelsen av å ikke være fri.
Økonomi er noe vi aldri krangler om, så da tenker jeg at vi har funnet den beste løsningen for oss.
Vi summerer alle utgifter hver måned, bruker en konto hver og en sjelden gang kredittkort.
Boliglån og SFO går fast fra min konto, han overfører fast beløp for dette. Store utgifter som oppussing, fyringsolje og kommunale avgifter deler vi med en gang. Slike store regninger arkiveres i perm med notat om hvem som betalte og at det er gjort opp for.
Vi har ofte snakket om regningskonto, uten å ha opprettet en. Vi er ikke gift, og bruker ikke samme bank engang.
Vi har fullstendig felles økonomi og felles lønnskonto, det har fungert bra i snart femten år. Har også følt i tidligere diskusjoner at den ordningen ikke er så vanlig.
Vi har aldri sett poenget med felles økonomi (ei heller felles etternavn, men det var en annen tråd... :knegg: ) og får lønnen inn på hver vår konto. Ikke fordi vi har så forskjellig syn på forbruk, men vi ser ikke noen grunn til at vi skal ha en felles. Vi har ansvar for hver våre regninger, betaler halvparten av ferien hver, sånn ca, osv. Mye blir "sånn ca."med oss, men det lever vi godt med. Ingen legger seg opp i hva den andre kjøper, men store/dyre innkjøp blir vi selvsagt enige om.
Vi har det jeg vil kalle helt felles økonomi, selv om vi ikke har noen felles kontoer. Vi har et par felles kredittkort (det vil si hvert vårt kort knyttet til samme regning), og et par kredittkort hver som ikke er felles. Vi har ingen regningskonto, men betaler rundt regnet like mye i fellesutgifter, og så bruker vi penger hver for oss som vi vil, og overfører til hverandre ved behov.
Jeg er fornøyd med ordningen, men innser at den bare fungerer fordi vi har et omtrent like laidback forhold til penger begge to. Hvis vi enten hadde hatt mer presset økonomi eller tenkt litt mer forskjellig, hadde vi sikkert ordnet en felles regningskonto og hatt hver vår privatkonto til "eget" forbruk.
Vi har jo felles økonomi som sådan; alt mitt er ditt og omvendt. Men vi har separate konti, ingen felles foruten lånekontoen som er registrert på begge og en kredittkonto med hvert vårt kort.
Vi har fordelt utgiftene nogen lunde etter hva vi tar inn, så vi sitter igjen med omtrent like mye når alt er betalt; han tjener en god del mer enn meg og betaler deretter - han har i hovedsak ansvar for lånet, bilen, strøm ol. Jeg dekker 80-90 % av matbudsjettet, betaler barnas aktiviteter, klær, dekker SFO ol. I tillegg kommer jo våre "separate" utgifter i form av mobilregninger ol.
Ja, sånn kan det også sies. Og ja - det fungerer veldig godt. Vi krangler ikke om penger, og hvis den ene er veldig short en måned, så får man jo penger av den andre. Det er en selvfølge, om enn ikke noe som er særlig aktuelt allikevel, og vi lever veldig greit med løsningen vår.
Vi har faktisk aldri diskutert å ha noe felles konti som sådan. Mine foreldre hadde samme fordeling som vi har og jeg har sett på det som helt naturlig og aldri tenkt over det i større grad overhode før det dukket opp ulike diskusjoner vedr. dette her på siden, faktisk.
Jeg kunne vel også sitere Bluen, for så vidt. Vi har fasttrekk fra lønnskontoene våre til en felles regningskonto og eget kort til dagligvarer, så mat og faste utgifter betales derfra. Klær til ungene deler vi på ut fra hvem som har igjen mest, hvem som kjøpte sist og litt sånt, egne klær og fornøyelser står vi for sjøl. Om en av oss mot formodning skulle gå tom, så hender det vi overfører noe til hverandre. Utgangspunktet er altså at vi sitter igjen med en viss sum som holdes separat fra resten av økonomien, men familiens behov går foran egne også der. Dyrere innkjøp pleier vi å diskutere med hverandre. Vi er fornøyde med ordninga begge to, og snakker jevnlig om justeringer av fasttrekk og så videre.
Vi har felles kontoer, ikke noe "mitt" og "ditt", men vi vet begge at vi kan kjøpe det vi trenger eller har lyst på uten at den andre blander seg, så lenge en vet at det er økonomi til det.
Om det er trangt en periode går det like mye utover begge, og om vi har det romslig en periode blir det ekstra satt på bufferkonto og bruken av den diskuteres.
Jeg har alltid tenkt at vi har fullstendig fellesøkonomi, men det vi vel har er en kombinasjon. Vi har tilgang til hverandres konti, og ser på alt som "våre" penger, men vi har regningskonto som vi betaler en fast sum til, matkonto og setter av en fast sum i sparing på hver vår sparekonto. Og så sitter vi igjen med en lik sum til forbruk hver måned.
Vi sparte tidligere på felleskonto, men nå setter vi inn på hver vår konto, for at begge skal ha tilgang til likvider hvis noe skulle skje. Man skal blant annet være klar over at kontoer fryses ved dødsfall, noe som kan være problematisk hvis hovedeier av kontoen er den som har gått bort.
Det kan godt hende vi hadde blitt sett på som "folk som handler mat og betaler regninger i vilden sky"for det er litt hipsomhapp hvem som betaler hva og når. I tidligere år, da vi begge tjente mindre, kunne vi også overføre til hverandre-helt uten sure miner. Så lenge ingen av oss er onkel Skrue, men også milevis fra å kvalifisere til deltakelse i Luksusfellen, blir det ingen sure miner. Vi krangler om mye rart, men ikke om penger, og det er ikke fordi vi har så flust av dem. :knegg:
Omtrent som Pepper og Skilpadda: alle pengene er i praksis felles (selv om det bare er de faste utgiftene vi har en felles konto til), men det hadde ikke fungert om vi hadde begynt å klage over hverandres disponeringer. Men vi har aldri noensinne kranglet om penger, så jeg regner med at det vil fortsette å fungere.
Siden vi sammen driver et lite firma og all inntekt kommer derifra ville det vært rart å hatt separat økonomi. Vi har mao ikke egne penger i det hele tatt. Kun fellespenger.
Sånn har vi det også. Alt vi tjener begge to, er "våre" penger, og aldri "mine" og "dine" (men vi har ikke felles lønnskonto altså, vi har selvsagt hver vår lønnskonto og sparekonto). Jeg låner gjerne hans kort, og han låner gjerne mitt. Han betaler gjerne regninger fra min konto og vice versa. Det spiller absolutt ingen rolle. Nå er ingen av oss (og aller minst han) veldig uøkonomiske da, og han kjøper aldri noe han vet vi ikke bør ta oss råd til. Så det funker som gull og har gjort det hele tiden.
Nå er jo jeg ulønnet helt til barnehagestart i høst, så da får hans kort kjørt seg mest, for å si det sånn. Ingen sure miner, det må jo bare være sånn, og det er bare midlertidig, heldigvis.
Ellers har jeg aldri følt at jeg har måttet tenke over forbruket mitt, egentlig. Jeg kjøper stort sett det jeg trenger og har lyst på, det samme gjør han. Med VÅRE penger. :)
Jeg kan signere deg Zoe. Alt vi eier står på begge 2. Vi har ikke felles lønnskonto, men bruker kortene omhverandre. Andre bruk og sparekontoer står på begge
Jeg har dog en konto som står i mitt navn med en arv på - penger jeg ikke aner hva jeg skal bruke til. Høres ut som et I-landsproblem, men det er "såre" penger.
Vi har heller ikkje felles konto, eller, vi har felles sparekonto fordi der får vi betre rente jo høgare beløpet er, men elles har vi kvar våre konti, men med tilgang på kvarandre sine konti gjennom nettbank.
Sånn har vi det og. Vi har vore sambuarar i 15 år og har tre barn. Det fungerer veldig bra for oss! Vi har kvar sinn lønnskonto, men kvar månad når lønna kjem inn på konto blir mesteparten fordelt på to ulike kontoer som er felles: ein regningskonto og ein felleskonto som vi begge har kort på. Begge to får beholde 1000-1500 på lønnskontoen til personlig forbruk. Men dei siste åra har meir og meir blitt definert som fellesutgifter, så det er ikkje så mykje igjen som blir definert som personlig forbruk. Utgifter til tannlege og lege er f.eks. no blitt fellesutgifter. Det siste året har også frisør gått på fellesen, men det trur eg han har gått med på kun fordi han ser at eg går til frisør maks tre ganger i året. Han går aldri. Men kafébesøk med venninner og jentetur til London og sånt er fremdeles personlig forbruk. Og alle Playstation-spela han kjøper.
Vi trekker samme sum hver måned til felles regningskonto. Den går stort sett med overskudd, og overskuddet brukes til reising. :glis:
Pga. ulik inntjening (ustabil også, til tider) har vi hver vår forbrukskonto som vi disponerer selv. Vi har litt ulikt syn på økonomi, så det gir rom for frihet for begge, og det lever vi godt med.
Vi har felles økonomi for faste utgifter og mat, men separat økonomi for eget forbruk.
Tidligere har vi hatt kun felles matkonto, mens regninger ble delt mellom oss. Dette var dumt og gav ofte ekstra misnøye og følelsen av at en betalte mer. Nå har vi egne penger vi bruker som vi vil. Barnetrygd kommer inn på min konto, så kjøp av klær og utstyr til ungene går fra min konto. Mannen - som tjener bedre betaler ferieturer.
Separat økonomi her. Vi deler fellesutgifter 50/50. Han betaler regningene i nettbanken og jeg overfører så halve beløpet til hans konto. Kunne aldri tenkt meg felles økonomi, men så har vi også veldig ulike prioriteringer.
Dette er jo en typisk ting der ikke det fins en løsning som passer alle. En må bare finne ut hva en trives med selv, og hva som fungerer. For min egen del syns jeg det er utrolig fremmed og rart når jeg ser folk som har vært gift i femten år og har barn og hus og stasjonsvogn, stå og dele utgifter i to som om de skulle vært fra helt separate husholdninger - DET hadde ikke jeg giddet å styre med. :)
Jeg mister ingen frithet eller identitet av at vi har felles økonomi, og bryr meg dermed svært lite om å følge rådet fra forbrukerøkonomen.
Vi har felles husholdning der vi bidrar noenlunde likt, men for eget forbruk og sparing har vi hver for oss.
jeg ville kjent det veldig rart om jeg skulle bruke av fellespengene til mine helt personlige utgifter, og på samme måte ville jeg nok steilet om driftsutgifter til mannens motorsykler skulle gått av fellesen.
For oss som har hvert vårt særkullsbarn og et i lag føler jeg det enda viktigere at vi har klare skiller på hva som er hver vår andel i boet.
Og vi har ikke tilgang til hverandres kontoer. Både jeg og mannen min er heldigvis syncet på dette, kontoer, pc, tlf, post osv er strengt private greier og noe man ikke rører.
I mine 3 forhold har vi hatt felles økonomi med egne kontoer. Bortsett fra det første fordi vi drev firma sammen.
Jeg tror nok ikke jeg vil ha felles økonomi igjen ... Men så har jeg heller ikke lyst til å være samboer igjen heller. Ihvertfall ikke på en god stund. :brent barn:
Vi har hatt felles økonomi siden vi flyttet sammen, og det har fungert helt utmerket. Vi har et likt syn på økonomi, og snakker om det.
Vi har ikke en eneste felles konto da, og helt klart er det en andel av tillit her, alle sparepengene våre står på en konto i mitt navn, f.eks. Jeg har min konto, han har sin, vi har kort til til vår egen, og det er det. Regningen som går til fast trekk er fordelt mellom oss slik at vi har en grei balanse igjen, regninger som kommer i posten betaler for det meste jeg (han har nemlig det meste av lån i trekk fra sin) men vi har en felles oppfatning av at det er VÅRE penger, uansett hvem sitt navn som står på kontoen.
Det har fungert for oss i... teller....drøyt 13 år, så vi fortsetter bare sånn.
Vi har helt felles økonomi. Har hver vår lønnskonto, men vi har begge kort til begge kontoene. Har likevel egen regningskonto osv., men det er mer for oversiktens skyld. Har aldri følt meg ufri i forhold til å bruke penger på det jeg vil, innenfor det budsjettet vi har.
Kjenner likevel at jeg er som Bluen, det må være enten helt felles eller så separat som mulig. Hvis ikke hadde jeg nok lett synes at ting ble urettferdig. Vi har likt syn på økonomi, og jeg kan ikke huske at vi har kranglet om det.
Den artikkelen synes jeg var litt sånn "jeg føler det sånn og da må alle andre føle det sånn de også", hvilket ikke alltid stemmer. Ulike familier og ulike utgangspunkt tenker jeg. Jeg og mannen har helt felles økonomi. Hadde jeg giftet meg med ny mann og hadde endel verdier og barn fra før hadde jeg nok ønsket en annen løsning.
Å ha separat økonomi i samme gate som separat mail?
Vi har alltid hatt egen mail, telefon, facebook og hva det måtte være, selv om vi altså ikke har hatt egne penger siden vi flyttet sammen. Det har absolutt ikke noe som helst med hverandre å gjøre.
Vi har felles post og, vi da. :knegg: På de 12 årene vi har bodd sammen har ingen av oss fått mer enn 1-2 konvolutter med håndskrevet navn, og selv da har det vært til oss begge.
Men jeg ville sannsynligvis ikke åpnet et brev som jeg ikke allerede visste hva var, som var adressert til han. Stort sett er det bare regninger uansett, og de er like mye til meg som han, selv om det er hans navn som står på utsiden.
Jeg erindret vagt en tråd om økonomi der jeg husker jeg reagerte på det noen skrev om felles økonomi, så jeg ble nysgjerrig og søkte litt. Hvis jeg fant riktig tråd, handlet bare "uenigheten" om at jeg reagerte på det at "hvis den andre gikk tom for penger, var det hans/hennes problem." Veldig fritt etter hukommelsen dette, altså. :knegg: Igjen-hvis jeg fant riktig tråd, var det ikke så fryktelig mye fuzz rundt verken den ene eller andre løsningen.
Jeg synes ikke det er helt det samme, altså. Jeg har ikke passord til mannens Laptop og mobil, men jeg har lånt visakortet hans (og han mitt) og vet pin-koden. Jeg har også sett på nettbanksiden hans i en eller annen sammenheng og han har sett min, men vi har ikke hverandres passord der heller. Likevel- mailene og sms-ene mine er mer private enn nettbanken, selv om jeg ikke driver med lysskye aktiviteter noen av stedene.
Her har vi tilgang til hverandres "alt". Mine venner vet det, så fortrolige greier kommer uansett ikke frem til feil person. Vi har uansett ingen interesse av å lese hverandres mailer, smser eller lignende, men vi har hverandres passord (har til og med samme passord på mye) og jeg gidder feks. ikke å lukke ned alle nettsider hver gang jeg forlater pcen. Har ingenting å skjule, så da har jeg ikke tenkt over det heller.
Ikke akkurat separat økonomi, men felles økonomi på det vi har felles, og separat for det vi forbruker/sparer personlig.
For meg er det det eneste rette og noe annet ville være helt utenkelig, på samme måte som jeg tenker at det ville være fullstendig utenkelig at mannen min logget seg inn på min pc, min nettbank, min mail eller min FB.
Om det var slik at jeg sto med kr 0 på konto ville det for meg føles bedre å spørre mannen min å låne en tusing enn å gå inn på kontoen hans og forbruke den tusingen.
Det er helt utenkelig at mannen skal ha tilgang til min Iphonekode osv, og jeg håper virkelig ikke at noen av mine nære venner har menn som kan lese deres private samtaler. Det er veldig sjelden jeg skriver fortrolige ting på sms eller Facebook-chat, men det jeg skriver er likevel ment for den/de personene som har mobilnummeret/profilen, ikke ektefellen/partneren. Riktignok er det vel noe i ekteskapsliturgien om at "to skal bli ett," men jeg tolker det iallfall ikke så bokstavlig. :grøsser:
Jeg driver heller ikke lyssky aktiviteter, men har et voldsomt behov for å beskytte de som sende mail til meg mot at andre skal lese det. mulig det har noe med at den ene jobben min er en sånn 24/7-jobb.
Ja, absolutt, Nextlife. Når folk sender mail til min mailadresse, skal de være sikre på at det bare er jeg som leser mailen, noe annet synes jeg er uhøflig.
Det kan godt hende mannen min kan iphone- og ipad-kodene mine, men han går da ikke inn og leser mail og meldinger for det? Det hadde jeg syntes var veldig rart. Selv om jeg ikke har noe å skjule.
Vi har det som HI, men gitt at vi har hver vår bank har vi to regningskontoer hvorav den ene brukes til huslånet og den andre til resten. Det er jeg som ordner med sparing, men det er til oss begge/barna, og så har vi felles matkonto, men hver vår brukskonto som disponeres av hverandre alt etter behov. Dette fungerer ypperlig, men så har vi nokså samme forhold til pengeforbruk.
Det er derfor alle vennene mine vet om dette, og vi deler jo PC så uansett om vi hadde "skjult" Facebook og lignende for hverandre så kunne det jo hendt at det hadde blitt sett av den andre uansett, ergo har jeg sagt til venner og familie at de ikke trenger å skrive ting til meg som absolutt ikke skal leses av mannen, sånn i tilfelle rottefelle. Har aldri vært noe problem. Aldri. Nå er mannen av den karakteren at han synes alt annet enn det som angår ham selv er dørgende kjedelig. Vi går ikke inn og leser hverandres mailer og PMer, vi har da normal folkeskikk.
Min mann har få passord, så om jeg ville kunne jeg nok prøvd meg frem og fått tilgang til det meste. Noe som er fullstendig utenkelig, men i en nødsituasjon kunne jeg logget meg på både her og der.
En bekjent av meg opplevde at mannen ikke kom hjem etter jakt, uten at hun var helt sikker på hvor han hadde avtalt å jakte. Hun kom seg inn på mannens FB, fant jaktchatten og kunne dermed melde han savnet i det aktuelle området. (Mannen ble etter kort tid funnet av letemannskaper med brukket ankel, i et område uten mobildekning.)
Jeg kan passordet til mannen sin mobil, dvs streken han tegner på den. Han vet ikke koden min, og har heller ikke spurt om det. Jeg går selvfølgelig aldri inn på telefonen hans, jeg svarer heller ikke hvis noen ringer til han, og han ikke er der akkurat der. (Med mindre han ber meg om det da.)
Jeg har Mac, han har PC, vi bruker ikke hverandres. Men vi har fint lite hemmeligheter for hverandre.
Jeg blir virkelig litt sånn :gal: når jeg hører om folk som har en symbiosetilværelse der man teoretisk sett kan gå inn å lese mail, chat, bruke kort o.l til ektefellen.
Er dette vanlig, altså?
Jeg har heller ikke hemmeligheter for mannen min, og jeg tror (og håper) at han ikke har noe han holder skjult for meg. Jeg synes likevel privat FB, mailadresse og mobilkode er en Fin Ting.
Nextlife: Jeg vet om noen som har slike symbioseforhold, men vet ikke hvor vanlig det er. :vetikke: Jeg har som sagt brukt kortet til mannen min, (og omvendt) men synes det er noe litt annet å vite pinkoden hans enn mobilkoden. Vi spør alltid før vi låner kortet, selvsagt, og det har vel bare skjedd et par-tre ganger at det har vært behov for å låne også.
.jpg)
