Jeg ser stadig flere FP-ere skriver dette, at de har "landet" og skal bo der de bor for resten av livet. Er du der? I så fall: Hvorfor?
Vi kjøpte nytt hus for halvannet år siden og jeg virkelig elsker(!) huset vårt. Vi har fått det akkurat slik vi ville ha det, og med store barn har vi orden og reda i alle rom. Nabolaget er supert, vi bor i gangavstand til skole og jobb og ungene stortrives. Vi har to etasjer, men kan bo på ett plan. Og også komme oss rundt i rullestol, om så ille skjer.
Men likevel; For resten av livet? I do not think so. Vi vil kanskje ha en leilighet en gang. Kanskje i sentrum, kanskje i Oslo, kanskje i utlandet. Eller kanskje et lite småbruk -det kan jo hende at vi en dag vil like hagearbeid, og vil ha høner og kaniner og en tram å drikke kaffe på? :vetikke:
Huset vårt er bygget og innredet slik vi vil ha det, men vi tenkte hele tiden på at det også skulle være lettsolgt. Sånn i tilfelle. Hva med deg?
Det er ikke akkurat livsløpsstandard på huset vårt, så det beror vel på hvor spreke vi holder oss. Jeg kan ikke tro at det er der jeg bor når jeg er 95, for å si det slik, men planer om å skifte det ut med en annen enebolig har vi ikke.
Jeg kan nok godt bo her jeg bor resten av livet - faktisk er det en perfekt leilighet for meg når ungene flytter ut (nå er den egentlig for liten, men vi klarer oss). Men jeg tviler på at jeg blir. Vi er et lite, sårbart sameie med åtte enheter, og jeg ser for meg at jeg flytter inn til byen og finner meg en leilighet i et større borettslag en diffus "gang i framtiden".
Sånn under forutsetning av at jeg fremdeles har et langt liv foran meg: ikke på vilkår!
Når Guttungen en gang har flytta hjemmefra, skal rekkehuset over tre plan byttes ut med en lettstelt, passe stor, moderne leiliget i særdeles bysentralt strøk. Oh yes! :nemlig:
Nei, når mannen ikke orker å måke den bratte bakken vår mer da flytter vi. Men det regner jeg med er minst 30 år til. Jeg vet ikke om vi kommer til å bo her så lenge, men vi har ingen planer enn så lenge. Vi har bodd her i 10 år, og har fremdeles masse vi vil gjøre her. Når det er "fint nok" så kanskje vi selger.
Njæi... kan jeg ikke tenke meg. Det er masse trapper og bakker her. Kona har lyst å flytte mer sentralt når ungene flytter ut, jeg har ingen sterke meninger om akkurat det - men tenker at det høres logisk ut å ha mindre bolig og frigjøre penger.
Det er ikke livsløpsstandard hos oss heller, men jeg blir til de må bære meg ut, ja. Dette er Hjemme. Huset ligger på samme boligfelt som jeg er vokst opp på, og jeg kan ikke tenke meg å bo noe annet sted. (Bortsett fra kanskje Oxford, men da må jeg bli veldig rik først. :humre:) Vi har lagt ned masse arbeid her for å få det som vi vil, vi skal legge ned enda mange timer; vi bor nær familie; vi har nok plass og perfekt beliggenhet, så får det heller være at planløsninga ikke er helt optimal. Det er godt å ha landa, synes jeg. Godt å ha min egen, lille flekk på jorda. Jeg er ikke så god på omstillinger, så jeg trenger en dønn stabil base.
Nei. Selv om vi akkurat har flyttet inn og jeg er storfornøyd, vet jeg at dette ikke er siste stopp. Om vi ikke mellomlander på enebolig (bor i vertikaldelt halvpart nå), er både jeg og Rochermannen enige i at vi kjøper leilighet i byen med nok plass til overnattingsbesøk når vi ikke har hjemmeboende barn lengre.
Vi kan fint bo her til livet ender, men ser for meg at vi flytter til noe mindre etterhvert.
Dette er noe jegvet vil by på problemer her i huset, for jeg vet at mannen kommer til å ville bosette seg i en liten leilighet midt i byen så snart ungene er ute v huset. Der er ikke jeg...
Jeg vil for det første ha en bolig som jeg kan ta i mot barn med familier i, og ikke ti ville hester får meg ned til byen i en leilighet.
Jeg pleier å tulle med dette og si at når den dagen kommer, så selger vi her og flytter til hvert vårt sted... Jeg litt landlig til, med god plass, og han ned i byen. Det verste er at det ikke er tull fra min side en gang :knegg:
Altså, jeg syntes det var grusomt å flytte noen usle kilometer ut av sentrum, og enda verre å flytte noen mil utenfor bygrensa.. Nåværende boform passer best for folk med barn, så jeg håper vi gir muligheten til noen andre når barna forlater redet. Vi har ikke akkurat diskutert det, det er så langt fram i tid uansett.
Jeg kjenner noen som gjorde det. Bare at de bodde i hver sin enorme enebolig. Hun der de alltid hadde bodd, han på drømmetomta ved sjøen. Sånn bodde de til en av dem døde.
Det er ikke aktuelt for oss, men vi er nesten pensjonister før ungene flytter hjemmefra(Far kan gå av om åtte år) og før ungene flytter kan vi ikke tenke oss å flytte.
Huset er på fire plan pluss kjeller, stor hage, mye å måke, så vi må beholde helsa skal vi bli boende.
Men drømmen er en lettstelt leilighet på et plan før vi skal inn på sykehjemmet.
Njæ. Enten flytter vi ganske snart, eller så bygger vi ut og blir boende til Hiawata trenger større leilighet og bytter evt. denne med ham i en mindre, mer praktisk leilighet.
I utgangspunktet ja. Vi tegnet huset slik at vi kan bli boende her til vi ikke er egnet til å bo hjemme lenger, og når den tid kommer ansetter vi privat hjemmehjelp for inntektene vi får fra utleiedelen :knegg: Til og med bedene ute er laget i grei lukehøyde så vi bør klare å bo her til vi må bæres ut, og det er vel også håpet. Når det er sagt er ingenting skrevet i stein, og jeg skal ikke de bort fra at det kan dukke opp momenter som får oss til å vurdere annerledes, men det er i alle fall utgangspunktet.
Vi kjøpte nytt hus utenfor byen for tre år siden, men jeg har hele tiden visst at jeg vil flytte igjen når ungene har flyttet. Jeg vil bo i en lettstelt leilighet nær offentlig transport, med plass til besøk, men ikke plass til "alle" på besøk på en gang.
Vi kjøpte dette huset for 10 år siden, har bygget på, trives veldig godt og blir nok boende til vi blir pensjonister. Men etter det tror jeg at jeg vil ha noe mindre, enklere og lettholdt, slik at det blir mer tid til andre ting og at jeg kan reise litt uten å måtte tenke på å få renset takrennene. Tror jeg. Men slik som det var for farmor, og som jeg ser med egne foreldre og svigerforeldre, så er Huset stedet de finner roen og slapper av. Det ser ikke ut som det blir enklere å rive opp rota med åra. Da farmor til slutt solgte huset sitt da hun var 80 så falt hun litt sammen, og hun fant aldri gleden i sin nye leilighet for hun døde.
Nei, definitivt ikke. Mannen og jeg skal ikke bo i et så stort hus når ungene flytter. Da skal vi ha en sentrumsnær leilighet med oppvarmet garasje i kjelleren og heis opp i toppetasjen og stor takterrasse. :deterlovådrømme:
Nei, jeg vil da ha mindre boareal, mindre fyringskostnader, få frigjort kapital og vi skal ikke være det ene gamle paret som sitter igjen der alle barnefamilier vil bo.
Kanskje blir vi egoistiske og legger all kapital i liten leilighet på Ullevål Hageby, har ikke hatt råd til å kjøpe der tidligere. ;).
Jeg vil bo her jeg bor resten av livet. Huset har 1 etasje med nesten livsløpsstandard, så det er jo mulig. Samtidig er det jo mye jobb med et hus også. Men jeg drømmer om det!
Nei, det kan jeg ikke drømme om. Jeg vet ikke en gang om jeg blir boende på samme plass. Drømmen er å flytte vekk herifra når ungene er så store at de klarer seg selv.
Hos oss er det motsatt. Mannen vil flytte mer på landet enn vi allerede bor, jeg vil flytte mot byen. Jeg skal ikke bæres ut herfra. Vi vurderer stadig å finne hus med kjeller, men når skolekretsen ikke skal forandres, bor vi greit på våre 120 Kvm og altså....
Nå bor jeg i tredje etasje uten heis, så det er for folk med helsa i orden. Min neste leilighet derimot, den kan godt være eldreboligen min. Der er det heis og livsløpstandard. Men heg tror nok det blir flere flyttinger på meg. Kanskje til en annen by, hvem vet.
Jeg har tenkt å bo her til det ikke går lenger. Her er på ingen måte livsløpstandard så jeg ser for meg en leilighet med heis om det skulle bli nødvendig. Men ikke før. Jeg er veldig glad i huset og hagen min.
Det er ikke egnet for to krokete åttiåringer, det huset her. Vi har egentlig en deal om å flytte tilbake til Frogner når barna flytter hjemmefra. Jeg har ikke turt å si til mannen min at det ikke frister lenger. Nå bor vi perfekt til i forhold til fremtidige barnebarn som vil besøke oss. Med skogen i hagen og gøye gater å sykle i, epletrær og bærbusker, og ... :sparke:
Overhodet ikke. Vi er i 'stort hus med stor hage'-fasen nå, men ser for oss at lysten på dette går over i takt med at barna flytter ut. Lettstelt leilighet med utsikt står på planen om 15-20 år.
Nei, det tviler jeg på.
Vi bor veldig fint, kort tur til byen, turløyper rett utenfor, nærbutikk, og et bra strøk å bo i.
Men jeg tviler vel egentlig, jeg er en rastløs sjel. Og kan veldig godt tenke meg å jobbe utenfor landet en periode for eksempel. Men i den fasen vi er nå, så bor vi helt supert.
Nei, jeg tror ikke det. Bor fint og stort og idyllisk, men ønsker noe enklere, nyere, mindre og uten stor hage. Problemet er bare at vi bor i en liten sørlandsby og har fire barn. To av dem flytter nok ut i løpet av et par år og de kommer ikk (ihvertfall ikke alle) til å bosette seg her i nærheten. Det betyr at vi vil ha behov for plass til fremtidig besøk av barn(og barnebarn). Og det betyr igjen at vi må ha noe ganske stort uansett. Og dermed blir vi nok boende her til vi finner på noe lurt.
Overhodet ikke. Bor i liten enebolig med perfekt beliggenhet nå, men planløsningen er virkelig elendig. Vi bor dessuten veldig tett. Jeg har ingen drøm om å måtte jo i enebolig, slik mange av mine venninner har. En av dem sier at hun vil kunne gå rundt huset sitt. Jeg kan like gjerne bo i leilighet.
Vi har bodd her i fem år, men er konstant på jakt. Problemet er bare at husene i området her (vi vil bo her i området mens ungene går på skole) koster husene rundt 8 millioner og trenger oppussing. :mumle:
Nei når ungene flytter ut skal jeg ha leilighet med usikt og stor altan :fnis: :love:
Gidder ikke bo i et 230 kvadratmeter stort hus med 2 mål tomt ilag med mann når jeg kan bo i en passe stor leilighet å slippe å klippe trær hvert år
Hadde du spurt for 2 år siden så hadde du fått til svar at jeg aldri skulle flytte noen plasser å nå 2 år etterpå har jeg flyttet 2 ganger og var på tur å kjøpe nytt hus igjen i forige uke :knegg:
Mange jeg kjenner sier at de føler seg forpliktet til å bo i barndomshjemmet til ungene når ungene har flyttet. De vil bo slik at ungene kan komme hjem på besøk. Det er en fremmed tanke for meg.
Vi kjøpte nytt hus i høst. Trives godt og har all den plassen vi trenger. Men jeg kommer ikke ull å bo her i 50 år.
Huset er stort og over to etasjer. Man må opp og ned flere ganger hver dag. Få byttes ut med noe som er lettere å holde og lettere å forflytte seg i etter hvert.
Nei, på ingen måte. Jeg bor her jeg bor av svært pragmatiske grunner, jeg trengte et hus med mange nok soverom som ikke måtte pusses veldig opp og som lå nærme nok jobb. Og som vi kunne betale. Derfor bor vi her. Vi trives godt og blir noen år, men når de to store er ute av redet kommer jeg til å forflytte meg.
Vi skal definitivt bo i skolekretsen frem til ungene er ferdig med ungdomsskolen. Jeg har en mistanke om at de blir å havne på studiespesialisering begge to (litt tidlig å konkludere, da de er 13 og 10, men det virker slik per nå) og da kanskje frem til videregående.
Etter det er jeg mer åpen. Vi har i og for seg en grei bolig, som kan fungere bra også når vi blir eldre, men personlig er jeg lite "knyttet" til huset. Jeg trives godt her og vi har det bra, men jeg har lite følelser knyttet til det.
Jeg tror nok ikke det. Både jeg og mannen savner å bo mer sentralt, og etter at vi har fått barn som nok hadde vunnet på å bo et sted med større miljø både faglig og sosialt, så trenger det ikke å bli så mange årene til heller. Hvor og når er vel heller spørsmålet.
Nei, det tror jeg ikke. Huset har ikke livsløpsstandard, og jeg/vi vil gjerne bo litt nærmere fjell og fjord og litt nærmere byen når vi blir "voksne." Jeg gjetter at vi blir boende her til yngste flytter ut, altså maks ti år til. Leilighet er greit, men da må den ha en stor terasse, slik at jeg kan ha en del grønt der. Helst ville jeg hatt et mindre hus med en liten hage. :nemlig:
Nei, defintivt ikke. Vi har tre etasjer og masse trapper både ute og inne. Likevel bodde de forrige eierne her til de var 92.
Vi ønsker oss en bolig med livsløpsstandard og maks to etasjer. Men vi trenger fire soverom i tillegg og det er ikke enkelt å finne akkurat det vi ønsker oss i denne skolekretsen.
Jeg vet ikke hva vi vil gjøre på sikt, men jeg håper vi fortsatt bor i barndomshjemmet til ungene når de studerer og blir foreldre. Det gjorde ikke mine foreldre og det er noe jeg savner litt faktisk. Moren min har knallflott enebolig nå da, men det er ikke der jeg er vokst opp.
Jeg føler ingen forpliktelse til å beholde barndomshjemmet deres, men jeg vil gjerne ha plass til at de skal kunne komme på besøk. Jeg er kanskje farget av at familien min bor spredt og at det ikke er så lett å samles.. Men jeg vet jo ikke hvor barna våre kommer til å bosette seg, det er ikke sikkert det blir et tema overhodet.
Det er litt på siden dette, men studiee har vist at de som flytter tidlig inn i boliger som er tilrettelagt for eldre, de faller fortere i funksjon. Det er faktisk bra for en, til en viss grad i det minste, å bo i et hus hvor man må gå i trapper, jobbe i hagen etc.
Mine foreldre bor sånn, og vil stadig vi skal tilbringe hele dager der så barna kan leke ute. Men barna har det morsommere ute hjemme og selv er jeg uinteressert i å sitte og se på dem en hel dag hos mine foreldre hvor jeg selv ikke har noe å gjøre.
Jeg besøker gjerne opphavet, men da for samvær med dem. De kunne gjerne bodd mindre.
Selv vet jeg ikke. Kanskje leilighet når barna er ute. Men det er uansett lenge til.
Eg er veldig veldig glad i huset me bur i, men ser for meg at når me blir eldre treng me hjelp til hagen, og kanskje andre ting. Eg trur nok me etter kvart kjem til å kjøpe oss ei leilighet, der me slepp noko særleg vedlikehold. Men det er sånn ca femten tjue år fram i tid. Bygda me bur i, har eg ikkje lyst å flytte frå.
Er det sant? Vel, det høres kanskje ikke helt ulogisk ut. Vel, jeg vil i det minste flytte nærmere fjellet for å bruke det mer, og fjell er bedre trim enn trapper, altså. :knegg:
Det er et av mine argumenter også. Vi bor i en vei som blei etablert helt på begynnelsen av 70-tallet, og her er omtrent halvparten ny generasjon småbarnsforeldre og halvparten veletablerte pensjonister. Pensjonistene er nesten uten unntak spreke, aktive folk som går i skogen, holder på i hagen og holder seg i vigør. Jeg hadde syntes det var virkelig trist om disse solgte for "å gjøre plass til barnefamilier" og satte seg til å hvile ut i en leilighet, både for miljøet i veien og dermed både vår og deres egen skyld.
Jeg skal sikkert ha en mer lettstelt hage når jeg blir riktig gammel, men jeg skal da alltids klare å putle rundt i noen bed, mens teknologien sørger for plenklipp. Men nå har jeg aldri bodd i leilighet, sett bort fra en hybel jeg vantrivdes veldig på, og hver gang jeg kjører forbi blokker og leilighetskomplekser priser jeg meg lykkelig over at jeg slipper å bo i et sånt lite bur, med de andre kaninene... :sparke: :knegg: Så folk må gjerne være forskjellige, men jeg har ikke mål om å ha det lettstelt, heller å få ha helse til å takle det jeg har lengst mulig. Jeg kommer nok til å strekke meg litt for at foreldrene mine skal få beholde sitt hus med hage lengst mulig også.
Mens jeg stortrives i kaninburet mitt! Men jeg kommer helt sikkert til å flytte flere ganger. Jeg er ikke så bundet til bestemte steder, og føler meg stort sett hjemme der jeg befinner meg.
Der er jeg også. Jeg ser jo eldre mennesker masse og de som kommer jumpende inn som 80-åringer er de som ikke egentlig bryr seg om at de har blitt eldre. Fikk inn en eldgamml dame som hadde brukket håndleddet da hun snublet over noen potter mens hun drev og satte ut blomster. Datteren skulle ha meg til å si til damen at hun burde få seg en leilighet i stedet, men sannheten er jo at om hun hadde bodd i leilighet de siste 20 årene så hadde hun neppe vært i stand til å potte planter uansett.
Det er sikkert riktig at man får mye gratis mosjon med hus og hage, men for meg som er alene blir det for mye ansvar. Jeg er lei av å rense takrenner. Har fått mye god hjelp av sønner de siste årene, men de flytter jo på seg. Den nye leiligheten ligger i skogkanten og har innvendig trapp og store terrasser.
Nei, absolutt ikke. Vi har det greit her vi bor nå, men ønsker enda større hus. Så vi flytter nok om et par år, og regner da med å bli boende der til vi blir gamle. Vi kommer til å bli boende i skolekretsen både fordi vi trives veldig godt her og også fordi vi ikke ønsker at noen av barna skal måtte bytte skole.
Det kommer an på hva man interesserer seg for i utgangspunktet. Jeg interesserer meg ikke nevneverdig for potter og hage, men jeg elsker å være ute i naturen, å bruke kroppen. Jeg tror ikke jeg plutselig hadde sluttet å holde meg i aktivitet om jeg hadde flyttet i en leilighet, altså. :knegg:
Vi kan bo her vi bor, siden alt vi trenger er på hovedplanet. Det kommer kanskje litt an på hvor ungene ender opp i verden. Om en av dem (eller begge) bor langt unna og får mange barn er det kjekt å ha god plass til gjester. Og jeg er ikke fremmed for å betale andre for å ta utvending vedlikehold da vi blir eldre. Per dags dato synes jeg pris/størrelse på leiligheter herover er slik at jeg enten måtte ha lånt penger for å bytte ut eneboligen i noe mindre, eller at vi måtte ha bodd trangt, og jeg liker å ha litt plass rundt meg. (Og med mindre det skjer et mirakel så kommer jeg aldri til å ha det ryddig på liten plass.)
Men hvordan klarer dere å tenke at "dette er nok", uten å tenke på alle andre spennende muligheter? Ettersom jeg leste i tråden begynte jeg å glede meg til jeg en dag kan vite at "her skal jeg bli til jeg dør", helt til jeg kom på alle mulighetene man har. Jeg tror ikke jeg klarer å vite hvordan ting kommer til å bli senere, og om jeg plutselig får lyst til å flytte til langtvekkistan på en fjelltopp, eller ved sjøen, på en liten gård, i en leilighet sentralt i en kul by, eller eller...
Jeg synes ikke jeg sier fra meg noen muligheter ved å binde meg til ett bosted. Vi må bare spare langsiktig, så vi har noe å leve av om førti år også. Da skal mannen og jeg til Roma. :glis:
Og så er det jo ganske selvsagt at man ikke skal begynne å potte om blomster som 75-åring, om man ikke har gjort det før. Men jeg tror det er dumt å slutte med ting man vanligvis har gjort, også det som oppleves tyngre når man blir eldre. Man får heller gjøre litt mindre av det, tenker jeg. (Nedskalere fra over 40 krukker til 5 og sånn... :knegg:)
Nå bor jeg «på landet» i Trondheim, :knegg:, det føles iallefall sånn. Det er et stort hus med 5 soverom og hele pakka. Når kidsa flytter ut, og jeg blir eldre, så vil jeg veldig gjerne bo litt enklere, gjerne i en leilighet. :hjerter:
Problemet blir kanskje å få med seg kjæresten på det, men vi har noen år på oss enda :knegg:
Vi bor i borettslagsleilighet uten hage, i "byen" (men på fjellet, i byen) - og har hytte ved sjøen (15 minutter unna), med masse hage og prosjekter. Leiligheten er ca 100 m2 og hytta mye større. :knegg:
Vi kan ikke bo i leiligheten resten av livet nei, for det er først trapp en etasje opp til inngangsdøra vår, og to etasjer inne også. Men vi kan jo bo der i 30 år til sikkert.
Tja, så lenge som overhodet mulig. Vi føler at vi har landet veldig, og her er plass til at ungene kan bli store og bo her til de flytter ut. Men en vet jo aldri hva livet bringer, så helt bastant skal jeg ikke være.
Jeg skal bæres ut, ja. Mest sannsynlig er jeg død når de bærer.
Nabofruen, 90 år, tilhører strøkets originalbesetning og flyttet inn som småbarnsmor i 1958 eller der omkring. Hun har hatt som mål å kunne gå opp og ned alle bakkene til sjøen og tilbake igjen hver dag. Det er mange høydemeter og flott tur. Hun har holdt seg helt i strøk til omtrent nå. Nå er hun surrete, men i fin fysisk form.
Jeg vil kunne bo på en etasje og vi har trappefri adkomst til huset, men det er ikke noe mål for meg å bo uten trapper. Jeg skal klatre rundt i den bratte hagen min og nyte fruktene av alle prosjektene mine. Vi investerer så mye tid og krefter i huset og hagen og nabolaget, at det er ikke snakk om at vi flytter.
Jeg lurer på hvor mange av de gamlingene som slektningene må lokke og lure på institusjon som i utgangspunktet har tenkt "her skal jeg bo til jeg må bæres ut!". :knegg:
Nei, slett ikke. Jeg skal dø i en loftsleilighet (med heis, da) i Paris, med en liten smijernsbalkong full av blomster og en snill golden retriever, med rødvinsglasset på bordet og en sigarett i et munnstykke.
Ja. Jeg håper det. Vi har tatt over gården som har vært i min familie et par generasjoner. Vi har akkurat det livet vi ønsker oss her. Kan ikke se for meg å bo noe annet sted.
Jeg elsker huset mitt og nabolaget, men når ungene er ute av redet blir det lettstelt leilighet mye nærmere sentrum og uten hage, men med stor, solrik terrasse.
Eg skal bo i huset mitt til minsta er ferdig med vgs. Det er ni år til.
Den med at voksne barn skal få komme heim, kva tenker dokke om det? Ser for meg at det er litt "kunstig" å ha eit rom ståande til kvart barn som en treng til jul og påske? :vetikke:
Jeg har venner som synes det er litt trist at foreldrene har solgt barndomshjemmet, og jeg er glad for at mine foreldre fremdeles bor i huset jeg vokste opp, uten at det betyr at jeg har tenkt å surmule når de evt. selger det en dag. Jeg tenker at dersom vi kjøper leilighet eller et mindre hus, skal vi ha minst tre soverom, slik at vi kan ha besøk av barn og barnebarna som vi forhåpentligvis får. :nemlig:
Et blir til syrom, et til treningsrom, et til alt-mulig-rom og et kan mannen disponere :knegg: Så ryddes det bare bort når ungene kommer hjem på overnatting, alternativt kan de bruke rommene som står ferdig oppredd i kjelleren (som skal leies ut igjen når barnebarna blir så store at det ikke er sannsynlig at alle kommer hit samtidig uansett). :løsningsorientert:
Jeg tenker at når de har flyttet ut så har de flyttet ut. Da beholder vi et par gjesterom (som sikkert kan fungere som kontor/hobbyrom og slikt når vi ikke har besøk) slik at det er plass til barn og barnebarn, men det er jo ikke deres rom lenger når de er voksne og har egne hjem.
Mamma bor fremdeles i barndomshjemmet mitt, alene på 300 kvm og med stor hage (ikke noe lite og lettstelt der i gården nei). Jeg tror likevel ikke jeg har sovet på barnerommet mitt siden jeg flyttet ut.
Uansett hvor vi bor når barna er store, så vil vi ha et gjesterom/kontor. Det betyr kanskje at vi ikke har plass til alle tre på overnatting samtidig, men om vi låner bort eget soverom vil vi i alle fall ha plass til to av dem (med familie) for en natt eller to.
For oss er det fullstendig uaktuelt å bo et sted på voksne, utflyttede barns primisser. Et hus er bare fire vegger, et hjem er de som fyller huset. Om de furter over at batndomshjemmet er solgt vil jeg begynne å lure alvorlig på dem, alle tre.
Vi søsken kom "hjem" samtidig noen få ganger i løpet av årene, jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene alle har overnattet samtidig i barndomshjemmet de siste 20 årene. Vi har aldri overnattet hos svigers samtidig med svoger & co.
Jeg skal I HVERT FALL ikke bo i Paris! Da måtte det vært sammen med en rik, ung (50ish) franskmann som bar meg på hender og føtter og skjemte meg bort med champagne og pain au chocolat hver morgen. :dramaqueen:
Da kunne jeg for så vidt bodd hvor som helst. :knegg:
Jeg kommer ikke til å beholde huset bare for deres skyld, og hadde blitt overrasket om de ble synlig sure over det, det er tross alt jeg som oppdrar dem.
Men det at det kommer til å være plass for barnebarn på besøk er en ting som jeg synes er fint, og huset vårt er det perfekteste, koseligste bestemammahus. Så jeg håper jo at jeg får besøk av barn og barnebarn, det hadde jo vært veldig stas.
Interessant. Og i tråd med slik jeg har tenkt. Dette med å komme seg i en lettestelt leilighet når man runder 60 har jeg aldri skjønt. Ay man vil ha noe nytt, mindre, bo et annet sted og sånn, skjønner jeg selvfølgelig godt. Men lettstelt? Hvor skrøpelig er man, liksom? Og dette med at vedlikehold av hus og hage er utrolig sunt, det ser vi i vår nære familie. Og på naboene våre - som flyttet fra enebolig etter fylte 90, og det var kun pga av konas alvorlige sykdom.
Jeg ser lett for meg at jeg vil bo her resten av livet. Men jeg ser også lett for meg at jeg kan endre mening. Det er i det hele tatt meningsløst for meg å legge planer for resten av livet. Men at jeg skal inn i noe "lettstelt", det måtte i tilfelle bli fordi det var tvingende nødvendig.
Vi har tre etasjer og null livsløpsstandard, så på sikt skal vi flytte, ja. Må gå i trapper omtrent uansett hva vi gjør. Svigers skal bæres ut, sier de, og vi gruer oss. Trapper, enorm velstelt hage, masse måking osv, de burde tenkt på noe enklere for lengst, nå som den ene ikke lenger er særlig mobil.
Har også en kollega med gamle foreldre med dertil hus, som skulle bæres ut. De nektet enhver hjelp annet enn fra barn, ramlet ned trapper støtt og stadig, og barna var mentalt forberedt på å finne dem døde i bunnen av trappen. Det er ikke særlig ok, og da de til slutt døde var barna helt utslitte.
At man vil inn i noe lettstelt skjønner jeg godt. Da har man tid til å bo seg litt inn, å flytte når man elt ER skrøpelig og trenger noe lettstelt, er veldig tungt for mange.
Kommer jo an på hva man mener med lettstelt. Jeg trenger på ingen måte ha alt på ett plan og et hus som er lett å støvsuge, men noen mennesker liker ikke å male hus selv om de er 25 år engang. Vi har brukt de fire siste somrene på å male huset vårt, og vi mangler enda noen vegger. Jeg hater det. Ok, så har vi bygget terrasse i mellomtiden, men likevel. Vi orket ikke engang å vaske huset før vi begynte å male. :sjuskete: Vi sitter på ingen måte på rævva likevel. Tipper jeg løper opp og ned trappene hjemme tjue ganger oftere enn de fleste uansett. Men utvendig vedlikehold av hus? :skremt:
...nå mener jeg selvfølgelig ikke at det er noe galt å ønske seg noe lettstelt, for all del. Om man vil bruke tid og krefter på annet enn hus og hage, er ikke det til å undres over. Det jeg mener, er at det ligger noe begrensende i å automatisk tenke at man ikke klarer med hus og hage når man blir pensjonist. Tverti mot kan det være nettopp da man har både glede og nytte av å bruke tid på vedlikehold og kreativitet på egen eiendom.
Jeg antar at man tenker at man ikke vil flytte flere ganger, og derfor flytter til et sted man også kan klare å vedlikeholde når man er 80. :vetikke:
Men jeg syntes også Esme sitt innspill var interessant, og har grublet litt på det i ettermiddag. Kan det være slik at de som i utgangspunktet ikke er så aktive, har lett for å velge "lettstelt", mens de som har mye for seg hele tiden, ikke synes det gjør så mye å bli boende et sted som krever litt? Svigers har gått for "lettstelt" nå, men de har i grunn alltid, iallfall i de snart 20 årene jeg har kjent dem, vært av den forsiktige typen som liker seg best inne i stua. Mine foreldre er rundt 70, men har ingen planer om å selge et hus som langt fra er lettstelt. De er aktive begge to, og har alltid likt å styre med busker, mat, hus, maling og det som er, og har sjelden tid til å sitte så lenge i stua.
Jeg skal ha kajakk, spille golf, sykle og stå på ski. Hage er ikke min type sport, 5. Etg uten heis kan være det. Blir det for dårlig vær skal jeg komme meg sydover.
Bli eller ikke bli avhenger av type bolig vi bor i. En halv bolig med 200 kvm hage og naboer på alle kanter er ikke drømmeboligen. Men med gjennomsnittlig kvm pris på 57 000,- skal vi ikke kjøpe oss opp. Selv om en enebolig med 1 mål tomt og fjordutsikt hadde vært noe vi hadde klamret oss fast i. Ikke har vi fritidsbolig heller og jeg tror derfor vi kommer til å langtidsleie det.
Vi har bare to barn, de skal få plass, om ikke barndomsrommet.
Ey, Pepper, jeg som trodde at vi skulle være naboer med Candy ved siden av og drikke oss vulgærfulle på en tirsdag på Frogner! Barnebarna kan vi sende i frognerborgen.
Nei, huset vårt er for stort til bare to, selv om vi skulle være der at vi får masse besøk av barn og barnebarn. Men jeg vil fortsatt gjerne ha enebolig, kanskje. Et mindre hus, litt nærmere sentrum, kanskje.
Aller helst et townhouse på Frogner. :husk lottokupongen:
Mine kolleger med unge voksne barn, sier for øvrig at de føler de nesten trenger større plass enn før nå som barna er flyttet og studerer, for alle kommer hjem i ferier, MED kjærester, hehe.
Der jeg kommer fra er det for øvrig ikke vanlig at barndomshjemmet består, de aller fleste blir gjort om til gjesterom, barnebarnrom eller hobbyrom.
Skal definitivt ikke "bæres ut" fra her jeg bor nå. Håper inderlig jeg har flyttet innen 10 år, til noe mer sentralt. Bor i dag i stor enebolig på bygda, 2 km til nærmeste nabo. Kjenner jeg dør litt innvendig for hver dag. Kunne godt fortsatt å bo i huset hvis det hadde vært mulig å ta det med meg. Tror jeg kommer å flytte i leilighet når jeg blir eldre. Synes alt av vedlikehold av hus og hage er drepende kjedelig og vil bruke tiden min til andre ting.
Nei, jeg er allerede lei av å male hus og gjerde så det blir en leilighet en gang, helst på bakkeplan med hageflekk. Blir nok helt sikkert boende i Oslo, men ikke i sentrum.
Det KAN jo hende, men mine foreldre flyttet fra enebolig og hage lenge før de var 60. Ikke fordi de er makelig anlagt, men fordi de reiser så mye at de ikke vil ha forpliktelsene. De er på hytta (med hage), hos oss, på lange ferier, på helgeturer.
Og det er sånn jeg ser for meg pensjonsalderen også; vinteren på reise, sommeren på Øen, med barnebarn og alene. Da har jeg ikke noe behov for å plukke epler og russetamponger fra egen hage i tillegg.
Med 4 barn vil det nok bli litt barnebarn, kanskje :nemlig:
Og jeg ser jo nå, med mine foreldre, at det er genialt å ha god plass når barnebarn er på besøk. Men. Jeg orker ikke bo i en svær enebolig med hage bare av den grunn uansett. :niks: Men det går jo fint med en bolig med 3 soverom eller noe, der man har litt gjesteplass. :jupp:
For meg betyr ordet lettstelt ting jeg ikke liker. Jeg liker at ting ikke er enkelt. Jeg vil klippe plen, vaske vinduer, luke bed, grave i hagen og alt det der. Lettstelt er det samme som dølt. På samme måte som la oss gjøre det enkelt. Vi smeller sammen en pakke Toro. :angst:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)