Når en tar utdanning så er man i en prosess og man lærer mye.
Før jeg tok utdanning møtte jeg mennesker som regnet de som bare hadde videregående skole for litt "uvitende". Jeg hørte sågar ei jeg kjenner som sa at hun og mannen, som var forsker, likte seg best med andre med høy utdanning. Vi er fortsatt venner og omgås stadig ;) Men jeg reagerer på enkeltes dårlige holdninger til andre som ikke har høy utdanning. Enkelte oppfører seg på en svært arrogant og bedrevitende måte overfor andre som jobber i f.eks. kassa på Rimi.
Når man blir høyt utdannet så kan man en del om det emnet man har utdannet seg i, men å "klubbe" noen i hodet (på en litt skjult måte) syns jeg er stygt og respektløst mot andre mennesker.
Jeg har ikke høyere utdanning, emn kan allikevel mye om mitt felt/det jeg jobber med. Noe som andre med høyere utdanning kanskje ikke vet en døyt om.
At man skal se ned på andre av den grunn som du beskriver synes jeg ikke noe om.
Jeg tror man kan ta et overblikk over noens vennegjeng og finne ut at de fleste har relativt lik bakgrunn som dem (feks utdanningsmessig) uten at det betyr at de er arrogante.
Dersom man har som grunnholdning at høyere utdanning er viktig for at man skal kunne annerkjenne noen som sine venner, er det arrogant og "ignorant", men dersom man har endt opp med venner som stort sett har høyere utdanning uten at det har vært bevisst, forholder det seg helt annerledes.
Selv trives jeg best med reflekterte og kreative mennesker, men jeg har også noen mennesker rundt meg som ikke er veldig reflekterte og kunnskapsrike som jeg setter stor pris på.
Jeg kjenner mange med høyere utdanning, og folk med meget god økonomi. Det har aldri vært noen nedlatende holdninger. Vi har alle våre ekspertiseområder.
Alle trenges i samfunnet for å holde hjulene i gang. Bare se hva som skjer hvis det blir søppelstreik. Det har jeg opplevd.
Jeg har selv høyere utdanning, men sorterer ikke menneskene i omgangskretsen min, etter hvem som ligger høyt på rangstigen yrkesmessig.
Det er klart jeg trives best sammen med mennesker som gir meg noe, som gir meg energi, og som liker meg for den jeg er.
Det har forøvrig ingenting å si om de er renholder, healer eller politi.
[quote=Nooria;472314]Jeg tror man kan ta et overblikk over noens vennegjeng og finne ut at de fleste har relativt lik bakgrunn som dem (feks utdanningsmessig) uten at det betyr at de er arrogante.
quote]
Det gjelder sannelig ikke min vennegjeng. Der er vi ganske så forskjellige.
Men jeg har opplevd foreldre i barnehagen der jeg jobber som uten unntak henvender seg til meg som er pedagogisk leder istedet for assistentene fordi jeg har utdannelse. Noe som for meg virker rimelig dumt fordi assistentene kan svare på disse spørsmålene like greit som meg.
Jeg har jobbet som teknisk tegner i det meste av mitt voksne liv. Snart skal jeg som 43 åring ut som nyutdannet lærer.
De vennene man har har man gjerne fått i forbindelse med den utdanningen man har tatt og jobber man har hatt osv. Gjennom barna sine har man også fått venner. Siden jeg har tatt min utdanning i såpass voksen alder har jeg mange venner som ikke er høyt utdannet. I forbindelse med utdanningen min har jeg fått flere gode venner som jeg vil holde kontakten med. Sånn sett så blir det nok litt annerledes når man har tatt utdanning i ung alder.
For å vere ærlig; jevnt over trivst eg best med folk som har studert. Der finst mange unntak frå dette, men nå snakkar eg om ein tendens.
Tingen er at universitetet har lært meg å bli så inni hampen ubestemmelig. Skal ei sak diskuterast så skal ein sjå det frå ørten ulike perspektiv, ingenting er svart-kvitt, ingenting er sikkert og alt er ut frå dei kulturelle brillene som eg har på. Ein slags form for ekstrem refleksjon :knegg: Eg har av og til direkte problem når eg diskuterer med folk som ikkje er blitt utsatt for universitetet. Dei går rett på sak og seier kva dei syns og meiner det heilhjerta. Sånn er det liksom. Eg står igjen, heilt forvirra, og forstår ikkje kor diskusjonen blei av. Eg ender opp med å seie "jammen, du kan jo ikkje berre seie sånn!!" Og dei svarer: "jo, så klart kan eg det!". Dei har andre spelereglar eg ikkje forstår. Og dei forstår ikkje mine spelereglar; dei ser dumt på meg og lurer på kva for eit viss-vass preik eg kjem med.
Eg trives med folk som diskuterer på min måte. Det er ein selskapslek. Folk som ikkje diskuterer sånn blir irritert på måten leken foregår på, eller dei syns ikkje at det er ein hyggelig samværsmåte å diskutere saker og politikk. MEN der er unntak, for all del.
Eg har forøvrig møtt akademikarar som er ekstremt fordomsfulle ovanfor folk utan utdanning. Og når det er sagt; eg har møtt folk utan vidaregåande utdanning som har voldsomme fordommar mot folk med universitetsutdanning. Eg syns faktisk problemet går like mykje den vegen.
Helt enig i at det går begge veier. Det jeg ikke liker er når man bruker sin utdanning som en begrunnelse for at andre skal "holdes nede".... Da tenker jeg på at man stadig må poengtere at man har høyere utdanning..
Signerer Syrin av hele mitt hjerte. Særlig det hun sier om argumentasjonsteknikk er utrolig beskrivende.
Jeg må bare innrømme at nesten hele vennekretsen min har en eller annen form for høyere utdanning. Ikke fordi folk uten utdanning ikke er bra nok, men fordi jeg har mer til felles med de som har det.
Og så finnes det selvfølgelig noen hederlige unntak.
Jeg har ingen lang utdannelse, vidregående og litt til.
Ingen høyskole av noen slag.
Har venner som ikke har utdannelse og venner med lang utdannelse.
Utdannelsen er bare en del av personen og ikke noe jeg sorterer mine venner etter. Heller ikke hvordan de diskuterer eller at de skal diskutere på min måte.
Setter pris på vennene mine for den personen de er på godt og vondt.
De som ikke kan være mine venner er derimot de som aldri kan klare å ta et standpukt, aldri har egne meninger eller om de skulle ha egne meninger ikke kan stå for de.
Ikke dermed sagt at de må mene noe om alt og alle altså. Vi har jo alle ting vi ikke har nok kunnskap om for å kunne ta et standpunkt.
Jeg kjenner mange oppegående og intelligente mennesker uten høy utdannelse.
Og jeg misliker STERKT at høyt utdannede har nedlatende holdninger til yrker som er lenger "ned" på stigen. Hva skulle vi gjort om ingen satt i kassa på Rema, eller ingen tømte søppel, osv? Samfunnet hadde jo ikke kunne fungere.
Utdannelse forteller ingenting om et menneskes indre kvaliteter. For å sette det på spissen. Så vet jeg om flere leger med liten sosial intelligens. Og andre leger som er sosial intelligente. De er utdannet leger, men det sier meg lite om hvilken typer mennesker de er.
Det å kunne omgåes mennesker og oppføre seg er mye viktigere enn hvilken utdannelse de har. Jeg har venner med høy utdannelse og de uten. Setter like stor pris på begge kategorier. Synes det er mye viktigere med Eq enn Iq, selv om det selvfølgelig er bra hvis man har begge deler ole brumm. Derimot mennesker som ikke følger med på hva som skjer i verden og ikke har noen interesser, er som regel ikke dem jeg holder meg med.
Jeg har litt utdannelse utover videregående, men har vært heldig og har jobbet meg opp til en bra jobb. Mannen min er bilmekaniker, og det er jo ikke status yrke (ifølge en del folk). Men pokker så mange "høytstående" mennesker som ringer han og vil ha hjelp:knegg:
For å avspore litt. Så virker det som de som er veldig godt utdannet og har en stressende jobb, ofte er lite lykkelige.
Jeg kan stort sett signere alt Syrin skriver. :) Og jeg har ikke noe behov for å forsvare at jeg stort sett omgås og trives sammen med folk med høyere utdanning - det handler for meg om å være på bølgelengde og å ha sammenfallende (eller i alle fall kompatible) interesser og tilnærminger til ting, det har ikke noe å gjøre med at jeg ser på folk som mer eller mindre "verdt".
Det handler naturligvis ikke så rent lite om hvem man rent faktisk kommer i kontakt med. Folk jeg har blitt kjent med i RL gjennom utdanning og jobb er bare folk med høyere utdannelse, og dem jeg har møtt via felles kjente er stort sett utelukkende også det. Av dem jeg har møtt på nettet har nesten alle som har endt opp med å bli "ordentlige" venner folk med minst like høy utdannelse som meg. Noen hederlige unntak er det absolutt, og disse illustrerer godt at det ikke er utdannelsen i og for seg som er interessant for meg, men tankesett og interesser og kompatibelt livssyn og humoristisk sans.
(Og i studietiden traff jeg for øvrig en usannsynlig mengde medstudenter som jeg overhodet ikke likte eller hadde noe til overs for eller til felles med, så det å ha høy utdannelse, eller samme utdannelse som jeg selv, er ikke engang i nærheten av å være en garanti for at man er en person jeg liker. For å si det slik: sivilingeniører (og leger, og andre) er de nærmeste til å vite at det finnes mange sivilingeniører (og leger, og ...) med mangelfullt utviklede sosiale evner. :knegg: )
Jeg kommer fra et sted der "ingen" tar høyere utdanning og de få som gjør det automatisk blir stemplet som at de tror de er noe. Både min bestevenninne hjemme og jeg har 6 års høyere utd, og det er aldri et positivt ord å høre om dette når vi er i hjembygda.
Mine venner har alle høy utdanning. Det er ikke derfor vi er venner, men vi er blitt kjent underveis i utdanningen gjerne og "like barn leker best". Det betyr ikke at jeg ikke hadde det gøy eller respekterte de jeg jobbet på hotell med eller møtte i andre sammenhenger. Men de ble ikke mine nærmeste venner heller. Man må kanskje dele litt syn på verden og måte å kommunisere på for å bli gode venner.
Det er alltid noen som skal klubbe det de har som gjør at de kjenner seg bedre enn andre i hodet på folk. Jeg har sjelden opplevd det fra folk med høyere utdanning. Men så får ikke jeg mindreverdighetskomplekser ved å treffe leger, forskere eller jurister. Jeg føler meg ikke DUM sammen med dem, for å si det sånn.
Jeg synes derimot mange uutdannede synes å mene at de kan tillate seg å gjøre narr av andres valg, de skryter uhemmet av hvor mye de tjener og ler av hvor lite akademikere tjener til tross for lang utdanning, osv.
Har ikke høyere utdannelse, men har venner av alle "slag".
Det er ikke utdannelsesnivået som avgjør hvor vidt jeg har god connection med folk. Sliter vel mest med å ha igjen for omgang med folk med manglende empati og sosiale ferdigheter.
Kjenner også noen jurister som har latt utdanningen gå til hodet på seg. De er virkelig lite sjarmerende. Framstår i sin helhet som inntørka klyser.
Jeg har følelsen av at det finnes alle typer folk i alle samfunnslag. Noen med høyere utdanning tror ikke folk uten utdanning kan noe som helst bare fordi de har valgt anderledes. Noen uten høyere utdanning er utrolig nedlatende overfor folk som har studert på høyskole (ellr Gud forby enda verre, universitet), fordi "de tror de er noe". Jeg blir like svett av begge deler.
Jeg jobbet lenge i et blandet miljø, blant mange fagarbeidere med yrkesskolen bak seg og mange med 3-5 års høyskoleutdanning. Det var en flott opplevelse, der jeg ikke følte at noen hadde nedlatende syn på andre, men at alle faktisk var inneforstått med at de var dønn avhengige av den andres kompetanse.
I min omgangskrets har nok de fleste høyere utdannelse, men langt fra alle. Jeg merker at det til syvende og sist ikke er det som avgjør hvor "gode diskusjonspartnere" de er. Det som avgjør er hva folk har mellom ørene, om de har noen idéer og hva de er interesserte i.
Jeg signerer også Syirn.
Jeg har ingen bevisst holdning overfor folk uten utdanning, men jeg trives generelt bedre sammen med de som har utdanning. Ikke pga utdanningen, men fordi det gjerne reflekterer at de har kunnskap og interesser som gjør det interessant å snakke med dem. Det er synd å si det, men det er få av mine venner uten utdanning jeg diskuterer politikk, religion og "krig og fred og sånn" med. Jeg trives bedre med en god diskusjon enn med slarving om naboen.
Akademikere trives sammen med meg, tross min mangelfulle utdannelse. :knegg:
Selv trives jeg sammen med mennesker som er reflekterte, som skjønner at man kan være uenige i en sak uten å bli dødsfiender for resten av livet og som har respekt for andres valg. Hvis man også har sans for humor, leser andre ting enn ukeblad, hører på annen musikk enn Absolute Whatever og ikke tror at penger er det som skal til for å bli lykkelig, er jeg en trofast venn.
Utdannelse, eller mangel på sådan, er ikke utslagsgivende for dette.
Jeg syns på mange måter at denne tråden bekrefter en "følelse" jeg har hatt.
Om man sitter "i kassa på Rimi" så kan en godt være et samfunnsengasjert menneske som har god innsikt i både politikk og samfunnsliv. Et langt liv med mange erfaringer er definitivt også en "utdanning". Jeg ser selv hvordan jeg bruker min livserfaring gjennom min utdanning. Det er mye jeg har reflektert over før jeg begynte å utdanne meg som sitter i "ryggmargen" på meg. Det mangler for eksempel mange nyutdannede. De kan teorien, men har ikke helt klart å få det inn i "ryggmargen" gjennom livserfaring. Det må de få med tiden...
Jeg tror også vi må være bevisst at vi finner det vi leter etter. Har vi stereotypie holdninger til hvordan et menneske som jobber på Rimi er (unnskyld dere som jobber der ;) ) så vil vi lete etter dem og vær sikker, vi finner dem der. Ønsker vi å se det reflekterte mennesket som jobber på Rimi så finner vi jammen det også......men kanskje vi ikke finner det fordi vi har et lite "stereotypifilter" som skygger for......
Det er jeg helt enig i, både de omvendte fordommene og diskusjonene som ikke er diskusjoner.
Den har jeg også vært borte i ja. :rolleyes:
Jeg tror ikke det handler så mye om at utdanningen går en til hodet, men heller at en vokser fra hverandre. Jeg reiste av gårde for å studere, barndomsvenninnene ble igjen hjemme og begynte å jobbe. Da jeg kom tilbake ni år seinere etter å ha studert og jobbet utenlands, hadde jeg så mange andre erfaringer med i bagasjen at de som ble igjen hjemme og jeg knapt hadde noe til felles lenger. Ikke fordi jeg var bedre enn dem, men fordi jeg hadde utviklet meg i en helt annen retning. De hadde fulgt hverandre videre, jeg var blitt en fremmed fugl.
Nei ærlig talt, man menger seg da ikke med mennesker under sin stand? :dulte:
Jeg er virkelig alt for "SJEMPESMART" til å blande meg med den uvitende almuen.
Jeg kan kanskje til nød nedverdige meg til å snakke med hjelpepleiere himle Jeg er jo tross alt ferdig med ETT år på sykepleien, så er jo virkelig høyt utdannet.
Dette var en særs passende tråd til å påpeke skrivefeilen i signaturen din, sjuggerpløm. :humre: Litt komisk var det jo også når man tenker på ordlyden.
Er nok uenig i hovedinnlegget til Jessica, tror ikke dette er særlig avhengig av vekttall.
Blærete og arrogante mennesker er kjedelig å være sammen med. Det er også dumme og uengasjerte mennesker.
Begge deler fins med og uten høyere utdanning.
Jeg har "lav høyere utdanning" så alle må like meg. :p
Nå har ikke jeg lengere kontakt med noen fra studietiden, men ellers trives jeg vel gjennomgående best med de som har høyere utdanning liksom meg, av samme grunde som Syrin gir. Jeg kan også skrive under på at "snobberiet" i min erfaring går begge veie. Svigermaskineriet og en del folk i nabolaget her legger ihvertfall ikke fingrene imellom.
Husker en gammel tråd inne på NM, hvor en innlegger ville starte opp som dagmamma og forhørte seg om hvordan hun skulle gjøre, satsene o.l. Siden hun var utdannet førskolelærer lurte hun på å ta seg litt ekstra betalt for det. Jammen fikk hun pepper, i delikate vendinger a la "du kan stikke din utdanning skrott opp, jeg driter i om du har sittet med nesa i bøkene, jeg vil hellere ha noen som er snill mot ungen min og som faktisk har jobbet med barn". Veldig avslørende.
Jeg ser, at flere herinne kommer fra bøgda (som de selv sier) og bor i Oslo nå. Var det ikke noe med, at det var blitt litt av en trend blandt flinke bøgda-jenter, og at bøgda-guttene nå har svært med å finne seg en partner ? Hvorfor er det flere bøgda-jenter enn bøgda-gutter som flytter ut ?
Ja, nå må jeg bare bli regnskapsfører først, så får vi se om jeg ikke får sneket meg til noen kunstfag etterhvert. Man har da livet foran seg, har man ikke? :glis:
gleder meg til å se ned på ignorante uutdannede mennesker
Jeg har tenkt litt på hva jeg selv mener om dette. Jeg har høyere utanning selv, jeg tenker og analyserer mye oppi hodet mitt, og jeg trives best i diskusjoner hvor de jeg snakker med ser ting fra flere sider, tar forbehold, hensyntar kulturforskjeller etc.
Jeg har en tendens til å bli ganske stille i diskusjoner med folk uten utdannelse fordi jeg rett og slett ikke finner på noe å si om de tema som tas opp (svigers naboers gjøren og laden, kilopris på kjøtt og TV-serier jeg ikke følger med på), og og fordi jeg er redd for å bli oppfattet som snobbete og bedrevitende. Teit, jeg vet, men jeg er dessverre i overkant var overfor andres føleser og meninger. Jeg er livredd for å få andre til å føle seg beklemt.
Men jeg tenker avogtil at det er meg det er noe galt med. Jeg beundrer dem som med eller uten utdannelse takler samtaler på alle nivå, får det beste ut av dem rundt seg og fungerer som "lim" i sosiale settinger. Ikke på den amerikanske overfladiske måten, men på den lune, folkelige norske måten.
Dette er også hos oss stadig oppe til diskusjon i møte med mannen sin stemor. Hun kan glatt finne på å si at hun kunne også ha vært sykepleier (slik som mannen min) men hun så så mørkt på studielånet.....
Eller at ingen vernepleiere (som jeg er utdannet som) som hun har møtt har fungert på hennes arbeidsplass.....
Eller at hennes barn tjener like godt som oss, enda de ikke har tatt høyere utdanning.....
Jeg besøkte slektninger like etter at jeg var ferdig med diplomen min og fikk da slengt til meg fra en av dem at hun var SÅ glad hun ikke hadde utdanning. Det var jo SÅ fryktelig med det studielånet. Hun fremstod ikke akkurat som lynende intelligent ...
Som tidligere skrevet har jeg lite utdnnelse etter vidregående, men de eksemplene (og tilsvarende tema) du drar opp her er LANGT unna de temaene jeg diskuterer med mine venner (både med og uten utdannelse).
Tror det er rimlig naivt og tro at om man ikke har lang utdannelse så tenker man på kilopriser og naboens bil.
Vi er faktisk samfunnsengasjerte vi også. Med meninger som går utenfor kiloprisen på kjøtt.
Ikke er alle tv slaver som ser på hver eneste søpleserie som går på tv heller.
(tror heller ikke det er lengden på utdannelsen elller mangle på utdannelse som bestemmer om du er tv-slave eller ikke.
Jeg er ikke uenig med deg. Jeg refererte kun til de siste samtalene med slektninger uten utdanning jeg hadde.
Jeg har både slektninger (spesielt i den eldre garde som pga økonomiske begrensinger ikke hadde adgang til høyere utdanning) og kollegaer uten utdanning som ikke står tilbake for noen når det gjelder evne til refleksjon og samfunnsengasjement.
Helt enig med deg Mams. Nå er jeg vært en ganske lite utdannet person i det meste av mitt liv, men jeg har alltid vært idealistisk og samfunnsengasjert. Jeg har alltid likt å diskutere politikk og andre temaer. Overfladiske mennesker finns i alle "leire", utdannet eller ikke..... Blant godt utdannede finns også "nerder" som ikke eier sosiale antenner. Takke meg til min beste venninne som er hjemmeværende husmor og svært oppgående på alle områder. Vi har flotte diskusjoner om temaer som engasjerer oss begge, og ofte er det politiske og religiøse diskusjoner vi har. Hun har et svært interessant utgangspunkt i forhold til religion. Så pass opp for å stereotypiere folk (dårlig valgt ord, men de godt utdannede skjønner det sikkert ;) :iråni:
Dine slekninger uten utdanning blir egentlig like relevant som mine slekninger med utdanning som er uinteressante og uten sosiale antenner. Jeg vil tro man finner like mye grums i alle leire. En lastebilsjåfør som følger med på alle nyheter og holder seg oppdatert på mange felt kan være like interessant som en matematiker som ikke klarer å se noe annet enn sitt eget fagfelt.
Jeg har selv høyere utdannelse, og alle mine venner (de jeg fortsatt holder sammen med iallefall) har høyere utdannelse.
Jeg er den eneste i familien min (dvs mine foreldre og søsken) som har utdannelse. Faktisk så har ingen av de andre vgs engang. Pappa'n min var forresten ingeniør, men han døde før jeg begynte på min utdannelse. - Min mor er svært oppegående og glad i å diskutere, men søsknene mine synes jeg ser verden for sort/hvitt noen ganger.
Jeg liker diskusjoner - men vet at jeg kan diskutere vel så bra med noen uten utdannelse som noen med. - Den evnen ligger nok mer i personlighet og engasjement enn i utdannelse.
Jeg tenker som skilpadda - at de man blir venner med er de man treffer i dagliglivet... Studievenner, arbeidskolleger, andre foreldre, naboer.
Arbeidsplassen min er sterkt mannsdominert og så godt som alle har høyere utdanning - ergo er mine venner fra arbeidsplassen som jeg også treffer litt utenom menn, med høyere utdannelse.
De fleste naboene mine har høyere utdannelse(selv om de er bønder ;) ), vi har det kjempekos sammen.
De barndomsvennene jeg fortsatt treffer har høyere utdannelse, kanskje fordi det var vi som var likest i det lange løp? Og de nye vennene jeg har fått ad andre omveier har stort sett høyere utdannelse.
At jeg har høyere utdannelse selv har dermed egentlig lite å si - jeg hadde ikke hatt sjans til å treffe så mange andre enn høyt utdannede uansett ;)
Det er vel sånn at man blir venner med de man føler seg likesinnede med?
Men det betyr jo ikke nødvendigvis at man ser ned på de man ikke er venner med - om de har (høyere) utdannelse eller ikke. Men det er klart at en intern omgangstone kan av andre utenforstående tolkes som ovenfra-og-ned. Men det går jo begge veier.
Også vil jeg bare påpeke at matematikere/nerder KAN ha sosiale antenner, selv om noen kom i skade for å foreslå noe annet :snurt:
Man kan ha høyere utdanning innen forskjellige felt. Det vil ikke automatisk bety at man er på bølgelenge bare for man har høyere utdannelse.
Innenfor arbeidslivet har man jo samme fagfelt og interesser som kollegene, det samme gjelder for studenter. Man holder seg til sine egne.
Naturligvis har vi sosiale antenner, men de er montert i motsatt retning av de "normale" mennesker har. Jeff Bigler gjør rede for det i sin lille artikkel Tact Filters.
Jeg svarte tidligere i tråden at jeg har venner i alle samfunnslag, men
jeg må rett og slett innrømme at jeg synes min mor som driver eget firma (regnskap) og er en engasjert dame, er mye mer interessant som sparringpartner enn min far som ikke har utdannelse og går hjemme. Sikkert en grunn til at de skilte seg for over 30år siden. Det er utrolig kjekt å ha en oppegående mor når en lurer på noe og ta en spennende diskusjon. Med min far blir det snakk om vær og knapt litt vind:nemlig: Så avogtil så stemmer nok det med utdannelse og engasjemang:innrømmelse:
(rart å skrive engasjemang slik, men det er vist lov)
Oi, jeg hørte at det var blitt lov. Da har jeg virkelig gjort noe ulovlig!
Surfet litt på nettet og fant dette skrevet feil mange ganger blant annet på United World colleges Norge: www.uwc.no/index.php?page=43 (så om det er slik at mange skriver det feil, eller om det er lov nå, er jeg fortsatt usikker på)
Men for sikkerhets skyld så tar jeg en
rettelse: Engasjement, engasjement, engasjement. Sånn nå har jeg tatt straffen: puster ut:
For min del handlar dette egentlig mest om lidenskap, kunnskapstrang og nysgjerrighet (og eg anar ikkje korleis eg skal stave det ordet.. kan nokon hjelpe?)
Eg vil helst snakke med folk som har ein lidenskap. Enten det er frimerker eller potensrekning. Ingenting i heile verden kjedar meg meir enn menneske som ikkje har ein lidenskap, eller noko dei brenn for. Gi meg ei husmor som kan alt om flekkfjerning og beste måten å moppe eit golv på. Eg vil gjerne høyre. Dersom ho i tillegg viser interesse for mitt fag; faktisk kjem med spørsmål, utan redsel for å avsløre at ho har ingen peil på kva eg held på med, då får eg respekt for mennesket.
Alle menneske som er nysgjerige, åpne, søker kunnskap, har engasjement, er menneske eg gjerne vil bli kjent med. Eg diskuterer heller frimerker med han der tørrpinnen i hjørnet enn å diskutere ver og føreforhold med festens sentrum. Uansett kva folk kan, så er eg interessert i å høyre.
Utdanning er lite relevant, men det viktige er at ein a) brenn for noko, ei sak, eit tema, ei oppgåve b) har spesiell kunnskap innan eit eller anna tema, og her meiner eg at hagearbeid, kvantefysikk, traktorpulling eller slektsforskning er like interessant. Eg blir nysgjerrig på alt mulig. Jo særare jo betre nesten.
Forøvrig har eg ein mann som har fått konversasjon i gudegave. Han pratar med alle; mine gamle tanter inkludert. Har plukka opp mange tips av han, og faktisk lært at konversasjon er ikkje berre noko ein gjer for å vere høflig; det er nyttig for ein sjølv også.
Traktorpulling er det faktisk svært interessant at noen driver med!
:knegg:
(Men jeg er helt enig, Syrin, engasjement må det være!)
Jeg kan forøvrig anbefale noen år bak bardisken. Da blir man jamen god til å snakke med allslags folk. Ellers har jeg lært meg å leve med å være en blærette og perkfet bedreviter, og det har gått bra med meg!
Jeg har to brødre som en gang reiste 30 mil for å se på traktorpulling. Så interessant er det. Men jeg synes det er veldig interessant at man vil reise i 4,5 timer for å se digre traktorer?!
Også veldig enig med Fnatten i at sosial kompetanse ikke trenger ha noe med utdannelse å gjøre. Men om folk har sosial kompetanse er jo også en helt annen sak enn om de har kunnskaper og ideer som man(/jeg) synes det er interessant å snakke om. Kjapt oppsummert vil jeg si at folk med god sosial kompetanse er flinke til å snakke med folk; folk med god kompetanse på andre områder (som jo ikke trenger være akademiske) har interessante ting å snakke om. En slags kombinasjon er alltid å foretrekke (men for egen del synes jeg nok ha-noe-å-fare-med-koeffisienten er vesentlig viktigiere enn hyggelig-og-grei-koeffisienten). Evne til refleksjon og selvstendig vurdering er noe som ikke trenger ha noe med såkalt "EQ" å gjøre, og det er heller ikke noe man nødvendigvis lærer på skolen, men det er en veldig sentral egenskap for å være det jeg vil kalle "smart" eller "oppegående".
Det er helt klart en individuell vurdering hva man foretrekker.
Med meg er det nok litt omvendt. (I alle fall hvis vi snakker om det å ha et nært forhold til noen, og ikke bare et velfungerende nabo-/kollega-forhold eller lignende.) Hvis noen ikke har noe interessant å komme med, trives jeg bedre med å lese en god bok for meg selv. Men selvsagt, hvis folk er aktivt "u-hyggelige" og direkte slemme, så vil jeg ikke ønske å tilbringe tid med dem.
(Dette er selvsagt ikke en vurdering av hva som er best "moralsk sett" eller hvilke folk som er "mest verdt", eller noe slikt, det er bare snakk om hvilke folk jeg synes det er mest givende å snakke med.)
Godt skrevet.
"Sosionomen møtte opp til samtalen med leppestift. Sosionomer bruker da ikke leppestift. De bruker bare fotformsko" - det blir litt på det planet.
Jeg er nok enig med Skilpadda. Det finnes mennesker som er helt uten tyngde, men verdens hyggeligste. Da får jeg ofte samme følelsen som av P4-musikk, som jo også er hyggelig og utrolig lite givende. Gi meg heller en spydig, halvslem skærping, når som helst.
Jeg har akkurat funnet ut at jeg skal bli ingeniør (stavet jeg det riktig nå?), men akkurat nå gleder jeg meg mest over at det kun er 10% jenter på skolen jeg skal på. :flau: supersingel
Kan forørig informere om at jeg har en hel del tyngde om jeg vil, men jeg er en person som ikke føler særlig behov for å vise det til andre enn de jeg kjenner godt.
Godt belest er heller ikke synonymt med å være sosialt smart, og det har jeg sett mange, mange eksempler på.
Nå har jeg kun videregående skole, men de fleste av mine beste venner har høyere utdannelse. Og jeg håper de trives like godt med meg som jeg med dem. Dette er faktisk folk jeg traff på videregående og vi har holdt sammen siden. Da videregående skole var slutt begynte vi alle å jobbe. Men mens jeg kjøpte meg leilighet og fortsatte å jobbe, så sluttet de av og tok høyere utdanning etterpå. Så blandt de vennene jeg har mest omgang og best kontakt med er det nå en siviløkonom, en lege, en petroleumsingeniør og en sykepleier. Det verste av alt er at når vi var ferdig med videregående så var det vel jeg som hadde de beste karakterene, men jeg gjorde dessverre aldri noe med det.
Godt sagt alt du sier her. Jeg er helt enig med deg. Mennesker som til stadighet synliggjør at de er godt utdannet har et kompleks mener jeg. De vil bli sett for den utdanningen de har, men er kanskje redd for å kun bli sett for den de er..... om dere forstår... Jeg opplever mennesker som stadig skal poengtere at de er godt utdannet som arrogante. Jeg mener de oppfører seg arrogant og får en nedlatende holdning mot andre som ikke har høyere utdanning. Det er en form for hersketeknikk mener jeg: Si ikke i mot meg for jeg kan dette. Det er ikke sosialt smart nei......
Selvfølgelig enig. Kan ikke skjønne at det går an å være uenig i det.
Nei, men utdannelse forteller mye om et menneskets ytre kvaliteter. Feks sosiale koder, hva som vil være status for det mennesket, hvordan dette mennesket er lært opp til å tenke. Og det tror jeg betyr mye i sosiale settinger. Selv bryr jeg meg ikke så mye om hvor høy utdannelse folk har, men jeg bryr meg en del om hvor mye folk prater. Jeg blir rett og slett litt stresset av trauste trøndere som sier: "Fint vær" og så holder de kjeft i 10 minutter, da får jeg rett og slett en vill trang til å hoppe opp på bordet for å demonstrere mine ferdigheter i linedance. (Nei, jeg kan det ikke.)
:knegg:
Enig. Det kommer selvfølgelig an på. Hvis vi snakker om kollegaer så foretrekker jeg helt klart at folk kan noe, jeg er ikke fristet til å gjøre jobben til noen uansett hvor hyggelige de er. Men hvis de skal være "nær" meg foretrekker jeg bestandig folk som er hyggelig fremfor flinke.
Jeg er nok enig, men for å dra det enda lenger. Hvis man ikke skjønner at man virker arrogant og egentlig bare taper seg ved "foretrekke likesinnede", så tenker jeg at man kanskje ikke er så kjempelur alikevel. :fnise: Kanskje beste å menge seg med "likesinnede" da ja. :knegg:
Jeg har venner fra alle sosiale lag og de utfyller hverandre på forskjellige måter. Ser ikke helt at en gruppe mennesker skal burde bli ekskludert fordi de ikke velger som meg. Folk er individuelle når det kommer til det meste, jeg ble i allefall ikke noe supersmart superperson etter noen år på skole. :humre:
Alle foretrekker vel å være sammen med likesinnede? Om det er utdanning eller interesse for traktorpulling som er fellesnevneren, hva så? Er man like arrogant som traktorpuller hvis man sier at man foretrekker å henge sammen med de som ser gleden i å montere spitfiremotorer på traktorer?
Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv. Det er vel og bra at utdanning neppe endrer personligheten til folk, men jeg tror den kan forandre ganske mye på hvordan man tenker. Og mange har et tett forhold til faget sitt og brenner for det, uten at det har noe som helst med et ønske om å vise seg. (Ofte er det snarere tvert imot.) Jeg sier selvsagt ikke at det ikke finnes folk som bruker faget sitt som hersketeknikk, men mon tro om det ikke oppfattes slik oftere enn det faktisk er slik? Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?
Utdanning gjør at man har reflektert og gått i dybden på en del ting. Det forandrer en helt klart som person. Man får en tyngde i forhold til det man har utdannet seg til. Selvfølgelig skal man få lov til å ut i fra at man tross alt har gått i dybden på, MEN det er måten man bruker sin tyngde.
Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?
Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.
Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?
Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?
En skal selvfølgelig få lov til å bruke sin kunnskap og definitivt dele den med andre. Det jeg prøver å si er at man ikke skal være arrogant og hoverende overfor andre. Da mener jeg at man har mistet noe på veien. Selvom man har utdanning så betyr det ikke at man sitter med alle sider av en sak f.eks. Faktaopplysninger er jo gjerne kun et svar, men i andre sammenhenger der det kan være flere måter å se ting på.
Jeg er enig med Tinetoff her: Utdannelse betyr for mange mye mer enn bare akkurat det papiret som beviser at man har fullført.
Jeg for min del ble et annet menneske av å studere enn jeg ville blitt av å begynne å jobbe i stedet. Eller i alle fall fikk jeg utviklet en annen side ved meg selv.
Veldig mye av det jeg kan (som ikke er faglig) og som er en viktig del av meg, kom i løpet av studietiden. I tillegg til at jeg lærte mye faglig som student, lærte jeg også mye viktig om meg selv: For eksempel ble det meste av selvtillitten min og troen på mine egne evner fastspikret i løpet av studietiden. Jeg lærte å ta sjanser, utfordre meg selv, lytte til min indre stemme når den sa at "Dette klarer du!". Jeg lærte å jobbe hardt: Jeg presset meg selv mye hardere i studietiden enn jeg noen gang har gjort siden, og jeg lærte med det hvor stor kapasitet jeg faktisk har, både fysisk og psykisk. Jeg lærte at jeg kan hvis jeg vil, at det er lurt å ta sjanser for å oppnå det man vil og at det ikke nødvendigvis er en katastrofe om man driter på draget i forsøket. Alt sammen essensielt for det jeg har vært siden.
Ikke alt dette ble lært på lesesalen da. Mye av det fikk jeg fra aktiviteter utenfor studiet, men også disse er en viktig del av "utdannelsen" min.
I tillegg består sikkert 90 % av omgangskretsen min av folk som jeg ble kjent med (eller viderførte bekjentskapet med) i løpet av studietiden.
Utdannelsen min er derfor derfinitivt ikke bare noe jeg henger på meg som en medalje eller har til pynt som et diplom på veggen. Den er viktig del av meg og det jeg er. Jeg var under utdannelse langt over halvparten av 20-åra. Det skulle bare mangle om ikke disse årene hadde satt spor.
Jeg signerer Hatti her. Vel, min mann HAR studert noe, men han ble aldri ferdig med noe særlig. Imidlertid er det han som faktisk HUSKER noe historie for eksempel samt har alle de praktiske evnene i huset. Jeg er en liten pugghest og husker ikke ting som ikke interesserer meg (historie er ikke mitt fag. Men jeg gjorde det bra i det på videregående. Alt glemt).
Jeg synes utdannelsen har gitt meg mye som jeg bærer i meg, som en del av meg. Jeg er imidlertid forsiktig med å bruke det faglige jeg kan noe særlig i utenom-jobb sammenhenger. Først og fremst fordi det ikke er særlig anvendelig i sosiale settinger. Men også fordi jeg synes det er slitsomt med dem som hele tiden prater allvitende om eget fag i andre settinger. Det er ikke alltid egnet å fremstå som fagperson. Da jeg studerte var jeg alltid fascinert over at de som feks studerte medisin gjerne kunne diskutere dette i evigheter i sosiale sammenhenger, men vi som studerte tekniske fag ble avspist med "nerd" med en gang man i det hele tatt nærmet seg noe faglig. Jeg har fortsatt oppfattelsen av at noen fag oppfattes som mer legitime å "briefe" med enn andre. Dette synes jeg er litt uheldig.
Forøvrig er jeg enig med dem som sier at fordommene ofte synes å gå begge veier. Jeg har flere ganger blitt avspist som totalt uinteressant når jeg på forespørsel sier hva jeg har studert. Og jeg fremstår ikke som ekstremt kjedelig som person (tror jeg :fnise: ). Jeg sier det aldri uten å bli spurt. Jeg er helt uinteressert i å "reklamere" for meg selv med tittel og jobb. Da hadde jeg valgt en annen vei.
En vanlig misforståelse er at historikere kan masse faktating. Det gjør vi ikke. Vi vet hvor vi kan slå opp faktatingene. Det vi derimot lærer er å være gjennomgående kritiske til det aller meste som serveres, noe du kanskje har fått merke i mange diskusjoner. Ingenting er god fisk før det kan bevises eller være overveiende sannsynlig. Ikke dveler vi ved gamle sannheter heller, dersom det kommer nye opplysninger på banen.
Jeg har fått flere måter å se ting på etter at jeg studerte, og har nå mange flere perspektiver enn før jeg begynte å studere. Det betyr ikke at jeg er arrogant og hoverende. det betyr bare det det betyr. At jeg har fått flere perspektiver og sider å se saker fra. Mer kunnskap og fler begreper å henge det jeg ser på.
Før jeg studerte reflekterte jeg ikke så mye på hvorfor ting var som det var, selv om jeg likte bøker, særlig leksikon, faktabøker og historie i tillegg til romaner og gjennompløyinger av familiens samling av National Geographic.
Jeg har mange i familien som er uten høyere utdanning. Og de er ikke dumme. Flere er svært belest og følger godt med. Men samme hvordan du snur og vender på det så er ikke mine mange år på universitetet bortkastet og jeg vet og kan noe som de ikke vet. Slik de kan og vet ting jeg ikke kan og vet.
Jobben jeg har nå og min neste har jeg ikke fått så mye pga HVA jeg har studert, som AT jeg har studert. Man ville ikke fått denne typen jobber dersom man ikke hadde høyere utdanning, i hvertfall ikke min neste. Høyere utdanning kreves fordi man er i stand til å ta til seg ny kunnskap fort. At man er fleksibel, kjapp og i stand til å lære.
Jeg har også fått de jobbene pga ting jeg gjorde frivillig og lønnet ved siden av studiene. Som man ikke får mulighet til å gjøre dersom man jobber. Hvordan kan men ellers få mulighet til å leke bedriftsleder for studenthus, lede store organisasjoner, arrangere konserter fra booking til billettsalg og backline og ridere og pelle ut gule nonstop, få massiv ledererfaring, osv osv. Ikke få av folk som driver med lys, lys, booking, agentbyrå, mangament osv i musikkbransjen er studentavhoppere eller ferdige kandidater som forfulgte hobbyen sin fra studenthusenes bookinggrupper. Man får mye selvtillit av å prøve store ting i en trygg lekegrind. Jeg har hatt stor nytte av organisasjonserfaringen jeg ervervet gjennom studietiden.
Nåvel. Nok om meg...:blabla: Jeg synes det er synd at du har opplevd deg slått i hodet av noen som hadde lang utdanning og prydet seg med den, fremfor å møte deg på en skikkelig måte, slik alle høyt utdannede damer jeg kjenner i denne tråden ville gjort.
Apan; de aller fleste ikke-historikere slår meg i TP på historie. Og jeg skuffer stadig på årstallsfronten. Men jeg kan si noe om bakgrunnen for at ting skjedde, kanskje eller si noe om hvordan ting ble etterpå. Kanskje.
Historie på VGS og på universitetet er to ulike verdener.
Ja, jeg vet det. Det var bare en illustrasjon av at akkurat hvor dyktig man har vært på skolen / i en utdanning ikke nødvendigvis sier noe om hvor mye man har å bidra med i ulike settinger. Gubben gjorde det hverken bra på skolen eller har studert, men han er interessert i det, og i enkelte tilfeller det vel så viktig.
Synes du det? Jeg har utdannelse, men jeg oppfatter ikke utdannelsen min som en vesentlig del av meg. For meg har heller ikke utdannelsen min endret på måten jeg tenker på - det var snarere tvert i mot. Jeg drev på med andre ting først, men da jeg kom bort i data passet faget til meg. Samme med fysikk første gangen jeg var borti fysikk var jeg fasinert. Jeg tror og håper at de fleste folk utdanner seg til ting de trives med og da tror jeg jo heller at faget passer til den du er heller en at man forandrer seg på grunn av fagkretsen. Håper jeg, da. Ellers er jeg vel en fortapt nerd, uten sosiale antenner. :humre:
Idoter finnes i alle leire. Jeg har også vært på fest med en 17 åring som visste mye mer enn meg (jeg var 25) - idioten irriterer meg enda! Det er lite som er så plagsomt enn idioter som ikke greier å innse at andre vet bedre enn dem selv. Men det er også plagsomt med idioter som tror de er mye bedre enn andre folk bare fordi de har vagget lengre rundt i korridorene på blinderen.
Alle folk utvikler seg jo ved å leve. Søsteren min påstår at hun lærte utrolig mye av å backpacke et år i Australia og plukke frukt. Og jeg tror henne. Jeg tror man lærer så lenge man prøver nye ting, så lenge man er nysgjerrig, så lenge man spør seg selv: "Hvorfor skjer dette? Hva gjør han nå? Hvordan skal jeg løste dette problemet" etc Jeg har lært masse om isolering av hus i sommerferien. Man trenger ikke å studere for å lære. Slik jeg kjenner deg hadde du lært noe uansett hva du hadde gjort i de årene. :)
(Ellers må jeg bare fortelle hva jeg har lært i dag. Jeg har prøvd falske øyenvipper for første gang i dag og kan nå opplyse alle som har lyst til å prøve at man trenger ikke å smøre lim over hele øyelokket - det blir litt problematisk å blunke. Slik ser jeg ut nå: :sjokk: )
Jeg tror heller ikke man må studere for å lære, men jeg lærte veldig mye om meg selv mens jeg var student, og derfor er studietiden en veldig viktig del av hvem jeg er. Mye mer enn at jeg har gode kunnskaper innenfor musikk, historie og litteratur. Og definitivt mye mer enn det pene papiret jeg har der det står cand.philol, og derfor klarer jeg ikke helt å tie når noen antyder at utdannelse først og fremst er et avgangsvitnemål.
: skratter ved tanken på sjokk-him:
Også har jeg litt problemer med å se deg for meg med falske øyenvipper. :innrømmer:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
