Det er kanskje ett eget ord for det, men jeg mener altså at du begynner å snakke likt som den du er sammen med og bruker ord/uttale du vanligvis ikke gjør. Jeg er helt kriminell på å legge om etter hvem jeg er sammen med, helt ubevisst.
Idag var jeg først sammen med en venninne som snakker ganske bredt og da slenger jeg meg på "skakke værra på denna måten" helt uten å tenke på det. Jeg blir bevisst på det etterhvert, men klarer ikke å la være. Senere på dagen var vi på middag hos venner som snakker vanlig bokmål med en-endelser, hun, henne osv og da er jeg rett på det. Til vanlig snakker jeg midt i mellom disse dialektene. Jeg synes noen ganger det er litt pinlig på egne vegne. Og lurer veldig på om de jeg er sammen med legger merke til det.
Ja, jeg melder meg. Og skjems litt av det egentlig. Jeg tror nemlig at det oppfattes. :o Jeg er til tider ganske ekstrem føler jeg selv. Aner ikke hva det kommer av at jeg gjør det. Jeg har vanlig østlandsdialekt uten noen spesielle særegenheter. Jeg har alltid vært veldig fasinert av dialekter da, og ønsket at jeg hadde hatt en særegen dialekt. Mulig det er derfor.
Også håper jeg ikke at folk tar det ille opp at jeg tar etter. Det er på ingen måte for å gjøre narr av de.
Ja, jeg la om til en slags trønderdialekt da jeg hadde konferansetime med en far en gang. Vært mer bevisst etter det. :flau: Kommer nordfra, men snakker vikværsk (ingen som tror jeg er fra annet sted enn her jeg bor).
Ja. Særlig sørlandsdialekten. Begynner etter en dag der nede. Litt flaut, de lokale (familie) ler litt. Jeg klarer for søren ikke kontrollere det heller.
Ikke i særlig stor grad, tror jeg. Er det noen som har veldig tynne l-er og snakker om hytten og sånt, kan det nok heller hende at jeg bevisst skrur til og blir et par hakk breiere i språket enn jeg ellers er.
Nei, jeg gjør ikke det. Annet enn min egen opprinnelige trønderdialekt. Men da hermer jeg ikke, jeg bare faller tilbake til det som en gang var naturlig. Men jeg tar veldig lett etter andre folks ordvalg og måte å si ting på. Jeg blir for øvrig ganske sur når ikke-trøndere hermer etter meg. Jeg har alltid sett på det som litt mobbete.
Nei, ikke slik du beskriver.
Imidlertid har jeg lagt fra meg mye av dialekten min fra Nord-Norge etter flere år på østlandet. Det er ikke bevisst og noen fortalte meg at de som gjør slik har et godt språkøre, som forsåvidt er positivt, men skulle gjerne klart å holde på dialekten bedre (snakker jeg med andre nordlendinger derimot skrur jeg helt tilbake igjen).
Ja, og det er helt ubevisst, og til tider veldig pinlig. :sparke:
For ikke å snakke om at jeg må ta meg kraftig i nakkeskinnet, for når vi passerer grensa til Sverige, begynner jeg late som jeg kan svensk, og når vi så er over sundet og er i Danmark, vips skrur jeg over til dansk... :flau:
Nå jobber jeg ute i distriktet, hvor mannen min er fra, og dermed snakker jeg bredere enn de fleste vennene mine som er fra samme by som meg (og i alle fall de som har flyttet innover mot storbyen). I tillegg pratet jeg en helt annen dialekt da jeg var liten, men la om (ubevisst) etter at vi flyttet, men jeg blir preget av den gamle dialekten min så snart jeg prater med noen derfra eller har vært der.
Det er egentlig aller verst når vi er i England, og jeg tar etter aksenten. Da er jeg rimelig glad det ikke er så mange her hjemme vi treffer på, for å si det sånn :flau:
Jeg gjør det litt, og gradvis. Slik at jeg etter tre pr med lærer fra Sauda hadde kraftig snev av Saudadialekt, for eksempel. Nå knoter jeg og har mistet mye av egen dialekt, men snur over til min egen med en gang jeg snakker med noen derfra.
Men jeg er ekstremt dårlig på å faktisk etterligne dialekter, det er bare en lett og langsom smitte. :p
Jeg var det da jeg var yngre, for da var jeg ikke så ofte eksponert for andre dialekter. Nå har jeg bodd midt i dialektforvirring som student og har sluttet med automatisk herming. Jeg har dog plukket med meg morsomme ord og uttrykk fra folk jeg har hatt mye med å gjøre opp gjennom. Dem gir jeg ikke slipp på. :)
Jeg gjør det ufrivillig ved at jeg snakker finere. Jeg kan finne på å si "god helg" med tynn l til vestkantfolk. . Vanligvis sier jeg "go' hælj". Men jeg kan også finne på å bevisst snakke breiere når andre snakker pent.
Er jeg i danmark gjør jeg noen forenklinger for å blir forstått lettere. Endrer noe ordstilling og bytter ut noen ord. Det kommer etter hvert ubevisst.
Jeg snakker sånn helt vanlig østlandsk som verken er pent eller bredt, og kan nok ubevisst snakke penere/breiere etter hvem jeg snakker med.
Jeg bodde for en del år siden i Elgtråkket, en helt håpløs adresse for meg å uttale. Ælj blir for bredt og elg for pent. Det finnes ikke noe midt-i-mellom, og jeg snakker midt-i-mellom.
Jeg skifter tonefall, men ikke med vilje. Var en periode mye med ei fra Sørlandet, da snakket jeg etter hvert østlandsk med sørlandstonefall. Ikke alltid jeg hørte det selv en gang.
På jobben har jeg hatt opplæring for noen trøndere, og da ga jeg beskjed på forhånd at om jeg endret tonefall så vart det ikke for å gjøre narr.
Nei, ikke noe særlig. Men klart, dialekten jeg en gang hadde er veldig tynnslitt etter å ha bodd "hjemmefra" snart halve livet, jeg vet iallfall at tonefallet er på bærtur.
Men Snuppa mi, hun tilpasser seg, tydeligvis. Vi bor på sørlandet hvor skarre-r regjerer. I barnehagen har hun en venninne som opprinnelig er fra østlandet, det vil si at hele familien hennes har rulle-r. Nylig har denne jenta endelig lært seg r, rulle-r og har følgelig gått rundt å "lekt" med lyden osv. Så, nå har Snuppa også rulle-r, en helt tydelig rulle-r mens tvillingbroren har skarre-r. Forresten tar hun ikke bare etter de gode tingene: Samme jenta klarer ikke s-lyden i særlig grad og vips har Snuppa sin gode "vanlige" s også forsvunnet.
Klumpen snakker forresten også gjerne slik og slik med mannen og slik og slik med meg. Mannen og jeg har to ulike dialekter, klumpen bruker mange av mine dialektord til meg og ikke når han snakker med mannen. Type han sier "jeg slo meg i haude" til meg og så til mannen sier han "jeg slo meg i hodet" eller at han sier "hjem" til mannen og "heim" til meg osv.
Nei, jeg hermer ikke etter andres dialekter, men folk hermer etter min veldig ofte. Jeg synes jeg blir mer brei og brautende vestlending når jeg er ute blant folk med andre dialekter. Det er flaut det og.
Derimot har jeg en veldig britisk aksent når jeg snakker engelsk, vi snakker engelsk hjemme - men gi meg to dager i USA og jeg slår over på skikkelig fake brei amerikansk aksent. Ikke spesielt lekkert :knegg:
Nei, vanligvis ikke. Men hvis jeg bare har kommunisert på engelsk over to-tre uker eller mer, da har jeg plukket opp en del unoter. Som da jeg hadde vært noen uker i Hamburg og kom hjem med mer enn et snev av tysk aksent i engelsken min. Og en anelse australsk vri etter å ha vært på tur med folk fra down under.
Jeg kan dra en Dag Otto, da. Han og dialekten innbyr virkelig til imitasjon. :knegg:
Jeg er veldig interessert i språk og er fascinert av mangfold. Derfor kan jeg ofte "ta etter" de jeg hører snakke fordi det er spennende. Veldig ofte blir jo dette oppfattet som erting da, men jeg prøver etter beste evne å kun gjenta i hodet mitt. :knegg:
Jeg snakker østlandsk og bor et sted med helt annen dialekt. Hvis noen skal henvise til noe jeg har sagt, så kan de finne på å si det på østlandsk, og da føler det som de hermer etter meg på en sånn latterlig måte liksom, jeg liker det ikke. :/
Nei. Ikke i det hele tatt.
Men jeg har såkalt godt språkøre og har tatt dialekten der jeg bor.
Og nå har jeg bodd her så lenge at jeg må aklimatiseres noen dager på hjemplassen før jeg snakker riksmål igjen.
Bortsett fra om jeg blir nervøs. Da snakker jeg pinlig korrekt riksmål.
Ja, og egentlig kan det være litt slitsomt.
Jeg jobber med mange (Gudbrands)døler og jeg blir litt døl når jeg snakker med dem. Også snakker jeg svensk til ei jente i barnehagen som er svensk. Helt rart!
Jeg kan bli påvirket hvis jeg bor veldig lenge et annet sted og ikke har så mange rundt som snakker egen dialekt, men er språkbevisst og retter meg selv hvis jeg "skeier ut."
Nei, men jeg har en stygg uvane med å korrigere, det heter ikke bannann, apppelsin eller fotball. Jeg biter det i meg og prøver å la være, jeg korrigerer ikke fremmede.
Ikke så mye. Eneste må være at jeg til en viss grad kan legge om tonefallet når vi er i Nordfjord noen dager. Altså ikke sånn at jeg endrer ordene jeg sier, men at jeg legger trykket litt annerledes.
Men jeg har et søskenbarn som etter mange år et annet sted i landet i voksen alder nå snakker en merkelig dialekt som ikke tilhører hverken stedet hun kommer fra eller stedet hun bor.
Nææ. Så mange som gjør dette da. Jeg gjør ikke det men jobbet tidligere sammen med en som endret veldig dialekt etter hvem han pratet med. Vi i kontorlandskapet hadde det veldig festlig der. :p
Har en venninne som har lagt seg til litt Østlandsk med helt feil tonefall på noen ord. Festlig.
He-he, det heter jo egentlig bannan der du bor, da. :p Den Østfold-l-en, derimot, må jeg innrømme at jeg også grøsser av. (Det gjør heldigvis ungene også; de synes det er kjemperart. Og ja, jeg er klar over at det sannsynligvis er en naturlig språkutvikling som ikke kan reverseres, men bør hilses varmt velkommen etc. :sparke: )
Jeg blir lett farget av andres dialekt, dessverre må jeg nesten si. Det er tonefallet jeg hopper inn i, ordene klarer jeg stort sett å bevare fra egen dialekt. Stort sett, må jeg nesten si, for etter å ha bodd utenfor eget dialektområde i snart 24 år, så er jeg skikkelig knoter. Jeg skjerper meg når jeg drar hjem til hjemstedet mitt, så slipper jeg unna mobbing. :nemlig:
Da jeg bodde i Nord-Norge oppfattet folk meg som en nordlending som hadde bodd på Vestlandet, mens det egentlig var omvendt. Det er melodien som gjør det, jeg synger på samme måte som de jeg omgås gjør. Det er så ille at jeg nesten kan bytte melodi fra person til person rundt et bord. :knegg: Men jeg skjerper meg når jeg legger merke til det altså, det er jo ikke akkurat regnet som et solid karaktertrekk å drive på på den måten. :knegg:
Jeg grøsser av det samme. :humre: Det er utrolig snodig å høre storebror snakke slik i større og større grad (enn så lenge er han heldigvis mest påvirket av meg og mannen, ingen av oss er herfra, men det varer nok ikke lenge). Jeg husker fremdeles da jeg første gang hørte ham si LSK med trykk på L'en og innså at han tross alt er en av dem. Det er helt unaturlig for meg å si. :knegg: Men jeg retter ikke på ham da, det ville ikke ført noen vei uansett.
Nei. Jeg blir skikkelig irritert hvis noen hermer etter min, nemlig - det blir uten unntak enten sånn parodisk "Oluf-nordnorsk" eller parodisk nordnorsk med samisk tonefall, og det er så utrolig langt fra sånn som jeg faktisk snakker at jeg oppfatter det som ufint. Så jeg ville aldri hermet etter andre. Jeg vet godt at selv om jeg ikke ville hørt det selv, ville det sikkert hørt parodisk ut for de som faktisk snakker sånn. :nemlig: Jeg må innrømme at jeg nok hermet litt da jeg var yngre, men ikke nå lenger altså.
En annen ting er at da jeg bodde på Østlandet sluttet jeg å bruke en del dialektuttrykk og brukte de østnorske i stedet, men det var snakk om enkeltord fordi jeg ikke ble forstått (som at jeg måtte si når i stedet for ka ti' eller kjøkkenklut i stedet for kopptue; elevene så ut som spørsmålstegn hvis jeg brukte dialektordet).
Nei, ikke direkte, men jeg har alltid hatt en del mer sunnmørsk scwhung på dialekten når jeg er der eller sammen med familie derfra, og det har vel økt en del etter jeg møtte mannen som også er derfra. Jeg liker i hvert fall å skylde på at a-endinger kommer derfra og ikke fra østlandsk. :knegg: Andre dialekter påvirker ikke så mye, men jeg kan vel finne på å si ting på østlandsk på tull. Det høres ikke bra ut. :humre:
Jeg dras fra breiere til penere østlandsk, alt etter hvem jeg snakker med og hva jeg snakker om. Jeg skifter ikke dialekt etter hvem jeg snakker med og er veldig fornøyd med å være en av de østlendingene som ikke roter til tonefallet med bergenstonefall. jeg synes det er kjemperart at man ikke selv hører at man snakker bergensk med østlands tonefall (=arendalsk) eller østlandsk med bergenstonefall (=sunnmørsk).
Jeg er fæl til å herme, da og kan dra en ganske total Norges-kyst-dialekt-for-dialekt uten alt for mye feil. Jeg har hatt flere jobber der jeg snakker med folk fra hele Norge og har alltid syntes det var stor moro å parodiere dialekten etter at vedkommende har lagt på. :flau:
Men synes det at det er greit at dere hermer, altså, selv om det ikke er med vilje? Det virker som om mange av dere synes det er en litt søt/morsom greie, men jeg synes det er en uting. Jeg personlig synes i alle fall det er ubehagelig når folk tar etter dialekten min.
Jeg synes absolutt det er en uting og jobber mye med å plukke det av meg. Selv om det er pga reinspikka interesse for min egen del så skjønner jeg jo at det oppfattes som sleivete av mottaker.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg skal la være å herme etter ulike dialekter og tonefall. jeg mener det å kunne herme etter ulike dialekter og tonefall, også på andre språk enn norsk, er en bra ting. Man blir bevisst på de ulike forskjellene mellom dialekter, hvor i munnen lyder lages, det fremmer musikalitet og er underholdende. Men jeg gjør det aldri mens jeg snakker med noen.
Jeg kan til tider ta meg selv i å slå over til andres dialekt når jeg snakker med dem. :flau: Prøver å la være, for jeg vet hvor dumt det høres når en ikke får det til. Jeg er selv gudbrandsdøl og opplever ofte at andre prøver å snakke min dialekt. Uten hell.. Og det høres virkelig bare dumt ut. :nemlig:
Jeg mener ikke at man skal slutte å herme etter dialekter og andres språkbruk sånn generelt. Det mener jeg da heller ikke har vært temaet for tråden. Jeg tenker i alle fall utelukkende på folk som hermer MENS de snakker med andre. Om folk etterligner dialekten min på rommet sitt, er da revnende likegyldig for meg. Når de derimot gjør det mens jeg snakker til dem, er det veldig lite sjarmerende.
Hvis det ikke er med vilje er det ofte vanskelig å gjøre noe med og jeg tror kanskje ikke folk tenker over at andre kan føle det ubehagelig, spesielt hvis man er fra et sted hvor ens dialekt ofte blir tullet med. Jeg kan godt herme bevisst etter mannen min fordi jeg synes Stavangerdialekten både er morsom og fin, og dessuten vet jeg at han ikke tar seg nær av det. Jeg gjør det imidlertid aldri med resten av familien hans, eller andre derfra, det ville bare vært rart. Dog skjedde det en gang at vi hadde besøk av nevøen og niesen hans og da hørte jeg meg selv, helt ufrivillig, spørre dem om de ville ha "skjeva". :sparke:
En snodig sak er at han etter noen år her har lagt av seg en del typiske dialektord og jeg hører det med en gang og klarer ikke la være å rette på ham. "Tre kjeks." kan han finne på å si og da kommer det spontant fra meg (med skarre-R) "Tri". Det er vel noe med hva jeg forventer å høre og så passer ikke det han sier inn i det. Skulle ønske han kunne hjelpe meg med å holde på dialekten også. :humre:
Men jeg gjør kanskje dialekten litt enklere å forstå om jeg er i områder som sliter litt med å forstå bred nordtrøndersk :uskyldig:
Om folk på jobben påpeker at jeg har rare ord og uttrykk (selv trøndere, eller fintrøndere som jeg sier :filer: ), så prater jeg desto breiere :knegg:
Til og med min samboer, som selv ER Nord-Trønder, mener jeg har uforståelige og rare ord :snurt:
Jeg synes de er logiske, helt til jeg sier det ene ordet om og om igjen, da må jeg innrømme at det noen ganger høres helt snålt ut. :sparke:
:juhu:
Jeg redd for at folk skal tro jeg gjør narr av dialekten deres, så jeg prøver å skjerpe meg og holde meg til egen dialekt, men det er jo nesten umulig.
Jeg synes det er flaut og leit og en uting og prøver derfor å skjerpe med veldig. :nemlig: Men er likevel utrolig lett påvirkelig. Du skulle høre engelsken min etter to uker i Thailand. "I buy this yesterday. I want samesame." :flau:
På Kreta-ferien i fjor var det en litt høylytt familie fra det jeg antar var Oslo vest som hadde stor moro med å agere nordlendinger seg imellom. Det ble det straks slutt på idet jeg hevet min nordnorske røst høyt og tydelig ved bassengkanten.
Jeg har en dialekt som lett blir tullet med fordi vi har en del spesielle lyder og ord. Da jeg bodde i Oslo kunne jeg bli bedt om å telle til tyve for underholdningen sin del... Jeg hermer ikke etter andre og kan bli litt lei av og til når folk gjør det med meg. Det tar bort innholdet av det jeg sier synes jeg.
Jeg er helt håpløs, og legger om dialekta etter få dager på et annet sted. Det er verst med de dialektene som ligner min egen, spesielt de jeg synes er veldig vakre, da må jeg skikkelig konsentrere meg for å ikke ta etter. Jeg legger ikke like lett over til østlandsk for det er så ulikt hvordan jeg prater.
Jeg synes det er en uting, og prøver virkelig å la være. Jeg inbiller meg at det henger litt sammen med hvor lett jeg tar språk? Jeg skal f.eks ikke være lenge i et engelsktalende land før jeg snakker ganske flytende.
Med en gong eg passere fylkesgrensa til Nordfjord begynne eg "synge" slik dei gjer der. Det er pinlig og eg jobbe hardt for å la vere. Etter seks år med kjæreste frå eit område som snakke noko breidare enn meg har eg begynt å seie "bile" og "båte" i staden for bilen og båten, og eg blir flau kvar gong nokon påpeike det. :flau:
Jeg gjør det ikke på norsk, men har erfart at jeg gjør det på engelsk. :skrekk:
Så den gangen jeg var i Irland, så snakket jeg med irsk aksent. Og det samme når jeg prater med folk fra Australia, sørstatene i USA osv. Og aller verst når jeg prater med folk som er dårlige i engelsk, for da "legger jeg meg ned på deres nivå". Sikkert i håp om at de skal skjønne ordene jeg sier, men jeg trenger jo ikke gjøre samme idiotiske talefeil i tillegg? :flau:
Nja, pappa var fra Stavanger med tilhørende dialekt, men vi voks opp i Hardanger og snakker den dialekten i det daglige, mens pappa holdt på sin. Er jeg mye sammen med stavangerfolk så tar jeg en anelse etter, i alle fall enkelte ord, helt ubevisst.
Det skjer imidlertid at jeg kan be folk om å gjenta det de sa om de har et helt annet ord for ting en meg, da i ren fasinasjon over ordet og ikke for å gjøre narr. Som f.eks. rogalendinger som sier jomperrr for genser - det er et artig ord syntes jeg, så første gangen jeg hørte det ble jeg overrasket og ba vedkommende om å gjenta det. Nå vet jeg ikke om akkurat det ordet er gjengs over for alle rogalendinger, men de jeg har vært borte i sier det.
Ja, jeg blir ikke sur om noen ikke forstår hva jeg sier. Men det kan være litt fortvilt, hvis jeg aldri har reflektert over at det er dialekt og ikke har noe annet ord for det. Som "tefat". Jeg ble helt satt ut og ante ikke hva jeg skulle kalle det i stedet.
Nei, det gjør jeg ikke. Det føles veldig unaturlig for meg, og jeg tror mine venner hadde reagert om jeg hadde gjort det :knegg:
Men når det kommer til engelsk så endrer jeg litt... :sparke: Selv om jeg vanligvis snakker amerikansk så slår jeg om til ganske så britisk når jeg er i England, både uttale og tonefall.
Er det så forferdelig? Vi er en jentegjeng som har som stammespråk å bytte mellom svært karikert finnmarksdialekt, snobbete heisannforpokker, nasalbergensk, stureplansvensk og lillelørdagærndalsk - selvsagt preget av hvor vi er fra og felles opplevelser. Det betyr jo ikke at vi gjør narr av dialektene eller dem som har dem?
Jeg skjønner ikke hvordan man da kan vite hva slags skål det er snakk om - skål under koppen eller skål til å ha godteri el.l. i. Fryktelig upraktisk. :knegg:
På den andre sida roter mange av elevene mine veldig med hvordan og hvilken, fordi begge deler heter kors'n på dialekten her. Så vi har våre svin på skogen, vi også. :nemlig:
Skål = det man setter koppen på
Asjett = det man har kake/brødskive på
Tallerken =stor utgave av asjett som man spiser middag/varmmat på
Fat= Stoor tallerken som man legger maten/kaken på som folk kan forsyne seg av
Dyp tallerken - tallerken med fordypning i midten som man spiser grøt/suppe av
Bolle= liten bolleformet dings man spiser grøt og suppe (og salat) av.
Bakebolle = stor bolleformet dings man baker/blander ingredienser i
Salatbolle= stor bolleformet dings man serverer salat fra.
Ja, jeg legger lett om. Jeg var på sommerferie i Sverige hos en veninne da jeg var en 12-13 år. Jeg var der i flere uker, snakket kav svensk fra første dag, og slet noe veldig med norsken da mamma ringte :o .
.jpg)
.jpg)
