Det er ingen fordom at folk velger seg partnere med tilsvarende utdanningslengde?
Jeg har ikke sett noen med høyere utdanning mene noe om folk med lavere utdanningslengde enn dem selv, men de uten høyere utdanning, feks du og -ea- var kjapt ute med de vanlige (fritt etter hukommelsen) "jeg er smart selv om jeg ikke har høyere utdanning" og "høyt utdannete folk kan være skikkelig ubrukelige og folk uten utdanning kan være skikelig smarte."
Det later til at dem uten høyere utdanning får piggene ut bare temaet blir diskutert. Og diskusjonen er på overordnet og statistisk nivå. Det er ingen forsking på deg eller meg, men på de gruppene vi tilhører.
Han er høyskoleutdannet på lik linje som meg, jeg startet utdannelsen etter at jeg traff han. Vi har i dag tilsvarende lik jobb, men i forskjellige bransjer. Vi har veldig ulike interesser, men samtidig har vi nok av felles ting å snakke om. Lønnsmessig er jeg snart på hans nivå.
Det var da et par som savnet å kunne diskutere krig og fred og politikk og sånt med sine lavere utdannede partnere, var det ikke? Men det er vel for så vidt ikke en fordom.
Ja, det der er ganske morsomt! Jeg kjenner noen som virkelig er helt kliss like. Nå legger jeg nok sikkert merke til det bare når det er slik, så det er vel bittelitt uvitenskapelig. Men læll. :filer:
Altså, dette med nivået på diskusjoner har vel sammenheng med at det er mer sannsynlig at en person med et visst utdanningsnivå har lært noe om sånt som forskjellen mellom synsing og vitenskapelig kunnskap, logikk, rasjonalitet og analyse? Det betyr ikke at det er usannsynlig at en uten utdanning har lært det, men at det på gruppenivå vil være flere med utdanning som har lært noe om det enn ikke? Det er jo haugevis av folk uten utdanning som kan disse tingene, men det er litt mer tilfeldig om de kan det eller ikke. Eller har hørt om det, blir kanskje mer rett. Det er jo ganske mange med utdanning som fortsatt ikke skjønner det.
Jeg pleide å si som barn at jeg synes mammaene og pappaene i barnehagen lignet på hverandre, men jeg ble alltid korrigert med at det ikke stemte fordi de ikke delte genmateriale (det var nok dog ikke akkurat de ordene som ble brukt).
Nei, selvfølgelig var det ikke den. Det var Nessie og Odelias innlegg jeg tenkte på. (Og begge var personlige erfaringer, helt uten generalisering, og ikke noe galt med innleggene.)
Jeg synes virkelig ikke tråden har mange fordommer mot folk uten høyere utdanning. Tvert imot er det mange som skriver, og som også mener, må man gå ut fra, at de er veldig klar over at høy utdanning ikke nødvendigvis = meget intelligent. Og omvendt. Og så er det, som Esme sier, selvsagt flere smarte mennesker i gruppen med folk som har høyrere utdannelse enn i gruppen som ikke har det. Nå vet man jo statistisk at det er slik, og det gir jo også perfect sense, i alle fall for meg.
Esme: Nei, det var ikke vanskelig å skjønne at det var en spøk, men jeg noterte meg at det var mennesker uten høy utdannelse som ikke tok den.
:dukker:
hey, folkens! Ikke noen såre tær, takk. det er snat - på SYSTEMNIVÅ at folk med høyere utdannelse har bedre helse, lever lenger, tjener med og har høyere IQ. Det betyr ikke at alle som ikke har høyere utdanning er storrøykende, ignorante iddjoter uten evne til å tenke sjæl eller prosessere informasjon, eller at alle med en (eller flere) mastere, er dritschmarte.
Men utdannelse og skole er jo så gøy! :elsker:
Jeg har jo slettes ikke behov for noe mer skolegang sånn som det er i dag, med jeg innrømmer gjerne at jeg uten problem kunne ha tenkt meg å ta en master til en gang. Jeg er bare usikker på hva, og hvorfor :knegg: Annet enn at jeg elsker å lære nye ting, og det å være student. :nikker: Får satse på en doktorgrad når kidsa har fløyet ut av redet. :jupp:
det har jeg også hørt. Hvis man leser og studerer for mye, så blir man rar og skjønner ikke lenger vanlig, sunt folkevett. :nemlig: Alle vet jo at alle professorer er helt rare. :stuart:
Det skjedde med meg, dessverre, men jeg klarer meg bra, tross alt. :nemlig:
:knegg:
Og så må jeg si at jeg kanskje blir litt overrasket hvis taxisjåføren viser seg å være et ordentlig "flogvett", men det er jo bare hyggelig. (Hvis han vil bruke det til å kjøre taxi, that is...) Det dumme er jo at man rett som det er støter på folk med høyere utdannelse som rett og slett framstår som ganske domme. :gruble:
Tja, om du kjører taxi i Tromsø så kan du treffe en ingeniør innen gass og prosessteknologi som har valgt å bruke utdannelsen sin til å kjøre taxi. Smart fyr, men hvor smart han egentlig er når han tar et sånt valg er jo vanskelig å si.
Jeg kjenner et par der dette faktisk ses på som et problem. Hun blir irritert fordi hun synes dette preger diskusjonen. Evne til kildekritikk og måten han tolker nyheter og andre innlegg i samfunnsdebatten er faktisk et lite problem i samlivet. Jeg mener hun er litt streng, men hun mener det helt seriøst.
Det er en god del taxisjåfører med høy utdannelse i Oslo, i hvert fall. Ganske mange som venter på godkjenning av høyere utdannelse fra utlandet, eller som ikke har fått godkjent utdanningen sin.
Vet en siviløkonom som satt i kassa på Rema noen år. Med lokal dialekt, også. Det var litt jobbtørke for dem en periode (vet en ingeniør som også ble ferdig utdannet med gal timing og overflod av ingeniører, den personen jobbet også på gølvet en lang stund). Og en med høyere utdanning som har jobbet som lavtlønnet og ufaglært i en årrekke, og ikke har planer om noe annet heller.
Jeg har åpenbart lest for mange uttalelser på FP i tidligere år, og satte de sammen med de samme personene og uttalelser i denne tråden, som derfor gjorde at jeg tillot meg noen humoristiske, men åpenbart ikke humoristiske nok, stikk til den høyt utdannede sfære.
I oppveksten var det helt gjengs å si om enkelte, med stort alvor, at "han er så lur at det har bikka over". (Å faktisk være så lur var dessverre ikke like utbredt. :fnise: )
:knegg: Jeg har jo også skjønt at å være en post doc i et litt obskurt humaniorafag kan være ganske så underholdende i perifere familieselskaper. Hvis man synes det er gøy at noen hisser seg opp over hva skattepengene deres blir brukt til nu til dags.
Eller som de sier på enkelte kombinerte ST-/YF-skoler jeg veit om (ikke min), når kaffetraktere og kopimaskiner tydelig har vært forsøkt fiksa på, men fortsatt ikke virker: "Her har det vøri mie vekttall ute og gått!" :nemlig:
Neida, bare den sedvanlige at noen ganger kan FP fremstå massivt hånende. Spesielt for en yrkesskoledropout som meg. :knegg: Men så stikker jeg jo ut nakken og påstår at det finnes lettvinte vekttall også, should have known better.
Hehe. Det gjør jo det. Men, jeg synes det er skikkelig kjipt om folk opplever tråden som hånende. Jeg lurer litt på hva det er som gjør det slik, hvis du vil/gidder å fortelle (ikke om min rolle nødvendigvis, men tråden i seg selv).
Jeg har noen lette vekttall. :stolt: Lang historie kort, baby, full jobb og nettstudier, jeg glemte et av fagene jeg skulle ta. Oppdaget det dagen før eksamen, kjøpte boka, leste en kveld og fikk A.
Relasjonsmarkedsføring på BI, sånn hvis noen trenger ett vekttall eller fem.
Nemlig. Mannen og jeg har et vennepar som består av to høyt utdannede mennesker, som er trivelige og morsomme og har veldig mye kunnskap innenfor sine fagfelt, men som vi synes det er vanskelig å føre en samtale med, fordi de har null (virkelig, null) popkulturelle referanser. Vi på vår side er opptatt av hvordan popkulturen og massemedia påvirker oss og omgivelsene, og henviser stadig til internettfenomener, musikk og filmer i ulike samtaleemner, og de aner stort sett ikke hva vi snakker om, så vi blir sittende å forklare referansene i stedet for å komme videre i samtalen.
For øvrig hadde hverken mannen eller jeg høyere utdannelse da vi traff hverandre, men vi hadde sammenfallende interesser og livssyn.
Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se noen håne noen i denne tråden. Det forhindrer jo selvsagt ikke at noen kan føle seg hånt.
Samtidig så mener jeg - for diskusjonsklimaets skyld - at det sikkert var greit å ikke påstå at andres utdanning var lettvinn heller. Det singler i glasshus av sånt. (Eller galehus, som phonen foreslår.) Det er jo bittelittegranne frekt, uansett hva slags bakgrunn man selv skulle ha.
Vi også, dvs. jeg har høyere utdannelse, men ikke han. MEN, det er et stort men her: Vi ble sammen da jeg var 17 og han 20. Min høyere utdannelse tok jeg i midten av 20-årene, mens han hoppet av bacheloren han begynte på etter ett år for å begynne å jobbe.
Unntak her også, jeg har høyere utdannelse, men heldigvis såpass lav grad at vi fortsatt er sammen etter 21 år. :lettet:
På samfunnsnivå er jo dette med at vi velger partnere som er like oss selv interessant nok, men på individnivå vil variasjonene naturlig nok være store. Uten at det er til forkleinelse for verken det ene eller det andre.
Jeg forstår Maverick sine innlegg godt. I RL er de fleste jeg omgås, bortsett fra noen ytterst få, lite opptatt av å snakke om utdannelsen sin. Her på FP refereres det til utdannelse i de fleste sammenhenger uansett om det egentlig er relevant. Det er også konstatert mange ganger at gjennomsnittsutdannelsen på FP er høy og det er i det hele tatt mye fokus på dette.
Jeg regner dog med at de fleste her inne har funnet ut at personlighet og utdannelse ikke alltid betyr 2+2=4, og det samme med manglende utdannelse.
Hvis vi skal snakke om nærmeste vennekrets så må jeg faktisk innrømme at jeg er den eneste med høyere utdannelse. :dåne: De resterende har fagutdannelse fra vgs eller fant seg adekvat jobb uten krav om mer enn generell studiekompetanse etter vgs. Det betyr ikke at vi ikke har interessante, oppegående og reflekterte samtaler om mangt og meget i samfunnet.
Det skjønner ikke jeg helt heller. Men jeg skjønner følelsen allikevel. Jeg tror det har noe med hvor trygg og glad man er over egne valg. Min bror angrer nok litt på at han ikke fortsatte etter fagbrevet og er utålmodig og ikke fornøyd der han er nå. Han føler seg litt fastlåst nå med to små barn og ingen utdanningsinstitusjoner der han bor. Mens min svigerinne derimot føler hun har havnet på helt rett hylle som barne- og ungdomsarbeider.
Jeg måtte avbryte masteren min pga kyssesyken og endte opp med postgraduate diploma i stedet for master. Så til tross for at jeg har ørtogfjørti vekttall tilsammen (cand mag +et år+ postgraduate diploma) så føler jeg litt på nederlaget over å ikke ha fullført. Føler meg som en halvstudert røver og lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor.
Meh, denne diskusjonen er så full av stråmenn! Her er noen.
Den enkle tømmerhoggeren som har lest Proust fra ende til annen, sikkert på fransk.
Den livsfjerne akademikeren som ikke har noen referanser som er gjenkjennelige for andre.
Den høyt utdannede karrierekvinnen som gnir inn hos andre at deres utdannelse ikke er tilfredsstillende.
Osv.
:gal:
(Nå fikk jeg lyst til å lese Sayers’ Murder Must Advertise om igjen:
Det er jo langt på vei samme friksjon vi ser her, noe som jo er fascinerende, siden vi snakker engelsk klassekamp på 1930-tallet i sitatet.)
Vi møttes før vi startet å studere, så der visste vi jo ikke hvor vi skulle ende opp, men som en del av 'intervjurundene' i starten, så ble nok ganske mange tanker og planer om framtida kartlagt. Å studere og få seg en utdannelse var viktig, og de stegene man måtte ta for å komme dit var viktig. Vi fikk tidlig et ansvar ikke bare ovenfor oss selv, men også for den andre som skulle ta del i den framtida vi skapte.
Jeg må være lit domm, for jeg synes ingen har vekttallene mine har kommet rekende på ei fjøl. Selv om fagene jeg har tatt, sikkert medfører øyerulling i visse kretser.
Det handler jo mye om flaks og personlighet. Jeg har to fag som er veldig ulike, i det ene fikk jeg A uten å kjøpe pensum og uten å lese, i det andre jobbet jeg knallhardt gjennom hele semesteret og fikk D. Jeg går i klasse med folk det har vært omvendt for.
Jeg har sikkert en lett høyere utdannelse. :p Jeg er adjunkt med tilleggsutdannelse i både psykologi og barnehagepedagogikk. For ca 4 år siden var jeg innom NAV og prøvde ut nye yrker. I en del av de yrkene var majoriteten fagutdannede eller folk med "livets skole". De var fryktelig mange fordommer mot meg som person og mot min yrkesgruppe. Så ille at jeg bestemte meg for at å jobbe med bare ufaglærte skulle jeg ikke gjøre igjen. Fordi jeg ble litt utfrosset og om ikke mobbet, så stilt en del underlige spørsmål.
Og for å svare på tråden slik den startet. Mannen min har omtrent like lang utdannelse som meg (Han har masternivå, jeg har bare stuepoeng i masternivå, men ikke graden), innen et helt annet fagfelt og tjener tre ganger så mye som meg.
Vennene mine, som jeg har skaffet meg i voksen alder, har samme utdanning som meg i bunnen. Et par av vennene mine fra barndommen har ingen utdannelse utover grunnskolen og andre har utdannelse. Dette har jo med når vi møttes å gjøre.
Nå snakker jeg helt generelt og frikoblet fra tråden sånn at det er klart at jeg ikke mener noen faller i noen kategorier.
Snobberi er ikke spesielt sjarmerende nei, men mye mindre vanskelig å forholde seg til en snobb enn en som går rundt med mindreverdighetskomplekser på den litt aggressive måten (a chip on the shoulder). Det er usjarmerende, det.
Nåja, jeg vet nå ikke det. Det siste kan være en belastning, riktignok, men for min del er det lettere å hente fram empati for mindreverdighetskomplekser enn snobberi. But hey - it's not a competition.
Ja, du har sikkert også vært borti supersnobber og også de som er littt sånn på vakt for å se fornærmelser i alt.
Jeg synes snobbene er mye lettere å forholde seg til, de er det bare å le bort. Den andre typen er det tyngre å forholde seg til, man må vokte ordene sine hele tiden.
Men dette ble rent sideassosiasjon og burde blitt gaflet til egen tråd.
Jo, jeg leste "dette har ingenting med denne tråden å gjøre"-forsikringen din, Esme, men jeg knegget litt av uttrykket allikevel, og tok meg i å fundere på hvilke uttalelser som vekket assosiasjonen til uttrykket "mindreverdighetskomplekster", innså at dette var det nok opptil flere forskjellige syn på, og lot det ligge med et knegg. :nemlig:
Jeg tenkte også at du hadde mindreverdighetskomplekser, Maverick, og det kom av at du følte at noen hånet (deg, andre?) når ingen faktisk gjorde det. Og selvsagt er noen vekttall enklere enn andre, og det henger ikke bare sammen med personlighet og evner. Personlig synes jeg at universitetsvekttallene har vært vanskeligere enn høyskolevettalene. Selv om fagene er noenlunde i samme bane, har jeg måttet jobbe mye hardere for en B på universitetet enn en B på høyskolen. BI skal jeg ikke uttale meg om, bortsett fra med et: Pføy!
Jeg har to bachelorgrader, begge er nok ganske lette og jeg føler at jeg har sklidd igjennom dem begge med utstrakt grad av skippertak. I hvertfall i den siste, men jeg ser jo at alder og dertil modning har en hel del å si nå. Nå er jeg kanskje farget av min siste bachelor (økonomi), men jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at man kan få A av å ikke ha rørt pensum mer enn en kveld. (En uke derimot) Det er jo en del teori man skal kunne selvom man allerede kan "the big pickup"? Eller er det et kurs i "hvordan sette sammen et IKEA-møbel" dere har hatt? :ernemligråpååbyggemøbler:
Jeg har gjort det meget bra på noen eksamener med minimal innsats, mens andre ganger har jeg lagt ned betydelig mer innsats og likevel endt opp med helt greie karakterer. Er det ikke sånn at man kan intuitivt ha mer forståelse for noen fagområder enn andre?
Vi havnet på samme studium og møttes der. Skjønner egentlig ikke hvordan jeg skulle ha klart å møte en med en helt annen bakgrunn enn meg så lenge jeg bare vanket i akademiske kretser. Bortsett fra på byen, da.
Jo absolutt, men det er jo allikevel en del teori man må kunne. Og selvom det sitter første gang man leser det er en kveld veldig kort tid. Men som sagt, kanskje det er annerledes på andre studium. I økonomi er det ihvertfall veldig konkrete formler og modeller som man ikke kan intuitivt uten å ha lest det.
Nå sporer jeg fullstendig av her, men jeg har ingen mann så det får dere bare finne dere i. :p
Jeg kan føle litt på mindreverdighetskomplekser innimellom all dem tid jeg ikke fullførte vgs engang. Jeg fikk ikke tatt to eksamener pga. depresjon og sykehusopphold. Men da minner jeg megselv på at det finnes drittsekker og fantastiske mennesker i alle lag, og det er ikke utdannelse, eller mangel på sådan, som avgjør om man er et godt menneske eller ei.
Jeg ønsker meg forøvrig mer utdannelse, men sliter med å finne ut hva jeg vil ...
Jeg har bare vært sammen med menn uten høyere utdannelse så langt, men tror ikke det hadde vært noe problem å være sammen med en mann med som hadde det.
Tja. Jeg tror det er mye i dette. Jeg blir ikke overrasket.
Selv har jeg 3-4 år på høyskole bak meg, mens mannen gikk yrkesfag. Vi er nok unntak heller enn regel. Men jeg ser jo at jevnt over så er også vennene våre i disse sjiktene, med høyere utdannelse, eller yrkesfag. Det handler jo selvsagt om hvor vi treffer folk gjennom utdanning og jobb, før og nå.
Jeg er da uroelementet som ikke passer inn i noen statistikk.
Jeg er fra en høy utdannet familie, doktorgradene florerer.
Jeg har selv fagutdannelse, 3 år på videregående. Droppa ut av studiespesialiserende etter et halvt år og begynnte å jobbe med fagfeltet mitt.
Gift med en som har samme fagutdannelse og en treåring videregående fagutdannelse i tillegg.
Jeg er familiens lille kurositet :hjerter:
Jeg møtte mannen min på studiet, så det lå jo litt i kortene at vi kom til å ende opp på omtrent samme utdanningsnivå. Nå har jeg i likhet med ham lagt meg etter doktorgraden også, bare for å jevne heelt ut. :knegg:
Vi kommer fra lavt utdannede familier begge to, men jeg vil egentlig karakterisere familiene våre som ressurssterke når det gjelder fornuft, arbeidssomhet og viljestyrke. Utseendemessig vil nok derimot ingen beskylde oss for å være like.:knegg:
Neida, bare hvis man er smart. Hvis man har tungt for det så blir selvsagt også både BI og lærerutdanningen og sosialantropologi and the rest of it temmelig krevende. :dakars:
Jeg tror også at de fleste fag, det være seg sosiologi eller kjemi, blir uoverkommelige om man virkelig har tungt for det. Jeg har ikke tungt for det, (håper jeg :knegg:) men jeg ville slitt big time hvis jeg skulle begynt å studere realfag, tror jeg.
Realfag :skremt:
Jeg har aldri vært god i det, eller glad i det. Jeg ser litt i etterkant at jeg nok kunne blitt litt mer glad i det, om lærerne i videregående spesielt, hadde hatt litt bedre og pedagogisk undervisning. :nikker: Men jeg valgte helt klart en vei uten realfag i undervisningen, da jeg gikk videre mot høgskole. :jupp:
Derfor var jeg ganske skeptisk og helt klart en tanke om at faget «økonomi» i masteren min, ville bli et mareritt. :nemlig: Og så viste det seg at det var det faget jeg både lærte mest i, og faktisk brukte mest i selve masteravhandlingen. Det er klart at det ikke hadde noe med samme type økonomi vi hadde i yngre dager, men likevel så får jeg letter angst når økonomi som fag blir nevnt. Og det irriterer meg. Men samfunnsøkonomi var utrolig spennende! :hyper: Og nå har jeg i tillegg fått arbeidsoppgaver som går på økonomi og lønn på jobb, og ble helt ærlig oppriktig overrasket over hvor ok jeg synes det var, og hvor gode tilbakemeldinger jeg har fått på jobben jeg gjør. Plutselig er tall og økonomi ganske gøy :sjokk:
For meg er det ikke viktig hvor mange studiepoeng min samboer har, men dagen samboer er ganske lik meg, når det kommer til å være ivrig etter å forstå og lære noe nytt. Uansett om det er å gå skole, diskutere politikk, ta kurs eller utfordre seg selv med nye oppgaver. Og det liker jeg. Det å ha et ønske om å se en helhet, og det å forstå helheten i både det nære samfunnet og verden over. :nikker: Ex gjorde ikke det. Han var mer :vetikke: - og hadde så og si kun fokus på hva han kunne få ut av samfunnet vi levde i. På en måte.
Så for meg, personlig. Så er det engasjementet, det å ønske å jobbe, bidra og gjøre noe bra for flere enn seg selv. Da jeg var singel og datet litt, innrømmer jeg gjerne at jeg ikke brukte mye tid på de som synes det var genialt å finne måter å få mest ut av velferdssamfunnet vårt, for egen vinning. Det å motta penger fra NAV, ikke kun fordi han måtte, men fordi det var behagelig og greit. Det er noe helt annet enn å være i en situasjon hvor man ikke har noe særlig valg, pga helse etc.
Partner med samme utdannelse, eller han droppet ut, jeg fullførte. Ikke så veldig merkelig i og med vi møttes i studietiden.
Min omgangskrets har sett slik ut:
Barndom, folk i bygda, homogent
ungdom, folk jeg festet med, homogent
videregående, kjæreste og fast vennegjeng, homogene
student, de jeg studerte med, homogent
yrkesliv, kollegaer, homogent
svangerskap, fødsler, andre mødre, noe mer spredt! Faktisk!
foreldre, mye andre foreldre (bhg, skole, fritidsaktiviteter), noe mer spredt
Ser at det er forskjellige ting som har begrenset omgangskretsen: Fra bosted (vokste opp i bygd, begrenset antall mennesker, vi var feks 6 personer i klassen i barneskolen), senere begrenset det seg mye på alder, studier og yrke. Selv nå med barn på skole har vi et veldig homogent bosted (vi bor i en stor by, så vi kunne ha valgt aktiviteter som hadde vært mer spredt geografisk, men de lokale klubbene har selvfølgelig barn som bor i området som er medlemmer.)
Ser selv at jeg blir mer begrenset av dette og hadde hatt godt av å ha noen venner som var muslimer, stemte frp, var mye eldre enn meg (nå omgåes jeg jo moren min sine venner på fb, så det er håp i hengende snøre! :humre: ), jobbet på REMA etc
Mange av mine vekttall krever mye detaljkunnskap det ikke er mulig å tenke seg fram til logisk. Det høres helt utopisk ut for meg å kunne få A på Universitetet uten å kjøpe bøker eller lese pensum. Det er klart noen vekttall er lettere å oppnå enn andre. Hvilke man har mest bruk for i etterkant kan derimot være en helt annen sak.
Å skulle kunne ta en fysiologieksamen med godt resultat uten å ha lest mer enn en kveld, er jo helt utopisk. Å synseføle analytisk om noe, kan man vel få til, hvis man er heldig med oppgaven og god til å formulere seg.
Jeg har begge typer vekttall i min portefølje. :nemlig:
Det er jo sånt som i min universitetstid gikk under betegnelsen "tegneseriefag". Vi hadde ett sånt i løpet av studietida. Det het "Teknologi og samfunn" eller noe sånt og var helt uten mål og mening, men det fyllte visst opp en eller annen humaniorakvote som måtte med. Alle andre fag krevde jevnlig jobbing for i det hele tatt å bestå.
Jeg har ett fag som ble mye brukt til å fylle opp cand.magen samtidig som man hadde tunge verv eller skulle nå igjen evt. forsinkelse. Det het folkekultur og massekultur, og hvis du hadde feks antropologi, etnologi, sosiologi, religionsvitenskap eller lignende, så kunne du få en anstendig karakter uten å slite deg helt ut. Men mytene til tross, det var en hjemmeeksamen som skulle skrives og leveres og så var det muntlig eksamen, så aldeles gratis var det ikke.
Jeg kan love at det ligger mye og hardt arbeid bak gode karakterer på HF, SV og psyk.fak - som er de fakultetene jeg har erfaring med.
Den som våger å antyde at mellomfaget mitt i spansk sikkert kom rekende på ei fjøl kan ta seg den største bollen known to man, altså. Det var beinhardt. Studiet ble endret et par år etterpå etter at universitetet gikk den høye strykprosenten etter sømmene.
.. må bare sneie innom for å si at jeg definitivt ikke mener at "enkelt" eller "lett" er ensbetydende med å ikke lese.
Jeg leste som en tulling og hadde lite liv utenom, for det var jo veldig mye å lese og jeg er en som ikke klarer skippertak. Men jeg syntes ikke det var vanskelig å forstå det jeg leste.
Det aner meg. Språkfag er også mye pugg og regler, likner til forveksling mange realfag.
Jeg tror de fleste fag på universitetsnivå krever mye jobbing. Noen fag er lesefag med lange pensumlister mens andre krever full tilstedeværelse på forelesninger fordi forklaringen på formelen er nøkkelen til å få det til i etterkant. Fag som inneholder fakta og teorier du ikke selv kan tenke deg til krever at man setter seg inn i det før man går opp til eksamen. Det er derfor jeg blir overrasket når jeg hører om de som får A når de ikke engang har lest pensum. Da høres det ut som lette vekttall. Men det er ikke dermed sagt det er unyttig kunnskap.
Ingeniør her, gift med en ingeniør. Og vi har på mystisk vis havnet innenfor den samme ganske smale bransjen, riktignok med to ulike ingeniørutdanninger. Vi er nokså like i sinn og humør og trives godt sammen. Vi forstår jobbene hverandres godt og det gjør familiehverdagen ganske grei. Vet ikke om det hadde vært vanskeligere eller ikke om vi hadde hatt veldig ulike utdanninger, men det vil jeg heller ikke få vite.
Vel, jeg kan innrømme at et par av mine karakterer på 1-tallet har gjort det :sparke: - type mellomfagstillegg direkte etter grunnfaget, midt i samlivsbrudd og med fullt kaos på alle kanter og minimal konsentrasjon. Men igjen kommer det jo an på hva man har anlegg for også. Det er jo mulig å bestå en lavere grads eksamen i litteratur, f.eks., om man er skrivefør og har lest romanen det handler om. (Mine litteraturbesvarelser har sjelden vært særlig teoritunge. :sparke: ) Derimot er det vel knapt mulig å bestå en eksamen som involverer intrikate utregninger uten å ha lært seg metoden.
På den annen side kan en person som f.eks. er glimrende i matematikk være så dårlig til å skrive norsk at vedkommende kan lese seg blå på litteraturteori uten å greie å forfatte en såpass god og sammenhengende eksamenstekst at hen får ståkarakter.
