Og jeg tenker at det som står der er helt korrekt. At jeg har valgt en mann som i utdanning er ganske så lik meg (en siviløkonom som traff en sivilingeniør), og at det egentlig gjelder for de aller fleste jeg kjenner. At de er på forunderlig likt nivå i utdanning alle sammen.
Det er et interessant fenomen, men jeg tenker at det ikke nødvendigvis er spesielt heldig. Nettopp fordi det er med på å forsterke forskjellen mellom folk. Særlig siden unger har en tendens til å ta omtrentlig samme utdanningslengde som sine foreldre. Og dette er med på å forsterke de sosiale forskjellene. Men er det mulig å unngå på noe vis?
Og så er det selvfølgelig unntak. Riktignok bekrefter jeg regelen når det gjelder valg av partner, men jeg har langt mer solid utdanning enn foreldrene mine og det samme gjelder mannen min.
Jeg tenker det er helt selvsagt at krake søker make. Det ene er at man velger folk fra samme sosioøkonomiske klasse, mer eller mindre, det andre er jo at mens man utdanner seg, så treffer man andre som utdanner seg og så får man kjærester og venner på samme utdanningsnivå.
Jeg har nesten ingen venner uten høyere utdanning. Tilfeldig? Neppe.
Jeg tenker også at det er selvsagt at man velger noen som er lik seg selv. Mannen og jeg har omtrent samme utdanningsnivå dog har vi valgt totalt ulike fag. Vi er svært like av personlighet, verdier og interesser, men vi har ikke samme bakgrunn. Tenker jeg på de jeg kjenner har nok de fleste par likt utdanningsnivå (men der det er en forskjell har alltid mannen mest).
Jeg har en del venner uten høyere utdanning, men det har nok noe å gjøre med hvor jeg kommer fra og hvor jeg nå bor i byen. Det interessante er at de har partner med svært tilsvarende utdanningsnivå som seg selv. Og dermed bekrefter det som står i artikkelen.
Jeg traff ikke mannen min før jeg hadde begynt å jobbe, men da traff jeg ham på jobb (hos en arbeidsgiver som har ansatt mye forskjellige folk, men hvor langt de fleste har høyere utdanning).
Mannen og jeg har omtrent like lang utdannelse, og de fleste av vennene våre har også høy utdannelse. Jeg har noen barndomsvenner uten høyere utdannelse og de har, nesten uten unntak, partnere som heller ikke har høy utdannelse. På stående fot kommer jeg bare på ett par jeg kjenner der mannen har høyere utdannelse og dama ikke har. Jeg har inntrykk av at det er litt vanligere i min foreldregenerasjon at mannen hadde høyere utdannelse (typisk lærer/ingeniør) mens konen ikke hadde det. :vetikke:
Jeg tenker også at det er ganske logisk at "krake søker make" eller i alle fall at "krake finner make" for det er vel ganske mange som treffer hverandre i studietida/skoletida eller gjennom felles venner.
Jeg syns ikke det er overraskende i det hele tatt. En ting er at utdanning ofte er en definerende faktor for hvilke interesser og verdisyn man har eller ender opp med å få. En annen ting er jo rett og slett tilgjengelighet: Jeg studerte i brorparten av 20-åra mine, og da møtte jeg så godt som utelukkende andre studenter (og universitetsansatte, så klart). Nå jobber jeg på et sted der så godt som alle har høyere utdannelse.
Jeg treffer rett og slett få mennesker som ikke har høyere utdannelse, og da er det jo ikke rart at jeg endte opp med å gifte meg med en som har det.
Jeg har en ganske broket vennegruppe, men det har nok mye med profesjonen min å gjøre. Både jeg og Høvdingen jobber innen felt der det har vært lite utdannelse, mye gründervirksomhet og hvor utviklingen har gått så raskt at utdanningsløpet ikke har fulgt med. Nå er det i ferd med å endre seg. Jeg tror de aller fleste jeg kjenner har en eller annen form for utdanning utover vgs, men det varierer veldig hvor lang den er.
Jeg har høyere utdannelse enn mannen, men han på sin side har vært en pioner på sitt fagfelt. Så rent intellektuelt er vi nok på linje.
Det er jo noen yrkesgrupper som er overrepresentert i forhold til kjønn. I min gruppe (ingeniører), så er det mange kvinner som gifter seg med ingeniører... Men ikke fullt så mye motsatt, noe som er logisk sett at det er langt flere menn enn kvinner i denne bransjen.
Jeg har svært mange nære bekjente uten utdanning, og en del med. Det er kun de med som gjør et poeng ut av det. :)
Er selv uutdannet, Mannen er uutdannet. Det har på ingen måte vært et hinder for å følge med i samtalene våre mer utdannede bekjente fører, for eksempel. :knegg:
Mannen min har en kunsthåndverkutdannelse, tror det er 3-4 år eller noe sånt. Jeg har to høyere utdannelser og har dermed et mye høyere utdannelsesnivå. Det betyr at vi har litt vanskelig for å snakke sammen og ender som oftest opp med å kline istedet. :knegg:
Jeg har mange venner uten universitetsgrad, men de fleste av dem har vært innom universitet eller høyskole.
De aller fleste gifter seg med en de har truffet gjennom jobben eller gjennom felles venner. På jobben treffer man mange med samme utdanning (evt. utdannelsesnivå) som en selv og venner er jo ofte folk man har mye til felles med da, også utdanningsnivå.
Gjør de det? Det er mulig min omgangskrets er unntaket, men jeg kjenner i allefall ingen som er gift med noen de traff på jobben og synes ikke det virker som det er vanlig. De fleste jeg kjenner traff partneren sin under studietiden.
Mannen min har ikke utdannelse ut over grunnskolen, jeg har høyere utdannelse. Det er ikke noe som er likt i bakgrunnen vår heller. Vi er i utgangspunktet helt ulike. Men etter snart 26 år har vi jo blitt like.
Det skal sies at jeg var 17 år når vi ble sammen. Hadde vi møttes 10 år senere så er det jo ikke sikkert at vi hadde vært noen match.
Både mannen og jeg har universitetsutdannelse. Jeg jobber innenfor det jeg er utdannet til, mens han har blitt værende (men arbeidet seg oppover, takk og pris) i det som var ment å være et kort vikariat for Manpower, i 15 år nå. Og det i en bransje hvor høyere utdanning er av det sjeldne. Vi møttes dog mens vi enda studerte. Heldigvis. For jeg vet liksom ikke hvor ivrig jeg hadde vært på å date en fyr som jobbet i hans bransje. :snåbb:
Xen min hadde ikke høyere utdanning da vi ble sammen, men tok det mens vi var gift, når han var ferdig skilte vi oss::knegg:
Jeg har venner med ingen utdanning, med lite utdanning, med passe utdanning og med mye utdanning. Det er virkelig ikke utdanning som bestemmer om vi er venner eller ikke.
Unntak her også. :juhu:
Jeg er autorisert helsesekretær (men jeg kjenner jeg har sterkt behov for å si at jeg har en litt mer avansert jobb enn bare å sitte i ekspedisjonen et eller annet sted... :knegg:) og mannen min er sivilingeniør.
Jeg har tidligere følt meg litt underlegen ift min manns høyt utdannede kolleger, det må jeg innrømme, men det hadde da mest med min selvtilit ift dette med utdannelse å gjøre mer enn deres holdninger mot meg. Jeg hadde en slags ide om at de snakket om ting som var alt for komplisert for meg, men det viste seg at jeg tok feil gitt. :knegg: Føler svært sjeldent at jeg faller utenfor må jeg si.
Mannen har ofte følt på det at jeg har mye utdannelse og han har ikke noe. Nå er han i tillegg arbeidsløs. Kombinasjonen arbeidsløs, i midten av 40-årene og uten utdannelse er ikke en booster for selvfølelsen.
Jeg valgte partner da jeg var så vidt over grunnskolenivå, så det er ganske tilfeldig at vi endte opp med omtrent samme utdannelse. Jeg har mer utdannelse enn han, han er mye høyere oppe i systemet enn meg.
Jeg har mange venner/bekjente uten høyere utdannelse, og jeg med mine 400-isj studiepoeng kan ofte mye mindre enn dem på svært mange felt. Samtaler og sammenkomster er derfor både interessante og lærerike.
Min første mann var høyt utdannet og smart iq-messig. Det fungerte jo helt greit det til det ikke gjorde det lengre. Kjæresten har ikke fullført videregående (men var skoleflink karaktermessig). Han jobber med et håndverkeryrke. Selv har jeg hovedfag pluss en bachelor. Jeg er sterk på noen ting, han på andre. Han er en lesehest, som meg, og lever overhode ikke opp til fordommene om at kun studerte mennesker følger med og har "intellektuelle interesser".
Men hjelpes, vi har diskutert fordommene våre - han har definitivt sine mot "folk som har lest en bok og ikke har snøring på hva som virker i prakis" (hans definisjon av en ingeniør når han skal provosere. :knegg: ).
Ellers har jeg hauger av venner som ikke har lang utdannelse, og felles for dem alle er at de er oppegående mennesker. Som alle vennene mine med lang utdannelse også er. :nemlig: Lærersøsteren min er lykkelig gift på 20. året med en bilmekaniker.
Om like barn leker best? Mulig. Men ulike barn kan leke ganske fint de også, om de bare respekterer hverandre og har "common ground".
Min aller beste venninne har forøvrig kun ungdomsskolen, har vært hjemmeværende i 10 år og utdanner seg nå til massasjeterapaut. Klokere dame finnes ikke.
Jeg vil rett og slett våge å si at smarte mennesker ikke nødvendigvis alltid tar lang utdannelse og at man kan være like barn selv om en jobber med hodet og en med hendene.
Eksen og jeg hadde samme utdanning, og det var der vi møttes. Mange felles venner med samme utdanning også, selvfølgelig. Nå har jeg en kjæreste uten høyere utdanning, og jeg har også mange venner uten høyere utdanning.
Jeg har venner med mye, enda mer og masse og nesten ingen utdannelse. Mange har jeg ikke full oversikt over formalkometansen til, heller. Greit med folk som er leger og forskere eller har en eller annen profesjonsutdanning, da vet man jo. Men jeg kjenner mange som jobber med ting som ikke krever en spesiell utdannelse og som jeg ikke har krussforhørt om antall studiepoeng og oppnådde grader. :nemlig:
Ja, jeg tenker det stemmer. Like barn leker ofte best.
Selv er jeg gift med en som ikke har vgs engang, mens jeg selv har høyere utdannelse. Vi kommer dog fra ganske politisk aktive hjem på samme side, og det fører jo til at vi har et "grunn-tankesett" som er veldig likt.
Mannen og jeg har samme utdannelse, og ganske lik bakgrunn også. Vi møttes i studietiden på lesesalen og på fest hos studievenner, og da blir det fort sånn..
"Å ha et forhold til en kollega blir stadig vanligere. En undersøkelse gjort av monster.com viser at hele 76 prosent av nordmenn har hatt, har eller er positive til en romanse på jobb."
"Ordspråket «krake søker make» er aktuelt også i våre dager. Flere nyere norske studier viser at vi gjerne finner oss en partner som er lik oss selv, for eksempel med noenlunde samme sosiale bakgrunn, utdanning eller yrke (Hansen 1995; Birkelund og Heldal 2003). "
"Folk finner ofte en partner på plasser de oppsøker jevnlig, som på arbeidsplassen, via idretten de bedriver, på nettet eller gjennom en hobby."
alle understreker egentlig at ikke bare er det lett å møtes i jobbsammenheng, men de andre arenaene understreker også likeheter mer enn forskjeller, samme hobbier eller liknende.
Mann nr 1 (ex) hadde fagutdannelse (kuldetekniker), i hovedsak med 2 årig fagskole. Så vi hadde hverken lik bakgrunn ift utdannelse, eller antall år utdannelse. :nemlig:
Mann nr 2 (nåværende) er sykepleier, men med masterutdannelse og jobber innen psykisk helse. Så utdanningslengden er ganske lik, men ikke faget. :niks: Jeg merker at vi har bedre diskusjoner ift politikk, helse og samfunn, enn jeg og ex hadde. Og det liker jeg. :nikker: Og så må jeg innrømme at for meg, som har et helseproblem, synes det er godt med en som forstår meg, og har kunnskap og kompetanse innenfor faget, som faktisk har hjulpet meg flere ganger (feks ift medisinering).
Jeg møtte ex på byen, og nåværende på Tinder. :knegg:
Tja, det stemmer ikke her i alle fall. Jeg og mannen har ulik grad av utdannelse, men det gjenspeiles ikke i stillingene vi har. Han er nokså motsatt av meg på mange vis, men i hovedsak er dette noe av det som gjør at det fungerer mellom oss. Det blir liksom aldri kjedelig, for der jeg kommer til kort kan han komme med utfyllingen, og omvendt. Vi var unge da vi møttes, og jeg har mange ganger tenkt at det var veldig flaks, for jeg går rundt med den oppfatning at dersom jeg hadde møtt en under studiene eller senere hadde sjansen vært stor for at han var mer lik meg, og det ville ha vært ille. Det kan jeg ikke forestille meg hadde gått bra (om jeg i det hele tatt hadde greid å rulle inn noen). Tror jeg får være veldig takknemlig for det jeg har selv om jeg tidvis skulle ønske han var mer opptatt av samfunnsvitenskapelige tema og at vi kunne diskutere bøker i større grad. Hadde jo aldri byttet ham inn bare for det. (Ikke at menn er byttbare sånn uten videre, men om det hadde gått an.)
Altså, utdannelse er jo bare en markør, den sier jo ikke noe om en reell match eller for den del intelligens (selv om jeg får håpe at de fleste som karrer seg gjennom NTNU har et minimum av evne til å tilegne seg kunnskap). Og personlighet er selvsagt mye mer viktig - det er lassevis av forskere og leger jeg aldri kunne vært sammen med. Og jeg har mer til felles med Mavs enn de fleste revisorer jeg har møtt, liksom.
Når det er sagt, følger jeg mønsteret. 1 siv.ing., 1 siv.øk., selv siv.ing., check. :p
Kjenner at jeg blir litt snurt av denne tråden. Man kan ikke diskutere krig, fred, politikk og sånn hvis man ikke minst har en master i ett eller annet? Sprøyt.
Klart det er «sprøyt». Men for MEG merket jeg forskjell, og de kan lik så gjerne være tilfeldige de, det er ikke en forskningsbasert uttalelse jeg kommer med. :niks: Men for min egen del, så gjorde MIN master meg bedre til å diskutere, fordi jeg lærte mye mer om samfunn, samfunnsøkonomi, europeisk integrasjon og det å se litt bredere og større på ting. :nikker: Men klart man kan diskutere lik så godt uten en master. Det vil jeg tro en del av våre politikere her i landet kan være bevis på.
Å, jeg syns den kommentaren bare var supermorsom (siden vi har samme greia her i huset :p), og det var så fjernt for meg at den skulle være en sånn "folk uten utdannelse kan man ikke snakke med" kommentar, at det ikke slo meg at det kunne være den det ble henvist til.
Jeg lover forresten på tro og ære at jeg har truet mine sønner med arveløshet om de skulle droppe ut av VGS som sin mor. Datteren som er på vei er det ikke så farlig med, hun kan jo bare gifte seg med en rik lege. :glis:
Jeg og mannen har samme utdannelse, men når vi ble sammen hadde han en bachelor og jeg ingenting. Han er dog sjef og jeg er fotsoldat, så det er han som drar inn pengene. Jeg har derimot beholt vettet, heldigvis.
Mannen og jeg møttes da jeg var uutdannet, han er dannet :knegg: Men nå møttes vi som voksne da.
Nå har jeg høyere utdannelse og tar også mer, men vi er på samme planet, en del av tiden i alle fall.
Men jeg ser veldig godt hvor denne artikkelen kan treffe. Jeg har utviklet meg veldig mye som menneske de siste årene, til det bedre tror jeg ? :gruble:
Mannen har utdannelse, jeg har kun vgs. Jeg leser mye mer enn ham, det har jeg alltid gjort, og jeg leser mye forskjellig. Jeg plages mer av min mangel på skolegang enn han gjør. Jeg tror han gruer seg til jeg blir bioingeniør og enda schmartere enn jeg alt er. Det kommer til å bli grådig mye klining!
Jeg har høy utdannelse, mannen ikke. Vi er også fra svært ulik sosial bakgunn, ganske ulik økonomisk. Vi har venner med høy utdannelse, og venner med lav. Par med lik lengde, og ujevn lengde.
I diskusjoner er det ikke utdanningsnivået det kommer an på, men samfunnsengasjementet.
Jeg har master i regnskap og revisjon og har alltid elsket å studere! Han har fagbrev-IKT, finnes ikke glad i å studere men er utrolig praktisk anlagt. Han har jobbet seg oppover, og er forbi mange kollegaer med master lønns- og ansvarsmessig. Lønnsmessig så begynte han å dra veldig innpå helt til jeg skiftet jobb.
Vi møttes da vi begge var 17, han gikk andre året på IKT og jeg allmennfag. Viste allerede da at vi skulle hver vår vei utdanningsmessig. Men han har så utrolig mange kvaliteter ellers, og jeg så at han kom til å gjøre det mye bedre i yrkeslivet enn på skolebenken.
Vi kommer fra ganske forskjellige familier utdanningsmessig og mhp oppfølging som barn. Vi har en felles mening om hvordan vår oppdragelse/oppfølging skal være knyttet til læring.
Vi har noen utfordringer med kunnskapsnivå på enkelte områder, men det klarer vi å leve med. Jeg har ikke behov for å diskutere alt mulig med ham. Og jeg kommer jo til kort på hans fagfelt, hvor jeg lærer mye av ham.
Hadde vi møttes på et senere tidspunkt kunne ting vært anderledes, men jeg vil ikke bytte ham ut. Vi har vært sammen i snart 15 år, og satser på at det varer livet ut!
Jeg er slettes ikke uenig i det. Men for meg, som har en pedagogisk utdannelse i bunn, utgjorde min master en endring likevel. Spesielt ift samfunnsøkonomi og makronivå. :nikker: Men det ene utelukker ikke det andre her. Det jeg lærte kan garantert folk lære seg og forstå, helt uten master. :jupp:
Jeg har ikke master, bare nok studiepoeng til å ha en master og vel så det. Jeg skjønner ikke helt at du kan lese det ut av denne tråden. Det er dog veldig mange med høy utdannelse her, og mange av de har svart her.
Enig. Det finnes folk med høy utdanning som nesten ikke evner å se utenfor sitt fagfelt, og det finnes folk uten utdanning som ser nær sagt hele verden.
Jeg traff mannen igjennom felles venner innen "nærd mijøet" :knegg: bare at mann var idrettsnærd og nærd :P
Vi er utdannet helt i ulik retning. Vegge yrkesfaglig vidregående, men mann har tatt høyskole i full jobb nå de 3 siste årene. innen noe helt annet en det han har fagbrev i :knegg:. Og jeg har søkt på høyskole men kommer nok ikke inn :/
Vi har nå holdt i hop i 15 år - et år separert så 14 :P og har 9 år bryllupsdag i august så tror vi klarer dette :fnis:
Jeg og mannen har ingen felles venner. Men hans venner er vel i all hovedsak uutdannet, mine venninner har minst 4-5 års høyskoleutdannelse. Mine brødre har ikke høgskoleutdannlese, og brødrene til mannnen har omtrent like lite utdannelse som han. I både min familie og hans familie er det damene som har høyest utdannelse i de tilfellene der damene har utdannelse de og.
Vi har veldig ulik bakgrunn, og når jeg er ferdig (kanskje) kommer jeg til å ha mastergrad, mens han har fagbrev. Jeg tenker likevel på ham som smartere enn meg, men forskjellen ligger i at det som får hans hjerte til å banke og mage til å kile krever fagbrev mens det som får mitt hjerte til å banke og mage til å kile krever noen års høyere utdannelse.
Nå har jeg lest artikkelen i Aftenposten, den var jo ganske interessant, og det er sikkert masse sant i det hele, men jeg tror ikke det er så dumt - til og med for høyt utdannede mennesker - å være forsiktig med å være for generaliserende. Det er ikke rent få unntak fra regelen om at man trenger høy utdannelse for å ha (og være dyktig i) en godt betalt sjefsstilling/være en vellykket gründer/ha høyere kulturell kapital/alle disse andre målestokkene på suksess vi omgir oss med. Noen år på universitet hvor man surfer gjennom et lettvint studie er ikke alltid Veien Til En Interessant Personlighet, lzzm.
Jeg har diskutert krig, fred og politikk med mange som ikke har høyere utdannelse, og mange av dem er smarte så det holder, altså. Og så kjenner jeg flere med (litt) høy utdannelse som jeg ikke klarer å få så mye ut av. Nok om det.
Det er viktig at partneren min er smart, helst litt smartere enn meg, ellers funker det ikke, det er ikke viktig at han har høyere utdannelse. :niks:
Jeg har hundreogsnørrogførti vekttall, men det har alltid skortet på samfunnsengasjementet. :juhu:
Er ellers enig med Rine - partneren må være intelligent, men utdannelse i seg selv er ikke viktig. En av mine nærmeste venninner har ingen formell utdannelse utover videregående, og det samme gjelder flere i vennekretsen. På den andre siden er det mange med 3-årig høyskoleutdannelse, en del med doktorgrad og mange med hovedfag og tilsvarende. Kan ikke akkurat si jeg merker det i samtaler til hverdags eller i festlig lag. De fleste av dem har utdannelse og jobb innen helt ulike felt enn meg uansett - det er jo ikke akkurat sånn at svigerinnas doktorgrad i formingsfag setter et stort preg på hva vi snakker om, akkurat. (Og jeg var akkurat like underlegen i det håndverksmessige da hun fortsatt gikk på videregående, mens jeg hadde en universitetsgrad. :knegg: )
(Har for øvrig mann med omtrent like lang utdanning som meg - men med mye sterkere utdanningsbakgrunn i familien.)
Jeg synes mannen min er veldig smart. Hadde han fått den støtten han trengte i grunnskolen fra sin egen mor, så hadde han fått seg utdannelse. Men moren forventet at alle tre sønnene hennes gikk inn i firmaet hennes når de var ferdige med ungdomsskolen. De måtte gå med avisa på natta, vaske i firmaet hennes på natta osv mens de gikk på ungdomsskolen. I dag hadde hun garantert mistet omsorgen for guttene sine. Selv om hun vel trodde hun gjorde sitt beste for de, alene som hun var med tre gutter.
Glup og samfunnsengasjert er et must. Må ha meninger og være I stand til å ta en heftig diskusjon uten å kalle det en krangel. Må vite hva som skjer i verden og ha noen interesser. Jeg kunne aldri vært sammen med noen som ikke likte å lese, feks.
Utdannelse er ikke viktig. Har jeg funnet ut. Jeg trodde, helt ærlig, at jeg skulle finne meg en ny en med høyere utdannelse, men slik gikk det ikke gitt. Tjener mer enn ham gjør jeg også. :o
Jeg pleier å si til ham at jeg valgte ham fordi han er dum og deilig. :nemlig:
Jeg har lav utdannelse og mannen høy, vi møttes på jobb i et stort konsern... Og der skortet det ikke på jobbpar. Vi har venner med alle mulige kombinasjoner. For meg og mannen telte ganske lik bakgrunn og oppvekst, humor og like personlige egenskaper. Jeg er lesehest og han er absolutt ikke.
Jeg fjaset også. Men brukte nok bare feil smiley. :knegg: Jeg forstod du fjaset og var sarkastisk, men jeg var nok ikke like tuemig selv. Nå kan jeg bruke :p og mene det. :nemlig:
:noterer fjasing på lista over ting jeg må øve på: (pluss at det sikkert hjelper om jeg lærere meg noen smileys slik at jeg ikke bare må bruke de som står på førstesiden fordi jeg er på mobile og det er pes å åpne den laaaange lista)
Jeg kan forresten melde fra felten at leger ikke er så veldig rike, jeg har jo gjort nybrottsarbeid her som en med lav/ingen utdannelse som lever et motstridende liv med Hr.Dr.legekirurg. :lol:.
Jeg har noen år fra universitetet hist og her og er ferdig førskolelærer om ett år. Vi har venner i alle varianter av høyere utdannelse og felt, men vi kjenner faktisk ingen håndverkere og det er mange leger rundt oss, noe som også er mer tilfeldig da en hel bråte av ungdomsvennene våre også studerte medisin i sin tid. Som følge har jeg blitt riktig så dreven i legeprat, og har kunnskaper om kropp, helse og sykdommer som representerer fagfeltene i omgangskretsen vår :knegg:. For er det noe som er sikkert er at de legene jeg kjenner elsker å prate jobb. Så da må man enten lære seg begrepene og forstå hva de snakker om, eller man må sitte å kjede seg :humre:. Sånn ut over det føler jeg ikke at jeg står tilbake noe med tanke på kunnskaper og interesser. Det er ikke noen selvfølge at man som lege er spesielt samfunnsengasjert eller har intelektuelle hobbyer og jeg har aldri tenkt at de eller Rochermannen skulle se annerledes på meg fordi jeg ikke har all verdens til utdannelse.
Jeg og Rochermannen er "like barn leker best" med utdanningsnivå og sosioøkonmiske bakgrunn som unntak (middelklasse v.s. øvre middelklasse). Jeg har kjent ham siden vi var 14 år og vi har alltid vært på samme planet i det aller, aller meste. Heldigvis.
Haha, her er jeg. Har en eks som tjener dobbelt så mye som meg, og en samboer som tjener halvparten. Eksen er gründer-typen med spesialferdigheter og stor tiltaksevne, men vi var for forskjellige verdimessige til at det kunne fungere over tid. Min samboer er en halvstudert røver, og vi er like verdimessig, og da fungerer ting mye bedre og alt er mye lettere.
Jeg klarer ikke å se at dette er så veldig overraskende.
Mannen og jeg er forholdsvis like sånn sett. Vi er begge oppvokst i et akademikermiljø og vi har begge høyere utdanning. Riktignok i forskjellige fagfelt. Men vi har etter hvert skaffet oss likere jobber. Etter at jeg i mange år tjente mer enn ham er vi nå forholdsvis like der også.
Det er min erfaring også. Folk med høy utdanning kan av og til bli litt høye på seg selv og folk uten høyere utdanning kan av og til ha unødvendig dårlig selvtillit mtp eget kunnskapsnivå. Jeg må med skam melde at mine egne uutdannede foreldre har et langt høyre kunnskapsnivå enn meg på mange, mange områder. Og jeg som er lærer og alt. :neiognei:
Jeg synes heller ikke at det er overraskende, men jeg liker å få visshet rundt ting jeg antar at er sånn. :analytiker:
Dog tenker jeg at det kan være uheldig samfunnsmessig fordi det er med på å forsterke forskjellene på folk. Om man nå mener at det er en feil ting. :vetikke:
I et samfunn der forskjellene mellom fattig og rik er så små som i Norge, så ser ikke jeg at dette kan være et stort samfunnsproblem at man velger ektefelle fra sin egen sfære, for å kalle det det.
Joa, men på gruppenivå så er det jo stort sett sånn at folk med høyere utdanning er mer oppegående enn de uten. Det er ikke noe å krangle på det, men man skal alltid ha med seg at et individ er noe annet enn en gruppe, og ikke ha for sterke fordommer før en har blitt kjent med personen.
Jeg som har som jobb å forklare folk ting ser jo det at det er forskjell på folk, utfra alder, sykdomshistorie (røyking med KOLS og langtkommen diabetes blir en ikke schmart av, det skal jaggu sies, da går det treigt under topplokket), men også utdannelsesnivå, selv om det alltid er individuelle variasjoner.
Klabert. Så jeg prøver å ikke se på de som har (i mine øyne) veldig "lette" utdannelser som slubberter som bare har lest kosefag for å få studielån de kan drekke øl på og billige leiligheter, men være åpen for at de også kan være hardtarbeidende bra folk med teft, driv og sosial intelligens. :glis:
Utdannelsen til brannkonstabel vil jeg si er lett. Om man ser bort fra det fysiske da :knegg: Fortrinnsvis ønsker vi folk med fagbrev i et eller annet, for at de skal ha litt erfaring på baken. Eller jobberfaring. Men utdannelse pr nå er etatstyrt, og ikke alt for krevende.
Jeg mener uten tvil at dette fører til at det blir folk med veldig lik bakgrunn som tar disse utdanningene. Det er mange fra feks ishockey miljøet hos oss, eller folk med familiemedlemmer som har jobbet med det samme. Vi mangler helt klart mangfold, og det er en av grunnene til at jeg har heiet frem egen brannutdanning. :jupp:
Det kan også føre til at vi kan "miste" noen pga at det blir en fagutdannelse, men det gjør vi nå også.
Mange møtes vel gjerne i studietiden, og da er det vel kanskje minst like mye tidsepoken man er i som legges til grunn og ikke selve utdanningen. Men man søker jo ofte likesinnede både i venner og partner, enten det da er emosjonelt eller intellektuelt.
Jeg er ikke noe unntak, IT utdannet og gift med en som er det samme, dog en litt annen retning enn meg selv.
Jeg jobber i utdanningssektoren og har definitivt kunnskap nok om de enkelte utdanningene i Norge til å både kunne si noe om hvem som går der, hvor bra de gjorde det på vgs, hvor bra de gjør det på studiet og hva slags jobber og lønn de får etterpå, men jeg benytter meg ikke av terminilogien "lettvintutdanning", selv om jeg vet hvor det er lett å komme inn, lett å komme gjennom og hvor kandidatene kanskje ikke gjennomsnittlig holder en like høy kvalitet som andre steder. Hvis man skal skille på noe når det gjelder høyere utdanning, så er det feks om utdanningen faktisk holder en kvalitet som gjør at den er lånekasseberettiget. Videre om den har undervisningspersonale med doktorgrad og hvor mange, i såfall. Er undervisningen forskingsbasert? Tilbyr institusjonen høyeregradsstudier og doktorgradsstudier? Hvordan er institusjonen ranket nasjonalt og internasjonalt? Det er dette som har noe å si, ikke fordommer om hvilke fag som er "tunge"/"vanskelige" og hva som skulle være lett og enkelt.
Mener det var en undersøkelse hvor man ba folk på gata rangere folk etter utseende 1-10. Alle bildene var av folk som var i parforhold. Undersøkelsen viste at de som var "sammen" scoret omtrent likt på utseeendeskalaen (altså var like "pene").
De sier også at man ofte velger en partner som bekrefter dine egne gener. Hvis du f.eks. ser på Håkon & Mette-Marit eller Carl Philip og Sofia, er det oppsiktsvekkende hvor mye de ligner på hverandre. Gutta er likere partnerne sine enn sine egne søstre.
.jpg)
.jpg)
