Da jeg studerte (på en vitenskapelig høyskole ... som det het i gamle dager), så var det en del medstudenter som tok sosiologi, sosialantropologi osv. grunnfag og brukte dette som valgfag på skolen vår. De jeg kjenner godt leste en uke eller to, og karakterene ble nok ikke de beste. Men de fikk godkjent valgfaget sitt.
Valgfagene hos oss hadde en del innleveringer i løpet av en lengre periode (3 semestre), så det var en del som falt av. Derfor ble det greit å velge et valgfag utenfra som man kunne ta som privatist. Nå er det vel mer obligatorisk også på universitetet.
Jeg har vekttall både innenfor realfag, samfunnsvitenskapelige fag og språk - og jeg syns ikke at realfag var spesielt mer krevende enn noe annet, noe min flunkende blanke B i matematikk tilsier. Jeg tok realfag nærmest som et veddemål, for å bevise at det ikke var vanskeligere med realfag enn med humaniora (herregud så irriterende realfaglærere kan være altså, de tror de er så mye glupere enn språklærere) - og for meg så gikk det rimelig greit. Jeg satset for å klare en B og det fikk jeg. Hadde ikke hatt matte eller jobbet med noe realfagsrelatert på 16 år da jeg tok eksamen. Jeg jobbet mye med oppgaveløsning, og jeg kjøpte ei tjukk innføringsbok i matte beregnet for vgs-elever, den gav meg nødvendige grunnkunnskaper til å forstå resten.
Det koker vel litt ned til interesser og motivasjon for min del i alle fall. Og så hjelper det jo med beslektede fag, jeg har en klunk med fag som er brødre, søstre og søskenbarn.
Det enkleste jeg har tatt er PPU, og jeg går ut i fra at det var så enkelt fordi jeg hadde noen år på baken da jeg tok det, jeg jobbet i en undervisningsstilling og jeg hadde et pedagogisk grunnfag fra før. PPU kom rekende på ei fjøl sånn sett. Men jeg måtte jo gjøre hjemme-eksamener, skole-eksamener, muntlig og praksis likevel. Og jeg måtte jo forholde meg til et pensum dersom jeg ønsket gode karakterer.
De gangene jeg har fått A er de gangene jeg har jobbet mest og vært mest interessert i et godt resultat. Jeg er enkel sånn.
Jeg klarte å få dårlig karakter i det faget jeg syntes var lettest. Tok for lett på det kanskje. Husker jeg leste og tenkte "yeah, yeah, blablabla". :humre: Karret meg til en 2,8 altså der i et fag jeg syntes bestod av selvfølgeligheter og der jeg tenkte at jeg garantert måtte få laud. De ti vekttallene i arbeids- og organisasjonspsykologi tok meg litt på senga i all sin letthet.
Det første grunnfaget jeg tok var i Administrasjon og organisasjonsvitenskap. Syntes det var blytungt som 19-åring. Mye av pensum på engelsk og haugevis med tunge orgteorier og modeller. Overgangen fra vgs var enorm!
Det er jo også noe med kontekst. Det letteste faget jeg har tatt var noen vekttall i grunnleggende markedsføring på NHH, på kveldstid ved siden av full jobb. Det betyr jo ikke at jeg innbiller meg at siv.øk. er et enkelt studium. :hehehe:
Så kommer det jo litt an på hva man har i bagasjen fra før av også. Jeg tok en utdannelse i noe jeg hadde jobbet ti år med, så selvfølgelig kunne jeg får god karakter i noen av fagene uten å lese noe særlig. Men det er ikke det samme som at de kom rekende på ei fjøl, jeg hadde på et vis "lest" i ti år allerede. Det samme med økonomihistorie, det var adskillig lettere for meg å græbbe linjene, som oppvokst i en historieinteressert antropologfamilie og med kunsthistorie grunnfag (riktignok uten eksamen. :knegg: ) enn for andre uten samme bakgrunn.
Nei, men språkfag er jo noe hvor man kan ha veldig store induviduelle fortrinn. Hvis man er tospråklig vil man jo ha et helt annet startsted. (Ser jo dette i ungdomsskolen på diverse valgfag, at letthetsgraden er veldig individuell, mye mer enn på basisfagene)
I realfag, tja ... Hvis man har foreldre som er interessert i realfag kan man sikkert ha noe informasjon? Men at man praktiserer i hjemmet tror jeg ikke er så sansynlig.
Så klart, men på universitetsnivå er det alltid et krav om at du må beherske det lingvistiske analyseapparatet. Jeg har hatt plenty med tospråklige studenter som enten tror de kan slippe unna dette eller har problemer med å lære seg dette apparatet, og da går det ikke bra på eksamen. Dette er mer akutt på «vanskelige» språkfag (språk hvor du ikke får noe særlig gratis fra norsk når det gjelder ordforråd og grammatikk), men jeg husker da levende hvor mange som ikke fikk til syntaktisk analyse da jeg gikk på nordisk også.
En typisk sensursituasjon er at du har en kandidat som har levert en perfekt oversettelse (fordi h*n er morsmålsbruker) og en redselsfull grammatikkbesvarelse (fordi det ikke går an å slippe unna uten å lese). Det gir gjerne et artig scenario hvor studenten vipper mellom stryk og C (A + E = C, A + F = F).
Dette er jo "ikke lov å si", som man alltid ynder å si (sic) der jeg jobber. (vitenskapelig høyskole.) Men altså: det er forskjell på nivået på undervisere og studenter mellom ulike utdanningsinstitusjoner i Norge. Det skal liksom ikke være det, men når man i tillegg får barbert budsjettene sine så eksternsensur ryker, så blir det vanskelig. Det er en kjensgjerning at nivået er høyere på en A fra en skole enn en annen. Vi ser det når vi får inn kandidater på masternivå som har bachelor herfra eller derfra og følger dem videre og ser hvordan de gjør det her.
Ja, det har vi jo diskutert før - om språk er matte eller matte er språk. :knegg: Jeg lærer meg begge deler på samme måte, og tilegner meg begge deler rimelig lett.
(Det er også fiffig at jeg leser stikkeoppskrifter så lett som bare det, men er generelt hjelpeløs med hendene. :knegg: )
Siden det er forskjell på nivå innad i mange institusjoner, er det mer hensiktsmessig å se på fagmiljøene i denne sammenhengen enn institusjonene. Det finnes f.eks. toppmiljøer innen visse fagområder ved små institusjoner og dårlige fagmiljøer ved store institusjoner. Og omvendt selvfølgelig.
Jeg eier ikke mattehjerne. Skjønner ikke tall eller logikk. Men jeg er likevel ganske god i språk. Så lenge jeg slipper fonetikk. :mumle:
Jeg var superstolt da jeg satt sammen med noen spanskstudenter som tok eksamen semesteret etter meg. De satt og diskuterte at de hadde fått utdelt noen tidligere besvarelser fra grammatikk-eksamen og de kikket fælt på den oppgaven de hadde fått utdelt som et eksempel på en besvarelse som var "særs laudabel". Jeg kastet et blikk på den og voila – det var min, gitt. :) Jeg ELSKER grammatikk. Ikke minst setningsanalyse. Come to mama.
Så rart at grammatikk og fonetikk er to atskilte ting hos deg - for meg er det i høy grad to sider av samme sak. Jeg fikk 1,2 på grunnfagseksamen i engelsk fonetikk, så jeg er veldig glad i faget. :knegg: (Det var for øvrig i høy grad et utslag av "kunne det fra før"-god-karakter, som vi har vært inne på over der. Dette var mitt tredje språkfag.)
Jeg er også litt sånn. Jeg føler ikke jeg eier mattehjerne, men språk liker jeg :nikker: Men som tidligere nevnt, så tror jeg min matteangst har litt med undervisningen i videregående å gjøre, dessverre.
En engelskstuderende kamerat fortalte i sin tid at de fikk beskjed ved oppstarten av grunnfag om at de som (eventuelt) hadde engelsk som morsmål ikke ville ha noen spesiell fordel av det. Altså at pensum i særs liten grad hang sammen med å "kunne språket". (Bortsett fra i nedre ende, selvsagt; hvis man er veldig dårlig i engelsk, vil det jo være veldig vanskelig å følge undervisningen og forstå pensum.)
Mens jeg som forsøkte meg på japansk grunnfag (etter å ha tatt forkurs, ja), så at de som hadde bodd i Japan ett år hadde en vanvittig fordel. Nå viste det seg at de ikke gjorde det spesielt bra til slutt, men det var nok fordi de tok veldig lett på det, og først i seneste laget innså at de ikke hadde pugget kanji/tegn og grammatikk.
Klart, når man forstår apparatet, er det lett som en plett å transponere det til andre språk og andre notasjonsvarianter (gud forby at to språkfag skulle holde seg med samme terminologi). Det er jo en grunn til at noen blir sånne jeg-tar-et-språk-til-frokost-typologer.
Og hvis jeg først skal stikke hånda inn i vepsebolet, så ble jeg ikke akkurat skremt av arbeidsmengden på språkgrunnfaget jeg tok. Jeg var vant til et veldig mye høyere arbeidspress fra NHH.
Mitt enkleste studium var masteren jeg tok i England. Studiet kostet flesk, så jeg følte at jeg hadde kjøpt meg en tittel, nærmest. Vi hadde eksamener, innleveringer og jeg skrev jo masteroppgave, så jeg jobbet hardt. Men det var for å gjøre det bra. Jeg kunne nok ha sklidd gjennom studiet og fått ståkarakter uten å løfte så veldig mange fingre.
Det er jo litt et humaniorasyndrom, da. Derfor vil jeg gjerne stikke ut MIN nakke og si at C (og nedover) ikke er en god karakter i de fleste humaniorafag. :glis:
Faren min forsøker å lære seg gresk nå som han har passert 60, og han synes IKKE at det er et tegneseriefag. Han nekter ungene mine å gå greskkurs, for han er sikker på at de kom til å bli skrekkelig mye flinkere enn ham på svært kort tid. (Og det har han trolig rett i når jeg ser hvor mye de lærer når vi er der på ferie.)
En av grunnene til at bokstavsystemet ble innført, var jo at lista til enerne lå vilt forskjellig i forskjellige fag. (Det hjalp vel bare sånn middels.) Så ett fags 1,9 var fort et annet fags 1,4.
Jeg burde begynne på greskkurs siden jeg tross alt er der flere uker annethvert år. Foreløpig er jeg bare på kort høflighetsfraser med de gamle damene som sitter i gata der vi bor (og så har jeg lært meg å lese greske menyer). Jeg har studert nok matte til å kunne bokstavene.
:dakars:
Ikke jeg heller. Men så borti A da som student i utlandet, men bare på oppgaver og ikke i standpunkt. Jeg er generelt en veldig gjennomsnittlig person og var strålende fornøyd med å oppnå laud i begge mellomfagene mine.
Nå var det ikke så vanlig å få så høye karakterer heller da jeg tok de store grunnfagene. Tror hun som fikk høyest karakter fikk 1,9 jeg av alle historiestudentene.
Det er jo omtrent ingen humanistiske fag som deler ut slike karakterer, da, Divine. :dakars: På de fleste delfag jeg har tatt, har 1,7-1,9 vært den beste karakteren som ble utdelt på kullet. Det eneste unntaket jeg har sett, var tekniske småemner på engelsk grunnfag (som fonetikken). (På ped.sem., derimot, tror jeg 2,4 var nest beste karakter blant 200 studenter. :knegg: )
Du må ta med i beregningen at jeg (og muligens også Bluen) er en notorisk overachiever og liker å vise meg. (Jeg lærte meg uoppfordret de greske aksentueringsreglene og aksentuerte all teksten perfekt, liksom.)
For meg er ikke matematikk og språk samme øret. Men musikk og språk er er slekt. :nemlig: Jeg gjorde det veldig godt på fonetikkprøven jeg tok, men elendig på lingvistikkdelen. Jeg syntes lingvistikk var så vanskelig at jeg droppet språkfag videre på univeristetet, slik jeg hadde tenkt, og hoppet over på psykologi.
Da jeg dro i land en 2,1 på historie mellomfag så var det som nestbest av 300 studenter. De jeg kjente som studerte matematikk trodde jeg var domm som et brø, der var nemlig 1,5 en ganske dårlig karakter og 2,1 var slikt det gikk gjetord om.
Er det her jeg skal skryte av min 1.0 i kvantekjemi? No?
Det er et typisk fag som er så absurd vanskelig at oppgavene må legges ganske lavt matematisk sett for at de i det hele tatt skal kunne løses. :knegg: (Men jeg var den eneste som fikk 1.0, så jeg er dritstolt for det, så klart. :p )
Jeg har både humanistiske fag og realfag, og tror vel jeg mestret begge omtrent like bra. Jeg har ingen realfagskarakterer som starter med 2. I norrønt fikk jeg beste karakter det året, og det var 2.0.
Jeg er imponert over hva dere husker av karakterer. Jeg måtte sjekke nå, og har visst 2,3 på mellomfag historie som beste karakter, og 3,5 på et grunnfag som dårligste (jeg var veldig, veldig forelsket og møtte opp på ca. 3 forelesninger) og 3,2 på ex.phil (leste Sofies verden i stedet for pensum).
:takker:
Dette var i gamledager. Jeg er student nå også, og får nesten bare A-er. :stolt:
På høyere nivå må man jo kunne mer. Jeg har ingen erfaring med fag over batchelor, og der hadde vi ganske mange "innføringsemner" - typisk fag man måtte ha en grunnleggende kompetanse i for å skjønne de "virkelige" fagene. Statistikk var et slik typisk fag, veldig basic. Engelsk på forkurset feks var hovedsaklig for å kunne lese fagbøkene på engelsk, altså en forberedelse til å gå på ingeniørhøgskolen.
På begynnelsen av studiet hadde vi karakterer 1-12 der 6 var laveste ståkarakter. Besynderlig nok ble det byttet ut med bokstavsystemet ett år før jeg var ferdig, så vitnemålet mitt er fylt av rare karakterer som det er umulig å regne snitt av.
Det er rart hvordan man etterhvert kan bli "blasert", slik at man verdsetter noen av de gode karakterene mer enn andre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
