Som forklart flere ganger; at han evt ikke klarte spise så mye av det, men prøvde i det minste, kunne vel gått. Men at et voksent menneske ikke liker noen slags fisk og problematiserer middagskabalen ved det, det hadde jeg ikke akseptert. Jeg venter ennå på at HI skal si noe om hvorvidt mannen faktisk mener at det da er ok at barna ikke får servert fisk. Er det det han mener? Jeg tenker at han må jo også ta ansvar for menyen hjemme, og for å løse problemstillingen i HI.
Jeg merker at jeg har litt problemer med å forholde meg til voksne som sier de ikke liker typer mat når de blir servert. Greitnok at man foretrekker noe annet, men å nekte å spise noe blir i mine øyne umodent når det kun gjelder smak og ikke allergier. Min mann kunne nok ikke vært så kresen. Heldigvis er det kun pannekaker han har issues med, så det lager vi når han ikke er der. Barna har i perioder vært kresne, men det går over når de smaker det igjen ofte, og de overlever på tilbehør. Vi har aldri lagd flere retter. Blir det for ille har vi brød eller knekkebrød.
Vi planlegger middager og alle (unntatt toåringen) får bestemme noen retter hver. Prøver å få til en fiskerett og en vegetarmiddag eller suppe hver uke.
Jeg brekker meg av smaken på lutefisk og rakfisk. Det er heldigvis ingen som presser meg til å spise det og folk rundt oss som synes lutefisk og rakfisk er stas lager ingen big deal ut av at jeg kun spiser tilbehøret.
Jeg ville opplevd det temmelig kjipt om mannen min hadde presset meg til å måtte smake.
Det samme gjelder forresten lever, men det har jeg ikke blitt eksponert for på lenge.
Det handler jo ikke om å være sær når en faktisk fysisk brekker seg. En ting er å ikke ville smake og alt det der, men når en spiser og faktisk blir dårlig er det en fysisk reaksjon. Mannen min har det på noen ting fortsatt, men han smaker, og hvis han reagerer legger han det til side uten å kommentere det. Den ene jenten min reagerer på samme måte på en del når hun først smaker, men med henne er utfordringen primært å få henne til å smake. Så hun er litt sær, men hun er fire. Det går over.
Er dette uttrykk for en veldig lite forståelsesfull holdning, eller misforsto jeg deg nå? Hva folk spiser og ikke spiser har heldigvis ingenting å gjøre med hva slags selskap de er å være sammen med. Det er jo ikke akkurat noe de gjør med vilje eller for å bare være sære.
Mannen min er forresten veldig flink til å smake når vi er ute på restaurant og det er forventet at man spiser den forretten ned fisk, og han lager ikke noe nummer av det.
Mannen eller jeg bestemmer maten, og ungene spiser det de får. Det er stort sett alltid noe de liker, og de er flinke til å smake på nye ting. Det er lov å ta brødskive hvis maten fremkaller brekninger. :knegg: Det er jo faktisk sånn at vi har ulike preferanser, og jeg vil ikke ødelegge matgleden ved å tvinge ungene til å spise mat som de blir kvalme av! Jeg tvinger ikke mannen min til det heller ( han er stort sett altetende) og han tvinger ikke meg til å spise fleske-eller blodpølse.
Innimellom får de bestemme middag, og da blir det ofte fiskegrateng.
Jeg har aldri vært en fiske-elsker, og det fremstår som meg at fisk og sjømat har en helt spesiell lukt/smak og "greie" som noen har problemer med å takle, for å generalisere skikkelig.
Det er klart at man kan lære seg å like fiskeretter, og det er klart at noe er mye bedre enn annet, men for å komme dit så må man bli eksponert for det, og man må få det tilberedt av noen som kan å lage mat.
Jeg er så heldig å ha en mann som er superglad i fisk og kjempeflink til å lage mat, så jeg liker nå ganske mye forskjellig fisk. Likevel så skal jeg innrømme at jeg alltid må ha mye tilbehør til.
Jeg greier ikke få ned klippfisk.
Forøvrig så syns jeg man kan servere mat i kategorien "god" og "spiselig" når man har barn, og bør unngå "liker ikke".
til HI vil jeg foreslå å lage en liste over disse rettene, sammen med mann og barn. Hvis den blir veldig kort så bør dere kanskje jobbe litt for å like mer mat. Det går nemlig an det og. Vi har gjort det med vår eldste. Belønningsskjema og greier, for å smake på nye ting.
Jeg må innrømme at jeg Tenker Mitt når voksne mennesker ikke liker fisk (eller andre store matgrupper), som i at jeg flirer litt for meg selv og synes de er litt barnslige og bortskjemte. Men så glemmer jeg det, og ser heller hvor flotte mennesker de er (i hvert fall de jeg har blitt kjent med), til tross for dette med fisken. Og så ser jeg på dem som et litt spennende case, og inviterer gjerne til supergode middager som inkluderer fisk, gjerne litt kamuflert fisk. Jeg har faktisk omvendt en tidligere fiskehater på denne måten. :jupp:
Jeg er kanskje barnslig som ikke liker fisk, men a) jeg er ikke bortskjemt - vokst opp med å spise det som ble servert hjemme, og b) barna mine aner det ikke - det er selvsagt ikke tema ved bordet eller for øvrig.
Det er ikke gøy å brekke seg i bryllup, ha den oppgulpede maten i munnen og pent svelge den ned igjen.
Kan opplyse om at jeg aldri ville sagt noe om min kresenhet til andre enn mine aller nærmeste (og fp tydeligvis :knegg: ). I ethvert sosialt lag spiser jeg det som blir servert. Man lærer seg å tøyle brekningsrefleksen med årene, og heldigvis så utvikler smaken seg med alderen slik at det meste etterhvert glir ned med vann og vin.
Jeg er absolutt ikkebortskjemt, jeg er vokst opp med å måtte spise alt jeg fikk servert og har dessverre utviklet store matproblemer pga det. Mye mat jeg bare ikke takler å få i munnen dessverre.
Jeg er glad mannen ikkekamuflerer eller tvinger meg til å spise det jeg ikke takler å spise.
:dulte:
Hadde mannen min tvunget meg til å spise f.eks lever så hadde det vært skilsmissegrunn herogså, heldigvis ingen voksne som oppfører seg sånn rundt meg.
Ja, og en annen ting, fra å ha vært et barn som var veldig kresent og syns mat var fryktelig skummelt - blandet mat var ille, saus var enda verre og endel grønnsaker (feks tomat) fremkalte brekninger - så syns jeg selv at jeg er ganske kurert som voksen. Jeg spiser jo det aller meste. Men tråder som denne får meg til å innse at jeg fortsatt er sær i matveien, siden normen er at man i det minste skal smake på alt. Jeg har for eksempel ikke smakt makrell i tomat på veldig mange år, og har ekstremt liten lyst til å smake på det nå også. Jeg har innsett at en del typer sjømat og meg aldri blir noe særlig god match, og jeg kommer aldri til å spise ketsjup, sursild eller brunost i hele mitt liv.
Da er jeg altså en det ville vært vanskelig å leve med. Det var litt heavy å se en del av tilbakemeldingene i denne tråden og innse at jeg faktisk fortsatt er å anse som ganske kresen.
Jeg har dog aldri opplevd noen ubehageligheter rundt dette som voksen, men som barn var det jo enkelte voksne som skulle tvinge meg til å like ting. Heldigvis var foreldrene mine ikke sånn.
Jeg synes at sånne store, uspesifikke ikke-likere er litt vanskelig å forholde seg til hos voksne. Liker ikke fisk/lam/svin/rød mat (true story), sånn helt generelt - man kan jo ikke si at sushi og fiskesuppe er det samme, liksom?
Mer spesifikke aversjoner (lever, makrell i tomat, sild) er noe helt annet, noen ville sagt rent ut rasjonelt. :sparke:
Eldstemann har to kompiser som fortsatt ikke spiser blandet mat. De blir 14 år i år.
Han ene har blitt mye bedre men han andre rørte ikke maten fordi jeg hadde tatt på tallerkenen hans og helt saus over ris og kylling...
Det går helt fint å leve som vanlig med min ikkespiserøkelaks-problematikk. Sist jeg måtte forklare noe om det var i 1999 hvor vi satt i konfirmasjon og snitte-fatene ble sendt rundt et og et så alle så jo at jeg ikke tok et laksesmørbrød.
Jeg kan ha ulike varianter av fiskemiddager, da de jeg bor med er ganske så kresen på fisk. Yngste på 7 smaker på alt, og liker godt fisk. Mannen er ikke veldig begeistret for fisk, men spiser litt. Eldste på 19, derimot, smaker ikke på noe av fisk, av prinsipp. Er det fisk til middag, gjøres det på ingen måter spesialbehandling til henne. Da får hun ordne seg noe brødmat selv senere.
Å finne middag alle liker, er et mareritt, men vanligvis er det en rett til middag, så får de spise om de vil. Somregel spiser alle litt.
Det er akkurat det jeg skrev: jeg synes det er rart at det finnes så mange som brekker seg/kaster opp av mat og lukter. Det ante jeg ikke, og ja: jeg er glad for at det ikke er et problem jeg er vant til å møte. Jeg sa IKKE at man blir vanskelig av å spise med noen spesielle folk (hvis det var det du mente), eller at disse menneskene ikke kan være hyggelige folk.
Hvis man ser for seg at folk som brekker seg av en type mat faktisk sitter ved bordet og lager grimaser og brekke-lyder, så skjønner jeg jo godt at man ikke ville ønsket å spise middag sammen med dem. Det er jo ekstremt udannet, og selv åtteåringen sendes rett fra bordet om hun forsøker seg på noe slikt hjemme hos oss. Jeg hadde aldri ønsket å spise middag igjen med noen som oppførte seg slik.
Jeg antar dog at de aller fleste som føler brekningsfornemmelser av enkelte mattyper er så voksne og veloppdragne at de ikke lar seg merke med det eller klarer å skjule det for andre, og da er det jo bare et problem for dem selv og ikke for noen andre.
Jeg skjønner at det virker rart. Men jeg smaker jo at noe er fisk og ikke grønnsak. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke liker, men noe er det. Akkurat som at noen er kjempeglade i fisk, og mindre glade i kjøtt. De smaker jo en eller annen forskjell.
Mht brekninger, så er det jo derfor jeg helt unngår en del typer mat, og ikke er flink til å ta meg sammen. Det ER ikke gøy å brekke seg sammen med andre. Jeg brekker meg av svært lite, men det kan skje, feks av kaviar. Jeg brekker meg jo bare jeg får det på fingrene når jeg vasker barnas matboks, liksom. Å da skulle spise det som garnityr... jeg klarer det ikke, rett og slett.
Livet er for kort til å spise mat man virkelig ikke takler/liker syns jeg. Selv har jeg ikke sånne problemer, men jeg har forståelse for de som har.
Mine barn er såpass små enda at de får spise det de liker, men jeg prøver å få de til å prøve nye ting og ting de ikke er begeistret for.
Etterhvert blir det nok til at jeg lager en meny der de får komme med innspill.
Jeg sliter også noen ganger med å finne på middager. Og føler ofte at jeg kjører meg litt fast i noen middager som gjentas uke for uke.
Eldste spiser ikke mat som er blandet, og han spiser ikke saus. Så jeg lager stort sett mat med ingredienser som kan serveres hver for seg. Hvis jeg ønsker å blande det sammen, så tar jeg av til eldstemann først.
Jeg selv har også vært et kresen barn, og noe henger vel også igjen. Kanskje spesielt konsistens.
Nå spiser vi generelt ganske variert, så jeg stresser ikke så veldig mye med dette. Kanskje noen ganger i perioder, hvis jeg blir litt frustrert. Men så tenker jeg at det sikkert løsner litt mer etterhvert.
Når det gjelder spørsmålet i HI er vi tre i huset som spiser tilnærmet alt, mens eldstegutten, som var altetende frem til han var 2, er temmelig sær i matveien. Det er ikke aktuelt å servere "spesialmat", type pølser e.l. til stadighet, men jeg forsøker å sørge for at det alltid er noe han spiser til hver middag. Han er en skikkelig karbounge, så poteter i alle varianter, ris og pasta går ned på høykant, men han er ikke glad i hverken kjøtt eller fisk (liker bacon, pølser og fiskekaker), eller i rå grønnsaker. Elsker erter og kokte gulrøtter, så det er tilbehør til langt flere middager enn jeg strengt tatt setter pris på. :knegg:
Som Magica har vi innført belønningsskjema for å smake på nye ting, men vi tvinger ham aldri til å smake på noe; vi spør om han vil smake X og få et klistremerke, sier han nei er det greit. I forrige uke smakte han til min store glede både kikerter og halloumi og synes det var ok, så det går fremover, men saaaakte; at han synes noe er ok betyr nemlig ikke at han nødvendigvis vil spise det ved en senere anledning. :sukk:
Så ja, det er litt vanskelig å finne mat alle liker, særlig synes jeg det er litt kjipt at tilbehøret ofte blir litt kjedelig, men det går nå på et vis. Når han blir litt eldre kommer jeg nok til å kjøre "dette er middagen, liker du det ikke får du vente til kvelds"-strategien, men jeg synes en fireåring er for liten til det (dessuten blir han like grinete som sin mor uten mat :sparke:).
Jeg har aldri opplevd at voksne folk skjærer grimaser eller brekker seg ved bordet.
De voksne menneskene jeg kjenner som kan reagere slik på enkelte typer mat, kan oppføre seg ved bordet.
Jeg kan forstå at enkelte kan reagere sterkt på enkelte lukter og da er det mer problematisk. Da er det nok bedre å være åpen om at man har et problem.
Da jeg var gravid ble jeg intenst kvalm av lukta av salami. Jeg er veldig glad for at det bare var en midlertidig tilstand.
Jeg er blitt relativt flink til å svelge mat som jeg har gulpet opp, bare jeg får nok drikke. Og når det ikke går, gå fra bordet og kaste opp i toalettet, selvsagt. Jeg sitter ikke ved bordet og gjør grimaser. En del kan jeg få ned om jeg bare får ta det i små nok biter og med nok drikke, rett og slett nesten bare svelge det. Jeg drikker følgelig en god del når jeg spiser mat jeg ikke liker, så det er bra jeg ikke drikker vin da ;)
Det hindrer ikke at jeg med iver lager den fisken jeg faktisk klarer spise uten problemer. Og helt klart bare ikke lager det jeg ikke klarer. Mannen serverer ungene et noe bredere utvalg (egentlig ikke veldig mye bredere) når jeg jobber overtid. Alle har det fint sånn. Den eneste som lider er meg, som sosialt sett altså er en freak og et vanskelig tilfelle. Middag ute med jobb er jo en slager... steinbit til lunsj klarte jeg å spise litt av, mye tilbehør (som dessverre heller ikke var noe jeg egentlig liker, men bedre enn alternativet) og et par glass vann. Fiskesuppe til forrett... nei, fiskesuppe klarer jeg ikke spise opp. Smake på, joda, men det er ikke noe "masse poteter og grønnsaker" jeg kan kamuflere det bak, og det synes, og derved kommenteres høylytt, at jeg ikke spiser det opp.
Jeg vet ikke hvem som er mest uhøffligog med dårlig bordskikk jeg, den som rolig spiser så mye av den maten som den klarer, uten grimaser eller kommentarer, eller de som høylytt diskuterer hvorfor maten ikke er spist opp, så goooooooood som den var og sånn... (Sleng på at hovedretten var ikke helt min stil, og desserten dessverre heller ikke (hvordan er det egentlig mulig? dessert liker jeg!!!) så blir det ganske fort klart at mye drikke, et påklistret smil og gode miner var påkrevet.
Vi løser middagslogistikken ved at jeg lager maten og resten hugger stort sett innpå. Om noen rynker på nesen "javel: værsågod - det er brød i brødboksen" og la familia spiser allikevel.
Gidder ikke gjøre middagen til noe stort prosjekt i hverdagen, men det skal være varm mat og jevn fordeling av kjøtt/fisk gjennom uken.
Jeg synes det er utrolig merkelig å skulle tvinge en voksen mann til å gjennomføre noe han blir fysisk dårlig av. Selvfølgelig får ikke barna gjøre det samme. Han går jo ut av huset nettopp for at de ikke skal merke at han blir kvalm av fiskelukten. I begynnelsen da vi var sammen prøvde jeg utallige ganger å omvende han med all verdens nydelige fiskeretter. Men det sluttet jeg med da jeg forsto hvor ille han faktisk synes det er. Det nytter ikke å tvinge han til å spise fisk for at barna skal like fisk. Det er vel nettopp tvang i barndommen som har gjort at han har fått de aversjonene. Hvis mannen min skulle tvinge meg til å gjøre noe jeg har sterke aversjoner mot med den begrunnelse at barna ikke måtte bli likedan, så tviler jeg sterkt på at det ville hatt sin hensikt.
Jeg har lite tro på at man kan endre andre, og i et sånt tilfelle så bør man i begynnelsen av forholdet finne ut om det ee noe man kan leve greit med, eller droppe personen.
Jeg var kortvarig sammen med en som var sånn, og det var en stor medvirke de årsak til at det ble slutt. Jeg kan leve med noen som er allergisk, men ikke med noen som har slike aversjoner, jeg hadde blitt alt for irritert.
Hva er forskjellen på aversjon og allergi rent prinsipielt når aversjonene/smak/luktsensitivitet er så sterk at det gir fysiske symptomer?
Jeg tenker litt på den opplevelsen i graviditet når noe lukt blir så ille at det fysisk fører til brekninger. Er det også aversjon? Kan folk ha det lignende i ikke-gravid tilstand? I så fall tenker jeg at det er et helseproblem som jeg tenker er å behandle på lik linje med allergier.
Jeg ville hatt forventninger om at en partner hadde jobbet med problematikken (psykolog, lege eller lignende) hvis noe sånt kunne hjelpe, men om det ikke var hjelp å få eller mulig å gjøre noe med det ville jeg ikke tatt ut separasjon av den grunn.
Det ville vært mulig å ha et fint familieliv om han ikke deltok ved fiskemåltidene våre, selv om det selvsagt er hyggeligere å kunne innta måltidene sammen.
Jeg blir litt speechless, kjenner jeg. Er det et slags kontrollbehov som ligger til grunn? Eller tror dere smak henger sammen med intelligens? Eller er det tegn på en svak karakter å ikke like spesifikke matretter?
Ja, ja, hva vet jeg. Jeg har hatt samme mann siden jeg var 17 og jeg tror ikke det kunne brydd meg mindre om han likte fisk eller ikke den gangen. Det er så langt utenfor dealbreaker for meg at jeg ikke skjønner dette her.
Mat er viktig for meg og det å kunne spise spennende ting sammen er en av de få tingene som er viktig i et forhold (for meg), det er en livsstil som jeg ikke kan være foruten.
Nå må man skille litt snørr og barter her. Det er jo ikke så veldig rart at noen som er svært opptatt av mat kan synes det er lite attraktivt å være sammen med en person som ikke kan eller vil dele den interessen. Det er det samme som at jeg tviler på at jeg kunne falt for en som bare hørte på P4-musikk, likte reality, aldri leste bøker og skulle til Bulgaria hver sommer.
Det betyr jo ikke at man mener at alle andre skal kaste ut sin partner, liksom.
Ja, ok, da forstår jeg litt bedre. Det vil si - jeg skjønner ikke helt forskjellen på en som har aversjon og en som har allergier i den sammenhengen du skisserer, men jeg skjønner perspektivet med å dele en interesse.
Hvis man er veldig lidenskaplig opptatt av noe er det ikke sikkert det spiller noen rolle? Hvis livet er fjellturer blir man kanskje ikke gift med noen i rullestol heller? For min del står det på ingen måte på listen over diskvalifiserende egenskaper. Hvis jeg har noen sånn liste.
Nei, altså, det var esme som skrev at hun syns allergier var greit nok, men ikke aversjoner eller noe sånt. Jeg ville tenkt som deg, at det ikke spilte noen rolle om det var det ene eller det andre som hindret felles matopplevelser..
Det er noe med konteksten her. Om jeg var fortvilt fordi jeg aldri fikk måltidene så hyggelige som jeg ønsket og laget en tråd for å få råd, så ville jeg blitt lei meg av x antall svar av typen "hadde mannen min vært sånn så hadde jeg kastet han ut" og "det der får du aldri til så lenge mannen din gjør sånn."
HI lever greit med at mannen hennes ikke spiser fisk. Kan ikke FP-lokomotivet gjøre det samme?
Hovedinnlegger skisserer et problem der jeg oppfatter at mannens fiskeaversjon er en del av problemet. Derfor svarer jeg som jeg gjør. Jeg er ikke enig i at HI lever godt med situasjonen, hvorfor la hun inn spørsmålet da?
Nei, men mannen må jo ta ansvar for problemet som skisseres, og så lenge han tydeligvis ikke er på banen og bare gjør situasjonen vanskeligere, klarer jeg ikke forstå at det er uproblematisk at han er sånn. Dette er da noe de er medansvarlige i forhold til.
At mannen ikke spiser fisk oppfatter jeg som et av rammevilkårene her. Jeg antar at svarene ville vært hakket mer konstruktive om rammevilkåret var at mannen ikke tålte fisk? Eller burde hun kaste han ut da også?
Uansett om mannen ikke liker eller tåler fisk, synes jeg han bør ta ansvar for en uheldig situasjon. Og det har jeg ikke inntrykk av at han gjør. Nå vet jeg ikke hvem som klager på tidspunkt for servering, men det bør i alle fall ikke være mannen.
Jeg leser ikke HI som at mannen er problemet, men at han ikke liker fisk, HI ikke liker kjøtt og ungene bare vil ha søplemat.
Jeg tror det beste tipset til nå er å lage middagsplaner der alle bidrar med forslag. Og i tillegg lage sunne varianter av søplematen de gangene ungene bestemmer. Pølse feks - det serveres hos oss med hjemmelaget potetmos og masse dampede eller stekte grønnsaker. Pasta - fullkorn med magert kjøtt og masse grønnsaker. Pizza kan lages akkurat så sunn som man vil ha den, taco likeså.
Jeg skjønner ikke hva dere som fleiper med dette mener om mannens ansvar jeg. Jeg er vant til at man sammen tar ansvar for måltider, trivsel rundt måltider og meny. Her skisserer HI at det ikke fungerer så bra hos dem, og jeg oppfatter at hun står alene mot tre som surver over meny og tid, hvorav mannen er den ene. Jeg klarer ikke synes det er ok jeg altså. Jeg hadde forventet at mannen min slutte å klage og var med på å ta grep for å løse dette.
Det er ikke et problem for meg å gå på Noma og tilsvarende steder sammen med min mann, ihvertfall. Vi er glade i god mat, begge to, selv om han sliter med fisken.
Mannen min klager ikke i det hele tatt. De gangene vi skal ha fisk (som er 1-2 ganger i uken), så går han seg en tur. Jeg er sliten av mat - logistikken. Det hadde løst 1 av flere problemer at han liker fisk. Men det trenger ikke dere fortelle meg. Jeg ser etter løsninger. Og da er ikke svar som : "det hadde jeg aldri godtatt" et konstruktivt løsningsforslag... mannen er gjerne med å komme med løsninger. Men iom at han ikke spiser fisk er liksom ikke han så lett å komme frem til løsninger sammen med.
Men det er igrunnen ikke alle her inne heller...:cool:
Jeg skjønner deg veldig godt, Cumulus, for vi gar det akkurat sånn hjemme. Legg til at minstemann er liten av vekst og kan godt gå en hel dag uten å spise hvis han ikke får noe av det han liker, og vi har fått beskjed av helsesøster å gi ham ønskediett om det er det som må til. :sukk: Fantasien min har visse grenser. Men jeg har gitt meg selv et forsett om å lage min mat en gang i uka, og la de andre seile sin egen sjø (med brødskiver). Bare for å holde motivasjonen oppe.
Jeg er nok ikke som Esme, jeg tåler helt fint at jeg og mannen har forskjellige interesser. Jeg blir ikke med på fotball, han blir ikke med meg på opera.
Svarer på HI: Jeg lager middag delvis etter ønsker og delvis etter "sunn fornuft". Når barna har valgt taco og pizza bestemmer jeg fisk, rent kjøtt og grønnsaker. Ingen liker alt, men alle spiser litt. Det er 13-åringen som liker minst, men han spiser ihverfall noe hver dag fra det vi har.
Dette med en som ikke liker, og en som ikke kan godta slikt tenker jeg løser seg fint.
De som ikke kan leve med en partner som faktisk ikke klarer visse typer mat, de blir ikke lenge sammen med en som ikke klarer visse typer mat. Og en som virkelig ikke klarer visse typer mat blir slett ikke lenge sammen med en som ikke kan godta dem heller.
Vi som har slike begrensninger, har funnet oss partnere som godtar oss som vi er.
Det finnes da veldig mye mer enn fisk.
Løsningen på fiskeproblemet er det nok ikke vi som skal finne, men det har da vært en del konstruktive forslag til det hun etterspør.
Det går faktisk an å ha et fullgodt kosthold uten fisk. Jeg vet om to her inne som har alvorlig fiskeallergi, minst en av dem i så stor grad at det vil være livstruende med fisk i hus, og de har da unger som vokser opp, de også. Ergo tenker jeg at det går an å ha varierte middager selv om man må unngå en proteinkilde.
Jeg har et ekstremkresent barn (og en mann som ikke liker brokkoli og blomkål, frekkasen :knegg: ) og jeg synes det er et evig pes å finne på middager. Adam har hjulpet oss i vår, men nå har jeg tenkt å kjøre ekstremdiett en stund, så nå må vi finne på noe annet.
Jeg fant forresten ikke ut at mannen ikke likte brokkoli og blomkål før vi hadde vært sammen lenge, lenge. Han unnlot å legge det på tallerkenen, og jeg så det ikke. Vi koser oss masse med mat og vin sammen, selv om han nekter å spise min utrolig gode blomkålmos.
Det har vel vært ymtet frampå her inne tidligere om at det ikke har noen hensikt å servere god mat til gjester dersom de er avholds og er uvillige til å drikke den matchende vinen, så en ektefelle som ikke drikker vin må jo virkelig være dealbreaker? :gruble:
Plutten spiste veldig få ting noen år, og så har det sakte blitt bedre. Vi fokuserte på hygge ved matbordet og regelen at alle skulle spise noe som sto på bordet. For å muliggjøre dette plasserte vi tidvis litt sære ting på matbordet, men da fikk ingen opplevelsen av "spesialservering". F.eks spiste Plutten små babybeloster med stor entusiasme, men likte ikke kjøtt. Det er proteiner og næring i ost også, dermed spiste han ris og ost, vi andre spiste ris og kotelett. Han var sikkert ganske stor før han skjønte at det ikke var en helt vanlig ting å ha på middagbordet.
Litt utenom emnet, men er taco, hamburger og pizza alltid drittmat? :gruble:
Når vi lager taco, feks, så har vi alltid veldig mye grønnsaker, bruker karbonadedeig og lager ofte eget krydder. Føler ikke at det er spesielt usunt egentlig. Det samme gjelder hamburger og pizza. Hjemmelagde varianter av dette behøver jo ikke nødvendigvis være veldig usunt...?
Jeg syns både hamburger, taco og pizza er helt grei mat, på sunnhetsskalaen. Vi lager hamburger av ren biffdeig, tomat, agurk, salat og løk, taco av karbonadedeig, med masse grønnsaker og italienskstil pizza med tynn, tynn bunn, parmaskinke og løk. Pizzaen er vel det som scorer dårligst på sunnhet, tenker jeg, men drittmat er det absolutt ikke.
Vi lager riktignok burger av karbonadedeig (ikke biffdeig, men usikker på forskjellen?), og bruker hjemmelagede sauser/dressinger (bortsett fra jeg, som bruker sweet chilisaus, som jo må innrømmes ikke er veldig sunt kanskje, men jeg bruker ikke mye av den), masse grønnsaker og ovnsbakte poteter i stedet for pommes frites og slikt. Vi velger ofte grove brød også (bortsett fra når vi har gjester, da blir det enten fine brød, Jakobs-rundstykker, foccacia eller noe annet fancy brød vi får tak i eller jeg lager).
Den hjemmelagede pizzaen vår er riktignok sånn klassisk, tykk 80-tallspizza, men fyllet har masse grønnsaker og magert kjøtt/karbonadedeig. Enig i at pizza er verstingen i denne sammenhengen dog.
Jeg har så mye fyll i lefsene/skjellene (vi bruker sånne trays) at jeg orker stort sett bare 1 eller i høyden 2. Gjester blir ofte fascinert over hvor mye fyll jeg har i lefsa mi og likevel klarer å brette den sammen og spise den uten å søle. Vi bruker dog fine lefser, da vi ikke synes de grove smaker så godt. Og vi har så langt aldri prøvd å lage våre egne, det må innrømmes. Vet ikke helt om vi kommer til å prøve heller (hilsen HATER-å-kjevle... :sparke: ).
Jeg lager temmelig sunn pizza som jeg både spiser og serverer med veldig god samvittighet. Det er lett å regulere opp og ned hvor energirikt det skal være, med ostemengden. Taco og hamburger er også helt greit, og for den magre, småspiste piken er det gull, fordi det er såpass energitett (man får lett i seg ganske mange kalorier) pluss at det er mye grønt. For minstemann med stor apetitt og som grenser til overvektig og som ELSKER slik mat, derimot, er det ikke idealmaten, nettopp fordi det er så energitett. Man får i seg 500 kalorier på null komme svisj, liksom.
Ellers så går det seg til med maten her, etter hvert. Vi har hatt noen år med bare grønnsaker separat i egne skåler, og med minst mulig "blandings", men det blir bedre. De liker heldigvis rent kjøtt og fisk, sånn etter hvert.
Og ellers: hvis. Oen hadde prøvd å tvinge meg til å spise mat jeg avskydde (altså, ikke bare ikke syns var sånn kjempegodt), så hadde jeg oppfattet det som ekstremt respektløst. Heldigvis gjelder det ikke mye mer enn hvalkjøtt. :p
Det er klart det finnes mye mer enn fisk, men etter hva jeg leser er et av problemene at mannen ikke spiser fisk.
Jeg tenker ellers at løsningen er å serverer variert mat, litt av alt rett og slett (ikke samtidig) og forklare barna at man ikke kan ha p-mat hver eneste dag.
Enig. Ettersom HI ikke ser på mannen som en del av problemet, er det vel bare å gjøre dette. Det er jo ganske mange barn som helst vil ha p-mat, så det er jo bare å informere om at det er uaktuelt, samt sette en fast tid for middag.
Tror kanskje løsningen kunne vært en fast ukesplan. Med faste fiskedager. MEN iom at jeg må jobbe hardt med at barna skal like fisk, og de liker forksjellige ting, og andre ting enn meg, så er det ENDA en del av problemet...
Jenta: torsk, laks, fiskepinner, fiskekake i hamburgerbrød
Gutten: reker, krabbe, fiskegrateng, fiskepinner, fiskekake i hamburgerbrød, røkelaks, makrell i tomat
Jeg: all fersk fisk og all sjømat, røkelaks, makrell i tomat men ingenting av den ferdigmaten barna liker
Så ergo er det nesten ingeting av fisken jeg og begge barna kan spise samtidig.... mye av problemet vårt er kanskje her... all "drittmaten" kan begrenses og faktisk gjøres sunn som noen nevner.
Løsningen i en periode er at barna får fiskepinner og du får f.eks fersk fisk. Så forsøker du å få dem til å like fersk fisk etterhvert. Mine to har altså ikke spist fisk før nå men synes at salmalaks er veldig godt. Dermed er det blitt en av de faste tingene vi har. Snart skal det utvides til annen fisk også. Det gjelder å tilby mange ganger, smake en bitteliten bit. Min yngste er kresen, svært kresen, men han kommer seg. Han spiser enda ikke kjøtt, men liker nå både hamburgere og annen mat laget at karbonadedeig.
Men kan du ikke ha en dag i uka hvor du bytter på fiskepinner og fiskekake i hamburgerbrød? (annenhver uke for eksempel)
Så tar du en fiskedag til hvor du har torsk eller laks hvor gutten øver seg på å smake og ellers spiser tilbehør. Sånn som en start.
Jeg elsker ikke fiskekaker og fiskepinner selv heller, men vi har det innimellom likevel, særlig fiskekaker med litt godt tilbehør, det synes jeg er til å leve med (vi har derfor dette mye oftere enn fiskepinner... Har mye forskjellige grønnsaker til fiskeburgeren, og gjerne båtpoteter). Jeg skjønner jo at du foretrekker fersk fisk og annen sjømat, det gjør nok de fleste voksne, men kan du ikke spise fiskekaker og fiskepinner innimellom? Jeg mener jo da at voksne også kan gå foran som et eksempel ift at man ikke trenger å få det man liker best hele tiden. Barna vet for eksempel at ikke jeg er særlig glad i tomatsuppe, men at vi har det av og til likevel fordi de liker det, og da spiser jeg det selvsagt. Det synes jeg er rimelig, vi har også mat som vi voksne liker bedre enn dem innimellom.
Røkelaks og makrell i tomat er jo super mat, men det kan man jo ha som pålegg til dem som liker det, til andre måltider.
Fiskepinner kan du lage selv (jeg gjør ikke det, men vanskelig er det jo ikke) med fersk fisk. Da blir det mye sunnere. Jippi sine fiskefigurer har faktisk endel fisk i seg og de smaker langt bedre enn vanige fiskepinner. Meny har Jippi. Godt å dyppe i sweet and chilisaus. Mine to liker nesten ikke fiskepinner lenger etter at jeg begynte å kjøpe Jippi fiskefigurene i stedet. Steker dem i ovnen.
Fiskekaker er jo også så mangt. Mange inneholder mye fisk. Med grovt brod og grønt til blir det en bra middag. Fiskekaker kan også grilles i stedet for de evinnelige pølsene.
Jeg skjønner at dette er litt trøblete, det må jeg si. :nemlig:
Har ikke lest hele tråden, så beklager om jeg kommer med spørsmål som allerede har vært tatt opp. Jeg bare tenkte ift de fiskepinnene; har du feks prøvd å lage hjemmelagde fiskepinner panert med feks knust cornflakes eller griljermel? Det blir jo et slags kompromiss da det jo blir fersk fisk, som du liker, og fiskepinner, som barna liker?
Edit for å si: Jeg var ikke den eneste som kom med "hjemmelagde fiskepinner"-tipset nei. :knegg:
Vi sliter! Føler vi går i samme tralten hele tiden, og ingen utenom særspiseren er særlig fornøyd. Han kan dog ikke endres særlig (tro meg ,vi har prøvd). Vi har bestemt oss for å gjøre opprør slik at vi alle skal få oppleve ekte matglede minst en dag i uken. Jeg gidder ikke dille så mye mer. Særspiseren får spise en brødskive, eller maule kokt brokkoli/gulrot til middag. :lei:
Vi hadde forresten en diskusjon rundt det da. Jeg spurte alle sammen hvordan de ville laget sunne middager som alle likte.
Plan: jeg er kokk, og jeg setter menyen. Vi får alle bestemme en middag hver i uken, resten bestemmer kokken helt selv! Skal du bestemme mer får du lage middagen selv!
Har noen av dere en brukbar oppskrift på fiskepinner uten egg? Ungene her elsker fiskepinner og eldstemann er flink til å lage fiskepinner, men den oppskriften har egg i seg og dermed uspiselig for lillebroren.
Hjemmelagede fiskepinner er utrolig godt, og enkelt også. Hjemmelagede fiskekaker er også veldig godt, skjønt jeg synes det er litt mer styr. Fiskepinnene kan du panere med nesten hva som helst. Sist laget jeg dem med knust Ritz. Ikke sunt, nei, men jeg fikk så lyst å prøve, og det fungerte veldig bra. :)
Egg er vel det som får paneringen til å henge, så jeg vet ikke. :undrer: Er han allergisk mot både hvite og plomme? Spør fordi jeg kun er alkergisk mot hviten. Er det noe annet klebrig man kan bruke, tro?
Det må da gå an å bruke samme metode på fiskepinner?
Om man bruker Ritz-kjeks, knust cornflakes eller griljermel må jo være en smakssak tenker jeg, men det fungerte fint å bruke buttermilk (eller skummet kulturmelk, som vi brukte i stedet da). Det jeg opplevde var at melken la seg i et ganske tykt lag utenpå kyllingen (og da sikkert fisken), slik at kjeksen jeg hadde utenpå ble myk pga det. Dette ble enkelt fikset ved at jeg strøk vekk mye av melken fra kyllingen/fisken før jeg rullet den i det sprø laget. Det festet seg bra likevel. :riktig:
Endret for å si: Jeg lagde dem en gang i ovnen, i stedet for i olje, og det ble bra det også faktisk. Ikke kjempesprø, men sprø nok og gode! :jupp:
Og det er mange som er veldig strenge ift mat her. Jeg ønsker å lære ungene matglede og at middagen skal være et hyggelig samlingspunkt, og dermed blir det til at vi stort sett serverer mat som ungene også liker. Og liker de ikke eller ikke har lyst på, så presser de ikke. Vi oppfordrer selvsagt til å smake på nye ting, og de får ikke gå fra før alle er ferdig, men ingen presses. Og vi forsøker å legge bort andre konflikter og unngå å være foreldre-strenge ved bordet. (i teorien, det skal innrømmes at alt ikke alltid går som planlagt, de er 3 og 5 år)
Med tanke på alle som sier at de har mataversjoner og flere oppgir at press i barndommen er årsaken, tror jeg jammen jeg skal fortsette å være på servicesida. Jeg strekker meg langt for at ungene (og dermed også vi voksne) skal oppleve matglede og ha et godt forhold til mat/spising.
Jeg er helt enig i dette, men jeg tror ikke barn lærer matglede og mathygge av kun å få servert favorittmaten. Jeg opplever ikke at så mange i tråden er strenge ift mat? De fleste påpeker at man ikke kan ha favorittmat hver dag og at de ønsker at barna smaker på det meste av det som serveres og at om de liker veldig lite jobber de gjerne med at de skal bli vant til nye ting. Jeg ser ikke hva som er så strengt med det.
Jeg tenker at barn som fra de er små opplever at det blir servert variert mat etter hvert i de fleste tilfeller vil begynne å spise mer variert også. Det kan selvsagt ta lenger tid for noen enn for andre, og de fleste foreldre tilrettelegger nok til en viss grad, men jeg tror ikke nøkkelen til matglede og mathygge er kun å servere mat som barna synes er aller best. Det blir også ganske trøblete når barna blir eldre og skal spise andre steder at de liker veldig lite, det er en fordel at de er vant til litt ulik servering når de er 10.
Jeg har selv et barn som alltid har spist det meste og en atskillig særere lillesøster der vi har jobbet mer, men vi ser at hun smaker på stadig flere ting og spiser mer variert. Ingen av dem har vært glade i blandet mat som små, og det har vi tatt hensyn til. Storebror spiser nå blandet mat, mens lillesøster fremdeles ikke gjør det i så stor grad. Vi serverer grønnsaker i ulike skåler som oftest og har alltid noe alle liker, men ikke alle liker alt. Jeg har ingenting imot å tilpasse litt, men det skal ikke være ved kun å servere p-mat eller gi barna egen mat.
Ja, dette er jeg enig i, og vi serverer ikke kun favorittmat, vi spiser variert og sunt, og det er vi voksne som bestemmer hva som er til middag . Men vi unngår altså maten de absolutt ikke liker, og gjør ikke noe poeng ut av smakinga dersom de ikke gjør det av seg selv. Resultatet er da ofte at de til slutt ønsker å smake. Velger å ta det med det gode heller enn med det onde.
De strenge kommentarene var vel helst i forhold til voksne med aversjoner, som tydeligvis av og til kommer av at man ble pressa da man var liten.
Gjør samme som Apan. Mine er 10 og snart 7. Praktisk at de skal spise normal mat (ikke bare pølser) når de er såpass store. I bursdagene eldste har vært i denne våren er det taco som har stått på menyen, ikke pølser. På håndballskole i dag fikk hun servert lasagne og salat og var strålende fornøyd.
Jeg spør sjeldent mine hva de vil ha, men de får pølser innimellom (blitt mer av det i mai og juni enn ellers), grøt, pizza, pannekaker og slike ting også.
Vi har ikke typetestet på noen av plommeproteinene spesifikt,kun på generell egg og ovomucoid, men med tanke på reaksjon han får på egg er det nok risikosport å gi eggeplomme. Det kan jo lett komme rester av hvite i maten.
Jeg synes for vår del at det er helt uproblematisk at barna får en grov fiskeburger med 60 % fisk mens mannen og jeg spiser salmalaks, altså. Jeg gidder sjelden å diske opp med to forskjellige avanserte middager fra bunnen av, men dette er innenfor.
Vi får i oss såpass lite fisk i hverdagen at jeg vil spise god fisk når det skal spises. :trasser:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
