Nextlife sa for 9år siden:

Ang. panering uten egg så funker det helt fint å ikke bruke noe, evt melk som nevnt over her. Om man steker de på bakepapir på brett i ovnen henger paneringen bedre på enn om man steker i panne.

Guava sa for 9år siden:

Jeg tror ikke for mye pushing i barndommen er særlig positivt med tanke på hvordan man liker mat som voksen.
Å gi tilbud om variert mat er viktig og forvente at unger smaker på nye ting er bra, men jeg har svært lite tro på å pushe mat.

Det virker også som om enkelte mennesker trenger å bli voksne før smaksløkene er klar for enkelte matvarer.

Eldstemann her har alltid spist alt. Hadde vi bare hatt ham kunne vi brukt ham som bevis på hvor ufattelig flinke vi er.
Mellomstore spiser ikke alt, men han liker ganske mye.
Minsten er kresen.

Jeg ser for meg at alle tre kan ende opp som helt normale i matveien.

Jeg ble pushet for langt mtp fisk i barndommen. Jeg likte ikke fisk i særlig grad før jeg ble voksen. Det hadde null effekt å ha fisk flere ganger i uka tilberedt på beste vis.

Å trene smakssans kan være viktig, men jeg er overbevist om at den også trenger å modnes for en del. Det sies vel også at de som er altspisende ikke har så godt utviklet smaksapparat, noe som ikke nødvendigvis er en fordel.

Tjorven sa for 9år siden:

Og hva definerer man som pushing?

I starten måtte vi jobbe hardt for at knerten skulle kunne leve med at det lå en grønnsak på tallerkenen hans. Han visste at han ikke skulle spise den, men den skulle få lov til å ligge der. Bare det tok veldig lang tid.

Nå er vi altså over på "dagens grønnsak". Vi har alltid masse grønnsaker til middag, og han må velge seg en liten bit som han smaker på. Han syntes det var ganske fælt i begynnelsen, men nå synes han det er greit nok. Han har til og med funnet ut at både gulrot, erter og kål faktisk er helt greit. Vi hadde jo ikke kommet dit med å presse ham litt, men jeg synes det er veldig greit at vi ser litt fremgang.

Det er trøblete å ha små gjester som ikke spiser noen ting av det vi serverer, men som regel er vi godt orientert. Da vet vi at det jobbes med saken, og så får vi bare forsøke å ikke bry oss. Vi gir jo også beskjed til alle knerten skal på besøk til om at det kan gå veldig galt hvis de tvinger han til å spise brokkoli (det brekker han seg fremdeles av).

apan sa for 9år siden:

Ja, det var en kommentar til kun å servere det barna likte best (noe det viste seg at heller ikke var det den personen jeg svarte mente heller).

Dette kommer jo helt an på fiskekabalen hos hver enkelt, jeg mener man godt kan spise det samme som barna en vanlig hverdag. Uansett ville alle helst hatt salma hos oss, vi bruker fiskeburger for å variere fisketype (kun 1 laksedag pr uke) og av økonomiske grunner; hadde blitt ruinert om vi skulle fylt opp alle fiskemåltidene med favorittfisken (alle liker salma og sushi best).

Candy Darling sa for 9år siden:

Jeg spiser ikke fiskeburger, altså. I det hele tatt synes jeg blandingsprodukter med fisk er lite apetittelig.

Jeg synes heller ikke at det er et stort oppdragerpoeng at jeg spiser mindre sunn mat for å spise det barna foretrekker. Ungene kan også fint få pølse mens jeg spiser noe annet.

Tjorven sa for 9år siden:

Og der er vi forskjellige. Jeg spiser fiskeburger. Ikke fordi det er så himla godt, men det er et av mine eksempler på at vi voksne spiser ting vi egentlig bare synes er helt grei.

Men så serverer jeg heller ikke ungene pølse mens jeg spiser noe annet.

Unntaket vårt er på nyttårsaften. De siste årene har barna fått fiskepinner til forrett, mens vi voksne har spist kamskjell eller sjøkreps eller noe annet jeg elsker, men ungene virkelig ikke klarer å nærme seg.

apan sa for 9år siden:

Her er jeg grunnleggende uenig med deg, men ikke så interessert i å bruke dagen på å diskutere det :knegg: . Men jeg ser at Tjorven er innom en del av det jeg tenker (der skrev du mens jeg tenkte, Tjorven).

Candy Darling sa for 9år siden:

Jeg synes det er å snu det hele på hodet. Menyen er jo "ordentlig" fisk, mens barna får fritak og får burger. Personlig synes jeg at jeg setter et bedre eksempel ved å velge bort usunne alternativer, selv om barna får noe de klarer å få i seg.

Charlie sa for 9år siden:

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov. :fnis:

Guava sa for 9år siden:

Svigermor vokste opp under trange kår og har snakket mye om å presse i seg mat som hun fikk brekninger av. De måtte fordi de faktisk ikke hadde særlig til økonomi og ungene måtte få i seg mat, men noe av den maten skyr hun unna i dag Pga dårlige minner.

Smak er definitivt ikke bare et bevisst valg og vane.

Røverdatter sa for 9år siden:

Jeg bare spør jeg: Tror du at jeg juger når jeg sier at jeg kastet opp og brakk meg av enkelte typer mat da jeg var barn? Burde jeg blitt tvunget mer og så ville det gått over? Dette skjedde helt fra jeg begynte å spise fast føde. Burde moren min tvunget babyen sin til å spise tomater når de kom i retur hver eneste gang? Kanskje i solidaritet med de fattige i Biafra?

Ting som skal ut og inn av kroppen til barn altså. Så himla lett å mene noe om når man får det til selv. :rolleyes:

Polyanna sa for 9år siden:

Jeg startet ut med "tilby og så får man spise det man liker av det som står på bordet", fordi jeg virkelig ikke ville presse barn til å spise mat de ikke likte (jeg måtte spise potet hver jævla dag i hele barndommen, og jeg liker det fortsatt ikke). Men jeg måtte ta et steg tilbake og revurdere strategien da det viste seg at barna heller ikke ville spise mat de bare "ikke likte så veldig godt", selv når alternativet var å være sultne (noe som gikk ut iver alle, siden de to eldste er blodsukkervrak). Jeg fikk en aha-opplevelse da jenta ble hysterisk av sult på vei over et fjell uten butikker eller bensinstasjoner, og nektet å spise de der ferdigpakkede knekkebrødene vi hadde med, fordi hun ikke likte dem. :gal:

Etter det har vi også øvd på at "man MÅ ikke like maten for å spise den, noen ganger må man bare ha mat fordi det trenger man, og så får man bare døtte det ned". Ikke mat de vemmes av, åpenbart, men mat som er litt traurig eller smaker litt rart eller har litt uvant konsistens, det kan man øve på toleransen på.

Jeg syns vi har en god balanse nå, men du skal ikke se bort fra at de kommer til å skrive frustrerte innlegg på forum om noen år om at de måtte spise salat. :knegg:

Polyanna sa for 9år siden:

Og mamma forteller også om mat hun ikke orket å spise, hun vokste også opp i veldig trenger kår, der det så definitivt ikke kom alternativer når man ikke orket kokt flesk. Da var man sulten til neste måltid, også når det innebar å stå ute med tungt kroppsarbeid i mange timer i mellomtiden.

Verden går da gudsjelov fremover.

Røverdatter sa for 9år siden:

Men, er det ikke åpenbart at det er stor forskjell på ikke ha lyst og å ikke like? Ungene mine må også spise av alt som står på bordet, men de er jo ikke kresne. De foretrekker enkelte typer mat så klart, men det er jo stor forskjell på det og å ikke klare å spise maten fordi man virkelig ikke liker den eller brekker seg.

Jeg tror vi diskuterer helt forskjellige ting i denne tråden. Jeg håper iallefall det, for jeg unner ingen barn å bli tvunget til å spise noe de omtrent ikke klarer å svelge.

Jeg tenker også når vi nå bor i et høykostland og har god tilgang på mat så er det greit å forholde seg til det. Så får heller de med kresne barn ta de problemene som kommer om det en gang blir matmangel og sult.

Tjorven sa for 9år siden:

Røverdatter: Vi ser at knerten har slitt mye med mat. Mer enn vi kan forstå. Vi tvinger ham aldri til å spise ting han virkelig reagerer på, men hvis det ikke hadde vært noen som helst form for tvang, så hadde ungen bare spist biff. Så vi lirker med museskritt, og håper at det blir bedre på sikt. Og det har virkelig blitt mye bedre. Han reagerer mye mindre nå enn han gjorde før. Og noen ganger (dog ikke særlig ofte) møter han på nye ting han faktisk liker veldig godt på første forsøk. Tenk hvis han aldri hadde prøvd?

noen sa for 9år siden:

For et tullete innlegg. Jeg har to barn. De er helt forskjellige i matveien. Den ene spiser det meste hun blir tilbydd, den andre strever med en del slags mat. Hos oss er regelen at vi tilbyr, og de bestemmer selv hva de skal smake på. Mannen min og jeg er altetende. Kan du forklare forskjellen på mine barn, hvis du mener at kresenhet er kulturelt betinget og lært av foreldrene?

noen sa for 9år siden:

Ja, og vi lirker også den kresne med museskritt til å smake på nye ting, men jeg ser at selv etter å ha smakt på samme mat 20 ganger er det ikke sikkert at hun klarer å like det. Samtidig er jeg helt sikker på at det går seg til.

Jeg har forresten en god (voksen) venn som er veldig kresen. Jeg lager minst mulig fuzz rundt det og tilbyr mat jeg vet kan falle i smak.

Røverdatter sa for 9år siden:

Men det er jo det jeg mener. Man må jo se hva som er "ikke like" og "ikke ha lyst på". Det er to forskjellige ting. Fysisk reaksjon på mat hos små barn er en temmelig grei indikasjon på om det er det ene eller det andre.

Men for all del, folk er forskjellige. Jeg har mine egne erfaringer med meg selv og er glad for at mine barn ikke er så kresne som jeg var. Jeg er også glad for at jeg slapp å spise mat jeg overhodet ikke kunne like, for da var det heller ikke noe problem å smake på ting. Så lenge jeg visste at jeg bestemte selv om jeg skulle spise opp. Det eneste jeg "måtte" spise var ting de visste at jeg likte fordi jeg hadde spist det før. Kokte gulrøtter feks. det fikk jeg hver dag tror jeg.

Pelle sa for 9år siden:

Kanskje for noen, men ikke for meg ihvertfall. Jeg er vokst opp i en familie der man MÅTTE spise en av hver ting til dagens middag. ALDRI unntak hvis man ikke likte, hoppe over måltid var heller ikke aktuelt. Jeg var et kresent barn. Jeg har aldri hørt mine foreldre nevne noe om mat de ikke liker. De spiser alt, så vidt jeg vet.

For øvrig har jeg ett barn som spiser tre typer grønnsaker, og som kastet opp da han frivillig spiste en bit blomkål (fordi han sda skulle få dessert etterpå). Det andre barnet på 5 spiser tomater som snacks, blåmuggost, brie, oliven og løper til bordet for å få smake på ting hun ikke har smakt før.

Verden er ikke svart-hvit.

Mex sa for 9år siden:

Jeg kan anbefale disse produktene fra Lerøy om man føler at det tar for lang tid å panere fersk fisk selv:
www.leroyseafood.com/no/Forbruker/Produkter/Sortiment/Pankopanert-Torskefilet/
www.leroyseafood.com/no/Forbruker/Produkter/Sortiment/Pankopanert-Torskenuggets/
Mye bedre enn fiskepinner (som smaker papp!) og lettvint på travle dager.
Jeg serverer ofte med ovnsbakte potetskiver (kjøper små lyse poteter som jeg koker i 5-10 min først, heller av dem vannet og slenger dem i ovnen i 10 min (grill) med litt krydder på. Ungene aksepterer dette som erstatning for pommesfrites (eldste må ha de skrelt, så jeg skreller ofte noen av potetene), og så lager jeg en erterpurre til. Den spiser dog stort sett bare meg og mannen.

Bokormen sa for 9år siden:

Poden vår var av typen som måtte smake nye ting en del ganger før han likte det. Om vi ikke hadde lokket og lirket litt da han var mindre hadde han hatt et mye smalere reportoar enn han fikk. (For han var det helt typisk at første gang ble det med den ene biten, men femte gang eller så spiste han alt.)

Jeg forventer ikke at noen, stor eller liten, skal spise noe en brekker seg av. Men jeg hadde heller ikke godtatt at de "ikke likte" ting hjemme som de spiste i barnehagen.

vixen sa for 9år siden:

Det med å skille mellom "ikke liker" og "foretrekke noe annet" er ting vi øver på. Jeg kan presse barna på mat jeg vet de egentlig kan spise men som de ikke synes er veldig godt. Jeg f.eks synes ikke brokkoli er så veldig godt, men spiser det ganske ofte allikevel. Det at de er trygge på at det er greit å ha på tallerken og ikke måtte spise opp gjør at de også tør å smake på nye ting.

Jeg er ikke så innmari kresen selv, men det er noen ting jeg ikke liker. Majones og syltede rødbeter f.eks. Det synes jeg er pussig for det liker hele resten av familien og det ble ofte spist på f.eks leverpostei som barn. Jeg som den eneste av seks i familien har aldri klart å få det ned og vi har jo vokst opp under samme tak med samme kosthold og retningslinjer.

Myria sa for 9år siden:

"Får ikke lov å bli kresen". :rolleyes: Jeg lurer veldig på hvordan du tenker at dette er noe man som forelder kan styre. Det er tydelig at du har barn som er enkle i matveien.

Jeg tror vi har prøvd det aller meste som er å prøve, vi behandler våre tre barn likt, men har altså to med genuin matglede som spiser det meste og ett ekstremkresent barn.

Magica sa for 9år siden:

Folk ER forskjellig. Noen er mye mer glad i mat enn andre, og noen er mye mer glad i visse typer mat. Noen bryr seg mer om mat, og noen er mer følsom for konsistenser og smaker.

Og jada, vi er flinke og øver og prøver og tester masse forskjellig, og de fleste lærer seg å like en hel del. Mange er alt-etere fra dag 1, mens mange vokser seg (nesten) dit. Noen er nesten helt uinteressert i mat!

De aller fleste folk jeg kjenner og refererer til som er over 10 år (eller 5) er veloppdratte folk som spiser det de får servert og forsyner seg med det de liker, ingen brekker seg eller hyler at de ikke liker, så jeg syns det er veldig mange her (alt-etere) som svartmaler veldig de som ikke har samme (enkle) forhold til mat som dem.

Og da snakker jeg ikke om mennesker som pga diagnoser eller annet kun spiser grøt og pastaskruer.

Teofelia sa for 9år siden:

Min unger skiller absolutt ikke mellom "liker ikke" og "har ikke lyst på". Alt de ikke har lyst til å spise går under betegnelsen "liker ikke", selv om de spiste det for under en uke siden, uten problem. Selvsagt får de ikke velge å la være å spise all mat de "ikke liker". Derimot insisterer vi ikke på at de skal spise løk eller sterkt krydret mat, som vi vet av erfaring at de virkelig ikke liker/klarer å spise.

Pøblis sa for 9år siden:

For en som har hatt store problemer med kresenunge gjennom 13 år, er dette ganske irriterende lesning. Dette er virkelig ikke problemet. Jeg kjenner ganske mange etter hvert som har problemer med å få i barna sånn nogenlunde variert og sunn kost, og jeg vet ikke om noen hvor problemet er forårsaket av mangel på tilgang på variert mat. Hadde det bare vært så enkelt. :sukk:

Ru sa for 9år siden:

Mannen i mitt liv elsker ikke fisk, men klarer å få i seg laks og ørret, og stekt (men ikke kokt) torsk. :himle:
Jeg klarer ikke å spise løk (som i store biter, er den most/revet på rivjern går det fint), og har sluttet å tvinge ungene til å smake på ting etter at Knotten tvang meg til å smake på løk. Fyttihelsikes, altså. Det var fælt. :nemlig:

Vi er inne i et dårlig middagsspor for tiden, men jeg håper at solen kommer og det blir enda mer grillsesong fremover. Da får vi i det minste litt mer variasjon.

Ungene er for øvrig sånn passe grei å ha med å gjøre. Knotten spiser det meste, Knøtteliten spiser det det passer henne den dagen. Hun sliter nok enda litt med ettervirkningene av å ikke kunne fått ned noe større enn et maiskorn de første tre leveårene. Ja, også har hun selvsagt noen gode ideer fra tid til annen.

Jeg for øvrig vokst opp på kylling, fisk, nugatti og fårepølse og det har gått fint med meg. :nemlig: Jeg har til og med utvidet mathorisonten etter at jeg ble stor. Jeg spiste f.eks. ikke brokkoli før jeg var 25 år og ikke sopp før jeg møtte Harry. Jeg spiser fortsatt ikke blåskjell (men spiser gjerne blåskjellsuppe, det er konsistensen på blåskjellene som får det til å vrenges), men jeg spiser rå kråkebolle. Så jeg har mine gode ideer jeg også. :skratte:

Cuyahoga sa for 9år siden:

Jeg har fire unger som er enkle i matveien, det har aldri vært mye fuzz rundt måltidene. Og det er i vårt tilfellle reinspikka flaks, og ikke fantastisk foreldreskap. :nemlig: Så jeg vil jo tro at det er tilsvarende mulig å få kresne unger uten at man gjør så mye "feil".

Pepper Lemon sa for 9år siden:

Jepp. Vi som har barn med spiseutfordringer burde kanskje være flinkere til å svare i slike diskusjoner, for å spre kunnskap. Men det er lite fristende, for det kan være vanskelig å forstå for de som ikke har sett det på nært hold. (Og det skjønner jeg godt! Jeg sliter jo med å forstå at det ikke bare er manglende oppdragelse som gjør at barn ikke gjør som de blir bedt om, for eksempel. Selv om jeg har lært litt av å være på forum.)

Anyways - det er svært utbredt at barn sliter med å spise. For de fleste går det over, for andre gjør det ikke det. Jeg hadde et barn som ble født uten appetitt. Han ble aldri sulten, og selv om han fikk servert det beste han visste om, så kunne han fint la være å spise. Mat var ikke interessant.. Vi har vært heldige, for det har gått over. (Njæ, nesten da. Han blir fortsatt sjelden sulten, men kan finne på å fyse på sushi for eksempel.) Men det har selvfølgelig ikke gått an å servere ham hva som helst, og tenke at "blir han sulten nok så spiser han". Han gjør nemlig ikke det. Men nå spiser han det han liker, og det er helst fisk og grønnsaker og slike milde smaker. Han liker ikke pizza og taco og sånt. Og det er en utfordring, for det er det barn får servert når de er på besøk, i selskaper etc. Han sier ikke høyt at han ikke liker det, han bare pirker i maten. Vi får kommentarer fra andre at vi bør tvinge ham til å smake på alt. Hadde vi tvunget ham til noe som helst så er jeg sikker på at hans mataversjoner hadde vært betydelig verre. Jeg tror grunnen til at vi nå er tilnærmet i en normalsituasjon er at han har blitt møtt med forståelse fra vår side hele veien.

Candy Darling sa for 9år siden:

Når jeg leser om sånne vellykkede foreldre som har fått til at barna ikke er kresne, blir jeg så rørt og inspirert. :rørt: Også trøster jeg meg med at selv om jeg har føkket opp matkulturen til barna mine og latt dem ikke like sushi og lever, så har jeg i det minste klart å oppdra dem til å sove godt om natten fra de er små, til å være utadvendte personligheter og skoleflinke. Så har jeg i det minste lykkes med noe som forelder. Og hvis noen sliter med sovingen til barna, kan jeg heldigvis fortelle dem at det er bare å ikke la dem våkne om natten, ærlig talt.

:snill:

Bokormen sa for 9år siden:

Det er vel ingen som mener å sitte på en universalløsning her? :gruble: Det vil jo alltid være noen som har helt reelle problemer med mat/søvn/oppførsel/hva som helst? Det betyr likevel ikke at det ikke finnes mange (som oss) som havner i en slags mellomkategeri mellom at alt har vært superenkelt og gått på skinner, men hvor man likevel selv kan styre en del av utfallet. Er det slik at man bør unngå å fortelle hva som har fungert hjemme fordi man da støter de som sliter med noe, og har prøvd "alt"? Det at man deler noe betyr da slettes ikke at man tror det fungerer for alle? Men at det i de mange problemstillinger er mange som faller i kategorien mellom "går på skinner" og "kunne trengt profesjonell hjelp" tror jeg like fullt.

Magica sa for 9år siden:

Jeg klamrer meg til mitt opprinnelige forslag til HI: lag lister over mat alle liker. Vær kreative, bruk et par-tre kokebøker (biblioteket) eller internett og finn noe greier som alle syns høres spennende ut eller ser ok ut, og så planlegger dere et par uker frem i tid, og så ser dere om dette fungerer slik at du kommer ut av dette sporet. Prøv gjerne noen nye retter!

Jeg mener alle kan bidra her, det bør ikke være EN person sin jobb å finne ut av middag hver dag. Særlig ikke hvis man har masse negative meninger.

Candy Darling sa for 9år siden:

Det er selvsagt all grunn til å fortelle om gode mekanismer for å øke gode opplevelser rundt matbordet. :jupp: Spørsmålet er om "ikke la barnet ditt få lov til å bli kresen" kan regnes som en mestringsstrategi. :gruble:

Novla sa for 9år siden:

:dulte: Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme.

Jeg tør påstå at vi spiser veldig variert - indisk vegetarcurry, franske klassikere, norske raspeballer og fiskeboller og alt derimellom - og ungene har blitt eksponert for det samme straks alderen har tilsagt det. Likevel har vi altså endt opp med én unge som gladelig mauler torsketunger og én som brekker seg om han smaker noe så uskyldig som vannmelon. Hva det enn skyldes kan det ikke være tillært kresenhet, i hvert fall.

Tjorven sa for 9år siden:

Jeg er veldig enig. Jeg har en relativt kresen sønn, en litt kresen datter og så er vi to altetende voksne (med noen få unntak). Jeg synes det er relevant å fortelle hvordan vi har jobbet med knerten. Og at vi voksne også viser at vi ikke bare spiser favorittmaten vår (som er favorittmaten til ungene), nettopp som et eksempel på at det ikke er en binær variabel å like mat eller ikke.

ingling sa for 9år siden:

Aaaah, så jeg skal bare gå hjem til fireåringen og si at hun ikke får lov til å være kresen! Ja, men det løser nok alt. :nemlig: Ikke har de sovet godt om natten fra de var spedbarn heller. Det er jo også lett å fikse, har jeg hørt.

Guava sa for 9år siden:

Det siste der tenker jeg er viktig.
Mennesker i en familie som mener mye om maten og da særlig negativt har gjerne godt av å bli ansvarliggjort litt.
Der tror jeg det å la ungene velge en middag hver kan være ok. Kanskje velger de ikke det sunneste, men de er med i prosessen og har medansvar for planen.
Ikke sikkert det funker hos alle, men det har i alle fall funket ganske ok hos oss. De spiser ikke alt selv om vi gjør det sånn, men det klages ikke lenger. Vi har jo laget planen sammen og de opplever medbestemmelse.

Det å ha ungene med på matlagingen har jeg også god erfaring med, selv om det i praksis ikke skjer så ofte. Mannen er flinkere enn meg på akkurat det.

Da er de med og forbereder mat de ikke liker også, men jeg ser at motivasjonen til å prøve nok en gang noe som ikke likes er større når de har vært med å lage den.

ingling sa for 9år siden:

Sånne erfaringer er veldig relevante og nyttige. Men uttalelser som den fra Charlia om at unger bare ikke må få lov til å være kresne, så løser det seg, eller at det er foreldrene sin skyld fordi de er kresne selv, da ser jeg rødt kjenner jeg.

Propella sa for 9år siden:

Vi har store problem med maten her. Mannen spiser ikke noenting som kommer fra havet men ellers stort sett altspisende. Eldstesønn er ekstremt særspist, spiser kun frosne polarbrød (hvete), pizza margarita, pommes frites, grillpølser fra Gilde, medisiterkaker fra Gilde, agurk og Marie kjeks (kun orginalt merke). Hos eldstemann er dette en konsevens av hans autisme. Får ikke han mat som er godkjent lar han vær å spise. Det går så langt at han blir syk av det. Han kan gå dagevis uten mat. Mellomste er vegetarianer men altetende ellers. Minsten liker veldig godt rent kjøtt og poteter, spiser ikke grønnsaker. Så har du meg som ikke spiser pasta, ris, fet mat som feks hamburger, kokte grønnsaker og laktose (tåler ikke etter GBP-operasjon) men ellers altende. Spiser mye friske grønnsaker og rent kjøtt. Prøv å lag en middag av dette. :dåne: Det går stort sett greit da. Man lærer seg hvordan man skal lage middag til alle.

Røverdatter sa for 9år siden:

Jeg tenker at sånt som Bokormen og Tjorven skriver om er slik de fleste kan ha det til tider, og selvsagt kan man jobbe med det. Barn som reagerer fysisk eller vegrer seg for å spise overhodet er noe helt annet - og da hjelper det lite å komme med at "mine barn får ikke lov til å være kresne" som en eller annen skrev i denne tråden.

noen sa for 9år siden:

Jeg synes det også er viktig at man har litt antenner overfor barn på besøk. Vi har opplevd utallige ganger at voksne kommer med lite hyggelige kommentarer eller mer eller mindre velmenende råd til eller over hodet på det kresne barnet. Er det et sted barnet er ofte og der det stoler på de voksne, kan man selvfølgelig være med og prøve å påvirke barnet til å smake på noe nytt, men for et kresent litt større barn kan det være veldig stressende å spise borte, og da hjelper det ikke med oppmerksomhet og mas rundt det at man er kresen. Tilbud om å smake er fint. Mas er teit. :nemlig:

Jeg synes også at det er overraskende at enkelte foreldre synes det er viktig at barna smaker litt av alt og spiser opp grønnsakene sine på 17. mai, julekvelden og nyttårsaften. Slike spesielle anledninger synes jeg barn (og voksne) skal få fred fra smaketreningen og bare kose seg med de synes er best.

Chablis sa for 9år siden:

Godt det er flere av oss som reagerte på det. Jeg fikk ikke være kresen av mine foreldre forøvrig, noe jeg tror de angrer på nå når de ser hvor mye trøbbel jeg har med mat. Dette er grunnen til at vi aldri presser eller lurer vårt barn. Han ble presset av andre rundt han og det førte til spisenekt i flere dager.
Men det er klart, vi skulle nok heller bare presset i han maten og ikke tillat han å være kresen eller ha spisenekt, alt hadde nok vært løst da.

millact sa for 9år siden:

Input sa for 9år siden:

Sønnen min er betraktelig mindre kresen enn mammaen sin. Det hadde ikke overrasket meg i det hele tatt dersom ungen min lærte å være kresen av meg. Heldigvis skjer det ikke ut til å ha skjedd. Å snakke om barna i Afrika blir helt fjernt for meg når man lever i Norge. Det spiller ingen rolle for barna i Afrika om jeg plukker vekk paprikaen eller om Charlie koser seg med blåmuggosten sin.

mkj sa for 9år siden:

Samme her - de gjorde det nok i beste mening, men jeg har aldri blitt glad i mat. Og det er ikke fordi de var for slepphendte. Det startet da jeg var 9 mnd gammel, hvor jeg spyttet ut alt med klumper i.

Problemet her i gården er at mannen er av typen som mener " det er bare å putte det i munnen, tygge og svelge" - han vet jo ikke om noe annet, men for meg var det absolutt ikke slik. Heldigvis har vi unger som ikke er like kresne som jeg var.

Når maten vokser i munnen, tårene presser og halsen snører seg sammen, da er det ikke bare-bare å ta seg sammen altså.

Hondacrv sa for 9år siden:

Eg lager alltid same hovedrett men ofte får jenta ein salat-eller grønnsakbolle for seg sjølv med det ho liker i. Rett pg slett for å få i ho grønnsaker.

Cumulus sa for 9år siden:

Charlie: Jeg håper ikke du jobber med barn....

løve70 sa for 9år siden:

Middager er definitivt en issue her også. Jeg planlegger, handler og lager mesteparten av maten. De to andre klager (mannen klager ikke mye altså, men LilleVenn gjør..).

LilleVenn har hatt et trøblete forhodl til mat helt fra fødselen av. Hun er ikke ekstremt kresen, men spiser i perioder veldig lite. Hun er en sånn som på det verste kan gå dagevis uten mat og i dårlige perioder heller blir helt slakk enn å spise noe hun ikke liker :(

I gode perioder er hun helt med på å spise mat som er 'grei nok', mens i dårlige perioder må vi rett og slett bare la henne spise de få tingene hun orker. Det er ganske ille når skolen foreslår å sende med henne loff med sjokoladepålegg for at hun i det minste skal få i seg noe :(

Jeg tilrettelegger altså, men prøver selvsagt å få henne til å smake på nye ting. I perioder 'tvangsforer' jeg henne, med da selvsagt med mat hun liker.

Nextlife sa for 9år siden:

For en tåpelig refleksjon.

Vet du at vi faktisk bor i et I-land, og at vi oppfører oss deretter fra fødsel av?
Selvfølgelig hadde ungene våre spis kokt ris eller barkegrøt dersom det kun var det man hadde tilgang til, men nå er det altså ikke tilfellet.

Min filosofi er nok nesten det motsatte av din, jeg har råd til å spise god mat, og det er noe av det jeg prioriterer aller høyest, langt forbi både reiser, fine biler, dyre vesker og klær, og noe av det jeg har curlet min mann og mine barn på aller mest.
Sier de at de ikke liker noe så er det helt greit for meg, det betyr ikke noe for meg om jeg lager ris i tillegg til potet eller 2 sorter saus til middag.
Og så fantastisk hyggelig det er å dele et måltid når aller nyter maten sin.

Jeg tror det er kun 1 ting jeg har såpass trøbbel med at jeg ikke helt greier å beherske meg om jeg inntar det, og det er hvitløk.
jeg synes faktisk det er så fælt at jeg må ha det ut av munnen straks eller begynner jeg øke spyttproduksjonen, som altså er forstadiet til oppkast.
Jeg kan derfor god forstå andre som virkelig har trøbbel med enkelte matvare, og de har min fulle sympati.

Jeg kjenner to av brukerne her inne som har ekstremt kresne barn og jeg må knegge over utsagnet ditt om at kresenhet er noe man lærer av foreldrene sine. Det er virkelig ikke tilfelle med de to jeg kjenner i alle fall, og hadde det vært meg en slik spørsmålstegn var stilt ved, hadde jeg nok vært enda mer provosert over innlegget ditt enn jeg er nå.

Forøvrig synes jeg at det er en uting å legge seg opp i andre folk sine matvaner, det gjelder både kresne, allergikere, de som har en overbevisning som berører kostholdet og sikkert mange flere.
Hold fred og spis din egen mat, og la andre få ha matvanene sine for seg selv.

frukt sa for 9år siden:

Godt sagt Nextlife. :)

Madicken sa for 9år siden:

:tullerdu:

polarjenta sa for 9år siden:

Helt enig, nextlife.

Jeg har to helt forskjellige unger, den ene spiser det meste, mens den andre egentlig ikke er så glad i varm mat, og i tillegg er han en humørspiser. Jeg har valgt å ikke bruke energi på det, spiser han så spiser han. Spiser han ikke, nei da spiser han senere.

Jeg var selv et kresent barn, men nå vil jeg ikke si at jeg er veldig kresen, og jeg spiser ting jeg egentlig ikke liker om jeg får det servert. Men om det hadde ført til at jeg brakk meg, ble kvalm osv, så hadde jeg uten problemer latt være. Endel av den maten jeg ikke liker er sånn typisk norsk mat som jeg føler alle liker, som kjøttkaker og fårikål, men jeg spiser når vi er bedt på fårikål hos foreldrene mine. Jeg ønsker å være et godt forbilde for ungene, så da spiser jeg litt.