Jeg er så LEI av å prøve å enes om middag her.... mannen liker ingenting fra sjøen, og jeg er ikke så glad i kjøtt. Ungene vil helst ha drittmat som pølser, taco, hamburger eller pizza, og ingen er sultne samtidig..... jeg er mildt sagt lei av å lage middag.... :cool:
Det er ikke så mye spørsmål om hva man ikke er så glad i, vi varierer uansett og ingen trenger være like glad i all hverdagsmat. Man kan spise uansett.
Fisk 2-3 ganger i uka, kylling, noe rent kjøtt og noe pølse/pasta/pizza; vi har litt av hvert. Har mye rå grønnsaker ved siden av og alle liker det meste egentlig, hva man helst vil ha og ikke er ikke noe tema for vanlige dager. Vi kan ønske og diskutere, men hverken å droppe fisk eller leve på pølser er aktuelt.
Middagen serveres stort sett rundt kl 17, og ingen får mene så mye om det. Begrenser annen mat så de fleste er sultne da.
Mannen og jeg er altetende, barna liker ingenting, og de liker ikke det samme som hverandre. :gal:
Vi har laget flere middager i mange år, men nå gidder jeg ikke mer. Jeg lager middagsplan, og spiser de ikke det vi har får de ordne seg brødskive.
Adam bestemmer middagen, og enten spiser de den, eller så gjør de ikke det. Verst for dem. Hos oss lages det ikke flere middager, alle skal smake og ingen får brødskive i stedet, så hvis de virkelig ikke vil ha middagen, får de vente til kveldsmaten. Heldigvis spiser de det meste og gubben er heller ikke så vanskelig i matveien.
Men fast middagstidspunkt, med middagsplan som alle kjenner til hjelper kanskje?
Her får alle komme med ett ønske hver i uka og så skal det være fisk minimum to dager pr uke. Vi lager det som står på planen og så får den enkelte spise det av maten som likes.
Enig. Det er én ting å ikke like fiskepinner eller kokt torsk, men å mislike all fisk er ganske sært.
Her kjører vi samme greia som apan. Ingen kommenterer hva de ikke liker, det de ikke vil ha lar de bare ligge. Det går greit om ungene spiser bare kjøtt eller bare grønnsaker en dag og det motsatte neste. Men jeg innser at jeg er ganske heldig som har en 4-åring som mauler brokkoli og blomkål rått og er veldig ivrig på å smake på ny mat.
Både ja og nei. Vi er fem i familien og fire av oss spiser det meste og er ikke kresne. Så har vi lillebror som ikke har spist middag noensinne. Han er fryktelig kresen og det kan vi rett og slett ikke ta hensyn til, så jeg lager det jeg vil og så får han velge å spise eller ikke. Hvis vi ser bort fra lillebrors ekstreme kresenhet er de andre to barna en ren fryd å lage mat til.
Vi har ulike preferanser men klarer å enes, som regel handler det mest om misliker litt og ikke klarer absolutt ikke å få ned. Det vi sliter mest å enes om er tilbehøret, altså grønnsakene. Forsøker å lage litt flere typer når jeg vet at minst en ikke spiser, føler at dit kan jeg strekke meg; F.eks at når vi har surkål til noe som Klumpen absolutt ikke klarer så koker jeg også gulerøtter(putter de bare i samme panna som potetene så ikke akkurat særlig ekstra arbeid og som regel ender det med at alle vi andre spiser litt gulerot også). Ellers er det vel når det skal være ekstra sauser/diper vi heller ikke enes så veldig, men det gjør heller ikke noe siden det er helt greit at den ene tar det og den andre det.
Har aldri hendt, tror jeg, at noen av oss fire ikke har spist noe av middagsmaten(foruten ved sykdom selvsagt).
Vi forsøker forresten å spre rettene utover slik at det ikke blir to-tre dager på rad med noe Snuppa strengt tatt ikke er særlig begeistret for og det samme for oss andre. Den som ikke syns noe om maten spiser som regel bare litt mindre den middagen, ingenting istedenfor.
Min mann liker heller ingenting fra sjøen. Han kaster nesten opp. Jeg lager likevel fisk og han tar det på tallerkenen, klager aldri, men får svært lite i seg. Tror ikke ungene har merket så mye. Men vi har vært sammen i snart tjue år, og man kan ikke tvinge noen til å spise noe, han prøver jaggu så godt han kan. Og jeg har rimelig liten toleranse for særheter i matveien altså, jeg er selv altetende. Her blir alle servert den maten jeg lager, og det er ikke akkurat i kategorien "barnevennlig mat" alltid. Jeg synes det med mannen min og fisk tidvis er nokså leit, men kjente likevel jeg ble litt provosert over utsagnet ditt.
At han ikke klarte spise så mye fisk fikk jeg kanskje leve med, men at han skal delta i en debatt rundt middagen der hans innspill da er ikke fisk, hadde jeg ikke godtatt. Da viser man jo barna at det er mulig å forhandle bort helt vanlig mat.
Jeg kunne ikke vært gift med en mann som kranglet på vanlig hverdagsmat.
Jeg vil ikke si at det hadde vært skilsmissegrunn hos meg, men jeg hadde ikke blitt sammen med en som ikke kunnet spise fisk av kresenhet. At han ikke likte det så godt er nå helt greit. En voksen mann med mathangups på den måten hadde vært ultimate turnoff for meg.
Han har aldri prøvd å forhandle det vekk her, iallfall. Jeg lager middag til vanlig (fordi jeg er hjemme to timer før ham), og når jeg sier det blir laks eller torsk i morgen, er han alltid positiv til det. Alltid. Men det ER likevel tidvis demotiverende å lage god mat til en som innerst inne ikke setter pris på det.
Javel. Jeg har aldri vurdert å dumpe ham på grunn det (eller noe som helst annet, for den saks skyld.) Hans enormt mange gode sider veier opp at han sliter veldig med fisk. Jeg vurderte ikke engang å dumpe ham da vi ble sammen. Og han har prøvd hver eneste uke i atten år.
Vi er klare på at man skal spise mat selv om man ikke elsker det som blir servert. Det holder at man synes det er spiselig. Ungene har et stykke igjen på å forstå dette helt.
Vi har Godt Levert annenhver uke, og det er deilig at noen andre setter agendaen.
Jeg blir litt oppgitt over voksne folk som ikke liker hele produktgrupper som fisk eller grønnsaker. Det er jo forståelig hvis man ikke er glad i sild eller tomat, men fisk/grønnsaker kan jo være utrolig mye. At man ikke liker noe fisk/grønnsaker på generell basis tror jeg egentlig bare betyr at man ikke har prøvd.
Spiser og spiser. Ikke etter min definisjon. Maks en halv hundregrams laksefilet er vel rekorden. Han spiser mye tilbehør og gjemmer fisken litt på tallerknen og snskker om mye annet koselig rundt bordet. Så ja, han tar det på tallerkenen, men det er ikke mye han får i seg. Han gjør aldri noe nummer ut av det.
Min mann har ihvertfall prøvd. Jeg elsker sjømat. Vi har i de snart tjue årene hatt det meste fra sjøen. Noe sliter han mer med enn annet, men han sliter med alt fra sjøen. Det aller verste er fiskepudding og fiskeboller. Det er jo ikke noe stort tap. Og reker og blåskjell. Hvit fisk går ørlite grann bedre. Sushi går ikke. Laks og kamskjell kan han få ned bittelitt av. Og ja, han synes det er dumt selv også. Og nei, jeg vet ikke hvorfor han er slik. Men det er visst konsistensen han sliter mest med, ikke smaken.
Her serveres det god mat hver eneste dag. Det er obligatorisk å smake på, men ikke å spise. De som ikke liker hovedretten kan spise tilbehøret. Det hender ikke så sjelden det er klaging på maten, men siden alternativet er å gå sulten frem til kveldsmat, så går det meste ned til slutt likevel, helt frivillig.
Det har aldri vært aktuelt å servere alternative retter her i huset, heller ikke brød, og derfor forventes det aldri heller.
Edit: ingen gjester forventes å smake på maten, kun egne barn, og gjester får en sjelden gang tilbud om brødskive. Vi har heldigvis sjelden besøk av barn som er så kresne at de ikke vil spise noe av det som er på bordet.
Vi har forresten stort sett Godt Levert. Originalkassen. Har aldri laget noe ekstra til noen, ikke engang tilbehør. Kunne ikke falt meg inn. Det gidder jeg ikke.
Og angående det med at ingen er sultne samtidig: middag serveres når den er klar, og da spiser man. Ferdig med det. Den som ikke er hjemme kan selvsagt få rester oppvarmet senere, men ellers er regelen at sult tilpasses til når middagen serveres og ikke omvendt.
Vi lager kjedelig middag med masse grønnsaker i ulike kombinasjoner, noen ganger kombinert med pasta, eller fisk. Det spiller liten rolle at den ene plukker ut squashen eller den andre ikke er glad i løk, de spiser det meste uansett. Men vi er sikkert heldige.
En vanlig uke består typisk av en dag med laks, en dag med fiskekaker, en dag med "sunn taco" (fullkornslefser, hummus, salsa fra bunnen osv.), en dag med suppe og en dag med pastasalat. Søndager har vi grønnsakslasagne, grillmat eller nip sin spinatform. Lørdager risengrynsgrøt.
Hjemmelaget pizza noen uker. Pannekaker kanskje en gang i måneden.
Det hadde vært helt uaktuelt å diskutere middagen med alle i familien, eller å lage flere retter. Ungene har sikkert hatt sine diller opp gjennom åra, men det går som regel over. Det er ikke et alternativ å ikke spise det som lages, men alle må ikke ta alt av alt vi har på bordet.
Jeg hadde også slitt med å ta en mann som ikke likte alt fra sjøen seriøst. At det er enkelte ting man ikke liker/ikke synes er godt er helt ok.
Jeg gidder heller aldri å prøve å få gjester, små eller store, til å spise det vi serverer. De får tilbud om brødskive hvis ikke maten faller i smak, ellers får de rett og slett gå sultne.
Hos oss bytter de på å velge fredagsmiddag. Da får de velge p-mat. Resten av uka bestemmer jeg. :knegg: Jeg har fire som spiser det meste og en som ikke spiser noe omtrent, men han er opplært til å droppe klaging.
Enig i det. Her lager jeg middag, og jeg bestemmer. Jeg er langt over snittet opptatt av ernæring, og maten er preget av det. Mannen takker og bukker uansett, og han rydder alltid etter middagen. Det ene barnet spiser alt (unntatt brødmat) og det andre spiser omtrent kun brødmat, men han får ikke det til middag, han må pent spise det vi har.
Mine er ganske små, men det hender at eldste (4) får velge, og da er det utelukkende pasta eller pannekaker som står på ønskelisten. Det har vi selvsagt ikke hver dag, men det funker fint for oss med en middag som har pasta som tilbehør, så spiser vi andre hele middagen og hun spiser pasta. Det dør hun ikke av. Ellers bestemmer Adam annenhver uke, og da er det ikke andre middager som lages, men vi har hatt såpass mye utfordringer med maten at vi tilbyr brødskive som alternativ heller enn å ha hyling og skriking og unger som ikke vokser som de skal (som er en reell problemstilling). Vi prøver, og har etterhvert lykkes, i å finne en balanse sånn at vi får variasjon, sunn mat og noe alle liker i løpet av uken. Og så sparer vi ofte pannekakemiddager til dager der en av oss er aleine med dem og trenger litt ekstra goodwill. :humre:
Jeg serverer også brødskiver til de som ikke liker middagen. Mest fordi middag er dagens siste måltid hos oss, men også fordi aldri i verden ville tvunget meg selv til å gå sulten i flere timer om jeg ikke likte maten, så da er det utenkelig å gjøre det med ungene.
Ungene her ønsker heller ikke gå sultne i flere timer, og derfor ender de vanligvis opp med å spise middagsmaten fremfor å gjøre akkurat det. Og veldig ofte viser det seg jo at den ikke smaker så aller verst likevel. Hadde de visst at de hadde hatt et alternativ i brødskiver, hadde de aldri i verden satt til livs risotto til middag (som de begge insisterer på at de ikke liker, men alltid ender opp med å spise godt av likevel).
Jeg sier ikke at dette fungerer på alle barn, men jeg har lyst til å påpeke at det å nekte ungene alternativ mat til middag ikke alltid er ensbetydende med at de ender opp sultne.
Jeg sliter også med en type mat; konsistensen på røkelaks. Får det bare ikke ned, det vokser i munnen min. Sikkert derfor jeg holder meg unna sushi også. Frister ikke.
Ellers er vi ikke noe råtasser på sjømat. Det går mest i kylling og kjøtt. Laks en dag i uka.
Det er jeg som lager maten og bestemmer hva som er til middag. Gutta her spiser så og si alt.
Selv om vi brukte litt tid på å spise og like laks. Den må dessuten være helt stekt så det holder ikke med 7-8 minutter i ovnen, som det ofte står i oppskrifter.
Vi spiser mye grønnsaker så særlig gulrøtter og brokkoli går lett ned. Det blir lite pannekaker og supper.
Mens mine har en bemerkelsesverdig utholdenhet når det gjelder å nekte å innta angivelig uakseptabel mat, og blir så atale med lavt blodsukker at brødskiver er det klart beste alternativet. De utvider likevel repertoaret sitt litt etter litt. Tolvåringen forlangte endog blåskjellpasta på bursdagen sin.
Jeg lager det jeg har lyst til. Så får de av og til komme med innspill.
En gang hadde vi spagetti med posekjøttsaus hver dag i ti dager.
Etter det setter de fleste pris på litt variasjon (ja, jeg var drittlei!!!)
Dog var de to yngste lykkelige og helt klare for spagetti med kjøttsaus den 11.dagen også. :gal:
Det skal sies at de spiser det meste og plukker ut det de ikke liker.
Så alle blir alltid mette.
Jeg lager forskjellig. Siden jeg er kokk er det ofte min gane som har mest å si. Mannen spiser alt, men det er mye han ikke liker. Gutta må smake på - og ellers vente til kveldsmat.
Nå er jo storebror så stor at han kan lage middag. Jeg tror at neste år ender vi opp med tomstsuppe og kokt egg ukentlig. (Det liker ikke jeg, men jeg skal jo smake)
Vi lager det vi lager. Eneste som har litt særegenheter i matveien, er guttungen, som ikke spiser løk, varmebehandlet mais og noen få andre ting. Det hender jeg må ta av kjøtt til ham feks, og vi må kanskje lage en halv pizza uten løk, men det kan jeg leve med. Han er også flink til å finne annet tilbehør, koke ett par brokkoli eller raspe en gullerot.
Nei, men jeg synes det er merkelig at en voksen mann ikke forstår at man ikke setter "ikke fisk" som et premiss i middagsdiskusjon foran barn. Jeg hadde reagert på at han i det hele tatt viste barna at det gikk an å diskutere akkurat det. Da er det ikke rart det blir diskusjoner rundt mat og tidspunkt.
Vet du hva, Hyacinth, du kommer med en bemerkning ut av det blå på at en venninne mener det er skilsmissegrunn at noen ikke spiser fisk.
Så kommenterer flere av oss hva vi tenker rundt det og så går du inne i forsvar av mannen din som om vi har oppfordret til at du skal skille deg.
Hva var meningen med bemerkningen dersom du ikke ville ruminere litt rundt det? aargh.
Min eldste er av Toffenbarnas kaliber og kan gå uendelig lenge uten mat hvis hun først har bestemt seg. Hun har i perioder spist en yoghurt i løpet av en hel dag i barnehagen (og ja, vi prøvde å ikke sende med det, da spiste hun ingenting), og blir ikke spesielt sjarmerende med lavt blodsukker, så å gi henne brødskive er reint selvforsvar. Minsten kan finne på å begynne å spise etter å ha sett på maten en lang stund, så der funker det å tenke som Teofelia skisserer. Regner med at det kommer seg etterhvert, jeg har brukt så mye krefter på å være frustrert over dette og gidder ikke mer. Livet er for kort.
Ja, mine også. Men ut fra HI tolker jeg det som om mannen også deltar i denne diskusjonen, og det gjør det jo ikke lettere.
At barn foretrekker P-mat er vel ikke uvanlig, men det vanlige er vel at man informerer barna om at det ikke er aktuelt med slik mat hver dag uansett.
Ting blir jo vanskeligere om mannen også krangler, særlig om han også er med i tidspunktdiskusjonen.
Akkurat samme som jeg gjør det. Jeg er ikke stolt av det, men prøver å gjøre så lite nummer som mulig ut av det. Og jeg må ha lykkes til en viss grad. Eldste er såpass glad i fisk at hun gjerne bestiller det på restaurant. Minstemann er noe mer skeptisk, men også han er betydelig mer glad i fisk enn meg.
Dette er ikke så lett for meg å gjøre noe med, og det ER et problem i familien, uten tvil. Men vi prøver å gjøre lite ut av det. I tillegg har de veldig ofte fisk hvis jeg er borte.
Vi finner sjelden noe alle liker, og sånn er det bare. Den som ikke liker tar seg ei brødskive.
Planlegger uka fredagen før og handler inn stort i helgen. Matprat, godt.no, godfisk ol. nettsteder brukes flittig. Vi har minst to vegetarmiddager i uka, ofte supper eller salater.
Alle spiser fisk og alle spiser kjøtt etter to år med denne løsningen.
Sånn var visst jeg og broren min også. Mamma forteller gjerne om da hun var så lei av klaging på maten at hun sa at vi fikk spise pølser og potetmos (favorittmaten visstnok) i to uker i strekk. Hun og Pappa koste seg med alt mulig annet i stedet. Så var de to ukene over og hun tenkte at nå var vi passe lei pølser. Da den nye middagen stod på bordet på dag 15 var det første vi spurte "Hvor er pølsene?" :knegg: Men det ble folk av oss også altså. :D
Meningen? :undrer: At det var en bemerkelsesverdig teit kommentar av min venninne, vel? Det er jo en teit ting å si. Og lett for henne å si. Like lett som det er for meg å si at jeg ikke ville godtatt hennes manns særheter. Man skiller seg jo ikke av den grunn.
Har du forsøkt? Jeg har to barn som ikke har spist fisk annet enn den de fikk servert i barnehagen (de fikk skikkelig middag hver dag fra Statoil sitt storkjøkken, nydelig mat). Vel, nå er de ikke barnehagebarn lenger, så det er en god stund siden de har spist den fisken. Men, begge to spiser nå salmalaks som den største selvfølge og liker det godt. Så det nytter å forsøke og tilby.
Det har hendt jeg har laget to middager, en til eldste og meg og noe annet til yngste som er ganske så kresen. Men, det blir folk av han også ser jeg, han tør å smake på mer og spiser bedre og mer variert. Normalt lager jeg kun en middag, jeg bestemmer, men det hender vi også har p-mat fordi jeg vet de liker det godt. I dag har vi hatt laks.
Middagen lages når jeg kommer hjem fra jobb enkelt og greit. Jeg diskuter ikke tidspunkt.
Hos oss er det meg som sliter med fisken, og ja, det er på brekningsstadiet med ganske mye av det. Egentlig det aller, aller meste, jeg klarer stekt torsk (og fiskepinner i ulike størrelser, det dvs frityrstekt torks de store)
Det medfører at vi har ganske lite variert fiskemat i hverdagen, far og barn spiser mer i januar og februr de dagene jeg jobber overtid, vi griller noe frisk på sommeren gjerne samtidig med at vi har andre ting og ungene tenker ikke så mye over hva jeg velger mest og minst av.
Jeg tar det på tallerken. Jeg bare trenger enorme mengder drikke for å få det ned uten å spy. Det er ikke noe kjekt i det hele tatt, jeg vil gjerne. Jeg bare klarer det ikke.
Jeg har ikke prøvd å tvinge han nei. Hva i all verden er det for slags stil? Jeg har selvfølgelig prøvd flere ganger å friste han og hjelpe han til å prøve. Men tvinge? :confused:
Mannen min liker steinbit, fiskekaker (steinbitkaker), innbakt fisk og fiskeboller.
Så når vi har ren laks el. så varmer han seg et par fiskekaker.
Ungene har aldri reagert.
Som hos oss da. Ungene liker det langt bedre enn meg, eldste i større utvalg enn yngste, jeg misliker at jeg har denne begrensningen selv, men klarer det bare ikke. Og lar ikke ungene vite det av den grunn. Gjør minst mulig utav det, tar mye tilbehør tar et stykke til meg og deler av og gir til jentungen (det gjør jeg med mye mat uansett, det er praktisk lettere å dele opp på mitt fat, jeg bare forsyner meg gjerne flere ganger da siden jeg gir bort deler av min)
Vi sliter ikke med å finne mat alle liker, og maten lager vi når vi kommer hjem. Mannen er ikke alltid tilstede, han jobber dessverre fortsatt altfor mye, men klarer han komme hjem til en sen middag bytter vi om på kveldsmat og middag, et går fint.
Ungene spiser det meste jeg lager til, og er det noe de ikke er så glad i så får de spise mer av tilbehøret da. (som jeg gjør med fisken) Det går så bra så. Grønnsaker metter også.
Jeg har ingen ambisjoner om å lage mat alle liker til enhver tid. Ingen dør av å spise mat de ikke liker så godt, så det er helt greit om ikke alt faller i smak hos den ene eller andre. Ingen lider noen nød om de spiser litt mindre til middag noen ganger i uken.
Du skisserer jo i HI at dere ikke blir enige om middag? Da trodde jeg det foregikk en diskusjon i familien. Men når han ikke gjør det foran barna er det jo greit, du og mannen din blir enige om menyen og mannen din må ta stilling til om hvordan han skal løse fiskeproblematikken. Han skjønner vel at dere må ha fisk?
Jeg skrev ingenting om å tvinge, men å tilby og håpe det løsner etterhvert. Forsøk mild fisk uten mye smak, uten ben. Det er derfor mine to spiser salmalaks fremfor vanlig (foreløpig). Jeg betaler gjerne litt ekstra for salma så lenge de spiser fisk.
Det serveres det som serveres ferdig med det. Eneste vi gjør er at alt serveres hver for seg, da er det alltids noe en kan spise, og alt bør smakes på i alle fall. Minstemann må til og med ha en egen tallerken til hver ting han spiser, men det blåser jeg i så lenge han spiser det som serveres. Enkelte ganger er det en ting en av ungene (eller kresen mann) ikke spiser, men da er det nok av annet på bordet de kan spise. Mannen blir kjempeglad hver gang jeg serverer fiskeboller (som ikke er så ofte). Da spiser han masse poteter, saus og grønnsaker og nødig nok en liten fiskebolle. :knegg: Ungene elsker det da. Enten får de spise det som serveres, hvis ikke får de lage maten selv. Greit nok at de kan få bestemme av og til hva vi skal ha, men skal jeg lage mat så lager jeg det jeg gidder og som passer å få til den dagen. Men alt serveres i hver sin kjele eller skål. Kun kyllingfrikase lages i en gryte og serveres ris ved siden av. Der spiser alle alt selv om det er blandet av en eller annen merkelig grunn.
Men ingen er spesielt kresne hos oss, så måltidene går story sett greit uten at jeg må legge så mye innsats i det.
Jeg synes det Teo skrev om at familien må tilpasse sulten til når middagen er og ikke kokken skal tilpasse tidspunktet for middagen til når familiemedlemmene er sultne var et godt innspill.
(Og så er det mye skyttergravsargumentasjon i denne tråden som ikke hjelper HI.)
Vi bestemmer oss sammen om mat. Barna får bestemme noe, vi bestemmer noe. Det er ikke alt alle er like glade i, men vi lager ikke middag til alle sammen som vi vet at noen av oss absolutt ikke liker. Eventuelt lager vi flere alternatiiver en sjelden gang.
Synes forresten jeg ser at mannen skulle tvinge meg til å spise kjøtt. Så rigide regler rundt middag som skisseres her tror jeg nok hadde gjort meg spiseforstyrret som barn.
Enig. Min innlandsmann fikk beskjed om allerede da vi flyttet sammen at fisk fikk han bare like, ferdig med det. Det siste jeg vil ha er en voksen ved bordet som legitimerer ungenes "liiiker ikkeee".
Vesla elsker fisk, junior er ikke glad i fisk, og mannen er flink til å fake det - og alle må spise litt av maten. Jeg lager bare en middag, men de kan få en skive etter å ha smakt på maten dersom de ikke klarer det. Feks takler ikke Vesla veldig krydret mat, så da smaker hun litt, og er det for krydret lager hun en skive.
Vi bestemmer stortsett menyen for uken ved ukeshandling, men flytter endel rundt på måltidene etter hvem som er hjemme. Meg og jentungen spiser gjerne et ekstra fiskemåltid eller tomatsuppe :knegg: når mannen ikke kommer hjem til middag - to ting han ikke har som favoritt. Alle spiser det som blir servert når kokken serverer det, vi har heldigvis et barn som spiser det aller meste og elsker grønnsaker. Mannen pleier ikke å lage fiskemåltider, men spiser det. Vi spiser alle såpass mye fisk som pålegg at vi ikke trenger å ha fisk til middag.
Mener du at det å ikke like noe legitimerer at andre ikke liker?
Jeg hadde ikke klart å leve med en ektefelle som ikke respekterte meg. Ikke under noen omstendighet.
Hadde jeg fått beskjed om at jeg bare fikk like lutefisk-ferdig med det så hadde vi ikke vært gift. I min verden oppfører ikke vokse folk seg sånn mot hverandre.
Det betyr ikke at jeg sitter og klager over lutefisk når vi får det servert (typisk festmat hos svigers), men jeg putter det ikke i munnen og får brekninger heller.
Det går nemlig fint an å oppmuntre unger til å spise ting man selv ikke spiser.
Mannen her spiser ikke torsk. Han spiser det meste av annen fisk, men klarer ikke smaken på torsk. To av ungene liker torsk og en av dem spiser det, men er ikke så glad i det. Det funker faktisk helt greit.
Mannen het tåler dårlig fet fisk. Og på grunn av at det å kaste opp fisken ikke var god nok grunn til å ikke spise når han var barn så får han nå brekninger av nesten all ren fisk. Men han er flink til å ikke vise det for mye til ungene.
Vi spiser en del fabrikklaget fisk som min lillebror kalte det som barn. Fiskekaker, fiskepinner, frityrfisk osv. Hender vi lager plukkfisk som mannen er veldig glad i.
Og når jeg får stor abstinens etter stekt laks så steker jeg torsk sammen med det så får mannen det.
Vi kunne blitt mye flinkere til å spise fisk. Men mannen var ikke like voksen om det før vi fikk barn og jeg kjenner misnøyen av fisk servert inni meg når jeg lager det og det setter sine spor. Mannen lager det aldri frivillig. Fisk et ikke min favoritt heller men det er godt innimellom.
Jeg har et barn som bare spiser grønnsaker og pasta og ris. Og et som spiser litt kjøtt og ingen grønnsaker mer eller mindre. Det er utfordrene men de må stort sett spise det som bli servert. Har endt opp med mye utagering og ekstremt utrivelig måltider fra eldstemann. Det er noe vi jobber med, som BUP jobber med. Men ting tar tid.
Takk! :jupp: Jeg blir altså så sliten av at folk benytter enhver anledning til å starte en diskusjon.... som om jeg skriver her for å få masse mas om at jeg ikke har gjort nok for å ovetale mannen min om å spise fisk.... :cool:
Jeg forstår selvsagt at man ikke liker all slags fisk, og også at man kan slite med det og gjøre så godt man kan. Men at en voksen mann ikke liker fisk skal være et premiss i middagsdiskusjonen, hadde jeg ikke godtatt. Problemet HI skisserer høres jo ut som en familieutfordring som mannen har like stort ansvar som henne for å løse, istedenfor å gjøre det vanskeligere.
De voksne må jo sammen finne ut av dette. Lage en meny, gjerne med innspill fra barna, men ikke mer. At p-mat ikke går hver dag, er jo bare å si fra om. Sånn er det bare. Bestemme tidspunkt. Og jobbe med å bli kvitt klaging over mat og tid. Da må de voksne være på lag. HI skisserer jo nærmest henne mot resten av familien. Det går ikke.
Det er ikke slik at alle som får dette til å fungere noenlunde er heldige. Det er bevisst jobbing over mange år. Om mannen min motarbeidet dette, hadde det vært veldig vrient.
Vi er mest opptatt av å finne noe alle tåler. :knegg: (jeg tåler ikke gluten, et barn tåler ikke laktose, et annet lever melkefritt).
Middag serveres etter sunn hverdagsmat-prinsippet i ukene, det betyr en blandings av kjøtt- og fiskeretter og mest mulig rene produkter. Vi setter opp ukeliste og handler inn, retten står på ukeplanen som henger på kjøkkenet. Da kan den som ikke er så glad i fisk være mentalt forberedt.
Ja, hva ER greia med det egentlig. Sånn var junior også. Spiste alt og så ble det slutt. Det har kommet seg igjen på en del, men langt ifra der han var som liten.
Mannen spiser alt bortsett fra risgrøt og er veldig lett i matveien. Ungene har et stykke å gå. De er langt fra superkresne, men kresne nok til at vi i vår har blitt litt for kjedelig i matveien etter min smak. Vi har bestemt oss for å legge et litt annet løp når vi har fått innstallert oss i nytt hus og ta tilbake mer variert mat. Blanding av veldig hektisk liv i vår og småkresne barn har gjort at det har blitt litt vel lettvinte løsninger. Alle må smake, men det er greit å ikke like. Jeg ser fort når de virkelig ikke liker ting og når de heller kunne tenkt seg noe annet. Vi jobber med det å skille "liker ikke" og "foretrekker noe annet". Ungene får gå sultne til kveldsmat om de ikke liker middagen .
Vi har god erfaring med familieråd der alle fikk skrive opp det de ønsker seg til middag. Det var krav til at minst halvparten måtte gå i kategorien sunn ( dvs ikke pølse og annen ferdigmat)
Vår høylytte sønn har siden blitt mye hyggeligere å spise middag sammen med. Vi tar ting fra hans liste 1 eller 2 ganger i uken.
Min datter forandret seg aldri, hun har spist ALT med veldig få unntak fra hun var liten. Oliven, avokado, sushi (uten fisk da), wakame osv. Min sønn spiste det meste som liten men han er en skikkelig kreseræv i dag.
Ettåringen er foreløpig en som spiser alt hun får servert, samme hva det er. Elsker all mat. Håper det varer.
De som ikke liker fisk kan komme og bo hos meg, her slipper de å spise fisk. :knegg:
Vi spiser det jeg gidder å lage. :jupp: Ingen må spise alt, men alle må spise grønnsakene/salaten, med mindre jeg har laget noe rart. Det er ikke alternativer, unntatt for gjester.
Jeg har litt motsatt problem enn HI. Middagen er mitt ansvar og hvis jeg ber om innspill så er det ingen som ønsker seg noe. Lillesøster klager ofte av prinsipp før vi skal spise, men gafler i seg likevel. De andre spiser det de får uten å klage verken før eller etter.
Vi kan ikke ha sjømat og en rekke andre ting, så det er hjernevridning hver uke for å finne nok variasjoner av middagsretter uten at vi skal fråtse i kjøtt. Det har hjulpet å lage middagsplaner og å kutte ned på kjøttmengden for alle sammen, har mer grønnsaker og tilbehør.
Vi slit med å finne mat alle likar, eller kan ete i det heile tatt. Mnnen er frykteleg allergisk mot alt av fisk og skalldyr, og ein haug med andre ting, såpass at han kan dø av det. Han kan ikkje ein gong vere i huset når fisk blir tilberedt, fordi os eller damp frå fisk er nok til at han blir dårleg. Så fisk er det svært, svært sjelden vi har her i huset. Dessverre, sidan eg er veldig glad i fisk. Eg er til gjengjeld ikkje så glad i kjøt, og det meste av reint kjøt klarar eg rett og slett ikkje å få i meg. Det veks og veks i munnen, og eg klarar ikkje å få det ned i det heile tatt. Eg ser at Minste har det på same vis på ein del ting, så her er det litt meir enn enn at helst vil ha noko anna.
Vi prøvar å finne noko som alle kan ete, og spesielt Minste og eg er flinke til å ete masse tilbehør. Vi blandar ikkje salatingrediensar eller så mykje anna, så alle kan finne noko dei likar og toler, og om middagen kun består av poteter og agurk ein dag, så går det fint det og.
Det med familieråd når det skal lages middagsplan er ikke så dumt. Som nevnt så er ett av premissene at det skal være fisk minst to ganger i uka og i tillegg så har vi det sånn at den som skal lage maten kan stemme ned forslag.
Jeg liker appen fra Rema og mange middager planlegger vi ut i fra den.
I dag skal vi ha laksewraps. Det var det eldstemann som foreslo. Alle liker laks her, men om noen ikke hadde likt det er det en sånn rett hvor det er greit å spise tilbehør.
Jeg har det litt som Røverdatter. Det er stort sett meg som lager middag og jeg går litt lei av å finne på. Det er heldigvis ingen som klager på maten og selv om lillesøster ikke er veldig glad i fisk, så spiser hun uten å klage, men bare akkurat så mye som vi krever.
Hos oss er det greit å bare spise tilbehør. Selv om jeg altså tvinger litt fisk i lillesøster. Og krever at hun spiser minst en grønnsak (jeg pleier som oftest å ha to grønnsaksalternativ). Men hun er veldig småspist og må gjetes litt for å huske å få i seg nok næring.
Jeg har prøvd middagsplaner der alle skulle fylle på. Men det ble bare meg som fylte det ut. :gaah: Vi har nå Adams annenhver uke og jeg synes det er deilig at det av og til er noen andre som finner på mat.
Alle har vel noe de absolutt helst ikke vil spise. Jeg liker ikke sild, mannen liker ikke fiskeboller og lillesøster liker ikke reker. Med andre ord har vi aldri sild eller fiskeboller og bare reker dersom lillesøster ikke er der, eller det er et alternativ til henne.
Mannen min har fiskeaversjon. Det har blitt mye bedre med årene, men før kastet han opp bare av lukta. Vi gar fiskemiddager, og da spiser han enten fiskepinner eller noe på vei hjem fra jobb. Nå har jeg ett barn som bare liker rå laks og ett som bare liker torsk, men jeg er så lykkelig over at de spiser fisk i det hele tatt, så vpre fiskemiddager blir med tre forskjellige retter.
Vi har middagsplan etter en formel: 2 x fisk, 1 x vegetar, 1 x suppe og resten er diverse kjøttbasert. Jeg lurer på å øke opp med enten en fisk elelr en vegetar til, jeg synes ikke vi bør spise så mye kjøtt. Alle får komme med innspill til middagsplanen, men etter den er lagt, så er det ikke noe diskusjon.
Mine to minste er temmelig kresne og småspiste, og man kan bli aldeles gal over lokking, trassing og ikke minst alt man ender med å kaste. Det er aldeles skammelig. Jeg har heldigvis en stor som spiser absolutt alt og som gikk utenom 5-år-kresen-fasen. Etter noe forsking har jeg funnet ut at grønnsaker bør serveres hver for seg a'la taco, enten det er rått eller kokt. Mine mener blandet mat er gift, så alt må legges sirlig på tallerknen. :gal:
Og så må man forske på hva som gjør at mat blir likandes og spiselig. Hjemmelaget fiskegrateng, absolutt noe som gjør at mange får i seg fisk. Engelske fiskekaker og plukkfisk har vært en stor hit.
Ellers tenker jeg at det er middag når det er middag, man spiser det som serveres, man tilpasser minimalt den enkeltes nykker. Vi har vanligvis kveldsmat som siste måltid, så ingen dør om de ikke spiser middag. Men de gjør jo gjerne det, i hvertfall litt, og så er jeg temmelig hard på god bordskikk, inkludert å ikke gå fra før alle er ferdige.
En kresen mann kunne jeg aldri blitt sammen med, uansett hva han var kresen på.
Hadde mannen min, eller noen som helst annet forlangt ne slikt av meg hadde et vært på hue og ræva ut.
Ingen andre enn jeg selv definerer hva jeg skal like.
Til HI; Nei vi sliter ikke med å finne mat alle liker. Nå er det bare meg og mannen som bor hjemme, men også da ungene bodde hjemme var dette uproblematisk.
Det skal dog sies at jeg er en skikkelig curler når det gjelder mat, alle har fått mat de liker, og å lage ekstra til den som evt ikke liker det som bliir servert har jeg gjort massevis og funnet uproblematisk.
Jeg har alltid skrytt av at mine barn har vært veldig greie i matveien, men begge to sier nå i voksen alder at det er jo fordi jeg mer eller mindre har praktisert ønskekost. :knegg:
Hadde min partner forlangt att jeg bare hadde og like noe jeg virkelig ikke likte tror jeg jeg hadde vurdert sterkt om forholdet var noe og satse på i lengden, hva kommer seinere hadde jeg vel tenkt. Men jeg selv likte ikke kjøtt når jeg var liten men jeg spiste tilbehøret den dagene det ble servert, men jeg elsket fisk da og det hadde vi 3 dager i uka. Barna mine er stort sett alt spisende finnes enkelte ting dem ikke vill ha, ene liker ikke mat som er blandet så det tar jeg hensyn til.
Jeg forventer jo at ungene smaker på ting de ikke liker, så det hadde jeg forventet at mannen min gjorde også. Og jeg gjør det selv, fra tid til annen. Det er ikke all maten som serveres hjemme som alle elsker, men vi øver på at man skal kunne spise mat som bare er "grei nok" uten å sutre.
Knerten er forskrekkelig kresen, men det er jo noe vi forsøker å avlære ham. Tidligere brakk hans seg når han spiste enhver form for grønnsak. Nå er den perioden heldigvis over, slik at han må spise "dagens grønnsak" hver eneste dag. Det er bare en bitteliten bit, men vi håper og tror at dette er første skritt på veien til at han spiser det helt frivillig. Han har til og med funnet ut at det er visse grønnsaker som er mer enn "greit nok". Han hadde ikke kommet dit uten en form for mild tvang.
Jeg overraskes mest i tråden her over hvor vanlig det ser ut til å være å kaste opp/brekke seg av lukter og mat. Mye sære folk jeg heldigvis sjelden spiser med rundt om, skjønner jeg!
Snippa: Ja, jeg ble også veldig overrasket da jeg så hvor mye knerten reagerte på å få mat i munnen som han ikke likte. Det var veldig fremmed for meg. Jeg var også ganske kresen som barn, men det var mer i kategori "liker ikke" heller enn "bli dårlig av".
Sakte, men sikkert har jeg blitt ganske så altetende. Jeg kan fremdeles styre min begeistring for sild, men det går ned hvis jeg får det servert. Siden det er jeg som bestemmer middag, så lager jeg det aldri.
Jeg er helt enig med Guava og Nextlife. Man forlanger da virkelig ikke at folk skal spise ting de ikke liker. Å skulle kreve av sin partner at vedkommende skjerpet seg og spiste det vedkommende fikk på tallerkenen, er uendelig fjernt for meg. Dealbreaker.
Mannen min har noen ting han ikke liker. Da får han slippe å spise det. Det samme gjelder pøbelprinsessen. Hun har alltid vært sær i matveien, så jeg prøver etter beste evne å lage noe hun liker og som er OK sånn ernæringsmessig. Hun har blitt bedre med årene, men strever fortsatt med en del ting.
Hos oss oppmuntres det til smaking. Og det curles også i noen grad. Jeg har vært ganske fortvilet over å ha ansvaret for å finne på noe å spise hver eneste j*vla dag, men å kreve av folk at de skjerper seg, det gjør jeg ikke altså. Selv om jeg av og til har lyst.
Jeg var også sånn som brakk meg av ting som barn. Det tok mange år før jeg spiste tilnærmet normalt. Fortsatt er det ting jeg helst ikke spiser, feks ketsjup, brunost og makrell i tomat. Og masse annet. Jeg kan også styre min begeistring for mye innen sjømat, men jeg spiser det når jeg får det servert.
At mat skal være så viktig at det er forholdsdealbreaker er veldig fremmed for meg, men så vet jeg jo også veldig godt hvor jævlig det er å spise og svelge av tvang eller høflighet når det snører seg sammen i halsen og man må svelge og svelge for å ikke brekke seg. Jeg tror jo at jeg har andre kvaliteter som gjør at jeg er ganske grei å være gift med. :stolt:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.