Inspirert av tråden om den engelske pasienten: Hvilken hjerteskjærende filmscene er det som har satt dypest spor i deg?
For meg tror jeg det må være scenen i Lilja 4-ever, der hun gråter hysterisk og løper etter bilen når mora reiser fra henne. Særlig med tanke på hvordan filmen utviklet seg etter dette. Herregud. Hele filmen er jo gjennomført hjerteskjærende, men denne scenen sitter hardest igjen hos meg. Får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på det.
Utvilsomt scenen i Den grønne mil, hvor han synske/begavede negeren (sorry, det ble for teit å si "svarthudede") forstår at de to små søstrene er brutalt myrdet, og han ligger sønderknust ved en trestamme et sted i skogen og gråter.
Den var hard. Jeg var på kinodate og strigråt. :(
Den scena jeg har reagert mest på var scena i The Champ der faren dør. Broren min og jeg så den på tv da jeg var ca 14 og han 11, og jeg husker enda at mamma fikk sjokk da vi kom opp fra kjellerstua fordi vi gråt helt hysterisk.
Tror vel egentlig ikke jeg hadde reagert så sterkt i dag, men reaksjonen sitter fortsatt i.
Jeg lurer på om det må være et eller annet fra Shadowlands. Den traff noen veldig personlige knapper hos meg, så jeg gråt stort sett hele den siste timen, mener jeg å huske. Jeg har aldri orket å se den igjen.
Ingen tvil - det er scenen fra en film jeg så da jeg var 12-13 år, tror den heter "Dagen etter" eller noe sånt. Den handler om et atomangrep og hvordan en del mennesker vi blir kjent med i filmen opplever det.
I scenen jeg tenker på er det en gammel mann som har funnet ly i et utbombet hus, familien som bor i huset vil jage ham vekk men han ber tynt om å få bli og rekker en appelsin dekket av støv (atomstøv) mot dem. Ingen har noe særlig mat og han vil gi bort appelsinen sin for å få bli der.
Scenen må ha gjort et voldsomt inntrykk på meg for jeg husker alle detaljer og griner fortsatt når jeg tenker på den :sipper:
Min er så kommersiell at det nesten er pinlig. Men scenen der Brucern tar farvel med datteren i Armageddon er den mest hjertekjærende for meg. Jeg er ufattelig pysete når det kommer til far/datter scener. :pappajente.
Hulk... Han blir igjen for hennes skyld jo. Snufs. :leppe:
Huff, den har jeg helt glemt. Jeg så egentlig bare deler av den jeg. Hadde nattvakt og sto store deler av scenen og hylgrein på kjøkkenet mens jeg mumlet: "nei, nei!" og var glad ingen så meg :sparke:
Det er mange, men den jeg kommer på først er fra den Siste Samurai, når de går til kamp mot amerikanerne, selv om de vet at de kommer til å bli drept alle sammen, men de kjemper.
Jeg gråt så høyt at jeg måtte stappe et skjerf i munnen. At jeg fant ut at jeg var gravid en uke etterpå kan jo ha en sammenheng. Jeg har ikke sett den igjen for å se om den har samme virkning.
Spohies Choise (heiter den det?) der ho diskuterer med sjeg sjølv kva for eitt av dei to barna ho skal gi til tyskerane og kva for eitt ho skal velgje å ta med seg.
Badekar_og_baby-scena i A beautiful mind er også pinefull lang.
Babel - stort sett hjerteskjærende hele filmen. Tilbragte hele lørdag kveld sikkelig deprimert.
Yngre dager:
My girl - Da Thomas dør etter biestikkene (og bisettelsen)
Purpurfargen - Da barna blir tatt fra Celie
After the promise - stort sett hele filmen
E.T - Når E.T reiser hjem
Sofies valg. Jeg klarer aldri i mitt liv å glemme den scenen der hun må velge hvilket av de to barna som skal dø, og hun velger den lille piken som blir dratt gråtende bort fra moren av tyskerne. Jeg gråter bare jeg tenker på den, jeg kan ALDRI se den filmen igjen, ei heller lese boka. Jeg ble helt ødelagt og klarer ikke å tenke på det engang. Historien er jo sann også, er den ikke? Heøt jævlig. JÆVLIG! :(
Flere av scenene i Brokeback Mountain rev i hjertet. Som f.eks. når karakteren til Heath Ledger knekker sammen etter at sommeren er over og de har sagt hadet. Det gjør også vondt når han finner igjen skjorten sin...
En annen film som har noen scener som river i meg er Breaking the Waves. Når karakteren til Emily Watson tar på seg skylden for sin manns ulykke og skal gjøre bot bl.a. Hjerterått!
Titanic. Da Rose ligger på den plata i sjøen og holder Jack i hendene etter han er død. Og hva var det hun sa når hun slapp han ned i vannet? :trist:
My girl. Når Vada kommer inn til kisten Thomas ligger i, og hun gråter og snakker til ham.
Fra Mcleods daughters. Da Claire må skyte Sirocco, og Tess finner henne, og Claire sier. "I should have looked for him sooner". Da snakker hun om faren som døde etter en krangel.
Kremt... Sluttscenen i "Hair", der hippiehelten blir sendt i Vietnamkrigen ved en feiltagelse og marsjerer ombord i flyet. :flau: Jeg var fjorten da jeg så den på tv og strigråt. Det hører med til historien at jeg trodde jeg var en hippie da jeg var fjorten år.
I nyere tid husker jeg at ei venninne og jeg så "Snakk til henne" (Hable con ella) av Almodovar på kino i Spania og snufset litt på slutten, når Benigno tar selvmord. Det er sikkert mange filmer jeg har grått av, men den husker jeg godt som en sterk og rørende film som likevel ikke var sentimental.
her er jeg overhodet ikke i tvil. I tegnefilmen av "Robin Hood", den gamle disneyversjonen, er det en scene hvor et av de små barna har bursdag. Jeg tror det er en kaninunge. Familien har spinket og spart og han får en penge i bursdagspresang. Du ser lykken og gleden i øynene på både giver og mottaker. Og så kommer skatteinnkreveren og tar pengen.
Jeg gråter bare jeg tenker på det. Har ikke sett filmen i voksen alder for jeg husker hvor mye jeg gråt av dette som barn.
Braveheart, der jenta til Gibson fanget og får kuttet halsen over mens hun står bundet til en påle, mens han ligger å ser på i fra et skjulested...:hulk:
Er den scenen virkelig en del av Robin Hood-filmen?? Jeg har lest denne fortellingen til minstemann i la oss se...9 kvelder på rad. Kanskje jeg skal leie filmen i kveld - bare for å slippe å lese den for 10 gang? :knegg:
Lillefot og vennene hans; der moren til Lillefot dør og den lille dinosaurungen må klare seg alene. Når skyggen av mora dukker opp og hvisker trøstende ord til ham fra "den andre siden", da bikket det over for meg. Tror jeg grein ut innvoller, omtrent. Det er an de få Disneyfilmene jeg ALDRI kan se en gang til, for jeg griner i ei uke.
Jøss. Den filmen gjorde enormt inntrykk på meg da jeg var rundt ni-ti år. Hadde helt glemt den frem til nå. Det er den med han faren med alle barna eller? Den er jo utrolig trist. :(
Nå kom jeg omsider på den scenen jeg husket aller best fra The English Patient, som altså ikke var der Almásy finner Katherine i hulen, men tidligere, der han går fra henne etter at hun har gjort det slutt, og så snur han seg og sier " I just wanted you to know I'm not missing you yet," og hun svarer "You will".
Ja, det er den. Etter at moren deres dør, plasseres guttene på forskjellige institusjoner - og vi ser farens kamp for å få dem tilbake. Har ikke sett den på 20 år, men jeg glemmer ikke min egen reaksjon på den filmen.
Jeg får alltid vondt langt inn i hjerteroten når jeg ser scenen der Emma Thompson gråter på soverommet i Love Actually. Man kan si hva man vil om Love Actually, men historien med Emma Thompson og Alan Rickman er bare så utrolig trist og fin på samme tid.
Den traff mange personlige knapper hos meg også. Jeg husker da de var på tur sammen, og hun sier til ham:"The happiness now is part of the pain afterwards."
Jeg er Gremli!:nemlig:
Jeg gråt også mye mot slutten av Brent av solen, når den tidligere anerkjente offiseren sitter i bilen til stalinfolkene, og alt er tapt, verden er gått av hengslene ...
Pearl harbors sluttscene, armageddons sluttscene, ladder 49, sipper som en idiot til hver eneste slutt av disse filmene. Etter jeg ble mamma tar jeg utrolig lett til tårene, ekstrem opppussing er f.eks et av programmene som rører meg, men det gråter jeg ikke til da. men det er et utrolig fint program :D
Den grønne mil, der han rødhårete blir drept, og den der vakta trør på musa hans er også skikkelige tristge scener.
Som den suckern jeg en gang var for Brad Pitt :flau: Må jeg nesten si da Tristan (Brad) mister alle han er glad i i filmen "Legends of the fall" (Husker ikke hva den het på norsk men det var noe halv cheesy) eller sluttscena i filmen "Seven" der Brad skjønner at morderens siste offer er dama hans som bærer på et ufødt barn han ikke visst om enda. :hylgriner:
Han er ganske betagende, ja. :hjerter: Og en scene jeg husker veldig godt fra Sense and Sensibility er også med ham og Emma Thompson - der Marianne er syk, og han sier "Give me an occupation, or I shall run mad". Intenst.
[Jeg gråt også mye mot slutten av Brent av solen, når den tidligere anerkjente offiseren sitter i bilen til stalinfolkene, og alt er tapt, verden er gått av hengslene ...[/quote]
Herregud, ja. Utrolig bra film !!
Og så så jeg slutten av Breaking the waves gjennom et tykt lag med tårer og fysisk vondt i magen.
Og slutten på Efter bryllupet - klarte ikke å stoppe og gråte før etter en halv time etter at filmen var slutt..
Mange filmer jeg ikke har sett her, og som jeg ikke tror jeg orker å se på en stund heller. :hylgrine:
Det verste, som sitter hardt om hjertet fortsatt er fra Nürnbergprosessen, miniserien med Alec Baldwin, der det var vitner som fortalte hvordan små barn ble drept. stor klump i halsen
Jeg var helt og fullstendig knust etter å ha sett De tiltalte på kino som 18–19-åring. (Husker du det, Skilpadda?) Det gikk mange år før jeg kunne se et flipperspill uten å få en diger klump i halsen.
Jeg vet ikke om det er den mest hjerteskjærende scenen, men ihvertfall den jeg husker best (så filmen i går): Da faren fant datteren drept, hårløs og naken i Parfymen.
Herregud. Den så jeg nesten rett etter jeg hadde født Sneipen. Hjemme, alene, etter Rhetts innstendige anbefaling. Jeg ble så rasende på ham at jeg faktisk slo ham da han kom tilbake.
Noen som husker den italienske serien "Historien" som gikk på tv i 88 (tror jeg)? Basert på Elsa Morantes roman av samme navn. Med Claudia Cardinale i hovedrollen om en enke som blir voldtatt av en soldat under 2. verdenskrig og som får sønnen Useppe som et resultat av dette. Serien følger livet deres og det er ikke annet enn død og pine hele veien. Den serien var hjerteskjærende fra start til slutt. Jeg blir helt utafor bare av å tenke på den nå snart 20 år etterpå.
Den aller mest hjerteskjærende scenen jeg husker er den nevnte scenen i "Sophies Valg", hvor hun måtte velge mellom barna sine. GRUSOMT! har ikke ord
Mange triste scener som er nevnt i tråden her, men en scene jeg husker godt er fra filmen "Herman" (basert på Lars Saabye Christensen sin bok) hvor Herman løper gråtende gjennom byen etter å ha funnet bestefaren død..
Åh, ja, den filmen hadde jeg helt glemt! Når faren og sønnen sitter i en fangeleir og faren gjør alt han kan for at sønnen ikke skal forstå hva som egentlig foregår. Husker ikke helt slutten, men den var tragisk i alle fall.
Jeg griner nesten til annenhver film jeg ser. Den siste jeg har sett, som jeg syns var hjerteskjærnede, er filmen "Bridge to Terabithia".
Den delen når Leslie drukner mens Jesse er borte er grusom.
Jeg så den filmen sammen med storebror, og jeg hadde store problemer med å holde hulkene, og tårene, for meg selv. Filmen var ikke sånn kjempebra, men akkurat den delen var trist.
Jeg tror det er scenen der boksepappaen dør i The Champ som har gjort mest inntrykk på meg, kanskje fordi jeg var så ung? Slutten på TV-serien Tornefuglene var også ganske intens minnes jeg.
Kom ikke på noen da jeg begynte å lese tråden, men nå husker jeg mange - spesielt La belle vita, Sophies Choice og Tornefuglene - og humøret har sunket betraktelig. :snufs:
