Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg hørte nettopp at det blir mer og mer vanlig å legge til et eget mellomnavn, og det er i stor grad unge jenter som gjør det. Altså, ikke bytte etternavn eller noe sånt i forbindelse med giftemål, men å ta seg et mellomnavn (fornavn) til!
Jeg syns dette er uhyre interessant. Som barn var jeg ikke spseielt fornøyd med navnet mitt; det er kort, ikke spesielt feminint og jeg syns ikke det var fint nok om det ikke sluttet på E og A. De fineste navnene jeg visste var Renee (SÅ eksotisk!) og Laila. :humre:
Men jeg har aldri kommet på tanken på at jeg faktisk står helt fritt til å ta et navn til, som på et vis bare er mitt. Jeg syns det er noe litt empowering og fint over at man gjør det. Navnene som i stor grad tas, er romantiske "1800-tallsnavn". Det er jo egentlig ikke så rart, de er jo veldig moderne. Både en av jentene de har intervjuet og en navneforsker navner ønske om trygghet, tradisjon, tilbake til en tid hvor ikke ting var så hektisk og slikt som mulig bakgrunn for navnebyttene. Det er jo veldig poppis med både slektsforskning, tradisjoner, og en (kanskje misforstått) oppfatning av at alt var bedre før.
Skulle jeg tatt et ekstra navn hadde jeg nok gått en helt annen retning, og valgt noe skikkelig kitschy. Barbarella, kanskje?[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
Fiffig. Jeg har aldri vært spesielt glad i navnet mitt, men er veldig, veldig, veldig glad i bestemødrene mine som jeg er oppkalt etter. Hadde jeg ikke hatt dobbeltnavn allerede kunne jeg funnet på å gi meg selv et navn jeg også, det hadde garantert blitt noe i retning "månestråle" eller "storm" eller noe, og så hadde jeg ikke turt å si det til noen. :knegg:
Eg gjorde det sjølv! Tok mellomnavnet til mormora mi. Kan liksom ikkje huske kvifor men det heng jo på meg og er ganske så fint sjølv om det berre er i bruk på offisielle dokument.
Kanskje eg starta ein trend tilbake i 1990? :humre:
Skjønner jeg var supertrendy som gjorde dette da jeg fyllte 18, for 13 år siden. :knegg:
Jeg er oppkalt etter oldemoren min, som het X Y (to fornavn), så fikk jeg bare Y-navnet siden oldemoren min bare brukte det til hverdags, men synes det var finest og riktigst å ha begge navnene etter henne, så da jeg fyllte 18 tok jeg X-navnet i tillegg, foran Y-navnet.
Jeg bruker bare Y-navnet til hverdags, og det gir ofte litt praktiske utfordringer når jeg treffer nye folk, og må forklare bladibla, oldermoren min, bladibla, men jeg synes det er verdt det. Jeg hadde nok en tanke om å bruke X-navnet som hovednavn da jeg tok det, som 18-åring, men det ble litt rart, så jeg fortsatt med Y-navnet. Kanskje jeg skal bytte nå, som 31-åring? :knegg:
Hehe! Jeg har vokst opp med et mellomnavn litt i den sjangeren (i hvert fall var det det på 70–80-tallet), og kunne ikke fordra det, så jeg synes jeg har vært grei mot døtrene mine som ikke ga dem noe slikt. Men det er greit, de må gjerne skifte til Prima Dorothea og Secunda Cordelia når de blir atten. :knegg:
Kanskje jeg også skal gjøre det? Jeg har ikke mellomnavn, og husker jeg syns det var stusselige greier når jeg var liten. Alle jeg kjente når jeg var liten het Marie til mellomnavn, jeg ville også. :humre:
Tanten min har gjort det, men hun var nærmere femti når hun la til et navn. Vi syns det var litt rart for å være helt ærlig (jeg er ikke så opptatt av navn, nemlig, annet enn på babyer), men for all del. Kjør på!
Det gøye med det er jo at navnet plutselig vil si mye mer om deg enn før.
Trine Olsen sier lite annet enn noe om tidsepoken da man ble født, og kanskje litt om at man hadde foreldre som levde ganske i tiden og valgt noe som mange andre også valgt.
Trine Barbarella, derimot! :hyper:
Og for noen samtaler det vil kunne initiere!
Men jeg kjenner litt at det du beskriver i HI gir meg litt shabby chic-assosiasjoner, litt gammeldags blondepynt på livet, liksom? :vetikke: Hvor fort blir man lei av det, i så fall!
Njæ, med de tallene de opererer med her er jeg usikker på om det kan kalles noen trend, altså. :knegg: Og hvertfall ikke trendy.
[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
Frøkna mi fikk to navn (men vi bruker bare det ene) og hun liker det ikke i det hele tatt, så kjenner jeg henne rett kommer hun til å fjerne det så snart hun er gammel nok.
Selv har jeg bare ett fornavn, men siden jeg beholdt "pikenavnet" som mellomnavn da jeg giftet meg og byttet til mannens etternavn tror jeg ikke at jeg skal øke kompleksiteten med enda ett navn, selv om det hadde vært kult. Men ikke til det navnet bestevenninna mi har bestemt at jeg må ha, for det er ikke spesielt pent. :hehehe:
Det kjenner jeg flere av mine jevnaldrende som gjorde i veldig ung alder også. :) Pussig nok kom jeg aldri på tanken selv, enda jeg har tidenes vanligste og kjedeligste navn. Det har bare aldri falt meg inn å endre hva jeg heter, for det er jo det jeg heter, liksom. (Men Cordelia hadde jo vært et naturlig valgt, såklart. :humre: )
Ja, jeg fikk også litt sånne assosiasjoner, men samtidig så syns jeg det er ganske tøft og selvstendig å faktisk gjøre det. Og vi voksne er jo også påvirket av mote i stor grad når vi gir våre egne barn navn, så det er litt for mye forlangt å mene at de som velger selv ikke skal være det, syns jeg.
[url="http://www.foreldreportalen.no//www.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]
Vi ga jo ellers Poden et oppkallings-mellomnavn som ikke brukes til vanlig - antagelig litt fordi jeg egentlig alltid ønsket meg noe slikt i oppveksten. (Men altså ikke da jeg bikket 18 og kunne velge selv.)
Han har selv tatt initiativ til å få mitt etternavn som mellomnavn, og det synes jeg jo var hyggelig og forståelig. Det fikk han i fjor. (Vi hadde sannsynligvis ikke uten videre gått inn for det om han hadde ønsket seg Barbarus, eller hva som nå er guttevarianten av Barbarella. :knegg: )
Jeg tenker jeg ikke synes så veldig mye om det, verken i ene eller andre retningen.
Men stusset på om de tenker folk skal bruke det ved tiltale, eller bare på papir. For det kan jo være litt vanskeligere å venne seg over for tidligere bekjente/familie. Men videre i livet blir det jo det de presenterer seg for.
Nå har jeg to "staute" navn (norrønt og norrøn variant), og følte vel i perioder i oppveksten at det ikke var så søtt og vanlig som en del andres navn, men så ble jeg voksen og fant ut at jeg ikke var så søt og vanlig som andre heller, så da passet det egentlig helt greit.
Skulle jeg hatt et annet mellomnavn så måtte det ha vært ********dotter. Kjørt'n helt ut liksom.
Det er ikke sikkert det blir så obvious at man har gjort det når man gjør det som 18-åring da. Mange er i ferd med å bli ferdige eller har akkurat blitt ferdig med vgs, og da kommer det gjerne en periode med studier/jobb/nye venner osv. Ingen kommenterte noe da jeg gjorde det, rett etter vgs (husker ikke om jeg gjorde det ila siste året på vgs eller etter). Heldigvis hadde ikke fb kommet da, hoho.
En venninne av meg tok mellomnavnet (navn)datter etter faren sin, som døde ung. Det synes jeg var en veldig fin måte å minnes ham på.
Selv har jeg fundert litt på å overta mammas etternavn, som er mye mer sjeldent enn det jeg fikk fra pappa, om ikke annet for å kunne gi det videre til Nurk som er på vei. I så fall må jeg faktisk skynde meg litt, februar er ikke så langt unna.
Jeg har allerede to fornavn (jeg bruker bare det ene). Jeg liker navnet mitt og jeg har aldri tenkt tanken på at jeg skulle forandre det, ikke engang fjerne det andre fornavnet som jeg sjelden bruker og som nesten alltid feilstaves siden det staves på en måte som er uvanlig i Norge (jeg er halvt fransk, navnet er ellers et ganske vanlig internasjonalt navn og ikke dillete på noe vis).
Vi vurderte sterkt to fornavn på barna, men valgte å gi dem bare ett siden de har to etternavn (teknisk sett et mellomnavn og et etternavn), så dermed har de til sammen tre navn slik jeg og mannen har og det synes vi klinger veldig bra.
Jeg har et fornavn som var på topp i min generasjon. I tillegg har jeg et mellomnavn. Når jeg var liten var det kun første fornavn som ble brukt hjemme hos oss. Så når jeg begynte på skolen og plutselig havnet i klasse med 3 andre med samme fornavn, så tok alle der i bruk mellomnavnet mitt i tillegg. Husker jeg følte at jeg hadde mistet navnet mitt på en måte og ble aldri komfortabel med det. I voksen alder bruker jeg ikke mellomnavnet mitt til daglig.
Så mine unger har navn som ikke er på topp 10 og uten mellomnavn. :knegg:
Det mest fascinerende med denne tråden er jo at på et såpass oppegående og tidvis flisespikkende forum er det enda ingen som har påpekt at det ikke er et mellomnavn, men et andre fornavn det er snakk om? Mellomnavn er av type etternavn. Fornavn er fornavn om du har ett eller ti.
Det var på tide med litt flisespikking, Malama. :nemlig:
Ellers hadde jeg en slektning som gjorde det motsatte i godt voksen alder: Fjernet et gammelmodig "arvet" andre fornavn hun aldri hadde likt og tok tilbake pikenavnet som mellomnavn i stedet. Hun var ekstremt fornøyd med det, bortsett fra at slektningen som hadde samme gammelmodige navn som eneste fornavn ble inderlig fornærmet. :haha:
Jeg husker det var flere jenter som siste året på ungdomsskolen endret navnet og slang på et mellomnavn, og det var vel i -97 ca. (Jålejentene :knegg: valgte seg skikkelig jålenavn, og jeg lurer på om de angrer?! Kanskje jeg skal sjekke det opp på Facebook - hva de kaller seg der. :lur: )
Jeg har jo forsåvidt også skiftet navn, men jeg tok jentenavnet til mamma og bytta dermed etternavn. Det var ikke for å jåle meg, men fordi jeg ikke ville hete det samme som min farmor til etternavn. Jeg var opprørsk og har aldri hatt et godt forhold til henne, ikke som liten heller.
Jeg har tatt ansvar og ordnet dette for pøbelprinsessen allerede. :kry: :rørt:
Hun har jo det kuleste navnet ever, hun er jo oppkalt etter både vitenskapsmenn, komponistfruer og Disneykarakterer, så hun MÅ jo bare være hæppi. :knegg:
Jeg tok mormors mellomnavn i forbindelse med konfirmasjonen. Det skjedde imidlertid en misforståelse, så det er feilstavet i forhold til hvordan hennes skrives - mitt navn er med J, hennes med I (pga en feilstaving igjen da hun ble døpt og presten misforstod eller noe sånt). Jeg angrer ikke, men bruker det aldri. Giddder dog ikke ta det vekk heller.
Jeg fikk to fornavn av mine foreldre. Det andre fornavnet byttet jeg da jeg var 14 år. Bruker ikke det andre fornavnet mitt i dag, men er likevel glad for at jeg byttet.
Men heter det mellomnavn? Jeg trodde at mellomnavn var Larsen i Anne Larsen Olsen?
Er det ikke bare et ekstra fornavn?
I Sverige er man registreret med tiltalsnavn, det vil si at staten vet hviket av nanvene Marie Petra Cornelia som man bruker til vanlig. I dette tilfelle Petra.
Jo, det er bare ekstra fornavn. Jeg skrev nemlig det ekstra fornavnet i feltet for mellomnavn når en av ungene skulle registreres, og det var hvertfall helt feil, måtte jeg jo skjønne.
Sånn burde vi hatt i Norge også. Egentlig skulle jeg vært svensk, har jeg skjønt. :knegg: Jeg har forøvrig to fornavn (uten bindestrek) og et etternavn. Ungene har fornavn mellomnavn (mitt etternavn) etternavn (mannens etternavn), siden vi ikke ville gi det etternavn med bindestrek.
Jeg trodde mellomnavn var alle navn som ikke var første fornavn eller etternavn. Har alltid skrevet mitt ene fornavn og mamms etternavn (som jeg også har) i feltet for mellomnavn. Hm, må sjekke passet.
Joda, det heter vel fornavn. Jeg virret litt frem og tilbake da jeg skrev innlegget, siden mellomnavn på et vis ikke finnes på norsk. Jeg må jo alltid fylle ut min mors etternavn som ett av mine fornavn, siden det ikke finnes noen mellomnavn-bolk. Og i USA er mellomnavn det andre fornavnet, som så godt som alle har.
Ja, jeg vet det. :) Men i de fleste praktiske sammenheng finnes det ikke noe sted å fylle ut mellomnavn som mellomnavn i norske skjemaer for eksempel. Det er fornavn og etternavn, og jeg må da fylle ut min mors etternavn (som er mitt mellomnavn) i fornavn-båsen.
Mamman til kjæresten jeg hadde da jeg gikk i 2.gym het Johnnie Johanne.
Jeg har fettere og kusiner som har lagt til eller tatt bort navn. En har tatt bort et fornavn, tre har lagt til et fornavn, to av disse har også lagt til et etternavn, en har byttet ut begge fornavnene med kallenavn. Alle gjorde det når de var mellom 16 og 22 år(80-tallet).
Lille E fikk et ekstra fornavn som 5-6-åring. Hun er oppkalt etter en oldemor og lurte på hvorfor hun ikke hadde fått hele navnet( om det samme lurte mange andre på, jeg hadde aldri tenkt på det, fordi jeg ikke visste om mer enn det ene). Jeg regner med at hun etterhvert vil bruke bare det ene eller det andre. Nå bruker vi begge eller bare det første litt om hverandre.
En av brødrene mine har to fornavn, med bindestrek og har alltid brukt begge, trodde jeg, helt til jeg hørte at han brukte bare et av navnene blant nye venner og på jobben sin.
Så tydeligvis er det helt greit å skifte navn som voksen.
Dette veit jeg om flere tilfeller av, men har ikke fått med meg at det er blitt "trendy". Jeg tok min mormors etternavn til mellomnavn da jeg var omtrent elleve, og litt etter tok venninna mi et andre fornavn. (Vi måtte jo alltid gjøre det samme, men gjerne overgå hverandre litt i å være mest mulig interessante. Eller sære. :knegg:) Siden har jeg hørt om tilfeller med jevne mellomrom, men veit om enda flere som har fjerna fornavn nummer to.
Som barn likte jeg ikke navnet mitt noe særlig, og faren min foreslo at jeg 1) kunne ta et andre fornavn, eller 2) ta det navnet mitt navn er avleda fra. Nummer en var aldri aktuelt (jeg ønska meg dobbeltnavn, men ingen av de blomstrende navnene jeg likte da passer til det jeg alt har), men nummer to har jeg vurdert mer eller mindre seriøst, og hadde nok gjort det om jeg hadde fått studieplass i England, slik planen egentlig var.
For å krone det hele har alle ungene fått korte, streite navn som bare funker sånn passelig utenfor landets grenser... :moahaha:
Jeg har faktisk vurdert å tatt bestemors andre fornavn til mitt andre fornavn. Jeg hadde bok aldri blitt å bruke det muntlig, men jeg er likevel veldig glad i det navnet. Hvem hadde ant at jeg er så trendy.
Jeg husker at Simon Flem Devold fortalte om det i et intervju for mange, mange år siden. Han het nemlig Anders eller noe lignende, men skiftet navn som ung voksen. Han mente at navn var det mest personlige man hadde, så det skulle bare mangle at man ikke valgte det selv når man var blitt gammel nok til å vite hva som passet til en selv.
Mine foreldre fikk beskjed om at jeg måtte ha mitt navn. Jeg har det som navn nr. 2. (Men jeg er eldre enn deg, mulig dette ble endret noen år senere.)
Jeg vurdere ikke å ta et nytt fornavn, men å ta tilbake mitt etternavn jeg fjernet da jeg giftet meg. (Beholdte mellomnavnet mitt.) Jeg blir i så fall hetende Fornavn Fornavn Mellomnavn Gammeltetternavn Etternavn.
Jeg har to fornavn. Har, frem til for noen år siden, bare brukt første navnet. Som jeg egentlig ikke liker. Nå bruker jeg en salig blanding av navn en, navn to og navn en+to. Jeg blir tiltalt med alle tre varianter hver dag. I tillegg må man gjerne tiltale meg med nick. #fleksibel
Jeg tenker vel at det er bedre enn tatoveringer i hvert fall.
Ungen har et navn som kan tilhøre begge kjønn, og er rasende på oss for det. Selv om hun fikk et fornavn nummer to nettopp av den grunn. Selv vil hun hete Leia, som heltinnen i en-eller-annen-hestefjortisserie-på-Netflix. (-Hva tenker du hadde vært annerledes om du het Leia? -Da hadde jeg jo hatt en hest).
Jeg har ei venninne som skiftet både fornavn og etternavn. Navnet hun har nå er så far out at jeg rett og slett ikke trodde på henne, men ble med i banken da hun fikk utdelt nytt bankkort og da angra jeg litt på at jeg hadde vært så bombastisk. :o
Jeg klarer ikke å venne meg til det nye navnet, selv om det jo er kult at hun turde. Hun har i et svakt øyeblikk innrømt at hun kanskje forhastet seg litt, og at det begynner å bli litt belastende å ha et navn som får folk til å begynne å le hver gang hun presenterer seg.
Jeg kunne nok godt slengt på et mellomnavn selv, men nå har jeg allerede et mellomnavn som jeg synes er pent og akkurat passe eksotisk, så det blir nok ikke noe bytte med det første.
Jeg har to fornavn og ett ettermavn. Ingen andre enn mine foreldre som vet hva det andre fornavnet mitt er, tror jeg. :humre: To navn som absolutt ikke passer sammen, så jeg bruker bare det første, men det står på papiret og jeg bruker det hvis jeg ringer offentlige kontorer, av en eller annen grunn. Tror ikke jeg kommer til å fjerne det ene fornavnet, for det hører jo til identiteten min på et vis. De to yngste døtrene mine hadde bare farens etternavn (kun ett fornavn) og ville ha mitt etternavn også, da han døde. Det syntes jeg var helt ok, selv om jeg i utgangspunktet ikke syntes de to navnene passet sammen, men det er jo ikke jeg som skal ha de heller. :knegg:
Jeg var den eneste jenta i gata med bare ett fornavn, så jeg hadde en periode da jeg jugde på meg et navn til. Elisabeth. Det aller peneste navnet jeg visste om. Dette var på 70-tallet og jeg tror jeg var rundt seks år.
Dette hadde jeg helt glemt(fortrengt) frem til få år siden da en av mine beste venninner spurte meg om hvorfor jeg aldri brukte begge fornavnene mine. :flau:
(jeg skrev for øvrig "... mellomnavn (fornavn) ..." i HI, så det er vel ikke sååå vanskelig å forstå, selv om jeg selvfølgelig finner meg i flisespikking)
Syns det er flott at de tar den muligheten om de har lyst jeg.
Selv har jeg et kort og kjedelig navn om jeg skal få si det selv.
Mine to har dobbeltnavn som vi er veldig glade i. Og håper de blir det også.
Fint at det er mulig for de som vil. :)
Selv har jeg alltid ønsket meg et ekstra fornavn, men nå har jeg min mors etternavn som mellomnavn så det hadde blitt fryktelig mye om jeg skulle lagt til et ekstra fornavn. :fnise:
Jentene har to fornavn og mitt etternavn. Håper de kommer til å være fornøyde med det når de blir eldre.
Så rart. Jeg kjente mange adopterte som var eldre enn meg, men ingen av dem hadde koreanske mellomnavn. Men ingen av dem er vel mer enn 6-7 år eldre enn meg.
Jeg har to fornavn, og har alltid brukt begge. Jeg er på en måte oppkalt etter bestemødre på både mamma og pappa sin side. Jeg har aldri likt å hete to navn, og har allergi mot to fornavn. Jeg ville tatt bort det første navnet mitt hvis jeg kunne velge, og det kan jeg jo selvfølgelig. Men det føles litt rart nå da.
Jeg husker jeg syns det var fryktelig urettferdig at jeg var den eneste i familien som bare hadde et navn. Da jeg ble 18 byttet jeg navn, men da etternavn,og var egentlig fornøyd med å ha bare et navn.
Ja, jeg blir litt fnisete av vordende foreldre som ikke kan bestemme navn før babyen er født, fordi de vil se hvilket navn som passer på babyen (når grunnen er ren ubesluttsomhet derimot, skjønner jeg det selvsagt godt). Fint, da lever man resten av sitt liv med et navn som i det minste passet kjempegodt på en 20 minutter gammel baby. :knegg:
Det gjorde jeg også, og har aldri angret. Det er faktisk nesten (bare nesten) når jeg gremmes når slektninger eller gamle kjente kaller meg med begge navnene. Det er nesten 20 år siden jeg tok det bort. Jeg byttet samtidig etternavn til min mors pikenavn fremfor å ha min fars etternavn.
Jeg ønsket veldig å ha Margrethe som mellomnavn. Nå har jeg jo min manns etternavn som mellomnavn, men jeg har av og til vurdert å være vel så trendy og ta xxdatter som mellomnavn.
Jeg skjønner bare ikke at de gidder? Jeg har to fornavn og selv om jeg bruker begge og selv om kombinasjonen er grei og begge navnene greie, hater jeg dobbeltnavnkonseptet.
For å si det sånn, jeg bodde i kollektiv ned en som byttet fornavn (altså endret hele navnet) i studietiden, og når man ikke forteller noen at man gjør det, og vil det skal være hemmelig, blir det upraktisk. Særlig når telefonabonnementet for kollektivet står på deg og sånn. Det ble de mest sinnsyke situasjonene ut av det.
Då eg var tenåring var eg i eit miljø kor dette var veldig trendy, og eg forbind det eigentleg med det miljøet. Gutane heite Karolus, Margido og Mandius til andre fornamn og jentene tok sære bibelske kvinnenavn eller navn som ein eller annan fjern slektning hadde hatt. Eg har ikkje fått med meg at dette var vanleg igjen.
Bodde du med B.? Det der har vi aldri helt kommet over her i huset. :knegg:
Dobbeltnavn driver man ellers ikke med i denne slekta. Der har man vært mer enn tilstrekkelig raus om man slår til med så mye som to stavelser i barnets navn. Broren min har to stavelser totalt - for- og etternavn.
Ja :knegg: .
A stod i telefonen med Telenor som fortalte ham at B ikke eksisterte mer, A så jo B sitte i stua så han nektet selvsagt for dette :lol: .
Det var også sånn "hei, jeg lette etter dere alle fire (i kollektivet) i telefonkatalogen fordi jeg ville ringe dere, men dere står jo ikke der?"
Jeg: "Eh joda. Vi står der bare på en annen måte enn andre".
Jeg kjenner tre jenter/damer som har skifta navn. Ei skifta både for- og etternavn da hun fylte 18, for å markere et totalt brudd med familien hun vokste opp i. De to andre la til et navn, begge etter fylte 50 år, hun ene fordi hun ønsket seg et navn som var bare hennes (hun har to fornavn fra før, som begge er oppkallingsnavn, hun foretrekker at vi bruker hennes nye navn) hun andre la til et navn som hun syns er vakkert og klinger godt med hennes opprinnelige navn, henne bruker vi bare det opprinnelige navnet på, men hun bruker tilleggsnavnet skriftlig.
Sjøl angrer jeg som en hund på at vi ikke ga Guttungen navnet Johannes som andre navn - det klinger godt med fornavnet, og Johannes er et navn som er mye brukt på begge sider av familien.
Guttungen fnyser foraktelig når jeg nevner det for ham, han er mer enn godt nok fornøyd med navnet sitt som det er, han er glad i navnet sitt som det er. Takk, men ellers takk. :knegg:
Jeg har en venninne som er adoptert fra Korea. Tror hun kan ha vært en av de aller første som kom hit til byen. Mine foreldre leide hos hennes foreldre da jeg ble født, så jeg har i grunnen kjent henne siden hun kom hit. Da var hun 3-4 år. Det er altså rundt 40 år siden. Hun har et norsk navn som første navn, koreansk navn som andre navn (mellomnavn).
Jeg kjenner en som byttet navn allerede på ungdomsskolen. Hun hadde typisk norsk navn med to fornavn og byttet til ett. Det var internasjonalt og meget vanlig.
Jeg har bare ett fornavn og drømte om to navn da jeg var barn. Da var det "jålenavn" i kombinasjon med mitt eget. Jeg har aldri tenkt at jeg kunne byttet fornavn en gang jeg. Jeg har ikke et veldig vakkert navn og det er veldig typisk 80-talls, men det er jo fremdeles meg og jeg identifiserer meg med det.
Til gjengjeld har jeg sørget for at mine sønner ikke trenger å legge til noe pøntenavn når de blir eldre. De heter ca. Pomp Pompøs Pompøsussen. Det kommer sikkert til å backfire og de tar bort et fornavn og tar mitt vanlige sen-etternavn når de blir voksen. For å ta avstand fra den jålete navnekulturen og ivareta de utdøende sen-navnene :humre:.
Jeg har to fornavn, men bruker bare det mellomste. Har alltid gjort det sånn. Eldst har også to, men bruker kun det første. Det andre er etter min oldemor.
Det er i grunnen enklest med et navn må jeg innrømme.
Jeg kjenner bare én som har byttet fornavn (eller kjenner og kjenner, det er mer en venn av en venn). Hun fikk gjort noe plastikkirurgi og kunne da ikke lenger hete "traust navn" og byttet i stedet til "fancy amerikansk såpestjernenavn".
Jeg har ei veninne som har tatt ikke ett, ikke to, men tre ekstra fornavn. De er ikke fra slekt, men fra populærkulturen (type fantasy/sci-fi + disney). Det er en del av noe jeg litt flåsete kan kalle en fangirl-identitet, noe hun også uttrykker med 20+ tatoveringer i samme sjanger. Navn er jo identitet.
Jeg gjorde de da jeg var ni jeg.... Broren min skulle døpes og han fikk to navn, jeg hadde bare ett og det må jo være likhet for loven, så da søkte vi om navnendring for meg og fikk det. Jeg hadde litt tilfeldigvis fått fornavnet til en av mine grandtanter og hun hadde også et mellomnavn som jeg ikke hadde. Så da oppkalte jeg meg selv etter grandtanta mi...
Haha, hyggelig å kunne oppklare! :jupp: På fb går det i en salig blanding ser jeg, jeg retter ikke på noen jeg altså, så lenge de treffer på et av fornavnene. :knegg:
Flott at de som vil, kan gjøre det.
Jeg har to fornavn, og har bare brukt det første. Jeg liker virkelig ikke det andre fornavnet mitt, jeg syns det høres så barnslig ut i kombinasjon med mitt første!
Da jeg var jentunge ble det brukt mest som å understreke at jeg hadde gjort noe galt: "Taien xxxxxxx! Kom hit med en eneste gang!!" :iiik:
Kun to av mine søskenbarn kaller meg med begge fornavn. Det er uvant, men det går greit.
Jeg må bare si at jeg syns navnet er pent på andre, men jeg liker det virkelig ikke på meg selv. Men samtidig blir det feil å fjerne det....og jeg tror min mor hadde gått i hundene om jeg gjorde det. Hun hadde visst kjempet for det navnet ovenfor min far. Han ville kalle meg noe annet (jeg husker ikke hva det var, men jeg husker at jeg skulle ønske han hadde fått viljen sin. :knegg: ).
Vet om flere som har lagt til fornavn senere i livet. Selv la jeg til mors pikenavn i tenårene, men det måtte vike da min mann og jeg tok hverandres navn med bindestrek.
Personlig så har jeg ikke sett verdien å ha fornavn man ikke bruker. Så har man to fornavn, så bør de brukes (så sant man da ikke liker et av de, men da kan det jo kanskje fjernes).
Barna her har såpass mange stavelser i fornavnene sine (alle har hun et) at det blir vel i overkant å legge til noe mer :humre: Men de har vel knapt møtt noen med samme navn, så behovet for å skille seg ut er nok ikke der. Jo, mellomste har møtt en. De andre ikke. Svært få bærere her til lands.
Personlig ønsket jeg meg et navn til i barneårene, men jeg har alltid vært glad i navnet mitt. Klassisk og vakkert, og ganske få som heter det. Nå kunne jeg ikke tenke meg dobbeltnavn tror jeg. Identiteten min er knyttet til mitt navn, og selv om jeg kunne ha valgt hva som helst så ville det blitt rart. Tror jeg.
Ang det med at noen adopterte måtte ha sitt opprinnelige navn og noen ikke, så kan det muligens ha vært litt opp til hvem man snakket med? Da jeg skulle døpes fikk mamma og pappa beskjed om at enten måtte jeg ha TH eller så måtte man bytte E med A på slutten av navnet mitt. Sånn var det nemlig. (Det var nå tilfeldigvis uansett altså den lovlige Th-varianten mine foreldre hadde tenkt seg, så det gikk da fint det)
Det er ikke akkurat lovregulert at det ikke er lov å hete Terese, og det var det nok ikke i 1979 heller (ALLE navneprodukter som fantes på 80-tallet hadde Terese uten H...) men det var definitivt sånn hos den som skulle ta mot registrering av mitt navn.
Og sånn tenker jeg meg at det nok kan ha vært noen som mente adopterte MÅTTE ha sitt opprinnelige navn, mens andre ikke mente det? Geografiske forskjeller, eller avhengig av hvem man leverte navnemelding til?
Jeg har to fornavn, men har alltid bare brukt det ene. Mine døtre har to fornavn, vi har valgt navn som passer sammen, men har aldri brukt mer enn det første navnet. Men jeg ser at begge to nå bruker begge fornavnene skriftlig. På skolebøkene og prøvene deres, står begge navnene. Og begge to har uvanlige fornavn, så det er ikke slik at de må bruke mellomnavnet for å bli skilt fra en annen.
Jeg var tydeligvis forutseende og ga mine døtre to fornavn ... Alle navnene deres er oppkalling etter tipptipp-, tipp- og oldemødre. Noen av navnene er relativt vanlige, andre er uvanlige. Jentene er godt fornøyd med å ha to navn. Kun ett brukes i det daglige, men det hender de bruker begge skriftlig, og de liker det ikke hvis det andre fornavnet har falt ut i mer offentlige sammenhenger.
Jeg har to fornavn og bruker alltid begge, men det er det mange som ikke får med seg. Dette irriterte meg ganske mye tidligere, og før jeg fikk barn selv var jeg sikker på at mine barn kun skulle få ett navn. Men så kom de, og så er det jo litt gøy med navn og navnene deres ble mye mer særegne og personlige med to navn i kombinasjon, og de står friere til hvem av dem de vil bruke.
For ikke lenge siden sa en av storesøsters lærere at hun burde bruke det andre fornavnet mer, for det var så vakkert. Og da jeg spurte henne nettopp om dette fenomenet, kunne hun fortelle at flere av vennene hennes hadde begynt å ta med et ekstra navn på seg selv, bl.a. på facebook og i omtale av seg selv (uten å ha registrert navnet altså).
Jeg blir litt sånn snerpesur av at unge jenter skal jåle seg med ekstra navn. Identitet-sjmidentifet, det er jo bare en ny måte å føle seg ekstra zpeziell på.
Jeg kjenner også et par stykker som har skiftet helt eller tatt ekstra navn, og jeg syns nå det virker mer som om de leter etter identitet enn at de endelig har funnet den. :knegg:
Ja, det syns jeg var skikkelig snerpete. Hvorfor er det verre å finne seg et navn man føler passer, i stedet for ett man har hatt null innvirkning på? Er det fornærmede foreldrefølelser?
Er det galt å gi seg selv mulighet til å føle seg litt spesiell?
Jeg hadde egentlig regnet med mye mer himling og latterliggjøring i tråden og holdt med vilje HI på den positive siden får å se om jeg kunne påvirke tonen videre.
.jpg)
