Jeg fyller rundt år til sommeren og skal ha fest. :danse2:
Pratet litt med mannen i går om hvem vi skal invitere og vi begge er usikre om følgende er ok. Tar gjerne imot innspill fra dere, så vi ikke tråkker skikkelig i salaten.
Det blir invitert en del par. Dette er felles venner og folk vi gjør ting sammen med. I tillegg blir selvsagt min beste venninne invitert. Hun er ganske nyskilt og jeg tenkte be ei venninne av henne også (vi tre pleier å gjøre ting sammen, men det er i utgangspunktet ikke min venninne), men da uten mannen hennes. Tanken bak det er at det skal føles mer ok for min bestevenninne, da hun ikke kjenner alle som kommer til meg. Er dette ok?
I tillegg blir noen av mine nærmeste kollegaer invitert, inkludert min leder. Vi er et "firkløver" på jobb og dette føles helt naturlig. MEN, det føles veldig unaturlig å be de med partner, da jeg ikke kjenner eller omgås disse. Er det innafor å be kollegaer uten følge? Kollegaene mine kommer veldig godt overens og vil på ingen måte føle seg alene, selv om de ikke kjenner mine venner.
Det er ingen stor fest jeg skal ha. Mer type 20-30 stk, kun de nærmeste.
Det er mandags morgen og jeg skjønte ikke helt. :flau: Mener du alle med partner eller alle uten? Alle parene blir jo invitert "for seg", men de er jo par likevel.
Helt innafor å be kolleger uten følge. Jeg syns det er noe helt annet enn å be venner uten følge. Dette er vanlig i mitt miljø, og det hadde vært verkelig om Høvdingen skulle bli bedt i min kollegas førtiårsdag, selv om jeg ble det.
Tja. Jeg har flere kollegaer og venner der jeg ikke ville stusset på å bli invitert aleine, mens til andre venner ville det vært kjemperart. Så kommer litt an på relasjonen, tenker jeg. Men jeg tror jeg ville invitert mannen til hun venninnen til venninnen din (mandag, ja), dersom du har en relasjon til ham og dere ellers omgås dem som par. Men kollegaene mener jeg helt klart kan inviteres uten følge.
Hm, litt delte meninger her da ser jeg. Om alle inviteres med partner er det kun min bestevenninne som kommer uten. Det føles ikke helt greit det heller. Det er viktig for meg å gjøre dette "riktig", så ingen blir fornærmet.
Jeg er nesten 100 % sikker på at jeg inviterte noen par og noen venner uten partner i min egen 40-årsdag, og jeg tror ikke det falt meg inn at jeg skulle gjort noe annet. Et par av vennene mine (som flere av FP-vennene, særlig de fra andre deler av landet) har jeg omtrent ikke sett partneren til engang, og det samme gjelder kolleger, dersom jeg skulle invitert noen av dem.
Jeg reagerer heller ikke på å bli invitert uten partner, dersom "bursdagsbarnet" ikke kjenner mannen min, selv om det er andre på festen som kommer som par. Hvis ikke mannen min kjenner vertskapet eller de andre på festen, men bare meg, ville jeg føle at jeg måtte "ta ansvar for ham" hele kvelden. Ikke tror jeg han ville hatt lyst til å komme på en fest der han ikke kjente noen heller. Og jeg ville overhodet ikke reagerer på det dersom han ble invitert på fest hos en kollega uten meg.
Hvis jeg kjente partneren til min venn/venninne litt, og forsåvidt kunne tenke meg å ha vedkommende der, kunne jeg sagt ved invitasjonen at "det er hyggelig hvis hn har lyst til å være med, men dersom hn ikke har så lyst til å komme på en fest med så å si bare fremmede, så skjønner jeg det godt, så det er helt opp til dere".
:nemlig: Sånn tenker jeg også. Jeg har vært "haleheng" i et par brylluper, og det har bare vært rart. Jeg ser ingen problemer med å differensiere i en slik setting.
Å invitere kollegaene mine sine partnere, ville føltes helt unaturlig, i hvert fall. Jeg er mer usikker på partneren til venninna, men tror jeg ville gjort noe à la det Skilpadda skisserer.
Sist mannen og jeg feiret runde dager inviterte vi begge et par kolleger med partnere, men vi hadde akkurat samme diskusjon i forkant siden vi aldri hadde snakket med samboer/ektefelle til kollegene. 4 av 5 partnere takket høflig nei, mens ektefellen/samboeren som kjente oss kom på festen. Regner med at interessen for å gå på en fest der man ikke kjenner noen bortsett fra egen samboer/ektefelle ikke var så stor. :vetikke: Jeg synes i alle fall det er innafor å ikke invitere partner, men at det ikke trenger å være rart om man faktisk velger å gjøre det.
Jeg synes det er helt greit å invitere de partnerne man kjenner, men ikke de andre.
Som noen her sier, så er det ikke nødvendigvis så morsomt å være haleheng heller. Om jeg hadde blitt invitert som "følge" i en rund dag på mannens jobb hadde jeg sannsynligvis takket nei, og han ville gått alene.
Vi gjorde det i alle fall slik før da vi var avhengige av barnevakt hvis begge skulle dra. Jeg regner med at mange tenker som oss; at festen skal være både gøy og givende for begge parter hvis man skal orke å styre med barnevakt. Hvis man bare går av ren høflighet/fordi man ble invitert, skjønner jeg godt at man heller sparer barnevakten til en annen gang.
Min første tanke var at enten inviteres alle med partner eller ingen, men så begynte jeg å tenke på alle 40-årsfestene jeg har vært på og ser at det ikke er slik.
Sånn kort oppsummert i festene jeg har vært:
familie og venner inviteres med følge (selv om følget er så nytt at man knapt har hilst på den nye)
Selv tror jeg at jeg inviterte både kolleger og syklubb med følge, men ingen tok dem med. Jeg har også blitt invitert med følge, men ikke tatt med gubben hvis ikke han kjenner bursdagsbarnet godt.
Takk dere! Da blir det som vi hadde tenkt. Jeg tror ikke partnere til kollegaer hadde hatt veldig lyst til å komme uansett. De vil jo ikke kjenne noen, annet enn sin egen partner.
Helt innafor. Du anser jo noen av partnerne som venner, andre ikke. Da er det jo egentlig ikke snakk om å be med eller uten følge her, men at du rett og slett ber de du anser som dine venner. :jupp: Og det må du kunne gjøre.
Jeg synes det er helt greit å invitere vennepar og ikke partner til kollega ol. For egen del er det en del venner det vil være unaturlig å invitere uten partner, begge er gode venner. Mens for kolleger har jeg ikke nødvendigvis møtt partner og da er det naturlig å invitere uten partner. Det blir noe annet i mer formelle sammenhenger som feks et bryllup. Da hadde jeg invitert partner til kolleger også. Det blir også noe annet hvis en er uten parter og resten er med. Det høres ut som om du har en god miks til din fest.
Jeg inviterte noen par og noen alene i mitt førtiårslag, men egentlig følte jeg det ikke sånn. Jeg inviterte vennene mine, og noen av dem er gift med hverandre. Hvis du skjønner hva jeg mener med det.
På bursdag har jeg tenkt som deg. Vennepar og venner. Jeg er nok litt farget av at jeg ikke er så interessert i å inviteres på bursdag til folk jeg ikke kjenner selv (av typen "bursdagen til en kollega av mannen min")
Jeg har vært i mange feiringer der det har vært invitert både par og venninner uten følge, og syns ikke det er det minste merkelig. Jeg inviterte ca 50 da jeg feiret rundt tall, og jeg måtte begrense antallet utover dette. Hvis jeg skulle invitert alle med følge måtte jeg utelatt mange jeg egentlig hadde lyst til å invitere. Så det endte med at endel venninner ble invitert uten mann - jeg inviterte bare de mennene jeg kjenner best og omgås.
Jeg synes det er helt ok både å bli invitert alene (til personer jeg jobber med eller kjenner privat), og det er selvsagt like ok at mannen blir bedt alene. :jupp: Neste gang mannen eller jeg fyller et rundt tall vil vi helt sikkert både invitere vennepar og venner hvor vi ikke kjenner partneren. Da slenger vi jo gjerne på at han eller hun gjerne må bli med, det er jo bare hyggelig, men med all forståelse om de ikke vil i et selskap hvor de ikke kjenner noen. :)
Vi har vært i sånne bursdager til kolleger og det har vært veldig hyggelig å ha med ektefelle. Å bli invitert alene når mange andre kommer som par synes jeg er merkelig og gjort noe med min lyst til å dra i selskapet i det hele tatt.
I bryllup synes jeg også det er rart å bare invitere en i et par.
Ja, men da funker jo det fint for dere. Men som du ser her så er det mange som har en annen måte å gjøre det på og synes det er greit. Jeg trenger absolutt ikke være med mannen i bursdag til kolleger eller andre jeg ikke kjenner, og jeg tror heller ikke han hadde vært så ivrig på å bli med i f.eks. bursdag til en fra forumet som han overhodet ikke kjenner.
Ofte må en jo prioritere litt når en skal invitere til litt større selskaper, og da vil jeg heller ha en kombinasjon av 40 venninner/venner/par, enn 20 venninner med mann som jeg knapt vet hvem er.
Jeg ville absolutt ikke forventet at mannen min skulle blitt invitert i et selskap der kun jeg kjente jubilanten. Vi er tross alt bare gift, ikke siamesiske tvillinger.
De gangene det er naturlig å invitere bare meg, kjenner jeg jo vanligvis jubilanten så godt at jeg er helt komfortabel med å gå alene. (Det er for øvrig ikke ofte jeg trenger mannen min som støtte i selskapslivet. Det er kun de gangene jeg knapt kjenner noen, og da er det vanligvis ikke så nøye med invitasjon i utgangspunktet.)
Nei man er ulike. Jeg svarte ut i fra hvordan jeg ville følt det. Jeg hadde opplevd det som kjipt å bli invitert uten partner dersom de fleste i selskapet var invitert med partner.
Dere kan saktens synes jeg er vrang eller kjip som tenker sånn, men jeg synes nå det.
Hvis det var de fleste og jeg var bortimot den eneste uten partner kunne det kanskje oppleves litt rart. Men i et selskap med en god blanding av par og ikke par - helt fint.
Sånn ellers synes jeg stort sett det er hyggelig å treffe nye folk. I mannens 30-årsdag ble han kjent med nye partnere og det har vært fint i tiden etter.
Jeg tenker at hovedregelen er alle med partner eller alle uten. Men jeg synes likevel du kan invitere som du ønsker, men at du da må snakke med din bestevenninne og hun som der blir invitert uten partner. Hvis alle andre er invitert med partner, kollegaene er en "gjeng" og så er det disse to som da skiller seg veldig ut er det viktig å snakke med dem først. For i utgangspunktet er det rart å invitere noen få uten mulighet til å ta med partner.
Ja, jeg har snakket med min venninne. Hun syns det hørtes ut som en fin løsning. Hadde hun datet noen ville det vært anderledes, men det gjør hun ikke og jeg tviler i grunn sterkt på at hun gjør det til sommeren heller. Derfor håper jeg at jeg ved å gjøre det på denne måten viser litt hensyn? Skulle situasjonen endre seg til sommeren er det jo ikke slik at jeg sier nei til følge på disse to jentene heller.
Min bestevenninne kjenner minst en (mulig flere) av kollegaene mine gjennom meg og type venners-venner fester. :jupp:
Såklart du kan gjøre det sånn, det er gjennomtenkt og fin blanding av med og uten partner. Synes folk er snuttete og nærtagende som reagerer på alt mulig når det gjelder fester, bryllup etc.
Er man snuttete og nærtagende om man synes det kan være sosialt kjipt å dra i selskap uten partner når flertall har med partner?
Kanskje er man det? Det er jo et uttalt mål å være dønn trygg i alle sammenhenger. At dette kom opp som spørsmål sier vel noe om at det ikke er helt opplagt at alle opplever det ok?
Uansett er det den som inviterer som sitter med bestemmelsen. Noen foretrekker annen løsning enn HI og fortjener nok derfor karakteristikker.
Flertallet her har vel ikke med partner, det er ihvertfall flere uten også. Og jeg ser da ikke hva som er krøkkete sosialt dersom det er DU og ikke mannen din som kjenner jubilanten og du kjenner flere på festen.
rine sa jo at de færreste tar det tungt dersom en ikke blir bedt i et selskap dersom en ikke kjenner jubilanten, altså om en er den partneren som ikke blir bedt.
Jeg ville i utgangspunktet sagt at enten så inviterer man med partner eller så gjør man ikke det. Etter å ha lest hele tråden har jeg endret mening og er enig i at det virker rett å gjøre som du har tenkt. Tenker da som Tjorven skrev tidligere; man inviterer venner og noen av dem er tilfeldigvis par :)
Jeg synes det er helt greit.
Vi er egentlig glade når noen blir bedt alene for da slipper man barnevaktproblematikken. Dersom man blir bedt sammen til felles venner forsøker man stille begge to, men om vi blir bedt sammen til venner av bare den ene har ofte bare den som egentlig er venn møtt opp, da vi ikke har flust av barnevakter.
Det synes jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg synes partnere har hengt veldig lite sammen i de bursdagene jeg har vært i, og om det er et blandet selskap tror jeg nesten flere synes det er kjipt å ha med partner når ikke alle har enn omvendt :knegg: .
Nei i HI sitt tilfelle er det innafor det jeg kan synes er ok.
I min verden er det nok mer naturlig å be partnere man ikke kjenner og kanskje også å se på det som en god mulighet til å bli kjent.
Da jeg inviterte kolleger sist var det uten noen partnere. Det var midt i uka og enkel feiring. Hadde jeg lagt det til helg hadde det blitt med partner. Å sortere partnere da ut i fra hvem jeg kjente og ikke ville virket veldig unaturlig på meg. Da greiere å invitere alle og så kan de som ikke har lyst til å bli kjent heller takke nei.
Det er vel nettopp det som er litt av greia her for min del ligger. Jeg har ikke lyst til å bruke den dagen til å bli kjent med nye folk. Er ikke spesielt glad i være "midtpunkt", som man jo blir når man er den som har bursdag. Derfor ønsker jeg kun de helt nærmeste. De jeg kjenner godt og trives med. Da senker jeg skuldrene og koser meg.
I en helt annen setting kan jeg gjerne bli kjent med partnerne. Men ikke i mitt eget 40 års lag.
I mitt tilfelle så er jeg med i en slags "klubb" med 15 damer. Hvis alle disse skulle ha med seg partner, ville gjestelisten være på 30 personer bare med disse. Og jeg hadde mange andre jeg gjerne ville invitere, i et lokale der jeg ikke hadde lyst til å overstige 50 gjester. Jeg sa derfor fra til dem at jeg ikke kom til å be alle mennene, kun de som jeg omgås og kjenner godt. Jeg inviterte også mange andre venninner uten mann, og det var flere gjester uten partner enn med. Enig med Avatar, på en rund dag og med stort selskap (som i seg selv kan være litt stressende og ukomfortabelt) ønsker jeg først og fremst å ha de nære og kjære rundt meg, ikke partnerne deres om jeg knapt har møtt dem. Har nettopp vært i to andre feiringer etter samme prinsipp, en der jeg gikk alene og en der mannen var med.
Forskjellen er kanskje at det ikke er så vanlig i min omkrets med nære og kjære som har ukjent partner.
Om det er snakk om ny partner til nære og kjære har jeg nok sterkt ønske om å bli kjent også.
I en situasjon hvor det er vanlig blir det nok annerledes ja.
Jeg snakker ikke nødvendigvis om helt totalt ukjent partner altså. Jeg vet jo godt hvem de aller fleste mennene til de i klubben min er, men de fleste er ikke det jeg vil regne som mine egne venner. Alle i klubben er ikke nære venner heller, det er jo alltid sånn at noen kjenner hverandre godt og noen forblir mer "venners venn".
For min del hadde det ikke vært logisk å invitere den venninneklubben + andre venner med partner. Jeg synes ikke det er galt, men jeg hadde syntes det var rart. Bare venninneklubb blir noe annet. Men jeg ser ikke helt stresset med å ha ukjente i selskapet.
Det er jo egentlig ingen forskjell da. Som du leser i hi vil det jo komme mange par, hvor begge er nære og kjære. Det er kun kollegaer det ikke er slik med. De kollegaene mine som kommer har jeg jobbet med i 6 år og grunnen til at jeg ikke kjenner partnerne dems er fordi vår jobb ikke har en policy om å ha med partner på jobb-ting (vi er 1300 ansatte). Hadde det ikke vært sånn hadde jeg jo kjent de. Det har ikke vært naturlig å gjøre private ting som par med kollegaer. Selv om vi kollegaene har god kjemi er det jo ikke selvsagt at man har det som par (og det er tilfelle her).
Noen få er nære vennepar. Et par av mennene har jeg knapt møtt. Det var en veldig naturlig sortering vil jeg si, og de aller fleste ble jo invitert alene. Det var ikke sånn 12 med og 3 uten partner, mer motsatt.
Jeg har selv vært i 40-årsdag uten partner hos nær kollega, mens andre var der som par. Par der hun kjenner begge og uten følge der hun bare kjente den ene. Null problem i min bok.
Jeg hadde antagelig tenkt annerledes om tallene var motsatt ja. Og "ikke lyst på fremmede i bursdag" var ikke poenget her, det var "prioritere å ha plass til gode venninner, familie og venner fremfor partnere jeg knapt har møtt".
Det var en veldig annerledes setting enn et bryllup, for meg er det to veldig forskjellige typer selskap.
Det er veldig stor forskjell på bryllup og et 40 års lag ja. Bryllup er mye mer formelt.
Det høres utrolig sært ut med "vil ikke ha fremmede i bursdag". Jeg er jo ikke akkurat folkesky liksom. Men jeg ønsker kun de nærmeste. Jeg er nok der at hadde det vært helt på jordet, så hadde jeg droppet hele laget. Noen er glad i store fester og snakker med alt og alle og er like avslappet som vanlig. Jeg er ikke sånn. Da blir settingen for meg mye mer formell og det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker rett og slett en liten fest med folk jeg bryr meg om.
Tja, er det noe hyggelig med fremmede mennesker i bryllupet sitt, da? Jeg skrev tidligere i tråden at både jeg har vært i bryllup som "+1", og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Jeg følte meg velkommen, det var ikke det, men jeg følte at jeg kom trampende inn i noe veldig privat. Da kjente jeg ikke brudeparet i det hele tatt. Da mannen og jeg giftet oss, ville vi bare ha folk vi følte oss vel sammen med, i bryllupet. Men man kan jo ikke velge gjester helt fritt når det gjelder nær familie, så der valgte vi i å ikke invitere familie i det hele tatt. Det var trist, men alternativet var å ha gjester der som jeg rett og slett ikke maktet å ha rundt meg på en slik dag. Og det var uaktuelt på VÅR dag. At folk orker å ha ukjente og/eller folk de ikke liker, i bryllupet sitt, er helt ufattelig for meg. Men jeg skjønner at jeg sikkert er litt sær der. Dette henger sikkert sammen med det jeg har skrevet tidligere om begravelser også, at jeg reagerer på hvor mange ukjente som tropper opp.
Vi inviterte bare de aller nærmeste til uformelt bryllup og det innebar to nesten ukjente partnere. Selv om vi bare hadde de nærmeste opplevde vi ikke settingen som intim og privat. Partnerne var nye partnere til noen veldig nære. Å utelate dem ville vært uaktuelt. Hadde de valgt å ikke komme hadde det selvsagt vært helt greit.
Jeg er nok ikke vant til tanken om at bryllup, store bursdager og begravelser er veldig intimt og privat. I alle fall ikke mer intimt enn at partnere til gode venner og nære slektninger har en plass der.
Jeg har vært invitert uten partner i bryllup til barndomsvenn en gang. Da følte jeg meg ganske utenfor faktisk selv om jeg kjente mange av de andre. De andre kom som par og begge var der kjent av brudeparet. Brudeparet kjente ikke mannen min.
I selskaper hvor jeg er med mannen føler jeg ikke at jeg tramper inn i noe privat. Det blir mer introduksjon til noen han er glad i og det betyr noe for meg. I minnesamvær til hans grandtanter og sånt var jeg ukjent for de fleste, men håper ikke de tenkte at jeg ikke hadde noe der å gjøre. For min del var det fint å bli kjent.
Jeg aner at her er det "to fronter" - de som er åpen for å treffe nye potensielle venner, kanskje fordi de har flyttet til et nytt og fremmed sted enn der de vokste opp, og de som "har nok venner" kanskje fordi de bor der de vokste opp og har omgang med masse folk.
Da blir det jo to ulike ønskede måter å feire bursdager på, uten at noen av måtene er feil.
Sånn tenkte jeg også på det da jeg inviterte til runddag. Det hadde vært koselig med alles partnere også, men plass og budsjett var litt begrenset, så da inviterte jeg de jeg faktisk kjente godt. (OK, så "snek det seg med" en partner fra hjembyen min som jeg ikke akkurat kjenner kjempegodt, men alle de andre fra hjembyen stilte to stykker.)
Vi gjør forskjell når vi inviterer og i vår omgangskrets er det stor forskjell på bryllup og bursdag.
Vi er mange om det skal inviteres til lag, Fars gamle venner og mine gamle venner og våre felles(nyere) venner. Da vi inviterte til bryllup ville vi at det skulle være med de nærmeste og gjestelista telte 70(til Fars store fortvilelse, han liker ikke sånt "oppstuss")! Det ble allikevel en flott fest, fordi vi klarte å holde det uformelt(og 67 av 70 kom).
Har også vært borti å bli invitert uten mannen i bryllup. Jeg har nemlig en stor gammel venninnegjeng som nå treffes veldig sjelden. Noen av dem er mine beste venner og noen av dem har etter hvert blitt veldig perifere. Det har derfor blitt vanlig der at man inviterer alle i gammelgjengen, men at de man har lite kontakt med blir bedt uten følge. Synes det er hyggelig å møte gammelgjengen i bryllup selv om jeg kanskje har lite kontakt med bruden sånn i hverdagen. Synes det også er helt ok.
For meg er det mer naturlig å invitere med følge i bursdag enn til fest, men jeg står fremdeles fast ved at det er helt innafor og OK å bare invitere den man kjenner til et bryllup også. Jeg har aldri tenkt over at det er rart eller dumt hvis jeg stiller uten partner og andre stiller med. Hvorfor skulle det være det? :undrer:
Nei det synes ikke jeg heller. Har jeg valgt å dra uten partner er det helt OK. Det jeg synes er litt trasig er om andre er invitert som par fordi de er kjent og ens egen partner (kanskje ny) ikke inviteres i sånne sammenhenger fordi han ikke er kjent. Jeg regner kanskje med at man tenker sånn i flere festlige sammenhenger enn bursdager om man først skjelner mellom kjente og ukjente.
Men la oss si at jeg hadde bestemt meg for å invitere noen kjente fra forum, og du ble invitert i bursdag til meg, Guava. En fest der noen er par, og noen er venninner uten følge. Syns du det ville vært naturlig at jeg inviterte mannen din også, selv om jeg aldri hadde møtt ham før (og vår relasjon var mest fra nett?)
Jeg er usikker.
Hadde vi bodd samme sted og jeg hadde brukt mye tid sammen med deg RL trass i at relasjon var hovedsak på nett ville jeg nok synes det var hyggelig om han ble invitert i sånne sammenhenger. Når det er snakk om lang reiseveg og ikke mange naturlige RL-møtepunkter ville det ikke være like naturlig.
Om jeg hadde feiret stort og invitert de fleste som par (noe som ville falt naturlig siden de fleste nære venner er folk jeg kjenner ektefellen til) ville jeg nok også invitert nettvenner med følge. Jeg ville nok ikke tenkt at jeg satte dem i noen kjip situasjon eller noe ved å gjlre det i alle fall.
Det som nok en del av forskjellene ligger i er nok det med tette relasjoner og etablerte grupper.
Jeg ville synes det var veldig koselig om din mann eller andres partnere hadde kommet og ikke følt det unaturlig. Andre opplever sånn mer privat. Det er helt greit.
Å dra i bursdager lokalt hvor mange er invitert som par og min mann hadde vært utelatt fordi de ikke kjenner eller vil bli kjent med hadde jeg nok opplevd litt negativt.
Hadde gjort akkurat som du har tenkt. Har selv mange nære venninner hvor jeg kun er på hils med mannen og hadde ikke invitert en haug med menn jeg ikke kjente i selskap. Har nok av folk å prioritere uten å invitere folk jeg ikke kjenner.
Altså, med og uten perifere menn har jo med begrensning av antall pga plass og økonomi. Jeg har ihvertfall full forståelse og respekt for de aspektene.
Jeg er kanskje helt på trynet spesiell jeg da, som inviterte gjester jeg ikke kjenner så godt (mannen sine kompiser/kollegaer) i 40-årsdagen min. De kom endatil med følge.
Hver og en får invitere som de er mest komfortabel med selv.
Jeg har ikke tatt det som så voldsom kritikk akkurat. Blir bare litt fascinert over hvor ulikt man tenker og jeg definerer ikke det ene som mer riktig eller galt enn det andre. :)
Spørsmålet er jo ikke hva vi selv foretrekker, men hva vi synes at det er helt greit at andre gjør.
Selv hadde jeg en stor 40 årsdag og lokale med masse plass. Alle som ville var invitert med følge og jeg hadde til og med en kjæreste der som jeg ikke har truffet verken før eller etter, for de slo opp ikke så lenge etter. Men hun var hyggelig hun.
Det at jeg har en "jo flere jo morsommere" holdning til min fødselsdag betyr ikke at jeg ikke synes at det er legitimt at andre har lyst på noe annet. Og at jeg selv synes at det er forskjell på å ha gjester som jeg ikke kjenner så veldig godt og å selv være gjest i en forsamling der jeg bare kjenner min egen mann.
Selvfølgelig er det greit å invitere med partner, også selv om man ikke kjenner partneren så godt. Men hvis man må prioritere på grunn av plass eller penger, så synes jeg der er innafor å ikke invitere med alle partnere også.
Jeg skjønner ikke helt hvordan du klarer lese tråden slik? Dessuten gjør jeg det samme selv. Noen av gjestene er mannen sine barndomskompiser fra Nord-Norge og noen er hans kollegaer (med følge). Men det er folk jeg/vi omgås med, f.eks. feriert sammen.
Du sier det jo selv, at hver og en får invitere de de er mest komfortabel med. Og det er jo nettopp derfor jeg startet denne tråden. For å høre om det var innafor å gjøre det, eller om jeg måtte følge masse skrevne og uskrevne regler.
Jeg spurte for å høre hvordan andre gjør det. Og ser det varierer. Dette fordi mannen og jeg snakket om det og var usikre på hva som var ok.
Utfra det har jeg følgende alternativ:
Invitere slik jeg tenkte
Invitere med ukjent partner
Finne alternativt opplegg/feiring
Grunnen til at jeg spør er jo fordi jeg bryr meg om gjestene. Jeg vil at de skal hygge seg og ha en koselig kveld. Men, når det er sagt ønsker jeg å ha en hyggelig kveld selv også. Det er mulig jeg hadde droppet hele feiringen om alle her hadde svart at jeg må be med følge. Det er også mulig jeg hadde gjennomført og invitert alle med følge. Jeg har ikke bestemt meg for noe, invitasjon er ikke sendt ut. Jeg sier bare hvordan jeg har lyst til å feire. Og med hvem.
Jeg setter pris på alle svar, også de som ikke mener det samme som meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
